Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: Lunar Landing

Sommerfugler av glede og forventninger flagrer i magen til Karin Underdal, – idet hun får øye dem i ankomsthallen på Heathrow.

Han har endret seg lite. Bortsett fra litt mer sølvgrått ved tinningen, – som seg hør og bør en rektor ved en stor internatskole, like utenfor London. Hun er kanskje noe tyngre, mer dameaktig og moden. Datteren, den skjønne Lucy er kledd i en enkel men stilig uniformspreget kjole. Hun holder sin sønn, Kenneth, i hånden der han står lett utålmodig og distre, i sin typiske engelske skoleuniform, og vitner om uvant disiplin og orden. Han er en vakker gutt på 8 eller 9 år nå.
Glade Øyne ser henne i møte idet hun vifter med hånden og roper, «Cane!»

Omfavnelser og kyss på kinn. Raske, diskret vurderende blikk, duften av nyvasket hår og god parfyme pirrer sansene og blander seg med de små skjelvende forventingsfornemmelsene som alle diskré forsøker å skjule. Hastig, støyende av glade rapporter fra turen og alt som har skjedd siden sist, – trekker denne merkelige engelske familien og deres norske gjest seg mot utgangen til parkeringen for å komme seg til Hamstead. Der ligger rektorens vakre tjenestevilla i gammel engelsk stil, som hun hadde sett så mange bilder av.

Etter mange års venting hadde hun endelig funnet en anledning til å komme. Mange bønnfallende brev og takksigelser hadde hun fått i disse årene, fra både Elsa og Rupert. Takksigelsene var først og fremst fordi deres uvanlige vennskap startet og utviklet seg mens han var undervisningsleder og rektor på en av misjonens internatskoler for piker i Ørsta. Og Karin ble ansatt som nybakt adjunkt ved skolen der på samme tid. De har siden forklart at bekjentskapet med henne var med på å gjøre norgesoppholdet utholdelig for dem. Møre og Romsdal var ikke akkurat verdens navle for folk som familien Cane.

Det var det besynderlige brevet fra datteren Lucy, eller Lucretia, som hun egentlig het, som gjorde utslaget.

En susende stillhet senket seg i den sølvgrå Jaguaren, – bare avbrutt av dempet småprat om dagligdagse småting, og minner fra tiden i Norge. Denne merkelig dempede og gyngende stillheten gjorde sin virkning. Som en drømmescene, og Karins tanker gikk plutselig tilbake til det første møtet.
*
Merkelig klart stod opplevelsene fra den gang der, den kvelden for 9 år siden da hun møtte den nye sjefen og hans vakre kone. Det var allerede begynt å mørkne, en regnværsettermiddag på Mørekysten, – da hun ringte på i skolens rektorbolig.

Hun var fortsatt opphisset og undrende over at han hadde bedt henne hjem til en samtale allerede, etter bare en uke.

En slik samtale kunne jo godt ha foregått på skolen, og mange muligheter for det hadde det vært. Men kanskje var det en typisk engelsk manér – å be hjem nye lærere etter noen dager, – eller kunne det være at hun hadde gjort noe han ikke likte. Minen hans, da han bad henne komme, var bestemt. Vennlig, men bestemt.

Kvinnen som åpnet døren var Elsa Cane, også en kollega som hun så vidt hadde hilst på, men altså rektorens frue. En varm og myk kvinnehånd ønsket henne velkommen, og presenterte seg. Hun var slank og mørk, med en vakker trenet kropp. Hun ledet da også en større gruppe unge jenter i skolens jazzballettklasser.

«Nice of you to come… fint at du kom!» sa hun hjertelig. «Vi drikker akkurat te. – Karin, ikke sant? Og du er 23 år – bare 5 år eldre enn vår datter Lucy, ikke sant? Hun går på gymnaset i Volda, – hun er en flink elev og hun gleder seg til å komme hjem på besøk til oss i høst-ferien.»
Hun førte sin gjest inn i en enkel, men trivelig og varm stue, der Rupert Cane reiste seg for å hilse velkommen. Bak Karins rygg så han nå sin kones fornøyde mine, og hennes lille nikk som gav den nødvendige anerkjennelse av gjesten.

Ja, han hadde regnet med at Elsa skulle bli fornøyd. Karin hadde en uvanlig flott figur og inngav tillit og trygghet. Han holdt hånden hennes litt lenger enn nødvendig innen han høflig anviste henne til en lenestol. Karin sank ned i den. Og sank var rette ordet, for den var svært lav og hadde en dyp rygg som fikk det korte skjørtet til å ake opp over hennes strømpekledde lår. Helt til kanten der strømpene sluttet, hvor bar hud kom til syne og avslørte at hun hadde på seg et par pikante strømpeband, som hun i berusende lettsinn hadde kjøpt i København en gang.

