Jeg har pult med ham siden jeg var tretten år. Ikke så ofte nå lenger,for han liker lillesøsteren min bedre.


Forfatter: OnkelWaldo

Læs del 1 – del 2

Automatisk Google-oversættelse:

Nå skulle altså moren ut og søke jobb. Etter frokost hadde deres – hva var han? – foreløpige husvert, for de hadde jo ikke noe annet sted å bo! – kikket kritisk på hvordan mamma var kledd, og bedt henne ta på seg noe som var «litt mindre utfordrende», som han sa. Mamma hadde rotet gjennom den store kofferten sin og kommet fram med en drakt som hun hadde brukt i bestemors begravelse for flere år siden. Mannen – herr Horne – hadde ristet oppgitt på hodet igjen, og brummet noe som Marina ikke kunne oppfatte.

Annelise hadde også sett litt nedslått ut, men nå var de på vei til kjøpesenteret, og hun hadde blitt i mye bedre humør da hun skjønte at han ville kjøpe nye klær til henne. Marina lurte på om hun også ville få noen, men det var jo ikke særlig sannsynlig, for hun skulle jo bare fortsette på skolen så snart sommerferien var slutt. En ny skole, kanskje, hvis de skulle fortsette å bo hos – herr Horne, måtte hun huske på at han het.

Hun sukket for seg selv og lyttet med et halvt øre til mammas ivrige skravling. Det hørtes ut til at mannen gjorde det samme, for han kom bare med en hmmm-lyd av og til. Men han måtte vel konsentrere seg om kjøringen, tenkte Marina, for nå var de midt i sentrum.

Ved kjøpesenteret svingte han skarpt av til venstre og ned en skrånende betongrampe som førte til parkeringsplassene i kjelleren. Bestemt og målbevisst kjørte han til et sted nesten helt innerst, som var avsperret med en bom. Han rullet ned vinduet, stakk hånden ut og holdt et kort foran en liten boks. Den blinket et par ganger, og så gikk bommen opp.

Innenfor så det ut til å være plass til omtrent ti – tolv biler, og alle plassene var merket med et stort nummerskilt. Horne parkerte bilen sin under et skilt der det sto A 4. Det var tydeligvis hans spesielt reserverte plass.

Marina var imponert, og det var nok mamma også. De tok heisen opp til tredje etasje, og herr Horne satte kursen for en stor klesforretning. Akkurat nå var det ingen andre kunder der, og de ble ønsket velkommen av en ung og smilende ekspeditrise, som tydeligvis kjente den rike husverten deres godt, for han tok henne om livet og sa:

– Hei, Undine, lenge siden jeg har sett deg!

Den unge jenta lo lekent, strakte seg på tå og kysset ham varmt på munnen. Det så ikke ut til å være bare et vennskapelig kyss, heller, og mor og datter kikket på hverandre. De sto noen skritt bak de to, men de så at herr Horne snakket lavmælt til henne, og at jenta nikket at hun forsto.

Undine kunne umulig være mer enn sytten – atten år, tenkte både Marina og Annelise. Hun var lyshåret, med vennlige brune øyne, rødmende og rund i kinnene, og brystene hennes struttet friskt under en rød og hvit bluse, som hadde en nett, liten krave om halsen. Hun var ganske slank om midjen, hoftene var runde, og da hun snudde seg for å hente klærne, så Marina at enden hennes var fast og velskapt, uten at hun var på grensen til å være lubben. Hun var både rask og effektiv, for det gikk ikke to minutter engang før hun kom tilbake med en bunke klær i armene.

Marina holdt seg i bakgrunnen mens herr Horne og den unge damen – jenta? – diskuterte seg fram til hvordan mamma burde kle seg. Det så ikke ut til at mamma hadde noen egen mening, men da de var ferdige, syntes Marina at hun så ut som en sånn forretningsdame, en sånn en som gikk med dokumentmappe i den ene hånda. Det var da vel ikke slike jobber hun skulle søke, vel? Mamma hadde for det meste vært kassadame, hun hadde jobbet som hjelpepleier på et hjem for gamle, til og med rengjøringshjelp hadde hun vært en stund.

