Johan den omtenksomme 2

Automatisk Google-oversættelse:

Hun jamret seg lykkelig, og da jeg trengte helt til bunns i henne, stønnet vi høyt begge to

Turen hjem til min søster tok et kvarters tid, for Anne-Britt kjørte pent og forsiktig, med meg på baksetet og babyhengeren på slep. Inger tok varmt imot meg, slik hun alltid gjør, mens Daniel, mannen hennes, var høflig nok, men mere avmålt. Jeg har da heller aldri funnet ut at vi har noe særlig til felles. Han forsvant også temmelig fort etter at vi hadde hilst på hverandre. Jeg var rimelig trygg på at han ikke visste noe helt sikkert, men det var slett ikke utenkelig at han hadde mistanke. Noen mennesker har en utrolig skitten fantasi, altså!

Cathrine hilste også pent på meg – høflig og nøytralt, fordi Inger var til stede, antok jeg – så overtok hun babyen fra Anne-Britt og forsvant fort inn på rommet sitt – som hun delte med Anne-Britt, fikk jeg vite senere – for å legge den lille gutten til sengs igjen.

Jeg hadde sagt til Anne-Britt at jeg gjerne ville snakke med både henne og Cathrine – og Inger – så å si på firemanns hånd, og da Cathrine kom tilbake igjen, gikk vi tre inn i «salongen» – en liten stue som hun sjelden benytter – mens Inger forsvant ut på kjøkkenet.

Da vi var kommet inn der, og Anne-Britt hadde lukket døren bak oss, møtte jeg det spørrende, usikre blikket til Cathrine – seksten år og nybakt mamma. Jeg strakte frem begge hendene, og øyeblikkelig kastet hun seg i armene mine og gråt hjerteskjærende. Ja, det er en klisjé, men det gjorde faktisk fysisk vondt, og ikke bare i hjertet, heller! Jeg strøk henne over det myke håret og prøvde å trøste henne så godt jeg kunne.

– Så så, Cathrine, mumlet jeg – alt skal gå bra, både med deg og den lille gutten, kan du skjønne! Og du behøver slett ikke skamme deg – jeg har aldri syntes at det er en skam å sette et nytt liv til verden – uansett hva alskens prester og predikanter sier! Jeg lover å ta meg godt av både deg og – og lille Hans der inne.

Brått fjernet hun hodet fra skulderen min og så på meg med et par blå, vidåpne, tårevåte, men lykkelige – hva? – øyne. – Jeg gråter ikke fordi jeg er blitt ugift mor, onkel Johan, smilte hun – jeg gråter fordi jeg er så glad! Jeg merket meg at hun hadde tatt etter min niese og kalte meg «onkel Johan», hun også. Det burde jeg kanskje prøve å venne henne av med, tenkte jeg.

Men jeg var ganske forbløffet! – Er du – glad? spurte jeg forbauset. Cathrine nikket bekreftende. – Og så – så skylder jeg deg en unnskyldning! kom det med lav stemme, mens rødmen skjøt opp i kinnene hennes.

Jeg ristet på hodet, helt stum av forundring. – Det gjør du da slett ikke! protesterte jeg. – Tvertimot, det er jo jeg som – –

Men hun la to fingre på leppene mine. – Jeg begynte å ta pillen samtidig med Anne-Britt, erklærte hun. – Jeg torde ikke ha dem hjemme, jeg torde heller ikke spørre skoiesøster om å få dem, for jeg stolte ikke på henne, selv om hun har taushetsplikt aldri så mye. Så jeg brukte av Anne-Britts piller, men så sluttet jeg med det – etter bare et par uker.

Hun stanset og trakk pusten dypt. Jeg trodde at jeg forsto – litt, iallfall.

– Du VILLE bli gravid! konkluderte jeg. – Hun nikket. – Ikke bare det – jeg ville bli gravid med DITT barn, for – for – hun begynte å stamme av bare nervøsitet, og Anne-Britt fullførte for henne.

– For hun var blitt forelsket i deg, onkel, fastslo min kjære niese. – Det fortalte hun meg – i fjor, allerede før hun visste at hun var gravid!

