En krønike om forbuden sex – del 4

La meg få lov å runke pikken din, onkel – vær så snill! Og så vil jeg at du tar på meg – der – overalt!

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit

Kapittel 4

1916–1920 – USA

Etter de pirrende, men også litt skremmende opplevelsene med de to italienske jentene, bestemte jeg meg for å konsentrere meg om arbeid og studier. Egentlig var jeg jo ikke kvalifisert for å studere ved noe universitet, men jeg fikk lov til å hospitere ved en forelesningsrekke i økonomi ved New York University, som lå beleilig til på Manhattan, ikke så langt fra onkels og Mr. Weissmanns kontorer. Med god og skarp veiledning fra Mr. Weissmann klarte jeg faktisk å følge med, han kunne også forklare vanskelige ting i lærebøkene for meg – eller spørsmål jeg hadde notert meg under professorens forelesninger.

Det var en anstrengende, men lærerik tid. Noen eksamen tok jeg aldri, men jeg fikk bedre innsikt i det som onkel og hans kompanjong drev med og ble faktisk en nyttig assistent for dem etter hvert. Til min glede kunne jeg også følge med på – og ta del i – hvordan min beskjedne startkapital etter hvert la godt på seg -og ynglet, slik at jeg snart kunne kalle meg en «holden mann», selv om jeg ennå ikke var fylt tyve år.

Ved siden av studier og kontorarbeid for Mr. Weissmann tok jeg meg deltidsjobb ved et middels stort hotell, til å begynne med bare som pikkolo, men etter hvert også som resepsjonsvakt. Der ble det til noen tilfeldige eventyr med enslige kvinner som bodde der i noen få netter – og med et par av de yppige, mørkhudede værelsespikene, som var fascinert av min lyse hud og min ungdom. Men jeg passet meg godt for å involvere meg altfor alvorlig – eller for å gjøre noen av dem gravide!

Onkel Walther, derimot, var ikke så forsiktig. Bare noen måneder etter at Synnøve Borgund hadde fulgt med sin datter og svigersønn til Detroit, merket jeg at Charmaine begynte å få stadig mer runde og svulmende former, og mot slutten av 1915, litt før jeg sluttet hos Signor Bartolini, satte hun en liten datter til verden, som ble døpt Jasmine. Og da jeg gratulerte onkel Walther med farskapet, rødmet han nok litt, men så knegget han godmodig og slo meg på skulderen. – Jaja, gutten min, det var vel egentlig på høy tid. Du ligger jo godt foran meg i løypa, skjønner jeg?

Han siktet til et lite, søtt bilde jeg hadde fått fra Anna noen måneder tidligere. Onkel var den eneste, bortsett fra Anna selv – og kanskje hennes mor – som visste at jeg var far til barnet hennes. Også fra Aina og Amanda var det kommet brev og søte bilder for noen måneder siden – heldigvis adressert til onkel Walther. Men han visste ikke at jeg var far til de barna.

Trodde jeg! Helt til han slo meg på skulderen og så meg dypt inn i øynene. Det var et lurt glimt der, som jeg ikke helt greide å tolke. – Er det ikke pussig – kjære nevø – han kalte meg ofte det når det var et ertende eller humoristisk poeng han ville komme med, som han visste ville sette meg i forlegenhet – ganske pussig synes jeg det er at – først min søster, og måneden etter, min kjære niese, nedkommet med hver sin baby! Han gjorde en liten kunstpause. – Vel, akkurat DET er kanskje ikke så pussig, de er jo tiltrekkende og staselige damer, begge to, det pussige er at – de skriver ikke ett eneste ord om barnas fedre!

Han gjorde en pause igjen, og nå var det ertende smilet ikke langt borte. – Eller kanskje jeg skulle si – barnas FAR – for det kan jo tenkes det er samme – ehhhhh – mann – eller – mannlig person, iallfall? Hva tror du – kjære nevø? Du bodde jo tross alt sammen med dem på den tiden barna ble unnfanget. Fikk de to deilige damene ofte herrebesøk?

Jeg har aldri vært flink til å lyve, og onkel kunne lese meg som en åpen bok etter bare noen få uker. Så jeg visste at ansiktet mitt røpet meg også denne gangen. Onkel knegget og slo meg på skulderen – fornøyd med å ha truffet blink – nok en gang. – Det tar vi oss et glass god konjakk på, Eivind. Jeg – som første gangs far, og du – som tredobbelt pappa! Der kommer jeg nok ikke til å ta deg igjen, nei!

Men den gamle – vel, middelaldrende – grabukken hadde nok uttalt seg altfor tidlig! Skjønt – det visste hverken han eller jeg akkurat da.

September 1924 – Solveig

Da krigen var slutt, reiste jeg tilbake til hjemlandet, faktisk som en – kanskje ikke rik, men iallfall svært velstående mann. Nå var det gått fire år siden jeg hadde kjøpt dette huset i den samme bygda der jeg hadde søkt tilflukt da jeg rømte hjemmefra. Det var bare ti minutter å kjøre til gården til Amund og Oddveig, så jeg besøkte dem rett som det var. Og siden hjemkomsten fra USA hadde jeg styrt klar av jente- og kvinnehistorier, og prøvd å konsentrere meg om forretningene mine. Blant annet hadde jeg vært på diverse turer til Sverige, Danmark, Tyskland og England, der jeg hadde skaffet meg både venner og forretningsforbindelser – og et par eiendommer. En av mine nye venner hadde tatt meg med på laksefiske i Skottland, og en annen hadde nesten klart å overtale meg til å kjøpe et falleferdig slott i Nord-England. Noen flere turer til Statene hadde det også blitt.

Jeg hadde også vært på flere lengre besøk i hovedstaden, der både Aina og Amanda hadde – underholdt meg, både kjærlig og villig. I en alder av 55 år holdt Aina seg forbausende godt, og jeg var sannelig ikke sikker på hvem jeg foretrakk å «kose» meg med – henne, eller 34 år gamle Amanda, som fremdeles var like blond, yppig -og ikke minst lidenskapelig.

Det begynte å bli hyggelig å snakke med barna også, som nå var blitt ti år, begge to, Annlaug var lys, blåøyd og blid, som sin mor – eller far, for den del. Hun kom gjerne og ga meg klemmer og slo seg ned på fanget mitt hver gang jeg besøkte dem, mens Einar var mørkhåret, nokså sky, og det virket som om han trivdes best når han fikk pusle med sitt oppe på rommet. Ingen av dem visste at jeg var faren deres. Aina hadde fortalt sønnen at det var hennes avdøde mann som var pappa’n hans, og Annlaug hadde fått vite at hennes far hadde vært sjøkaptein og blitt borte på havet.

Etter at jeg var kommet hjem igjen, slo det meg at Einar nok lignet LITT på sin virkelige far. Jeg kunne godt ha slått meg ned i hovedstaden, der jeg nå hadde både familie, elskerinner og et par eiendommer, men roen på landsbygda tiltalte meg mer enn et hektisk liv i storbyen. Det hadde jeg opplevd til fulle under årene i New York. Og – til tross for mine mange kvinnehistorier, så trivdes jeg egentlig svært godt i mitt eget selskap, jeg også – akkurat som min unge sønn. Forresten, når jeg tenkte over det, hadde jeg ikke hatt SÅ mange kvinnehistorier, heller – det var bare det at – det hadde vært noe uvanlig, til og med ulovlig eller forbudt! – ved nesten alle sammen – ihvertfall dem som hadde betydd noe!

En ettermiddag stanset en drosje utenfor på tunet mitt. Det hadde jeg nesten ikke opplevd før, selv om jeg hadde brukt drosjekusken Jakob selv ved noen anledninger når jeg skulle ut og reise. Jeg reiste meg og gikk ut på trappa idet to kvinneskikkelser steg ut av den romslige Dodgen. Da rykket jeg til, og det rislet kaldt nedover ryggen på meg!

Hun var blitt eldre – voksen, rettere sagt – og litt kraftigere, uten å kunne kalles fyldig, men det var eldstesøsteren min som sto der – Audhild. Mens hun betalte, gikk jeg som en søvngjenger ned de få trappetrinnene. Det var såvidt jeg registrerte at Jakob vinket og kjørte sin vei. Hun kastet seg i armene mine og begynte å gråte hjerteskjærende. Jeg strøk henne over ryggen og kjente at hun ristet over hele kroppen. Også øynene mine ble fuktige, men jeg husker at jeg tenkte – er dette gledestårer over å se meg igjen, eller er det sorg og fortvilelse på grunn av det hun har opplevd?