Men OK, nå så hun egentlig ganske stilig ut, syntes Marina, så hun krysset fingrene for at det skulle gå bra.

Herr Horne ga henne en lapp med noen adresser på.

– Siden du er ny her i byen, får du spørre deg fram, men alle disse er innenfor gangavstand, ihvertfall. Marina og jeg skal handle litt mere her, deretter – hmmm – har jeg et annet ærend, der jeg tar med lille Marina, og så går vi kanskje ned på den kaféen der vi møttes i går, hvis vi da ikke drar rett hjem.

Han så på klokken.

– Hvis du er ferdig med jobbsamtalene dine ved to – halv tre-tida, så kan du se etter oss på Fredriksens Café. Den ligger jo i første etasje i bygget her, som du sikkert husker. Hvis du ikke ser oss der, kan du ta taxi hjem.

Han tok fram lommeboka og ga henne noen penger. Marina så ikke hvor mye det var, men Annelise var tydeligvis strålende fornøyd. Hun strakte seg opp og ga ham et sugende kyss på munnen, deretter ga hun datteren en kort klem og forsvant.

Den unge ekspeditrisen – Undine, husket Marina at hun het – sto fremdeles smilende og blid like ved siden av dem.

– Var det slik at denne unge damen også trengte noen nye klær spurte hun.

Herr Horne nikket.

– Ja, i første omgang et par sexy – ehhh – kledelige bikinier, svarte han og blunket konspiratorisk til henne – ikke til Marina. Ekspeditrisen nikket og forsvant innover i forretningen igjen. Marina så etter henne, deretter kikket hun bort på deres nye husvert – hun visste jo ikke hvor lenge det ville vare, da – og oppdaget at han hadde satt seg godt til rette i en behagelig stol, mens han krysset det ene benet over det andre.

Etter et par minutter kom Undine tilbake, igjen med en bunke klær, som var mye mindre enn den første, men denne gangen kom hun i følge med en annen ung pike, også smilende og blid – og sexy, syntes Marina – som bar på et lite brett med en kaffekopp, en liten fløtemugge, og en liten glassbolle med noe som så ut som konfekt. Marina fikk rent vann i mannen, selv om det riktignok ikke var så lenge siden hun hadde spist frokost, heller.

– Skal vi la henne prøve bikiniene først, eller? smilte den unge ekspeditrisen. Marina misunte henne det muntre smilet, de struttende, runde brystene og – ja, hele den flotte kroppen hennes. Hun håpet at hun kunne se noenlunde slik ut når hun ble atten år – hvis det var det hun var.

Herr Horne nikket bekreftende idet han tok papiret av en konfekt.

– Ja, la oss gjøre det, Undine.

Han hadde øyensynlig lagt merke til Marinas lengselsfulle blikk, for han smilte vennlig til henne – og til ekspeditrisen.

– Ta en, dere også, tilbød han, men Undine ristet på hodet.

– Ikke jeg, takk, men – hva heter du forresten?

– Marina.

– Du kan trygt spise konfekt, Marina, for du er jo sylslank. Etterpå kan du bli med meg inn her.

Marina forsynte seg forsiktig med en konfekt i skinnende rødt og blankt papir. Papiret la hun omhyggelig fra seg i et askebeger som sto der. Hun stusset litt over det – det var da vel ikke lov å røyke i en klesforretning? Men så oppdaget hun et lite metallskilt som var festet på askebegeret. Der sto det: «No smoking». Hun kniste litt innvendig da hun så det.

– Ja, ta den der, du, Marina, oppfordret herr Horne. – Den er det jordbærkrem inni. Men da må du smile søtt etterpå! blunket han. – Du er litt for alvorlig i ansiktet – som om du er engstelig for noe?

