Pappa ville gifte seg med meg! – 2

“Han giftet seg med datteren sin, enda hun ikke ville. Han sa at vi var døtrene hans, alle sammen ..


Forfatter: OnkelWaldo

Læs første afsnit
Automatisk Google-oversættelse:

Reidar var rådvill. Hvordan trøstet man en gråtende jentunge? Det hadde han absolutt ingen erfaring med. Men han flyttet kubbestolen sin tett inntil hennes, slik at knærne deres nesten berørte hverandre.

Så grep han forsiktig de små hendene hennes mellom begge sine. De var rene nå, men det virket som hun hadde vasket dem i kaldt vann, for de føltes svært kjølige. Han gned dem varsomt mellom de store nevene sine og så at hun prøvde å svelge gråten. Kinnene hennes glinset av tårer.

Han slapp hendene hennes og reiste seg. Fra en kommodeskuff tok han fram et stort, smårutete lommetørkle, og da han kom tilbake til stolen sin, la han lommetørkleet inn mot ansiktet hennes og begynte å tørke vekk de glinsende tårene.

Batseba løftet hodet og smilte takknemlig mot ham. Så overtok hun selv lommetørkleet og tørket resten av ansiktet. Det var tydelig at hun ikke lenger var redd for ham, tenkte Reidar med tilfredshet. Med lav stemme spurte han:

– Hva var det du sa – ville pappaen din – – ?

Hun nikket, uten å løfte blikket. Det ble en lang pause, og Reidar valgte å vente tålmodig, han beholdt bare de små hendene i sine og klappet dem lett. De begynte å bli litt varmere nå, kjente han.

Etter noe som føltes som en lang stund, løftet hun blikket og så på ham. Tårene glimtet i øynene hennes, men hun gråt ikke lenger. Det så ut til at hun var klar til å snakke, men Reidar kom plutselig på noe. Han spratt opp fra kubbestolen sin og smilte beroligende til den overraskede jenta.

– Jeg beklager – – unnskyld, men jeg vet ikke hva du heter engang? Jeg heter Reidar.

– Batseba, kom det svakt fra den forlegne jenta. Reidar tenkte seg om en stund, så lyste han opp.

– Åja, jeg tror jeg kjenner det navnet fra bibelhistorien, smilte han. – Det var hun som var så vakker, ikke sant? Hun som fristet en konge slik at han fikk mannen hennes drept?

Jenta ble blodrød i ansiktet og slo blikket ned, men nikket.

– Hun var – hun ble gift med kong David, men var egentlig gift med Uria fra før, kom det med lav stemme.

– Javisst, jeg husker historien nå. Ikke greit å være altfor pen i gamle dager, blunket han. – Det kan være vanskelig nok i dag også. Du er forresten riktig søt, du også – Batseba.

Det kom ikke noe svar, men han kunne se at hun ble forlegen, så han tilføyde hastig:

– Men du trenger å spise, ser jeg, og jeg lovte deg jo mat. Bare sitt rolig, du, så skal jeg finne fram noe til deg.

– K- kan jeg hjelpe til, kanskje? tilbød hun og reiste seg halvt.

Reidar var slett ikke vant til å ha hjelp på kjøkkenet, men kanskje det ville hjelpe for å få henne til å slappe av, tenkte han. Dessuten var hun sikkert strengt oppdratt, nettopp for å hjelpe til i huset.

Så han nikket og vinket henne med seg ut i det ganske romslige kjøkkenet sitt.

– Kan du skjære brød? spurte han.

Batseba kniste.

– Jeg tror nok at jeg skal få til det, smilte hun. Ansiktet hennes lyste opp da hun smilte, la han merke til. Kanskje det var ved tanken på mat.

Reidar fant fram brød, smør, ost, et par kalde, hardkokte egg, syltetøy og noen skiver med kjøttpålegg. Batseba gjorde store øyne.

– Så mye godt – og forskjellig du har! pustet hun, og Reidar skjønte at hun var vant til et mere fattigslig kosthold.

Kaffekjelen hans var alltid varm, og han skjenket i et krus til henne, som han helte melk oppi. Så tok han fram et glass og stilte melkeflaska ved siden av. Jenta kniste litt forlegent.

– Jeg fikk aldri kaffe – der, fortalte hun. – Det var bare – han – som drakk kaffe, alle vi andre fikk bare vann til maten.

– Ikke melk? spurtet Reidar forbauset.

Batseba ristet på hodet.

– Bare de som var aller minst, og bare så lenge de var små.

– Nå må du bare spise så mye du vil! oppfordret han, og opplevde at hun faktisk fikk tårer i øynene.

Han lot henne spise i fred, for det var tydelig at hun var sulten, så han ventet til de satt over kaffekoppen med å spørre henne ut.

Hun smakte prøvende på den og smilte litt usikkert.

