hun hulket og hikstet inn i munnen til kusinen da det gikk for henne, for første gang med en manns tunge – hennes egen far! – kilende og lekende ..

Forfatter: OnkelWaldo
Læs forrige afsnit

Kapittel 5 – Annlaug

Siden det var første gang for jentene og kanskje siste gang for meg på en lang, lang stund, hadde jeg tenkt å imponere dem ved å ta inn på Waldorf Astoria. Men det staselige hotellet var dessverre i ferd med å bli revet, så det ble Algonquin isteden. Ikke noe dårlig valg, det heller, og de to unge skjønnhetene ble behørig imponert likevel. Som på «Bergensfjord», leide vi en suite og et svært så innbydende dobbeltrom i tillegg. Jentene var begeistret, særlig da jeg utstyrte dem med en neve dollar for å sende dem på en shoppingrunde. Først instruerte jeg dem litt om hvor de var og hvordan de kunne orientere seg. – Se her, jenter, vi er nå like ved Times Square, begynte jeg – – men i siste liten ombestemte jeg meg. – Forresten, jeg blir med dere, jeg, jentene mine. Så føler jeg meg tryggere også!

Begge to strålte opp og hektet seg fast i hver sin arm. – Så hyggelig, onkel, smilte Solveig og gned hoften sin mot min. Akkurat det kunne Annlaug selvsagt ikke se, men mens vi gikk, streifet også hennes runde ungpikehofte borti min av og til, og jeg måtte igjen minne meg selv på at hun var datteren min! Men sannelig var hun i ferd med å vokse opp, ja.

Det ble et par anstrengende timer mens jentene stakk inn i den ene forretningen etter den andre – uten å kjøpe noe. – Vi skal jo være her i flere måneder, onkel, det haster ikke – nå bare ser vi hva vi liker og ikke liker, smilte den søte datteren min, og Solveig nikket enig

Heldigvis ble de slitne i føttene etter to-tre timer, og jeg bestemte meg for at det ikke hastet med forretningene mine, heller. Vi bestemte oss for å spise i hotellets elegante restaurant, og jeg bestilte en flaske vin til maten. Riktignok var de unge, men ett glass mente jeg de burde tåle. Da ville forhåpentlig Annlaug sovne fortere også, tenkte jeg.

Vi tok kvelden tidlig, og tok heisen opp i tiende etasje. Jeg tenkte å gå på rommet mitt, lese og gå igjennom noen papirer, men jentene halte meg med inn i den staselige suiten sin. Der var det også et velfylt barskap, og Annlaug påtok seg rollen som bartender. – Hva ønsker herren å drikke? smilte hun skjelmsk. – Bare en konjakk, takk, smilte jeg tilbake. Hun fant fram en halvflaske fra skapet og kikket på etiketten. – Kunne det smake med en – – Hennessy? undret hun og jeg nikket. Dermed skjenket hun opp en tredobbel en – minst! – og rakte meg glasset. – Jeg må nok bli sittende ganske lenge for å få i meg denne her! smilte jeg og nippet til glasset. – Det passer fint! smilte begge jentene og utvekslet konspiratoriske blikk. – Vi har nemlig planlagt en overraskelse for deg!

Dermed forsvant de inn på soverommet, mens jeg ble sittende i den romslige og luksuriøst møblerte salongen. For å få tankene bort fra fristende jentekropper – ja, for jeg måtte innrømme at Annlaug også begynte å bli svært så fristende – så konsentrerte jeg meg om det jeg egentlig var kommet hit for. Gjennom årene hadde jeg samlet meg en god del aksjer og eiendommer, men nå hadde jeg tenkt å flytte størstedelen av disse verdiene til Europa. Jeg hadde fått noen gode kontakter – venner faktisk – både i England og i Tyskland, og i det siste brevet hadde en av mine tyske bekjente forsikret meg om at nå kunne jeg snart gjøre røverkjøp, hvis jeg hadde hard valuta å tilby. Og det hadde jeg jo – her i Amerika – men foreløpig var den bundet opp.

Lenger kom jeg ikke før soveromsdøra gikk opp og to smilende og fnisende ungjenter kom mot meg – røde i kinnene, sprengfulle av «overraskelsen» sin. Og de var sannelig et syn for guder også – eller for kåte mannfolk! Begge var iført noe som visstnok kaltes «neglisjé» – det hadde jeg lært av Amanda – men hun hadde alltid hatt to små plagg under. Disse to frekke nymfene – min niese og min yndige datter – de hadde ingenting under det flortynne plagget! Solveigs «hemmeligheter» kjente jeg jo ut og inn – bokstavelig talt! – men femten år gamle Annlaug, henne hadde jeg aldri sett naken – og akkurat nå virket hun MER eggende enn om hun hadde vært splitter naken!

Det var en stor, flott radio i suiten. Nå løp Solveig bort og skrudde den på, og smektende dansemusikk strømmet ut av høyttaleren. Annlaug begynte å danse i den florlette neglisjéen sin og fikk snart selskap av Solveig. De to kusinene, som trodde de bare var gode venninner, danset foran øynene mine, spant rundt, vrikket med hoftene og gjorde meg sprengkåt og knallhard. Det var fristende å ta pikken fram, men jeg behersket meg. – Det er datteren din du ser, Eivind! Og ut av høyttaleren lød, betegnende nok, Elsie Carlisles stemme med «I Love My Baby»!

Begge jentene kunne tydelig se den spente bulen i buksene mine. De vekslet blikk, smilte til hverandre, danset tettere opp til meg, og ved flere anledninger var underlivet til Annlaug bare centimeter fra ansiktet mitt. Gjennom det tynne stoffet kunne jeg studere den vesle, lyse, krøllhårsdusken og den loddrette, lubne sprekken mellom lårene hennes. Når blikket mitt gled litt høyere, struttet de fullkomne, unge brystene rett ut i luften og løftet det tynne tøyet ut fra kroppen.

Jeg var tørr i munnen, svelget og tok en slurk av glasset for å fukte leppene. En litt for stor slurk, som brant nedover halsen og fikk det till å gløde i magen. Pikken ble ikke mindre av det. – Du er kåt på din egen datter! sang det gjennom meg. Men min deilige niese var jo tett ved siden av henne, og det gjorde det liksom litt mer akseptabelt.

Plutselig gikk det opp for meg at – Solveig måtte ha røpet vårt intime forhold for Annlaug – ellers ville ikke dette showet ha blitt satt i gang! Det virket som en kalddusj på meg, og jeg rettet et strengt og bebreidende blikk mot min unge niese – og elskerinne.

