Den store, varme hånden hvilte mot maven min…Så uvant det var å ha en mannshånd akkurat der! tenkte jeg


Forfatter: OnkelWaldo
Automatisk Google-oversættelse:

Egentlig begynte det med mamma. Da jeg var ganske liten, våknet jeg ofte midt på natten, og etter at jeg hadde tisset, tuslet jeg på bare føtter inn i soveværelset til mamma og pappa. Selv i halvsøvne tok mamma imot meg med åpne armer, og det var altså SÅ deilig å smyge seg inntil den gode, varme kroppen hennes. Hun holdt rundt meg helt til jeg sovnet, og det føltes så trygt og godt.

Ofte lå mamma og pappa tett sammen, da lå han bak henne og holdt rundt henne, slik at det var hun som lå i skje med ham. Dermed ble jeg liksom en liten teskje – eller barneskje, kanskje – som kom i tillegg, og jeg følte sånn en deilig samhørighet med dem begge to. Vi hørte liksom sammen, vi tre, akkurat som de skjeene som lå i kjøkkenskuffen.

Det sa jeg til dem også, en morgen vi satt ved frokostbordet. Og de syntes det var så morsomt sagt, ekstra morsomt fordi det var den minste «skjeen» – barneskjeen – som hadde sagt det. Jeg tror jeg var omtrent syv år den gangen, for jeg hadde bare gått ett år på skolen.

Noen ganger våknet jeg ved at det gynget sånn frem og tilbake i sengen – langsomt og dvelende, omtrent som når dovne bølger ruller innover en hvit sandstrand. Jeg tenkte ikke noe særlig over det den gangen, denne bølgende rytmen liksom bare VAR der – helt naturlig, den vugget meg i søvn og var behagelig å sovne inn til. Så jeg bare nøt følelsen av mammas store, runde bryster som liksom kjærtegnet hodet mitt, mens jeg langsomt forsvant inn i drømmene mine. Det eneste jeg merket, var at mamma pustet litt fortere, og en gang i blant hørte jeg at pappa hvisket noe i øret hennes. Jeg kunne ikke skjelne ordene, men mamma kniste alltid fornøyd etterpå, som om han hadde sagt noe morsomt, liksom.

Jeg tenkte også på hvor deilig det var at mamma og pappa var så glade i hverandre. «Elske» var et ord jeg hadde lest, men som jeg ikke forsto helt, selv om begge to ofte hadde hvisket det i øret mitt: – «mamma – eller pappa – elsker veslejenta si!» Men når jeg lå i skje med mamma – og med pappa bak henne – når jeg følte de gyngende bølgebevegelsene og hørte pappa hviske noe som sikkert var ømme ord til henne, da syntes jeg at jeg forsto mer. Mamma og pappa elsket hverandre, like mye som de elsket meg. Det var en varm og god følelse, det var noe trygt å sovne til.

Etter hvert som jeg ble eldre og lærte nye ord forsto jeg hva disse bølgende, gyngende bevegelsene var for noe også. Guttene på skolen, og flere av jentene, brukte ord som «pule» eller «knulle». Jeg forsto at de betød det samme, men fremdeles var jeg ikke helt sikker på hvordan det foregikk.

Da jeg ble sånn cirka ti – elleve år, hadde jeg også lært ord som «pikk» og «fitte» det var det samme som «guttetiss» og «jentetiss», visste jeg nå. Og det var et par av de større guttene som gjerne viste frem pikken sin for oss knisende jenter. De ville gjerne at vi tok på den også, og ba oss om å suge dem. Det var det ingen av oss som ville! Men Diana, som var en litt lubben og lyshåret krølltopp, gikk med på å «runke» pikken til Reidar, som var tolv. Det var første gang jeg hørte det ordet.

Både jeg og to andre jenter fulgte nøye med, med store, litt forskrekkede øyne, mens hun holdt rundt den stive pikken hans med to – tre fingre og beveget hånden opp og ned, langsomt til å begynne med, deretter stadig fortere, helt til han stønnet, og nærmest jamret: – nok, Diana – nok – nok!

Etterpå hvisket Diana til oss, mens hun kniste, sånn ertende, liksom: – Han er ikke gammel nok til å sprute ennå! Det var første gang jeg hørte om noe slikt.