– Ikke så verst, men – veldig uvant, smilte hun forlegent.

– Vil du ha litt sukker i, kanskje. Sukkerbitene sto i en liten skål på bordet.

– Vet ikke riktig – kanskje? – takk.

Reidar slapp tre sukkerbiter opp i den varme kaffen og rørte rundt med en teskje. Jenta smakte forsiktig, og strålte opp.

– Mmm, deilig! smilte hun.

Nå syntes Reidar at navnet passet bedre til henne. Hun var riktig – vakker – når hun var glad.

– Er det sikkert at du er mett nå? smilte han. Hun nikket, og det dukket opp en liten tåre i hvert av de litt sørgmodige øynene. Det gjorde dem enda mer betagende, syntes Reidar, og han skulle så gjerne ha kysset dem bort, men det lot han klokelig være.

– Jeg har aldri – spist så mye og så god mat! hikstet hun og tørket tårene. – T- tusen takk skal du ha!

– Ingen årsak, jenta mi, svarte Reidar, strakte hånda over bordet og la den på armen hennes. Hun rykket litt til, men det gledet ham at hun ikke trakk armen bort. Han klemte den lett før han tok den til seg igjen.

– Gå og sett deg foran peisen igjen, du, foreslo Reidar – så skal jeg vaske opp. Ta bare med deg kaffekoppen din.

– Jeg kan godt vaske opp, tilbød jenta.

Reidar smilte og ristet på hodet.

– Nei takk, du, det er ikke så mye, så dette er fort gjort. Etterpå vil jeg gjerne høre hva du har å fortelle.

Det ble en lang, lidenskapsløs fortelling, som rystet Reidar inn til margen. Faren, som han så vidt hadde møtt på butikken, var en streng, humørløs predikant – eller profet, som han også kalte seg, som krevde blind lydighet av alle som hørte til den lille menigheten hans.

De hadde flyttet fra sted til sted minst fem ganger som Batseba kunne huske. På ingen av stedene hadde barna gått på skole – «profeten» hadde holdt sin egen skole, med sin helt egne skoleplan, som besto av bibellesning, salmevers, noe regning, foruten diverse håndarbeid, der slikt som søm, strikking og reparasjon av klær var bare for jentene, mens det å behandle hammer, sag og øks var forbeholdt guttene.

Det var en fortelling om «tukt», om vold, om frykt og angst, og det gikk kaldt nedover ryggen på Reidar mens han lyttet til Batsebas nøkterne stemme, som om hun leste fra ei bok som ikke interesserte henne. Først da historien nærmet seg de siste månedene, etter at de hadde slått seg ned på det forlatte småbruket, ble det liv i stemmen hennes, selv om den fikk en sår og trist klang.

– Mamma skulle ha barn, fortalte hun med et sårt hikst. – Magen hennes var veldig stor, og hun følte seg helt elendig, kastet opp og alt mulig. Men Pastor Jakob tror ikke på leger, han fikk oss alle til å be i kor, flere ganger om dagen, men mamma – stemmen hennes brast, og hun hulket høyt – mamma ble ikke bedre, og hun hadde fryktelig vondt, og – nå gråt hun igjen, og det ristet i de spinkle skuldrene – da babyen endelig kom ut, da var den død, og mamma blødde en masse, og dagen etter var hun død, hun også!

Det kokte rent i Reidar mens han fulgte med i hennes triste historie, og det verket i brystet hans da han så hvor fortvilet hun var.

– Den jenta som druknet i fossen for noen uker siden, sa han så forsiktig han kunne – hun bodde sammen med dere, hun også, såvidt jeg skjønner?

Batseba rettet seg plutselig opp. Øynene hennes sto fremdeles fulle av tårer, men det var noe annet i dem også: – et ulmende raseri, følte han.

– Ja! utbrøt hun, nå med sterkere stemme. – Hun var – enten søsteren min eller kusinen, jeg er ikke sikker, for pap- Pastor Jakob, han sa at han var far til oss alle sammen, også til de voksne kvinnene, som vi yngre kalte «tante». Moren hennes var søster til min mor, men han var far til oss begge to, tror jeg, og – her gjorde hun en lengre pause, som om det var vanskelig å få fram ordene – bare to måneder etter at mamma var død – i barselseng – så giftet han seg med Magdalena, enda hun var datteren hans!

Hun tørket øynene med det store lommetørkleet han hadde gitt henne og pusset nesen. Så så hun på ham med et innbitt, trassig blikk.

– Han giftet seg med datteren sin, gjentok hun – enda hun ikke ville, men han ville ikke høre. Han sa at vi var døtrene hans, alle sammen, og at «stammen» – det var det han kalte oss – vi var én «stamme» – den måtte fortsette – og bli flere, og det var det bare han som kunne gjøre!

