Riktig søt og veloppdragen. Slank om livet, brystene var kanskje i minste laget for en sekstenåring, men det var vanskelig å bedømme

Forfatter: OnkelWaldo

Automatisk Google-oversættelse:

Oppmerksomme lesere vil merke seg at jeg nok en gang har lagt historien til svunne tider – iallfall til før noen av OSS var født – inkludert undertegnede! – men dere kan selv få bestemme et passende årstall.
– – –

– Nei, du verden! – det var da et både sjeldent og hyggelig syn! Det er altså SÅ lenge siden jeg har sett den unge damen! Ja, for jeg tror sannelig du har vokst siden sist, jeg!

Den store, smilende mannen trådte høflig til side og betraktet «den unge damen» som løftet sitt fotside skjørt ørlite grann og trippet forsiktig over dørstokken. Samtidig vinket han vennlig til kusken, som løftet hånden til hilsen, før han smattet på hesten, snudde den lette karjolen i en skarp sving og kjørte ut av tunet.

Reinert visste at den unge damens mor, Josefine, som var hans kusine, var ytterst prippen – og snobbete – og holdt sin unge datter i stramme tøyler. Det var nesten et lite under at hun fikk lov å besøke ham uten anstand, tenkte han, nå som hun forlengst hadde passert konfirmasjonsalderen.

Men det var nok fordi hun betraktet sin fetter som nær og pålitelig familie. «Onkel Reinert», som Judith pleide å kalle ham, var fem år eldre enn Judiths mor og hadde til og med sittet tålmodig og trofast barnevakt for henne da han selv var mellom elleve og fjorten år. Derfor ble han nok ansett som absolutt trygg og harmløs.

Judith fniste da hun begynte å ta av seg den lange, varme kåpen.

– Selvfølgelig har jeg ikke VOKST på bare fire måneder, onkel Reinert, smilte hun da han tok kåpen fra henne og hengte den pent opp. Samtidig tittet han diskret, men beundrende, på de faste, runde halvkulene som så vidt kunne skimtes under den løstsittende blusen.

Han visste at Josefine var svært påpasselig med at datteren ikke hadde for ettersittende klær. Kroppen – eller «legemet» – var uanstendig i hennes øyne, og han tvilte sterkt på at hennes avdøde mann noen gang hadde sett henne naken. Det var nesten et under at hun hadde latt seg befrukte i det hele tatt! tenkte han. Antagelig hadde hun lukket øynene og bedt en stille bønn, mens hennes korpulente mann hadde svettet og strevet for å oppfylle sin ekteskapelige plikt.

Men Josefine hadde bare fått denne ene datteren, så gud vet hvor ofte han hadde fått lov til det! tenkte den frekke fetteren. Judiths far var for lengst ute av bildet, hadde han fått vite via diverse kontakter. Og det var nok et ekstra skår i hans kusines tilsynelatende uplettede fasade.

Da Judith hadde hengt opp kåpen sin, snudde hun seg mot ham. Han sto nesten litt FOR nær, syntes hun, og nå la han til og med hendene lett på skuldrene hennes og trakk henne ENDA litt nærmere!

– Onkel R- – begynte hun, men nå var ansiktet hans så nær at hun kjente duften av tannpastaen han brukte – et ganske nytt merke! – plutselig var munnen hans så nær at hun ble rent forvirret – hva het den nå? – Stomatol var det ja, og i neste øyeblikk – –

– Mmmm– nnnn-hhhh- – prøvde hun seg med, men kysset var allerede et faktum. Selvsagt hadde hun kysset ham før, når han kom på besøk til henne og hennes mor, men det hadde vært bare slike vennskapelige, familiære kyss – «onkelkyss», hadde hun tenkt, og det var som regel HUN som hadde kysset HAM – og ikke omvendt – slik som nå! Dessuten hadde det bare vært forte, lette kyss – ikke slike som d- – – Det føltes rent som om det gikk rundt for henne.

Hun fikk vridd seg fri, men hjertet banket så fort at hun nesten ble svimmel.

– O- onkel Reinert! pustet hun – du – du må altså ikke – –

Onkelen løsnet litt på grepet – men han sto fremdeles altfor nær! syntes Judith. Han smilte ertende til henne og strøk henne mykt over det ene kinnet.

– Du må jo lære å kysse ordentlig, nå som du er i gifteferdig alder! humret han.