Alle øyne stirret på dem. Hun rakk ikke å dra ned skjørtekanten, før Elsa rakte henne en stor kopp rykende varm te.

Karin rødmet dypt. Det hadde hun lett for å gjøre. Spesielt nå da rektorens ansikt var rett foran henne og kunne granske hennes linjeskjønne ben og hoftekurve.

Hele hennes nedre del av kroppen var like synlig for Elsa, som nå satt i stolen ved siden av mannen sin.

«Kall meg Lessie, det er jeg blitt kalt siden jeg var liten, og jeg tar ikke skade av at det har en odiøs klang på engelsk» sa hun og smilte vitende mot Karin.

Hun betraktet Karin fra topp til tå, og tenkte at denne «ungen» skulle med rett behandling, bli helt perfekt. En så fin rødme, i et søtt ansikt. Hun kjente en iling av forventning når hun hørte Karins dype og beherskede kvinnestemme, som svarte på mannens små spørsmål.

Han styrte samtalen bevist og skikkelig, og uten at gjesten merket det, inn på emnet disiplin. Det dukket opp som en naturlig del av det å være pedagog og gjøre læreprosessene bedre for de unge. Karin var likevel litt forbauset over at det kom slike uvanlige tanker frem om straff med ris og reim. Det var uvanlig i Norge, men hun var svært klar over hvor stor forskjell det var i tankebanene fra England til Norge, på dette området, selv om hun nok visste at det forekom også her hjemme.

«Men jeg trodde ikke at det forekom fysisk avstraffing i vår skole», sa hun litt engstelig.
«Ikke offisielt naturligvis, min venn», det var Elsa eller Lessie som sa det.

«Men Rupert må av og til ta seg av noen av de eldre pikene, forstår du. Og jeg vil tillegge at ingen av dem eller deres foreldre har klaget.» Hun så Karin dypt inn i øynene.

Hun visste ikke hva hun skulle si. «Nei, jeg antar det», mumlet hun, nesten ikke hørbart.

«Bra», sa Rupert, «da har du altså ingen innvendinger.»

«Innvendinger?», hun lød som et ekko og rødmet igjen, «Nei – det har jeg vel ikke.»

Lessie bøyde seg fram og la sin varme hånd på Karins ben, straks over kneet. «Det er rett innstilling, kjære deg. En pike med en «varmet» ende blir uten tvil føyelig og lydig etterpå. Mer enn det! Jeg kan forsikre at alle som Rupert har tatt i opptuktelse har vært SVÆRT takknemlig mot ham etterpå, – for den erfaringen.»

Karin våget ikke å se ned på hånden som føltes krype lenger opp på låret hennes. Fru Cane var svært vennlig, selv om hånden kilte og det hele var så underlig intimt med rektoren sittende der rett foran dem. Men han syntes ikke å ta noen notis av hånden. Nå lå den på bar hud, like ved trusens kant.

«Jeg har utviklet et system, Karin», sa han. «Dirkete-metoden. Det kan komme tilfeller hvor jeg er nødt til å overlate slike avstraffelser til en annen lærer. Deg, for eksempel. Fra mitt synspunkt er det derfor viktig at læreren selv har, – tja hva skal vi si, – jo, – har opplevd eller erfart det å bli straffet. Forstår du?».

Karin mumlet noe. Hun prøvde å formulere at hun ikke helt forstod hva han ville med dette, men i et lite hjørne av sin hjerne stod det forferdelig klart for henne. Og fru Cane satt der nå og praktisk talt og kjælte med låret hennes. Som om hun ville trøste henne.

«Det fungerer meget bra, Karin», sa fruen, «dermed kan du lettere identifisere deg med eleven – forstå hennes – eller hans kjensler og reaksjoner. Og det er særskilt verdifullt om du selv har vært straffet med ris eller pisk. Har du det? Har du vært med på det noen gang, lille venn?»

Karin drakk ut teen sin, og klarnet stemmen, – dette begynte å bli svært pinlig – men hun innså at disiplin var viktig, og rektoren var sikkert i sin fulle rett. «Ja», sa hun svakt «Et par tre ganger – hjemme, – min far var ganske streng, – men han slo ikke så hårdt om jeg husker rett.»
Virkeligheten var at hun visste det var en Overture til at han etterpå tok sin hustru til soverommet, og snart hørte lydene av heftig elskov, mens hun med den brennende baken gikk på sitt eget rom befølte sitt eget våte kjønn til en herlig utløsning.

