Likevel, der jeg lå i skje med pappa, var jeg aldri nervøs, aldri engstelig. Alltid helt avslappet, helt trygg og tilfreds


Forfatter: OnkelWaldo

Læs del 1 – del 2
Automatisk Google-oversættelse:

Livet gikk sin vante gang de par månedene som var igjen av mitt siste år på ungdomsskolen. Litt mere hektisk, kanskje, for jeg ville gjerne ha så gode karakterer på vitnesbyrdet som mulig. Så jeg leste flittig, og selv om jeg vanligvis ikke trengte hjelp med leksene, gikk jeg nå til pappa oftere enn ellers, for jeg visste at han var kunnskapsrik og hadde lest en masse. Han hadde også alltid vært flink til å oppmuntre meg, slik at jeg aldri sluntret unna med skolearbeidet.

Og så fikk jeg jo mobiltelefon, bare en ukes tid etter konfirmasjonen. Alice hadde gitt meg visittkortet sitt, og allerede i løpet av den første praten fant vi forbausende fort tilbake til den gode, gamle venninnefølelsen. Vi skravlet om gutter, selvsagt, men der hadde ikke jeg så mye å fortelle akkurat, bortsett fra de par jeg hadde kysset og som hadde famlet med brystene mine. Alice lo, og sa at hun hadde opplevd noe av det samme. Men til min overraskelse sa hun at hun ikke hadde hatt følge med mer enn to stykker i løpet av disse siste tre årene. Alice var en riktig flott og nydelig jente, men da jeg spurte om hun hadde noen kjæreste akkurat nå, svarte hun – litt hemmelighetsfullt, kanskje:

– Nei, ikke egentlig.

Jeg hadde jo håpet at hun skulle si noen ord om faren til den lille babyen som skulle komme om noen få måneder, men det gjorde hun ikke. Antagelig hadde han slått opp med henne da han fikk vite at hun var gravid, tenkte jeg. Og det var det selvsagt altfor pinlig å snakke om.

Det hadde bare gått noen få dager siden jeg hadde fått denne flotte, nye mobiltelefonen av pappa, og for det fikk han både en lang og god klem og et riktig varmt kyss. Det samme etter at vi hadde lagt oss om kvelden, bortsett fra at kysset ble enda litt varmere, og varte enda litt lenger. Men da penisen hans begynte å vokse og strekke på seg, avbrøt han kysset og mumlet i øret mitt:

– God natt, jenta mi. Sov riktig godt, da.

Men etter at jeg hadde snudd ryggen til ham, strevde jeg for å holde meg våken. Og denne kvelden, like før jeg skulle til å sovne, vendte han seg om på ryggen, langsomt og forsiktig, og snart hørte jeg – eller følte jeg – noen rytmiske bevegelser forplante seg i madrassen under oss. Så utstøtte han et hikstende, nesten fortvilet stønn, som han prøvde å undertrykke, og jeg skjønte at det gikk for ham. Jeg håpet at han hadde hatt det deilig, og kanskje var det litt perverst, det plutselige innfallet jeg fikk:

«Jeg håper han tenkte på meg!»

Men sannsynligvis hadde han nok tenkt på mamma, som hadde vært kjæresten hans helt fra guttedagene, og som jeg visste at han savnet fremdeles.

Etterpå hørte jeg at han sto opp. Han beveget seg så lydløst han kunne, så gikk han på badet og kom tilbake noen få minutter senere. Da var jeg allerede på god vei til å sovne, men det var godt å føle den varme kroppen hans legge seg i skje bak min egen. Snart hvilte den store, gode hånden hans mot magen min igjen, men han hvisket ikke noe i øret mitt. Antagelig trodde han at jeg sov – og like etter gjorde jeg det også.

Dagen etter var en lørdag. Det blåste surt utenfor, det var gråvær og litt regn, og jeg hadde ikke det spor lyst til å gå ut. Men det var fotballkamp den dagen, visste jeg, og etter en riktig hyggelig frokost, med en avslappet og blid pappa på den andre siden av bordet, reiste han seg, takket for maten og forklarte at han skulle møte noen kamerater før kampen.

