Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Kapittel 1 – Ingrid

Hun BURDE jo være glad! Hun hadde opplevd en riktig hyggelig sankthansaften sammen med venninnene sine, de hadde danset – ikke med gutter, riktignok! – det fikk hun ikke lov til av mamma, og det KUNNE jo hende at noen sladret! – de hadde spist pølser og drukket brus, danset litt mere og sett på det flammende sankthansbålet som alle hadde vært med på å bygge opp – av et par gamle sjekter, restene av et gammelt, forfallent uthus, plankerester – det hadde i det hele tatt blitt et skikkelig stort og imponerende sankthansbål, som hadde luktet brent tjære lang vei da de satte fyr på det. Alle hadde måttet gå langt bort fra det for å se på, for det hadde vært VELDIG varmt, og det tok lang tid før det brant ned.

Til og med været hadde vært aldeles strålende – blå himmel med hvite skydotter som ble farvet røde etterhvert som solen sank i havet – iallfall så det ut som om den sank ned i havet langt, langt der ute, men Ingrid visste selvsagt at det ikke var slik, hun hadde lært at jorden var som en stor ball som sirklet rundt solen – som også var som en ball – en KJEMPESTOR ball av hvitglødende gass, og at begge disse ballene – og mange, mange andre – hvirvlet med en enorm fart rundt i noe som ble kalt «verdensrommet» – men der falt Ingrid av lasset, for da ble det så stort at hun ikke kunne fatte det engang!

Nå var det imidlertid gått en uke siden sankthans, og hun bodde ikke lenger i den idylliske lille byen ved det spennende havet. Mamma og pappa hadde reist langt bort for å fortelle negrene om Jesus, og Ingrid var blitt sendt til bestemor, som strikket votter til dem, og som bodde langt ute på landet, der det var bare en liten klynge med vanlige hus, ellers var det bare åkrer og skog og små og store bondegårder. Pluss en doven, liten elv som slingret seg gjennom dalen, og som stort sett fulgte bygdeveien.

På den veien gikk nå Ingrid – og kjedet seg! Hun gikk langsomt langs veikanten, uten å ha noen planer om hvor hun skulle gå. Sommerferie, liksom! – og ingenting å gjøre! Ikke visste hun om noen andre barn – eller ungdommer – på hennes alder, heller. For Ingrid tenkte ikke på seg selv som «barn» lenger, nå som hun var – iallfall nesten – konfirmant. «Tenåringer» var det noen som hadde begynt å kalle folk på hennes alder – de som var mellom tretTEN og nitTEN. Det var det ordet som ble brukt i avisene hele tiden – «de umulige tenåringene» – «den vanskelige tenåringsalderen». Men Ingrid syntes slett ikke at hun var hverken «vanskelig» eller «umulig». Hun var strengt oppdratt, men opprørsk? – nei, det var hun bare i tankene – og bare av og til!

Der hun ruslet rolig bortover den trøstesløse landeveien, var himmelen grå over hodet hennes, noe som stemte ganske godt med humøret hennes også. Av og til sparket hun til en liten stein, som landet på den andre siden av veien. Ikke et menneske var å se – forresten kjente hun ingen av dem som bodde her, heller – bortsett fra bestemor – og fremdeles var det nesten to måneder til skolen begynte. Som hun gruet seg til å begynne på ny skole! Til og med måtte hun da ta buss nesten en halvtime for å komme dit!

Det var noe som het «realskole», for «folkeskolen» var hun jo nettopp ferdig med. Alle de andre kom til å være fremmede, de kom til og med til å snakke annerledes. Hun kom sikkert til å bli mobbet fordi hun snakket «bymål», enda den byen hun kom fra, ikke var så stor, akkurat. En liten, men trivelig by var det – og hun kjente mange der. Her kjente hun absolutt ingen! Der så hun en tom blikkboks av et eller annet slag, som hun sparket til så hardt hun kunne. Den suste over veien, den også, men plutselig hørte hun en sint stemme: – Hei, se opp, da, gitt! Du traff nesten sykkelen min!

