«Det var lenge siden den middelaldrende presten hadde hatt gleden av å trøste en angrende, ung synderinne, og han

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

« – Fader, tilgi meg, for jeg har syndet! lød den myke, hviskende pikestemmen gjennom den lille luken.

Fader Ambrosius kikket ut gjennom det lille forhenget som skjulte identiteten til både den angrende synderinnen og hennes – som regel forståelsesfulle, trøstende og tilgivende skriftefar. I dette tilfellet var det en svært ung synderinne, så han. Hun satt med sitt syndige – og yndige – hode ydmykt bøyd, så han kunne ikke se ansiktet hennes, bare en smal nakke, der noen små, myke hår var synlige. Den øvrige hårmanken var dydig bundet opp i to lange, stramme og glinsende mørke fletter. Priorinnen hadde fortalt ham at klosteret hadde fått et par nye noviser, to unge piker, som deres foreldre ikke hadde mulighet for å ta seg av lenger.

– Bekjenn, mitt barn! oppfordret han, med mild, men bestemt røst. – Du er ny her, ikke sant? Han så at hun nikket med den smale, bøyde nakken. Hennes spede stemme var myk og behagelig å høre på, merket han seg. Han var spent på hva dette yndige pikebarnet kunne ha å bekjenne.

– Det var mamma som – som sendte meg i kloster! hikstet hun. – Mamma sa at jeg var en stor synderinne – en – en Jezebel! – og at hun ikke ville ha meg i huset lenger!

En Jezebel! tenkte presten – symbolet på promiskuitet, på fristelse for mannen! – Hva hadde du gjort, da, barnet mitt? spurte han spent. – Hvorfor ble mammaen din så sint på deg?

– Jeg vet ikke, Fader! – den svake stemmen var gråtkvalt. – Jeg hadde jo ikke gjort noe som helst – ingenting! – det var bare det at – – – hun hikstet og kom ikke lenger.

– Bare fortsett, vennen min, oppfordret han, mens han kjente at lemmet svulmet og reiste seg under prestekjolen. – Det vil gjøre godt for deg å få lettet ditt hjerte, forsikret han.»

Randi stoppet å lese og kikket bort på de to andre i rommet. – Hun smilte. – «Lemmet hans reiste seg under prestekjolen», står det – blir mannfolk veldig kåte når de får på seg sånn prestekjole, tror du, onkel Albert?

Den eldre mannen smilte og blunket til henne. Også han hadde tatt på seg sin hjemmegjorte prestemundur, med gammeldags hvit krave rundt halsen. Han satt med armen om skuldrene til Åshild, som var splitter naken og satt med hans svulmende, erigerte penis i den lille hånden sin. Åpningen i den sorte prestekappen – var såpass romslig at både den tunge, hårete pungen og litt av maven hans var synlig.

– Det skulle ikke forundre meg, Randi, humret han. – Tenk på alle de fristelsene de stakkarene blir utsatt for – blussende unge bruder med strålende øyne og forventningsfulle blikk – en skokk av fjorten – femtenårige konfirmanter i sin fineste stas, kanskje en fortvilet ung enke som må trøstes. Og enda verre må det jo være for katolske prester, som ikke har lov å gifte seg.

Randi kniste skøyeraktig. – Det stemmer ihvertfall når det gjelder onkel Albert! lo hun og klemte litt fastere om det varme, pulserende mannslemmet, som struttet ut gjennom åpningen i det sorte, fotside plagget. Randi, som var oppleser denne dagen, hadde på seg en hvit, hjemmesydd «konfirmasjonskappe» – også hun uten noe under.

Ellen satt i den andre armkroken hans, den venstre. Armen hans var så lang at den lett nådde ned til det struttende, venstre brystet hennes – også det bare skjult av den hvite, hjemmelagede konfirmantkappen. Hun hadde bare møtt Randi to ganger tidligere, begge gangene her hos onkel Albert. Randi var den eldste av de tre – sytten år nå, og hun hadde et barn på ca. ett år. Åshild, som var den yngste, hadde hviskende betrodd Ellen at – – «det er onkel Albert som er pappa til lille Ole Alfred!»

