Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Mens vi gikk ned loftstrappen, diskuterte jeg med meg selv hva jeg skulle gjøre videre. Et raskt kikk på klokken fortalte meg at den var bare litt over tre, og jeg fikk en lys idé – mente jeg selv.

Nede på onkel Carstens romslige kontor bladde jeg raskt igjennom brevet hans og fant frem telefonnummeret til «värdeförvaringen». En vennlig og høflig mannsstemme svarte:

– Svensk Värdeförvaring, varsågod?

– Ja, god dag, mitt navn er Arve Jacobsen, jeg har nettopp arvet en bankboks etter min grandonkel, Carsten Ekblad.

– Får jag be om numret?

Jeg tok opp nøkkelen og leste nummeret for ham. – Unnskyld, hvor lenge holder De åpent i dag?

– Vi är rätt så flexibla, men om Ni kunde vara här innan klockan sjutton, så går det mycket bra, svarte den vennlige stemmen.

– Tusen takk, jeg skal være der i god tid før det! lovet jeg og slo av telefonen. Jeg så på Karin, og hun kikket spørrende tilbake. – Er det noen av disse kjolene som passer deg? – som ikke er for store? Jeg tror nemlig at Kerstin var litt kraftigere enn deg.

Karin nikket bekreftende og smilte entusiastisk, idet hun bøyde seg og plukket opp en kort, lysegrønn kjole med yndige, små puffermer. – Den här passar mej nästan helt perfekt! erklærte hun.

OK, løp ut på badet og ta den på deg. Så går vi ut og spiser på en pen restaurant.

Hun nølte litt. – Du sa att – du hade en överraskning till mej? – igjen dette spørrende blikket.

Jeg smilte og blunket. – Den får du når vi sitter på restauranten. Skynd deg nå!

Hun forsvant ut i siderommet og lukket døren etter seg. Nå kom jeg på at badet lå et stykke lengre borte, men Karin var jo bedre kjent i huset enn jeg var. Jeg hadde lagt merke til en stor, gammeldags dokumentmappe som lå på en hylle, og mens hun var borte, puttet jeg både testamentet, det store brevet, Karins bankbok, brevet til henne og den lille konvolutten med bankboksnøkkelen ned i den.

Hun var forbausende raskt tilbake, men det tar jo ikke så lang tid å få på seg en kjole heller, tenkte jeg. Da hun ringte på døren, hadde hun hatt på seg jeans og T-skjorte. Kjolen kledde henne helt utmerket, hun så nesten voksen ut i den. Jeg så anerkjennende på henne. – Riktig – snygg – er du! roste jeg, og hun kniste forlegent.

Da vi satt i bilen, kom hun plutselig på noe. – Jag kanske skulle säga till – min mormor – att vi tar in till stan? mente hun. Jeg nikket – et flyktig øyeblikk lurte jeg på om jeg burde invitere fru Wingmark med også, men jeg slo det fra meg. Ikke akkurat i dag – dette var liksom ikke den rette anledningen.

Så jeg stanset utenfor det gule rekkehuset, og Karin løp inn – iført den grønne kjolen. Hun brukte litt lengre tid denne gangen, men da hun kom ut igjen, så jeg at hun hadde skiftet til et par pene sko. Hun bar også på en liten håndveske. – Mormor blev väldigt överraskad när hon såg min nya klänning! kniste hun, idet hun satte seg inn ved siden av meg. – Den kler deg iallfall aldeles glimrende! forsikret jeg, og hun rødmet igjen, tydelig tilfreds med smigeren.

GPS-en førte oss trygt frem til en pen restaurant i nærheten av bankboksfirmaet. Der etterlot jeg Karin, sammen med det lange brevet fra onkel Carsten. – Jeg blir ikke lenge, forsikret jeg. – Jeg skal bare hente noe i et firma like borti gaten her. Bare forsyn deg fra den bufféen der så lenge. Og bestill det du har lyst til å drikke.

