Automatisk Google-oversættelse:

Til leserne.

Sted: Et lite fyrstedømme et eller annet sted i Europa.
Tid: En gang på 16–1700-tallet

* * *

Kapittel 1 – Et uvanlig – og høyst risikabelt – oppdrag!

– Kan dere skjønne at vi ikke får en tronarving snart? Det er jo over et år siden han giftet seg!

– Ja, og så med DEN deilige rypa! Og bare sytten år, har jeg hørt!

– Hun er jo blitt atten nå, da – men kongen nærmer seg seksti!

– Høh, han burde jo kunne få den opp og stå i mange år ennå! lød en dyp, lattermild stemme. – Faren min giftet seg om igjen for to år siden, og nå har jeg en lillebror på bare ett år! Og fatter’n er OVER seksti!

En ny stemme blandet seg i samtalen: – Vet dere hva jeg tror? Jeg tror at gammer’n er ho- – –

– Det ville jeg være SVÆRT forsiktig med å si høyt, hvis jeg var deg! lød en kraftig og myndig stemme bak dem. Samtalen forstummet rundt det store bordet, der det sto diverse halv- og heltømte ølseidler, og alles øyne ble rettet mot den ukjente nykommeren, som fortsatte: – For det første er Hans Majestet høyst potent og fullt i stand til å produsere etterkommere! For det andre er det en majestetsfornærmelse å komme med så mye som en ANTYDNING engang – om det du var i ferd med å si!

Den som sist hadde uttalt seg, bleknet, nikket og tidde bom stille. Ved bordet deres sto en ganske høy og ytterst velkledd mann, med et velpleid lite fippskjegg og et par buskede øyebryn som fikk ham til å se ekstra morsk ut, selv når han smilte. Og akkurat nå smilte han ikke.

– Vet dere hva straffen for majestetsfornærmelse er? spurte han og lot blikket gli langsomt fra den ene til den andre. – Ehh – halshogging, kanskje? kom det spørrende fra en av dem. – Eller henging? kom det fra en annen. – Nei, pisking på bar rygg! mente en tredje – hundre slag!

Den høyreiste mannen ristet på hodet. – Her i landet er det radbrekking! erklærte han. – Eller steile og hjul, hvis dere har hørt om det? Det var flere som nikket, men ingen sa noe, og mannen fortsatte: – Jeg har sett det bare én gang, da jeg var ganske ung, det var da gamlekongen levde. Det tok stakkaren tre dager å dø – og det var IKKE morsomt å se på, kan jeg love dere! Eller å høre på, for den saks skyld!

Han tømte glasset han holdt i hånden, satte det fra seg på bordet og stirret morskt på mannen som hadde omtalt dronningen som – «DEN deilige rypa!» – Det blir også regnet som majestetsfornærmelse dersom man omtaler Hennes Majestet på en høyst uærbødig måte! konstaterte han – Og det blir akkurat like strengt straffet! erklærte han – og forsvant ut døren.

Deretter hørte drikkebrødrene lyden av en kusk som satte i et rop – og en vogn som satte seg i bevegelse.

Mennene rundt bordet satt som lamslått en stund, deretter tok samtalen seg opp igjen, ganske lavmælt til å begynne med. Så ble det bestilt en ny runde med øl, og de tillot seg å slappe litt mere av. – Hvem var det der? undret den ene og nikket mot døren. – Han trodde visst han var en svært så viktig person, iallfall! fnyste en annen med hånlig stemme.

– Han ER en viktig person også! kom det bestemt fra en tredje – en av de eldste i forsamlingen. – Det der var kongens livlege – og gode venn, til og med! Det sies at kongen hører vel så mye på ham som på rådgiverne sine!

Det ble stille en stund mens mennene drakk av ølseidlene sine. – Tenk, radbrekking! kom det fra en tykkfallen kar med grått skjegg. – Det har jeg bare hørt om, men aldri sett det!