Audhild og jeg hadde vel aldri stått hverandre nær som søsken. Da vi var små, var hun litt av en plageånd, og da vi ble større, ignorerte hun meg for det meste, særlig etter at hun begynte å ligge med både pappa og onkel Egil.

Men hun VAR søsteren min, nå var vi voksne, begge to, og jeg var glad for å se igjen LITT av familien min, iallfall. Så det var med varme i stemmen jeg mumlet i øret hennes: – Så fint at du fant fram til meg, Audhild – var det vanskelig?

Det tok enda noen sekunder før hun roet seg, men jeg følte at hun nikket inn mot brystet mitt. Hun løftet det tårevåte ansiktet, men før hun fikk sagt noe, skyndte jeg meg å skyte inn: – La oss gå innenfor døra først, hva? Har dere reist langt i dag?

Hun svelget og tørket øynene. – Fra – Kristiania, snufset hun. – Har dere spist noe på veien, da? Begge ristet på hodet. – Men vi fikk veldig god frokost fra de snille damene, kom det stillferdig fra den lyshårete jentungen, som jeg ikke visste navnet på. Og da jeg festet blikket på henne, fikk jeg enda et lite sjokk. Det var rent som å se lillesøsteren min, Sophie, stå der, og med ett kjente jeg tårene piple fram i øynene mine igjen.

Audhild merket det øyeblikkelig. – Ja, hun ligner veldig, ikke sant? smilte hun, men det var noe vemodig ved smilet. Kanskje tenkte hun på at både søsteren hennes og datteren hennes – ihvertfall muligens – hadde samme far.

Jeg bare nikket stumt, så snudde jeg meg fort og gikk inn i huset foran dem. Først da vi sto på kjøkkenet, sanset jeg meg. Herregud! – jeg hadde ikke så mye som hilst på jentungen engang! Så jeg snudde meg mot henne og smilte så vennlig jeg kunne. – Du må unnskylde at jeg var så uhøflig – – ?

– Jeg har kalt henne Solveig, kom det fra Audhild. – Solveig, det er SSÅÅÅ hyggelig å se deg, smilte jeg og tok den lille hånden hennes. – Jeg heter Eivind og jeg er onkelen din. Du ligner så VELDIG på lillesøsteren min, skjønner du – min og mammas søster, rettet jeg på meg selv.

– Er hun død, hun, da? spurte Solveig med den uskyldigste mine av verden. Jeg møtte blikket til Audhild, og vi svelget, begge to. – Jeg – tror ikke det, vennen min, fikk jeg stammet fram, – men jeg vet ikke. Hun og mamma’n vår reiste fra oss for mange år siden – før du ble født.

– Fy, det var en slem mamma! kom det spontant fra jentungen. Jeg hadde lyst til å protestere skarpt, men tok meg i det. – Mamma’n vår hadde det – vanskelig, skjønner du, prøvde jeg å forklare. – Av og til kan – livet bli så vanskelig for – noen mennesker at – at de ikke orker mere. Da bare MÅ de reise sin vei. Jeg – måtte det, jeg også.

– Ja, enten du tror det eller ei, Eivind, så ble jeg ganske fortvilet da du ble borte, overtok Audhild. – Men jeg leste den lappen mamma hadde lagt igjen på bordet, og da skjønte jeg straks hvorfor. Plutselig stakk hun hånden inn på brystet og tok fram en papirlapp, som tydeligvis var åpnet og brettet sammen mange ganger. – Se her, jeg har tatt vare på den i alle disse årene. Og før jeg dro hjemmefra, skrev jeg de samme ordene med store trykkbokstaver og la igjen på bordet, sånn at pappa og onkel Egil kunne lese dem!

Mens hun snakket, hadde hendene mine automatisk funnet fram kopper, tallerkener, bestikk og diverse matvarer. Jeg slo på den elektriske komfyren og satte over stekepanna. – Hva er DET for noe? brast det plutselig ut av Solveig. – Hva da? – Det – der! hun pekte.

– Å, det. Det er en elektrisk komfyr, jeg tok den med sist jeg var i Kristiania. De begynner å bli ganske vanlige der inne nå. – Jøss! pustet hun, – ikke noe vedfyring?

– Nei, ikke her på kjøkkenet – ikke til oppvarming, ihvertfall, smilte jeg. – Men jeg har en liten vedovn der borte i hjørnet, pekte jeg, – og så bruker jeg jo ved og kull til oppvarming ellers i huset, da.

– Fru – Aina hadde også en sånn, fortalte Audhild. Jeg ble forbløffet. – Kjenner dere Aina? – og Amanda?

Endelig kom det et ordentlig smil fra søsteren min. – Ja, det var sånn vi endelig fant ut hvor det var blitt av deg. Og mens jeg satte på bordet og la bacon og egg i stekepanna, fikk jeg hele historien.

– Vi fikk en bunke med gamle aviser fra nabogården, fortalte hun, – og en dag vi satt og bladde igjennom dem, så sier plutselig Solveig: – Ååååå, jeg skulle ønske vi kunne reise til Amerika, mamma – med den store båten!

– Det var flere bilder fra kaia i Kristiania, fortsatte hun, – og et av bildene viste passasjerer som sto og vinket farvel til folk på kaia. Hun svelget, og plutselig ble øynene hennes blanke da hun så på meg. – Der så jeg deg! nesten hvisket hun. – Folk sto tett i tett langs – langs – – rekka? fullførte jeg, og hun nikket. – Du var – litt høyere enn de fleste, og da jeg så dette lyse, viltre håret ditt, så bare VISSTE jeg at der var broren min, og jeg ble så – så jublende glad for at du levde!

Audhild gjorde en pause og tørket øynene. – Men så ble jeg veldig nedslått da jeg kikket på datoen. Den avisa var fra 1914, og Solveig fant denne bunken for – nesten et år siden. Da var det gått over ni år, og jeg ante ikke hvor du var, ja – kanskje du var blitt boende der borte, til og med.

Hun svelget igjen, så møtte hun blikket mitt med de vakre, nøttebrune øynene sine – som jeg aldri hadde lagt merke til før – og det var noe usigelig trist og sørgmodig i dem, fant jeg ut. – Ettersom månedene gikk, fortsatte hun, – og jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre – for å finne deg – så ble jeg mer og mer desperat.

Jeg hevet øyebrynene. – Desperat? – fordi du trodde jeg var død? – eller hadde emigrert til Amerika? Audhild nikket. – Det også. Men mest fordi – jeg ville ha Solveig bort hjemmefra – av samme grunn som mamma – med Sophie!

Nå satte jeg maten på bordet – egg og bacon, ferskt brød og friske tomater. – Så god mat du lager, onkel! brast det ut av Solveig, som smilte strålende til meg. – Spiser de sånn borte i Amerika?

Jeg nikket. – Dette er en veldig vanlig amerikansk frokost, ja – selv om det nå er litt sent på dagen. Hun begynte å spise glupsk, så hun var nok sulten, men Audhild hadde ikke rørt maten ennå. – La meg snakke ferdig, Solveig – er du snill, tilføyde moren, tydeligvis for å mildne den strenge stemmen.

– Så for noen dager siden, fortsatte Audhild, – så tok jeg det jeg hadde av sparepenger, tok med meg jentungen og reiste til Kristiania. Jeg måtte spørre meg fram, for jeg visste ikke engang hva et rederi var for noe, jeg visste heller ikke at det var noe som het Den norske Amerikalinje, men jeg fikk god hjelp av en dame som satt i resepsjonen på hotellet. Hun smilte litt trist for seg selv. – Det var til og med første gang jeg var i Kristiania og første gang jeg bodde på hotell!

– Jeg var heldig da jeg fant kontoret deres også, fortsatte hun, for der traff jeg en hyggelig, eldre dame, som hadde vært ansatt der helt siden kontoret åpnet første gang. Jeg viste henne avisbildet og sa at du var den eneste broren min, og at jeg ikke visste om du levde engang

Audhild pustet ut og tørket øynene igjen. – Damen var både medfølende og hjelpsom, fortsatte hun. Hun ba oss sitte ned, og så ble hun borte en stund, før hun kom tilbake med en støvete eske full av papirer. – Vi skal se om han har oppgitt en adresse da han kjøpte billetten, sa hun, og så bladde hun i papirene og fant fram – hva heter det? – passasjerlisten. Der sto navnet ditt, men ingen adresse. Men så fant hun en annen liste, en sånn regnskapsliste, der det sto prisen på billettene og hvem som hadde kjøpt dem, og da var det en dame som het Aina de Vries – men ingen adresse der heller!

