Magdalena trenger trøst 1

Automatisk Google-oversættelse:

Marcelina var tårevåt i dag. Jeg forsto det godt, for hun var fra Polen, og jeg visste at mange polakker hadde både venner, bekjente og familie i nabolandet Ukraina. Hun hadde vært litt nedslått for fjorten dager siden også – da krigen brøt ut, men fremdeles ved noenlunde godt mot. Nå så hun virkelig nedslått ut!

– Hvordan står det til i hjemlandet ditt, da, Marcelina? spurte jeg. – Jeg vet jo at det kommer en masse flyktninger fra Ukraina nå!

Hun nikket og tørket øynene. – Ja, jeg få melding om – venn være død! snufset hun. – Bombe! Putin! – måtte han brenne i helvete! Pfui!

Hun lot som om hun spyttet foraktelig, og jeg nikket. – Jeg er helt enig, Marcelina! forsikret jeg. – Hvis det er noe JEG kan hjelpe med, må du bare si fra!

Hun nikket takknemlig, ja, hun neide faktisk! – Tusen tusen takk, Panie ‘elmer (jeg heter Helmer til fornavn). – Kan Magdalena få lov – – gjøre lekser – mens jeg gjøre rent?

– Selvfølgelig, Marcelina! smilte jeg. – Magdalena er ALLTID velkommen. Henne er det aldri noen problemer med!

Marcelina neide igjen og gikk for å hente rengjøringsutstyret. Hun hadde vært min flittige og trofaste rengjøringshjelp i nesten et år nå, hun hadde gått på norskkurs og var blitt merkbart flinkere i norsk. Hennes unge datter hadde vært med henne hver gang og hjulpet til, og jeg hadde vanligvis stukket til henne et par ekstra hundrelapper, først til morens bestemte protester, senere i all hemmelighet, med utveksling av fortrolige blunk. Dermed hadde vi liksom en hemmelighet sammen, Magdalena og jeg. Noen ganger hadde moren skysset henne bort og sagt – «nå klarer jeg meg selv!» – og da hadde Magdalena og jeg blitt sittende og prate hyggelig sammen. Hun var riktig fornuftig for sin alder, og godt selskap for en enslig mann som nærmet seg middelalderen. «Nærmet seg» – for jeg følte ikke at jeg var der riktig ennå!

Så vi var blitt godt kjent, hun og jeg. Litt FOR godt kjent! – ville kanskje noen si, for Magdalena var akkurat i «den rette alderen» – puberteten var allerede godt fremskreden, nei, forresten, nå var den nok overstått også – brystene var i det siste blitt nettopp det – ordentlige bryster, selv om de fremdeles var relativt små, spisse og struttende. Hun hadde latt seg lokke til å sitte på fanget mitt noen ganger, jeg hadde fått mange klemmer – som takk for de pengene jeg stakk til henne, regnet jeg med – og kanskje det også var derfor at hendene mine hadde fått lov til å vandre – litt «tilfeldig», selvsagt – over det som vanligvis var «forbudte områder» hos en ungjente – ihvertfall forbudte for en mann i min alder!

Disse små vandringene hadde gjort meg fortrolig med «terrenget» hennes – med høydedrag og forlokkende små daler, dermed visste jeg også at hennes venusberg hadde en både fremtredende og fristende hvelving. Forrige gang hun var hos meg, hadde jeg – skam å si – latt meg friste til å gå LITT for langt! – men bare utenpå trusene, og med Magdalenas knisende tillatelse. Noen klossete, men ganske ivrige kyss hadde jeg fått også.

Men i dag så det ikke ut til at det passet med slike intimiteter. Hun gråt ikke akkurat, men blikket var nedslått da hun hilste pent og neide. – Stakkars deg, Magdalena! sa jeg og strøk henne mykt over kinnet. – Dere har kanskje familie i Ukraina også?

Hun nikket. – En onkel av mamma bor i Kyiv, kom det lavmælt. – Tante også – og de har voksne barn, som må ut i krigen! Hun svelget, uten å møte blikket mitt. – Jeg kjenner dem ikke så godt, snufset hun – men jeg håper så inderlig at de ikke blir drept!

– Det håper jeg også, Magdalena! forsikret jeg. – Jeg vet at mange som bor her i Norge, har familie og venner både i Polen og Ukraina. Og vi håper også at det går bra med dem!