– Og han har en ganske liten en også! hvisket hun i øret mitt. Jeg lurte på hvordan Diana kunne vite så mye, bare ti år gammel – eller nesten elleve var hun den gangen. Men hun hadde så vidt begynt å få pupper allerede.

Derfor var det et sjokk for meg da min bestevenninne Alice en dag viste meg et slitt gammelt pornoblad som hun hadde funnet bak kommoden på rommet til sin bror. Der var det noen ordentlig fæle bilder – syntes jeg, iallfall! Blant annet noen bilder av en riktig søt pike på kanskje tretten – fjorten år som hadde en pikk i munnen – en voksen pikk, til og med! – som hun sugde og slikket på gjennom fire bilder. På det fjerde smilte hun med halvåpen munn, og det så ut som hun hadde en slags fløte på leppene. Alice fortalte meg, med halvveis hviskende stemme, at det var noe som het «sperma». – Det er sånt som kommer ut av pikken til mannfolk og store gutter når de puler eller runker! erklærte hun. – Det er sånt som det blir barn av.

Jeg hadde nettopp fylt tolv år den gangen, og Alice var nesten to år eldre. Broren hennes, som hun hadde stjålet dette bladet fra, var sytten år gammel og hadde følge med en jente på samme alder. – Jeg har kikket på dem mens de puler! hvisket hun, helt rød i ansiktet. – Wooooow! gispet jeg. – Og de oppdaget deg ikke?

Alice ristet på hodet. – M-hmmm! Hun kniste, og jeg kunne se at hun var opphisset. – Tre ganger har jeg lusket på dem, og vet du hva? – en av gangene pulte han henne bakfra – sånn som hundene gjør, vet du! Det var bare så vidt jeg ikke begynte å le høyt, altså!

Vi kniste, sånn hemmelighetsfullt, sammen. Det var ikke fritt for at det kriblet søtt i hele meg, også etter at Alice hadde sagt takk for seg og gått hjem. Det var en god følelse, syntes jeg, og den ble enda sterkere etter at vi hadde lagt oss den kvelden, og jeg lå i skje med mamma og pappa. Den kvelden holdt jeg meg våken, selv om jeg lot som om jeg sov, for jeg ville være med og oppleve det som skjedde bak ryggen min.

Snart følte jeg de samme, litt rykkende bølgebevegelsene, som også forplantet seg til min egen kropp. Etter det jeg hadde lært, lurte jeg på om de hadde tenkt å lage en liten søster til meg – eller en lillebror, kanskje? Og da det «gikk for dem» – det var også et uttrykk jeg hadde lært ganske nylig – da stønnet mamma lavt, og det var som om det skalv og dirret i hele kroppen hennes – og i min også! Det var nesten som om pappa pulte oss begge to – samtidig! Bak hodet hennes laget pappa noen rare lyder, og etterpå hvisket han noe i mammas øre, som hun kniste fornøyd av.

Dessverre forsvant Alice plutselig fra vennekretsen min, jeg hørte at foreldrene hennes var blitt skilt, og bare noen uker senere ble mamma syk – alvorlig syk! «En sjeldent aggressiv form for kreft», fortalte legen – «som dessverre har metastasert». Vi var på møtet på sykehuset, alle tre, og selv om jeg ikke forsto alt legen sa, så skjønte jeg at det var alvorlig.

Det ble flere sykehusopphold fremover. Hun fikk mange behandlinger – «strålebehandlinger» kalte de det – og de gjorde henne veldig slapp og kraftløs. Noen ganger måtte hun ligge lenge på sykehuset, men de gangene hun var hjemme, sov jeg på mitt eget rom og i min egen seng. Mamma var slapp og sliten på grunn av de sterke medisinene hun fikk innimellom behandlingene, og det ante meg liksom at nå trengte de to å ha tid for seg selv. Men om dagen og kvelden, før vi la oss, passet jeg på å klemme henne så mye jeg kunne. Det gjorde pappa også, vi holdt om hverandre, alle tre, og av og til gråt vi sammen.