– Det kan du bare være glad for, Hubert! brummet en annen, som så ut til å være på samme alder. – Som doktoren sa – det er IKKE pent å se på!

Deretter ble diverse tortur- og henrettelsesmetoder diskutert, og de som var flinkest til å utmale de mest grufulle detaljene, fikk den største oppmerksomheten. Selv de tøffeste blant dem grøsset for seg selv ved noen av uttrykkene som svirret over bordet: – «henging, trekking og kvartering» – «å bli flådd levende» – «kokt i olje» – «brent på bål» – «bli spiddet på stake» – «kinesisk vanntortur» – «å bli omfavnet av jernjomfruen» – det var som om mennene prøvde å overgå hverandre i malende, gruoppvekkende og rystende skildringer. Dermed ble det også bestilt mere øl, for at karene kunne berolige nervene.

Den velkledde mannen steg ut av vognen sin et lite stykke fra det imponerende slottet, som var omkranset av en høy, massiv mur med skyteskår, tårn og vaktposter. Han gikk imidlertid rundt hjørnet, der det fantes en diskret, liten inngang som var felt inn i den tykke muren. Der banket han et spesielt signal på døren, som ble åpnet etter få sekunder, og mannen forsvant innenfor. Den lille, men særdeles solide døren ble forsvarlig låst etter ham.

Med sikre steg bega han seg til det store biblioteket, der det sjelden befant seg et eneste menneske – særlig ikke på denne tiden av døgnet. Mellom et par ruvende bokhyller fant han et spesielt sted ganske høyt oppe på veggen, som han trykket på, og dermed åpnet det seg en liten dør som var helt usynlig og gikk i ett med det farverike tapetet. Han gikk inn i den hemmelige, trange korridoren, og passet på at døren smekket i lås bak ham.

Det var stummende mørkt i den bratte trappen, men han hadde klatret den mange ganger, forøvrig var det helt umulig å gå seg vill her. Selvsagt var det en ørliten mulighet for at en snikmorder kunne ha gjemt seg et sted og sto og ventet på ham, men det anså han som svært lite sannsynlig.

På toppen av trappen var en kort, trang korridor, der han visste at det var tre mulige innganger. Han valgte den innerste og banket lett på døren. Etter få sekunder ble den åpnet, og en slank, ungdommelig utseende mann kom og åpnet. De nikket vennlig til hverandre, noen nærmere presentasjon var helt unødvendig.

Legen trådte inn og møtte straks kongens årvåkne blikk. Majesteten var kledd i en rikt dekorert silkeslåbrok og satt makelig henslengt i en behagelig lenestol med et krus vin foran seg, Den høye, velkledde mannen falt straks ned på kne og bøyde hodet ærbødig. – Deres Majestet, sa han med dempet stemme – jeg ville sette stor pris på å få et ord med Dem – i all fortrolighet!

Kongen viftet med hånden. – Reis deg opp og sett deg bare ned, Oliphant. Slik underdanighet er da helt unødvendig! Her er vi bare venner, som du ser!

Legen bukket dypt igjen, men reiste seg og fant en stol, han også. Han visste godt at han kom til å oppføre seg nøyaktig like ærbødig og «underdanig» ved neste visitt også. For selv om han ble regnet blant majestetens nærmeste venner og fortrolige, visste han at den middelaldrende kongen var svært bevisst om sin posisjon og opphøyethet, og at folk som ikke viste ham den fornødne respekt, snart forsvant fra hoffet og mistet kongens gunst.

Han hadde brukt ordet «fortrolighet» med hensikt, for å se om kongens elsker ville forlate rommet. Men det gjorde han ikke, tvert imot hentet han et krus til legen også, og skjenket vin til ham, før han satte seg ned sammen med de to andre.