Audhild så på meg med triste øyne. – Da ble jeg såååååå fortvilet, kan du tro, Eivind. Men den snille damen trøstet meg og sa – jeg tror det MÅ være den damen som driver en fin kjoleforretning nede i sentrum. Så fikk jeg vite navnet på gata og hvordan jeg kunne finne fram dit – og vet du, Eivind – de to damene tok imot oss som om vi skulle være kjær familie, da de fikk høre at jeg var søsteren din! – Vi fikk ikke lov å bo på hotellet engang, kniste Solveig. – Vi bare MÅTTE flytte inn hos dem!

– Du skjønner, Eivind, fortsatte søsteren min med en litt anstrengt stemme, – for omtrent et halvt års tid siden fant jeg ut at pappa og onkel Egil hadde begynt å – å – du vet, på samme måte som med meg – og med Sophie.

– Det – det var ikke SÅ farlig mamma, mumlet datteren hennes. – De var bare litt – ekle av og til – og jeg SA nei – flere ganger. Hun var sprutrød i ansiktet av forlegenhet. Plutselig brast det for Audhild.

– Jeg kom over dere mens du – runket pikken hans! skrek hun ut i frustrasjon, mens tårene sprutet fra øynene hennes. – Den – gamle grisen! – først forsvinner mamma og lillesøstra mi på grunn av ham, og så begynner han med datteren min også!

Hun hikstet sårt mens hun rettet blikket mot meg. – Det er derfor jeg er kommet, Eivind, det er derfor jeg lette så fortvilet etter deg – for at du skal ta deg av veslejenta mi til hun blir voksen. Jeg vet at du aldri ville gjøre henne noe vondt – du var alltid slik en god gutt, selv om jeg plaget livet av deg i barndommen, og du var mere glad i Sophie enn i meg!

Hun skjøv tallerkenen til side, la hodet på armene og gråt så sårt at jeg måtte reise meg og trøste henne. Da jeg la armen om skuldrene hennes, hikstet hun fram: – Jeg vil ikke at – vesle Solveig – skal bli – ei sånn tøyte – som moren sin!

Jeg klemte søsteren min varmt. – Jeg var nærmere Sophie i alder, Audhild, mumlet jeg i øret henne. – Vi var barn mens du var stor jente – og du er ikke noen tøyte, for det var DU som ble – misbrukt av – av de to. Men – jeg er veldig glad i deg, søsteren min – nå er du den eneste jeg har, og – hvis du vil, så kan dere komme her og bo hos meg, både du og Solveig.

Hun rettet seg opp og ristet på hodet. – Takk skal du ha, Eivind, men – JEG har vennet meg til – dette livet, og – dessuten, pappa begynner å bli gammel og skrøpelig, du vet han er nesten tyve år eldre enn onkel Egil. Og jeg – går nesten ikke i seng med dem lenger heller, det var slutt med pappa for flere år siden, og – og sjelden med onkel Egil også – det er sikkert derfor de har begynt å tukle med jentungen min – og det vil jeg ikke ha noe av!

Jeg strøk henne over kinnet og lot dem spise ferdig. Solveig satt med sprut røde kinn og så ikke opp fra tallerkenen.

AUDHILD BLE HOS MEG et par dager, og igjen prøvde jeg forgjeves å overtale henne til å bli. – Jeg må ta meg av pappa, Eivind, forklarte hun, – han kan ikke klare seg selv lenger, og dessuten kan jeg ikke forlate dyra mine. De er til sånn trøst for meg, skjønner du. Jeg nikket og tenkte på alle de gangene jeg hadde søkt trøst hos Svarten på gården til Amund og Oddveig. Før hun dro, presset jeg noen sedler i hånden på henne, selv om hun protesterte. Hun kikket på dem og kniste. – Herregud, Eivind, dette er jo mye mer enn det jeg hadde spart opp de siste – ti årene! Jeg smilte til henne. – Bare ta dem, søsteren min! Kanskje de kan komme godt med en dag. Forresten vil jeg gjerne at du holder kontakten – og kommer ofte på besøk – for jeg kommer IKKE til å besøke deg så lenge de to lever!

Så da Audhild var reist, var det bare Solveig og meg igjen. Hun var litt forlegen og sky i begynnelsen, åpenbart flau for alt det moren hadde fortalt. Men etter som ukene og månedene gikk, slappet hun mer av, det strålende smilet kom lettere fram – og mye oftere, og jeg fikk bekreftet førsteinntrykket – det som hadde slått meg nesten i samme øyeblikk som hun steg ut av drosjen – Solveig, min lille – eller unge – niese, var en svært sjarmerende og inntagende kvinne i knopp!

Derfor visste jeg at jeg måtte stålsette meg fra første stund. Være hyggelig og vennlig, men holde en viss avstand – også fordi jeg jo visste hun var blitt befølt og klådd på av de to gamlingene. Og moren hennes – søsteren min – hadde betrodd henne til meg – i trygg forvissning om at jeg ikke ville foreta meg noe – uanstendig mot veslejenta hennes. Fremdeles husket jeg de ni ordene på lappen fra mamma: «Dere får ikke lov å misbruke veslejenta mi også». Den lappen hadde Audhild tatt vare på.

Men det var ikke lett, og det ble stadig vanskeligere etter som tiden gikk. Den jenta jeg bodde sammen med, var som en litt eldre utgave av Sophie, lillesøsteren min, som jeg hadde vært så glad i og som hadde vært den aller første jenta jeg lå med. Riktignok hadde vi vært uskyldige barn, begge to, den gangen. Det var ikke til å unngå at jeg så min nydelige niese SVÆRT lettkledd ved flere anledninger, av og til i bare trusa og med armene i kors foran brystene, mens hun pilte fnisende inn på badet. To ganger så jeg henne til og med splitter naken! Riktignok hylte hun, før hun fniste og forsvant, men det var da jeg lurte på om hun gjorde det med vilje!

1925

Solveig fylte tretten år og ba om å få invitere noen av klassevenninnene. Jeg sa at hun måtte invitere dem alle, for at ingen skulle føle seg skuffet eller utenfor – selv om de ikke var bestevenninnene hennes. Først stusset hun litt, men bare i to sekunder, så innså hun at det var det eneste riktige. – Åååå, onkel Eivind, du er så snill og omtenksom! utbrøt hun spontant, slo armene om halsen min og ga meg en god klem. Faktisk den første vi hadde utvekslet på den tiden hun hadde vært hos meg, for jeg hadde vært svært nøye med å ikke komme henne for nær. Nå presset hun de unge, spente brystene mot kroppen min – så avgjort noen sekunder for lenge. Jeg klappet henne på ryggen, smilte litt anstrengt og skjøv henne bort. Det begynte å krible faretruende et visst sted – og det var lenge siden jeg hadde hatt en naken kvinnekropp i sengen.

For å avlede oppmerksomheten hennes, klappet jeg henne på kinnet og spurte hva hun ville ha i bursdagsgave. Hun trakk på skuldrene, og jeg syntes det gikk et litt skuffet drag over det søte ansiktet. – Det har jeg ikke tenkt på, svarte hun med en likegyldig mine. Jeg fikk en plutselig innskytelse. – Det er vel lenge siden du fikk nye klær, tenker jeg? Og du vokser jo, snart er du stor jente, så jeg tror vi tar en tur til byen!

Hun strålte opp, slik jeg hadde håpet. – Til Kristiania? lo hun. – Nei, til Oslo, smilte jeg. Hun så forvirret ut. – Hvor er det hen, da? Jeg blunket til henne. – Nå skriver vi februar 1925, jenta mi, og i forrige måned forandret de navnet på hovedstaden fra Kristiania til Oslo. Men det er altså den samme byen. Solveig lo frydefullt, og igjen la hun armene om halsen min og ga meg en ny klem. Brystene hennes var blitt merkbart større siden hun kom, og det gjorde det enda vanskeligere å skyve henne fra meg.

Året før hadde jeg spandert en to-seters Bentley på meg selv, ettersom jeg var ungkar og likte å kjøre fort. Nå plasserte jeg Solveig ved siden av meg i det andre setet, og under den snaut to timer lange turen hylte hun av fryd flere ganger, selv om det var ganske få steder jeg kunne kjøre fort. Veiene var ikke gode nok til det.

