Pervers – jeg? 7

Femten år! – og så var hun altså i tillegg datteren til min strenge, bistre og sterkt religiøse rektor!

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Kapittel 7 – Nye og uventede eventyr

Jeg tok en bra examen artium, men famlet litt rundt før jeg fikk bestemt meg for hva jeg egentlig ønsket å gjøre fremover. Det var stadig lærermangel, så jeg søkte og kom inn på en toårig lærerskole. Det var ikke ønskestudiet, akkurat, og allerede det første semesteret tråkket jeg skikkelig i salaten!

Hver lørdag ble det arrangert dans på ungdomslokalet. Der kom det folk fra seksten–syttenårsalderen og oppover. Det var ingen øvre aldersgrense, så det var flere grånende førti–femtiåringer som kastet lange blikk og inviterende smil mot de kvinnelige lærerskoleelevene, der de fleste nok var i begynnelsen av tyveårene, men jeg hadde også kvinnelige klassekamerater på over førti år! De eldste var imidlertid gift, alle sammen – og trofaste, så det ut til. Ihvertfall virket de helt uoppnåelige for en brunstig yngling som meg, selv om jeg jo hadde skaffet meg litt erfaring med godt voksne damer – takket være både tante Tone, Gunn Hege og – jeg rødmer rent mår jeg skriver det – min egen mor!

Jeg var blitt enogtyve år etter hvert, og det siste året hadde det blitt heller sparsomt med kvinnelig selskap. For – jeg var faktisk blitt litt skremt – av min egen fruktbarhet! Ikke bare hadde jeg fått barn med både Candace og tante Tone – etter den sommerferien før jeg begynte på gymnaset, der jeg fikk oppleve det hektiske, lidenskapelige – tre uker lange besøket fra Gunn Hege, hadde jeg etter hvert fått vite at også HUN var blitt gravid og hadde født en liten sønn! I det lengste håpet jeg så smått at hun hadde fulgt mitt – litt spøkefulle – råd om å forføre sønnen sin, Arve, og at HAN var faren, men endelig fikk jeg et brev fra henne – med et søtt, lite bilde inni – der jeg fikk vite at jeg var blitt pappa – for tredje gang! Men hun lot meg vite at noe barnebidrag – det skulle jeg slett ikke tenke på eller bekymre meg over!

Derfor hadde jeg altså vært SVÆRT forsiktig og hadde «holdt meg i skinnet» – lenge. Altfor lenge, syntes jeg selv! Så under en lørdagsdans et par måneder etter at semesteret var begynt på lærerskolen, fikk jeg plutselig en blond og yppig deilighet i armene, som nektet å gi slipp på meg!

– Åhhh, du er såååå flink til å danse, altså! kurret hun gang på gang, mens rumba avløste foxtrot, deretter fulgte en lystig vals, så gikk musikken over til å veksle mellom cha-cha-cha og innsmigrende, sensuell tango – – snart gikk jeg helt surr i de høyst forskjellige rytmene og ba tynt om nåde. Innimellom, i de små, korte pausene, hadde jeg blitt budt på både Cola og Solo, men oppdaget snart at de nok var «spritet opp» med et eller annet – sannsynligvis hjemmebrent – og da klarte jeg heldigvis å si nei takk til mere. Men da var det allerede for sent – det fant jeg ut mye senere! – og den nydelige blondinen hang stadig i armkroken min.

Det som undret meg, var at ingen slo meg på skulderen og ville overta den ivrige og villige dansepartneren min. Kanskje burde jeg ha lyttet bedre til en lattermild replikk som falt like før den siste dansen – altså den siste som JEG ville være med på: – Pass deg for Rita – hun spiser deg til frokost! Etterfulgt av munter og lystig latter – som også Rita deltok i! Dermed hadde jeg sannelig lært navnet hennes også!

Men – «til frokost» – det lød jo både fristende og løfterikt – betydde det kanskje at hun var villig til å overnatte – i min seng? Det var hun, ja – svært villig, til og med! – og da hun lå der i sengen min – naken, smilende, og med et betagende, lyseblått og forventningsfullt blikk – var hun rett og slett ikke til å motstå! Jeg måtte beherske meg – intenst! – for å tøyle mine lenge oppdemmede lyster, og for virkelig å nyte den faste, flotte og struttende kroppen hennes. Det blonde håret var litt mer enn skulderlangt og nådde nesten ned til de oppsvulmede, rosa brystvortene hennes. Hun hylte fornøyd da jeg sugde og småbet og nappet i dem av hjertens lyst. Og hun gikk helt over stag da mine lekende lepper fant veien videre nedover – til det lengtende lystsenteret hennes!