Det var under fem minutter å gå til Svensk Värdeförvaring, der jeg – etter behørig og grundig identifikasjon – fikk låst opp «bankfacket». Testamentet og brevet fra advokat Sjöberg tjente som bekreftelse på at det nå var jeg som hadde full disposisjonsrett over innholdet i bankboksen. Deretter fikk jeg utlevert en overraskende stor og tung bankboks. Den høflige funksjonæren viste meg inn i et eget, privat avlukke.

Innholdet av boksen slo meg nesten i gulvet! Øverst lå det to svært forseggjorte smykkeskrin, smakfullt dekorert med det som så ut til å være bittesmå diamanter, rubiner og safirer i et intrikat mønster. Det ene var litt mindre enn det andre, og jeg gikk ut fra at det hadde tilhørt datteren. Selv om jeg ikke hadde lest brevet, ville jeg ha skjønt at onkel Carsten var betatt av vakre edelstener.

Da jeg åpnet det største av dem, trakk jeg pusten i et fort gisp. Omhyggelig dandert på formgitte puter av fløyel lå det armbånd, ringer, halsbånd og øreklips – i to «etasjer». Dette ville det ta tid å gå igjennom, så jeg lukket det fort og puttet det ned i min romslige dokumentmappe. Jeg åpnet såvidt det andre også, der var det ikke fullt så mange og overdådige smykker, men jeg oppdaget en ganske enkel halskjede av gull, med et anheng av en skinnende, mørkeblå sten – hva var det nå de het igjen? – ametyst, trodde jeg. Det smykket tok jeg ut og stakk det i min brystlomme, deretter forsvant også det smykkeskrinet ned i dokumentmappen.

Det øvrige innholdet besto av – til sammen elleve fløyelsposer, som åpenbart inneholdt forskjellige edelstener. Da jeg åpnet en av dem, oppdaget jeg at hver av stenene også var individuelt innpakket. Jeg tok ut det som for meg så ut som en ganske stor diamant, vakkert slipt i mange glitrende fasetter, pakket den inn igjen og la den i mappen, den også. Den hadde jeg til hensikt å få taksert – hos en av onkel Carstens «bunn ærlige» juvelérer. Tre andre, noe mindre stener, tok jeg også med meg, uten å pakke dem ut eller kikke på dem.

Resten av posene lot jeg ligge i bankboksen, men jeg registrerte at den var minst to tredjedeler full av pengesedler, sirlig stablet og ordnet i bunker med et stramt papirbånd rundt hver av dem. Her var det bare noen få bunker med svenske kroner – tusenlapper, alt sammen – resten av sedlene så ut til å være omtrent likelig fordelt mellom euro og britiske pund. Bare i kontanter måtte det være flere millioner, anslo jeg – og juvelene? – de var trolig verdt enda mere!

Men «lilla Karin» satt og ventet på meg i restauranten. Jeg skyndte meg å lukke bankboksen, og med funksjonærens hjelp fikk jeg den forsvarlig låst inn igjen. Leien var betalt for fem år fremover, fikk jeg vite. Jeg takket ham høflig og forlot bygningen, mens tankene hvirvlet rundt i hodet mitt. Plutselig var jeg en rik mann – en SVÆRT rik mann, til og med! En høyst uvant følelse – som det nok ville ta tid å venne seg til!

På restauranten satt Karin med sin Cola og litt tårevåte øyne. Hun hadde tydeligvis ikke forsynt seg av den rikholdige bufféen. – Jag ville vänta på dej, smilte hun – och dessutom är jag nyss färdig med att läsa det vackra brevet från farbror Carsten. Hun kniste litt forlegent. – Det tog lite tid att läsa, därför att – jag är inte så van vid att läsa norska, smilte hun – men det var ju ett – nå rødmet hun kledelig igjen – ett både vackert och – överraskande brev! avsluttet hun.

Jeg ventet litt før jeg svarte. Onkel Carsten hadde jo sagt i brevet at han hadde « – opprettet en bankkonto i hennes navn». men hun spurte ikke, og det beundret jeg henne for. Derfor hadde jeg ikke hjerte til å spenne henne på pinebenken lenger, så jeg åpnet dokumentmappen og fant frem det lille brevet.