Så han laget et bryllup, fortsatte hun – der han var presten. Han la en hånd på hodet hennes, spurte henne ikke om noe, bare leste noen bibelord – og sa noe som ingen av oss skjønte, og deretter var de gift – sa han!

Batseba hikstet igjen og tørket øynene.

– Det var ikke noen fest eller noe, han sa at dette var en plikt for oss alle for å – hva var det nå? – «formere stammen». – «Vi skal vorde tallrike som havets sand!» – husker jeg han sa, men Magdalena bare gråt, for hun visste hva som kom til å skje, og det ville hun ikke! Hun ville ikke lage barn med ham!

De siste ordene ropte hun nesten ut, så slo hun igjen hendene for ansiktet og gråt, slik at tårene piplet ut mellom fingrene hennes. Reidar gikk og hentet et nytt lommetørkle og satt klar med det inntil hun sluttet å gråte.

Varsomt tok han hendene hennes bort fra ansiktet og tørket øyevippene, kinnene, haken og den myke munnen. Et blekt smil dukket fram mens han holdt på, hun snufset litt, og han ga henne lommetørkleet så hun kunne pusse nesen.

Deretter tok hun seg synbart sammen, rettet ryggen og fortsatte:

– Det som skjedde om natten, det – det var bare helt fryktelig! Døren til soverommet hans – vi hadde bare ett soverom, pluss ei stue der resten av oss lå på flatseng – altså på gulvet – den døren sto halvåpen, så vi kunne se inn – hvis vi ville – men det ville ikke jeg – og vi hørte – hva han gjorde med henne – –

Hun tok en pause, mens hun hikstet, tørket øynene og fortsatte, men en lav, tørr stemme som var på nippet til å briste.

– Hun skrek hele tiden – nei, jeg vil ikke! – men sengen hans knirket, og han er stor og tung, og hun skrek og skrek – og jeg holdt meg for ørene, men det hjalp ikke, – og – og –

Tårene begynte å fukte kinnene hennes igjen, og Reidar tok begge hendene hennes og klemte dem mildt. Batseba så spørrende på ham og svelget.

– Det klarer seg, Batseba, jeg skjønner alt sammen nå. Du behøver ikke fortelle mer. Og neste morgen – etter at du endelig fikk sove – da var hun borte, ikke sant?

Hun nikket motløst, og det var tydelig at hun var på nippet til å gråte igjen. Men hun klarte å holde tårene tilbake.

– Og nå har jeg ingen! hvisket hun gråtkvalt. – Mamma er død, og lillebroren min som hun skulle få, døde han også, og søsteren min som druknet – jeg har ingen igjen!

Reidar reiste seg og trakk henne opp på føttene. Hun så forbauset opp på ham, men gjorde ikke motstand da han trakk henne inn til seg, omfavnet henne varmt. Hun ble litt stiv i kroppen, kjente han – han var jo en fremmed mann for henne.

– Jeg lover deg, Batseba, mumlet han ned i håret hennes – at jeg skal være en god venn for deg så lenge jeg lever! Jeg skal passe på deg, beskytte deg, sørge for at du har nok klær og nok å spise – så lenge jeg kan! Så lenge jeg puster, så skal du aldri trenge å være alene!

Det gikk en skjelving igjennom henne, så brast hun i gråt igjen og klamret seg til ham. Reidar strøk henne over håret inntil gråten stilnet. Det var liksom ikke nødvendig å si noe mer – for noen av dem.

Etter noe som føltes som en lang stund, løftet hun sitt tårevåte ansikt og smilte til ham. Hun var roligere nå, så han, og han ga slipp på den tynne kroppen, som nå ikke skalv lenger.

– Vet du – hun tenkte seg om – Reidar – dette er første gang jeg har fått en klem fra noen andre enn mamma1 Tante Debora har en sønn som hun klemmer av og til, men tante Naomi klemmer aldri sønnen sin – ikke som jeg har sett, iallfall.

– Bare bibelske navn, merket Reidar, og han lurte på om «pastor Jakob» hadde omdøpt hele «stammen» sin. Det hadde han sikkert, for liksom å knytte dem tettere til seg.

Det var som om Batseba hadde lest tankene hans, for plutselig så hun opp på ham og møtte blikket hans fullt og helt.

– Du sa at – jeg aldri skulle være alene mere – betyr det at jeg kan få bo – sammen med deg, da?

Reidar nølte, han hadde etter hvert innstilt seg på et liv som «evig ungkar», selv om han hadde hatt sine kvinnehistorier, han også. Men de hadde aldri vært langvarige nok til å kalles «samboerforhold».

– Jeg – vet ikke, Batseba, det kan ikke jeg bestemme alene, skjønner du.

Batseba så skuffet ut og beholdt blikket stivt festet i hans.

– Hvorfor ikke det, da?

Reidar svelget, litt usikker.