– Jeg går ut fra at dette er et rent vennebesøk, smilte kongen, idet han hevet kruset til en skål. Doktor Oliphant gjorde det samme, bøyde hodet bekreftende og smilte vennlig tilbake. – For både dronningen og jeg er sunne og friske, fortsatte kongen – og jeg håper det samme er tilfellet med deg, doktor?

– Jeg vil håpe at mine visitter alltid vil bli oppfattet som vennebesøk, Deres Majestet, erklærte Sir Oliphant – selv om vi jo ofte samtaler om alvorligere ting!

– Det aner meg at du har noe alvorlig på hjertet denne gangen også? humret kongen godmodig og nippet til vinkruset igjen. Igjen bøyde legen hodet – ærbødig og bekreftende. – Deres Majestet er skarp i oppfattelsen – som vanlig, erklærte han. Samtidig kastet han et lite sideblikk på den yngre adelsmannen i deres selskap. – Mitt besøk denne gangen er av en litt – intim – karakter, om jeg får si det slik.

– Grev Humbert har min fulle fortrolighet, erklærte kongen fast og la en vennlig hånd på sin elskers lår. – Som du vel vet, doktor. Hans diskresjon og lojalitet er urokkelig. Du kan fritt tale om alt i hans nærvær!

Legen bøyde hodet lett. – Det er jeg fullt klar over, Deres Majestet! fastslo han. – Ikke et øyeblikk kunne det falle meg inn å trekke grevens usvikelige lojalitet og høyst prisverdige egenskaper i tvil!

Han nippet til vinkruset igjen og satte det fra seg. – Som De vet, Deres Majestet, vandrer jeg gjerne ute blant folket og lytter til hva de har å si. Han gjorde en liten pause, og kongen nikket. – Jeg vet det, Oliphant. Og gjennom årene har du gitt meg flere gode råd, basert på dine inngående observasjoner og ditt kjennskap til menneskesinnet. Hva har du lyttet deg til av nytt i det siste, om jeg tør spørre?

Kongen smilte forbindtlig – nesten kameratslig, tenkte legen. Han visste at han hadde ord på seg for å stå kongen nær, ja, til og med at han var hans venn – men samtidig var han fullt klar over at majesteten hadde bare én virkelig venn som han stolte fullt og helt på. Det var den tredje mannen i rommet, kongens elsker – legen var tilbøyelig til å kalle ham hans kjæreste, selvsagt uten noen gang å si det høyt! Majesteten hadde i alle år vært særdeles dyktig til å skjule sin homoseksuelle legning – helt fra han var ungdom. En av de ytterst få han hadde betrodd seg til, var nettopp Sir Oliphant – hans egen livlege og fortrolige.

Legen kremtet. – Vi har talt om dette før, Deres Majestet, sa han endelig. – Folket undrer seg stadig – dessverre også stadig mere høylytt – over at den vakre, unge dronningen stadig er like slank – og at det ikke blir annonsert noen kommende tronarving!

Den litt tykkfalne majesteten nikket tankefullt. Til forskjell fra hva mange – eller de fleste – i det lille kongeriket forestilte seg om homoseksuelle, var det ikke spor av femininitet å spore i den kraftige skikkelsen. Røsten hans var dyp og mandig, og et velpleiet skjegg, som nå begynte å gråne, omkranset det runde ansiktet. Hans eneste mosjon var ridning, hans hovedinteresse var jakt, og selv om han eide et ytterst rikholdig bibliotek, var det heller sjelden han oppsøkte det. Faktisk visste doktor Oliphant at den unge dronningen besøkte det mye oftere.

Det hadde oppstått en liten pause mens kongen tenkte seg om. Nå kremtet han betydningsfullt og tok en liten slurk av vinkruset. Grev Humbert var øyeblikkelig på plass med en linserviett, og majesteten smilte kort og takknemlig til sin mangeårige elsker. Så tok han ordet.