Hun nikket takknemlig. For å få tankene hennes over på noe annet, spurte jeg: – Har du skolebøkene med deg, Magdalena? Du kan sitte ved skrivebordet mitt, vet du! Hun hadde gjort det et par ganger tidligere også.

Igjen dette litt reserverte smilet. Jeg tok henne med inn på mitt kombinerte kontor og bibliotek. Her sto også min kjære «godstol», ved siden av en leselampe og et lite bord, der jeg kunne ha et par bøker liggende, og der deg også var plass til en kaffekopp og en tallerken med snacks, om jeg skulle ønske det. Jeg klappet henne vennlig på skulderen da hun fant frem skolebøkene sine. Selv satte jeg meg til med den spennende boken jeg holdt på med. Fra godstolen min hadde jeg utsikt til Magdalenas smale nakke, hennes slanke rygg, hennes yndig bøyde nakke, og jeg visste at de to mellomblonde flettene hennes nå måtte befinne seg nede ved de små struttebrystene. Det var ikke vanskelig å forestille seg det, selv om jeg ikke kunne se dem fra der hvor jeg satt.

Etter bare to år i Norge, snakket Magdalena flytende norsk, så å si uten aksent. Moren hadde gått på norskkurs, så hun snakket et brukbart, om enn noe gebrokkent norsk. Men Magdalena gikk med liv og sjel inn for skolearbeidet, skjønte jeg, og selv om hun nok hadde noen venninner, passet hennes strenge mor på at hun ikke fløy gatelangs, at hun alltid gjorde skolearbeidet sitt, og at hun alltid var tidlig hjemme hvis hun hadde vært på besøk et sted.

Magdalena var fylt fjorten nå, visste jeg, og var egentlig ganske godt utviklet for alderen. Jeg hadde flørtet litt spøkefullt med henne – det hadde blitt godt mottatt, heldigvis – hun hadde villig gitt meg klemmer, til og med noen små kyss, noe som hadde gjort meg både dristigere og frekkere, må jeg innrømme. I tillegg til de fristende brystene, hadde også hoftene hennes begynt å anta en høyst kvinnelig runding, og den stramme lille enden hadde hvilt mot lårene mine et par ganger allerede. Den siste gangen hun hadde sittet på fanget mitt – og kysset meg – hadde jeg latt fingrene gli – kanskje litt for langt, men ytterst langsomt – opp langs de slanke kurvene hennes, fra hennes venstre hofte og opp til der hennes venstre struttebryst begynte å fylle ut den foreløpig løstsittende blusen. Jeg hadde hørt et raskt lite åndedrag, kroppen hadde strammet seg, som om den var på vakt, og fingeren min hadde vært flink og beskjeden, den hadde bare fulgt omrisset av bh–stroppen hennes – et lite stykke, stadig utenpå blusen. Leppene våre hadde bare hvilt mot hverandre, og kysset hadde ikke vært spesielt krevende eller lidenskapelig. Jeg ville jo ikke skremme henne bort, heller!

Men jeg syntes nok at det hadde rykket litt i hoftene hennes da hånden min vandret ned dit igjen – og kysset ble ihvertfall litt varmere – kanskje hetere også? Til og med hadde de slanke bena glidd – litt – fra hverandre, noe jeg oppfattet som en – kanskje ikke opplagt, men iallfall en svak – invitasjon. Det burde jeg kanskje ikke ha gjort, men jeg tillot meg iallfall å kjærtegne hoften hennes – og den øverste delen av låret, stadig utenpå skjørtet – kanskje fire–fem ganger – før hun plutselig spratt opp med et andpustent: – åhhhh – unnskyld, men – jeg bare MÅ tisse, altså! Dermed forsvant hun ut på badet, der hun ble – en lang stund, virket det som, men det var nok bare tre-fire minutter.

Da hun kom tilbake, hadde hun et rødmende, men tydelig nyvasket ansikt. KANSKJE hadde hun tisset, men kanskje hadde hun også – tilfredsstilt seg selv – altså masturbert? Jeg hadde jo i tillegg hatt en stor ståpikk under rumpa hennes – den måtte hun ha følt, så det var kanskje – eller antagelig – DEN som hadde gjort henne forlegen – eller kanskje direkte skremt! Eller – kåt, muligens? – det var en frekk tanke – men nok heller ønsketenkning fra min side!