Hun oppfattet det øyeblikkelig, men smilte bare ertende, hvisket noe i øret på Annlaug og løp bort for å dempe musikken. Så kom hun tilbake og slo seg ned ved siden av meg i sofaen. Annlaug smøg seg ned på min andre side, plasserte sin nakne rumpe på fanget mitt, til og med! – la armen mykt om halsen min og kysset meg ømt på munnen. De nesten nakne brystene presset mot meg. – Likte du dansen vår, onkel Eivind? kniste hun inn mot øret mitt.

Jeg nikket stumt, la automatisk armen om det slanke livet hennes, følte den varme huden gjennom neglisjéen, men holdt stadig blikket festet på min uskikkelige niese. Hun rødmet litt forlegent, men begynte så på sin forklaring.

– Du skjønner, onkel Eivind – Annlaug sover mye lettere enn jeg trodde. Hun våknet da jeg listet meg ut – den første natten – og da jeg ikke kom tilbake, snek hun seg bort til din lugardør og lyttet.

Annlaug overtok. – Jeg kjente igjen de lydene som mamma lager når du overnatter hos henne, og det kriblet veldig i magen min da jeg skjønte at – at – skjønte hva dere gjorde – hun stammet litt, rødmet forlegent og kniste.

– Da jeg kom tilbake til sengen vår, fortsatte Solveig, – så hadde hun sovnet igjen , men våknet da jeg krøp inn under teppet og så begynte hun å spørre meg ut noe – noe veldig, altså. Hun ga seg ikke, jeg er sikker på at vi snakket og diskuterte og hun holdt meg våken i minst en time – du må bli advokat, altså, Annlaug – helt sikkert!

Min unge datter lo triumferende. – Så nå vet jeg at dere har ligget sammen siden hun var fjorten – nei, TRETTEN år – og hatt det deilig – slik som du og mamma hver gang du besøker oss. Hun trakk pusten dypt, kikket bort på Solveig, og dermed trakk begge jentene den tynne neglisjéen over hodet!

Der satt de to unge, deilige nymfene splitter nakne, en på hver side av meg og smilte strålende. Annlaug la seg tett inntil meg igjen. – Vet du, onkel Eivind – jeg har vært forelsket i deg siden – siden jeg var elleve eller så – du hadde vært leeeeeeenge borte, og så kom du på besøk og tok meg på fanget og kysset meg og sa jeg var blitt stor jente. Siden da har jeg – lyttet ved døra hver gang du har vært på besøk – jeg vet at du gjør det med bestemor også, men ikke så ofte – og da har jeg tatt på meg selv under dyna – det kiler så deilig, altså! – hun kniste forlegent, – og mamma har forklart hva som skjer mellom menn og – og damer – hun har ikke sagt noe om deg, selvfølgelig! skyndte hun seg å skyte inn, – og så – nå har Solveig fortalt meg hvor deilig det er.

Under denne lange enetalen hadde jeg vært så fascinert opptatt av det blussende, søte ansiktet og de struttende unge brystene at jeg nesten ikke hadde lagt merke til at Solveig hadde begynt å åpne buksene mine. Nå smøg hun hånden innenfor og fattet mykt om det stive lemmet mitt. – Så i natt er Annlaug klar for at du gjør det med henne også – gjør det like deilig for henne som du gjør for meg, smilte hun.

– Og som dere har gjort i nesten fire år, tilføyde min unge datter. – Jeg ble såååååå sjalu og misunnelig, altså!

Buksene mine var halvåpne, og Solveig var i ferd med å lirke fram den bankende ståpikken for Annlaugs nysgjerrige blikk da jeg grep rundt hånden hennes og stanset henne. – Det går ikke, Annlaug! erklærte jeg bestemt. – Jeg kan ikke gjøre det – med deg.

Hun laget en fornærmet, furten trutmunn. – Hvorfor ikke det? Er jeg ikke pen nok? Liker du meg ikke, kanskje? Øynene hennes begynte å bli blanke, og jeg skjønte at hun var såret. Jeg ga henne en god varm klem, og ble nok en gang minnet om de spente, nakne brystene som presset mot kroppen min. – Annlaug, du er ikke bare pen nok, du er riktig vakker, er du! Hun smilte fornøyd. – Og jeg ikke bare liker deg, jeg er riktig glad i deg, jenta mi. Men – det er noe du ikke vet!

Begge jentene så spørrende på meg. Jeg svelget, nå var jeg bare nødt til å røpe den hemmeligheten jeg hadde båret på i så mange år. – Du skjønner, da jeg var ung, bodde jeg på en gård, og da traff jeg to byfruer som pleide å feriere der – på ei lita hytte i skogen. Det var – din mor og din bestemor, Annlaug. Jeg merket at jentene kikket på hverandre, men fortsatte. – Jeg var ikke mer enn fjorten år, og mammaen din var bare noen få år eldre, og veldig pen, og jeg – jeg ble såååååå forelsket, og hun likte meg veldig godt også, selv om jeg var veldig ung – og to år etter, så – så, ja jeg ble pappa’n din, Annlaug! Du – du er datteren min, jenta mi!

De to kusinene så stumt på hverandre igjen, så brøt det fram strålende smil hos begge. Solveig hadde klart å lirke fram pikken min mens jeg snakket, nå slapp hun den og de to nakne jentene falt hverandre om halsen, mens de lo hjertelig, og Annlaug jublet: – Du hadde helt rett, Solveig! Du er så flink! Nå vet jeg hvem pappaen min er også!

Jeg følte meg lettet og smilte til dem, begge to. – Så da skjønner du sikkert, vennen min, at jeg ikke kan – ehmmmm – at det ikke går an å – å gjøre det du ber meg om!

Begge så forbauset på meg, pikken sto rett opp fra buksene og motsa meg, og Solveig grep fatt i den og begynte å bevege hånden opp og ned – opp og ned. – Hvorfor ikke det – pappa? kom det fra Annlaug. – Nå ønsker jeg det jo bare ENDA mer!

Hun så ned og kniste. Solveig hadde bøyd det lyse hodet sitt over fanget mitt, leppene hennes åpnet seg, og hun sugde meg inn i den varme munnen sin, slik hun hadde gjort utallige ganger før. Jeg stønnet, både av nytelse og fortvilelse. – Men, Annlaug, du – du skjønner – det er ingen pappaer som – som ligger med døtrene sine, skjønner du! Det er – det er strengt forbudt også!

