Hun bladde tilbake til det første bildet. Tenk! – helt naken – og med en mann til stede! ..

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Agnar følte seg litt ille til mote. Han følte at han hadde vært bare en hårsbredd fra å få oppfylt en hemmelig drøm – så å si en «våt drøm», selv om akkurat dét aldri hadde skjedd ham – men så måtte selvsagt den hersens telefonen ringe – akkurat da hun hadde ertet ham opp nesten til bristepunktet!

– Ikke ta den! hadde vært hans første innskytelse, for det var svært sjelden noen ringte til ham, og akkurat nå passet det så uhyre dårlig! Men Silje hadde sluppet det hun holdt i hånden og grepet telefonrøret før han fikk sukk for seg.

Det hadde vært bestemoren hennes – søsteren hans – og han syntes han hørte en inntrengende, nesten panisk tone i stemmen hennes, Silje lyttet og nikket,

– Jada, bestemor, jeg skal skynde meg alt jeg kan! lovet hun, før hun la telefonrøret på plass igjen. Hun smilte – litt djevelsk, kanskje? tenkte Agnar da hun møtte det spørrende blikket hans.

– Jeg må bli med bestemor til stakkars tante Agathe, opplyste hun. – Hun er nettopp kommet hjem fra sykehuset, men er veldig svak og trenger mye hjelp. Vi må nok være hos henne noen dager, sier bestemor.

Hun reiste seg og kastet et blikk på den verkende ståpikken hans, som fremdeles pekte skrått oppover. Et lurt, lite smil kruset de myke leppene hennes – som for et par minutter siden hadde lukket seg så mykt om hans følsomme pikkhode – men bare så altfor kort!

– Du får fortelle ferdig neste gang, da, kniste hun, mens hun skyndte seg mot døren. – Det gleder jeg meg til – å endelig høre sannheten!

Døren klikket i lås bak henne, så var hun borte. Han hørte svakt at hun satte seg opp på sykkelen, som sto utenfor, og tråkket av gårde.

Det hadde vært tre dager siden, og nå begynte skapene hans å bli tomme. Han sukket tungt, og reiste seg møysommelig fra godstolen. Vanligvis var han ikke særlig plaget av klumpfoten sin, men akkurat i dag verket det litt i den.

Det var et godt stykke å gå til butikken, så han bestemte seg for å ta bilen, noe han sjelden gjorde. Det var en gammel bil, en Chevrolet Master Deluxe 1939, faktisk, som han hadde fått kjøpt rimelig for noen få år siden. Den var både stødig og romslig, og lett å kjøre, selv med klumpfoten.

På veien til butikken så han en enslig skikkelse som trasket langs veikanten, på venstre side, slik hun skulle. Han tutet kort i hornet og vinket vennlig. Da hun snudde på hodet, kjente han henne straks igjen. Noen meter foran henne svingte han inn til siden, stanset bilen, rullet ned vinduet og stakk hodet ut.

– Hei, Ingrid! smilte han vennlig – hvor har du tenkt deg hen, da?

Ingrid tok noen skritt og stanset da hun var akkurat på høyde med bilen hans, slik at det var en snau veibredde mellom dem. Hun trakk på skuldrene.

– Ikke noe spesielt sted. Jeg var oppe ved huset der Silje bor, men der var det stengt. Det sto bare en lapp på døren: «Agathe er syk», og det skjønte jeg jo ikke så mye av.

Agnar lo, en lav, liten latter.

– Nei, Silje var hjemme hos meg for tre dager siden, da måtte hun plutselig løpe, fordi bestemoren hennes, altså min søster, måtte reise for å ta seg av en gammel dame som nettopp var kommet hjem fra sykehuset. Så de blir nok borte noen dager til, begge to.

Ingrid fikk et resignert uttrykk i ansiktet, så han.

– Jaja, ikke noe å gjøre med det, sukket hun. – Bestemor er ikke hjemme heller, men jeg får vel prøve å finne noe å lese på. Det er ikke noe fint vær å gå tur i, heller.

Agnar vinket på henne og smilte inviterende.

– Jeg skal bare en liten tur på butikken. Bli med meg, da vel, så kjører vi hjem til meg etterpå. Da kan du kanskje hjelpe meg med noe også. Jeg er litt dårlig til bens, vet du.