Hun ble stadig tynnere, og jeg tror ikke de elsket så mye lenger. De gangene jeg lyttet utenfor soveromsdøren deres, hørte jeg hviskende samtaler, uten at jeg kunne skjelne ordene, av og til en svak, hikstende gråt – også fra pappa! – og jeg syntes så inderlig synd på dem begge to.

Jeg visste at de hadde vært kjærester helt siden de gikk på ungdomsskolen, og jeg orket bare ikke å tenke på at pappa snart ville bli alene. Uten at noen av oss hadde sagt det høyt, heller ikke legene, så visste jeg det bare. Tretten år gammel kom jeg ikke til å ha noen mamma lenger! Det var forferdelig å tenke på, og jeg prøvde fortvilet å la være. Men jeg klarte det ikke helt.

Etter noen flere anstrengende og tårevåte uker, var hun borte. Pappa og jeg klamret oss til hverandre under begravelsen, men merkelig nok gråt vi ikke akkurat da – ikke før vi var kommet hjem – etter at sammenkomsten med smørbrød og kaffe og taler og minneord var over. Den var en skikkelig påkjenning, den også, selv om alle var så hyggelige og vennlige og trøstende de bare kunne.

Da pappa og jeg endelig var blitt alene, satt vi først og holdt om hverandre i sofaen, mens begge gråt og var lei seg. Ingen av oss hadde lyst på kveldsmat, vi slo på fjernsynet, men vi fulgte ikke med på noe av det som foregikk på skjermen. Så sa vi god natt og gikk til sengs, og da ble vi liggende og gråte hver for oss.

For både pappa og meg tok det lang tid å komme over at mamma var borte. Det var slik jeg tenkte på det – «hun er borte» – jeg klarte liksom ikke å bruke ordet «død» om den elskede mammaen min. Både pappa og jeg hadde elsket henne på hver vår måte, og selv nå, etter at hun ikke var hos oss mer, fortsatte vi å elske henne, følte jeg.

Men etter hvert som tiden gikk, begynte jeg å tenke ordet «savn». Vi savnet henne, både pappa og jeg. Det var nesten det samme som å elske, følte jeg, bare litt annerledes.

Etter noen måneder følte jeg at det var noe annet jeg savnet også – det å ligge i skje, med både mamma og pappa bak meg, og mamma som holdt rundt meg med de myke, omsorgsfulle armene sine. Jeg husket at pappa hadde holdt rundt henne også, helt til jeg sovnet, og sikkert enda lenger, så kanskje han savnet noen å holde rundt, han også?

Fremdeles var vi ganske tause når vi var hjemme sammen, og selv om pappa alltid ga meg klemmer og godnattkyss, så var det liksom som om vi sørget hver for oss. Jeg visste at pappa savnet henne like mye som jeg gjorde, ja, sikkert enda mer også, men vi snakket aldri om det. Etter kveldsmaten så vi kanskje litt på TV, stadig i taushet, og som regel gikk vi tidlig til sengs. Leksene mine hadde jeg gjort om ettermiddagen, og som regel var jeg ferdig med dem før pappa kom hjem fra jobb. Jeg var flink på skolen, om jeg skal si det selv, så han behøvde aldri å hjelpe meg.

Men denne kvelden hadde jeg bestemt meg for å ta mot til meg. Som vanlig gikk vi på badet hver for oss, jeg først, og pappa til slutt. Da han kom ut av badet, kledd i den blå- og hvitstripede pyjamasen sin, sto jeg og ventet på ham. Jeg hadde tatt på meg min mest dydige nattkjole, men uten truser under. Selvsagt var det ikke i mine tanker at jeg kunne utgjøre noen fristelse for ham – han var jo pappaen min, ikke sant? Men jeg husker at jeg i et kort glimt lurte på om også han var naken under pyjamasbuksene sine.

– Pappa, begynte jeg, mens jeg smøg armene mine lett rundt nakken hans – vi savner mamma, begge to, ikke sant?

Han nikket, uten å svare, men jeg kunne se at øynene hans var fuktige.

– Og jeg savner en ting til, fortsatte jeg – og det er å ligge i skje med – egentlig var det jo med dere begge to, men – nå som hun er borte, kan ikke vi to ligge sammen, da? Slik at det ihvertfall blir NESTEN slik som før?