– Her er et lite brev til deg også, smilte jeg. – Du har åpenbart gjort et særdeles positivt inntrykk på onkel Carsten. På meg også, forresten, tilføyde jeg, og fikk oppleve at hun rødmet – høyst kledelig – igjen.

Det tok henne ikke lang tid å lese de få linjene, som jo også var på svensk, men da hun var ferdig, brast hun ut i en – heldigvis stille – gråt, så jeg. – Farbror Carsten var så – så utomordentligt snäll – och trevlig! snufset hun. Så kom hun på en av setningene i det lange brevet, og smilet bredte seg utover de tårevåte kinnene. – Och om han hade varit – sådär sjuttio år yngre, lo hun – så hade jag nog sagt ja också – om han hade frågat.

Jeg nikket. – Det forstår jeg godt, Karin, jeg tror han var en både hyggelig og varm person. Skal vi ikke gå og hente oss noe å spise? Jeg lot med vilje være å gi henne bankboken – litt slemt av meg, kanskje, men jeg kunne jo bevare spenningen litt lenger, tenkte jeg.

Og om hun var skuffet, så viste hun det ikke – nesten ikke, ihvertfall. Vi gikk sammen bort til bufféen, og siden jeg hadde spist to slags sild for bare få timer siden, valgte jeg kylling og potetsalat denne gangen. Karin forsynte seg med – bare litt – falukorv og brød med hvitløksmør, så hun hadde antagelig tenkt å gå flere ganger. Det håpet jeg iallfall.

Da vi var kommet tilbake til bordet, lot jeg som jeg plutselig kom på noe. – Åja – onkel Carsten ba meg jo om å gi deg – denne her, smilte jeg og overleverte henne den lille bankboken. Hun hadde et spent uttrykk i ansiktet da hun åpnet den – i det hele tatt hadde hun et svært uttrykksfullt ansikt, kom jeg til.

Da hun åpnet den, sperret hun opp de blå øynene og gispet. – En – hel – miljon! hvisket hun. – Det – det måste va’ nånting – fel, va? Det – det är ju DU som är – arvinge!

Jeg ristet bestemt på hodet. – Det er ikke feil i det hele tatt, Karin! forsikret jeg. – Egentlig er det altfor lite! Du var ham til både glede og hjelp gjennom hans siste år – jeg har aldri så mye som besøkt ham – ikke en eneste gang! Tilfeldigvis er vi – var vi – i familie, og tilfeldigvis var han en gang i sin ungdom dypt forelsket i min mamma – det så du jo av brevet, ikke sant?

Igjen begynte de stille tårene å gli langsomt nedover kinnene hennes. Hun svelget, tørket ansiktet med servietten, og nikket. Så brøt det strålende smilet frem igjen på det blussende ansiktet. – Mmmhmmm – det såg jag – det var ju sååå – romantiskt! kniste hun. – Va’ tråkigt att dom inte kunde – få varann, va’?

Jeg nikket. – Da ville kanskje HAN ha blitt min pappa – og ikke bare min grandonkel, smilte jeg. Karin rødmet, kniste litt igjen, og tittet ned i sin tomme tallerken. – Kanskje vi skal hente oss litt mere mat? avbrøt jeg meg selv, deretter reiste vi oss, begge to.

Da vi var tilbake ved bordet, kunne jeg se at hun var litt anspent – kanskje var det noe hun var nysgjerrig på? tenkte jeg. Hun smilte innsmigrende til meg. – Vi är ju i Jakobsbergsgatan nu, fastslo hun – och jag läste i brevet att – – hun slikket seg litt nervøst om munnen – var du kanske där borta och tittade i det – bankfacket, eller?

Jeg nikket. – Det var jeg, ja – og der var det mye – interessant, kan du tro! Jeg tok med meg noe av det – her. Jeg pekte på den store dokumentmappen. – Du skal få se det når vi kommer hjem. Så lot jeg igjen som om jeg plutselig kom på noe, og tok meg til brystlommen. – Men foreløpig kan du jo få denne lille gaven av meg.