Ingrid nølte litt, hun lurte på hva hun skulle «hjelpe» ham med. Fremdeles visste hun ikke hva Silje hadde «hjulpet ham med» den gangen, og hun fikk et lite sug i magen ved den tanken. Men «onkel» Agnar bøyde seg til høyre og åpnet døren til passasjersetet, så – etter å ha sett seg til både venstre – først – og så til høyre, krysset hun veien, gikk rundt fronten av bilen og satte seg inn ved siden av ham. Agnar strakte seg over henne og trakk døren godt igjen. Det kom en svak duft av etterbarberingsvann fra ham da han var så nær innpå henne. Hun likte det, av en eller annen grunn.

Det tok bare fire – fem minutter å kjøre til butikken, og han pratet hyggelig med henne hele veien.

– Det kan være riktig kjedelig i den lille grenda her, innrømmet han. – Men det er stille og fredelig, nesten ikke biltrafikk – for dette er jo ikke noen gjennomfartsvei, og alle folk er hyggelige og snille – synes du ikke det?

Ingrid rødmet og nikket, hun kjente ikke så mange, og det sa hun.

– Siden jeg kom hit, har jeg bare snakket med bestemor og Silje – og litt med deg. Hun kniste litt, og Agnar nøt den lille rødmen som steg opp i de myke kinnene.

– Ja, ettersom Silje er bortreist, så får vi to benytte anledningen til å bli litt bedre kjent, da, vet du, humret han godmodig. Ingrid likte lyden av den lave latteren hans, men rykket litt til da han la sin store, varme hånd på hennes venstre lår og klappet det lett, to ganger. Heldigvis tok han den fort til seg igjen, men hun syntes hun kunne føle varmen fra den helt til hun steg ut av bilen og fulgte etter ham inn i butikken.

Der inne var det flere mennesker, som han tydeligvis kjente, alle sammen. De hilste ham med smil og nikk og muntre replikker. To av dem, som sto med hver sin åpnede ølflaske i hånden, smilte bredt med skjeggete, ubarberte ansikter, og lot blikkene gli over den slanke, sjenerte jenta ved siden av ham.

– Hei, Agnar – jaså, har du fått deg ny kjæreste nå? skrattet han. Ingrid rødmet, men onkel Agnar beholdt et alvorlig ansiktsuttrykk, merket hun.

– Hei, Engebret, nå får du oppføre deg pent! hilste han, men smilte da han sa det.

– Dette er en skikkelig jente nemlig, datter til Rakel og Andreas Gudbrandsgard.

– Å, de misjonærene, ja, utbrøt den andre skjeggapen og strakte frem en knudrete neve. Ingrids lille hånd forsvant nesten i den.

– Hvor gammel har du blitt da, veslemor?

– F- fjorten år,. Ingrid hvisket nesten, så forlegen var hun. Engebret knegget og tok en slurk av ølflasken sin.

– Se det, ja – mannbar snart, jo! Begge skjeggapene knegget lystig og klinket ølflaskene mot hverandre, mens onkel Agnar trakk henne med seg bort til disken. Mens han ventet på å bli ekspedert, bøyde han seg mot henne og mumlet i øret hennes:

– Ikke bry deg om de frekkasene, du. De er ikke farlige, men de drikker opp alt de tjener, og de har aldri klart å skaffe seg kone, noen av dem. Heldigvis! la han til, og Ingrid skjønte straks hvorfor.

Da det ble hans tur bestilte han forskjellige ting han hadde skrevet på en lapp, deriblant ost, servelat, brød, smør og syltetøy, så tenkte han seg litt om.

– Ja, og så må jeg ha en liter kremfløte, en kilo hvetemel og et snes egg, erklærte han.

– Jaså, har du tenkt å bake kake, Agnar? smilte den lubne damen bak disken. Agnar nikket.

– Ja, jeg har nettopp fått så trivelig besøk, så det tenkte jeg vi måtte feire! smilte han. Så pekte han opp i hyllen bak henne.

– Se der, ja – Kong Haakon konfekt, jo. La meg få en kilospakning av den også, er du snill.

Ingrid var helt målløs. Mente han virkelig det han sa? – eller, det var kanskje ikke henne han tenkte på. Og så konfekt – det hadde hun fått bare én gang i sitt liv – og bare én bit. Det var i et bryllup hun hadde fått lov å være med i for flere år siden.