Da han ikke svarte med det samme, trakk jeg pusten dypt og så ham inn i de blanke øynene. Han var bare et halvt hode høyere enn meg, for jeg var ganske høy for min alder.

– Så kan vi liksom være lei oss – sammen! avsluttet jeg, med lav stemme.

Jeg kjente at også mine øyne begynte å bli fuktige, og det så han nok, for han omfavnet meg og ga meg en god, varm klem. Den varte riktig lenge også, og jeg følte slik en behagelig, varm sødme spre seg i hele meg, liksom.

– Selvfølgelig, jenta mi! mumlet han i øret mitt. – Jeg har savnet det, jeg også – det å ha noen i armene mine mens jeg sover. Han gjorde en liten, ettertenksom pause.

– Det har vært noen ensomme netter! nesten hvisket han. – For oss begge to, antagelig.

Jeg nikket, uten å si noe mer. Det føltes så godt å stå tett inntil den trygge, varme kroppen hans. Etter noen lange, nære sekunder – kanskje så mye som et halvt minutt – slapp han meg og kysset meg lett på pannen.

– Gå og legg deg, du, jenta mi, så tar jeg sjekkerunden, smilte han.

«Sjekkerunden» har det alltid vært pappa som har gått, også da mamma levde. Da sjekker han at alle dører og vinduer er lukket – og låst, hvis det er ytterdører, at alle lys er slukket, bortsett fra utelyset, at kokeplater og komfyr og varmeovner ikke står på – bortsett fra om vinteren, men da er det viktig at ovnene ikke står i nærheten av noe brennbart, og at de står støtt. Da mamma var så syk, hendte det ofte at jeg gikk den runden alene, etter at pappa hadde instruert meg grundig på forhånd, og jeg hadde gått den sammen med ham flere ganger. Men etter at mamma ble borte, hadde han alltid gått den selv.

Det gjorde han denne kvelden også, mens jeg gikk og la meg i – ja, det var jo bare «hans» seng nå, kom jeg på. Det var litt rart å tenke på, og jeg hadde jo aldri ligget i skje med bare ham før, for mammas trygge, modne kropp hadde alltid ligget imellom oss.

Så det føltes litt underlig å ligge mellom de kjølige, nystrøkne lakenene helt alene, mens jeg ventet på pappa. Jeg hadde selv lagt på nytt sengetøy samme ettermiddag. Det var gått over en uke siden sist, så jeg tenkte det var på tide. Pappa er ikke særlig påpasselig med slikt, for det hadde alltid vært mammas jobb – eller mammas og min, da jeg ble større, og vi delte på husarbeidet. Nå var det bare min, hadde jeg bestemt meg for.

Men selv ikke mens jeg skiftet laken, hadde jeg tenkt på å foreslå at vi skulle sove sammen. Det var noe som falt meg inn like før vi skulle legge oss for natten. Nå var jeg glad for at jeg hadde gjort det, og følte meg faktisk litt forventningsfull. Igjen skulle jeg sove med et par trygge, kjærlige armer rundt meg selv om det ikke var mammas armer.

Jeg kjente at en sår følelse steg opp i halsen min, og jeg svelget. Akkurat i det samme kom pappa tilbake fra runden sin. Han smilte til meg mens han tok av seg sin velbrukte slåbrok og la seg opp i sengen på motsatt side, slik at han lå bak ryggen min. Snart følte jeg den varme, rolige pusten hans i nakken, og den dype, kjærlige – og kjære pappastemmen som mumlet i øret mitt: – God natt, da, elskede jenta mi! Håper du får sove godt.

Jeg vred litt på hodet og hvisket tilbake: – Det får jeg helt sikkert, pappa. God natt.

Så tok jeg en liten pause og tilføyde: – Jeg elsker deg også, pappa!

Han svarte ved å kysse meg på det høyre øret, slik at jeg kniste, og strammet sin høyre arm om livet mitt. Den store, varme hånden hvilte mot maven min, og det virket som om han passet godt på at den ikke skulle gli for høyt opp – eller for langt ned. Så uvant det var å ha en mannshånd akkurat der! tenkte jeg, men det var jo bare pappas hånd, så. Gode, snille, varme og trygge pappa.