Ingrid skvatt til og stammet – U- unnskyld, altså! – før hun så hvem stemmen tilhørte. – J- jeg er veldig lei for det, men – jeg gikk i mine egne tanker, og – og jeg trodde jeg var helt alene på veien – skjønner du!

Det var en ung jente på sykkel som hadde stanset på den andre siden av veien. Hun hadde kommet samme vei som Ingrid – bakfra – derfor hadde hun ikke lagt merke til henne.

Den andre jenta hadde hoppet av sykkelen, og nå trillet hun den over til Ingrids side av veien. Hun smilte. – Er du på ferie her, eller? Jeg har ikke sett deg før.

Ingrid rødmet, hun var ikke vant til å snakke med fremmede mennesker. – Nei, jeg skal bo her – hos bestemor – mens mamma og pappa er – i Afrika, tror jeg.

– Hvem er bestemoren din, da? ville den andre vite. Ingrid pekte bakover. – Vi bor i det hvite huset der – med blå vinduskarmer. Bestemor heter Andrea – Andrea Gudbrandsgard.

Jenta nikket. – Åja, da vet jeg hvem hun er. Hun rakte frem hånden. – Jeg heter Silje, forresten. Hva heter du, da?

– Ingrid, mumlet hun, stadig forlegen. – Jeg er fjorten – og nesten et halvt år.

– Skal du begynne på realskolen til høsten, kanskje? var det neste spørsmålet. Ingrid nikket stumt. – Da kommer vi sikkert i samme klasse! strålte den andre. – Jeg er fjorten år, jeg også. Så hyggelig!

Ingrid rødmet av glede. Tenk! – allerede en ny venninne! Det hadde hun ikke ventet.

– Hvor hadde du tenkt deg hen nå, da? spurte Silje. Ingrid trakk på skuldrene. – Ikke noe bestemt sted ,egentlig. – Jeg har ikke noe spesielt å gjøre, så jeg bare går meg en tur.

Silje smilte igjen og pekte på sykkelvesken sin. – Da kan du jo bli med meg. Mamma har nettopp bakt en masse boller, og nå er jeg på vei til onkel Agnar med noen av dem. Han bor alene, så han har ikke noen kone til å bake for seg. Silje kniste. – De fleste mannfolk er helt håpløse sånn – kan ingenting på kjøkkenet. Kom da, vel! Han bor ikke så langt borte – ikke lengre enn at vi kan gå, egentlig, så jeg kan bare trille sykkelen.

Ingrid var litt nølende. – Går det an, da? – det er ikke sikkert han liker å få fremmede på besøk?

Silje lo høyt og viste en rad med hvite, perfekte tenner. – Onkel Agnar ELSKER å få besøk – særlig av pene, unge jenter! Han er ikke egentlig MIN onkel, da – han er mammas onkel, men jeg har kjent ham hele mitt liv, og jeg kan – – hun nølte litt, så fortsatte hun: – Jeg hjelper ham ofte i huset, for mamma har sagt at vi skal hjelpe de gamle. Så jeg går ærend for ham, jeg gjør rent for ham av og til, og selv om mamma har sagt at jeg ikke skal ta betaling for det, så gir han meg alltid noe likevel. Han er veldig snill og veldig grei å ha med å gjøre! Kom nå!

Hun begynte å gå, samtidig som hun trillet sykkelen, og Ingrid gikk ved siden av henne. – Hvor gammel er han, da? spurte Ingrid – siden han er onkelen til din mamma?

Hennes nye venninne trakk på skuldrene. Vet ikke helt – noen-og-femti, tror jeg, så han er kanskje ikke SÅ gammel, heller. Plutselig kniste hun og gjentok, som om hun plutselig kom på noe. – Nei, når jeg tenker over det, så er han slett ikke så gammel, egentlig!