Da hun fikk se det glitrende, gylne halskjedet, gispet hun henrykt. – Oooohh, så vackert! hvisket hun. – Är det – guld?

Jeg nikket igjen. – Og det er såpass tungt at jeg tror det er atskillig renere gull enn det vi bruker her i landet, mente jeg. – Han hadde jo oppholdt seg lenge, både i Afrika og i Asia, og det gullet de bruker der, tror jeg er NESTEN helt rent – kanskje 21 – 23 karat eller så. HELT rent gull er jo 24 karat, som du kanskje vet.

Hun ristet på hodet. – Nej, det visste jag inte. Och den där – stenen – den är mycket vacker, den med. Får jag se – please? Hun holdt frem en bedende liten hånd. Jeg humret en liten latter og smilte til henne.

– Først – bøy hodet litt fremover, er du snill! Hun hadde en – akkurat passelig lang – hals, hadde jeg lagt merke til.

Og den tunge gullenken var såpass lang at jeg kunne smyge den over det lille hodet hennes – slik jeg hadde beregnet på forhånd. Dermed kom den blå stenen til å hvile mellom brystene hennes – utenpå den kjolen jeg nylig hadde gitt henne.

– Nå er den din, så da kan du se på den så mye – og så ofte du vil! erklærte jeg. – Værsågod – den kler deg jo riktig godt – den også!

Jeg hadde vel ventet meg et lite utbrudd av takknemlighet, men hennes reaksjon var både overraskende – og overveldende. Først tok hun stenen – ametysten? – i hånden og så fascinert på den, deretter vellet tårene opp i øynene hennes, og hun brast ut i en tydelig, men heldigvis ikke altfor høylytt gråt.

Likevel – nesten umiddelbart dukket det opp en smilende serveringsdame. – Snälla fröken! utbrøt hun – smakade maten verkligen SÅ hemskt?

Karins gråt forvandlet seg øyeblikkelig til hikstende latter. – Ooooo nej! – inte alls! forsikret hun. – Jag blev bara så – så oerhört glad! Titta! – vad han har gett mig! Hun holdt frem gullenken og den blå stenen. Den unge serveringsdamen så beundrende på den.

– Oj! – vilken vacker gåva! nikket hun. – Från din – fästman, möjligen? Blikket hennes gikk fra Karins rødmende ansikt til mitt – og tilbake igjen.

Karin kniste forlegent og ristet på hodet. – Ooooo nej! – tyvärr inte. Vi är bara goda vänner.

Serveringsdamen blunket til henne. – En sån god vän önskar jag mej också! smilte hun. – Smaklig måltid – båda två! Dermed fjernet hun seg diskret og hastet i vei til sine andre oppgaver.

Men gjennom hele resten av måltidet merket jeg at Karin stadig førte hånden opp til sitt nye smykke og liksom kjælte for det. Når hun merket at jeg så på henne, rødmet hun forlegent, smilte, og grep kniv og gaffel igjen. – Jag har aldrig, aldrig ägt nånting som är så vackert! mumlet hun lavt. – Tack så hemskt mycket!

– Bare hyggelig, Karin! forsikret jeg. – Jeg har mer å vise deg når vi kommer hjem.

Men på veien «hjem» – altså til det som jeg fremdeles tenkte på som «farbror Carstens villa» – fikk jeg en høyst uventet – og ikke særlig velkommen – telefonoppringning. Heldigvis var det bare fem minutter igjen til jeg var «hjemme», så jeg ventet med å svare til jeg hadde parkert i oppkjørselen – det vil si – da måtte jeg selvsagt ringe opp igjen.

– Det tok laaaaaang tid, Arve, hørte jeg Torfinns bebreidende stemme i telefonen. Men før jeg fikk uttrykt noen unnskyldning, fortsatte han – i et heseblesende tempo.

– Vet du hva, Arve – det doku-prosjektet vårt, det ble GODTATT! Seks halvtimes programmer, men vi må skynde oss! Flere avtaler er booket inn allerede i overmorgen – de to første i Kenya! Du må være på Gardermoen I MORGEN, Arve – med pass og bagasje og alt slikt. Flyet går i morgen ettermiddag – klokken halv fire!