Cathrine var fremdeles blussende rød i kinnene. – Det er riktig, det, men – jeg ville også bort hjemmefra, og jeg bare VISSTE at mamma ville jage meg ut når hun fikk vite at jeg var blitt med barn!

Vi hadde satt oss ned i sofaen, jeg satt tett ved siden av henne, og klemte hendene hennes varmt mellom begge mine. Jeg merket at det var kommet et helt nytt uttrykk i ansiktet hennes – hun virket mere voksen, liksom, mere moden – men også mere avslappet, syntes jeg

Men det hun sa, kom som et virkelig sjokk!. – Du ble gravid med vilje? utbrøt jeg. Hun nikket. Fordi du ville bort hjemmefra? gjentok jeg forbløffet – bare seksten år gammel – og uten noen å gå til – vel?

– Ikke BARE fordi jeg ville bort, korrigerte hun meg. Hun nølte litt, rødmen steg i kinnene hennes – men også fordi jeg elsker deg! erklærte hun, samtidig som hun så opp på Inger, som nå kom inn med et brett i hendene. Inger kysset henne på pannen, Anne-Britt hjalp henne å fordele kopper og asjetter, og skjenket kaffe til oss alle sammen. Min søster hadde hørt det siste Cathrine sa, og nå smilte hun varmt til den unge mammaen. – Cathrine visste selvsagt at hun kunne komme til oss – med hva som helst – når som helst, hvis hun fikk det vanskelig hjemme! erklærte hun fast.

Cathrine ble blank i øynene, men nikket, hun også. – Jeg har alltid misunt Anne-Britt, som har en sånn mamma som deg! snufset hun, og pusset nesen i en serviett. Inger bøyde seg over henne og ga henne en varm klem før hun satte seg ned. – Værsågod, forsyn dere, oppfordret hun. Så kniste hun skøyeraktig. – Ikke bare er kakene nybakte, lo hun – her sitter en nybakt mamma også, som har hjulpet til med dem!

De tre jentene lo, mens jeg smilte, kanskje litt tvungent. – Cathrine er en både flink og hjelpsom husmor, tilføyde søsteren min – jada, Anne-Britt, du er ikke så verst, du heller!

De tre lo sammen nok en gang, men jeg hadde merket meg at søsteren min hadde satt blikket i meg da hun sa det om «flink husmor». Og jeg skjønte øyeblikkelig hva hun tenkte. Selv om vi ikke akkurat bodde i nærheten av hverandre, Inger og jeg, så hadde vi alltid stått hverandre nær, og hun hadde gjentatte ganger ymtet frempå om at det var på høy tid for meg å «roe meg ned», som hun uttrykte det, ikke være så ustadig, ikke «flagre fra blomst til blomst», som også var et av hennes favorittuttrykk når det gjaldt meg.

Men herregud! – jeg hadde jo prøvd å «roe meg ned» – flere ganger! Til og med hadde jeg giftet meg – to ganger – jeg hadde hatt samboerforhold – hvor mange var nå det? – og jeg hadde satt barn til verden – vel, det var jo ikke JEG som hadde gjort det, da, men – jeg hadde ihvertfall sørget for at den prosessen ble satt i gang! Men kanskje det var med dette spørsmålet som det var med avhengige røykere: – «Slutte å røyke? – høh – ikke det spor vanskelig! Det har jeg da gjort mange ganger!»

Og nå hadde jeg altså klart det enda en gang – gjort ei jente gravid som var – eller hadde vært – iallfall nesten – mindreårig! Ikke bare det, det var min skyld – som ansvarlig voksen – at hun var blitt jaget hjemmefra, og selv om hun hadde lagt opp til det selv – slik hun nettopp hadde tilstått – så var det likevel jeg – som voksen og ansvarlig! – jeg ble altså ikke kvitt den tanken: – det var jeg som måtte ta meg av både mor og barn nå fremover! Det var en skremmende tanke – jeg hadde vennet meg til en ubekymret og fri tilværelse, men – jeg kunne bare ikke overlate dette til søsteren min! Selv om Inger var aldri så gjestfri og varmhjertet, så visste jeg jo at hun hadde nok å stri med fra før. Jeg visste også at mannen hennes nok ikke hadde tatt denne affæren like pent – han var formann i menighetsrådet og hadde stor respekt for presten, visste jeg.

