Pervers – jeg? – 9

Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Kapittel 9 –

Jeg hadde satt fra meg koffertene ved siden av den romslige kommoden, mens min vertinne hadde plassert veskene på den lille sofaen. Før jeg gjorde noe mere, ble jeg stående ved siden av det tomme klesskapet, mens jeg lot blikket gli langsomt rundt i det velmøblerte rommet. Det hang både fotografier, akvareller og kulltegninger rundt på de veggflatene som ikke var dekket av møbler. Jeg pekte på en av akvarellene, som forestilte en idyllisk haveflekk, med farvestrålende blomsterbed i bakgrunnen, og i forgrunnen sto en hvitmalt benk, der det satt en smilende mann med en like smilende ungjente – eller jentunge? – ved siden av seg.

– Er det kanskje du som har malt det der? spurte jeg. – Og er det din mann som sitter der?

Den unge jenta var omtrent like mørk i huden som Coretta, mens mannen var omtrent like hvit som jeg selv var, den eneste forskjellen var at han hadde mørkt hår. Coretta nikket. – Jeg liker både å tegne og male, fortalte hun. – Og det der er Gordon, ja – min mann. Det er min niese som sitter ved siden av ham – hun er blitt seksten år nå – nesten sytten, faktisk.

Min vertinne reiste seg plutselig fra sofaen med en grasiøs bevegelse, og nok en gang la jeg merke til hvor velskapt hun var – og hvor yppig figur hun hadde. Plutselig lurte jeg på om hun var vant til å vise seg frem, at hun kanskje likte det også – kanskje hadde hun vært modell, til og med? Hun hadde ihvertfall utseendet til det – ja, med det smilet og den kroppen kunne hun godt ha vært skuespiller også, tenkte jeg. Det slo meg plutselig at jeg gjerne skulle ha spilt mot henne i en pornofilm! – og mens jeg strevde med å bli kvitt den uskikkelige tanken, smilte hun yndig til meg og begynte å gå mot døren.

– Nå skal jeg la deg pakke ut i ro og fred – stemmen hennes var silkemyk og kanskje litt mørkere enn en gjennomsnittlig kvinnestemme. Sexy stemme! tenkte jeg rent impulsivt.

– Når du er ferdig, kan du komme opp og spise sammen med meg, fortsatte hun. – Gordon kommer dessverre ikke hjem før i morgen, da kan du få hilse på ham. Han er lett å komme overens med, så jeg tror du vil like ham. Hun gjorde en ørliten pause, og det virket som om hun lot blikket gli over hele meg i løpet av de få sekundene.

– Han kommer helt sikkert til å like deg også! avsluttet hun.

Smilet hennes da hun forsvant ut av døren, hang liksom igjen i luften etter henne. Det – og de stramme, slanke og velformede hoftene – den fristende endestussen – og de svulmende, faste brystene. Hud som Freia melkesjokolade – herregud! – hvordan skulle jeg klare å bo sammen med en så – attråverdig – fristerinne i nesten et helt år? En gift, og dermed forbudt og uoppnåelig deilighet! Jeg ble litt forlegen da jeg oppdaget at jeg faktisk hadde – mer enn bare en halvveis reisning, som hadde begynt å stramme litt i buksene. Forhåpentligvis hadde ikke den skjønne Coretta lagt merke til det!

Hun var iallfall en både livlig, kunnskapsrik og underholdende samtalepartner, oppdaget jeg i løpet av det velsmakende måltidet hun hadde stelt i stand. Nå i ettertid husker jeg ikke helt hva vi snakket om, for samtalen hoppet fra det ene temaet til det andre – skolen, selvfølgelig, hva jeg kunne tenke meg å velge som fordypningsfag – det visste jeg ikke helt ennå – og siden vi var i Sydstatene, var det ikke til å unngå at vi kom inn på rasepolitikk og hudfarve.

– Mitt hjemland er nok heller ikke HELT fritt for rasisme, dessverre, måtte jeg innrømme – men vi er et ganske homogent samfunn, så de som har en mørkere hudfarve, tilhører bare et lite mindretall. Og såvidt jeg vet, har vi INGEN lover som forbyr forhold – eller ekteskap – mellom hvite og farvede.