Like etter hadde Marcelina annonsert at hun var ferdig, og etter at hun hadde fått betalingen sin, hadde begge forsvunnet, med et smil og et «takk for i dag».

Dette var altså fjorten dager siden, og i mellomtiden hadde det skjedd særdeles mye ute i Europa – særlig i Ukraina, selvsagt – Polens umiddelbare naboland! For mange ukrainere – og polakker – og mange russere – OG mange europeere forøvrig – hadde verden bare rast sammen over hodene på dem! Så denne gangen lot jeg nydelige, lille – eller unge – Magdalena være i fred, der hun satt bøyd over skolebøkene sine i dyp og intens konsentrasjon.

Men – etter noen minutter – – ? var det ikke et lite hikst jeg hørte der borte fra? Og når jeg kikket nærmere etter, kunne jeg se at skuldrene hennes ristet – det så da ut som om hun satt der og gråt? – nesten lydløst, riktignok, men ikke helt. Ikke så rart, egentlig, men – kanskje hadde hun behov for litt trøst?

Jeg reiste meg fra godstolen min, la boken på det lille, runde bordet under leselampen og nærmet meg forsiktig. Joda, hun lå over skrivebordet, med hodet på armene, og tårene laget blanke striper på de mykt avrundede, rødmende kinnene. Bare av og til kom det et lite hulk, som hun helt åpenbart prøvde å undertrykke.

Forsiktig la jeg en vennlig hånd på skulderen hennes. – Gråter du for den vennen som din mamma snakket om? spurte jeg. – Han som døde i krigen?

Uten å se opp, ristet hun på hodet. – Nei, han – han kjente jeg nesten ikke. Hun snufset litt og tørket øynene. – Det var trist, selvfølgelig, men – hele krigen er jo helt forferdelig – det kom et lite hikst igjen – men – men det er ikke derfor jeg er trist nå – ikke bare derfor, ihvertfall. Hun løftet hodet og så på meg med de nydelige, gyllenbrune øynene sine.

Nå våget jeg å stryke bort de siste tårene fra kinnet hennes – hun hadde slik en perfekt og silkemyk hud. – Hvorfor er du så trist, da, mój aniolek? spurte jeg så vennlig jeg kunne. «Lille engelen min» – det uttrykket hadde jeg slått opp for noen dager siden, og det fremkalte da også et – faktisk ganske lyst – smil i det sørgmodige ansiktet. Hun kniste litt – kanskje over min elendige polske uttale, men kanskje var hun litt smigret også.

Hun rettet seg helt opp i stolen og møtte blikket mitt. – Jeg er trist fordi – nå rødmet hun så sjarmerende igjen – fordi du ikke vil – kose med meg – sånn som sist! Plutselig syntes hun sikkert at hun hadde vært for freidig, for hun slo blikket ned og fuktet de nydelige, men antagelig tørre leppene sine.

Akkurat det kunne jo jeg så gjerne hjelpe henne med! tenkte jeg. Så jeg snudde meg og vendte tilbake til stolen min, mens jeg ante at hennes skuffede blikk brant meg i ryggen. Jeg satte meg ned, med ansiktet vendt mot henne – joda, ganske riktig! – så klappet jeg meg selv på det ene låret.

– Kom og sett deg her, da vel! smilte jeg, og det tok ikke fem sekunder engang før jeg følte den forlokkende tyngden mot lårene mine og armene hennes lå om halsen min. – Jeg trenger trøst! hvisket hun, men det lå et aldri så lite smil om den myke, varme munnen hennes også.

Jeg la kinnet mot hennes, hun boret det glødende ansiktet inn i halsgropen min, jeg strøk henne over håret og nøt den kvinnelige tyngden mot lårene mine og – ja, mot pikken min også. Heldigvis holdt den seg i ro – iallfall foreløpig – men jeg kunne ikke garantere at den ville fortsette med det særlig lenge! «Kose med meg – sånn som sist» – det hadde hun da faktisk sagt!

Svakt i bakgrunnen hørte jeg lyden fra støvsugeren. Et velformet, lite øre var nær munnen min, og jeg hvisket inn i det: – Kan jeg få et lite kyss, kanskje – Magdalena?