Jeg KAN ta raske beslutninger – egentlig hadde jeg vel tatt altfor mange av dem opp gjennom årene, for de hadde ikke vært like godt gjennomtenkte, alle sammen. Så jeg tok en slurk av Ingers gode kaffe, satte koppen fra meg igjen og kremtet betydningsfullt. Tre par kvinneøyne rettet seg spørrende mot meg. Leppene mine var plutselig blitt så tørre at jeg måtte ta en ny slurk av koppen, mens jeg lot som jeg tenkte meg grundig om.

– Eh-hmmmmm, begynte jeg, men så kom jeg plutselig til å tenke på noe. Jeg møtte Cathrines blå, kanskje litt engstelige blikk. – Du er jo ikke atten år ennå, så – hvem er det som har foreldreansvaret for deg nå? Jeg mener – siden du har rømt hjemmefra?

Cathrine fikk et indignert uttrykk i ansiktet, og min kjære søster innskjøt: – Hun har ikke rømt hjemmefra, Johan, hun har blitt kastet ut av hjemmet sitt! Og nå er det JEG som har foreldreansvaret for henne! Det har jeg ordnet med formannen i barnevernsnemnda, som er en god venninne av meg.

Hun så triumferende på meg, som for å si: – «der ser du – din søster er en dame som kan ordne opp i saker og ting!» Og hvis det var det hun tenkte, så måtte jeg jo gi henne rett i det, iallfall!

Jeg svelget litt nervøst og kremtet igjen. – Ehhhh-hmmmm – jeg kom egentlig bare opp hit for å stenge av huset for vinteren – mmmmmm – hadde ikke tenkt å bli lenge, så – – når jeg reiser – hjem igjen – til Oslo – Cathrine – kunne du da tenke deg å – å bli med meg – bo hos meg – mens du går på videregående?

Med et blikk på min søster tilføyde jeg skyndsomt: – Hvis du – Inger – tillater det, selvfølgelig?

Istedenfor å svare, utvekslet hun stumme blikk med de to unge jentene. Til slutt var det Anne-Britt som svarte: – Vil du ha henne som samboer, altså? Og tåler du ungeskrik i huset?

Jeg svelget – ungeskrik var vel ikke akkurat det beste jeg visste, men jeg hadde jo opplevd det før – og overlevd! Så jeg nikket tappert, og denne gangen henvendte jeg meg direkte til Cathrine. – Ja, Cathrine, jeg vil svært gjerne ha deg som samboer – og at vi begge tar oss av gutten vår – hvis du klarer å holde ut med MEG, da?

Dette utløste latter blant alle de tre – kvinnene? – jentene? – og Inger bemerket tørt: – Ja, Cathrine, du er hermed advart! Det er ingen som har klart å holde ut med min bror i mer enn – hva er det, Johan? – fire år?

– Woooow, fire år! utbrøt Anne-Britt – det var sannelig godt gjort! Jeg så dystert på henne, men det var tydelig også for meg – og for Cathrine – at hun spøkte. Men igjen oppsto det latter, og nå var stemningen blitt så avslappet at Cathrine reiste seg, kom over til meg, slo sin velskapte ende ned på fanget mitt og kysset meg – både lenge og lidenskapelig. Jeg rakk å registrere at denne enden var rundere og fyldigere enn den til Anne-Britt – bredere enn den hadde vært året før også! Og det var antagelig min skyld – ihvertfall delvis – kom jeg til.

Overraskende nok hadde hun tårer i øynene. – Er det sant – onkel Johan? hvisket hun gråtkvalt. – Vil du virkelig at jeg – og lille Hans Olav – skal bo sammen med deg? Jeg nikket, og hun fortsatte, stadig hviskende: – Har du ingen – kjæreste – der inne i byen, altså?