Annlaug lo, strakte seg opp og kysset meg, mens Solveig fortsatte de ertende tungeøvelsene sine. Hånden min gled av seg selv ned på min datters nakne rumpe, og helt automatisk begynte den å kjærtegne henne. – Det er strengt forbudt å ligge med sin tretten-fjorten år gamle niese også, pappa! mumlet hun mot munnen min. – Og – i bibelen står det om at Lot fikk barn med døtrene sine.

– Men – han visste ikke hva han gjorde, mumlet jeg fortvilet, – for de skjenket ham full! Hun kysset meg igjen. – Men det betyr at det har skjedd før, pappa – leppene hennes var som søt vin, og jeg forsto hva gubben var blitt utsatt for. – Og du tror vel ikke at det er den eneste gangen sånt har skjedd, gjør du vel, pappa? Jeg er sikker på at – jeg mener, Lot levde for flere tusen år siden, og siden den gang har det skjedd – – tusenvis, ja – – hundretusenvis av ganger, det er jeg sikker på, men vi vet ikke om det, for alle holder det hemmelig!

Solveig slapp pikken min og så smilende opp på meg. – Og du vet jo at jeg kan holde på hemmeligheter, onkel, ikke sant? Annlaug fant ut om oss helt på egen hånd, ikke sant, Annlaug?

Jeg kjente at forsvarsverkene mine var i ferd med å smuldre bort – herregud, var jeg virkelig så svak? tenkte jeg. Var jeg virkelig slik en slave av mine egne drifter? Den kjælende hånden min lå fortsatt rundt den glatte, varme rumpa – til datteren min! – og jeg nøt det – og hun nøt det – og hun var – ikke bare villig, men ivrig – kåt og ivrig. Og Solveig gjorde sitt beste for å gjøre meg enda kåtere.

Som for å utsette det uunngåelige, spurte jeg febrilsk: – Du sa til Solveig at – at hun hadde helt rett, Annlaug. Hva mente du med det?

Annlaug lo. – Jo, du skjønner – Solveig hadde lagt merke til at – at, ja for det første at vi ligner på hverandre, med lyst hår og blå øyne og sånn, men – det har jo mamma også, og Solveig, og – og det er det mange som har, men – –

Solveig tok over. – Men dere har en egen måte å smile på, begge to, kniste hun. – Når dere skal til å smile, så begynner den ene munnviken – og det er alltid den venstre – hos dere begge to – å trekke seg oppover, før resten av munnen følger etter. Hun kniste henrykt. – Og så, når dere lurer på noe, da – da skakker dere på hodet, alltid til høyre og så tar dere høyre hånd bak nakken og gnir fram og tilbake mens dere tenker. Det har jeg lagt merke til hjemme, og da er jo ikke Annlaug der, og det har jeg merket her, når hun og jeg er sammen alene også. Solveig lo skøyeraktig igjen. – Det er så pussig å se på, altså.

Jeg skulle til å svare, men Solveig avbrøt. – Først flytter vi oss til den store, deilige sengen vår, nei, forresten – forst får vi av deg resten av disse klærne – SÅ flytter vi til sengen vår – – –

– Og SÅ, da? kniste Annlaug forventningsfullt. Solveig lo og blunket til henne. – Så skal jeg telle minuttene til du ikke er jomfru lenger – kjære kusine! De to frekkasene lo høyt og samarbeidet om å kle av meg, mine protester lot de som de ikke hørte. Da jeg tenkte på det senere, så var vel ikke de protestene så overbevisende, akkurat. Jeg kunne jo bare ha revet meg løs og søkt tilflukt i mitt eget værelse.

Men den store sengen VAR virkelig både deilig og komfortabel. Jeg sank tilbake mot putene og hadde straks Annlaug liggende halvt over meg – du verden, så nydelig og fristende hun var! – og hun kysset meg så sultent at hun bare MÅTTE ha lært det av noen, høyst sannsynlig av sin – kusine.

Nå begynte Solveig igjen å kile det følsomme pikkhodet med den spillende tungen sin, og jeg stønnet inn i Annlaugs munn. Noen lange, kildrende sekunder senere forsvant den ertende tungspissen, og jeg følte den velkjente, strammende følelsen av en trang ungjentefitte som sank langsomt nedover den stive staken min. – Se her, Annlaug! peste Solveig, – se hva du har å glede deg til!

Annlaug snudde hodet og kniste opphisset. – Åååå se – der – der glir den helt inn, jo! Hvordan føles det, Solveig.?

Til min overraskelse strakte Solveig ansiktet fram og kysset venninnen/kusinen varmt og inderlig på munnen – og min yndige, unge datter besvarte kysset på en måte som viste at dette på ingen måte var første gang! Kysset varte i noen lange sekunder, mens Solveig langsomt og nytende gled opp og ned på pikken min, jeg telte – – syv – åtte – ni – ti – – så avbrøt hun kysset og hikstet fram – åååhhhh – det – det får du snart kjenne selv, Annlaug! og den kåte femtenåringen kniste forventningsfullt.

– Sett deg på – ansiktet hans! stønnet Solveig, – så – så kan du se – hvem av oss – som er flinkest – til å slikke! Annlaug var ikke sen om å adlyde, og snart hadde jeg det nydelige, vesle kjønnet rett foran ansiktet mitt. Jeg strakte ut tungen, hørte et lite, knisende hyl, og samtidig kjente jeg at Solveig var kommet inn i den dvelende, hissende rytmen som hun brukte hver gang vi ville at det skulle vare ekstra lenge. Jeg fikk famlet hendene opp og foran meg, slik at jeg kunne åpne de sitrende, små skamleppene til datteren min, og så kilte jeg henne med tungespissen i en ertende fram-og-tilbake- og ut-og-inn-bevegelse. Annlaug hylte, kniste og vred på seg, og rykket til litt ekstra da jeg fant den vesle klitorisknoppen hennes – – åååååhhh, hva – hva er det du – GJØØØØØR, pappaaaa – – og de små hendene krafset og kjærtegnet håret mitt.