– Det har vi her! innskjøt Coretta med en alvorlig mine, og jeg nikket. – Ja, jeg har lest litt om det, svarte jeg – og for meg er det helt uforståelig – det virker bare – dumt, rett og slett! Jeg vet jo at nazistene i Tyskland hadde noen strenge raselover, helt avskyelige, etter min mening – men at det skulle finnes slike også her i det frie, demokratiske Amerika, det – – jeg trakk pusten og lette etter ord – det finner jeg altså helt ubegripelig! avsluttet jeg.

Coretta strålte rent mot meg fra den andre siden av bordet. – Nå HAR vi en borgerrettsbevegelse her i USA, fortalte hun, stadig med et alvorlig ansiktsuttrykk – men særlig her i Sydstatene kjemper den nok i motvind, er jeg redd! Den har eksistert i over femti år, men det går dessverre sørgelig langsomt. Akkurat nå har vi en dyktig og engasjert – og sympatisk leder, som heter Martin Luther King, og han gjør mye for bevegelsen.

Jeg nikket. – Jeg har såvidt lest om ham, fortalte jeg. Så smilte jeg.

– Forresten har jeg sett et par avisbilder av hans kone også – hun har samme fornavn som deg, har jeg merket meg – og er nesten like vakker også! avsluttet jeg, og lurte på om jeg nå hadde gått for langt.

Men fru Scottsdale var tydelig smigret, hun – slik Bridget også hadde slikket i seg mine komplimenter. Jeg tenkte at jeg ville slett ikke ha noe imot det om Coretta skulle reagere på samme måte som den lidenskapelige flyvertinnen! Høyst sannsynlig var det altfor mye å håpe på, men hennes henrykte og strålende smil virket iallfall ekte nok -og kanskje litt lovende?

– Ja, Coretta King er en riktig nydelig dame! bekreftet hun. – Riktig flink til å synge er hun jo også. Hun er utdannet sangerinne, det vet du kanskje? Jeg ristet på hodet. – Nei, det visste jeg ikke, innrømmet jeg, og min vertinne Coretta fortsatte.

– Noe annet som du kanskje heller ikke visste fra før – hun fikk denne formuleringen om å «adlyde sin mann» fjernet fra prestens vielsesrituale da de giftet seg! Hun lo og blunket skjelmsk til meg.

– Vi kvinner er ikke så underdanige som menn liker å tro, skjønner du! Jeg fikk faktisk gjort akkurat det samme da JEG giftet meg, enda presten nesten ble sint på meg da jeg sa det til ham. Men jeg hadde snakket med min blivende mann på forhånd, og han var helt enig, så da kunne ikke presten si noe. Og Gordon og jeg ble bare enda bedre venner etter at vi hadde giftet oss!

Jeg nikket og var behørig imponert. Samtidig tenkte jeg at – alle disse opplysningene var sikkert ment som en advarsel til meg om å ikke prøve meg på noe! Nå hadde hun jo klart understreket hvor nær hun og hennes mann sto hverandre.

Men senere skulle jeg komme til å bli høylig overrasket!
– –

De neste dagene tilbrakte jeg mye tid, både på skolen og i studentmiljøet – rimelig nok, det var jo derfor jeg var kommet! Og det var svært lett å komme i kontakt med de andre studentene også – noen av dem var nesten like lyse i huden som meg, noen var nesten kullsorte, men de aller fleste var en mellomting. Jeg nevner det, fordi det var så uvant for meg, som var oppvokst i et nesten hundre prosent hvitt miljø, plutselig å være blant de ytterst få som virkelig stakk seg ut – med helt lyst hår og blå øyne var det JEG som var en sjeldenhet!

Gordon Scottsdale, min husvert, kom ganske riktig hjem dagen etter, vi spiste middag sammen, og jeg fant ham riktig sympatisk. Plutselig var det uvant å sitte ved samme bord som en mann som godt kunne gått for å være min bror, rent utseendemessig sett.

– I det gamle slavesamfunnet her i Sydstatene var det nok de lyshudede slavinnene som var mest ettertraktet blant deres eiere, smilte Gordon – og da ble selvsagt avkommet deretter!

– For meg er dette svært fascinerende å observere, bemerket jeg – men det er jo selvsagt det mennesket som finnes under huden – om den nå er sjokoladebrun eller gyllen – som er interessant!