Jeg kjente kanskje et ørlite stikk i brystet da jeg hørte det spørsmålet, men jeg ristet på hodet. – Ingen kjæreste, Cathrine! forsikret jeg – og det var jo egentlig sant også. Riktignok hadde jeg et par ganger hatt det hyggelig sammen med Anita, en fraskilt kvinne midt i tredveårene. Vi hadde truffet hverandre på en bar, hun hadde blitt med meg hjem etterpå, men jeg tror ikke at noen av oss hadde noe alvorlig forhold i tankene. Ihvertfall hadde ikke jeg det, og siden Anita var venninne med en av mine eks-samboere, så visste hun jo hvor ustadig jeg var – tenkte jeg.

Så de små betenkelighetene mine forsvant i det varme kysset jeg fikk av Cathrine. Merkelig nok sjenerte hun seg ikke over at – ikke bare Anne-Britt, men også Inger satt i sofaen og så på oss. Faktisk tror jeg at jeg var mere forlegen enn henne.

– Jeg rekker jo fint å bli ferdig med videregående på fire år, da! smilte hun – og deretter – – må jeg antagelig finne meg et annet sted å bo!

Hun så litt spørrende på meg, og jeg visste plutselig ikke hva jeg skulle si. – Kanskje, stammet jeg – kanskje klarer du å – holde ut med meg – litt lenger enn fire år? Nå var det jeg som fikk et spørrende tonefall i stemmen, men det høstet ihvertfall et lykkelig smil fra Cathrine. – Vil du det, altså? spurte hun – åpenbart litt vantro.

Jeg svelget, jeg følte meg tørr i halsen og svært usikker, men nå hadde jeg allerede rodd meg for langt ut til å snu. Så jeg nikket tappert og smilte så trygt jeg kunne. – Tør du, så tør jeg! svarte jeg og kysset henne lett på munnen.

Men Cathrine sørget for at kysset ble alt annet enn «lett». Hun nærmest sugde seg fast til leppene mine, og jeg hørte at både Inger og Anne-Britt klappet i hendene – begeistret eller ertende? – i bakgrunnen.

Da hun slapp meg, var hun ildrød i kinnene, og stakkars jeg hadde mer enn en delvis reisning! Heldigvis satt jeg i en forholdsvis dyp stol!

Så jeg ble rolig sittende med Cathrines behagelige tyngde på fanget, mens all verdens tanker tumlet gjennom mitt forvirrede hode. Heldigvis ordnet de seg i en noenlunde logisk rekkefølge i løpet av det neste halve minuttet eller så. Og selv om Cathrines varme omfavnelse var aldri så kjærkommen, skjøv jeg henne lempelig fra meg. Hun så spørrende og litt skuffet på meg, men jeg smilte til henne så beroligende jeg bare kunne.

– Vi må snakke litt sammen, vennen min. Jeg møtte min søsters – også spørrende blikk. – Jeg har tenkt meg hjem til leiligheten min i Oslo – relativt snart også. Er du villig til å la Cathrine følge med meg?

Inger fikk et litt fandenivoldsk uttrykk i øynene, men så flyttet hun blikket over til Cathrine. – Hva sier du selv, unge dame? Før «den unge damen» rakk å svare, løftet min søster hånden for å signalisere at hun ikke var ferdig. – Du er forhåpentlig klar over at denne broren min er ganske ustadig av seg, ikke sant? Han har levd et ganske turbulent liv – hittil – men han er god på bunnen, og jeg er veldig glad i ham!

– Jeg også! innskjøt min sprelske niese impulsivt. – Jeg også! kom det som et øyeblikkelig ekko fra prestedatteren, som så ut til at hun ville springe opp fra stolen og kaste seg om halsen min enda en gang. Men hun behersket seg – heldigvis. Og jeg på min side følte at min uregjerlige krabat var i ferd med å mykne der nede i buksene, slik at jeg snart kunne reise meg uten at det ble pinlig.

Så det gjorde jeg, mens Inger smilte til meg. – Det ser ut som om den unge prestedatteren viser deg tillit, storebror! smålo hun. – Så nå får du sørge for at du viser deg den tilliten verdig, da! Pass godt på henne – ellers får jeg med BÅDE presten og prestefruen å gjøre!