Det ble en aldeles herlig og hektisk natt, hun mottok meg med sprellende, først sprikende – så klamrende – glatte, velformede og slanke ben, lårene hennes slynget seg fast rundt de arbeidende hoftene mine, og vi stønnet i kor inn i hverandres munn da det gikk for oss – nesten samtidig – og jeg sovnet – altfor snart! – med hodet mellom de varme, silkeglatte, praktfulle brystene hennes. Jeg hadde lyst til å fortsette, men jeg hadde nok drukket for mye! Det siste jeg tenkte før drømmene overtok, var hvor vidunderlig det ville bli å våkne til mere sprelsk, vilter og opplagt elskov.

Men slik skulle det ikke gå. Da jeg våknet, var det riktignok med full ereksjon – og full blære! – men hodet var litt tungt etter all den oppspritede Colaen og Soloen som hadde blitt spandert på meg – og Rita var borte! Da jeg sto på badet og lettet på trykket over toalettskålen, kom Henrik inn, han leide den lille hybelen som lå vegg i vegg med min. Han gikk siste året på gymnaset, som lå like i nærheten av lærerskolen, og han gliste bredt da han fikk se meg.

– Jaså, kåte Rita scoret skikkelig med deg i går, hva? lo han. Jeg gjespet og gned søvnen ut av øynene. – Jeg vil jo heller si motsatt – den jenta var jo den lekreste på hele dansegulvet! Jeg ristet på hodet. – Noe annet som overrasker meg, er at jeg ikke hadde mere konkurranse! Jeg ville jo ha trodd at guttene ville stå i kø for å få en dans – og kanskje et nummer! – med den deilige damen!

Jeg ristet undrende på hodet, mens jeg skylte ned etter meg og overlot toalettskålen til Henrik. Da jeg sto og vasket hendene, hørte jeg at han klukket av latter bak ryggen min. – Det er ingen av gutta som TØR å nærme seg den viltre jentungen, skjønner du! humret han. – Vet du hvor gammel hun er, eller?

– Neeeeiiiii – sånn rundt sytten år, går jeg ut fra, svarte jeg. – Femten! korrigerte han. – Og i tillegg – vet du hvem som er faren hennes? Jeg ristet på hodet. – Hun er den yngste datteren til rektoren din! opplyste han. Han skrattet høyt, skylte ned, og gikk bort til vasken for å vaske hendene.

Jeg gikk inn på rommet mitt og sank ned på den uoppredde sengen, mens tankene hvirvlet rundt i mitt allerede forvirrede hode. Femten år! – og selv om det – kanskje – bare var noen få måneder til hun ville være «lovlig», så var hun altså i tillegg datteren til min strenge, bistre og sterkt religiøse rektor!

Ikke et øyeblikk var jeg i tvil om at han ville melde meg til politiet om han fikk rede på at veslejenta hans hadde bedrevet sengeakrobatikk med en voksen mann – selv om jeg også visste at jeg umulig kunne ha vært hennes første! Til det hadde hun oppført seg altfor erfarent – både i og utenfor sengen, egentlig. Hun ville nok ikke røpe noe – ikke av fri vilje, men ryktet ville spre seg, og hva hun ville kunne tåle av strengt forhør, det ante jeg ikke. Og sett at hun var blitt gravid? Tanken på det fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg!

Det var søndag morgen, riktignok en sen morgen, men det var lite trafikk i gatene i den lille byen. Heldigvis hadde jeg ikke tatt med meg så mange TING da jeg dro av gårde til lærerskolen to måneder tidligere – i tillegg til klær, bøker og toalettsaker, bare et ganske lite musikkanlegg og noen få, utvalgte plater. Jeg hadde tenkt at resten kunne jeg flytte over etter hvert.

Men nå gjorde jeg det motsatte – pakket det jeg hadde i to middels store kofferter, pluss et par ganske store vesker. Den gamle, men solide bilen min sto parkert ute i bakgården, så den kunne jeg pakke i ro og mak uten at noen la merke til det.

Før jeg bar ned den siste vesken, satte jeg meg ned ved skrivebordet og skrev et lite, unnskyldende brev til rektor. Der beklaget jeg at presserende familieaffærer gjorde at jeg dessverre måtte avbryte studiene på kort varsel, men at jeg håpet å kunne komme tilbake når situasjonen bedret seg.