– Herregud, Torfinn! utbrøt jeg – det er ALTFOR kort varsel!

– Ja ja, jeg vet det, Arve, men du er jo så flink til å hive deg rundt – og nå trenger vi deg – «ögonaböj», som de sier i Sverige.

– Det er nettopp i Sverige jeg er akkurat nå, Torfinn – så det betyr at jeg må kjøre hele natten for å rekke det!

– Det klarer du fint, Arve, jeg stoler på deg! Halv fire fra Gardermoen, OK? Nå må jeg løpe, jeg også. Ha det! Dermed ble det stille i telefonen.

Jeg ble sittende en stund mens tankene raste rundt i hodet mitt. Selv om jeg var frilanser aldri så mye, så var dette et stort og viktig prosjekt, som flere TV-selskaper var interessert i, og som en gruppe av oss hadde brukt månedsvis på å planlegge og forberede. Svært interessant var det også, og selv om jeg nå – takket være arven fra onkel Carsten – var økonomisk uavhengig, så var dette en sjanse jeg ikke ønsket å gå glipp av!

Jeg snudde meg mot Karin, som satt og så på meg med engstelige øyne. – Måste du – resa? spurte hun forsiktig. Jeg nikket. – Det ser ut til at jeg må reise ganske snart også. Bli med meg, er du snill!

Oppe på kontoret sjekket jeg at både den store konvolutten fra onkel Carsten, de to smykkeskrinene fra bankboksen, den store diamanten, og de tre andre smykkestenene lå i dokumentmappen. Jeg viste henne diamanten før jeg pakket den inn igjen, og hun gispet overveldet. – Wooooow! pustet hun.

– Ja, jeg tror den er ganske verdifull, svarte jeg. – Når jeg kommer tilbake, vil jeg gå til en juvelér og få den taksert. Men i mellomtiden må du være så snill å ta vare på denne dokumentmappen for meg – vil du det? Jeg så spørrende på henne. – Wooooow! utbrøt hun nok en gang– – Litar du verkligen – på mej – med allt det som är i den väskan?

Jeg smilte trygt til henne. – Jada, Karin, jeg stoler på deg. Jeg liker ikke at den blir liggende her når huset blir stående tomt. Men vær så snill – ikke si til NOEN hva den inneholder, hva? Heller ikke din bestemor – altså, jeg stoler selvfølgelig fullt og fast på henne også, men jeg vet jo ikke hvem hun drikker kaffe sammen med, ikke sant?

Karin kniste hemmelighetsfullt. – Det vet jag, och det är i alla fall ett par av dom gamla – ehhh – damerna som är rätt så hemska på att skvallra. Men jag föreslår istället att vi lägger den i en av dom där stora kistorna uppe på vinden – dom kan ju låsas allihop, inte sant?

– Det var en riktig god idé, Karin! roste jeg. – Og se her – jeg trakk ut den lille skuffen over skrivebordet – her pleide onkel Carsten å legge dette lille nøkkelknippet. Jeg viste henne den lille skuffen og ga henne knippet. – Når du har vært der oppe med denne mappen, så kan du jo legge nøklene her etterpå, så vet vi begge hvor vi har dem. OK?

Hun nikket stumt, åpenbart helt overveldet av tilliten jeg viste henne. – Du beholder selvsagt nøklene til huset, instruerte jeg – og jeg ser gjerne at du tar en tur bort hit en gang imellom og slår på noen lys, slik at det ser ut som om det bor noen her. Du behøver absolutt IKKE jobbe og gjøre rent og slikt, men du kan godt fortsette med det vi ble enige om – se igjennom skuffer og skap – og kister på loftet, hvis du vil – bare for å se om det er ting du vil ha. Dem kan du da bare ta med deg hjem. Forresten, kom jeg på – det gjelder også andre ting du finner, og som du liker. Huset må jo uansett tømmes før jeg selger det.