Aina og Amanda tok overstrømmende imot oss, jeg forklarte ærendet vårt, og Aina var den som overtok. Da de forsvant inn i forretningen, ble jeg med Amanda opp i leiligheten. Barna var ikke kommet hjem fra skolen ennå, og Amanda trakk meg inn på soverommet med hektisk røde kinn. – Åååååhhh, det er så LENGE siden, Eivind! hikstet hun og sugde seg fast til munnen min.

Det var det sannelig for meg også, så vi brukte ikke lang tid på å bli nakne. 35 år gammel hadde hun fremdeles en både ungdommelig, fast og spenstig kropp, og da jeg gled inn i henne, sakte og nytende, kom hun meg heftig og hikstende i møte med de sprelske hoftene sine.

Amanda virket nesten umettelig, og det gikk for henne nesten med en gang. Hun kysset meg over hele ansiktet, kroppene våre arbeidet sammen like samstemt som i gamle dager, og da jeg etter noen lange minutter strammet grepet om den faste rumpa hennes og signaliserte at jeg var på vei, klemte hun de indre musklene rytmisk rundt pikken min med melkende og masserende bevegelser, og da jeg stønnet i øret hennes og sprøytet dypt inn i henne, ristet, skaket og skalv hun igjen i en jamrende, skakende orgasme.

Da vi lå og pustet ut etterpå, snudde hun ansiktet mot meg og smilte dovent. – Det kan hende mamma vil ha deg i natt, men hvis ikke, så håper jeg du besøker meg her igjen, hva?

Jeg smilte tilbake. – Selvsagt, Amanda, men – egentlig hadde jeg planer om å ta inn på hotell. Nå har jeg jo med meg Solveig også. Amanda smilte igjen. – Jeg tror at Annlaug bare vil fryde seg over å sove sammen med – ja det er jo faktisk kusinen, selv om ingen av dem er klar over det. De fikk jo såvidt hilst på hverandre da søsteren din var her, og jeg tror de liker hverandre.

– Det var hyggelig, Amanda, kanskje vi blir et par dager, da – så får jeg tatt meg skikkelig av både deg og Aina.

Hun lo kjælent og bøyde seg over pikken min for å slikke den skikkelig stiv igjen.

Vi ble i byen i to netter, og jeg ble – ihvertfall litt – bedre kjent med de to ungene mine, som begge ville fylle elleve år senere på året. Einar var litt reservert, men tødde litt opp da jeg ville vite hva han likte å lese. Han hadde lest Bjørnsons bondefortellinger, som jeg selv hadde hatt stor glede av, men jeg ble overrasket da han lavmælt betrodde meg at han var begynt på «Ditte menneskebarn». – Du verden, Einar, utbrøt jeg overrasket, – det er jo fem bind. Hvor langt er du kommet, da? – Bind to – Lillemor. – Liker du boka, altså? Han nikket. – Jeg blir liksom – kjent med henne – Ditte, mumlet han forlegent. Jeg diskuterte med meg selv om jeg skulle røpe slutten, men lot det være. Men plutselig spurte han: – Har du lest den – hele? Jeg nikket. – Slutter den – trist? Jeg nølte, men måtte jo nikke igjen. Til min overraskelse smilte han. – Det tenkte jeg! Men – det er jo bare ei bok, så.

Sannelig var jeg overrasket over hvor voksen han virket. Annlaug var en helt annen type. Hun slo seg villig ned på fanget mitt, slik hun pleide, og pratet i vei om venninnene sine, om hvor spennende det var å hjelpe til i butikken etter skoletid, hun snakket til og med med kundene, fortalte hun, og hjalp til med å hente fram forskjellige ting. – Jeg vil arbeide her når jeg blir voksen også, erklærte hun bestemt, – og når mamma blir for gammel, så skal jeg bestemme. Så hyggelig hun er – Solveig – hun skiftet brått samtaleemne, slik barn ofte gjør. – Bor hun sammen med deg? Jeg nikket. – Jeg er jo onkelen hennes, så – og mamma’n hennes er for opptatt til å ta seg av henne. – Hun liker deg veldig godt, fikk jeg vite. – Jeg skulle ønske jeg kunne bo sammen med deg, jeg også. Men jeg liker veldig godt å bo sammen med mamma og bestemor også, altså, skyndte hun seg å legge til.

– Når du blir litt eldre, så får du komme og besøke meg, da vet du, smilte jeg. – Kan jeg det altså? strålte hun. – Så fint! Jeg kommer, jeg!

DET BLE TRANGT i toseteren på veien tilbake, på grunn av alle innkjøpene. Klassevenninnene hennes skulle ha bursdagene sine senere på året, og Solveig hadde fått lov til å kjøpe inn gaver til dem på forhånd. Jeg fikk ikke vite hva det var, men mistenkte at det var litt «intime» klesplagg, for vi hadde ikke vært ute på noen handlerunde ellers i byen. Hun hadde nok funnet det hun trengte i Ainas forretning, med entusiastisk hjelp fra både Amanda og Annlaug. Så hun var i sprudlende, strålende humør da vi kjørte hjemover.

Bursdagsselskapet ble svært så vellykket. Årene i USA hadde lært meg mange forskjellige ting, blant annet hadde jeg hjulpet til i en italiensk restaurant i nesten et år, blitt godvenner med kokken og hadde lært å lage pizza. Her hjemme måtte jeg selvsagt improvisere litt, siden jeg ikke hadde skikkelig pizzaovn. Solveig gjorde store øyne og var svært betenkt da hun så hva jeg holdt på med. Men jeg hadde en stor stek i reserve hvis den italienske nykommeren ikke skulle falle i smak, dessuten var jeg rimelig sikker på at bursdagskaken, som jeg også hadde laget, ville vekke begeistring.

Men vi hadde ikke behøvd å bekymre oss. Alle jentene skrøt både pizzaene og bakverket mitt opp i skyene. Jeg hadde laget tre forskjellige varianter, og da de livlige ungdommene var ferdige med å proppe i seg, var det bare to biter igjen. Da var de så mette at vi måtte utsette kakespisingen til omtrent en halvtime før de skulle gå hjem.

Da de skulle gå, fikk jeg både klemmer, omfavnelser – og kyss! – fra de søte små, som slett ikke var så små når jeg fikk dem i armene og de trykket seg inntil meg med de struttende formene sine. Evy, en høy, slank brunette, som ikke var fullt så struttende som et par av de andre, smilte skjelmsk til meg med armene rundt halsen min. – Du er helt – fantastisk til å lage mat, altså! kurret hun. – Vil du gifte deg med meg?

Det ble alminnelig latter, og jeg prøvde å være med på spøken. – Jeg skal skrive deg opp på ventelista mi, jeg, Evy, smilte jeg og blunket til henne mens jeg klappet henne lett på den vesle rumpa. – Så kan du komme tilbake når du blir atten år.

– Skriv opp meg også, da! kom det knisende fra en av de andre. – Meg også – meg også, lød det fra to til. Det lovte jeg spøkefullt å gjøre, men jeg var glad for at de var på vei ut døra, for en begynnende reisning hadde begynt å melde seg.

I ukene etterpå syntes jeg å merke at Solveig var mindre sprudlende og livlig enn før. Hun svarte bare kort, men ikke uvennlig, når jeg snakket til henne, hun ga meg ikke flere av disse intime klemmene, og opptrådte ikke lenger fnisende halv- eller helnaken, slik hun av og til gjorde før. Jeg tolket det som at hun var i ferd med å bli voksen – LITT mere voksen, iallfall, ikke lenger opplagt til barnestreker. Jeg prøvde også å snakke alminnelig vennlig til henne – som til en voksen – men det hadde jeg i grunnen gjort helt siden hun kom til meg.

En kveld etter at jeg hadde lagt meg, hørte jeg sår gråt og hikst inne fra rommet hennes. Jeg lå og leste i en bok, men la den ned og lyttet til lydene fra det andre rommet. Hva var det hun gråt for? undret jeg. Kunne det være hjemlengsel? Ei jente i den alderen savnet nok mammaen sin av og til. Eller kanskje hun var ulykkelig forelsket? Hun var jo ikke helt ferdig med skolen ennå, kanskje gikk det en kjekk gutt i klassen hennes?

Mens jeg lå slik og diskuterte med meg selv, stilnet gråten, og jeg tok opp boken igjen. Jeg bestemte meg for å ta en prat med henne dagen etter.

Plutselig banket det svakt på døra, og før jeg rakk å svare, åpnet den seg, og et tårevått ansikt viste seg i dørsprekken. – O- onkel Eivind, snufset hun. – Kan jeg – komme inn? Det er noe jeg MÅ snakke med deg om.

