En ung bestefar 1

Automatisk Google-oversættelse:

Han betraktet den idylliske lille scenen i – kanskje et helt minutt til. En ung, omsorgsfull mor som ..

Han tok seg i å stirre, til tross for at det han så, ikke var noe uvanlig syn i det hele tatt. En ung mor som ga mat til sin lille sønn. Barnet satt godt forankret i en høy barnestol, og hennes unge mor satt ved siden av og ventet til han hadde svelget. På det lille kafeteriabordet sto en tom asjett og en halvdrukket Cola. Halvparten av en hamburger lå på den andre asjetten.

Det slo ham plutselig at den lille gutten nærmet seg to år nå, og igjen blusset den dårlige samvittigheten opp i ham. Han burde jo ha tatt seg bedre av sitt første barnebarn! Særlig ettersom barnets far – hans egen sønn – viste så å si ingen interesse for den lille gutten!

Han betraktet den idylliske lille scenen i – kanskje et helt minutt til. En ung, omsorgsfull mor som tok seg av barnet sitt. Og her satt barnets bestefar, som ikke engang hadde hilst på den unge kvinnen – noen gang! Det var bare såvidt han visste hva hun het! Riktignok hadde han vært bortreist en lang stund da det skjedde, riktignok hadde han nesten ikke hatt kontakt med sønnen sin på mange år, men – likevel, da! Egentlig burde han vel skamme seg!

Før han rakk å ombestemme seg, tok han en siste slurk av kaffekoppen og reiste seg. Det tok ham seks – syv – åtte skritt å nå frem til det andre bordet. Den unge moren så opp og smilte gjenkjennende da han stanset ved siden av henne.

Han kremtet forlegent. – Ehhhmmmm – kan jeg få lov å sitte ned litt – hos dere – Carita?

Smilet hennes var riktig inntagende, syntes han. – Javisst kan du det – Harald. Stemmen hennes var behagelig også, myk og melodiøs. – Du må hilse på din bestefar, Patrick – henvendte hun seg til den lille gutten. Barnet smilte til ham, men sa ingenting, og Harald tok et forsiktig grep rundt den lille hånden hans. – Riktig hyggelig å hilse på deg – Patrick! Det var til og med første gang han hørte guttens navn! Han følte skamrødmen skylle opp i kinnene.

Han trakk stolen litt ut fra bordet og satte seg. – Ehhhmmmm, begynte han igjen – ser du noe til – Per Erik, da?

Den unge moren ristet på de lyse, viltre lokkene. – M-mmm – ikke i det hele tatt! Ikke siden – lenge før lille Patrick ble født, faktisk! Han har forlengst funnet seg en ny – dame. Eller rettere sagt – korrigerte hun seg selv – han har funnet seg en kjæreste. Per-Erik og jeg var jo egentlig aldri det.

– Stakkars jente! – brast det spontant ut av den unge bestefaren, men hun smilte og ristet på hodet. – Det er ikke synd på meg. jeg har det bra, jeg. Og Patrick også, tilføyde hun.

Men han fortsatte, nesten som om han ikke hadde hørt henne. – Jeg vil gjerne få be om unnskyldning – Carita – på min sønns vegne!

Hun ristet på hodet igjen. – Det behøver du slett ikke – Harald. Så hun husker navnet mitt! tenkte han. – Han er en voksen mann nå – selv om han kanskje ikke oppfører seg like voksent alltid, tilføyde hun.

Harald nikket litt motløst. – Og det har vel jeg – ihvertfall noe av ansvaret for, selv om jeg ble skilt fra moren hans da han var bare guttungen. Han møtte blikket hennes. – Ehhh – unnskyld at jeg spør, men – har DU funnet deg noen ny – kjæreste, da?

Hun ristet bestemt på hodet. – Nei – og ikke har jeg noen planer om det, heller! Det lå noe hardt og bittert i den lyse stemmen, som fremdeles bar preg av jentungen i henne. Brått tok han seg i det – herregud! – hun var mor til en – – ja, hvor gammel var hun, egentlig? Han regnet fort etter – – nitten, kanskje snart tyve, fant han ut. Sønnen hans, den døgenikten, var to år eldre. Harald hadde også blitt pappa i svært ung alder, men han hadde da ihvertfall vist ansvarsfølelse – både overfor guttungen og overfor den jenta som hadde satt ham til verden.