Over hodet mitt kunne jeg se at Solveig hadde smøget hendene sine under Annlaugs armhuler, slik at hun kunne klemme og kjæle med de unge brystene hennes. Jeg hadde lekt med HENNES bryster så mange ganger at hun visste godt hvilke – knopper – hun skulle trykke på og klype i, hvilke kjærtegn hun skulle benytte for å hisse opp sin unge kusine mest mulig. Samtidig hvilte den varme, glatte rumpa på lårene mine, hoftene gjorde nesten umerkelige bevegelser, og de indre musklene masserte, knadde og kjærtegnet den knallharde pikken min så det gikk søte ilninger gjennom hele meg. Jeg prøvde å formidle noen av de ilningene gjennom tungespissen og inn i det glinsende, jomfruelige kjønnet til min unge datter, og hun kniste, småhylte og hikstet av fryd, mens hennes nyoppdagede pappa og kusine gjorde det deilig for henne.

Der jeg lå med munnen full og blikket rettet oppover langs den fullkomne, unge kroppen, så jeg at Solveig strakte halsen fram, og de to kusinene kysset hverandre på munnen, lenge og lidenskapelig. Jeg kjente at musa hennes strammet seg i noen korte, krappe rykninger rundt pikken min og visste at hun nettopp hadde hatt en «liten» eller en «stille» orgasme.

Annlaug kom også, like etterpå og ikke fullt så stille, hun moste den vesle, kåte spalten sin ned i munnen min så det nesten gjorde vondt, og jeg kjente at skjelvingene og krampetrekningene bølget gjennom den unge kroppen, lårene klemte hardt og rykkende rundt hodet mitt, og jeg hørte at hun hulket og hikstet inn i munnen til kusinen da det gikk for henne, for første gang med en manns tunge – hennes egen far! – kilende og lekende i den jomfruelige sprekken.

Nå kjente jeg at Solveig løftet seg og lot pikken gli helt ut av den våte, klemmende musa si, og jeg mumlet i protest, for jeg hadde ikke kommet i henne ennå, og jeg hadde munnen full av Annlaugs saftige, jomfruelige kjønn. Men Solveig – og sikkert Annlaug også – hadde andre planer.

Min kåte niese grep med begge hender rundt sin kusines slanke hofter, trakk dem bort fra den slikkende munnen min, til Annlaugs smått klynkende protester, og den unge kroppen gled nedover min egen, helt til det hamrende, sprengharde kjønnet mitt kom i kontakt med den vesle, drivvåte spalten som jeg nylig hadde stimulert så flittig med tungespissen.

Munnene våre søkte sammen igjen, det lange, lyse håret flommet rundt hodet hennes og dannet en hette som delvis skjulte begge de brennende ansiktene våre. Jeg fylte begge hendene med den myke, glatte tyngden av min egen datters fulle, struttende, femten år gamle bryster, og det absolutt forbudte i det jeg var i ferd med å gjøre, skyllet gjennom meg som en skammens og opphisselsens bølge, en bølge som jeg bare lot meg rive med av, og Solveigs flinke hånd klemte og kjælte det stive lemmet mitt og førte det, sakte og ertende, opp og ned langs Annlaugs halvåpne, drivvåte spalte. Og jeg bare VISSTE at også hun var opphisset og kåt av det synet som var foran henne – en far som skulle til å knulle sin unge datter for første gang, berøve henne uskylden, trenge langsomt og ubønnhørlig inn i den hittil uåpnede fitta.

De hikstende, halvåpne leppene hvilte mot mine da det skjedde – og alt jeg hørte, var hennes hviskende, kjælne – ååååhhhh pappa! – ååååhhhh pappa! – ååååhhhh pappa! – ååååhhhh pappa! – – – om og om igjen, mens jeg gled langsomt opp i henne – inn i henne – begravde meg i hennes ungdom, i mitt eget kjøtt og blod! – datteren til min første kjærlighet – for selv om Aina hadde vært deilig og forførende, så hadde jeg blitt dypt og inderlig forelsket i Amanda – og nå lå jeg her og nøt hennes og min datter – nøt å føle at jeg var så langt inni henne som det var mulig å komme, at det faste venusberget og den myke hårveksten gned seg mot meg, at hendene mine fikk lov å kjærtegne, kile og kose seg med de spente, unge brystene, hørte at hun klynket svakt av iver og kåthet, mens Solveig kjærtegnet rumpa hennes og hjalp kusinens hofter å finne den rette rytmen.

De neste minuttene – eller var det timer? – var hele jeg og hele min tilværelse fylt av Annlaug – min Annlaug – samtidig som jeg følte med hele meg at jeg fylte henne også, fylte henne til bristepunktet, så de kjælne klynkene hennes av og til fikk en snev av smerte over seg, særlig da Solveig la seg over henne, la seg over oss og støtte hoftene mykt mot rumpa til Annlaug slik at jeg kjente at jeg støtte mot livmormunnen hennes – gang etter gang, og det var som om den oppfordret pikken min: – sprøyt i meg! – sprøyt meg full! – kom-kom-kooooooom!

Og til slutt gjorde jeg nettopp det, nettopp mens datteren min hylte ut i ekstase, strammet seg rundt meg, klamret seg til meg, mens jeg så at Solveig bøyde hodet og kysset henne lidenskapelig på munnen enda en gang, kjente jeg at sæden støtte og pulserte inn i henne – to – tre – fire og fem ganger – før stormen ebbet ut og vi lå fast sammenklynget i hverandres armer, alle tre.

De neste dagene forsvant nærmest i ekstatisk elskovsrus. Bevisstheten om at vi gjorde noe som var så forbudt som sex mellom far og mindreårig datter, gjorde at vi alle tre gikk med en nærmest elektrisk spenning i kroppen, selv når vi var ute og shoppet, spaserte i Central Park, hygget oss på en pen restaurant eller gikk på konsert eller i teater. Særlig når vi satt i teatersalen, og jeg satt mellom de to unge deilighetene, bølget de syndige lystene gjennom meg – og smittet over på de to andre – eller kanskje det var akkurat omvendt? Stadig, særlig hvis latter eller applaus runget gjennom salen, kunne jeg føle en av de små hendene – enten fra min høyre eller min venstre side – streife lekende og smått klemmende borti den delen av meg som hele tiden nektet å legge seg til ro .- selvsagt i forventning om hva som kom til å skje etter forestillingen – eller etter en sen middag. Ja, selv under middagen følte jeg av og til et par kilende fingre under bordet, eller varme lår som presset seg mot meg, gjerne ledsaget av et lite smil, et blunk, eller en uskyldig, liten replikk – med dobbeltbetydning – til kusinen: – Ååååhhh, nå er jeg SÅ mett, altså! Jeg klarer ikke å få i meg en liten bit mer engang! – Hva med en STOR bit, da, Annlaug? Jeg er helt sikker på at du får i deg – den!