Ingrid så at hun smilte svakt for seg selv og lurte på hvorfor. Men hun ville ikke spørre, heller.

– Og han er helt OK, fortsatte hennes nye venninne – ikke syk eller noe, men han har klumpfot, skjønner du, så han liker ikke å gå særlig langt. Han får fort vondt i foten da. Og selv om han er både hyggelig og omgjengelig, så liker han ikke mange folk rundt seg. Han trives best når vi er bare to eller tre sammen, som kjenner hverandre godt.

Mens de gikk videre, var det mest Silje som skravlet og stilte spørsmål, og Ingrid svarte så godt hun kunne på hvert av dem. Silje var sååååå hyggelig å prate med, og Ingrid kastet forte, stjålne og beundrende blikk på henne. Hun var bare litt høyere enn henne selv, men hun hadde allerede kropp nesten som en voksen dame, syntes Ingrid. De svulmende – puppene – eller brystene, het det visst på store jenter – de var mye større og rundere – og flottere! –enn de små og spisse hun hadde selv, og som stadig gnisset mot blusetøyet hennes. For Ingrid brukte aldri bh – «bysteholder», som mamma kalte det. Det likte hun ikke – slikt var bare for riktig voksne kvinner, mente hennes mor.

Silje hadde langt, mørkt og skinnende hår også, slikt som Ingrid beundret hos amerikanske filmstjerner, når hun en sjelden gang hadde vært på kino med noen venninner. Selv syntes hun at hun hadde helt alminnelige, kjedelige blå øyne – ikke sånne store, mørke – og litt mystiske øyne, som for eksempel Jane Russell og Dolores del Rio hadde. Mamma likte ikke kino heller, men hun hadde ikke direkte forbudt Ingrid å gå, når hun bare var sammen med flere andre jenter.

Plutselig spurte Silje: – Har du vært sammen med en gutt noen gang?

Ingrid rykket til og kniste forlegent. – Ehhhh – hva mener du? – «sammen med»? Det hender jo at noen av oss går på ski om vinteren – da er vi en hel flokk sammen, både gutter og jenter.

– Nei, smilte Silje – jeg mener – alene sammen med en gutt – kysse og sånn?

Ingrid rødmet og ristet forskrekket på hodet. – Å neeeiiiii! – aldri! forsikret hun, og Silje hørte at hun snakket sant. Hun ventet å få det samme spørsmålet tilbake, men Ingrid var altfor sjenert til å spørre. Men hun visste at et par av venninnene hennes hjemme i den lille byen ved kysten så smått hadde begynt å få «guttefølge» – de gikk på kino, enten to og to, eller to «par» sammen. Ingrid visste at da satte de seg gjerne helt bakerst i kinosalen – og kysset hverandre! Mamma ville fått sjokk hvis Ingrid hadde funnet på noe slikt! Antagelig ville hun fått ris også – på bar rum- – –ende! Det var riktignok lenge siden hun hadde fått det nå.

Onkel Agnars hus var rødmalt, med hvite vindskier og blå dør, også den med hvite karmer. – Se, de norske farvene! kniste Silje og pekte. Ingrid syntes at huset så vennlig og koselig ut, og det sa hun. Silje nikket og var enig. – Det passer til onkel Agnar, for han er også en riktig – mmmmm – både vennlig og koselig type! forsikret hun, og Ingrid lurte på hvorfor hun rødmet da hun sa det.

Ingrid merket seg at Silje banket på døren, men også at hun åpnet den nesten med én gang, uten å vente på svar. Det var helt tydelig at hun var hjemmekjent i dette huset. På kjøkkenet var det ingen, så hun gikk gjennom rommet, med Ingrid like bak seg, og åpnet en dør som sto på gløtt inn til venstre. – Han er enten her eller ute i haven, erklærte hun, og nikket mot et par glassdører som sto halvveis på gløtt.