Nå visste jeg ikke så mye om ungdomsproblemer, akkurat, men jeg kunne jo alltids tilby en skulder å gråte på – og et lyttende, forståelsesfullt øre. Så jeg la fra meg boken på nattbordet og smilte vennlig til henne. – Bare kom inn, du, Solveig.

Hun nærmet seg forsiktig sengen på bare føtter. – Uff, jenta mi, vi glemte jo rent å kjøpe tøfler til deg sist vi var i byen, utbrøt jeg. Vi var bare i mars måned, så det var fremdeles golvkaldt.

Antagelig ble hun oppmuntret av den medfølende stemmen min, for hun smilte håpefullt. – Ja- ah, kan jeg få lov til å – ligge på armen din litt, kanskje? – og stikke føttene under dyna?

Med tanke på de følelsene jeg hadde prøvd å undertrykke helt siden jeg så henne komme ut av drosjen til Jakob, var nok ikke det så lurt, men jeg syntes ikke jeg kunne nekte heller. Så jeg brettet dyna til side. – Bare kom du, veslejenta til onkel. Jeg tenkte jeg fikk være litt ekstra hyggelig, hvis det var slik at jenta hadde kjærlighetssorg.

Men de vennlige ordene mine så ut til å utløse en hikstende gråt. Riktignok krøp hun inn under dyna, men tårene strømmet nedover de runde, glatte kinnene, og jeg følte jeg måtte legge armene ømt rundt henne og klemme henne godt inntil meg. Det var lett å merke at hun var naken under flanellsnattkjolen, og det gjorde ikke akkurat den forbudte kriblingen noe svakere.

Med det tårevåte kinnet mot mitt hikstet hun inn i øret mitt. – Li- hiker du meg da, onkel? Jeg trodde ikke du – likte meg, jeg?

Jeg snuste inn duften av det nyvaskede håret hennes og nøt den forbudte følelsen av unge, spente bryster mot kroppen min. – Solveig, selvfølgelig liker jeg deg, jenta mi. Du er jo – niesen min, vet du, du er familien min – nesten den eneste jeg har – bortsett fra moren din.

Det var som om hun ikke hadde hørt hva jeg sa, for hun hikstet fremdeles, og mellom hikstene og snufsingen buste hun ut: – Du liker – de jentene som var her – mye bedre, så – du – du kysset dem og klemte dem – og sa du ville gifte deg med dem – og de liker deg så godt, alle sammen, de – de snakker om deg i friminuttene, og – og – du tenker sikkert på det mamma sa – at jeg er ei tøyte som – som gjorde det der med – med onkel Egil, men – men det var bare to ganger, og – og jeg likte det ikke når han – tok på meg, for – for han hadde så grove fingre, og – og du har så gode hender, og du er så snill, og – og jeg elsker deg, onkel, men – men du liker meg ikke! Du klemmer meg ikke – og når jeg klemmer deg, så – så skyver du meg bort!

Jeg kysset henne ømt på det tårevåte kinnet. Det steg en klump opp i halsen min, og jeg hørte selv at stemmen min var hes og ru da jeg svarte henne. – Tro meg, vesle jente, jeg – jeg elsker deg også – så mye at jeg er – redd – redd for meg selv!

Nå løftet hun ansiktet og så undrende på meg. – Redd? – hvorfor det?

Jeg svelget, jeg følte meg forlegen og visste ikke helt hvordan jeg skulle uttrykke meg. – For- fordi du er så – så usigelig søt og – og tiltrekkende, fordi jeg – tror jeg ble forelsket i deg så snart du steg ut av bilen til Jakob, fordi jeg er – redd for å bli sånn som onkelen min, gjøre sånn som han gjorde – – –

Jeg holdt inne, mest fordi kroppen min ble mer og mer oppmerksom på kroppen HENNES, som avtegnet seg så fristende under nattkjolen, fordi jeg merket at jeg fikk reisning og skammet meg dypt. Herregud, Eivind! – du ligger her og får ståpikk med din mindreårige niese i armene!

Hun merket det også – hun var NØDT til å merke det – men nå lekte det et lite smil på det søte ansiktet, og det glitret i de vidunderlige, blå øynene. Munnen hennes nærmet seg, pusten hennes var varm og streifet ansiktet mitt. – Du er – forelsket i – i meg? Jeg nikket. – Jeg er – redd for det, ja. – Du liker meg? – Solveig, jeg – jeg liker deg – altfor godt! Til tross for skamfølelsen, hadde jeg nå full reisning, som presset mot den faste, glatte magen hennes. Heldigvis hadde hun nattkjole på seg!

– Verker det i den – onkel Eivind! – hun hvisket nå, plutselig forlegen. – Hv- hva mener du? – men jeg visste godt hva hun mente. – Verker det – i pikken din? – når den er så hard? Onkel Egil sa at den verket så det gjorde vondt – og at jeg måtte hjelpe ham for å få ut verken!

– Kjære Solveig, det var bare for å lure deg, slik at du skulle – skulle – – Runke pikken hans? – sånn som mamma sa? Jeg nikket. – Ja, han kunne godt ha gjort det selv, skjønner du, men – men det er så mye deiligere for en mann når – når ei søt jente gjør det for ham – med den lille, varme hånden sin.

Nå kniste hun, og jeg kjente «den lille, varme hånden» hennes gli ned mellom kroppene våre. – Det var ikke så ekkelt, det å – runke pikken hans! hvisket hun. – Det gjorde jeg bare to ganger, og den andre gangen, da kom mamma! Nå hadde fingrene hennes funnet fram og klemte den bankende ereksjonen gjennom stoffet i underbuksene. – Det som var ekkelt, det var når han – grafset på huden min – på lårene mine – med de harde fingrene sine – men da skjøv jeg ham bare bort og løp min vei.

Nå lå munnen hennes mot kinnet mitt igjen. – Men du har så gode hender, onkel Eivind – du lukter så godt, og jeg er så glad i deg! Jeg ble såååååå sjalu da alle de jentene klemte og kysset deg og gned puppene sine mot deg! Kan jeg få lov til å – gjøre det deilig for deg? Jeg vil så gjerne! La meg få lov å runke pikken din, onkel – vær så snill! Og så vil jeg at du tar på meg – der – overalt!

Plutselig kysset hun meg på munnen – vått, sultent og så klosset at jeg tenkte – de gamle grabukkene har nok tafset på henne, men de har sikkert aldri gitt henne et kyss! – samtidig kjente jeg den lille hånden smyge seg ned i underbuksene mine og kile tuppen, som allerede var fuktig – og uhyre følsom. Jeg rykket til og gispet – aiiiii!

Hun ble forskrekket. – Gjorde det vondt, onkel Eivind? Unnskyld altså! Jeg vil bare såååååå gjerne gjøre det godt for deg! Jeg ristet på hodet. – N- nei, ikke vondt, jenta mi. Den er bare så – følsom, skjønner du!

Hun beholdt hånden der den var, men holdt den stille. Den andre la hun rundt halsen min – og denne gangen kysset vi hverandre – for første gang – et inderlig, varmt og – lidenskapelig kyss. Munnen hennes åpnet seg halvt, og hun stønnet inn i munnen min da de hete følelsene bølget gjennom den unge kroppen – kanskje også for første gang. Hånden hennes gled lengre ned og fattet rundt selve pikkskaftet, klemte det, kjælte med det, men det stramme plagget hindret henne i å runke den skikkelig.

Forsvarsverkene mine ramlet sammen som et korthus. «Jeg vil at du tar på meg – overalt» klang gjennom hodet mitt da jeg tok tak i nattkjolen hennes og trakk den opp, helt opp til over de spente, unge brystene – og så måtte hun fjerne hånden fra pikken min for å strekke armene over hodet. Men etterpå begynte hun å hale og dra i undertøyet mitt. – Du skal også være naken! kniste hun. – Vi skal være nakne sammen – ligge inntil hverandre – helt nakne!

Det tok bar noen sekunder før vi var nettopp det – og det å ligge tett inntil den varme, silkemyke huden til min unge niese var forskjellig fra alt jeg hadde opplevd før. Forskjellig fra Aina, som hadde vært min første kvinne, helt ulik den yppige Amanda, som hadde vært min første, glødende forelskelse, til og med forskjellig fra deilige, unge Anna, som hadde vært min første jomfru – hvis jeg ser bort fra lillesøster Sophie, som jeg nesten hadde fortrengt.