Jeg følte at hun nikket svakt, så løftet hun sitt blussende, nydelige ansikt. Tommelen min strøk over de halvåpne leppene, som jeg jo HADDE kysset før, men det var fjorten dager siden sist. Denne gangen ble kysset inderligere, mere sødmefylt – og, syntes det meg – gradvis hetere og mer lidenskapelig. Samtidig MÅTTE hun da merke at noe begynte å leve under enden hennes! – en uskikkelig krabat som løftet hodet og snuste nysgjerrig opp mot den myke tyngden som hindret ham i å strekke seg i sin fulle lengde. Den høyre hånden min la seg igjen – lett – på den venstre hoften hennes – «sånn som sist». Ønsket hun kanskje at jeg skulle gå videre? – bli enda litt dristigere? – eller frekkere?

Litt motvillig ga jeg slipp på de varme, myke og fuktige leppene – samtidig som jeg tenkte – frekt nok! – på et annet sted som sikkert var like varmt, like mykt og like fuktig – minst! – og la kinnet mitt mot hennes. Det vesle øret hennes – rosafarvet, var det – befant seg nå bare et par centimeter fra munnen min. Så jeg kunne hviske lavt: – Du sa – «sånn som sist», Magdalena – jeg var redd for at jeg var litt for frekk den gangen, jeg?

Hun kniste lavt, fremdels med kinnet mot mitt, og ristet på hodet – igjen. Det var en aldeles kriblende deilig følelse, fant jeg ut – det lille hodet som beveget seg frem og tilbake mens vi satt så tett sammen. Også i dag hvilte hånden min mot hoften hennes, også denne gangen lot jeg den følge hoftens runding, den slanke kurven som var midjen hennes – og videre oppover. Jeg hadde altså IKKE vært for frekk – det hadde hun jo bekreftet – så derfor kunne jeg kanskje – – ?

Men støvsugeren hadde forstummet, og det ante meg at Marcelina snart ville ta fatt på siste del av rengjøringsjobben sin – og det var alltid mitt kombinerte kontor og bibliotek. Derfor nøyde jeg meg med å løfte det blussende lille ansiktet med pekefingeren og trykke et lett kyss på de halvåpne leppene. Hun så på meg – litt forundret. – Moren din kommer snart for å gjøre rent her inne, Magdalena! mumlet jeg mot kinnet hennes. – Tror du at du får lov å bli igjen her en stund? – sånn at jeg kan trøste deg litt mere? Til min glede kom det et lite knis fra den myke munnen, og jeg tilføyde: – Kanskje du har en vanskelig oppgave som tar lang tid? – og som du ikke er ferdig med ennå? Kanskje trenger du min hjelp også? Jeg blunket til henne og smilte lett.

Det siste var bare fri fantasi – og det visste Magdalena, for hun «trengte» aldri min hjelp, selv om det naturligvis hendte at hun kom med enkelte spørsmål iblant. Men hun satte seg øyeblikkelig opp på fanget mitt, smilte strålende – og kanskje litt konspiratorisk – så nikket hun entusiastisk. – Mmmmm! Det skal jeg si til mamma! Det får jeg sikkert lov til!

Jeg lurte litt på hva JEG ville få lov til når – eller hvis! – vi to ble alene sammen, så da jeg hørte at Marcelina banket på døren til kontoret, og Magdalena spratt opp fra fanget mitt, ble jeg sittende i godstolen min, men krysset bena – sånn liksom tilfeldig – for å skjule tilstanden min. Før jeg rakk å si «kom inn», løp Magdalena bort og åpnet. Deretter hørte jeg henne avlevere en entusiastisk beskjed på rivende fort polsk, som jeg selvsagt ikke forsto et kvidder av. Men da datteren tydeligvis var ferdig, snudde Marcelina seg mot meg, la en takknemlig hånd mot brystet, og bøyde seg lett. – Tusen takk, Panie, for at du vil ta deg av datteren min! smilte hun. – Jeg ønsker altså SÅ gjerne at hun skal bli flink på skolen!

– Det er hun da også allerede, Marcelina, forsikret jeg. – Riktig flink og flittig er hun! Men hvis jeg kan være til litt hjelp iblant, så står jeg så gjerne til disposisjon! Hun ante selvsagt ikke HVOR godt jeg hadde tenkt – eller hadde lyst til! – å «ta meg av» datteren hennes! Så kikket jeg meg rundt i rommet. – Det ser forresten ganske bra ut her inne allerede, tilføyde jeg. – Så hvis du har noe annet å gjøre, kan du godt få fri nå. Du får selvsagt full betaling, slik du pleier! Jeg visste at hun hadde flere småjobber her og der i den lille byen vår.