Onkel Agnar var ganske riktig ute i haven bak huset. Det var en varm sommerdag, og den middelaldrende mannen hadde ikke mange klær på seg. Ingrid rykket til – hun var ikke vant til å se folk med med bar overkropp – bortsett fra på badestranden, og hun følte selv at hun rødmet og ble varm i kinnene. Den store mannen var glinsende bronsebrun på den kraftige ryggen, og han hadde bare på seg et par løstsittende joggebukser, han var til og med barbent! Den svulmende utposningen i skrittet hans fikk Ingrid – plutselig! – til å tenke at han kanskje heller ikke hadde undertøy på seg! Øyeblikkelig ble hun forlegen over seg selv for at hun i det hele tatt kunne tenke på noe sånt! Hun følte at kinnene hennes nesten glødet, men både Silje og den store mannen oppførte seg som om dette var noe helt vanlig og normalt, Silje la til og med en arm om halsen hans og kysset ham! – riktignok ikke på munnen, men farlig nær, syntes Ingrid. Onkelen klappet henne til og med vennlig på den faste runde r- – enden hennes! Det fikk kinnene til Ingrid til å blusse enda mere, og det la den eldre mannen merke til.

– Du verden! – for en søt, liten venninne du har med deg i dag, da, Silje! smilte han. – Nydelig – blussende – rent som en liten rose – er hun!

Han tok et par skritt mot henne og rakte frem den store neven sin. De uanstendige tankene som nettopp hadde slått ned i henne, gjorde at det faste, varme håndtrykket sendte helt uforklarlige ilninger gjennom hele Ingrids kropp! Hun skjønte ikke hvorfor, og slapp hånden hans så fort at det nesten var uhøflig, følte hun. Men mannens blikk var like varmt og vennlig da han gransket henne.

– Du må unnskylde at jeg stirrer, humret han godmodig – men det er svært sjelden at jeg ser et nytt ansikt, skjønner du. Til og med et vakkert ansikt! – tilføyde han og blunket, mens Silje kniste skøyeraktig i bakgrunnen. Så kom hun på at hun ikke hadde presentert de to for hverandre. – Dette er Ingrid, onkel Agnar, opplyste hun. – Hun er barnebarnet til gamle Andrea Gudbrandsgard. – Åja, jeg kjenner jo henne, smilte Agnar. – Faren din er misjonær, ikke sant?

Ingrid nikket. – Mamma også, mumlet hun lavt. – Å, sier du det, ja! utbrøt onkelen medfølende. – Så det er derfor du skal bo hos Andrea da, skjønner jeg? Ingrid nikket. Hun var ikke erfaren nok til å legge merke til at den store mannens grådige blikk nærmest slikket den slanke kroppen hennes. Men det la Silje godt merke til!

– Onkel Agnar liker godt unge jenter, skjønner du, Ingrid! lo hun. – Det gjør forresten de fleste mannfolk, la hun til. Ingrid visste ikke helt hva hun skulle si til det, så hun nøyde seg med å smile forsiktig.

– Jeg liker ALLE jenter, jeg! smilte onkelen – uansett alder. – De aller fleste mennesker også, for den saks skyld. Så lenge folk oppfører seg ordentlig, så er de hjertelig velkommen hos meg!

Han avbrøt seg selv og skiftet emne. – Sett dere ned, så skal jeg finne noe kaldt å drikke til dere, tilbød han. Ingrid takket og sank ned i den myke sofaen, men Silje utbrøt: – Nei, la meg gjøre det, onkel. Jeg vet jo hvor du har allting, vet du.

Onkelen smilte takknemlig. – Det gjør du, jenta mi, det gjør du så absolutt! forsikret han.

– Snakk litt med Ingrid så lenge, du – jeg tror du kommer til å like henne! kniste Silje over skulderen før hun smatt ut i kjøkkenet. Ingrid blusset litt ekstra over å være alene med en voksen – og fremmed mann, men måtte jo innrømme for seg selv at han så både snill og vennlig ut.