Smilet som fulgte, var ertende, spørrende – og kanskje litt skremmende? syntes Marina. Ja, hun VAR engstelig – «for noe» – men hun lot være å kommentere det.

Den søte smaken fylte hele munnhulen hennes mens hun fulgte etter Undine inn på det borteste prøverommet. Ja, hun var litt redd for – om han kom til å gjøre det samme med henne som han hadde gjort med mamma sist natt! Marina visste at de var avhengige av hans hjelp en god stund framover, og mamma hadde sagt at hun måtte være ekstra søt og snill og hyggelig med ham. Marina var ikke i tvil om hva hun mente med det!

Inne på prøverommet la Undine fra seg den lille bunken med klær og smilte strålende til Marina.

– Bor dere sammen med Horny nå, altså? Skal jeg hjelpe deg å kle av deg, eller?

Marina syntes nok hun uttalte etternavnet hans litt rart, men hun ristet på hodet.

– Nei da, jeg kan klare det selv. Hun åpnet de øverste to knappene i jeansbuksene. De satt nokså trangt, selv om hun var svært slank rundt midjen. Samtidig svarte hun på det Undine spurte om.

– Mmmm, ja, vi får lov å bo hos ham til mamma har fått seg jobb og leilighet.

Hun sukket og ristet på hodet.

– Men det er ikke lett, altså. Mamma har ikke særlig med utdannelse, akkurat.

Hun vrengte toppen over hodet og la den fra seg på den lille benken.. Mens hun sto med ryggen til, benyttet Undine anledningen til å åpne hekten i bh-stroppen hennes, samtidig som hun pratet i vei:

– Du har fine struttepupper, roste hun. Ikke FOR små, heller – akkurat sånne som Horny liker dem! Jeg skal vedde på at han puler med moren din, ikke sant?

Marina kvakk til og rødmet, visste ikke helt hva hun skulle svaret. Istedet stammet hun fram et spørsmål:

– Ehhh – kjenner du ham godt, altså?

Undine kniste og rødmet. Så lente hun seg fram mot Marina og senket stemmen:

– Jeg har pult med ham siden jeg var tretten år, jeg. Ikke så ofte nå lenger, for jeg tror han liker lillesøsteren min bedre. Han liker dem unge, skjønner du! hvisket hun hemmelighetsfullt.

– Jeg tror ikke han har pult henne ennå, altså! skyndte hun seg å tilføye. – Men han kommer helt sikkert til å pule med deg snart, siden dere bor hos ham!

Marina gispet, og det gikk en varm bølge gjennom hele kroppen hennes.

– H- hvor gammel er hun nå, da?

– Straks tretten år. Hun går i åttende klasse. Jeg er snart atten. Det er han som skaffet meg denne jobben da jeg var ferdig med ungdomsskolen. Jeg tar en pause før jeg begynner på videregående, for jeg har ikke bestemt meg for hva jeg vil ennå. Det er han som eier denne butikken, skjønner du, hvisket hun. – Et par andre også, forresten.

– Wooow! pustet Marina. Det gikk helt rundt i hodet på henne. Undine boblet rent over når hun snakket, men hun var fantastisk blid og sjarmerende samtidig.

I det samme hørte de en dyp kremting ute fra butikken:

– Skjer det noe der inne, eller?

Undine fikk fart på seg.

– Skynd deg, Marina, få av deg klærne. Du skal jo prøve bikinier, ikke sant? Vi kommer straks! ropte hun ut gjennom forhenget.

– Ellers kommer jeg inn og hjelper dere å «komme» – begge to! lød en dyp, men lattermild stemme der ute fra.

– Det ville du nok like, det, tenker jeg! lød Undines frimodige svar.

– Veeeeldig godt! lød svaret, og Marina kniste sammen med den eldre jenta. Hun skjønte godt hva han mente.

Det var litt flaut å stå splitter naken foran en så nydelig og godt utviklet jente som Undine. Marina hadde lyst til å skjule de altfor små brystene sine – syntes hun selv – men det var jo dumt når hun skulle prøve en bikini, kom hun til.