Da de satt i bilen, med alle varene i baksetet, spurte hun:

– Venter du besøk, altså? Og kan du virkelig bake kake?

Onkel Agnar lo den varme latteren sin, slapp rattet med en ene hånden og strøk henne over håret.

– Trivelig besøk har jeg jo allerede fått, og jada, siden jeg bor alene, må jeg nok bake kakene mine selv. Men i dag kan jo du hjelpe meg litt, kanskje?

Ingrid lyste opp, og igjen ble den lystne onkelen slått av hvor søt hun var. Hun hadde virket så – nesten ubetydelig og grå mus-aktig til å begynne med, men det var kanskje fordi hun var sammen med den livligere og mer frimodige Silje, tenkte han.

– Å jaaaa, jeg elsker å lage mat, jeg! sprudlet hun. – Både mamma og bestemor er flinke til det, og veldig oppsatt på at jeg skal bli en god husmor – hun stanset brått og rødmet – når jeg blir voksen, sluttet hun og slo blikket ned.

Agnar våget seg til å legge en faderlig arm om skuldrene hennes og klemte henne inntil seg et øyeblikk. Hun stivnet til, merket han, men slappet merkbart av da han tok bort armen igjen.

– Riktig søt, men litt skvetten! tenkte han for seg selv. Han måtte nok gå svært forsiktig frem, Men han husket en liten detalj fra deres forrige møte, og lurte på om han kunne dra nytte av det.

Han rørte sammen en kakedeig, hun hjalp ham å piske krem, han fant frem et par vaniljestenger, og hun smilte strålende da hun så hva han gjorde.

– Åh, det kommer til å bli en deilig kake, altså! smilte hun, – Mye bedre enn noe som mamma eller bestemor lager!

Kapittel 6 – Ingrid er – bare litt – uskikkelig

De småpratet litt mens han gjorde vaniljekremen og kakebunnen ferdig og satte kakeformen inn i ovnen. Så rettet han ryggen, tok et håndkle og tørket hendene.

– Nå tar det jo en stund før den blir ferdig, som du sikkert vet, sa han og møtte blikket hennes. Hun møtte det, åpent og avslappet, helt tydelig følte hun seg tryggere på ham nå. Han følte pulsen øke litt – det var altfor lenge siden Silje hadde vært hos ham, og det forrige besøket hadde jo blitt så brått og brutalt avbrutt også – til og med like før – –
– Jeg har noe å gjøre ute i det lille verkstedet mitt, fortalte han. – Det tar nok en halvtimes tid, men i mellomtiden kan kanskje du passe på kaken vår?

Ingrid nikket entusiastisk og smilte tillitsfullt til ham. – Det skal gå fint, det, forsikret hun

– Som du ser, har jeg mange bøker her, pekte Agnar. – Kanskje mest for voksne, jeg husker ikke riktig hva jeg har, men du finner sikkert noe. Og så setter jeg på litt musikk for deg også.

Ingrid nikket igjen, onkel Agnar var jo like hyggelig som Silje hadde sagt, tenkte hun. Hun fikk slik en god og varm følelse i maven når hun tenkte på ham. Merkelig, i grunnen – hun var jo slett ikke vant til å være alene sammen med en mann – en fremmed mann, til og med.

Men han var helt annerledes enn de to frekke gubbene hun hadde hilst på i landhandelen. «Snart mannbar», hadde en av dem sagt. Hva mente han med det, tro? Kanskje hun kunne spørre onkel Agnar.

En halvtime, hadde han sagt, og kaken ville nok ta minst like lang tid for å bli ferdig. Radio Lux spilte dempet i bakgrunnen. Så livlig og fin musikk, tenkte hun og ønsket hun kunne danse til den. Men dans var synd, hadde hun lært, både av mamma og av bestemor, så det var nok best å holde føttene i ro, ja.

Øynene hennes falt på de to overfylte bokhyllene, og hun kjente en urolig kribling i mavegropen. Hun husket godt sjokket hun hadde fått da hun sto med det fryktelig bladet i hånden. Hun hadde tenkt på det hver dag siden dengang.