– De har jo vært både lenge og trofast i min tjeneste, doktor, og De kjenner også svært godt til min – ehhhh – situasjon. Jeg vet også at De er ytterst diskret, så – jeg ville sette stor pris på om De ville – mmmm – løse dette lille problemet for meg. Han gjorde en betydningsfull liten pause. – Altså – sørge for at landet får en tronarving – helst innen et års tid eller så. De vil bli rikt belønnet, doktor, jeg forsikrer Dem!

I noen lange sekunder satt doktoren som lamslått. Han forsto godt hva denne anmodningen – nei! – denne ordren – innebar, og han var heller ikke i tvil om hva den «rike belønningen» ville være. Det ville selvsagt ikke være vanskelig å finne en villig – for ikke å si ivrig – ung elsker til den vakre, unge dronningen, men Oliphant visste også hvilken skjebne som da ventet den vordende barnefaren!

Han hadde også merket seg at majesteten hadde overgått til å bruke det formelle «De», noe han svært sjelden gjorde når de var på tomannshånd. Han lot imidlertid som om han tenkte seg grundig om, så nikket han langsomt.

– Selvsagt vil jeg gjøre hva jeg kan for Deres Majestet, erklærte han – og jeg vil naturligvis også utvise den ytterste diskresjon. Han kremtet forlegent. – Det kan nok bli særdeles vanskelig å finne en – velegnet, for ikke å si – en ytterst diskret – kandidat til den oppgaven. Men jeg vil selvfølgelig holde Deres Majestet nøye underrettet om hvordan saken – ehhhh – utvikler seg.

Plutselig møtte han kongens intense, mørkebrune blikk, og denne gangen gikk han direkte på sak.

– Den mest diskrete og lojale personen jeg kjenner, Oliphant, erklærte han – selvsagt bortsett fra den gode grev Humbert her – det er Dem selv! Jeg vil aller helst at De personlig tar Dem av – det rent praktiske – ved denne saken!

Den kongelige anmodningen rammet legen som et sjokk! Han ble sittende urørlig i – kanskje ikke mere enn tolv–femten lange sekunder, mens tankene raste gjennom hodet hans. Han var ikke et øyeblikk i tvil om at – dersom den unge dronningen skulle bli gravid i løpet av de nærmeste – – par månedene, kanskje, så ville hans egne dager være talte – kanskje uten å bruke begge hender engang! Han følte seg tørr i halsen, og for tredje gang denne kvelden grep han etter vinkruset. Men han fuktet bare såvidt leppene, her gjaldt det å bevare fatningen og beholde et klart hode. Ønsket kongen virkelig livet av ham? De hadde kanskje ikke vært nære venner, men iallfall hadde de kjent hverandre i ganske mange år. Kongen var bare femten – – nei, seksten år eldre enn ham selv.

Han hørte selv at pausen ble nesten pinlig lang og rettet seg opp i stolen. – De – legger et stort og tungt ansvar på mine skuldre – Deres Majestet, sa han endelig, – Men samtidig viser De meg også en stor ære – og en overveldende tillit! Han møtte kongens blikk igjen – det var helt nøytralt – nesten uttrykksløst, fant han ut. Kunne kongen virkelig la ham leve videre med den visshet at han hadde gjort dronningen gravid? Høyst usannsynlig, kom han til, men før han fikk tenkt tanken ut, brøt majesteten inn i tankerekken hans.

– Du er den eneste jeg kan tenke meg som er den tilliten verdig! erklærte han høytidelig, og med det samme følte legen at hans mistanke var blitt til visshet. Han bøyde hodet ærbødig, men forble sittende. – Eh – hmmmmm, kremtet han – jeg har naturligvis blitt LITT kjent med den unge dronningen – i forbindelse med min legegjerning, men – for å forberede henne på dette – høyst uventede, er det nok nødvendig å gå svært forsiktig frem. Han så at kongen nikket og tilføyde: – Hvis De da ikke selv vil gjøre det – sette frem forslaget, mener jeg? De har jo ordet i Deres suverene makt!