Ellen hadde vært helt sjokkert. – Men – han er jo hennes riktige onkel! hadde hun gispet, helt forskrekket.– Er han virkelig – pappa til barnet hennes, altså? – De hadde sittet hjemme hos Ellen, bare de to, og spist julekake. Siden de var alene, kunne de snakke helt fritt og åpent.

Åshild hadde nikket bestemt, husket Ellen. – Mmmm. Han har pult med henne siden hun var – sånn tolv – tretten år. Og året etter at hun sto til konfirmasjon, ble hun gravid.

Randi fortsatte å lese fra de maskinskrevne arkene.

« – Jeg er ikke sikker, Fader, hikstet hun med tårefylt stemme – men – mamma er gift for annen gang, for den ordentlige pappaen min er død – da var jeg bare to år, så jeg husker ham ikke engang. Jeg har bodd alene sammen med mamma helt siden dengang.

Stemmen hennes var lav og myk, og den fromme presten følte forbudte lyster stige opp i seg. Det var lenge siden han hadde hatt anledning til å tilfredsstille dem nå.

– Så giftet mamma seg om igjen – bare for noen få måneder siden, fortsatte den dempede stemmen – med en veldig snill mann også, men så gikk det ikke lang tid før hun – det kom et sårt hikst – før hun plutselig ikke ville ha meg i huset lenger!

Det yndige pikebarnet begynte å snufse og gråte igjen, og Fader Ambrosius tok en plutselig avgjørelse. Han reiste seg opp og åpnet den lille døren som førte inn til det lille rommet bak skriftestolen, der han selv satt.

– Kom inn hit, barnet mitt, inviterte han. – Fader Ambrosius liker ikke å se deg så ulykkelig! Kom, så skal jeg trøste deg litt.»

Randi stanset å lese igjen og så på sin onkel med et ertende smil. – Jeg tror jeg vet akkurat HVORDAN den snille og vennlige Fader Ambrosius kommer til å trøste den stakkars ulykkelige jenta! smålo hun og slikket seg dvelende om de fyldige leppene. Åshild brøt inn:

– Ja, sikkert sånn som «Fader Albert» pleier å trøste oss! lo hun med glitrende hvite tenner, og de to andre jentene kniste og nikket at de var enige. Onkel Albert humret fornøyd, klemte litt fastere om Ellens spente ungpikebryst og kysset henne varmt. Åshild bøyde hodet og lot pikken hans gli inn mellom de fuktige leppene sine. Albert stønnet inn i munnen til Ellen, men etter noen sekunder avbrøt Randi:

– Nå må dere ikke få det til å gå for ham før jeg har lest ferdig, da! advarte hun. Begge de to andre rettet seg opp, og Åshild lot en kilende finger gli inn under den tunge, hårete pungen. – Nei, du vil nok ha alt dette her inn i den kåte musa di, du, tenker jeg! ertet hun. – Og kanskje lage en søster til lille Ole, hva?

Randi møtte blikket til Ellen og blunket. – Den tror jeg han har mere lyst til å lage sammen med Ellen her! kniste hun, og Ellen gispet forskrekket. – Å, neeeeeiiiiii, vel? Hun så engstelig på Albert, som humret godmodig og strøk henne over kinnet. – Vi får vel prøve å passe oss litt for det, tenker jeg, sa han beroligende.

– Ja, du må iallfall passe litt bedre på med henne enn du gjorde med meg! innskjøt Randi, litt bebreidende i stemmen, syntes de to andre.

Albert prøvde å forsvare seg. – Bare fordi du tok feil av datoen! protesterte han.

– Jeg sa at jeg TRODDE det var ti – tolv dager siden, erklærte Randi – men så var det altså fjorten! Det er ikke SÅ lett å huske nøyaktig, heller!

– Dessuten var du ekstra kåt den kvelden! smilte Albert. Jeg husker det nok – du kunne nesten ikke få nok!

– Ha! – det sier DU! protesterte Randi indignert. – Det var DU som ikke kunne få nok, så! Du pulte meg FIRE ganger i løpet av den natten! Det var forresten første gang jeg overnattet hos deg også – og jeg var øm og sår i – i hele meg – i to dager etterpå!