Deretter oppsøkte jeg det hyggelige, eldre ekteparet som jeg leide hos og framførte den samme unnskyldningen muntlig. Her lot jeg det skinne igjennom at familien rett og slett trengte meg, og at jeg bare MÅTTE reise i hui og hast.

Fru Mortensen var full av omsorg og forståelse. – Det er klart at familiens behov kommer først! erklærte hun bestemt. – Og det gleder meg altså SÅ meget at dagens unge mennesker også tenker på andres behov fremfor sine egne! Vent litt, så skal jeg hente – – De har jo betalt både husleie og depositum, det skal De selvfølgelig få igjen!

Jeg stanset henne og sa at jeg syntes det var riktigst at hun beholdt begge deler, siden jeg avbrøt leieforholdet på så kort varsel. Hun smilte trygt. – Jeg er sikker på at vi vil ha en ny leieboer innen et par ukers tid, siden denne hybelen ligger innenfor gangavstand fra både gymnas og lærerskole! erklærte hun. – Det er nok flere som gjerne vil flytte på seg, tenker jeg!

Dermed tvang hun depositumbeløpet i hånden min, men jeg insisterte på at hun skulle beholde husleien, som jeg forøvrig nettopp hadde betalt. Hun aksepterte det motvillig, og ga meg til og med en varm klem til avskjed.

Før jeg reiste, stakk jeg som snarest innom lærerskolen, som selvsagt var stengt, siden det var søndag. Men jeg slapp det lille brevet ned i postkassen og småløp derfra – med en befriende følelse av lettelse, må jeg tilstå. Læreryrket ville sikkert ikke ha vært noe for meg likevel!

I utkanten av den lille byen fant jeg en liten bensinstasjon, der jeg fylte opp min trofaste PV 444, så tok jeg fatt på turen sydover langs Europavei 6 og over fjellet. Den turen hadde den klart fint to måneder tidligere – bare motsatt vei – og den sviktet meg ikke nå, heller. Jeg stanset ved en trivelig veikro på Oppdal, der jeg fikk i meg et karbonadesmørbrød og et rundstykke med ost – pluss kaffe, naturligvis, dermed var jeg klar til å ta fatt på resten av ferden.

Da jeg nærmet meg hjemtraktene, lurte jeg litt på hva jeg skulle fortelle mamma og tante Tone, men jeg bestemte meg for å være ærlig og legge alle kortene på bordet. Og som jeg tenkte, de tok det svært så pent, ja – Tone fikk nesten latterkrampe da jeg fortalte om den yppige, kåte, men dessverre LITT for unge Rita. Hun åpnet en flaske vin, og vi hadde det svært så hyggelig, alle tre, men det begynte å bli sent, jeg var trett etter den lange kjøreturen, så jeg takket for meg og gikk og la meg etter en drøy times tid.

Jeg sovnet ganske fort, men ble vekket etter – – jeg aner ikke hvor lang tid det hadde gått, men iallfall følte jeg et par varme, fuktige kvinnelepper som foretok seg ytterst behagelige ting med pikken min. Jeg stønnet av velbehag, men trakk henne i håret for at det ikke skulle gå for meg i munnen hennes, og det var naturligvis Tone som gled opp langs kroppen min, varm, splitter naken – og kåt!

– Jeg har ikke fått noe på over to måneder! hvisket hun – lett andpusten – i øret mitt. – Og så ble jeg enda hetere da du beskrev den kåte jentungen! Tone grep fatt i lemmet mitt og senket seg ned over det med en kjælen, liten latter. – Aaaaahhh, så fint at hun ikke melket deg helt tom, da! kniste hun – deretter begynte de runde kvinnehoftene å bevege seg i den rytmen jeg kjente så godt. Jeg følte at det var riktig deilig å være hjemme igjen!

Men hva skulle jeg foreta meg nå? Universitetet var selvsagt en mulighet, men jeg hadde ingen favorittfag som jeg interesserte meg glødende for, og mens jeg grublet og tvilte – og ikke klarte å bestemme meg – tok jeg en vikarjobb på lageret til en større bedrift i Drammen. Lønnen var ikke noe å skryte av, men både Tone og mamma jobbet, ingen av oss hadde gjeld, så jeg klarte til og med å spare litt penger i løpet av de neste åtte månedene.

For – da det nærmet seg sommeren igjen, fikk jeg et svært uventet brev – en tykk konvolutt med amerikanske frimerker på. Det var fra en organisasjon – antagelig evangelisk, for vignetten som var trykket på konvolutten, viste en ruvende kirkebygning, riktignok uten spir, men over inngangen sto de samme ordene som sto i forhøyet gullskrift på det første brevarket: «The Church of Eternal Glory».