– Fordi jeg – jeg har aldri hatt barn og – og det er strenge regler for sånt, skjønner du – vi har noe som heter «barnevernsnemnd», og – –

Batseba avbrøt ham plutselig.

– Men jeg er ikke noe «barn», så! erklærte hun fast. – Jeg er over femten år, og pastor Jakob sa alltid at jenter er kvinner når de fyller fjorten. Det er over et år siden!

Reidar var tvilrådig.

– Jeg tror ikke myndighetene er enige i det, svarte han så varsomt han kunne. – Jeg tror du må være atten år for å bestemme selv. Men, skyndte han seg å si, da han så at hun fikk tårer i øynene – jeg skal undersøke med lensmannen. Vi må i alle fall ta en tur dit i morgen.

Batseba så engstelig ut.

– L- lensmannen? Det er – politiet, ikke sant?

Reidar nikket.

– Ja, vi må fortelle både ham og Elfrida om hva den faren din har gjort. Elfrida er både helsesøster og formann i barnevernsnemnda, veldig snill og hyggelig dame.

Batseba hadde fått tårer i øynene igjen, men nikket tappert.

– Ja, jeg husker henne da de kom med – med stakkars Magdalena, hikstet hun og tørket øynene.

– Hun ga meg forresten en klem, hun også, tilføyde hun. Det var like før hun smilte.

Reidar nikket.

– Ja, hun er en både god og varmhjertet dame, forsikret han.

Batseba fikk et spent uttrykk i ansiktet.

– Vil du – ha henne? spurte hun, litt nervøst. – Sånn – som kone, mener jeg?

Han lo høyt og ristet på hodet.

– Nei, Elfrida er lykkelig gift, forsikret han. – Tre kjekke barn har hun også – og en snill mann.

Batseba ble litt mindre anspent i ansiktet, men det var noe bittert i stemmen hennes:

– Hun er heldig, da, mumlet hun lavt. – Min mamma var ikke så heldig!

Reidar visste ikke helt hva han skulle si til det, så han tidde stille.

Det begynte så smått å bli mørkt, og Reidar spekulerte på hvor han skulle plassere sin unge, uventede gjest for natten. Han hadde et ekstra soverom, men det hadde han aldri brukt til noe, aldri hadde han hatt overnattingsgjester, heller, og nå var det nærmest «grodd igjen» av saker og ting han hadde plassert der i årenes løp, som «sikkert kunne komme til nytte en gang».

Men han visste at det sto en enkeltseng og en brukbar madrass der inne også, så han bestemte seg for å sette i gang.

– Bare sitt her og slapp av litt, du, vennen min, smilte han til henne. – Jeg skal bare – rydde litt forskjellig.

– Jeg kan hjelpe deg, jeg! tilbød hun straks. – Jeg er veldig vant til å jobbe, altså – både ute og inne.

– Ehhh – det er slett ikke nødvendig, innvendte han, men siden det ikke hørtes ut som noen klar ordre, fulgte Batseba etter ham som en trofast hund.

– Oi, her har du en masse – ting, altså! utbrøt hun da Reidar åpnet døra til det lille ekstrarommet. Han fikk inntrykk av at hun hadde tenkt å si «rot», men det var hun selvsagt for høflig til.

– Ja, ehhh, jeg har ikke brukt dette rommet på mange år, skjønner du, forklarte han, litt beskjemmet. – Men det står en ganske bra seng – der borte, ser du. Og – og rommet ligger på baksida av den store peisen, så – det blir ikke så kaldt her inne som en kanskje skulle tro. Nå skal jeg bare – – vi kan flytte mye av det her ut i skjulet mitt, skjønner du – –

Men Batseba avbrøt ham plutselig:

– Kan jeg ikke ligge sammen med deg, da? foreslo hun. – Da kan vi varme hverandre, og – og da blir det sånn som jeg er vant til – fra før. For vi lå alltid sammen, mamma – her hikstet hun litt – og Magdalena – og – plutselig ble hun overveldet av tanken på at begge de to var borte, og brast i hulkende gråt igjen.

Reidar skjønte selvsagt straks hvorfor. Han tok mykt om de spede skuldrene hennes og trakk henne inntil seg.

– Selvsagt kan du det, vennen min, mumlet han ned i det myke håret. – Takk for at du ikke er redd for meg!
Historien fortsætter under reklamen

Hun snufset og presset det våte ansiktet mot skjortebrystet hans.

– Klart jeg ikke er redd for deg! hikstet hun. – Jeg – jeg elsker deg jo!

Læs næste afsnit

1 kommentar

1. Frank

   16/02/2025 kl 23:15

   Ja dette ser jo lovende ut. (Og jeg setter pris på at mennene i dine fortellinger alltid er snill mot jentene Waldo.)

   7+

   Besvar kommentar