– I den kåte musa di, mener du! korrigerte Åshild, og lo ertende, sammen med Ellen. Heldigvis ble ikke Randi fornærmet.

– Du er sikkert like kåt, du, hver gang du overnatter her! forsvarte hun seg. – For det har du gjort mye oftere enn meg – og du bor jo like i nærheten også!

– Ja det er faktisk bare Ellen som ikke har overnattet i sengen min ennå! lød Alberts dype, varme stemme. – Men ellers er dere akkurat like kåte og deilige, alle tre, insisterte han. – Bare fortsett å lese, du, Randi.

– Kan jeg få sitte på pikken din mens Randi leser? spurte Åshild opphisset, rød og blussende i kinnene. – Jeg blir helt våt av det vi snakker om, altså!

De andre jentene lo, men Albert nikket fornøyd. – Bare ta plass, du, jenta mi! oppfordret han. – Du er jo allerede naken også, så!

Åshild var både den yngste og den slankeste av de tre. Han fattet om de smekre hoftene hennes med de store nevene sine og hjalp henne på plass. Ellen smøg hånden inn mellom lårene hennes, grep tak i det årete lemmet, gned det mot den allerede fuktig sprekken, deretter sank Åshild langsomt ned over det, mens ansiktet hennes fortrakk seg i ekstatisk nytelse.

– Aaaaaahhhhh! klynket hun lavt. – Mmmmmmm – jeg er så – så FULL, altså! Nå kan du lese videre, Randi!

Mens Randi igjen festet blikket på arkene hun holdt i hånden, la Ellen merke til at den vesle rumpa til Åshild beveget seg nesten umerkelig – med bittesmå bevegelse – fra side til side, opp og ned – bare en til to centimeter ad gangen – så rundt og rundt i små, knapt merkbare sirkler, ertende langsomt, så stanset hun bevegelsene og satt helt stille, og da – men det kunne selvsagt ikke Ellen se – da strammet hun de indre musklene sine, masserte den pulserende pikken til Albert og fikk ham til å brumme lavt av pur nytelse. Selv om hun var yngst, var hun minst like kåt, og minst like ivrig til å pule som den eldste venninnen!

Randi fortsatte å lese:

«Lemmet hans reiste seg – da den slanke skikkelsen smøg seg forbi ham og inn i det trange avlukket, der Fader Ambrosius hadde plassert en smal, liten divan, i tillegg til stolen han satt på. Der kunne han hvile sitt trette legeme hvis det gikk lang tid mellom hver gang noen søkte trøst eller sjelesorg. Og det skjedde egentlig ganske ofte, til den fromme prestens store bedrøvelse. Syndsbekjennelser fra søte unge piker var en sjeldenhet – men desto mer kjærkomne når de inntraff.

– Sett deg ned her, barnet mitt, inviterte han, og den unge novisen adlød. Noe annet ville ha overrasket den myndige, men også vennlige presten. – Kan jeg få vite hva du heter, kanskje – og hvor gammel du er? Samtidig fant han frem et hvitt lommetørkle som han overrakte henne.

Pikebarnet tok takknemlig imot det og tørket de tårevåte øynene. – Jeg heter – Madeleine, snufset hun – og jeg er fjorten år nå.»

Ellen merket seg at den vesle, nakne rumpa til Åshild begynte å bevege seg fortere – opp og ned og rundt og rundt – og nå fikk hun stadig flere glimt av den glinsende pikken til Albert som gled inn og ut av det stramme kjønnet hennes. Albert hadde lagt de store, varme nevene sine om Åshilds slanke hofter og hjalp til med å bevege den dirrende kroppen i en stadig mere heftig og intens rytme. Åshild stønnet ekstatisk, og øynene hennes gled halvt igjen. Det var tydelig at hun var på vei mot toppen.

Randi sluttet å lese og vekslet blikk med Ellen. – Jeg får nok vente med å lese videre til de to der har knullet seg ferdig! kniste hun.

Åshild hørte henne og gispet frem i takt med støtene: – Ja, du – vil vel – gjerne – bytte plass – tenker jeg!