Men kongen ristet bestemt på hodet. – Nei, Oliphant – dette er du – i din egenskap av lege – så mye bedre skikket til enn jeg! Jeg vet at du vil forberede henne så skånsomt som mulig. Oliphant visste at når kongen nå igjen benyttet den fortrolige «du»-formen, da betød det samtidig at dette var noe han mente alvorlig!

Sir Oliphant drakk litt dypere av vinkruset enn han egentlig hadde tenkt, og reiste seg. – Godt, Deres Majestet, da tar jeg kontakt igjen når jeg har hatt en – en fortrolig samtale med dronningen. Han grep sin hatt og gjorde en dyp, ærbødig bøyning for den mannen han inntil nå hadde tenkt på som – NESTEN en venn, iallfall!

– Gjør det, Oliphant, nikket kongen. – Gjør endelig det!

Livlegen ble stående en stund, ærbødig avventende. – Er det ellers noe jeg kan gjøre for Deres Majestet?

Kongen viftet avvergende med sin venstre hånd. – Nei takk, Oliphant. Kom endelig og besøk meg når som helst. De vet jo at for Dem står min dør alltid åpen.

Sir Oliphant gjorde et siste dypt og ærbødig bukk, før han trakk seg tilbake samme vei han var kommet. På veien ned den bratte og belgmørke, hemmelige trappen, falt det ham inn at – nettopp her, i det stummende mørket, kunne det fort skje et «uhell» – med dødelig utgang! – når tiden var inne for det! Han trengte avgjort å tenke grundig igjennom den situasjonen han var brakt inn i – og han kunne jo ikke nekte, heller! Å sette seg imot kongens klare ønske – for ikke å si bestemte ordre – ville også uvegerlig medføre døden!

Livlegen hadde et svært utstrakt kontaktnett, hans virke som kongens fortrolige og rådgiver hadde gjort ham kjent med folk fra alle samfunnslag i det vesle kongedømmet. Men det var svært få som han kunne stole fullt og helt på, som han kunne kalle sine nære venner. Når han tenkte seg grundig om – og det gjorde han nå! – var det kanskje bare tre mennesker han kunne legge sitt liv i hendene på.

En av dem var jøden Shlomo, som han oppsøkte allerede neste dag. Det var ikke noe uvanlig ved det, han hadde stadig ærender i det distriktet der store verdier skiftet eier, og der velstående overklassekvinner gikk for å kjøpe – eventuelt pantsette! – dyre juveler og smykker.

Nå satt de to overfor hverandre i den luksuriøst innredede salongen som Shlomo hadde bak butikken sin, og der han alltid utførte sine større – og som regel diskrete – forretningsaffærer.

– Min venn Shlomo, begynte legen forsiktig – jeg har et noe uvanlig, men også inntrengende oppdrag – eller snarere en bønn – til deg i dag.

– Nevn den bare, min venn Oliphant, smilte den eldre jøden. – Tør jeg formode at oppdraget også må forbli strengt hemmelig?

Sir Oliphant var høylig forbauset. – Jeg visste ikke at du var tankeleser også, Shlomo! smilte han skjevt. – La meg si det slik at – mitt liv avhenger av at du holder det hemmelig – helt til jeg er borte!

– Mener du – helt til du er død? spurte jøden forbløffet. Legen lo. – Neida, bare inntil du ikke ser meg her i byen mer – eller har fått sikker underretning om at jeg har reist. Det skal jeg forresten selv sørge for at du får! forsikret han.

– Vil det da si at – at du blir borte – at du reiser for godt? spurte Shlomo vantro. Oliphant nikket bestemt. – Tør jeg spørre om grunnen til denne – drastiske beslutningen?

