Jeg tenkte på å løpe min vei, langt av gårde og gjemme meg, klatre opp i et tre eller opp på et tak og nekte å komme ned igjen.


Forfatter: kinky1

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Automatisk Google-oversættelse:

Vi spiste i taushet. Mens vi ryddet av bordet, sa hun med alvorlig mine:

«Jeg må opp og snakke med herr Laco.»

«Jeg vil bli med!» sa jeg.

Hun sa ikke noe, bare senket hodet. Mens jeg gjorde ferdig ryddingen, fant hun fram papirene som hun skulle ha med opp. Det var mange flere papirer der, som hun ikke tok med seg.

Da vi kom ut, ville jeg gå til høyre, så vi kunne gå inn gjennom terrassedøra. Mamma så litt forvirret ut, men signaliserte at vi skulle gå til venstre, og opp på baksida av huset til hovedinngangen.

Jeg forsto straks at jeg hadde gjort noe dumt. Hun skulle jo ikke vite at jeg hadde vært oppe mange ganger og gått gjennom terrassedøra!

Hun ringte på døra. Laco kom og åpnet. Han hadde på seg joggebukse og T-skjorte. Mamma gikk først inn, og han ble stående og holde døra for meg. Jeg merket at han studerte meg da jeg passerte, og at han fortsatte med det da han lukket døra og fulgte etter oss inn.

Vi tok av oss skoene i gangen. Mamma hadde på seg en kjole som rakk omtrent til knærne. Min kjole var veldig mye kortere. Under den hadde jeg truse og lange strømper.

De snakket om opphørssalg, leiekontrakt, oppsigelse og mange andre ting som jeg skjønte hadde med butikken å gjøre, men jeg skjønte ikke så mye mer. Jeg satt lenge med spredte ben på stolen og bare hørte på. Det var litt kjedelig, men jeg ville være der. Etter ei stund trakk jeg opp det høyre benet og satte foten på kanten av stolen.
Laco la merke til det, så jeg, men han prøvde å ikke vise det. Mamma merket det ikke, verken at jeg hadde skiftet stilling eller at han så på meg. Hun var bare opptatt av papirene og det de snakket om.

Jeg så på hendene hans og det gjorde godt i kroppen min bare å tenke på hva de kunne gjøre med meg, og hva de hadde gjort for meg. Det føltes som om det var noe magisk med de hendene og at ingen andre hender kunne være like gode. Da ble jeg revet ut av de behagelige tankene:

«Og så må vi flytte..»

«Hva?» sa jeg.

«Vi…eh… jeg har fått meg en jobb som er for langt unna til at vi kan bo her,» sa mamma.

«Men jeg vil ikke flytte!» protesterte jeg. «Jeg vil bo her!»

«Vi kan ikke det, jenta mi…»

«Jo!»

Dette kunne ikke skje. Hvis jobben hennes var for langt unna til at hun kunne bo her, var det også for langt unna til at jeg kunne besøke Laco, hvis vi flyttet. Jeg trengte ham, følte jeg, kanskje mer enn jeg trengte mamma, til og med.

«Kan jeg ikke få bo her, pliiis?»

Laco smilte til meg, før han vendte seg mot mamma:

«For min del kan hun gjerne det…»

«Hvordan? Hun er for ung til å bo alene…»

«Jeg har et rom ovenpå. Hun kan få bo der. Og jeg kan passe på at hun kommer seg på skolen, og at hun gjør leksene. Du kan ukependle, hvis du finner deg en hybel…»

Jeg tenkte på å løpe min vei, langt av gårde og gjemme meg, klatre opp i et tre eller opp på et tak og nekte å komme ned igjen. Det var ikke snakk om at jeg ville flytte! Samtidig følte jeg at det var håp, noe som gjorde at jeg ble sittende, uten å si eller gjøre noe.

«Men jeg har jo ikke bil!» protesterte mamma.

«Du kan få låne en bil av meg, og jeg kan hjelpe deg å få lån til bil når du kommer deg litt ovenpå igjen.»

«Jaaa – hmmm – – »

Mamma dro på det, noe som irriterte meg litt. Det var jo et godt tilbud. Hun kunne da ikke si nei til det!

«Men jeg har ikke råd til å betale husleie to steder».

«Jeg halverer husleia her midlertidig, og så kan du bruke den andre halvdelen på hybelen.»

«Men depositum, da?»

«Jeg kan garantere for lån til depositum, med sikkerhet i depositumet her. Du vil få en del penger for varebeholdningen også.»

Hvordan kunne hun ikke bare si ja? Jeg forsto det ikke. Det var jo en helt perfekt løsning!

«Jeg må tenke litt på det…»

Hun virket forvirret. Det økonomiske hadde nok slitt på henne, og hun var nedfor på grunn av det. Kanskje det var andre ting også, som jeg ikke visste noe om.

«Mamma!» sa jeg.

For meg var det helt opplagt, og det stresset meg at det ikke var det for mamma. Hva var det å tenke på egentlig? Jeg ble rastløs og ville ut, samtidig som jeg ikke ville la mamma slippe unna den avgjørelsen som hun måtte ta.

Det gikk kanskje ikke egentlig så lang tid. Kanskje det bare føltes som en evight. Til slutt sa hun:

«Ja, det er kanskje greit, i hvert fall midlertidig, og så får vi se.»

Jeg var så lettet og glad. Midlertidig var bra nok for meg. Mamma virket fortsatt nedtrykt. Hun var vel lei seg for det med butikken. Jeg la armene rundt henne og klemte henne. Hun reagerte ikke sånn umiddelbart, men så snudde hun seg mot meg og klemte meg tilbake. Jeg kunne ha jublet høyt, men gjorde det ikke, fordi jeg følte at mamma var lei seg.

Dagen etter fikk mamma låne bil for å dra og besøke den nye jobben og se etter hybel. Laco måtte møte med en bekjent som skulle vurdere varebeholdningen til mamma. Jeg ble hjemme og brukte dagen på å flytte tingene mine fra leiligheten i kjelleren, til det nye rommet mitt.

Det regnet tett. Jeg var glad jeg kunne bruke trappa inne i huset og ikke gå rundt, som jeg hadde gjort tidligere. I rommet innenfor vaskerommet i kjelleren, gikk det ei trapp opp til gangen i hovedetasjen. Og så var det enda ei trapp opp til andre etasje, der det nye rommet mitt var.

Jeg var så glad! Nå skulle jeg få være enda mer sammen med Laco. Jeg var helt klart forelsket i ham, selv om han var 33 år eldre enn meg. Jeg visste ikke da hvor gammen han var. Det var noe jeg ikke hadde tenkt over en gang. Han var bare perfekt, følte jeg.
Historien fortsætter under reklamen

Da jeg hadde installert meg på det nye rommet og badet, gikk jeg rundt i huset og så meg om. Jeg likte det så godt, særlig likte jeg at gulvet var så glatt. Det var så fint å danse på.

Hva synes dere?
Vil dere ha fortsettelse?

2 kommentarer

1. S

   30/09/2025 kl 16:42

   Mere please

   1+

   Besvar kommentar
2. OnkelWaldo

   15/03/2025 kl 20:17

   Jada, det vil jeg, iallfall. Vi er vel fremdeles bare i utviklingsfasen?

   1+

   Besvar kommentar