Hun kikket på det store vegguret. Pendelen klikket frem og tilbake, rolig og rytmisk. Det var ikke gått fem minutter engang. «En halv time». Torde hun?

Hun var helt tørr i halsen da hun tok ut to – tre av de «stygge» magasinene og satte seg i sofaen. Det lå flere, både store og små puter ved siden av henne, så hun kunne stikke dem lynsnart inn under en av dem så snart hun hørte skrittene hans, eller når døren ble åpnet.

Hjertet hamret vilt i brystet hennes da hun åpnet det ene. Det var litt større enn det første hun hadde sett, og bildene dekket hele siden på bladet, Hun gispet og gjorde store øyne, enda hun var forberedt – trodde hun – på hva hun kom til å få se.

Men egentlig var det første bildet ganske – vakkert, syntes hun. Det viste en splitter naken ungpike, kanskje på hennes egen alder – eller et par år eldre – som sto halvt bortvendt fra kameraet, med blikket rettet litt nedover. Brystene hennes var mye større enn dem som Ingrid hadde, men håret var lyst blondt, som hennes eget, og øynene var knall blå – himmelblå, tenkte Ingrid med et stikk av misunnelse. – Mye penere øyne enn mine! tenkte hun mismodig.

Piken smilte kokett, ikke til fotografen, men til han som – antagelig – satt på gulvet bak henne. Det vil si – det var bare hendene hans som var synlige på bildet, de strøk – antagelig mildt og forsiktig, trodde hun – oppover de slanke leggene hennes. Ihvertfall forestilte Ingrid seg at det var det de gjorde.

Kjønnet hennes var ikke synlig på bildet, og Ingrid lurte på om hun hadde hår på tis- – åh, ja, det hadde hun! – oppdaget hun da hun bladde videre til neste bilde. Men forbausende lite, syntes hun. Ingrid hadde like mye – mente hun selv.

På dette bildet hadde hun blikket rettet mot fotografen, og hun smilte litt lurt – igjen var det noe som Ingrid fikk inntrykk av. Samtidig fikk hun bekreftet at dette var en riktig søt jente, med runde, svakt rødmende kinn, med fulle lepper, helt uten leppestift, og det lyse håret falt i myke bølger rundt det smilende ansiktet.

– Kanskje er hun ikke noe eldre enn meg likevel? tenkte Ingrid, og den uforklarlige spenningen i kroppen hennes steg litt ved den tanken.

Nederst på bildet var mannen kommet tydeligere frem – ja for det var en mann og ikke en unggutt! så Ingrid, og pulsen hennes slo straks enda heftigere. Han så ut til å være naken, han også, men det var bare bakhodet hans og halve ryggen som var synlige. Han var – ikke så stor og sterk som onkel Agnar, trodde hun, men han var kanskje litt mørkere i huden enn ham. Kanskje hadde han vært mye i solen – eller kanskje han var italiener eller noe? lurte hun på. De frekke hendene hans hadde nå krøpet opp til knærne på den unge jenta, og tommelfingrene liksom pekte videre oppover lårene hennes, og skrått innover. Ingrid rødmet enda dypere da hun tenkte på HVOR de pekte!

Hun bladde tilbake til det første bildet. Tenk! – helt naken – og med en mann til stede! Nei, sikkert TO menn! – for det måtte jo ha vært en som tok det bildet også! Tenk at jenter gjorde noe slikt! Og hun var jo så nydelig også – så pen – og hun så – glad ut! Som om hun kunne briste ut i klingende latter når som helst!

– Jeg har også alltid likt det bildet, hørte hun plutselig like ved siden av seg. Ingrid satte i et forskremt skrik, hun hoppet formelig i sofaen og mistet de tre magasinene – det hun holdt i hånden, havnet på fanget hennes, og de to andre på gulvet. Da hun løftet blikket så hun onkel Agnars ruvende skikkelse like ved siden av sofaen hun satt i. Nå smilte han og bøyde seg ned for å plukke opp de to andre magasinene.

Ingrid brast ut i hulkende fortvilet gråt, Hun slapp det spennende bladet, slo hendene for ansiktet og gråt – gråt så tårene rant ut mellom fingrene hennes. Så følte hun plutselig at sofaen ga etter litt, da onkel Agnar satte seg ved siden av henne og la en arm trøstende om skulderen hennes

– Så så. jenta mi, ikke gråt, da! mumlet han i øret hennes. Men hun klarte bare ikke å la være.