– Du har sikkert noen venninner du vil besøke? smilte han.

Det hadde jeg nok, men plutselig kom jeg på den fine gaven jeg nylig hadde fått av ham, og som jeg bare hadde brukt én gang.

– Jada, men jeg tror jeg skal ringe til Alice i dag, svarte jeg.

Vi hadde begge reist oss, jeg strakte meg opp, kysset ham lett på munnen, og kjente at han duftet av etterbarberingsvann. Så jeg rynket brynene, sånn liksom-strengt.

– Er det sikkert at det ikke er en dame du skal møte? spurte jeg, og det var bare en halvveis spøk. Pappa VAR jo en riktig kjekk mann. Men han ristet bestemt på hodet.

– Ingen dame! forsikret han, og jeg kunne se at han snakket sant.

– Men kampen i dag er ganske viktig, for hvis de ikke skal rykke ned, så MÅ de bare vinne den!

Favorittlaget hans var ikke høyere oppe enn i tredje divisjon, såvidt jeg husket, men det var nok likevel særdeles viktig for «gutta» at de holdt seg der.

Så da jeg hadde vasket opp og ryddet bort etter frokosten, satte jeg meg godt til rette i sofakroken med den nye mobilen min i hånden.

– Hei, Alice, er du fryktelig opptatt i dag, eller?

– Åh, Carys, så hyggelig at du ringte! lød den velkjente, begeistrede stemmen hennes.

– Neida, neida, jeg har absolutt ingenting å gjøre, jeg, og så er det så ufyselig vær i dag også.

– Samme her, og pappa har dratt for å møte gutta. De skal på fotballkamp litt senere i dag.

Alice kniste.

– Samme her, Carys, så det passer altså SÅ godt å få en skikkelig venninneprat. Nesten som i gamle dager, ikke sant?

Til tross for aldersforskjellen, hadde vi hatt veldig god og fin kontakt den gangen, men da hadde vi gjerne sittet ved siden av hverandre, enten på gulvet, med korslagte ben, på en benk utendørs, hvis det var fint vær, eller i hver vår sofakrok, i samme sofa, der føttene våre kanskje lå litt over hverandre.

Nå satt vi altså i hver vår by, fem – seks mil fra hverandre, men jeg følte at den gode venninnetonen var der så snart hun svarte på oppringningen min. Det hørtes som om hun var oppriktig glad for at jeg ringte også. Kanskje hun ikke hadde så mange venninner på det nye stedet?

Ihvertfall gikk praten like lett og utvungent som for – var det virkelig gått nesten tre år? tenkte jeg mer enn én gang, mens latterhikstene våre hoppet fram og tilbake gjennom den trådløse telefonlinjen. Det ante meg etter hvert at jeg hadde hatt rett – Alice hadde ikke særlig mange venner – eller venninner – og det hadde jo ikke jeg heller. Men nå følte jeg at vi hadde hverandre igjen, og det var en riktig god følelse.

Jeg klarte ikke helt å skjule nysgjerrigheten min, derfor nevnte jeg – så «tilfeldig» som mulig – graviditeten hennes.

– Er det ubehagelig med den magen som stadig vokser? spurte jeg. – Føler du deg uvel om morgenen, slik jeg leser om i disse damebladene?

– Neida, ikke i det hele tatt, svarte hun muntert. – Du burde prøve det, du også!

Dermed brast vi ut i en felles latter, for jeg skjønte jo at det var en spøk Det var så godt å føle at vi var på samme bølgelengde.

Etter hvert kom vi også snart inn på hvor triste og nedslåtte vi hadde følt oss, både pappa og jeg, da mamma ble borte. Men at han og jeg også hadde funnet nærmere sammen og var hverandre til stor trøst. Og selv om det kanskje var litt for – intimt, så klarte jeg ikke å holde for meg selv hvor trygt og godt det føltes å ligge i skje med pappa.

– Jeg har vært vant til det siden jeg var lita jente, skjønner du, fortalte jeg til Alice. – Og etter at hun ble borte, så har jeg altså savnet det så mye! Den gangen var det riktignok i mammas armer jeg lå, men det er minst like deilig å ligge tett inntil pappa. Jeg føler meg så varm og – ja, så – hjemme, liksom.