Det litt ulike ekteparet smilte varmt mot meg og nikket bekreftende. – Det å «eie» et annet menneske – slik man eier en hest eller en flokk med sauer, tilføyde jeg – det virker også helt uvirkelig på meg! Sannelig er det godt at den tiden er over!

– Kloke ord til å komme fra en såpass ung mann! humret Gordon. Vi hadde ganske fort blitt enige om å bruke fornavn på hverandre, alle tre. Han var nok noen år eldre enn meg, men sikkert ikke mere enn femogtredve, gjettet jeg. Og Coretta – der måtte jeg antagelig revidere min opprinnelige oppfatning – hun var neppe i slutten av tredveårene, slik jeg først hadde trodd – snarere i begynnelsen. Mellom tredve og femogtredve, antok jeg, altså omtrent jevngammel med sin mann.

Men nå hadde jeg lært at for en hvit mann er det atskillig vanskeligere å anslå alderen på en farvet kvinne – eller en ung jente, for den saks skyld, for nå hadde jeg møtt noen av dem på «campus», som altså var amerikanernes uttrykk for college- eller universitetsområdet. Stadig var det noe nytt å lære!

Vi ble sittende og prate hyggelig sammen en times tid til, jeg husket å rose både hybelen jeg var tildelt, hvor koselig den var innredet, maten jeg var blitt servert, og hvilket hyggelig og gjestfritt vertskap jeg hadde vært så heldig å få. Det satte de tydelig pris på, begge to, og før vi skiltes og jeg sa god natt, kom Gordon med en replikk jeg kanskje stusset litt ved.

– Det er mye positivt å si om min kone, smilte han – men noe av det jeg setter størst pris på, det er at hun aldri lyver! Det som Coretta sier, det kan du trygt stole på – uansett hva det er! understreket han.

Jeg kommenterte det ikke nærmere, bare nikket og smilte, og lot dem forstå at det også var mitt inntrykk. Deretter gikk vi hver til vårt.

Da jeg gikk ned til meg selv, forestilte jeg meg at det relativt unge ekteparet nå sikkert ville hengi seg til både øm og het elskov, etter å ha vært fra hverandre en stund. Men det kom overhodet ingen avslørende lyder fra etasjen over. Kanskje de hadde soverom i annen etasje, tenkte jeg – selv bodde jeg jo i underetasjen – og kanskje huset er ekstra godt lydisolert.

Begge deler stemte, men det fikk jeg ikke vite før senere. I det hele tatt skulle det vise seg at jeg fremdeles hadde mye å lære, både om ekteparet Scottsdale og om den hjelpsomme damen som hadde sørget for at jeg både skulle få et år på amerikansk college – OG at jeg skulle få bo så komfortabelt – og begge deler helt gratis!

For den damen var selvsagt ingen annen enn moren til Candace – og dermed bestemoren til lille Andrea. Den bedårende lille jentungen ga meg nesten et sjokk da jeg så henne for første gang, for hun dukket plutselig opp, helt uventet, sammen med sin – utrolig sexy og forbausende ungdommelig utseende bestemor.

Det skjedde en ettermiddag omtrent to uker etter at jeg hadde installert meg hos Coretta og Gordon Scottsdale. Jeg satt ved skrivebordet mitt, dypt konsentrert om noen bøker om amerikansk historie, som jeg hadde lånt med meg fra collegets innholdsrike bibliotek.

Plutselig banket det forsiktig på døren, men før jeg fikk sagt «kom inn», ble døren skjøvet opp så brått at den dunket mot en stol som tilfeldigvis sto litt feilplassert. Inn stormet en liten hvirvelvind med viltert, mellomblondt hår og spill våkne, gråblå øyne. Jeg aner ikke hvorfor, men av en eller annen grunn visste jeg straks at dette var lille Andrea, min datter med Candace. Jeg hadde i sin tid fått tilsendt et bilde av henne, men der var hun jo bare en liten baby.

Nå stanset hun like foran meg og så opp på meg med store, spørrende øyne. – Are you a Viking? spurte hun. – Grandma told me we would go and see a Viking!

Jeg huket meg ned, slik at ansiktet mitt kom nærmere hennes øyehøyde. – No, Andrea, svarte jeg – all the Vikings are long gone – many, many, many years ago. But my great-great-great-great-grandfather was a Viking, smilte jeg, mens jeg grep de små hendene hennes med begge mine.