Lessie nikket med et lurt blikk i øynene og tok koppen hennes.

«La meg gi deg en liten drink», sa hun, «og så får Rupert vise deg hva han mener!»

Rektoren hadde reist seg og gikk litt nervøst frem og tilbake, men han sendte skrå blikk ned på hennes nå nesten helt bare lår, og hun følte at han kunne se trusen.

«Jeg må likevel tillegge, at ved min måte å straffe f.eks. en litt eldre pike, så er det fullt og helt frivillig fra deres side – når de tar av seg trusen, altså.»

Karin fikk bare fram en grumset gurglelyd. Hun forsøkte å forstille seg Eva Bergan, – en søt pike i hennes egen tilsynsklasse, – hvordan det ville ta seg ut når hun lå bøyd over kateteret og blottet en sikkert fortryllende vakker bakdel.

Da kom rektorfruen med en liten brikke med noen glass vin. Hun gav Karin ett.

«Han vil ikke komme til å gjøre deg noen form for skade, vet du», sa hun i nesten konspiratorisk tone, selv om hun skjønte at rektoren hørte hva hun sa.

«Du kan vise henne en av dine redskaper, Rupert», fortsatte hun og satte seg på armlenet av stolen til Karin.

«De ser litt skrekkelige ut men, det er de slett ikke. De smale er faktisk ganske behagelige, – som gjort for en moden liten ende – når den treffer under den kjøttfulle delen og -, – ja da bruker slemme små tøser å sparke med helene».

Karins Øyne ble nesten glassaktige av å lytte til denne utrolige samtalen. Hun løftet ansiktet mot Lessie og stirret på henne med halvåpen munn. Og som i en drøm, – hun var sikker på at det var en drøm, – bøyde den andre kvinnen seg mot Karins klarrøde. En fin tungespiss kilte seg ivrig inn mellom leppene.

«Jeg tror du vil like det, Karin», visket hun hett. «Jeg har en bestemt følelse av det!»

Herregud, det gjør jeg også, tenker hun med ett, og i det samme kommer rektoren inn med en rotting, en smal meterlang og myk bambusstang, som han senket til den berørte hennes strømpe kledde ben.

«Denne er bra, tror jeg», sa han med et smil.

Nervøst tømte hun vinglasset. Skulle hun si ja-, eller skulle hun stikke av, – eller skulle hun le av det hele, eller-?

Men rektoren forlot rommet drog Lessie henne opp av stolen. Plutselig kjente hun seg svak i knærne, – en følelse av avmakt hun ikke hadde kjent på mange år. Ikke siden de gangene hun var i samme situasjon med sin far, og han ville gi henne straff for hennes oppsetsighet og ulydighet i tenårene.

«Under normale omstendigheter», hørte hun Lessie si, idet hun holdt en sterk arm rundt livet hennes, «tar vi piken, som for eksempel vår datter, inn på arbeidsværelset, – men sengen er så mye mer bekvem og jeg tror at ……»

Røsten hennes kvervet bort liksom, Karin var i en slags hypnotisk tilstand og ble før opp trappen til soverommet. På den brede sengen lå en komplett skoleuniform av det slaget som er så vanlig i engelsk skole – bluse og skjørt.

Den unge lærerinnen stirret som forhekset på den da Lessie lukket døren. «- Så kan du lettere leve deg inn i rollen», sa hun og løftet opp det svarte plisserte skjørtet.

«Det går så fort å skifte om.»

Karins tunge var som limt i ganen. Ennå mens hun pratet gikk fru Cane’s hender under kjolen og begynte å dra av henne trusen. «Å kjære, for en bedårende ende du har, – så varme og struttende den er!»

«Nei! Åh – jeg mener» Karin var i panikk, men den andres grep var sterkere enn hun hadde ventet seg, og med trusen neddratt til knærne, var hun hjelpeløs.

«Litt motstand er bare bra», lo Fru Cane. «Da kommer du liksom i rett stemning. Men skynd deg nå, for vi må ikke la ham vente. Han kan bli så sint iblant.»

Karin ville skrike ut en protest, men hører seg selv svare: «Å, fru Cane, de klærne kan umulig passe meg!»

«Din dumme gås, det gjør de så visst! Vår datter har bruker disse klærne, hver gang vi riser henne, og hun er akkurat samme størrelse som deg. Av med jumper og BH, – ja BH trengs ikke for dette her.»