Jeg reiste meg fra stolen. – Vent her litt, er du snill, Karin, ba jeg. – Jeg skal bare hente den lille reisevesken min fra soverommet, så kommer jeg tilbake.

Mens Arve var borte, oppdaget Karin mobiltelefonen hans, som lå på skrivebordet. Hun tok den opp – joda, den hadde kamera, fant hun ut. Fort åpnet hun mappen med de bildene som hadde gjort henne så fortvilet der oppe på loftet. Hun valgte ett av dem, knipset et bilde med mobilkameraet og la det tilbake på skrivebordsplaten. Det lå to andre mapper der også, som han hadde tatt med fra den kisten. Hun åpnet den øverste, store skrivebordskuffen og la både dem og sin egen mappe nedi. Alle de bildene ville hun kikke nærmere på etter at han var reist. Hun lukket skuffen igjen, og like etter var han tilbake, med en liten reisekoffert i hånden.

– Sånn, lilla Karin, smilte jeg – nå låser du huset, så kjører jeg deg hjem, og deretter drar jeg hjem til Norge. Jeg møtte det litt engstelige blikket hennes. – Jeg kommer altså tilbake, Karin, men jeg vil ikke si «snart», for jeg aner ikke hvor lenge jeg må bli borte.

Hun tok opp telefonen min fra skrivebordet. – Glöm inte din telefon nu! smilte hun. – Tyvärr har jag ingen mobil själv, men du har ju numret till min mormor, inte sant? Ringer du mej – snälla?

Jeg nikket fraværende – i tankene var jeg allerede på vei hjemover. Det ville bli en lang kjøretur, og nå begynte det å bli mørkt også. – Jada, Karin, lovet jeg – jeg skal ringe.

Så fikk jeg en plutselig innskytelse. Jeg tok frem lommeboken, der hadde jeg en del svenske penger som jeg hadde vekslet til meg, for jeg hadde jo tenkt at jeg ville bli ihvertfall noen dager i Sverige. Jeg beholdt bare nok til å kjøpe bensin og en kopp kaffe på hjemveien, og ga resten til Karin. – Se her, Karin, gå og kjøp deg en mobiltelefon, du! ba jeg. – Men du må ikke vente å få kontakt med meg på en god stund, for jeg kommer til å oppholde meg i utlandet for det meste, skjønner du.

Hun så overveldet på pengebunken jeg hadde gitt henne. – M- menar du att du vil GE mej – alla dessa pengarna? Så kom hun plutselig på noe og lysnet i ansiktet. – Men nu har jag ju redan en massa pengar själv – som farbror Carsten gav mej. Hun ville gi meg sedlene tilbake, men jeg ristet på hodet. – Nei, Karin, husk – han skrev jo også at de pengene skulle være til din utdannelse, husker du? Hun nikket motstrebende, men lot så hånden synke igjen. – Kom nå, så kjører jeg deg hjem.

Hun ristet på hodet. – Nej tack, jag kan GÅ hem, det är inte särskilt långt. Men först går jag upp på vinden med din värdefulla väska – innan jag låser dörren.

– Fornuftig jente, du, Karin! smilte jeg. Så ga jeg henne en varm klem, som hun besvarte like varmt. – Sköt om dej, va’? nesten hvisket hun. – Jag förstår ju att du kommer att resa långt bort – inte sant? Jeg nikket. – Joda, Karin – ganske langt. Og som jeg sa – jeg blir nok borte en god stund også.
Historien fortsætter under reklamen

Jeg la den lille kofferten i baksetet og satte meg bak rattet. Så vinket jeg kort til henne og kjørte min vei.

Men Karin ble stående en stund og se etter bilen, inntil den forsvant rundt nærmeste sving. Hun hadde en sår klump i halsen – og visste at hun var forelsket!

Læs næste afsnit

1 kommentar

1. Reha

   11/10/2022 kl 15:30

   Det er en rigtig skøn historie, du kommer med så mange fine antydninger, men det er du jo også en mester i. Jeg glæder mig til næste afsnit 🤩.

   7+

   Besvar kommentar