Kapittel 4 – En sjokkerende betroelse

Nå ble det plutselig stille i den andre enden, og jeg lurte på om jeg kanskje hadde sjokkert henne. Neida, Alice ble ikke så lett sjokkert, fortalte jeg meg selv.

Og ganske riktig. Etter noen lange, ettertenksomme sekunder, kom det plutselig:

– Får han ikke ståpikk bak rumpa di, da? Du er jo blitt stor jente nå, ikke sant?

Jeg fikk nok en liten støkk av det direkte spørsmålet, men Alice hadde egentlig alltid vært sånn – direkte og rett fram. Hun sa aldri et vondt ord om noen bak ryggen deres, men hvis det var noe hun var misfornøyd med, så sa hun det rett til vedkommende. Man visste alltid hvor man hadde Alice, og det var noe av det jeg satte størst pris på hos henne.

Så jeg bare lo litt, sånn fortrolig, liksom, før jeg svarte henne.

– Joda, det skjedde et par ganger, det, særlig når jeg holdt på å sovne – eller hvis jeg våknet før ham om morgenen. Men han ble skikkelig forlegen da det skjedde den første gangen jeg kysset ham ordentlig god natt. Da var det like før han ba meg om å legge meg i min egen seng!

Jeg lo igjen og ventet på reaksjonen hennes. Igjen gikk det en stund, mens hun tenkte seg om. Så lød stemmen hennes igjen, litt nølende denne gangen, men lattermild også:

– Men dere har altså alltid nattøy på dere når dere sover sammen – pyjamas og nattkjole og sånn?

Nå ble jeg virkelig sjokkert!

– Ja, selvfølgelig, Alice!

Jeg vet at jeg hørtes bebreidende i stemmen. – Du trodde vel ikke at vi sover nakne sammen?

Hun kniste – ertende nå, hørte jeg.

– Hvorfor ikke? Det gjør pappa og jeg!

Jeg trodde nesten ikke mine egne ører! Alice – som var nesten voksen – hun lå – – !

Det tok litt tid før jeg fikk summet meg.

– M- mener du virkelig at – at du – ligger naken – i skje – sammen med pappaen din? stammet jeg. – Og at han – at han er naken – han også?

Det var litt underlig å føle den lave, lille latteren hennes kile meg i øret – hun var seksti – sytti kilometer borte, men det var nesten som om hun satt ved siden av meg i sofaen.

– Carys, du er kanskje ikke klar over det, men du er stadig den eneste venninnen jeg føler at jeg kan stole fullt og helt på. For – det som jeg skal si nå, det har jeg ikke sagt til NOEN andre før! Så – la det bli bare mellom oss, hva?

Det gikk en sånn varm, deilig bølge igjennom meg da jeg hørte de ordene.

– Selvfølgelig, Alice – og tusen takk for at du stoler sånn på meg!

Så tok jeg mot til meg – dette hadde jeg aldri sagt til henne før:

– Jeg er veldig glad i deg Alice, du er akkurat som en kjær søster for meg!

Nå hørte jeg et lavt, lite hikst gjennom telefonen, og forsto at hun var blitt rørt. Etter noen lange sekunder kom svaret:

– Tusen takk skal du ha, Carys, jeg føler det akkurat på samme måte, jeg også. Det er altså så godt å ha noen man kan betro seg til, som man vet man kan stole på!

Så ble det en litt lengre pause igjen, der vi helt tydelig satt i hver våre tanker – med hver vår lille klump i halsen – og kanskje også hver våre mistanker – i hodet. Deretter ble hun litt sånn – ertende lattermild i stemmen igjen:

– Unnskyld at jeg kanskje er litt frekk, Carys, men – du sa at han av og til får ståpikk bak deg mens han sover – har du aldri hatt lyst til å føle den mot – den NAKNE rumpa di, da?

Jeg kniste, kanskje litt forskrekket, men ikke så veldig sjokkert, nå som jeg visste at de to sov nakne sammen.