– Hvordan vet du hva jeg heter? ville hun vite. Jeg pekte på hodet mitt. – Fordi vikinger vet alt! smilte jeg, men Andrea var kvikk i tankegangen. – Du sa nettopp at du ikke er noen viking! påpekte hun, og fortsatte, nesten uten å trekke pusten: – Jeg tror du er pappa’n min, jeg!

Her ble jeg litt satt ut et øyeblikk. Candace var jo gift, visste jeg, så jeg gikk selvsagt ut fra at den lille jenta kalte sin stefar for «pappa». Men jeg ble reddet av en lattermild stemme fra døråpningen.

– Andrea har alltid visst at hun har to pappaer, lød en fløyelsmyk kvinnestemme, som faktisk lignet litt på den til Coretta. Men det var ikke hun som sto der – snarere tvert imot! – var min første tanke da jeg løftet blikket. For denne kvinnen var like lyshåret, blåøyd – og tiltrekkende! – som Coretta var sjokoladefarvet, med nøttebrune øyne – og like tiltrekkende! Og ikke før hadde jeg tenkt den uskikkelige tanken, så dukket min velskapte vertinne opp like bak henne!

Dermed kunne mitt sultne blikk fråtse i ikke mindre enn to smilende, høyreiste og – ja, yppige, unge, men samtidig modne kvinner – en blondine i Marilyn Monroe-klassen, den andre hadde jeg jo hatt anledning til å beundre – og begjære – på behørig avstand! – i fjorten dager allerede. Begge to dessverre gift! – og dermed uoppnåelige! – jóg det gjennom min opphetede hjerne, for jeg var ikke i tvil om at dette måtte være moren til Candace. Skjønt hun så ikke ut til å være en dag over – femogtredve!

Jeg reiste meg opp for å hilse – på skjelvende ben, må jeg innrømme. Den yppige, lyshårede strakte frem en slank og velpleiet hånd. – Jeg er Audrey, smilte hun – moren til Candace, som du kanskje skjønner, og Andreas bestemor.

Jeg hadde kommet meg litt av forskrekkelsen, og sto nå med en varm liten kvinnehånd i min. – Un – believable! stammet jeg, med beundring i blikket. – B- bestemor? Du må da ha blitt mor i – fjortenårsalderen!

Begge kvinnene lo, og Audrey gjorde et takknemlig, lite kniks. Men Andrea var ikke ferdig med meg ennå. – So – are you my daddy or not? forlangte hun å få vite, Og nå som jeg så å si hadde fått grønt lys fra hennes bestemor – nei, denne sexbomben kunne da umulig være bestemor? – så sank jeg igjen ned i en halvveis sittende stilling, og nikket bekreftende til min datter nummer to. – Ja, Andrea, det er jeg! smilte jeg så faderlig jeg kunne.

– Da synes jeg at du bør kysse meg og si at du elsker meg! var den høyst overraskende oppfordringen fra den vesle skapningen. Jeg rykket til, men hørte velvillig latter fra de to deilige damene, som nå ikke lenger sto i bakgrunnen. – Andrea vet alltid hva hun vil ha! kom det fra den lyshårede skjønnheten som nå sto like bak henne.

Nå våget jeg meg til å reise meg, samtidig som jeg løftet min lille datter opp i armene mine. Hun fulgte villig med, smilte til og med – og jeg syntes jeg gjenkjente Candace i det smilet, selv om de egentlig ikke lignet noe særlig på hverandre. Straks tok jeg det mentale forbeholdet at – det var vel sannelig over fem år siden jeg hadde sett hennes mor – og knullet henne for både første og eneste gang!

Så nå kysset jeg min lille datter – en av dem! – for første gang. Et ømt og forsiktig, faderlig kyss på et silkemykt, rosenrødt barnekinn. Men det ville ikke Andrea ha noe av, nei! Hun snudde på sitt lille ansikt slik at leppene våre traff hverandre – hun suget seg ikke akkurat fast, men moset sin myke, fuktige munn mot min – med halvåpne lepper!

Jeg ble aldeles sjokkert! – jentungen var fem år gammel! – men de to tilskuerne lo hjertelig, og lille Andrea smilte over hele ansiktet. – Sånn ser jeg at de gjør på film! erklærte hun triumferende. – Elsker du meg, pappa? Ansiktsuttrykket hennes var bare litt spørrende, som om hun allerede visste svaret.