– Prøv denne her først, ba Undine og holdt fram to bittesmå plagg. Marina rødmet og ristet på hodet.

– D- den er altfor liten! protesterte hun. – Den skjuler jo ingenting!

Men Undine hørte ikke på henne. Hun la de bittesmå skålene over Marinas lyserøde brystvorter, festet den minimale bh-en i ryggen, men før hun rakk å ta på henne det andre plagget, ble forhenget trukket til side, og en smilende, storvokst mann viste seg i døråpningen.

Marina hylte forskrekket, hun så straks hvem det var, selvsagt, men – hun var jo helt naken! – ihvertfall fra livet og ned. Men herr Horne så ut til å være fornøyd. Han humret anerkjennende og nikket.

– Riktig nydelig, Undine. Jeg husker at jeg har sett deg i et par sånne. Sånne plagg kler dere godt, begge to.

– Du har sett meg uten dem også, du! lo hun, mens hun festet det som bare var en g-streng rundt Marinas hofter. Det var bare så vidt den lille trekanten dekket den nesten hårløse spalten hennes.

– M- men jeg kan jo ikke – ikke vise meg noe sted – i denne her! klaget Marina ynkelig. Men begge de andre lo av henne, og herr Horne klapset hemme muntert på rumpa. Marina hylte igjen, men ikke så høyt denne gangen.

– Du kan gå med en sånn en NESTEN overalt, jenta mi, men kanskje ikke akkurat dit vi skal nå.

Han så på den unge, smilende ekspeditrisen.

– Finn en til henne som er LITT mere dekkende, er du snill, Undine, blunket han. – Jeg har nemlig tenkt meg en tur bort i svømmehallen.

– Der er det en skoleklasse som har svømmetime nå, innskjøt Undine.

«Horny» nikket med et fornøyd uttrykk i ansiktet.

– Ja, jeg vet det – en åttendeklasse. Og jeg er en god venn av læreren, så jeg får lov å slippe inn.

– Undine lo igjen.

– Den klassen hvor søsteren min går, tenker jeg?

Mannen nikket igjen.

– Nettopp, riktig søt jente. Jeg har vært og kikket på – ikke bare henne, men de andre smånymfene også. Det er flere der som er riktig – mmmm – søte, synes jeg.

– Det synes du nok, din grabukk! repliserte Undine. Marina kvakk til da hun hørte hvor frekk hun var, men så kom hun på hva hun hadde fortalt henne tidligere.

Nå kikket hun igjennom de andre bikiniene hun hadde tatt med seg.

– Ta på deg denne her, du, Marina, foreslo hun. – Den er riktig pen, og den kommer ikke til å vekke så mye oppsikt. Søsteren min har en sånn en også, tilføyde hun, med et blikk på herr Horne.

– Det var forresten du som kjøpte den til henne, ikke sant?

Han nikket, men viste ikke tegn til å forlate prøverommet. I stedet smilte det lure smilet sitt.

– Celita ser riktig – mmmm, søt ut i den, medga han. – Det kommer du også til å gjøre, Marina! fastslo han. – Den kan du ha på deg under klærne, så slipper du å skifte der borte. Ta den på deg nå, så får jeg se hvordan du tar deg ut.

Marina rødmet der hun sto i den diminutive bikinien som hun først hadde tatt på seg, der den nederste delen bare så vidt dekket kjønnet hennes. Skulle hun virkelig skifte til den andre nå – mens han sto og så på?

Det skulle hun tydeligvis, for han viste ikke tegn til å flytte på seg, og Undine hadde allerede begynt med det. Hun åpnet den bitte lille bh-en i ryggen, og snart sto Marina der med nakne, struttende pupper. Hun kom på at «Horny» jo allerede hadde sett henne naken – «nedentil», så – så han visste at hun hadde en liten dusk der. Det var hun litt flau for, egentlig.