Dermed sprutet begge to ut i en hikstende latter, som de prøvde å skjule bak linservietten – uten helt å lykkes hver gang. Stadig fikk de smil og nikk fra et av nabobordene – smil som nok ville ha vært misbilligende rynker i pannen om de hadde ant hva de to ungjentene lo av.

Dermed bar det opp i suiten igjen, der de to nymfene gjerne oppførte en improvisert liten forførende forestilling, for liksom å hisse meg opp litt ekstra – hvis det var mulig. Ofte endte den med at de stilte seg opp, tett ved siden av hverandre og splitter nakne, i den store sengen, mens de vrikket med de velskapte rumpene sine og gjettet fnisende på hvem av dem som ville «få i seg den store biten» først. Der prøvde jeg å variere litt, men også å fordele meg selv og min potens så rettferdig som mulig. Men Solveig var som regel storsinnet nok til å la Annlaug få et lite «ekstranummer», som hun uttrykte det. – Jeg har jo tross alt flere års forsprang på henne, vet du, onkel! Og Annlaug kniste og kysset kusinen sultent på munnen, mens hun gled gispende nedover sin pappas struttende stake.

DET VAR NESTEN EN LETTELSE da Annlaug etter en ukes tid erklærte at hun hadde fått sitt «månedlige», riktignok med en litt misfornøyd trutmunn. Nå måtte hun nøye seg med å se – og høre på – at Solveig og jeg boltret oss på de hvite lakenene. Skjønt hun bidro jo med den viltre tungen sin og de fulle, myke og sugende leppene sine. Både Solveig og jeg fikk nyte godt av dem.

Men nå kunne jeg så smått begynne å tenke på det jeg EGENTLIG hadde kommet hit for – forretninger. Nå var jentene blitt såpass godt kjent på Manhattan at jeg torde slippe dem løs alene i et par timers tid midt på dagen. Selv oppsøkte jeg kontoret som onkel Walther delte med Mr. Weissmann. Det var blitt nesten dobbelt så stort i løpet av disse årene, de hadde leid nabokontoret, slått ut veggene, ominnredet og ansatt ikke mindre enn tre nye medarbeidere.

Florence var blitt kontorsjef og mottok meg med et strålende velkomstsmil. – Mr. Weissmann og Mr. Amundsen har tatt seg svært godt av forretningene dine i disse årene, betrodde hun meg. Som mangeårig ansatt hadde hun selvsagt god oversikt over forretningene til de faste kundene. – Gratulerer som en meget velstående – ja, jeg vil faktisk si, rik mann! blunket hun til meg.

Og Mr. Weissmann var ikke mindre overstrømmende. – Våre investeringer har mangedoblet seg, kunne han fortelle. Han var blitt betydelig eldre og magrere på disse årene – vi hadde ikke sett hverandre på de siste fem årene – men blikket var like skarpt, og jeg tvilte ikke på at hjernen bakom blikket var det samme.

Derfor ristet han på hodet da jeg fortalte ham at jeg hadde tenkt å omplassere pengene. – Jeg vil ikke anbefale å selge mer enn en del av aksjene på det nåværende tidspunkt! erklærte ham. – Flere av dem har vist betydelig stigning i det siste, og toppen ser absolutt ikke ut til å være nådd. Vent iallfall et halvt års tid!

Men denne gangen sto jeg på mitt. – Jeg har fått gode kontakter både i Tyskland og England, fortalte jeg ham. – Og noen av pengene vil jeg plassere hjemme i Norge også. De eiendommene som onkel forvalter, kan vente, men jeg ber deg om å selge alle aksjene så snart som mulig, slik at jeg kan overføre de pengene til min hjemlige bank før jeg drar igjen.

Igjen ristet Mr. Weissmann på hodet. – Det er tydelig at du er blitt en bestemt, ung mann i løpet av disse årene, Edwin – smilet hans var både stolt og litt vemodig. Han hadde fremdeles ikke lært seg å uttale navnet mitt skikkelig, merket jeg. – Men OK, jeg skal gjøre som du sier. Men la meg få gi deg et siste råd, er du snill -ikke invester altfor mye i Tyskland akkurat nå. Riktignok går det bedre der nå enn for åtte-ni år siden, men rent politisk er det svært ustabilt og usikkert. England er trolig tryggere, ja, Norge også. Demokratiet virker mer solid der.

Jeg lovte ham å være forsiktig, og å spre risikoen. Men jeg ble svært forbløffet da oppgjøret for alle aksjesalgene kom en ukes tid senere. Jeg VAR virkelig en rik mann – til og med i dollar! Som onkel Walther hadde sagt femten år tidligere – «ikke akkurat i Morgan- eller Vanderbilt-klassen» – men altså – svært velstående!

Det var på tide å oppsøke onkel også. Av Florence, som alltid hadde full oversikt, fikk jeg vite at han var hjemme på Long Island – «med sin unge frue», som hun uttrykte det med et lite blunk. Det overrasket meg, for selv om jeg visste at han alltid hadde hatt et godt øye til damene, var jeg overbevist om at han var innbitt ungkar. Nå måtte jeg altså endre oppfatning.

Vi tok en taxi, og jentene kniste forventningsfullt da jeg sa at jeg hadde tenkt å overraske ham. De ble behørig imponert da vi kjørte forbi eiendommene til Morgan- og Vanderbilt-familiene, men jeg advarte dem om at onkelen min var ganske langt unna DEN standarden.

Likevel, onkels eiendom var ganske staselig, den også, og begge jentene gispet av beundring da taxien svingte inn i den lange oppkjørselen. – Ååååhh, så pent det er her! utbrøt Annlaug, som elsket blomster og vakre prydbusker. – Ja, onkel har en flink gartner, kommenterte jeg. – Har han mange tjenere? undret Solveig. – Sist jeg var her, hadde han fem, smilte jeg. – Sjåfør, gartner, kokkepike og to tjenestepiker. – Jøss, han må være rik! åndet min yndige datter. Jeg blunket til henne. – Ja, og han er ikke gift, såvidt jeg vet. Hvis du smiler pent til ham og strutter litt med de flotte puppene dine, så kanskje – – – Annlaug kniste og bokset meg på armen. – Jaså, vil du bli kvitt meg allerede, hva? Jeg la armen ømt om henne. – Helst ikke. Jeg har lyst til å beholde deg så lenge som mulig! Men så husket jeg plutselig at Florence hadde sagt noe om en «ung frue».