Cathrine hadde også reist seg. Hun fnyste. – Bare ikke bry deg om dem, tante Inger! erklærte hun. – Si bare til dem at jeg gjør som jeg selv vil – selv om jeg mangler litt over et år på å være atten! Og hvis de prøver å lage bråk, så kan du si til dem at da får de ALDRI se – hverken meg eller sitt første barnebarn – noen gang!

Selv om hun snakket rolig og behersket, var hun flammende rød i kinnene, og øynene formelig gnistret. Inger så megetsigende på meg, som for å si: – Tør du å påta deg dette, da?

Men at Cathrine hadde temperament, det visste jeg jo fra før. Jeg husket hvordan hun hadde tent på alle pluggene da Anne-Britt hadde tatt bilde av vårt aller første kyss! Det bildet skulle jeg forresten gjerne ha tatt vare på!

Men nå la jeg bare en beroligende hånd på Cathrines skulder og smilte varmt til henne. Og det var en lettelse å se hvordan raseriet hennes liksom smeltet bort, og hun smilte like varmt tilbake.

– Da drar jeg opp til huset mitt, jeg, og gjør det klart til vinteren, sa jeg. – Og så – – lenger kom jeg ikke før hun avbrøt meg:

– Jeg blir med deg, jeg – og hjelper deg! Og i neste åndedrett: – Kan jeg låne mopeden din, Anne-Britt, så får du den igjen i morgen? Og er du så snill å ta deg av Hans Olav så lenge?

Jeg så på min niese at hun nærmest følte seg overkjørt, og Inger gjorde sitt beste for å undertrykke en latter. Det var søsteren min som svarte også.

– Bare ta den, du, vennen min. Du er nok minst like kvalifisert til å hjelpe til, du, som den vimsete datteren min! Jeg merket meg et indignert blikk fra Anne-Britt, men merkelig nok sa hun ingenting.

– Men det er kanskje best at Johan kjører og at du sitter bakpå, tilføyde Inger. Den lette mopeden er vanskeligere å manøvrere når du har noe tungt bakpå.

Igjen så det ut til at min freidige niese hadde lyst til å si noe frekt, men hun forble overraskende taus. I stedet sa hun: – Du kan ta kjøredressen min også, Cathrine, så blir du ikke våt!

Cathrine smilte takknemlig, men Anne-Britt tilføyde – litt FOR frekt, syntes nå jeg: – ikke utenpå kroppen, iallfall!

Jeg hørte et overrasket – og litt sjokkert gisp fra prestedatteren, men i neste øyeblikk brøt alle de tre ut i en hjertelig og forløsende latter. Det var bare jeg som holdt meg alvorlig – for en gangs skyld.

Det hadde nesten sluttet å regne, så det gikk greit å kjøre de få kilometerne på mopeden til Anne-Britt. Jeg ble bare litt våt i håret og litt på ryggen, mens Cathrine var helt tørr i kjøredressen til sin venninne.

Da vi kom frem, gjorde Cathrine akkurat det samme som Anne-Britt hadde gjort et par timer tidligere – tok av seg kjøredressen og hengte den pent opp i gangen, deretter gikk hun inn i stuen og fortsatte å kle av seg, som den selvfølgeligste ting av verden. Selv om det ikke var lenge siden jeg hadde hatt heftig og lidenskapelig sex med min unge niese, kan jeg ikke nekte for at det kriblet stadig sterkere i min middelaldrende kropp, jo mere naken ungpikehud som kom til syne. Og da hun sto der splitter naken og rettet et nølende og forlegent blikk mot meg, sto den uskikkelige krabaten min hamrende hard og forventningsfull, selv om jeg bare så vidt hadde fått knappet opp skjorten. Nå, som nybakt mamma og fullt utviklet kvinne, var hun kanskje enda mere tiltrekkende enn hun hadde vært året før. Jeg fikk inntrykk av at hun poserte litt for meg også, for det lå et skjelmsk lite smil om den fulle, halvåpne munnen.

Cathrine så straks – både bulen i buksene mine og mitt beundrende ansiktsuttrykk. For plutselig lyste hun opp i et strålende – og litt ertende smil, før hun tok tre skritt mot meg, og de fulle, nakne brystene ble presset mot min hårete brystkasse. Pusten hennes streifet over kinnet mitt og ble stadig raskere. – Åhhh, som jeg har savnet å føle dette! hvisket hun hett. – Min nakne hud mot din – og mitt sinn mot ditt!