Leppene våre var som klistret til hverandre, og vi lå så tett sammen at hun ikke hadde andre steder å gjøre av de slanke armene sine enn å legge dem rundt nakken min og presse den sitrende, unge kroppen sin enda tettere mot min – hvis det var mulig. Mens mine egne hender gikk på oppdagelsesreise – «tok på henne – overalt» – der de kunne komme til.

Men pussig nok – selv om pikken min var så hard at det nesten gjorde vondt, så var det ikke begjæret og grådigheten etter den stramme fitta hennes som var den sterkeste opplevelsen. Der jeg lå med henne halvt oppå meg, strøk og klappet den lange, viltre håret, den silkeglatte ryggen og de runde, faste rumpeballene – og med den fuktige munnen mot øret, de heftige, hikstende åndedragene – så var det nærheten, ømheten, varmen, følelsen av samhørighet med den unge slektningen min som fylte meg. Senere betrodde hun meg at hun følte det på samme måte. – Det føltes så trygt og så RIKTIG å ligge naken i armene dine, onkel Eivind!

Hvor lenge disse sakte, dvelende og ømme kjærtegnene varte, vet jeg ikke – det vet ingen av oss. Jeg strakte ut armen og slo av nattbordlampen, så vi ble liggende i stummende mørke, Så trakk jeg dyna godt over oss, og det var som om vi var alene i verden, svøpt i vår egen lille kokong. Vi døste til og med av en stund – utrolig som det enn kan høres.

Hvem som våknet først, vet jeg heller ikke, men det skjedde nesten samtidig. Fremdeles var det natt – en tidlig vårnatt, der jeg så vidt kunne skimte den hvite ovalen som var ansiktet hennes. Leppene våre møttes igjen, og nok en gang søkte den lille hånden seg ned mellom kroppene våre. Jeg visste hva hun ville, hindret henne ikke, for jeg ville det selv. Hun var en god del mindre enn meg, så hun måtte ake seg ned før hun kunne gripe varmt om den harde, glatte, svulmende ståpikken og føre den inn – så å si – på plass, for også dette føltes så riktig, så selvfølgelig.

Så gled jeg inn i henne – opp i henne, uten et eneste smerteklynk, bare med et frydefullt, knisende gisp – ååååhhhh, onke-eeeeeeeel! Hun var så glatt, så våt, så åpen og så villig at det ikke tok lang tid før jeg sank til bunns i den pinetrange fitta. Det var altså ikke første gang jeg lå med en jomfru, men min elskede unge niese overrasket meg ved å være minst like aktiv og kåt som det jeg var. Vi gjorde det langsomt, nytende og dvelende til å begynne med – lenge lå vi bare og nøt den kriblende følelsen av å være så dypt og inderlig forenet som det går an å være.

Men etter en stund begynte det å rykke utålmodig i hoftene hennes, og hun stønnet kjælent og presset seg helt ned over meg, Jeg følte snart at jeg kunne knulle henne omtrent som en voksen, og hun bare klamret seg til meg og hikstet av fryd mens jeg støtte opp i henne så langt jeg kunne komme, I halvmørket kunne jeg ikke se ansiktet hennes tydelig, men de lukkede øynene og den halvåpne, hikstende munnen ga bud om at hun var på rask vei mot toppen. Da den kom, var det ikke med hyl og skrik, men med heftige, mjauende stønn, og den unge fitta ble så trang rundt pikken min at jeg måtte stønne, jeg også. Like etter følte jeg at jeg ikke kunne holde meg lenger, og dermed fulgte noen befriende, rykkende sprøyt som fikk henne til å hikste – åååå jaaaaa, onkel – – åhhhh JAAAA, jeg – kjenner deeeeet – – så skaket det i den slanke kroppen hennes igjen og hun ble liggende over meg, sammensunket i orgasmens etterdønninger, i noen lange, deilige minutter. Øynene hennes var fremdeles lukket, de unge, hvite brystene presset seg ned mot meg i heftige, hikstende åndedrag som etter hvert ble langsommere, inntil hun til slutt åpnet øynene og smilte dovent til meg. Jeg hadde sviktet Audhilds tillit, men – merkelig nok, så følte jeg ikke noe særlig samvittighetsnag. Jeg følte meg rett og slett – lykkelig!

August 1927

Etter at hun flyttet inn hos meg, hadde Solveig besøkt Oddveig og Amund ganske ofte – også uten meg – og hun og Oddveig var blitt riktig gode venner. Amund, som egentlig hadde skrantet lenge, var død året før, og både Solveig og jeg var i begravelsen for å hjelpe og støtte Oddveig. Nå hadde hun vært enke i omtrent et år, og drev gården med hjelp av en innleid kar, men det var tydelig at slitet tok på, hun var jo ingen ungdom lenger.

Hun ble med meg på reisene mine – både til England, til Danmark og til Tyskland, der jeg hadde kjøpt noen eiendommer. Der hadde jeg også nylig kjøpt en større bil, en Daimler 1927 med hele tolv sylindre under panseret. Den hadde god plass og var et vidunder å kjøre.

En dag fikk jeg en brå og uventet beskjed fra Audhild. Pappa var gått bort, han hadde egentlig vært skrøpelig lenge, men nå hadde plutselig hjertet sviktet. Litt motstrebende satte jeg meg i bilen sammen med Solveig og dro for å hjelpe henne med den beskjedne begravelsen. Da jeg stanset bilen på tunet foran det uanselige, grå og umalte huset, var det første gang jeg satte foten der på seksten år.

Heldigvis var det ikke mange til stede i begravelsen, det var de aller nærmeste naboene, presten, Solveig, Audhild og jeg. Onkel Egil var dratt til sjøs igjen to måneder før og kom nok til å bli borte minst et års tid.

Da de fleste gjestene var gått, gikk Audhild og Solveig i gang med å rydde, bare hjulpet av kona på nabogården. Jeg ruslet en tur, så å si på gamle tomter. På stallen sto en brun hest i sin beste alder og gumlet høy. Da jeg klappet og strøk ham, humret han godmodig, snudde hodet og så på meg. Godt gemytt på gampen, tenkte jeg. I fjøset sto det bare to kyr, men den ene var drektig. «Jeg kan ikke forlate dyra mine» hadde Audhild sagt for – nesten tre år siden, da jeg inviterte henne til å bo hos meg.

Plutselig kom jeg til å tenke på Oddveigs romslige fjøs. Sist jeg var der, hadde jeg telt til seks kyr, men fjøset hadde plass til – ihvertfall ti. Oddveig hadde også hest, men bare én, og i stallen var det tre spiltau, husket jeg.

Brått snudde jeg meg og gikk inn på kjøkkenet igjen. Der var de ferdige med å rydde og vaske opp, og Bergljot, kona på nabogården, var i ferd med å knytte på seg skautet for å gå hjem. – Jeg skal kjøre deg hjem, Bergljot, smilte jeg. – Sett dere ut i bilen, alle sammen, så tar vi tre en kjøretur etterpå.

Da jeg svingte opp på tunet til Oddveig, viste kilometertelleren at jeg hadde gått nesten seks mil på de to dagene for seksten år siden. Audhild steg ut og så seg undrende omkring. Da Oddveig kom ut på trappa, fikk hun en god klem av Solveig, og jeg presenterte henne for Audhild.

– Dette er søsteren min, Oddveig, forklarte jeg, – mor til Solveig. Oddveig strålte opp og trykket hånden til Audhild varmt. – Åååå, du har sånn ei kjekk jente! roste hun. – Og broren din er jo verdens snilleste gutt.

Det var rent så jeg rødmet der jeg sto. Hun skulle bare ha visst, tenkte jeg. Men Audhild satte tydelig pris på skrytet, og det så ut til at de to likte hverandre.

– Kom inn og få en kopp kaffe, inviterte Oddveig. – Gjerne det, takk, men ikke noe mer, for vi kommer rett fra en begravelse, forklarte jeg. – Faren vår døde for et par dager siden, skjønner du. – Å, det var da leit! utbrøt Oddveig medfølende og trykket Audhilds hånd enda en gang. Søsteren min nikket takknemlig, men virket ikke akkurat nedtynget av sorg. Det var for såvidt ikke jeg heller.

Da vi satt benket rundt kjøkkenbordet, møtte jeg Oddveigs blikk. – Nå sitter Audhild alene på et lite småbruk, begynte jeg. – Hun har to kyr og en hest, som hun er veldig glad i. Du sitter alene her, og du har god plass i fjøset ditt.