Men hun skyndte seg å smette i de litt mer «anstendige» trusene, og nå nikket han anerkjennende.

– Riktig nydelig! smilte han og prøvde ikke å skjule den voksende bulen innenfor buksene.

Undine så den også og kniste.

– Du liker hva du ser, hva? ertet hun. «Horny» nikket til henne. Igjen hørte Marina den lave humringen hans.

– Ja, du kjenner meg jo ganske godt nå, ikke sant?

Han strakte ut en stor hånd og strøk henne langsomt over kinnet – og det var som om han tegnet opp den smilende amorbuen som utgjorde munnen hennes. Marina trodde halvveis at han ville kysse henne, men det gjorde han ikke. – Men det har han helt sikkert gjort før! slo det henne da hun kom på hva Undine hadde fortalt. – Mange, mange ganger også!

– Det er ihvertfall helt sikkert! mumlet Undine og rødmet lett. Men hun smilte også, merket Marina.

– OK, Marina, nå kan du kle på deg igjen, er du snill – lød den neste ordren. – Vi kan heller ha et lite – bikinishow – når vi kommer hjem igjen. Jeg fikk en idé, nemlig!

Han vendte seg til den smilende, unge ekspeditrisen.

– Legg de andre småplaggene i en pose, Undine, og sett dem på min regning, hva? Jeg tar dem med meg hjem, jeg.

Han så på henne med et lurt, lite smil.

– Det ser ut til å være svært lite trafikk her i dag, hva?

Undine nikket.

– Ja, jeg har bare hatt én kunde før dere kom, og det har ikke kommet noen mens vi har vært her inne, heller.

– Fint! nikket den store mannen. – Nå går Marina og jeg bort til svømmehallen, og jeg vet at skolen er slutt for dagen etter denne timen. Da tenkte jeg å invitere Celita med hjem, så hun kan bli litt kjent med Marina her. Hun blir jo helt ny på skolen snart.

– Og så kan jo du bli bedre kjent med Celita også, tenker jeg? blunket Undine.

Herr Horne lo lavt.

– Vel, vi har allerede snakket sammen noen ganger, vi, så hun vet hvem jeg er, humret han.

– Det gjør hun, ja! nikket Undine bestemt. – Det gjør hun så absolutt! Hun har visst om oss også – deg og meg – siden hun var sånn ni – ti år.

– Hmmm, det lyder jo lovende! lo den store mannen. – Da har vi jo enda mer å snakke om.

Marina merket seg at bulen i buksene hans ikke var blitt noe mindre de siste par minuttene.

Han så på Undine igjen.

– Etter svømmetimen tar vi en tur bort på kaféen nede i første etasje. Hvis det er like stille da, så kan du bare stenge butikken og så blir du også med hjem til meg, Jeg ringer deg når vi sitter på kaféen. OK?

Den unge jenta lo.

– Jeg tror jeg kan tenke meg hva du har for planer, ja! erklærte hun.

– Mmmm, kanskje ikke helt! Den eldre mannen slikket seg vellystig om munnen.

– Ikke helt, gjentok han.

Så vendte han blikket mot Marina, som nå var fullt påkledd, med en liten bikini aller innerst.
Historien fortsætter under reklamen

– Kom, vesla! kommanderte han. – Du kan svømme, ikke sant?

Marina nikket.

Læs næste afsnit

4 kommentarer

1. Anonym

   28/01/2025 kl 8:50

   Vad spännande. Kom så sköntnärjag läste 🍆💦💦💦❤️🩷💋

   7+

   Besvar kommentar
2. Frank

   27/01/2025 kl 23:03

   Kom snart med en fortsettelse, gleder meg til de kommer hjem

   2+

   Besvar kommentar
3. Anonym

   27/01/2025 kl 14:55

   Kjempebra, håper på snarlig oppfølger!

   2+

   Besvar kommentar
4. Damernes Ven

   27/01/2025 kl 12:26

   SKAL læses og mere end – skimmet – værdifuldt

   2+

   Besvar kommentar