Jeg rykket til i forbauselse. – Du verden, Cathrine – så poetisk du er blitt, da?

Hun la kinnet mot brystet mitt og lo lavt. – Jeg kom plutselig på noen ord fra et dikt, innrømmet hun. – Et riktig vakkert dikt – –

– «Metope», innskjøt jeg og klemte henne inntil meg. Nå var det hun som ble overrasket. Blikkene våre traff hverandre og smeltet sammen. – Ja! utbrøt hun – kjenner du virkelig det? Det var nesten som om hun spurte «leser DU bøker, da?» Men jeg lot være å bli fornærmet.

Munnen hennes var så fristende, så uimotståelig nær, det var umulig å unngå at leppene våre klistret seg til hverandre. Hendene min la seg ømt og kjærlig om en midje som kanskje ikke var fullt så slank som for et år siden, men det gikk opp for meg at det var mer enn bare fysisk begjær som fikk meg til å knuge den nakne kroppen inntil meg. Herregud! – jeg var vel ikke forelsket? – igjen? Det hadde jeg jo vært noen ganger før også, men da hadde jeg vært mye yngre! Nå som jeg var en voksen mann, burde jeg vel ha bedre vett! Plutselig kom jeg også på at det var tre ord jeg ikke hadde sagt – tre ord som min nye samboer sikkert ønsket å høre.

Leppene våre hadde fremdeles ikke forlatt hverandre da vi åpnet øynene – omtrent samtidig, forekom det meg. Det blussende unge ansiktet var bare få centimeter fra mitt eget, og jeg syntes liksom jeg kunne lese et nytt uttrykk i dem – noe jeg ikke helt kjente igjen fra fjoråret. OK, hun var blitt ett år eldre, hun hadde født et barn, men – ja, hun var så avgjort blitt mere voksen! slo det meg. Ikke lenger den lekelystne – og stillferdig opprørske ungjenta jeg husket fra tidligere, nå var det en ung kvinne jeg holdt i armene! Men den spente dirringen i kroppen hennes fortalte meg at hun var like lidenskapelig som før – ja, minst like lidenskapelig!

De tre ordene dukket opp i hodet mitt igjen, men det var Cathrine som stanset dem før de ble uttalt. – Jeg klarer ikke å vente helt til i kveld, altså! pustet hun i øret mitt.

Hun var naken, mens jeg var fullt påkledd, så jeg begynte straks å åpne klærne mine. Men hun stanset meg.

– Du har aldri tatt meg med alle klærne på! kniste hun. – Gjør det med meg nå, så kan vi være nakne sammen i natt. Bare ta meg – fort – og hardt!

Hun famlet med gylfen min og mens jeg kjærtegnet den faste, fulle – og litt fyldige – endestussen hennes, fikk hun lirket krabaten ut i der fri. Like etterpå gled jeg inn i den trange, glatte og klemmende varmen hennes. Cathrine ga fra seg et langtrukkent stønn.

– Ååååå, det er så leeeeeeenge siden! hikstet hun. – Mmmmm, mumlet jeg mot munnen hennes. Tømmerhoggernevene mine ble fylt med et par unge, spente – og modne bryster, Cathrine var blitt til en ung og lidenskapelig kvinne nå, men like trang og våt, og like deilig! Hun jamret seg lykkelig, og da jeg trengte helt til bunns i henne, stønnet vi høyt – begge to – og det var slik en svimlende følelse at akkurat da var jeg glad for at jeg hadde sprøytet en solid ladning inn i Anne-Britt samme morgen.
Historien fortsætter under reklamen

Og da vi begynte å bevege oss, samstemt og i felles nytelse, kniste hun i øret mitt:

– La det ikke gå et helt år til neste gang, hva?

Fremdeles hadde jeg ikke uttalt de tre magiske ordene – men de BLE sagt – og hvisket – flere ganger – i løpet av natten.

Giv forfatteren en kommentar - KLIK HER