Det tok litt tid før vi sovnet ihvertfall for meg, for jeg hørte på pusten hans at han sovnet før meg.

Han sto opp før meg også, faktisk helt uten at jeg merket det engang. Men han kunne jo lett gli lydløst ut av sengen på motsatt side, så det var kanskje ikke så vanskelig. Og jeg kunne selvsagt gjøre det samme på min side.

Det duftet både kaffe og nystekt bacon fra kjøkkenet da jeg småløp ut på badet. Vi hadde bare ett, som vi delte, men det hadde vi alltid gjort, så det var ikke noe problem.

Jeg trakk nattkjolen over hodet, og etter at jeg hadde tisset og skylt ned, smøg jeg av meg trusene også. Av en eller annen grunn kikket jeg litt ekstra på meg selv denne morgenen, jeg gransket kroppen min i speilet, snudde og vendte på meg og kom til at – jo da, Mathilde – du er på vei til å bli en riktig stor jente – kanskje snart en ung kvinne. Ihvertfall i kroppen, og når jeg tenkte på venninnene mine, så følte jeg meg minst like voksen som dem. Jeg var slank, hoftene mine var slanke også, men de laget en pen bue, syntes jeg, og formet liksom en parentes rundt det som fantes i midten! Jeg rødmet litt for meg selv, der jeg sto, da den tanken dukket opp i hodet mitt.

Når jeg tenkte litt tilbake, tror jeg at vi hadde sovnet ganske fort, både pappa og jeg, men før søvnen overmannet meg, hadde jeg tydelig følt – tingesten hans mot ryggen min – slapp, selvfølgelig. Han hadde hatt pyjamas på seg, slik han alltid hadde, og jeg hadde min lange, anstendige nattkjole. En frekk tanke streifet meg – bare så vidt! – men jeg tvang den fort på flukt igjen – foreløpig.

Ute på kjøkkenet sto frokostbordet klart. Vi smilte til hverandre og ønsket hverandre god morgen, som vanlig, og pappa spurte, slik han pleide:

– Har du sovet godt, vennen min?

Denne gangen ga jeg ham et litt annerledes svar enn vanlig:

– Ekstra godt, pappa, fordi jeg sov i armene dine!

Jeg mente det også, og pappa smilte fornøyd. Kanskje ble morgenkysset litt varmere og inderligere enn vanlig denne morgenen, men det var vel gnaske naturlig. Han kysset meg aldri på munnen – ikke sånn skikkelig, men leppene hans hvilte liksom litt lenger på kinnet mitt denne gangen – like ved den venstre munnviken. Stemningen ved frokostbordet var lettere også, muntrere og hyggeligere enn noen gang etter at mamma ble borte, følte jeg.
Historien fortsætter under reklamen

Dette fortsatte også de neste dagene – og ukene. Jeg følte at vi så smått begynte å få det tunge, triste og tragiske på avstand, vi snakket både lettere og oftere med hverandre, vi kom hverandre nærmere, og det å ligge i skje med pappa ble noe jeg så frem til med forventning hver eneste kveld.

Læs næste afsnit

4 kommentarer

1. Anonym

   27/06/2024 kl 5:59

   waldo> du er simpelthen en mester,i at bygge det op,langsomt. Ikke noget med at lige få indledningen overstået, hurtigst muligt & SÅ ellers til stålet..nææh nej.. der kan gå både 1 og 2 afsnit..det deler sikkert vandene,men hos mig er det en 5 stjernet teknik.. godt at se dig tilbage,i fuld vigør.

   5+

   Besvar kommentar
2. Stian Hansen

   27/06/2024 kl 5:35

   Litt trist mei ei god historie

   2+

   Besvar kommentar
3. Jørgen

   26/06/2024 kl 7:31

   Hvor længe mon det varer, inden Papa får hans stive pik, ind i hans lille piges fisse, til stor glæde for dem begge.

   7+

   Besvar kommentar
   • Niels-Henning

     26/06/2024 kl 8:54 - som svar på Jørgen

     for Håbentlig snart.. gerne imens hun sover..

     2+

     Besvar kommentar