Taxisjåføren stanset foran hovedinngangen, jeg betalte ham, og vi steg ut. Det var Wendy, den eldste tjenestepiken, som kom ut og møtte oss. Hun strålte over hele det runde ansiktet og omfavnet meg varmt. – Så hyggelig å se deg igjen, Mr. Oyvin! Din onkel kommer til å bli SÅ glad for å se deg!

Jeg presenterte kort jentene mine for Wendy – «min datter Annlaug» – «min niese Solveig». Hun ble åpenbart forundret over at jeg hadde en så voksen datter, men sa ingenting. Men da vi kom inn i den romslige hallen, var det JEG som ble storlig overrasket. Der møtte vi en tydelig gravid kvinne med et smilende – og ikke minst velkjent ansikt.

– Anna! brast det ut av meg, og i neste øyeblikk lå hun i armene mine. – Så godt å se deg igjen, Eivind! hikstet hun og klemte meg varmt inn til den fyldige barmen sin. Tårene rant nedover de runde kinnene. Hun var blitt merkbart rundere og fyldigere i løpet av disse årene, og det skyldtes slett ikke bare graviditeten, heller. Jeg klemte henne ømt og merket til min lettelse at den glødende forelskelsen jeg hadde vært fylt – nærmest besatt av den gangen for – herregud! var det virkelig femten år siden! – den var borte og erstattet av – ja, det var som om jeg holdt en kjær venninne, nesten en søster – i armene. Faktisk slo det meg for første gang at hun jo var på alder med Audhild – min virkelige søster.

– Du ser godt ut, Anna! mumlet jeg inn i øret hennes – det som jeg så ofte hadde kysset og kilt og småbitt i. Hun frigjorde seg, og tørket øynene. – Beverly lager altfor god mat, smilte hun. – Og Walther skjemmer meg bort. Hun så det forbløffede uttrykket i ansiktet mitt og tilføyde raskt: – – Jeg har vært skilt fra Erik i over et år nå. Og din onkel tok seg enestående godt av oss – av meg og Edmund – sendte til og med penger til mamma. For hun trivdes ikke så godt i USA likevel og reiste tilbake til Norge for mange år siden. Og – nå rødmet hun litt forlegent, – for omtrent et halvt år siden, så – så giftet vi oss.

Hun strøk seg over den runde magen. – Så – om fire måneder får Edmund en liten halvbror – eller halvsøster. Åh, her er han, forresten.

Jeg er ikke sikker på om jeg måpte, eller om jeg bare gjorde store øyne. Like bak henne sto det plutselig en høy, litt hengslete unggutt med lyst hår og blå øyne. Og jeg hørte at også Solveig og Annlaug utstøtte et lite, overrasket gisp. Foran oss sto – det som kunne ha vært et speilbilde av meg selv da jeg var fjorten år! Og Anna smålo av fryd da hun så reaksjonen vår. – Edmund, dear – her ser du den egentlige pappen din! Jeg hørte jentene gispe igjen, så kniste de lavt.

– Da jeg ble skilt fra Erik, fortalte jeg Edmund at den egentlige pappaen hans bodde i Norge, forklarte hun, henvendt til meg. – Og hele tiden siden har han hatt lyst til å treffe deg.

Blikkene våre møttes, litt nølende, kanskje, men så tok jeg et skritt mot ham og ga ham en god klem, som han gjengjeldte etter et sekunds nøling. Han var bare et halvt hode lavere enn jeg var, men det ante meg at han ville bli høyere når han ble voksen.

Etter klemmen så vi på hverandre igjen og smilte. – Ååååhhh, dere smiler til og med på samme måte! brast det ut av Solveig. – Både dere – og Annlaug!

– Ja, Edmund, du må hilse på søsteren din, smilte jeg – eller halvsøster, egentlig for dere har jo forskjellig mamma!

Det var ikke vanskelig å spore beundringen i ungguttens blikk. Han stirret nesten glupsk på søsteren sin, så brast det ut av ham: – Are you really my sister? Damn! Men han tok to skritt mot henne og omfavnet henne stormende. – Gosh! you’re so beautiful! – han var aldeles henført, så jeg. – What a shame you are my sister!

Vi brast i latter, alle vi andre fire, også Annlaug, som klemte broren sin varmt. – Does that mean you’re not happy to see me, then? – hun slo over i engelsk, hun også, merket jeg.

– Eddie snakker egentlig veldig bra norsk, innskjøt moren hans. – Det er nok bare sjokket som har fått ham til å glemme det.

– Jeg har ikke glemt det, mamma, protesterte gutten. – Men disse to – søsteren min og – – ? – han så litt hjelpeløst på Solveig –

– – kusinen din, hjalp jeg ham på vei. – Oh no! DAMN! brast det ut av ham igjen, men han klarte å fullføre setningen han var begynt på – de er jo så – så nydelige, begge to! Og så – så er de – FAMILIE! Han så rent ulykkelig ut, der han sto og holdt Annlaug i begge hendene, og jentene lo igjen.

– Men vi kan jo klemme deg likevel! smilte Solveig, gikk fram og omfavnet ham, slik at han måtte slippe Annlaug. – Og et kyss kan du vel også få, – dermed plantet hun et kyss på munnen hans, og han vaklet rent av overraskelse. At han var blitt øyeblikkelig forelsket, det var åpenbart – først i Annlaug, men nå, sikkert i Solveig også, tenkte jeg for meg selv og smilte innvendig. Tydeligvis hadde min sønn og jeg samme smak i jenter.

Det var ikke bare min unge sønn som var overveldet, også i mitt eget hode hvirvlet det av ny informasjon og nye inntrykk. Anna, min tidligere elskerinne og mor til en av mine sønner, var gift med min «liksom-onkel» og ventet barn med ham! Hadde jeg flere overraskelser i vente, tro?

Nå dukket «onkel Walther» opp også, og var tydelig glad for å se både meg og de vakre ungjentene jeg hadde med meg. Han var blitt merkbart eldre – selvsagt, det hadde gått omtrent fem år siden sist jeg så ham også – men holdt seg likevel godt, rank og spenstig som han var. – Du verden, for en staut og kjekk ung mann du har blitt! smilte han og omfavnet meg varmt, han også.