Det hadde oppstått en litt pinlig pause mens han tenkte seg om. – Ehh – herregud! – han hørtes ikke akkurat mandig og selvsikker ut! – du – du er ferdig med videregående, ikke sant? Hun nikket. – Ehhhmmmm – studerer du, eller?

Smilet hennes var litt skjevt, syntes han. – Vel – sånn delvis – – jeg jobber halv dag – og så leser jeg litt ved siden av – bare til forberedende, foreløpig. – Jeg har ikke søkt om studielån ennå – bor hjemme hos mamma – foreløpig – har ikke råd til hybel, så – –

Harald falt i tanker igjen og strøk seg ettertenksomt over haken. Uten at han egentlig var klar over det, hvilte blikket hans på munnen og hakepartiet hennes. Mens tankene hans arbeidet med livssituasjonen til den unge moren som satt tvers overfor ham – og som han visste så alto lite om, slo det ham at den myke, velformede munnen hadde et bestemt, nesten voksent preg. Haken var liten, men ikke for liten, den var pent avrundet, og han hadde nettopp sett henne smile – riktig vakkert, det også – – men altså – hun kunne jo ikke ha det helt lett – hun bodde hjemme hos sin mor – som han bare såvidt kjente utseendet på – hun hadde ansvaret for barnebarnet hans – og han hadde ikke gjort noe som helst for noen av dem! Riktignok hadde han vært bortreist nesten hele det siste året, men likevel. Faktisk hadde han – ihvertfall halvveis – glemt både sitt eneste barnebarn – og moren hans! Ja – han burde virkelig skamme seg!

Med ett brøt hun inn i tankerekken hans. – Har jeg sølt noe på haken min, eller – ? – du stirrer så intenst på haken min – – ? Hun kniste litt unnskyldende. – Jeg har ikke noe speil med meg, skjønner du – bruker nesten aldri sminke, heller.

Han smilte unnskyldende. – Nei nei – det var faktisk ikke deg jeg satt og stirret på – jeg bare falt i tanker en stund – beklager så mye!

Han rettet seg opp i stolen og møtte blikket hennes. – Unnskyld, men – du bor hos din mor, sa du – har hun stor leilighet, hun, da?

Carita lo litt forlegent. – Vel, hun har en ettroms leilighet – med et ganske romslig bad – kjøkkenet er ganske stort også, så – –

– Så dere sover på kjøkkenet, altså? avbrøt han forskrekket. Hun nikket. – Veslegutten tar jo ikke så stor plass, så – plutselig kniste hun skøyeraktig – ikke jeg heller, forresten!

Carita var ganske riktig slett ikke særlig storvokst – først NÅ merket han seg det – igjen fór et sting av skamfølelse gjennom ham – ikke mer enn 1,60, trodde han, slank, hun virket spenstig, og brystene var fulle og velutviklet. Antagelig hadde hun ammet gutten sin ganske lenge, trodde han.

Han tenkte seg om i enda noen lange, nølende sekunder. – Har du – dere – tid til å bli med meg hjem en tur? spurte han brått. – Det er – noe jeg vil snakke med deg om!

Plutselig falt det ham inn at forslaget hans kanskje kunne misforstås, og han tilføyde skyndsomt: – Bare om boligforholdene dine, altså – ikke om noe annet! Han så at hun nølte litt og kastet et blikk på den lille gutten, og til sin forlegenhet følte han at han rødmet nok en gang – herregud! – voksne mannen!

Men det virket ikke som om Carita misforsto ham. – Det er greit, det, Harald, smilte hun – jeg mistenkte aldri noe annet, heller. Men – du har vel ikke barnesete i bilen din, har du vel?

Plutselig var det som om han hadde fått sin handlekraft tilbake. – Det ligger en sportsforretning bare to kvartaler borte! erklærte han. – Jeg stikker bort dit og kjøper et, jeg. Venter du her så lenge?

Hun nikket og åpnet munnen for å svare, men nå så hun bare ryggen på ham idet han forsvant ut døren. Det var dumt av henne å nevne barnesete – han kom sikkert ikke til å trenge det i fremtiden – eller – kanskje han hadde en kjæreste som hadde barn? – eller som han ville ha barn med? Hun kjente ham jo nesten ikke, visste bare at han var skilt og bodde alene – men ikke HVOR han bodde.