Oddveig var skarp og oppfattet øyeblikkelig hvor jeg ville hen. Hun rettet et bedende blikk mot Audhild og grep hånden hennes med begge sine. – Å, kan ikke du flytte hit og holde meg med selskap, hva? Ta med dyra dine – og hvis du vil, kan du jo bare forpakte bort jorda di til naboen!

Deretter trakk hun pusten dypt og så på meg. – Vent litt, ba hun, så reiste hun seg brått og gikk inn i stua. Litt etter kom hun tilbake med en konvolutt i hånden.

– Etter at Amund døde i fjor, begynte hun, – så ba jeg lensmannen komme hit en tur. Han hjalp meg å sette opp et testamente. Det ligger nå på kontoret hans, behørig stemplet og bevitnet, og her har jeg en kopi.

Hun tok en liten pause, så smilte hun litt sørgmodig og la hånden over min. – Vi fikk aldri noen barn, Amund og jeg, fortsatte hun, – og da du kom til oss, var det rent som en Guds gave. Dessverre ble du her bare et år, men vi har jo holdt kontakten siden, og du vet jo at jeg er svært glad i deg, Eivind. Du er liksom den sønnen jeg aldri fikk. Så derfor, hun løftet litt på konvolutten, – når jeg er borte, så er denne gården din, med dyr og redskap og innbo og det som ellers måtte finnes her.

Jeg hørte at både Audhild og Solveig gispet av overraskelse, og selv fikk jeg også en klump i halsen. Så lente jeg meg over og ga henne en god, varm klem, som hun gjengjeldte. – Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, Oddveig, sa jeg – litt famlende – bortsett fra – tusen, tusen takk, og du vet jo at jeg er glad i deg også. Da jeg – mistet min mor, så var det så godt å komme hit – og finne deg – og Amund.

Så trakk jeg pusten igjen, men klumpen forsvant ikke helt. – Da passer det jo svært godt hvis søsteren min vil flytte hit og hjelpe deg med gården, smilte jeg. – Siden pappa begynte å bli dårlig, så har hun drevet dette småbruket helt alene. Jeg er sikker på at hun kan bli til god hjelp for deg, Oddveig.

– Og godt og hyggelig selskap, smilte Oddveig og la hånden på Audhilds igjen. – Vil du flytte hit til meg, Audhild – vær så snill?

Audhild hadde tårer i øynene, hun også, men det tok ikke mange sekundene før hun smilte og nikket takknemlig. – Takk skal du ha – Oddveig, nesten hvisket hun. – Det vil jeg – svært gjerne. Dermed omfavnet de to kvinnene hverandre, og Solveig smilte fra øre til øre. – Men mamma, jeg blir hos onkel Eivind, altså – og hjelper ham, erklærte hun bestemt. – Vi leser – sånne gymnasfag, skjønner du. Men nå kan jeg komme ofte og besøke deg.

Den ordningen var alle fornøyd med.

1929

Solveig og jeg levde nærmest som mann og kone i de neste par årene – også. Da hun var ferdig med folkeskolen, ville jeg sende henne til Oslo for at hun skulle ta middelskole og gymnas, for jeg visste at Aina og Amanda ville ta imot henne med åpne armer. Men Solveig nektet plent. – Jeg vil bo sammen med deg, onkel, erklærte hun bestemt. – Du har en masse bøker, du vet en masse, og vi kan ha vår egen skole her hjemme. Så kan jeg ta eksamen når jeg kan nok.

– Men – du trenger å være sammen med – å møte ungdom på din egen alder, jenta mi, innvendte jeg. – Kanskje finne deg kjæreste, til og med!

Solveig lo og kysset meg hett på munnen. – Jeg er veldig fornøyd med den «kjæresten» jeg har, jeg. Så kniste hun ertelystent. – Dessuten er jeg for ung til å skaffe meg en ordentlig kjæreste, så! Hun reiste seg fra sofaen og rakte ut hånden. – Og så ble jeg ferdig med mensen i går – det betyr at vi ikke har knullet på en uke! – og at jeg er kåt! Kom!

Da var hun fjorten år. Nå var hun blitt sytten, og hadde tatt de fleste deleksamenene til examen artium. Faktisk hadde hun bare norsk og engelsk igjen. Og siden jeg likevel trengte å ta en tur til Amerika – jeg hadde både aksjer og eiendommer der borte – så tenkte jeg å ta med meg Solveig på turen, bli der noen måneder, slik at hun kunne få litt øvelse i språket, og så kunne hun ta de avsluttende prøvene når vi kom hjem igjen.

Solveig var overbegeistret for tanken. Vi pakket sakene våre og reiste til Oslo. Jeg hadde lært Solveig å kjøre bil også, og hun var blitt riktig flink, så vi byttet litt på under denne Osloturen – selv om hun ikke hadde fått førerkort riktig ennå.

Vi tok inn hos Aina og Amanda som vanlig. Annlaug og Solveig var blitt gode venninner i løpet av disse årene, selv om det var to års aldersforskjell. Solveig var selvsagt fornuftig nok til å holde det intime forholdet vårt strengt hemmelig.

Der støtte vi imidlertid på komplikasjoner denne gangen. Da Annlaug fikk høre at Solveig og jeg skulle til Amerika, fór hun opp og stampet i golvet. – Jeg vil også være med, mamma! erklærte hun og satte hendene bestemt i siden. – Jeg er femten år nå, snart voksen, og jeg har aldri vært i Amerika! Og onkel Eivind var akkurat like gammel da han reiste den første gangen – og han reiste alene!

– Men skolen, jenta mi, innvendte Amanda mildt. – Du er jo ikke ferdig med middelskolen ennå. Og snart skal du begynne på gymnaset.

Annlaug fnyste. – Blås i den dumme skolen! Den kan jeg utsette et år. Vi blir jo bare borte noen måneder, ikke sant, onkel Eivind? Hun satte de blå øynene i meg – du verden, hvor hun minnet om Solveig, tenkte jeg. Ja, faktisk BÅDE Solveig og Sophie! Men de hørte jo til samme familie, alle tre, så.

Jeg nikket. – Tre-fire måneder, hadde jeg tenkt. Jeg vil gjerne komme tilbake før vinterstormene setter inn, sånn i september-oktober en gang.

– Passer fint, smilte Annlaug. Jeg kommer litt for sent til skolestart det siste året på middelskolen, men det klarer jeg fint. Så begynner jeg på gymnaset neste høst. Er det greit, mamma?

Amanda hadde alltid vært en kjærlig, omsorgsfull og omtenksom mor, men ikke særlig streng. Hun så spørrende på meg. – Vel, hvis onkel Eivind vil ha deg med, så – – – ?

Dermed hadde jeg plutselig datteren min om halsen. Nok en gang presset to unge, velutviklede bryster seg mot kroppen min. – Du VIL ha meg med, vel, onkel Eivind? malte hun som en katt i øret mitt. – Jeg skal være SÅ snill, jeg skal gjøre ALT du ber meg om!

Akkurat de ordene sendte et par uanstendige tanker gjennom det uskikkelige hodet mitt. Jeg strøk henne over ryggen. – Jaja, det blir sikkert hyggelig for Solveig også, det, å ha en venninne med som selskap, smilte jeg og møtte det ertende blikket til min niese. Vi tenkte nok begge det samme – nå ville det bli mindre sengehygge. Men hun smilte og nikket med hodet at hun var enig

Vi tilbrakte to netter sammen med det som jeg hadde begynt å regne som familien min. Aina hadde vært litt reservert og avvisende ved de siste besøkene, men denne gangen skrudde jeg på all min sjarm og nærmest tvang meg opp i sengen hennes. Det var som jeg mistenkte – hun var forlegen for at kroppen hennes ikke lenger var så fast og fin som da vi møttes første gang. Men jeg kysset henne lidenskapelig og beviste for henne at hun kunne gjøre meg like stiv og hard og utholdende som da jeg var fjorten år. Og Aina våknet til liv under meg og stønnet ut i orgasme to-tre ganger i løpet av natten.

DET VAR AVGANGEN med gamle «Bergensfjord» som passet best. Å bestille to suiter på første klasse syntes jeg var litt i overkant, selv om jeg godt hadde råd til det, så jeg bestilte bare én, som jeg hadde tenkt å gi til jentene, pluss en lugar. En lugar på første klasse var såvisst mer enn romslig nok, visste jeg. Det gikk et lite stikk gjennom meg da jeg tenkte på Anna og de hete, lidenskapelige nettene vi hadde hatt, riktignok i min suite hver gang. Hvor var hun nå, lurte jeg på – og den lille sønnen vår? Han var jo bare ett år yngre enn Annlaug – så han var fjorten år nå!