Jeg presenterte ham for Annlaug og Solveig, og den gamle luringen stjal seg til et kyss fra hver av dem, mens Anna så på med et smil og Edmund med en litt misunnelig rynke i pannen. I et blaff mintes jeg den marsjen jeg hadde lagt ut på for – over sytten år siden, da jeg følte meg helt alene i verden og helt uten familie. Nå hadde jeg fått den ene søsteren min igjen, niesen min, jeg hadde ikke mindre enn tre barn, jeg hadde Oddveig som en slags bestemor, «onkel Walther» som en ny og atskillig bedre farsskikkelse, og jeg hadde to kjærlige venninner – og elskerinner – i Aina og Amanda.

Plutselig dukket nok en smilende, vakker -og mørkhudet kvinne opp og hilste høflig på de nye gjestene. – Charmaine! utbrøt jeg og ga henne en varm klem også. Hun var blitt yppigere og mere moden siden sist, ikke fullt så slank, men slett ikke tykk, heller, og hun hadde det samme sjarmerende, lett flørtende smilet. Hun strålte over hele ansiktet. – Mr. Oyvin – oh, you are such a good-looking man! sprudlet hun og klemte de runde, faste og modne brystene inviterende mot meg. – Og du er like tiltrekkende som du var for femten år siden! smilte jeg og kysset henne på kinnet. Charmaine kniste som en ungjente, og jeg merket at både Solveig og Annlaug fikk et sånt vitende, lite halvsmil om munnen. Jeg så strengt på dem og ristet lett på hodet, men de var nok ikke overbevist, så jeg.

Et par skritt bak henne sto en aldeles nydelig jentunge på –jeg regnet fort i hodet – snart fjorten år! – Hei, Jasmine, du har sannelig vokst siden jeg så deg sist! smilte jeg og blunket til jentungen, som fuktet leppene og rødmet. Hun var en mye lysere utgave av Charmaine slik jeg husket henne fra dengang. – Annlaug, dette er faktisk – kusinen til din mamma! forklarte jeg, og de to hilste varmt på hverandre – Jasmine var litt blyg, merket jeg, men Annlaug ga henne en god klem. Det gjorde Solveig også

Jasmine var så lys i huden at hun godt kunne gå for en hvit som hadde oppholdt seg mye i solen. I slavetiden ville de kalt henne oktoron, gjettet jeg på, fordi Charmaine var en ganske lyshudet neger – antagelig en «kvadron», etter hva jeg hadde lest meg til. Så nå hadde «onkel Walther» virkelig stiftet familie på sine – ikke gamle, men eldre dager, for i tillegg til denne lille skjønnheten, ventet han altså også en med Anna. Litt rask hoderegning – han var et par år eldre enn Aina, visste jeg – så han var nok rundt seksti nå. Og Anna var – fireogtredve. Jeg husket ordene hans fra dengang – etter at han hadde fastslått at jeg var far til tre barn: «Der kommer jeg nok ikke til å ta deg igjen, nei!» Med en så ung kone var det så absolutt gode muligheter for det! tenkte jeg med et innvendig smil.

Da presentasjonene var unnagjort, tok Charmaine ordet igjen. – Mr. Walther, Sir – jeg har dekket på en liten lunsj i spisestuen, smilte hun. – Du verden! brast det ut av meg, – og vi har såvidt kommet innenfor døren! Det var sannelig kvikt gjort.

Onkel Walther smilte. – Det er jo ikke så lenge til lunsjtid, så den var nok klar – og jentene har bare satt fram noen ekstra tallerkener og glass, tenker jeg. Og Beverly pleier alltid å ha nok mat i spiskammeret. Det kommer av og til noen uventede gjester her, så.

Min unge sønn plasserte seg mellom Solveig og Annlaug, og jeg var ikke sikker på hvem av dem han var mest betatt av, for hodet hans gikk fra den ene siden til den andre, mens han prøvde å underholde begge to på en gang. Charmaine og datteren hennes serverte oss, og jeg la merke til at unge Jasmine sendte lange øyekast over bordet mot de tre ungdommene som lo og skravlet sammen, for det meste på norsk, men av og til slo min unge sønn over i engelsk, og jentene fulgte etter. Solveig var tross alt her for å få litt øvelse i språket, tenkte jeg.

Etter lunsjen hadde jeg en del å snakke om med onkel Walther, så vi trakk oss tilbake til en av salongene, der han hadde innredet et hjemmekontor siden sist. Vi slo oss ned i hver vår behagelige stol, og for første gang opplevde jeg at han virket litt nervøs – eller kanskje det var forlegenhet? Han kremtet, kikket litt spørrende på meg – men det var jeg som tok ordet først.

– Jeg får vel gratulere med ny familie, onkel. Så smilte jeg og blunket. – Og jeg som var helt sikker på at du var uforbederlig ungkar!

Han strøk seg litt over nakken, så kikket han på meg igjen. – Du er ikke – sur på meg fordi jeg har giftet meg med – nettopp henne, da? Hun var jo liksom – jenta di – ihvertfall før. Og så er hun jo – ganske mye yngre, da.

Jeg smilte beroligende til ham. – Du behøver ikke bekymre deg, onkel. Anna var aldri «jenta mi» – selv om vi hadde et lite – eventyr sammen, så tilhørte hun jo en annen allerede fra første stund.

Han smilte lettet. – Vel, det lille «eventyret» ditt produserte jo en svært kjekk gutt, da, klukklo han. – Og han hadde heldigvis ikke noe imot at jeg giftet meg med moren hans for noen måneder siden.

– Og nå får han snart en lillebror, blunket jeg til ham. – Jeg trodde jo ellers du var svært så fascinert av mammaen hennes – Synnøve, var det ikke det hun het?

Onkel Walther ble plutselig alvorlig. – Joda, jeg var jo det – og like etter at du var reist, så kom hun faktisk hit, – bodde her en stund, og vi tenkte å gifte oss, men – så ble hjemlengselen for sterk, så da reiste hun tilbake til Norge.

Han tok en slurk av kaffekoppen. – Så gikk det noen år, vi utvekslet hilsener nå og da, både Synnøve og jeg – og Anna og jeg også, julehilsener og sånn – men for – halvannet års tid siden fikk jeg et ganske fortvilet brev fra Synnøve – ikke fra Anna, der hun fortalte at Erik hadde store problemer, hadde begynt å drikke, satt seg i stor gjeld, og at de flyttet fra det ene stedet til det andre, så da inviterte jeg Anna og guttungen til å komme hit.