Både mor og datter smilte fornøyd, og Magdalena innskjøt: – Jeg kan tørke litt støv og sånn her inne når jeg er ferdig med leksene også, jeg, mamma!

Marcelina klappet henne ømt på kinnet. – Du er en riktig flink datter, du, jenta mi! Takk skal dere ha, begge to!

Jeg reiste meg fra stolen, tok frem lommeboken og ga henne den avtalte betalingen. To minutter senere klikket entrédøren i lås bak henne.

For første gang var vi alene i huset – Magdalena og jeg. Vi sto omtrent en meter fra hverandre, blikkene våre møttes, jeg smilte vennlig og fikk et – litt forlegent og usikkert smil tilbake. – Er du ferdig med leksene? spurte jeg mildt, og Magdalena nikket stumt. – Har du noe du vil spørre om? – og hun ristet på hodet, fremdeles uten å si noe. – Så hva har du lyst til å gjøre nå da? spurte jeg dempet, samtidig som jeg tok høyre hånd opp fra lommen. Dermed avslørte jeg også hvordan det sto til med meg, og det kunne hun ikke unngå å se!

Hun fuktet leppene nervøst, og det gikk en stund før hun svarte. – J- jeg trenger å bli – straffet – hardt! Hun rødmet dypt, slo blikket ned, og de struttende brystene hevet og senket seg raskere enn før.

Men jeg var forbauset. – DU, Magdalena? Men du er da slik en flink og flittig – og skikkelig ung pike? Hva skal du straffes for?

Hun svelget og fuktet leppene igjen. – J- jeg har så uanstendige – så stygge tanker! buste hun ut. – Og – og kirken lærer oss at – syndige tanker er – er like ille som – som syndige handlinger! V- vær så snill – Pan – straff meg først, så – så skal jeg fortelle etterpå. V- vil du det?

Til min forlegenhet må jeg innrømme at tanken på å straffe yndige – og kanskje syndige? – Magdalena, gjorde meg ytterligere opphisset. Samtidig visste jeg at det måtte synes på meg også – at bulen i buksene mine stadig vokste! Og hvis jeg ikke tok feil – det tror jeg ikke at jeg gjorde! – så tok de mørke øynene hennes stadig små, raske utflukter ned til skrittet mitt også – før hun igjen tvang seg til å møte blikket mitt.

Nå var det plutselig jeg som ble tørr i munnen. – Hvordan vil du at jeg skal – straffe deg, da – vennen min? For jeg vil jo mye heller – være god mot deg – kjæle med deg, vet du!

Hun hadde fått hissige, røde flekker i de myke kinnene sine nå, la jeg merke til. – Kanskje du – kan gjøre det – etterpå? kniste hun forlegent. – Etter at jeg har fått – straffen min? Hun fuktet leppene – var det – forventningsfullt, tro?

Nå var det mere enn tydelig at jenta var – rett og slett kåt! – akkurat som jeg selv var! Jeg kremtet og rensket halsen. – Hvordan vil du at jeg skal – straffe deg, da, Magdalena? spurte jeg, og hørte selv at jeg var hes i stemmen. Pikken min verket og sprengte på innenfor buksene. Jeg lurte på om Magdalena hadde fått pikk før – mange jenter på hennes alder hadde jo det, visste jeg, men – det var liksom noe som sa meg at hun fremdeles var jomfru! Og det hadde jeg en ubendig – og påtrengende – lyst til å gjøre noe med!

Hun nølte litt før hun svarte på spørsmålet mitt. – Da jeg var mindre, pleide mamma å gi meg ris – på rumpa! – nesten hvisket hun, og nå møtte hun ikke blikket mitt. – Men så syntes hun at jeg ble for stor – til det, så da hendte det at hun ga meg noen ørefiker – iblant.

Magdalena løftet blikket og smilte – litt forlegent. – Men nå er jeg blitt så flink på skolen – og hjemme også – så nå slår hun meg ikke noe mere! Hun trakk pusten dypt noen ganger – brystene hevet og senket seg innenfor den hvite blusen, og det oppsto en liten pause.

Jeg prøvde å fange blikket hennes. – Og nå savner du det – kanskje? Å få ris, mener jeg? Hun slapp fra seg et spontant, lite knis og rødmet dypt. – Ikke akkurat det – egentlig, men – men jeg har så mange – uskikkelige tanker – – som jeg ikke burde ha!