Innholdet besto av flere trykte skjemaer. Øverst lå et søknadsskjema for opptak på kirkesamfunnets eget college, som åpenbart lå i Alabama, som jeg visste var en av Sørstatene, videre et søknadsskjema for stipend, som skulle dekke både reise og opphold – jøss! tenkte jeg – hvis jeg blir opptatt – og stipendiet blir innvilget, får jeg altså både reise gratis, bo gratis og skolen – eller colleget – ville også være gratis! Men jeg regnet ikke med at sjansene for å få alt dette innvilget, ville være særlig store – riktignok var jeg medlem av den norske statskirken, men jeg var ikke særlig opptatt av hverken kristendommen eller andre religioner, jeg hadde kjedet og halvsovet meg igjennom nesten alle kristendomstimene, helt fra jeg gikk på folkeskolen, og for å bli opptatt på dette colleget, tenkte jeg, måtte man sikkert være glødende Jesustilhenger! Det var ikke jeg!

Følgelig fylte jeg ikke ut noen av skjemaene, men av en eller annen grunn kastet jeg dem ikke heller. Og to dager senere lå et nytt brev med amerikanske frimerker i postkassen. Med håndskrevet adresse utenpå – vent litt! – den håndskriften hadde jeg da sett før?

Brevet var ganske riktig fra – ingen andre enn Candace! Som jeg hadde hørt fra bare én gang siden hun reiste – en konvolutt med et bilde av en baby som jeg tydeligvis var far til.

Hun skrev på engelsk, selvsagt – hun hadde ikke vært her lenge nok til å lære seg skikkelig norsk.

My dear, sweet Egil, begynte hun.

Jeg beklager at jeg ikke har skrevet til deg tidligere, men etter at vi reiste fra Norge, har vi vært på flere forskjellige steder i verden – dessuten kunne jeg ikke helt bestemme meg for hvilket college jeg ville gå på, og så var jeg altså gravid med lille Andrea, som mamma har blitt veldig glad i, og hjulpet meg mye med. Heldigvis ble det ikke så mye bråk da de fikk vite at jeg skulle ha barn, men det var kanskje fordi mamma egentlig hadde ønsket seg en hel flokk med unger, men etter at hun hadde født meg, fortalte legene at hun ikke kunne få flere. Så den lille datteren vår har både blitt ønsket hjertelig velkommen til verden, kan du tro! – og hun har fått en god og kjærlig oppdragelse – til og med av sin strenge bestefar, som nå har avansert til å bli generalløytnant.

Tenk! – nå har Andrea blitt fire år, og vet du – hun har allerede spurt meg hvor pappaen hennes er! Jeg har bare sagt at han bor langt borte, men at han sikkert kommer på besøk snart. Så nå, kjære Egil – nå kan du få sjansen til det! Og selv om jeg nå er gift, så finner vi sikkert en anledning til å møtes, vi også – selv om mannen min er både sjalu og mistenksom av seg! Men det gjør det bare litt ekstra spennende, ikke sant? Han er forøvrig militær, akkurat som pappa, så han er ikke så mye hjemme. LOL.

Når det gjelder denne søknaden om opptak, som jeg håper du har fått allerede? – så kan du allerede føle deg sikker på at du vil bli godkjent, både for opptak og stipend. Min mor har gode forbindelser i den menigheten, skjønner du – så det kommer til å gå glatt – «a piece of cake», som vi sier her. LOL. Bare skriv at du er en troende kristen – selv om du sikkert ikke er det! – og at du er «Lutheran», så skulle det gå greit. Denne menigheten er litt spesiell, såvidt jeg har skjønt, men de er iallfall protestanter, og ikke katolikker.

Dessverre bor jeg ganske langt unna, så du kan ikke bo sammen med meg – eller oss. Det ville nok ha vært ganske umulig også – da ville min mann blitt EKSTRA mistenksom! LOL. Men kirken vil sørge for at du får et riktig trivelig sted å bo, det vet jeg bare. Kanskje vil de også låne deg en bil, for de har nok av penger.

Jeg ønsker deg lykke til med søknaden, og gleder meg vilt til å se deg igjen. Som sagt – jeg ER gift – men ikke fanatiker! LOL.

Kyss og klem!
Candace.