«- Å for noen vakre bryster du har, så store og herlige og faste. Men nå var det kjolen, Karin – slik ja»

Det gikk rundt i Karins hode. Helt naken så nær som sko og strømper var hun redd for at skolens rektor skulle komme inn å finne henne naken, så hun dro på seg skoleuniformen i rasende fart. Den passet virkelig bra, og hun hørte at fru Cane sa at den passet perfekt. Hun understreket dette ved å stryke oppover hennes nakne lår. Trusen var på plass igjen.

«Nå bøyer du deg fram, Karin – Mer! Hvil albuene på sengeteppet. Knærne på kanten av sengen, ja slik. Det var bedre. Og så sklir vi opp kjolen. Jaha- du har vært en absolutt frekk og slem pike, ikke sant? Og du fortjener å få dask – IKKE SANT?’

Det virket som en evighet innen noen svarte, og det måtte være henne selv, tenkte Karin, – hun lykkes endelig å presse frem et halvkvalt, skjelvende svar «Jaaa…»

Og dermed åpnet soveroms døren seg og steg hørtes bak henne.

«Stå stille nå, Karin – aldeles stille, mens han blotter din fete, oppstopperbak!»

Karin skvatt til da hun kjente hans kjølige hender stryke følsomt oppover baksiden av låret, så over og under skinkene hennes, til de fikk fatt i kanten på trusen. Kinnene brant og nå! – nå, nå drog han den lille hvite trusen nedover. Igjen kom hender strykende over hennes bare ende, som stakk ut så markert.

Hun visste hva mer som nå viste seg for han, når han nå bøyde seg ned og hjalp hennes sorte pumps gjennom trusen. Han kunne se rett inn mellom bena hennes, – og det mens fruen hans var tilstede! Det brant i mageregionen.

Elsa Cane eller Lessie hadde imidlertid slått seg ned like til venstre for Karin, mens hennes mann stod mitt imot med rottingen klar. Lessie fikk klamme hender.

Karins skinker var superbe – likeså var hele hennes lekre og passe fyldige figur – og de svarte nylonstrømpene, med de blå strømpebåndene passet ideelt til skoleuniformen og understreket det pikante i situasjonen. Baken lyste hvit og fager, herlig rund med en dyp dal, og i den pakket noen blonde små hårtafser inn noen myke og runde lepper som lepper i et hakk, som forsvant mellom to vakre og runde lår.

Lessie svelget, hun hadde fått en unaturlig produksjon av væske i munnen. Og hun kjente antydninger om fuktighet også andre steder.

«Nå, Karin», sa hun rolig. Nå skal du senke magen, og stikke baken opp -, skill bena litt – mer – ja, der! Bra! Tærne innover. Nå begynner Rupert ganske lett, – så hold deg absolutt stille ellers så smeller han til deg hardere neste gang.»

Karin kunne høre hjertet hamre. Å, dette var rått – å vise alt på denne måten, og – AU!
Hun rykket til da rottingen traff hennes lubne bakdel, men det var bare som et stikk. Nesten som en berøring. Det andre slaget kom, og lårmusklene stammet seg, og slappet så av igjen.

Om dette var det hele? – undret hun seg. «Bra, Karin», sa rektoren. «Nå en liten til – HER!»
«Oooooh!» Den «lille» svei skikkelig. Den var ikke så hard, men den fikk rumpeballene til å knyte seg Hun bet seg i leppene og prøvde å tå den sviende brenningen til å forsvinne.

Rupert Cane vekslet et blikk med sin frue som smilte og nikket. Dette var alltid det beste øyeblikket – det som pikene aldri var forberedt på. Det kom nå da han løftet rottingen høyere og lot den sveipe ned i et langt slag som traff Karin nøyaktig der hvor bakens sterkeste bue går over i lårets topp, og det presset ut et langt, klagende skrik fra henne.

Hun fløy opp, tårene spratt og de høye helene løftet seg høyt fra sengeteppet, innen de sank tilbake. Hoftene svingte vilt fra side til side.

«Stans, – straks!» freste Lessie.

«Milde himmel, jente, han har jo knapt pirket på deg, – vær ikke en sånn baby! Rupert, – om igjen!»

Et nytt skrik runget i rommet et brøkdels sekund etterpå, når det samme sviende slaget landet tvers over den bredeste delen av baken.

Det brant som ild. Rupert visste at han ikke trengte noen tilskyndelse fra sin frue for å vite at det neste måtte komme med det samme. Karin hadde ikke rukket å komme seg fra det forrige, og når nå baken fikk enda et sviende sterkt slag, hoppet hun formelig opp fra sengen, og hennes skrik gav gjenlyd i rommet.