– Joda, innrømmet jeg – altså, jeg vet ikke om jeg har hatt sånn LYST til det, akkurat, men – jeg har lurt veldig på hvordan det ville – ehhh – FØLES, liksom.

Alice lo, sånn – – vitende, syntes jeg.

– Det føles aldeles kriblende deilig, Carys, forsikret hun – du kommer til å like det svært godt, jeg lover! For du sier jo at pappaen din er veldig snill mot deg, ikke sant?

– Å ja, så absolutt! utbrøt jeg, helt spontant. – Jeg kunne ikke ønsket meg en snillere eller bedre pappa, altså!

Nå ble det stille i telefonen igjen – ikke sånn pinlig stille, men jeg skjønte at Alice tenkte seg om nok en gang. Så var det liksom som om hun tok mot til seg.

– Carys, begynte hun – jeg føler liksom at jeg kan stole på deg, akkurat som i gamle dager. Kanskje enda mere, for – for nå er du jo nesten voksen – du også.

– Takk i like måte, Alice! utbrøt jeg – jeg har tenkt akkurat det samme om deg!

Jeg ville fortsette, men hun var tydeligvis ikke helt ferdig med det hun ville si.

– Du skjønner, fortsatte hun – jeg har noe gledelig å fortelle deg, noe som jeg ikke har fortalt til NOEN andre!

Det var jo svært smigrende, og jeg følte meg helt varm innvendig. Bare de få ordene fikk meg til å ønske at Alice var den ordentlige søsteren min, ikke bare bestevenninnen. Vi var jo begge enebarn. Nå lurte jeg på hva hun hadde å fortelle, så jeg lyttet, både spent og oppmerksomt.

– Carys – hun trakk pusten dypt to ganger – det barnet jeg skal ha – om litt over fem måneder, det er ei lita jente, og – det er pappa som er hennes far – også!

Hun lo, lavt og fortrolig, så fortsatte hun:

– Litt underlig å tenke på, jeg innrømmer det – tenk – jeg skal snart bli mamma til min egen lillesøster!

Jeg gispet høyt, det var som om jeg hadde fått et hardt slag i magen! Var det virkelig mulig? Den snille mannen – hadde han virkelig – – ?

– Åhh, stakkars deg, Alice! brast det ut av meg. – Det – det ville jeg aldri ha – – men hun avbrøt meg.

– Nei nei, Carys – nå hørte jeg smilet i stemmen hennes – det er virkelig ikke sånn som du tror! Det er slett ikke synd på meg, for – nå trakk hun pusten dypt inn, hørte jeg – – for det var JEG som ville det så inderlig, skjønner du! Pappa var – nå kniste hun lavt – han ble minst like sjokkert, han, som du ble nå! La meg fortelle deg – hvis du har tid, altså – – ?

– J- jada, stammet jeg, helt forvirret – jeg har god tid, jeg – – men akkurat da avbrøt hun meg igjen.

– Nå hører jeg at han kommer! hun hvisket nesten – så vi tar det en annen gang, OK? Men du behøver ikke å engste deg, altså – æresord! Jeg må løpe – ha det, Carys – søsteren min!

Deretter klikket det i telefonen, og det ble helt stille. Men inne i det stakkars hodet mitt hvirvlet tankene rundt og rundt, og det tok lang tid før jeg klarte å tenke på noe annet!

Av flere forskjellige grunner tok det lang tid før det ble noe av den skikkelige intimpraten som Alice hadde lovet meg. Først dro hun av gårde på en hyttetur sammen med noen venner – langt til fjells, der det var helt elendig mobildekning, så dro pappa og jeg av gårde til bestemor Wenche og ble borte i flere dager – og da hadde jeg selvsagt glemt mobilen min hjemme! Jeg var jo ikke vant til å ha mobil ennå, så! Og hele tiden gikk jeg med denne spenningen summende inni meg – hvordan hadde det skjedd? – DEN snille mannen – og Alice – min «liksom-søster» og beste venninne – «det var JEG som ville det så inderlig, skjønner du» – det var den siste setningen jeg husket før hun brøt forbindelsen,