Og jeg kunne jo ikke skuffe henne. – Selvsagt elsker jeg deg, Andrea! smilte jeg ned i det blussende, lille ansiktet. – Jeg elsker deg også – pappa! fortalte hun høytidelig. – Det er jeg riktig glad for – datteren min! svarte jeg, med en like alvorlig mine – og følte til min overraskelse at det steg en klump opp i halsen min. I tillegg la jeg merke til at det piplet frem en liten tåre i den ene øyekroken hennes, og hun klemte meg varmt og fast om halsen med de små armene sine. Jeg ble skikkelig rørt, jeg også.

– Du er snill, altså! fortalte hun meg, stadig med de små armene fast rundt halsen min. – Pappa vil ALDRI kysse meg, så!

Tidligere hadde jeg jo gitt både klemmer og små kyss på pannen til den lille jenta jeg hadde fått med tante Tone også, men hun hadde ikke vært så aktiv og så – frimodig – som lille Andrea. Det var tydelig at hun savnet mannlig ømhet, tenkte jeg – og det fikk jeg senere bekreftet av hennes bestemor.

Om kvelden ble det en både livlig og hyggelig sammenkomst rundt middagsbordet. Andrea sikret seg plass ved min høyre side, mens hennes bestemor – moren til Candace – satte seg på min venstre – det faste, runde, varme låret hennes presset seg mot mitt under hele måltidet. Nei, det ikke bare «presset seg», det gned seg – megetsigende, syntes jeg – mot meg, nesten hele den tiden måltidet varte, og det unnlot ikke å ha sin virkning på den delen av meg som hadde blitt ganske sulteforet de siste ukene! – Helt omringet av kvinner! slo det meg, selv om den yngste hadde atskillige år igjen før hun kunne smykke seg med den tittelen.

Da vi hadde spist, var lille Andrea tydelig trett, selv om hun benektet det så hardnakket og påståelig som hun kunne. Men hennes bestemor var urokkelig. Mildt, men fast forlangte hun at – nå må du gå og bade, Andrea – og pusse tennene!

– Pappa skal bade meg! krevde vesla, og det hadde Audrey tydeligvis ingenting imot. Tvert imot var det jeg som nedla protest da den bestemte lille frøkenen forlangte at jeg skulle komme opp i badekaret sammen med henne! Og jeg fikk nok et lite sjokk da hennes yppige, smilende bestemor så spørrende på meg – Audrey var tydeligvis slett ikke fremmed for den tanken!

!Det var et kjempestort kar, så det ville ikke ha vært noe problem, men jeg forklarte så vennlig jeg kunne – og så bestemt jeg kunne! – at hjemme i Vikingland var det ikke vanlig at pappaer badet sammen med de små døtrene sine. Skjønt – det var jeg jo slett ikke sikker på – selv om jeg tenkte på sauna som en finsk tradisjon, så kunne det jo tenkes at den gikk helt tilbake til vikingtiden – hva visste vel jeg om det?

Da jeg hadde tørret av den lille, såpeduftende kroppen, sto Audrey klar med en liten lyseblå nattkjole. Andrea klamret seg til halsen min mens jeg bar henne inn i soverommet som Coretta hadde gjort klart til henne. – Dette er egentlig Gordons rom, forklarte hun – men han er bortreist noen dager.
Historien fortsætter under reklamen

Litt overrasket var jeg nok over at hun kom med den – litt unødvendige opplysningen. Men forklaringen fikk jeg litt senere – MYE senere – den samme kvelden!
Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. TSAA

   20/04/2023 kl 9:51

   Godt å lese deg igjen Onkel. Har lest nesten alle dine noveller 2 ganger etter “svensk arv” i påvente av nye godbiter. Og som vanlig er historien godt skrevet. Håper å lese mye fra deg i fortsettelsen.

   5+

   Besvar kommentar
2. Reha

   20/04/2023 kl 6:55

   Det er et skønt gensyn med den historie, så er det bare at vente på næste afsnit. Det er dejligt at høre fra dig igen, der er jo ikke så langt til det mål du gerne vil nå. Jeg glæder mig til dit næste udspil.👍

   5+

   Besvar kommentar