Tårene haglet. Hun krafset med fingrene i sengeteppet og hørte at Lessie klukket og lo.
«Men snille Karin, du er jo en sippejente. Hva skal vi gjøre med deg?» Hun stakk hånden inn mellom pikens lår og hvelvet den over kjønnet.

«Se så, slutt med den sippingen, og stryk deg mot hånden min, – det hjelper litt. Slik ja, – mer enn det – så ja! Det var bedre ikke sant?»

Karin var i ferd med å kveles. En snøftende, gurglende lyd kom fra strupen når hun kjente kvinnens langfinger la seg i sprekken og sakte bikket seg inn mellom leppene for etter hvert å få kontakt med en merkelig svullen klitoris, og så forsvinne igjen. Lessie tok bort hånden helt, og nikket stille til mannen. Hennes lepper formet ordet «Nu!»

Det var et gnistrende rapp av rottingen som fikk Karins munn til å åpne seg til et skrik som på et eller annet vis aldri nådde ut av halsen, – det stoppet på veien.

Nå gikk baken hennes som en egen løs kroppsdel, – skinkene knep i hop og åpnet seg og knep i hop igjen. Endelig fikk hun pust til et utgående langt stønn.

Det hadde ikke tonet helt ut før Karin ble veltet om opp på sengen på rygg.

Blusen ble revet opp, og Karins stønning ble stoppet av en kåt kvinnemunn, og to kvinnehender som holdt om og kjælte for brystene, kløp i de strittende brystvortene. En befalende tunge, – våt og trøstende, – tvang seg inn i hennes munn. Aldri hadde hun kjent sine brystvorter så stive, og aldri hadde hun kjent seg så seksuelt anspent. Nå blandet noe nytt seg inn i smerten fra slagene. Det kriblet, klødde i kjønnet hennes. Hun kjente at saftene begynte å renne, som om en kran var skrudd på.

På nytt stønnet hun høyt, idet hun kjenner et par sterke hender gripe fatt i lårene og drar dem fra hverandre – mer og mer- samtidig som brystene utsettes for rytmisk klemming og kjæling. Hoftene gir fra seg rytmiske buktninger når hun kjenner hendene holder henne i et solid grep og noe varmt og hårdt baner seg vei inn i henne, der en kvinnefinger nettopp hadde vært.

Pulserende i samme rytme som hennes opphovnede klitoris gned den stive mannslemmen seg opp og ned mellom kjønnsleppene, slik at det som er igjen av smerten fra slagene erstattes av en ny opphisselse som får fet til å gnistre for øynene hennes.

Magemusklene slappet av, tungen møter Lessie’s i et vått kyss. Karin uler. Men det er en vellystig uling, som får rektorfruen til å flytte leppene sine til en av de stive, brune brystvortene – og fører ned hånden til underlivet hennes for der med to fingre å kjenne hvordan mannens penis baner seg sakte og sukkende vei inn i den våte og oppsvulmede vaginaen på den unge lærerinnen.

Mann og hustru ser på hverandre og smiler. Snart kan de nyte på alvor – når dette lille trøsteknullet er over, – når de begge er nakne og hadde den unge og søte kvinnen avkledd mellom seg, for en lang gjennomført behandling.
— O —
Idet bilen med en myk bevegelse svinger inn i hagegangen foran garasjen innser Karin at de to årene sammen med Cane familien i Norge hadde omskapt henne som menneske. Hun hadde erfart at erotikk kunne være et hav av utrolige varianter, – som bare frie mennesker, – som forstår sin seksualitet og respekterer hverandre, – oppdage og nyte. Nå kunne hun i enda større grad nyte samværet med disse herlige menneskene, og hun kjenner den sitrende forventningen til det som sikkert vil skje i kveld, når middagen er spist og velkomstdrinkene er i glassene.

Ved inngangsdøren står et mørkhudet par, kledd i sort tjenerkostyme.

«Det er vår butler, James og kone Missa, – du kommer til å like dem», sier Rupert og blinker til Karin.

Karin visste ikke at de hadde tjenere. Men dette var England, – og hvilken rolle de hadde i dette hadde det ikke stått noe om i brevene.

Men det var sikkert et gjennomtenkt trekk. Livet byr på overraskelser, tenkte Karin oss smilte mot dem.
Historien fortsætter under reklamen

«Takler du det uventede, er du moden for livet!» hadde Rupert sagt en gang.

Fortsette?