Nå visste jeg jo at mange polakker – kanskje de fleste? – var katolikker, og at de gikk regelmessig til skrifte. Kanskje det var dét hun følte behov for – å «bekjenne sine synder»? Eller var det bare en unnskyldning for å la en mann se på – og berøre – rumpa hennes – selv om det ville svi i den etterpå? Den NAKNE rumpa hennes, til og med – kanskje?

Pulsen hamret vilt i tinningene mine – og slett ikke bare der, heller! Det føltes som om den jernharde ståpikken min holdt på å sprenge seg vei ut av buksene! Og jeg visste godt hvor jeg kunne tenke meg å la den sprenge seg vei INN også!

– Så du vil kanskje skrifte for meg da, Magdalena? – bekjenne dine synder? – herregud! – stemmen min var fullstendig hes av undertrykt begjær! Hun nikket ivrig, stadig med nedslått blikk. – Ja, nettopp! – takk – Panie! hvisket hun. – Men først må jeg – vil jeg gjerne – bli straffet!

Selv om jeg godt visste hva hun hadde på seg, lot jeg igjen blikket gli langsomt over den velskapte jenteskikkelsen. Hun hadde på seg et mørkeblått skjørt som gikk litt nedenfor knærne og en hvit bluse, der en stramtsittende bh syntes igjennom – hvit, den også.

– Skal jeg kanskje straffe deg – på rumpa – jeg også, da – Magdalena? fikk jeg endelig frem. Hun nikket – entusiastisk, forekom det meg! – og smilte igjen. – Jaaaaa, takk – tusen takk! – hun neide faktisk! – Skal jeg – ta av meg skjørtet – kanskje? – tommelfingrene hennes befant seg allerede ved skjørtelinningen. – Hvis du – vil, så! – leppene mine var fremdeles tørre som sandpapir.
Historien fortsætter under reklamen

Hendene hennes skalv litt da hun åpnet de to knappene. Skjørtet gled ned til anklene hennes, men hun tok det ikke opp. Blikket hennes var som klistret til mitt. – Trusene – også – kanskje? – nå var det bare såvidt jeg hørte de hviskende ordene.

Jeg bare nikket – klarte ikke å få frem et eneste ord!

Læs næste afsnit

6 kommentarer

1. kinky1

   16/04/2022 kl 20:12

   Jeg burde kanskje bli straffet jeg også, onkel, for du vet at jeg har annet å gjøre, men nå har jeg lest hele denne første delen av historien og jeg likte den veldig godt. Så jeg kommer nok til å lese videre også, men ikke akkurat nå. Det får bli en annen dag, for nå tror jeg teen min er ferdig og jeg har jo arbeid å gjøre. Klem

   4+

   Besvar kommentar
2. OnkelWaldo

   18/03/2022 kl 5:06

   Tusen takk for vennlige ord, alle sammen! Det andre kapitlet er under arbeid – men det samme gjelder kapitler i andre historier. Vi få se hvilket som først dukker frem! 😁

   11+

   Besvar kommentar
3. Den gamle jumfru

   17/03/2022 kl 8:32

   Uha, stakkels Magdalena der bliver straffet. Men mon ikke hun får kærligheden at føle efterpå. 🙂

   Glæder mig til næste kapitel fra onkel.
   —-
   Og ja, denne krig er noget lort…

   6+

   Besvar kommentar
4. Hr.Gentofte

   16/03/2022 kl 22:25

   Kom med næste afsnit meget hurtigt

   4+

   Besvar kommentar
   • Leif

     17/03/2022 kl 11:04 - som svar på Hr.Gentofte

     Mycket bra upptakt. Hoppas straffet leder till att Helmer får möjlighet att tränga in i den fjortonåriga fittan och lägga sin sats där och att satsen gör sitt jobb så den katolska flickans mage växer under de närmaste månaderna.

     17+

     Besvar kommentar
5. Reha

   16/03/2022 kl 21:39

   Det er rart at høre fra dig igen, selvom det er en kedelig baggrund der er optakt til historien, så ser det ud til at den er inde i en god udvikling. En anden ting er at det er en trist baggrund, men jeg fornemmer mellem linjerne at vi har et fælles syn på en vis hr putin! Det er med vilje han er stavet med lille p. 😭

   4+

   Besvar kommentar