Randi slikket seg vellystig om munnen og blunket til Ellen. – Nei, det sitter en like ved siden av oss som gjerne bytter plass med deg, tenker jeg!

Ellen rødmet og protesterte svakt: – Nei, jeg er spent på hvordan det går med – ehhh – med Madeleine, jeg.

– Det er – jeg også – aaaaaahhhhh! hikstet Åshild. – Men nå – nåååååå – NÅÅÅÅÅ – går – det – så – deiiiiiiiii – liiiiiiig for meeeeeg – åh JAAAAAAA!

Det var tydelig at det samme skjedde med Albert. Åshild spiddet seg helt ned på den sprøytende pikken hans og klamret seg fast til ham mens hun ristet og skalv over hele den slanke kroppen. De to andre ble rent misunnelige der de satt.

Det tok litt tid før både Åshild og Albert fikk igjen pusten, og Randi fortsatte å lese:

«Det var så trangt i det vesle avlukket at når Madeleine satt på den lille divanen og Fader Ambrosius satt på stolen sin, var det ikke til å unngå at knærne deres berørte hverandre. Det blussende ansiktet hennes var så nær at han bare behøvde å løfte hånden for å stryke henne mykt over det blussende kinnet. Hun smilte takknemlig til ham.

– Tror du at jeg kan få tilgivelse – for mine synder, Fader? – hun hvisket nesten, og Fader Ambrosius syntes hun var nesten uimotståelig tiltrekkende der hun satt. Han la en beroligende hånd på hennes høyre kne, som selvsagt var dydig tildekket av et langt, fotsidt skjørt. Så klemte han lett rundt det smekre ungpikelåret og fikk gleden av å høre henne knise – opphisset? – håpet han.

– Det tror jeg at jeg kan love deg allerede nå, forsikret den fromme presten og flyttet sin varme og velsignende hånd litt lenger oppover Madeleines slanke lår. – Hun så på ham med de skinnende, mørke øynene sine og smilte svakt. – Sånn gjorde han også! hvisket hun. – Han var veldig snill med meg – han var snill med mamma også – så jeg forstår ikke hvorfor hun plutselig ville kaste meg ut – og sende meg i kloster! hulket hun.

Tårene piplet ut av de nydelige, mørkebrune øynene, og Fader Ambrosius’ freidige hånd gled enda litt nærmere det området der de smekre lårene hennes møttes. – Likte du det da han – kjærtegnet deg, da? spurte han lavt.

Madeleine nikket blygt og slo blikket ned. – Ja, Fader, det gjorde jeg, innrømmet hun og blusset enda dypere. – Det var kanskje det som var syndig av meg – at jeg følte det slik?

Den milde Fader Ambrosius ristet vennlig på hodet. – Neida, min datter, beroliget han henne – det var ikke DU som oppførte deg syndig – det var HAN, fordi han var gift med din mor – og sto i din fars sted.

Prestens høyre tommelfinger hvilte nå lett mot den buede lille forhøyningen der lårene hennes møttes, og han hørte at hun trakk pusten litt fortere. Hun hadde ingen underbenklær på – det var heller ikke vanlig blant nonner, visste han, slik at han nå kunne la tommelfingeren stryke lett over den myke hårveksten hennes. Madeleine gispet overrasket, men det lille smilet som dukket frem, viste at hun slett ikke hadde noe imot det. Den halvåpne, glinsende munnen hennes var så fristende nær – men så forbudt! – Kysset han deg kanskje også? mumlet han lavt – når dere var alene sammen?

Madeleine nikket entusiastisk. – Å jaaaaa, det gjorde han! hvisket hun. – Hvordan kunne presten vite det?

Fader Ambrosius svarte ikke med det samme. – Vis meg! ba han, dempet, men inntrengende. – Vis meg hva han gjorde.

Det opphissede pikebarnet kniste nok en gang, prestens freidige tommelfinger beveget seg nesten umerkelig frem og tilbake over hennes hvelvede venusberg, og hun ønsket plutselig at det anstendige skjørtet ikke hadde vært i veien. Med en langsom, nølende bevegelse strakte hun frem de spinkle armene sine og la dem rundt den litt FOR kraftige nakken til presten. Han bøyde seg frem og følte snart et par myke, villige lepper som møtte hans egne.»