Legens vennlige, men gledesløse smil virket litt bittert, syntes hans venn. – Tro meg, Shlomo, svarte han – jeg gjør deg faktisk en tjeneste når jeg IKKE røper grunnen til min avgjørelse for deg! Det er det tryggeste for alle parter!

Dermed fikk den kloke jøden straks mistanke om at dette hadde noe med kongen å gjøre. Kongens livlege hadde antagelig falt i unåde av en eller annen grunn – en grunn som var så alvorlig at han fant det nødvendig å forlate landet for å berge livet! Men han kunne absolutt ikke tenke seg hva det skulle være for noe! Sir Oliphant var kjent for å være både ærlig og pålitelig – særlig overfor kongen, men også overfor alle andre som han hadde vært i kontakt med opp gjennom årene. Shlomo syntes det var blodig synd at han sannsynligvis aldri kom til å se sin gode venn – og forretningsforbindelse – igjen – noen gang!

– Som du kanskje forstår, begynte Oliphant – jeg ønsker at du skal avhende – selge på en diskret måte – alle mine eiendommer, kanskje bortsett fra det lille jaktslottet oppe i fjellene. Det var nemlig i sin tid en gave fra kongen, så det kommer han nok til å kreve tilbake – uansett hvem som står som eier! Og hvis du ikke rekker å få avsluttet alle disse transaksjonene før jeg er reist, så kan du kanskje gi meg noen navn på forretningsforbindelser du har i andre land? – Spania? – Italia? – England?

– Eller kanskje den nye verden? innskjøt Shlomo – Amerika? – hvis du har tenkt å reise så langt bort?

Sir Oliphant falt i tanker – kanskje i et halvt minutts tid. – Det er antagelig en god idé! innrømmet han. – Jeg hadde bare såvidt tenkt på den muligheten, men – hvis du har forbindelser der også, ville jeg være takknemlig for å få med meg et introduksjonsbrev til dem.

Jøden nikket. – Det skal du få, Oliphant – med glede, men også med et visst vemod. For jeg kommer til å savne deg, min venn! forsikret han.

Legen grep hånden hans med begge sine og klemte den varmt. – Jeg også, Shlomo! erklærte han varmt. – Jeg også!

Oliphant satt sammen med sin eldre venn i nesten to timer. Det ble drukket et par glass vin, det ble undertegnet – og behørig stemplet – fullmakter av ulike slag, og Shlomo lovet å utferdige papirer og introduksjonsbrev som Oliphant skulle få seg overrakt et par dager senere. Da han tok farvel, var det fremdeles tidlig på dagen.

Da han gikk derfra, tenkte han at – han kunne jo godt forlate landet – og begynne et nytt liv – UTEN å gjøre den unge dronningen gravid! Men før han var hjemme, hadde han forkastet den tanken igjen. Han mintes de ordene som var falt på den livlige ølstuen: « – – DEN deilige rypa! Og bare sytten år – – »

Riktignok nettopp fylt atten! tenkte den middelaldrende legen da han låste seg inn hjemme hos seg selv. Men avgjort en «deilig rype» – majestetsfornærmelse eller ikke!
Historien fortsætter under reklamen

Først måtte han imidlertid få Hennes Majestet i tale – og forberede henne så skånsomt som mulig. Kanskje ville kongens – svært overraskende – og ikke minst sjokkerende! – forslag eller ordre – bli blankt avvist, både kontant og spontant? Men hva ville i så fall skje med dronning Stephanie? Kongen trengte jo så avgjort en arving! Men – det kunne jo tenkes at den sjarmerende og tiltrekkende unge dronningen allerede hadde en hemmelig elsker? Det måtte han prøve å finne ut.

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Læsehæsten

   19/08/2023 kl 11:41

   Titlen fik mig lige et øjeblik til at tro, at det var en spin-off til en Marcus-historie… 😂

   3+

   Besvar kommentar
2. Reha

   19/08/2023 kl 6:53

   God spændende start!

   3+

   Besvar kommentar