Jentene var overbegeistret over sin romslige «leilighet» og følte seg rent som prinsesser. – Men du bor jo ikke så verst, du heller, da, onkel, kommenterte Solveig da de to inspiserte min lugar med kritiske blikk. Blikkene våre møttes, og det var underforstått at hvis det skulle bli noe sengekos, så måtte det bli i min lugar – selvsagt.

Men det gikk flere netter uten jentebesøk. Solveig betrodde meg lavmælt, mens Annlaug skravlet ivrig med ei annen ungjente hun var blitt kjent med, at Annlaug likte å lese på sengen, slik at Solveig gjerne sovnet først. Det gjorde jo jeg også, pussig nok, tenkte jeg – men hun var jo datteren min, så.

Men en natt banket det endelig forsiktig på døra. Jeg skyndte meg å åpne, Solveig smatt innenfor og var ikke sen om å få av seg nattkjolen. Det hadde vært lenge siden jeg hadde hatt henne – den andre natten i Oslo hadde jeg tilbrakt i armene til Amanda, og nå var jeg så kåt og opphisset at jeg nesten ikke kunne styre meg. Men jeg tok meg tid til å nyte synet av den fullendte, sytten år unge kroppen som sto på det myke golvteppet og dreide seg rundt, langsomt og eggende. Hun la armene bak nakken, det lange, lyse håret falt som en skinnende foss nedover ryggen, og hun smilte forførende. – Liker du meg, onkel? kurret hun. – Eller liker du tante Amanda bedre? Eller tante Aina?

Raskt smøg jeg av meg undertøyet for å vise henne hvor godt jeg likte henne. – Denne her har ventet på deg i fire lange netter, mumlet jeg og la meg tilbake på den brede køya, som lignet mer på en seng, selv om vi var ombord på et skip aldri så mye. Solveig kom krypende etter, på hender og knær. – Åååååhhh, jeg har vært kåt ENDA lenger, hvisket hun. – I Oslo var du jo opptatt begge nettene, sånn at jeg måtte kose meg med Annlaug isteden!

Jeg sperret opp øynene. – Hva? Har du – – – ? Hun la hånden over munnen min. – Sssshhhh, kniste hun. – Noen hemmeligheter må vi jenter få ha for oss selv også. Dermed fant hånden hennes fram – med vante bevegelser, og med et lydelig, jamrende gisp: – åååååååhhhhh JAAAAA- aaaahhh – – sank hun ned over meg og jeg gled opp i den deilige, glatte, våte varmen hennes, som var like ny, like trang og like kildrende spennende som den hadde vært da hun var bare tretten år.

Denne natten var hun ekstra tent, av en eller annen grunn, og hun red staken min som om det var siste gang hun fikk sjansen. Vanligvis ga hun ikke så mye lyd fra seg, og hun var ikke direkte høylytt nå heller, men hun peste, hikstet og ynket seg sånn da hun nærmet seg toppen at jeg måtte legge hånden over munnen hennes like før det gikk for henne første gang. Deretter tok jeg henne bakfra, slik at hun kunne begrave ansiktet i hodeputen når det nærmet seg igjen.

Vanligvis hvilte vi i hverandres armer, før vi våknet opp og knullet langsomt, langvarig og inderlig helt til vi falt utmattet i søvn og ikke våknet før langt ut på morgenen. Men denne natten torde hun ikke være lenger, av frykt for at Annlaug skulle våkne og stille vanskelige spørsmål.

Bare én slik natt til fikk vi sammen, den siste før skipet la til i New York. Ved frokosten syntes jeg Annlaug var litt mer sprudlende og ertelysten enn vanlig, men regnet med at det skyldtes spenningen ved å besøke Amerika for første gang. Men – jeg skulle komme til å bli både overrasket – og sjokkert!

Læs næste afsnit

(92 har stemt 4,68 af 5)

Loading...

12 kommentarer

1. Lancelot

   22/04/2017 kl 14:27

   Hei!
   Det er også norske lesere her, og jeg leser dine historier med stor fornøyelse! Første del likte jeg best. Enig i at det er en bra ide å legge den så langt tilbake i tiden. Kvinnefrigjøringen var ikke kommet så langt da, men kvinnene var nok like kåte! Jeg synes kanskje historiene er litt for lange, og litt for lite detaljerte sexscener kanskje.. Men bevares, dette er bra!!

   4+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     28/04/2017 kl 3:31 - som svar på Lancelot

     Tusen takk for innspill, Lancelot, og din kommentar viser jo til fulle at det er sant, som svensken sier: “smaken är liksom baken – delad”. ? Første del er faktisk den eneste som ikke har fått NOEN kommentarer, og den har også fått lavest karakter av alle kapitlene!
     Ellers har du nok rett i at historiene mine – som regel, ihvertfall – er ganske lange. Men det er slik jeg liker å skrive, så akkurat DET kommer nok ikke til å endre seg. Og sexscenene – de kan nok variere ganske mye, mange av dem ER detaljerte, mens andre er kortere – avhengig av hvor viktige jeg synes de er for historien.
     Som sagt, takk for kommentaren – BÅDE ros og ris er ytterst kjærkomment!

     1+

     Besvar kommentar
2. Kaptajn Bligh

   15/04/2017 kl 12:02

   Tak OnkelWaldo
   Dine tekster er virkelig en stor fornøjelse at læse. Du er jo ret ny som forfatter på denne side, men har med det samme etableret dig som en af sværvægterne.
   Den følsomhed og indlevelse der er i dine noveller, kombineret med, at der virkeligt er gjort noget ud af historien, så den er lige så væsentlig som sexscenerne gør, at jeg altid læser dig med stor glæde.
   At sproget jo så er lidt andeledes, må vi finde os i.
   Det skyldes jo en beklagelig hændelse i 1814.

   4+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     15/04/2017 kl 15:01 - som svar på Kaptajn Bligh

     Kaptein – jeg blir aldeles ydmyk her jeg sitter – ved å få slike rosende ord fra en av de VIRKELIGE tungvekterne her inne! Jeg kan ikke annet enn å takke og bukke. Hva historien angår – vel, jeg vil nok trekke linjen helt tilbake til 1523, da den gale Christian II ødela Kalmarunionen, som jo den dansk/norske! dronning Margrethe møysommelig hadde snekret sammen. Deretter – om du vil unnskylde en smule majestetsfornærmelse, kaptein – ble den ene gale kongen avløst av den neste, inntil den siste fikk våre “tvillingriker” inn på feil side i Napoleonskrigene – og dermed var det gjort!. Akk ja! ?

     0

     Besvar kommentar
3. Den gamle jumfru

   15/04/2017 kl 4:19

   Fantastiskt som OnkelWaldo skriver godt. Det er sandelig nogle godt skrevne historier, har læst alle. 🙂

   En uge mellem kapitlerne er ALT for længe at vente, men man venter med spænding på hver kapitel. 🙂

   Og selv om man ikke kommenterer på alle historierne, så læses de med stor glæde. Tak for de gode historier, og da de er fri for tryk- & stavefejl, er de så dejlig lette at læse, selv på norskt.

   4+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     15/04/2017 kl 8:44 - som svar på Den gamle jumfru

     Tusen takk for vennlige ord, gamle jomfru! ? Jeg trodde faktisk at én uke mellom hvert kapittel var akkurat passelig, jeg! ? Og når det gjelder rettskrivning – selv om jeg leser korrektur både to og tre ganger før jeg publiserer, så hender det likevel at jeg oppdager en eller to feil når historien står på trykk! ? Sukk!

     0

     Besvar kommentar
4. Michael

   12/04/2017 kl 21:48

   En af de aller bedste her.venter spändt på fortsættelsen

   4+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     13/04/2017 kl 9:47 - som svar på Michael

     Takk for det, Michael – ja, det kommer to deler til.

     0

     Besvar kommentar
5. Sofie

   12/04/2017 kl 13:33

   Jeg følger med her.den er super ?

   4+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     12/04/2017 kl 15:38 - som svar på Sofie

     Tusen takk for det, Sofie! ?

     0

     Besvar kommentar
6. Hans

   11/04/2017 kl 14:40

   Rigtigt spændende og godt fortalt. God ode at hå tilbage i tiden. Okke hard core. Sødt.

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     12/04/2017 kl 3:07 - som svar på Hans

     Takk for hyggelige ord, Hans, det har ellers vært skuffende få kommentarer til denne serien.

     0

     Besvar kommentar