Det ble stille i noen sekunder, mens de to gransket hverandre. Onkel Agnar så foran seg en blyg og unnselig ungjente med langt, gyllenblondt hår, litt fryktsomme, blå øyne –syntes han – og faste, spisse små bryster som avtegnet seg tydelig under den dydige blusen. Opplagt jomfru! tenkte han og kjente det krible faretruende – men behagelig – innenfor de løstsittende joggebuksene. Hvor «dydig» ville hun være i virkeligheten? undret han på.

Onkel Agnar hadde lang – og intim! – erfaring med både voksne kvinner og unge jenter gjennom mange år. I de senere år hadde han ofte tenkt – «jo yngre, jo bedre!» – men det var nok mest fordi det var svært liten tilgang på de helt unge – de som såvidt hadde begynt på puberteten. Men du verden, så deilige de var! – så nysgjerrige, så spontane – og så herlig kåte! – når de først følte seg trygge og i gode hender. Gode, varme og kjælende mannfolkhender!

Det hadde oppstått en liten pause mens de liflige tankene raste gjennom hodet hans, og han hadde allerede en halvveis reisning da han spurte med vennlig stemme: – Så du heter Ingrid, altså – kan jeg få spørre hvor gammel du er? (Eller hvor ung du er!) tenkte han for seg selv og kjente at reisningen svulmet ytterligere.

Ingrid rødmet litt dypere over spørsmålet, og stemmen var knapt nok hørbar da hun svarte: – F- fjorten år. – Så du har stått til konfirmasjon, da? var det neste spørsmålet. Ingrid nikket stumt.

Agnar møtte alltid opp i kirken hver gang det var konfirmasjon, han likte å fantasere om hvordan de blussende unge jentene så ut under de nystrøkne hvite kjolene sine. – Du hadde vel på deg en fin, hvit kjole da, tenker jeg? smilte han og blunket. Ingrid nikket igjen. – Mamma hadde sydd den til meg, opplyste hun – hun er veldig flink til å sy, altså. Stemmen var blitt litt sterkere nå. Den fremmede mannen var jo så trygg og avslappet. Skjønt – han fikk henne til å føle seg litt underlig ved måten han så på henne – som om han – beundret henne, liksom. Det var virkelig uvant for henne, og gjorde at hun følte seg ekstra forlegen.

Og hun fikk sin lille mistanke bekreftet da han fortsatte: – Jeg skulle så gjerne ha sett deg i den fine kjolen, smilte han. – Du var sikkert en av de aller søteste, tenker jeg. Ingrid visste ikke helt hva hun skulle si til det, men hun smilte litt usikkert til takk.

Silje kom tilbake med en flaske Solo, to glass og et lite fat med småkaker. – Flink liten husmor, du! humret onkel Agnar og klappet henne spøkefullt – på rumpa nok en gang! merket Ingrid. Silje hyttet til ham med pekefingeren, men Ingrid så at hun smilte samtidig, så hun var antagelig vant til det, tenkte hun. Kanskje likte hun det også? – den uskikkelige tanken fikk henne til å rødme enda en gang.

De drakk brus og spiste kaker i noen minutter, mens Silje og onkel Agnar skravlet hyggelig seg imellom. Ingrid følte seg litt utenfor, men dristet seg til å spise to av de gode småkakene. Silje spiste fire, så hun, og hun hadde da også litt rundere former enn henne selv. Større pupper hadde hun også.

Etter noen minutter festet onkel Agnar blikket på Silje og spurte – med litt dempet stemme: – Kunne du kanskje tenke deg å – hjelpe meg litt – i dag? Han blunket samtidig med det øyet som Ingrid ikke kunne se.

Silje drakk litt av glasset og tørket seg om munnen med servietten. Så reiste hun seg. – Klart det, onkel, smilte hun – vi kan gå inn her ved siden av. La meg bare sette på litt hyggelig musikk for Ingrid i mellomtiden, hva?