Jeg ble sittende med det overraskende brevet i hånden en god stund – før jeg leste det om igjen. Candace skrev et lettfattelig engelsk, det var ikke vanskelig å forstå noe av det hun skrev, bortsett fra en mystisk forkortelse som jeg ikke hadde sett før – LOL. Mon tro hva den betydde for noe?

Jeg tok meg tid til å gruble og spekulere – skal – skal ikke? – et helt døgn, før jeg bestemte meg. Faktisk tok jeg både mamma og Tone med på råd også, så egentlig var vi tre mennesker som var helt enige da jeg fylte ut alle papirene. Da jeg var ferdig med det, tok jeg en telefon til «Lady Abigail», min engelsklærerinne fra gymnaset, for å spørre henne om denne mystiske forkortelsen – LOL?

Fru Eriksen var både vennlig og imøtekommende. – Det er en forkortelse som er tatt i bruk nå i det siste, forklarte hun. – Trolig blir den mere benyttet av unge mennesker enn eldre, for de har det jo så travelt alltid! Det blir jo bare flere og flere av disse forkortelsene – som om vi ikke hadde nok av dem fra før!

Forkortelsen betød «Laughing Out Loud», fikk jeg vite, og den ble brukt i brev og beskjeder for å uttrykke munterhet, glede – eller kanskje en spøk. – Det er forresten en annen slik forkortelse som også er tatt i bruk ganske nylig, fortsatte hun – nemlig ROFL. Den står for «Rolling On Floor Laughing», kunne hun fortelle – og det kommer nok stadig nye! avsluttet hun – kanskje litt resignert i stemmen. «Lady Abigail» var nok litt konservativ, både når det gjaldt språkbruk og språkutvikling.

Jeg takket henne varmt for ekstraundervisningen, og allerede samme dag tok jeg turen til Drammen for å postlegge brevet. Candace hadde ikke oppgitt noen returadresse, muligens var hun engstelig for å få brev med norske frimerker på – i tilfelle hennes sjalu og mistenksomme ektemann var hjemme. Men hun visste jo hvilket college jeg skulle gå på – og sannsynligvis fikk hun også snart rede på om jeg var kommet inn eller ikke!

Til min overraskelse fikk jeg svar allerede før det var gått tre uker – et tykt og innholdsrikt brev, der jeg ble ønsket hjertelig velkommen som elev ved «The College of Eternal Glory». Jeg var også blitt innvilget et svært romslig reisestipend – de papirene, pluss diverse ferdig stemplede reisesjekker, var også vedlagt. Jeg ble bedt om å ta brevet med til den amerikanske ambassaden når jeg søkte visum, da det gjaldt som anbefaling og garanti overfor immigrasjonsmyndighetene.

Jeg var ikke sen om å ta turen til hovedstaden, og intervjuet på ambassaden gikk riktig bra, mye takket være Lady Abigails strenge undervisning, som jeg hadde gjennomlidd i tre år.
Historien fortsætter under reklamen

Det var en bister og mistenksom sersjant som intervjuet meg, men han ble atskillig blidere da han fikk se hvilket college jeg hadde søkt meg inn på. – An excellent college! slo han fast, og i løpet av samtalen la jeg merke til denne «Southern drawl», som Candace også hadde hatt, og som «lady Abigail» så så foraktelig ned på. Så han var nok sikkert sørstatsmann, han også. Ihvertfall varte det ikke lenge før visum og oppholdstillatelse var behørig stemplet inn i passet, og jeg kunne bestille flybillett. Til og med på første klasse! – så Candace hadde nok helt rett i at dette kirkesamfunnet hadde nok av penger!

To uker senere var jeg på vei til Fornebu – klar for min aller første flytur ut i den store, ukjente verden.

Læs næste afsnit

GIV STJERNER:
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (97 har stemt 4,34 af 5)
Loading...
Skriv en kommentar KLIK HER

3 kommentarer

  1. Leif

    19/06/2022 kl 16:05

    Ser fram mot avsitt 8.

    10+
  2. Reha

    14/06/2022 kl 13:42

    Hej Onkel Waldo! Først tillykke med historie nr 250. De sidste 50 er klaret på under et år, godt gået 👍. Det var et fint gensyn Pervers jeg, men inviterer du ikke til en fortsættelse?

    8+
    • OnkelWaldo

      14/06/2022 kl 14:51 - som svar på Reha

      Tusen takk skal du ha, Reha – sannelig følger du godt med, ja! Og faktisk er det åttende kapitlet allerede ferdigskrevet! 😅

      4+

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret. Krævede felter er markeret med *