Nå smilte han litt forlegent igjen. – Jeg anbefalte henne å skaffe seg skilsmisse, og – vel, resten vet du jo!

– Det er fint, onkel Walther, jeg ser jo at hun har det bra nå, så – lykke til, alle – ja, alle fire, kan jeg jo snart si. Han smilte takknemlig, og deretter gikk vi over til å snakke forretninger.

Jasmine

BÅDE ANNA OG ONKEL WALTHER insisterte selvsagt på at vi flyttet inn i gjestehuset for resten av den tiden vi skulle være i USA. Så Anna ble med jentene for å pakke og å ta en liten shoppingrunde. Clayton kjørte dem i den digre Buick’en som onkel nylig hadde anskaffet seg. Onkel tok toseteren for å dra til kontoret, og Edmund ble med ham for å besøke en kamerat.

Dermed var jeg alene, for en gangs skyld. Vi hadde såvidt begynt på august, solen stekte, og jeg søkte meg ned til en skyggefull plett i den praktfulle hagen nedenfor gjestehuset. Der la jeg meg godt til rette i en fluktstol, sukket fornøyd og lukket øynene.

Jeg døste nesten av da jeg hørte lyden av klirrende isbiter. Da jeg åpnet øynene, så jeg en smilende Jasmine stå der med et brett, en mugge og et glass. – Jeg tenkte du kanskje ville ha noe kaldt å drikke, Mr. Oyvin, lød den myke behagelige stemmen. Igjen slo det meg hvor nydelig hun var, hvor veloppdragen hun var – men så var hun jo også onkel Walthers datter.

– Takk skal du ha, Jasmine, smilte jeg – Du er sannelig en snill og omtenksom jente. Sett deg ned her og ta et glass sammen med meg.

Hun satte seg grasiøst ned på bakken, skjenket i glasset og rakte meg det. – Jeg tok bare med ett glass, tilsto hun.

– Det er OK, vennen min, vi kan drikke av samme glass. Drikk først, du.

Hun sperret opp øynene – de var riktig nydelige, de også. – Vil du – drikke av samme glass som – som jeg, da? Jeg blunket til henne. – Selvsagt, vesla. Jeg ville ikke ha noe imot å kysse deg, heller, men det får jeg vel ikke lov til – så da kan vi jo drikke av samme glass isteden.

Jasmine kniste, rødmet og nippet forsiktig til glasset. – Drikk mer! oppfordret jeg henne. – Du har jo tatt med en stor mugge.

Fascinert så jeg hvordan de fyldige, myke leppene formet seg rundt kanten på glasset, så drakk hun nesten halvparten og rakte det til meg. Med store øyne så hun på at jeg drakk av samme glass som hun.

Etterpå satt vi og snakket sammen, og jeg trivdes faktisk i hennes selskap. – Hvor gammel er du blitt nå, Jasmine? spurte jeg, skjønt det kunne jeg jo lett ha regnet ut selv. – Tretten og et halvt år, rødmet hun. Egentlig så hun yngre ut, tenkte jeg, men hun snakket «voksent» nok. – Trives du på skolen da? Hun ristet bestemt på hodet. – Hvorfor ikke?

Igjen steg det et par røde flekker opp i kinnene hennes. – Lærerne bryr seg ikke om oss – svartinger! kom det med lav stemme. – Går det bare – mørkhudede på skolen din, da? Hun nikket. – Å ja. Men jeg er den – lyseste, så da får jeg ikke noen venner, for alle sier at jeg er en «honkie». Det ordet hadde jeg ikke hørt før, men jeg skjønte hva det måtte bety.

Jeg bestemte meg for å legge an en lettere tone. – Har du fått deg kjæreste da, Jasmine? smilte jeg og blunket til henne. – Du er jo en riktig nydelig jente, vet du!

Nå dukket det plutselig fram en tåre i den ene øyekroken hennes. Hun svarte ikke, bare ristet på hodet. – Jeg trodde kanskje sønnen min – Edmund – ville være interessert, fortsatte jeg. – Han er jo i den rette alderen.

Enda en tåre dukket opp i den andre øyekroken. Hun svelget. – Vi lekte sisten her for et par måneder siden, han falt på bakken – like der borte – og da prøvde jeg å kysse ham – sånn for moro skyld. Men han bare puffet meg vekk og skrek: – Jeg kysser ikke svartinger!

– Herregud, for en tulling! brast det ut av meg. Uten å tenke nærmere over det, strakte jeg armen ut etter henne, og hun kom meg villig i møte. Jeg trakk henne ned på fanget og lot henne hvile hodet mot brystet mitt mens hun snufset litt. Øyevippene var så lange, og jeg kysset henne trøstende på pannen. Da lød det et lite hikst. – Så-så, vennen min, ikke gråt. Det er ikke alle gutter som er like dumme som han, skjønner du. Hun undertrykte et hikst igjen, så mumlet hun noe. – Hva sa du, lille venn? – jeg prøvde å gjøre stemmen så vennlig og trøstende som mulig. Hun løftet det tårevåte ansiktet.

– Du sa du hadde lyst til å – kysse meg – og så kysser du meg bare på pannen!

Jeg kilte henne spøkefullt under haken. – Jenta mi, du kan få tusen kyss om du vil! smålo jeg. Deretter senket jeg langsomt hodet, inntil de fulle, myke, slett-ikke-så-barnslige leppene møtte mine. Det ble et langt, ømt og minneverdig kyss – men heldigvis ikke lidenskapelig, selv om jeg kjente en varm bølge skylle langsomt gjennom meg.

Til slutt var det hun som frigjorde seg. Tårene var borte og smilet strålende og inntagende. – Nå har jeg nihundreogniognitti kyss til gode! lo hun, dermed spratt hun opp fra fanget mitt og løp sin vei.

Senere skulle jeg komme til å huske den replikken.

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. OnkelWaldo

   21/04/2017 kl 5:52

   Igjen – tusen takk for varme og hyggelige ord. Og – det er jo rent forbløffende hvor forutseende du er! ?

   1+

   Besvar kommentar
2. Den gamle jumfru

   20/04/2017 kl 18:42

   Igen et fantastiskt kapitel af OnkelWaldo.

   Mon det bliver Jasmine der bliver hans (Eivind) sidste elskerinde og måske bliver hans kone? Måske finder han sin lillesøster, Sophie, igen, og…? Ja, der bliver nok en overraskelse mod slutningen. 🙂

   Venter spændt på næste og sidste kapitel.

   4+

   Besvar kommentar