Ingrid skulle til å si at det var da slett ikke nødvendig, men Silje var allerede på vei mot det store radiokabinettet som sto borte i hjørnet. Der skrudde hun på noen knapper, og snart strømmet det lystig dansemusikk ut av høyttaleren. – Radio Lux, smilte hun fornøyd. – Du liker vel den, Ingrid?

Hun ventet ikke på svar, la ikke engang merke til at Ingrid ristet på hodet. Den radiostasjonen hadde hun aldri hørt hjemme hos mamma og pappa. Dette var slik musikk som bestemor kalte for «syndig», visste hun. Men hun fant ut at hun likte den likevel. Det hørtes ut som dansemusikk, og hun hadde lært at dans – det var en av «de tre ugudelige idretter». Men melodiene var muntre og glade, og de sang på engelsk, så hun forsto ikke så mye.

Ingrid spiste en kake til og drakk litt mere Solo, mens hun hørte på den lystige, men litt fremmedartede musikken. Hun lurte på – hva var det Silje skulle hjelpe onkelen sin med, mon tro? Og hvorfor ville hun ikke at Ingrid skulle hjelpe til også?

Så fikk hun øye på onkel Agnars store bokhylle og reiste seg fra sofaen. Den hyggelige onkelen ville sikkert ikke ha noe imot at hun kikket på bøkene hans, tenkte hun. Hun tittet nysgjerrig på de mange, høyst ulike bokryggene. Du verden, så mange bøker han har! tenkte hun. Det sto en annen, litt lavere bokhylle ved den motsatte veggen også. Mamma og pappa hadde ikke så mange, ikke bestemor heller,

Hun kikket på titlene – «Decameronen», «Arabiske netter», «Lady Chatterleys elsker», «Sexus», «Justine», «Lolita» – hun hadde aldri hørt om noen av dem, og lurte på om dette var «syndige» bøker, sånne som bestemor advarte mot? Ja, se der! – det gikk plutselig en varm bølge gjennom henne – «Sangen om den røde rubin» av Agnar Mykle! Det var visst en forferdelig bok, den var nettopp kommet ut, og noen av de eldre elevene hadde snakket om den i skolegården, Det var visst snakk om en rettssak, til og med! Hun grøsset da hun strøk fingeren over bokryggen. Våget hun å kikke i den?

Hun så seg fort omkring – døren til naborommet var fremdeles lukket, så hun dristet seg til å ta ut den farlige boken og åpne den. Det første kapitlet hadde overskriften – «Parken med de hvite svanene». Det så jo slett ikke så farlig ut, men likevel – hun skyndte seg å sette boken på plass igjen. Den så jo ut som en helt vanlig bok, tenkte hun, men både bestemor og mamma og pappa ville ha fått sjokk om de hadde visst at deres stillferdige og lydige, lille Ingrid hadde hatt en slik bok i hånden!

Ingrid hadde hatt to år med engelsk på skolen, så hun forsto litt. Det sto flere bøker på engelsk i den nest øverste hyllen – «My Life and Loves» av en som het Frank Harris, var den første hun så. Ham hadde hun heller aldri hørt om, heller ikke de som sto ved siden av – «Fanny Hill – Memoirs of a Woman of Pleasure», det forsto hun ikke så mye av – «The Pearl» – den boken så ut som en bunke innbundne magasiner, også på engelsk, og ved siden av sto det noen andre små magasiner, som ikke var bundet sammen. Hun tok ut ett av dem. Sannelig het de «Lolita», de også – akkurat som den boken, tenkte hun, Det hun holdt i hånden, hadde bilde på forsiden – men FOR et bilde! – det føltes rent som om hun fikk et elektrisk støt gjennom hele kroppen! Ingrid utstøtte et forskrekket gisp og satte det lille bladet fort tilbake igjen.

Nå torde hun ikke kikke mer, men den høye bokhyllen sto like ved siden av den lukkede døren til naborommet, og hun syntes hun hørte noen svake lyder der innefra. Hun syntes de ble litt lenge nå – hva kunne det være, det Silje måtte hjelpe onkelen sin med, mon tro?