– Den kåte grabukken! brast det ut av Randi, som senket den lille papirbunken og så sultent på det glinsende lemmet som kom og forsvant under den smekre enden til Åshild. Hun strakte frem hånden og klasket til den så Åshild hylte forskrekket.

– Flytt deg, og la oss bytte plass en stund! forlangte Randi. – Det har jo allerede gått for deg – er det to ganger?

Åshild kniste og hoppet ned av onkel Alberts runde, hårete mave så det stive lemmet ble stående og snuse ut i løse luften. – Mmmm, bare én, – men det betyr at jeg MÅ på badet, altså! Ellen kan lese videre, men vent til jeg kommer tilbake igjen, ok?

Den vrikkende, vesle rumpa forsvant inn badedøren, og Randi krøp fremover på alle fire, mens hun smøg seg ut av «konfirmantkappen». Ellen beundret de fulle spente brystene hennes, og Albert var ikke sen om å legge sine grådige mannfolknever rundt dem – og massere dem kjærlig. Randi kniste lystent og strøk en undersøkende finger langs det struttende, klisne lemmet. – Det er visst ikke nødvendig å slikk denne her stiv, ser jeg! lo hun – – for den er allerede så hard som den kan få blitt!

Albert humret og strøk henne mykt over kinnet med den ledige hånden. – Ja, nå kan du få den spruten som Åshild var på vei til å få! lo han.

Randi kniste forventningsfullt, så kysset hun ham – – lenge og dvelende – på munnen, samtidig som hun manøvrerte seg på plass med sprikende knær. Ellen lurte på om hun skulle hjelpe dem, men dette hadde Randi lang erfaring med. Uten engang å kikke ned, uten å bryte kontakten med de sugende leppene hans, grep hun om det glinsende lemmet hans og sank ned på det. Ellen hørte at begge utstøtte et summende – – mmmmmmm! inn i munnen til hverandre.

Nå kom Åshild tilbake fra badet, dansende på lette føtter. – De er i gang igjen, ser jeg! lo hun – de kåtingene! Nå kan du lese videre, Ellen – men det spørs om de to der oppfatter det du sier!

Ellen lo lavt, og idet hun kastet et blikk på den langsomt roterende enden til Randi – mye større enn den til Åshild! – tenkte hun, fortsatte hun å lese.

«Det var lenge siden den middelaldrende presten hadde hatt gleden av å trøste en angrende, ung synderinne, og han frydet seg da han merket hvor ivrig og villig Madeleine møtte kysset hans. Fingrene hans ble enda mer aktive mellom lårene hennes, nå gled de fra hverandre, slik at tommelen glapp såvidt innenfor. Glattheten hennes var mer enn tydelig, og Fader Ambrosius visste at endelig hadde han igjen en villig jomfru til sin disposisjon. Det var flere år siden sist.»

I onkel Alberts varme stue hørte plutselig de tunge, dvelende slagene fra den gamle bestefarsklokken på veggen – fire – fem – og seks slag. Ellen sluttet å lese og reiste seg brått fra stolen.

– Åh, mamma! utbrøt hun. – Korøvelsen! Den begynner nå klokka seks! Jeg må løpe, altså!

– Jeg også! kom det fra Åshild. Begge kastet av seg konfirmantkappene og begynte febrilsk å kle på seg. Ellen kastet et blikk på de to gjenværende. Hun kniste ertende.

– Nå får dere jo riktig godt tid til å pule dere ferdige! lo hun. Åshild lo med henne, mens Randi tittet smilende inn i Alberts skjeggete, rødsprengte ansikt. Det var tydelig at det var like før det gikk for ham.

– Det passer i grunnen godt – for jeg har tenkt å bli her i natt! Er det greit, onkel Albert?
Historien fortsætter under reklamen

Døren klikket i lås bak Ellen og Åshild, så de hørte ikke hva han svarte.

Læs næste afsnit