Hvorfor ville han forresten – – ? – å jo, selvfølgelig! Han hadde tenkt å spørre om hun ville bo hos ham – det måtte jo være den eneste grunnen, når han ville snakke om «boligforholdene» hennes. Det gikk en bølge av spenning gjennom henne – hadde han god plass, mon tro? For – selv om hun ikke kjente ham noe særlig, var hun helt sikker på at han ikke ville prøve seg på noe – med henne! Når hun tenkte seg om, trodde hun ikke han var mer enn førti år, iallfall – kanskje mindre, til og med – så det ville ikke være SÅ urimelig om han «prøvde seg» på en nitten – tyveåring, tenkte hun. Han hadde rødmet, husket hun – og straks understreket at det var «boligforholdene» han ville snakke om. Det ville selvsagt bli mye lettere, både for moren hennes og for henne selv, hvis hun og Patrick flyttet ut av den knøttlille leiligheten – hvis det da var det han hadde tenkt å tilby henne? Men – hva annet kunne det vel være? Hvor bodde han, forresten? Og HVORDAN bodde han? Hadde han hus eller leilighet? Og hvor stor, i så fall?

Hodet hennes var proppfullt av spørsmål da han kom tilbake, litt hektisk rød i kinnene, og smilte til henne. Neida – ikke mye over førti! avgjorde hun for seg selv. – OK, bilen står utenfor – med ferdig montert barnesete, forkynte han. Skal jeg ta småen, kanskje?

Han strakte ut en prøvende arm, men Carita ristet fort på hodet. – Da begynner han bare å vræle, erklærte hun. – Han er en skikkelig mammadalt, nemlig! Hun smilte unnskyldende da hun forsiktig løftet den lille gutten ut av kafeteriaens barnestol.

Men lille Patrick vrælte likevel, han – og pekte på den lille biten med hamburger som lå igjen på asjetten. Carita lo, og mens hun holdt ham på venstre arm, tok hun den lille matbiten og puttet i munnen hans.

– Han har tydeligvis lært at han må spise opp maten sin, bemerket Harald. Den unge moren smilte og nikket. – Ja, han er en riktig glupsk, liten tass, svarte hun, mens hun fulgte etter guttens bestefar ut av kaféen. Litt spent var hun på hvor det nå bar hen – for hun hadde ikke peiling på hvor han bodde.

Det viste seg å være litt lengre enn hun trodde, men ikke mere enn omtrent tyve minutter fra sentrum. De var kommet inn i et idyllisk, lite boligstrøk, da Harald svingte av fra veien og kjørte inn på en ganske lang oppkjørsel, der det knaste i grov singel under hjulene, før han stanset foran en stor dobbeltgarasje. – Jeg må se til å få asfaltert den oppkjørselen, sa han unnskyldende da de steg ut av bilen. – Hvis det regner hardt og lenge, blir mye av den grusen skylt vekk.

Carita så seg beundrende omkring. – Du bor iallfall i en pent og rolig strøk, roste hun. – Og haven din er jo riktig velstelt også. Åh, så stort og fint hus du har! brast det ut av henne da hun lot blikket gli over den hvitmalte, to etasjers villaen. – Her har du sannelig god plass!

Harald smilte og nikket kort da han låste opp døren for henne. – Ja, det er jo egentlig altfor stort for bare ett menneske, innrømmet han – men det er nå en gang her jeg vokste opp, og jeg har arvet det etter min bestefar, så – det er liksom her jeg er «hjemme».

Guttungen – barnebarnet hans – sov allerede mot morens skulder da de kom inn i stuen. Harald pekte på en stor og myk lenestol og hevet øyebrynene spørrende. Carita ristet på hodet. – Der kan han falle ut! hvisket hun. – Jeg tar ham på fanget, jeg.

– Men det er noe jeg vil vise deg i annen etasje, hvisket han tilbake. – Da tar jeg ham bare med meg, smilte hun. – Han våkner så lett også, skjønner du.