Nysgjerrigheten tok overhånd igjen, så hun bøyde seg og kikket gjennom nøkkelhullet. Det var ikke mye å se, men hun fikk et glimt av – jo, det var armen til Silje, for hun kjente igjen genseren, den beveget seg jevnt og rytmisk frem og tilbake – hva i all verden var det hennes nye venninne gjorde for noe? Nå hørte hun såvidt onkel Agnars dype stemme – svakt, men tydelig: – jaaaa – du er så flink, jenta mi – så noen ord hun ikke oppfattet – å ja, bare litt til nå, så! – deretter hørte hun et hest, jamrende stønn – åhhh jaaaaaa – flink – jente! – deretter ble det stille.

Ingrid skyndte seg tilbake til stolen og lurte på hva Silje hadde «hjulpet» onkelen sin med. Han hadde sikkert vondt et eller annet sted – åja, Silje hadde jo fortalt at han hadde klumpfot, og det var det lett å se, for hans høyre bukseben hadde en stor utvidelse helt nederst. Silje hadde sikkert vært snill og massert den foten for ham, tenkte hun. Og onkel Agnar var ganske sikkert flau over den, så derfor hadde de gått for seg selv og lukket døren.

Der hun satt i den myke, behagelige lenestolen, følte hun seg helt lamslått! De små heftene i bokhyllen hans – «Lolita» – gikk det virkelig an å ha slike bilder på forsiden av et ukeblad? Hun hadde riktignok bare sett ett av dem,men det viste en ung jente – helt og aldeles naken! – VELDIG ung også, sikkert ikke mer enn ni – ti år, for hun hadde ikke pupper i det hele tatt! Ikke bare det, hun hadde sprikt med bena, slik at – tissen hennes – var fullt synlig mellom de spinkle lårene! Hun hadde smilt riktig pent til fotografen også.

Og det var heller ikke det verste, for bildet viste også at hun satt på fanget til en – voksen mann! Det var ikke så mye av ham som var synlig, bare buksebenet som jenta satt på, og – hånden hans! Den store mannshånden hadde hvilt på et av de nakne jentelårene, og den ene fingeren hadde vært veldig nær – sprekken hennes!

Ingrid var helt sjokkert og klarte ikke å tenke på noe annet – ja, det var bare såvidt hun klarte å tenke i det hele tatt! Musikken fra Radio Lux spilte fremdeles i bakgrunnen, men hun hørte den bare som et fjernt, dempet og rytmisk sus, som liksom kom langt borte fra.

Der åpnet døren seg, og de to kom ut igjen. Ingrid la merke til at begge var smilende og i godt humør, så Silje hadde nok sikkert vært snill og massert den vonde foten hans, ja!
Historien fortsætter under reklamen

– Hei, Ingrid, smilte Silje – syntes du det ble lenge å vente? Ingrid ristet på hodet, men før hun rakk å svare, fortsatte hennes nye venninne: – Jeg må bare ut på badet og vaske hendene – straks tilbake!

Læs næste afsnit

4 kommentarer

1. Frank

   08/05/2023 kl 18:38

   Denne så spennende ut.

   4+

   Besvar kommentar
2. Anne

   04/05/2023 kl 11:21

   Det tegner godt. Hun skal nok få lært at hjælpe onklen også 😉😋

   5+

   Besvar kommentar
3. Reha

   04/05/2023 kl 7:56

   Fin start på historien. Det er rart at du ikke har helt glemt skriveriet Onkel Waldo? Så er det bare at glæde sig til dit næste udspil.

   6+

   Besvar kommentar
4. Jørgen

   04/05/2023 kl 7:44

   Fagre nye verden for Ingrid, hvornår skal hun have Pik og en voksen mands pik i hendes 14 årige fisse, måske sammen med veninde Silje.

   3+

   Besvar kommentar