Hun gjorde ikke motstand da han trakk henne inntil seg og strøk henne ømt over kinnet.

– Unnskyld, unnskyld, hikstet hun – jeg – jeg vet at det var galt, og jeg – jeg skammer meg så fryktelig! Ik- ikke vær sint på meg, onkel Agnar, vær så snill?

Hun så bedende opp på ham, selv om hun egentlig ikke torde å møte blikket hans. Agnar syntes det tårevåte, lille ansiktet var helt betagende. Han la to fingre rundt haken hennes, løftet den litt, og med den andre hånden fant han et rutete lommetørkle i brystlommen, som han tørket tårene bort med. Men de fortsatte å komme, selv om hun ikke lenger hulket høyt,

– Så så, gjentok han og smilte – nå må du slutte å gråte, før lommetørkleet mitt blir helt klissvått! Ordene fikk den fortvilede Ingrid til å knise ganske kort, og Agnar fortsatte:

– Du har ingenting å gråte for, ingenting å skamme deg over, heller! forsikret han.

– Tvertimot – det er jeg som burde skamme meg – det er jeg som bør be deg om unnskyldning!

Ingrid snufset litt, hun hadde sluttet å gråte, og nå så hun forbauset på ham.

– Du? Du har da ikke gjort noe galt! Det er jo jeg som – som – –

Agnar la en stor, men varsom finger på leppene hennes og kysset henne på begge øynene. Ingrid kniste igjen, noe slikt var det aldri noen som hadde gjort med henne før. Onkel Agnar smilte bredere.

– Sånn ja, du er jo så nydelig når du smiler – minst like vakker som jenta på det bildet der, som vi begge liker så godt. Han pekte på magasinet, som fremdeles lå åpent i fanget hennes, og Ingrid ble blussende rød – og helt varm.

– Hun – hun er jo så – – så – – men jeg vet at jeg ikke hadde lov å kikke i de bladene, så – unnskyld så mye, altså! kom det med gråtkvalt stemme.

Han ristet på hodet. – Ingrid, her hos meg kan du se i alle de bøker jeg har og kikke i alle de blader du finner, forsikret han. – Men nå er det JEG som skammer meg, for at jeg har latt slike blader bli stående fremme. Jeg har hatt dem i mange år, forstår du, og jeg burde selvsagt ha kastet dem, men – jeg hadde nesten glemt at de sto der, løy han.

Ingrid svelget og fuktet leppene. Agnar så på den lille rosa tungespissen med et sultent blikk, men det var Ingrid altfor uskyldig til å oppfatte. Hun leste bare vennlighet og varme i øynene hans.

– Kastet dem? undret hun. – Fordi det er – syndige bilder, mener du? Agnar lo lavt og ristet på hodet.

– Nei, kvinnelig skjønnhet kan aldri bli syndig, hevdet han bestemt. – Om de er nakne eller påkledd, vakre kvinner er alltid – deilige å se på!

Så satte han en liten støkk i henne ved å bøye seg ned og hviske i øret hennes:

– Og det er du også – spesielt når du ikke gråter!
Historien fortsætter under reklamen

Han blunket godmodig til henne og reiste seg. Ingrid snuste, hun kjente at det begynte å lukte godt fra kjøkkenet, og det gjorde nok onkel Agnar også. Mens han gikk mot kjøkkendøren, sa han over skulderen:

– Straks tilbake, jeg skal bare se om den snart er ferdig.

Læs næste afsnit

3 kommentarer

1. Felix

   12/07/2024 kl 18:24

   En smuk og velfortalt historie.

   Jeg glæder mig til næste  afsnit.

   ⭐⭐⭐⭐⭐

   Bh. Felix

   3+

   Besvar kommentar
2. Frank

   11/07/2024 kl 13:53

   Gleder meg allerede til neste kapittel. Skal de bla litt i bladene sammen kanskje?

   4+

   Besvar kommentar
3. Reha

   11/07/2024 kl 7:35

   Fin historie, og du har en rigtig god måde at slutte dine historier, så inviterer dig selv til et afsnit mere 😉. Det kan jeg kun glæde mig til 👍.

   4+

   Besvar kommentar