Den unge bestefaren skjønte at hun var en særdeles omsorgsfull mamma, og nikket forstående. Han tok dem med opp i etasjen over, glad for at han hadde byttet ut det nedslitte trappebelegget bare et par år tidligere.

– Her oppe har jeg hele tre ledige soverom,skjønner du, Carita, smilte han. – Du kan velge hvilket du vil – eller hvilke, hvis du vil at småen her skal ha eget rom. Selv sover jeg nede i første etasje, så her oppe er jeg nesten aldri.

Han viste henne alle de tre soverommene, og Carita syntes de var både tiltrekkende og romslige, alle sammen. – Mener du at – at jeg kan få bo her, altså? – blikket hennes var spørrende, og stemmen litt nølende. Han nikket bestemt. – Hvis du har lyst, selvsagt, understreket han. – Det ligger jo litt utenfor selve byen, og det er ikke så mye liv og røre her akkurat.

Det ble etter hvert litt tungt å stå stille med Patrick på armen, og Carita gikk inn i det største av soverommene og sank ned på sengen. Harald fulgte etter og satte seg på en av de to stolene, mens han kikket seg rundt. – Hvis du velger dette rommet, skal jeg få satt inn et skrivebord her, lovet han. – Og en barneseng, hvis du vil. Vinduet vender ut mot haven også, så da blir det jo ekstra stille og rolig, smilte han.

Carita møtte blikket hans, alvorlig og tankefullt. – Du er sikkert klar over at – – «at jeg ikke kan betale særlig mye i husleie», hadde hun tenkt å si, men han avbrøt henne fort, før setningen var ferdig uttalt. – Selvsagt skal du IKKE betale husleie! fastslo han. – Som mor til mitt barnebarn er du jo for familie å regne – dessuten har jeg forsømt meg i – er han ikke snart to år nå?

Carita nikket. – Om to måneder – og du har slett ikke «forsømt deg», forsikret hun. – For det første – Per Erik bodde ikke sammen med deg – hadde ikke gjort det på mange år, såvidt jeg forstår? – hun så spørrende på ham og Harald nikket – for det andre var han voksen, fortsatte hun – og for det tredje var vi fulle, begge to, da det skjedde – jeg husker det nesten ikke engang, innrømmet hun, mens rødmen skyllet over ansiktet hennes. – Og for det fjerde, tilføyde hun, så lavt at Harald nesten ikke hørte henne – jeg burde ha brukt pillen, jeg også – slik alle de andre jentene har gjort i flere år allerede!

Lille Patrick hadde sovnet på armen hennes, og Harald pekte på sengen hun satt på. Hun la gutten forsiktig ned på puten, bredte et teppe over ham, og satte seg ned igjen. Harald lente seg fremover og tok et mykt grep om håndleddet hennes. – Carita, jeg føler likevel at jeg har et visst ansvar – både for deg og for veslegutten der. Jeg har ikke så mye familie ellers, jeg bor alene, jeg har god plass, og jeg ville faktisk sette stor pris på om du ville bo her en stund fremover, ihvertfall inntil du er ferdig med studiene dine.

Den unge bestefaren smilte skjevt. – Jeg er ikke noe flink til dette med «dating», skjønner du, fortsatte han unnskyldende – Ikke jeg heller! innskjøt hun impulsivt, og Harald fortsatte: – Jeg har vært skilt i mange år, som du kanskje vet, og i løpet av de årene har jeg for det meste begravet meg i arbeid.

Han lo kort, og i et blaff så Carita hvor ung han egentlig var. – De få gangene jeg har gått ut med en dame, har vært når en av mine kamerater – og jeg har ikke så mange av dem, heller – har prakket på meg en såkalt «blind date». Det har vært både sjarmerende og tiltrekkende damer, alle sammen, men de merket nok fort at jeg ikke var særlig interessert, smilte han, og Carita syntes smilet hans kanskje var litt vemodig. Antagelig var han like over førti år, tenkte hun, og kanskje han tenkte at tiden – og livet – var i ferd med å svinne hen for ham.

Han trakk pusten og strøk seg over pannen. – Av og til føler jeg meg – ikke bare alene, men rett og slett ensom, Carita, fortsatte han. – Så du ville faktisk gjøre meg en tjeneste hvis du ville bo her og holde meg med selskap – slik at jeg kan føle at jeg har en slags familie igjen.