Fremdeles la jeg meg i skje med pappa hver eneste kveld, fremdeles kysset vi hverandre varmt god natt, og hver natt kunne jeg nyte den gode følelsen av den store, varme kroppen hans tett bak ryggen min. Hver kveld smøg han de store, sterke armene sine rundt midjen min, men aldri – ikke en eneste gang! – tok hendene hans noen «forbudte avstikkere». Slik det jo MÅTTE ha skjedd med Alice og hennes pappa – mer enn én gang også! Noen ganger følte jeg riktignok hvordan penisen hans strakte seg, ble stor og tykk og levende mot enden min, og det var like kriblende deilig hver gang. Men nå visste han at jeg ikke hadde noe imot det, at jeg ikke følte meg forlegen eller noe, så han lot den bare være sånn. Det han selvfølgelig ikke visste, det var at den fikk det til å krible – sånn søtt og deilig – i magen min – eller like nedenfor!

Nå – etter det sjokkerende jeg hadde fått vite – var det ikke til å unngå at jeg tenkte på at Alice altså hadde følt en slik en – inne i seg! – oppe i seg! – dypt inni seg! Hadde han en stor en, tro? – en slik en som MIN pappa hadde? Hvordan føltes den? Og hvordan hadde det skjedd – den aller første gangen?

«Det var JEG som ville det så inderlig, skjønner du!» Hennes egne ord!

Likevel, der jeg lå i skje med pappa, var jeg aldri nervøs, aldri engstelig. Alltid helt avslappet, helt trygg og tilfreds – men samtidig – fryktelig spent! Ikke på mine egne vegne, men på hennes. Fremdeles hadde jeg ikke hatt den lange, gode fortrolige samtalen med min bestevenninne, den som – kanskje – ville gi meg svar på alt jeg gikk og spekulerte over.

Jeg visste at dette som jeg følte mot rumpa mi, det var bare noe som skjedde helt av seg selv – med alle menn eller halvvoksne gutter. Samtidig tenkte jeg på hva pappaen til Alice hadde brukt den til!

Og det neste som slo ned i hodet mitt, var: – «Det var JEG som ville det så inderlig, skjønner du!»

Alice hadde ønsket det – hun hadde VILLET det! Og – hun måtte jo ha LIKT det også!

Denne siste tanken fikk det til å risle varmt og søtt gjennom hele meg: – hun hadde LIKT å – å pule med pappaen sin!

Helt – ubegripelig! – jeg visste jo også at hun hadde vært en av de aller beste da hun gikk ut av ungdomsskolen – en av de aller skarpeste! Og i tillegg – hun var ikke den som lot seg lure til noe – ikke Alice! Så hvordan kunne det være mulig?

«Det var JEG som ville det så inderlig, skjønner du!»

Den setningen burde gjøre meg rolig – jeg visste nå at hun ikke var blitt tvunget til noe – eller voldtatt – men likevel!

Pappas varme åndedrett strøk over kinnet mitt, og hans høyre hånd hvilte avslappet mot magen min. Gjennom pyjamasbuksene hans og min egen nattkjole følte jeg den avslappede, pølselignende penisen hans. Som noe helt naturlig og selvfølgelig.

Og hver kveld, før jeg sovnet, tenkte jeg den samme tanken:

– Tenk – Alice skal ha barn med pappaen sin! Heldigvis kommer det ALDRI til å skje med meg!
Historien fortsætter under reklamen

Det var ihvertfall en god og trygg tanke å sovne til.

Læs næste afsnit

3 kommentarer

1. Anonym

   03/09/2024 kl 17:55

   Du skriver så utrolig fint, med en pirrende oppbygging mot det riktige frekke  😉

   3+

   Besvar kommentar
2. Damernes Ven

   02/09/2024 kl 11:06

   Enig i ‘mere’

   TAK for at tingene for en gang skyld i denne dejlige “Verden” går langsomt.

   Nydes – TAK fra mig, Damernes Ven og brevven69@yahoo.dk

   3+

   Besvar kommentar
3. Anonym

   02/09/2024 kl 9:44

   Mera 🍆💦

   7+

   Besvar kommentar