Han møtte blikket hennes, det lå alvor i det, så han, men også en viss usikkerhet. – For at du kan konsentrere deg om utdannelsen din, Carita, så foreslår jeg at du slutter i den deltidsjobben din. Jeg har god råd til å understøtte deg økonomisk – skaffe det du trenger, både til deg selv og til lillegutt. Jeg vil gjerne få lov til å opprette en konto for deg, med tilhørende bankkort, slik at du kan ta ut penger fra den når du trenger det. Jeg vet jo at barn vokser fort og stadig trenger noe nytt, og – han smilte litt skjevt – en ung kvinne som deg trenger selvsagt å føle seg velkledd – og tiltrekkende – og ha råd til å gå ut med venner og venninner når hun føler for det. Så lenge du studerer, Carita, vil jeg ikke at du skal ha økonomiske bekymringer. Det er kanskje ikke så mye annet jeg kan hjelpe deg med, men – ihvertfall dét! avsluttet han.

To blanke, fuktige striper hadde begynt å piple ganske langsomt nedover kinnene hennes. Men hun ristet på hodet. – Det – det er så storartet, hvisket hun – et så altfor generøst tilbud, men – jeg kan virkelig ikke ta imot det!

Hun svelget og tørket øynene med en Kleenex hun fant på bordet. Han ville svare henne, men hun gjorde en liten håndbevegelse for å vise at hun ikke var ferdig. – Jeg er altså sååå takknemlig! fortsatte hun lavmælt – men la meg få lov å betrakte tilbudet ditt som et lån, hva?

Hun lo, litt unnskyldende. – Et lån som det slett ikke er sikkert at jeg kan betale tilbake, innrømmet hun – men det betyr litt for min egen selvfølelse, forstår du. At jeg på en måte er en selvstendig – kvinne – og ikke bare mottar milde gaver fra mitt barns bestefar – hun svelget en liten klump i halsen – som er en enestående snill og vennlig mann! avsluttet hun.

Blikkene deres møttes, og med ett tok hun mot til seg. Hun reiste seg brått, tok de par skrittene bort til ham, så bøyde hun seg over ham og kysset ham – varmt og inderlig – på munnen. Hun håpet at hun hadde klart å unngå å gjøre det lidenskapelig. Han måtte for all del ikke føle at hun la an på ham!

Det gjorde han ikke, heller, men hun kunne se på ham at han ble både forlegen og gledelig overrasket. Han klappet henne på ryggen og smilte, så reiste han seg.

– Jeg er takknemlig, jeg også, Carita! forsikret han. – For at jeg ikke blir så ensom og alene i tiden fremover. Og det er greit for meg, det du foreslår – vi betrakter det som et rentefritt lån. Og jeg skal holde regnskap, slik at du ikke behøver å tenke på det heller. I sitt stille sinn visste han selvsagt at han aldri kom til å kreve det lånet tilbakebetalt.

Plutselig kom han til å tenke på noe. – Har du førerkort for bil, forresten? spurte han. Hun nikket. – Ja, faktisk – kjæresten til mamma ga meg en del kjøretimer i fjor, slik at jeg slapp å betale så mye. Hun smilte unnskyldende. – Så jeg er ikke noe flink, akkurat. Jeg har fått lov å kjøre hans bil av og til, men jeg trenger nok mye mere øvelse.

– Da skal jeg øve med deg de neste dagene, smilte han. – Har du oppsigelsestid i den deltidsjobben din, forresten?

Carita trakk på skuldrene. – Jeg vet ikke riktig – kanskje en uke eller to. Jeg skal snakke med sjefen om det. Jeg bør vel jobbe ut måneden, iallfall.

Harald nikket. – Fint, Carita. Du må jo selvsagt ha bil når du begynner på universitetet. Og jeg har faktisk en – ikke så veldig gammel – bil stående i garasjen, som jeg ikke bruker lenger. Den skal jeg sørge for få overhalt skikkelig, og så kan du få den.
Historien fortsætter under reklamen

Carita kjente at klumpen i halsen begynte å vokse igjen. – Det er bare så altfor – overveldende – Harald! hvisket hun.

Giv forfatteren en kommentar - KLIK HER