– Gifteferdig – –? åndet hun forferdet. – J– jeg har da ikke så mye som – SETT på en mann engang, og – – har mamma sagt noe, kanskje? Har hun funnet – -?

Judith ble plutselig engstelig. Det var ikke sjelden at ekteskap ble – kanskje ikke direkte avtalt over hodene på det vordende brudeparet, men ihvertfall avtalt – som regel mellom mødrene, med bifall fra faren – de presenterte det de kalte «en aldeles utmerket kandidat» for sine unge døtre – eller nieser, dersom hun var foreldreløs. Den unge kunne selvsagt si nei – Judith hadde hørt at loven ikke tillot tvangsekteskap – men det kunne bli både vanskelig og – svært pinlig – hvis, altså hvis – –!

Men onkel Reinert beroliget henne.

– Neida, ingen kandidater er funnet – eller foreslått – ennå. Men din mor – min kusine – har antydet at – det ville være en fordel om du visste hva du gikk til, for det må jo skje før eller siden, mente hun. Du er sikkert klar over at du er en ytterst tiltrekkende ung dame – ikke sant?

Onkelen nikket bekreftende, mens han i all stillhet krysset fingrene bak ryggen. Josefine hadde nemlig mer enn antydet at hun hadde en kandidat i kikkerten!

– Men du vet jo hvor – prinsippfast – din mor er, så det er nok i en bestemt hensikt hun har sendt deg hit, går jeg ut fra? Antagelig vil hun at jeg skal – mmmm – undervise deg litt, ikke sant? Det er nesten underlig at hun lot deg reise alene med toget, uten anstand.

Seksten år gamle Judith nikket, det var hun fullt klar over. Men hun hadde en liten urolig følelse i magen,

– Hvor er tante Undine hen? spurte hun forundret og så seg om. – Mamma har nok tenkt seg at det var hun som skulle ta seg av – mmmm – undervisningen, tror du ikke?

Onkelen smilte – litt tilgjort sørgmodig.

– Åja, du visste kanskje ikke det – ikke din mor heller, skjønner jeg. Din tante Undine og jeg ble skilt for to måneder siden – i all vennskapelighet, heldigvis.

Judith gispet forskrekket.

– Er du virkelig – SKILT? Det er da aldeles forferdelig! Stakkars, stakkars deg! Og – og stakkars tante Undine! Hvor er hun nå, da?

Reinert trakk på skuldrene.

– Antagelig er hun i Paris. Hun har jo alltid ønsket å «realisere seg selv som kunstner», som hun uttrykte det, så – jeg går ut fra at hun er i ferd med det akkurat nå – i Kunstnernes hovedstad, så å si.

Antagelig knuller hun med en mustasjeprydet franskmann eller to akkurat nå, tenkte han, men det sa han selvsagt ikke til sin dydige niese.

– Det må ha vært forferdelig for deg, onkel Reinert! utbrøt Judith og klappet ham medfølende på hånden. – Tenk – nå er du altså helt alene! Hvordan klarer du deg, da? – alt husarbeidet, matlagingen og alt slikt?

Plutselig gispet hun og slo hånden for munnen.

– Ååååhhh, det vet ikke mamma, heller! Det må hun – –

Hun stanset brått og så bedende på sin onkel. Han virket ikke særlig lei seg, syntes hun.

– Det må vi altså ikke fortelle mamma, vær så snill, onkel Reinert? Da kommer hun bare til å forlange at jeg kommer rett hjem igjen! Vær så snill?

– Nei, jeg er helt enig, nikket «onkelen». – Det er nok best at vi lar vi denne – helt nødvendige, selvsagt, men også – skal vi si – litt intime undervisningen – bli mellom deg og meg.

Judith nikket igjen, og fuktet de fulle, men tørre leppene. Hun stusset litt over onkelens bruk av ordet «intim», men det var vel riktig, siden de nødvendigvis måtte tilbringe tid sammen – helt alene. Litt betenkt var hun nok – det overraskende kysset hadde vært svært så – intimt – men også svært opphissende, måtte hun motvillig innrømme for seg selv. Det var faktisk første gang i sitt sekstenårige liv at hun hadde blitt kysset SKIKKELIG av en mann – og det var – ihvertfall nesten – hennes egen onkel! Reinert var hennes mors fetter – ikke SÅ nær familie, kanskje, men – likevel.

Han var en ganske kjekk mann! tenkte hun plutselig – og rødmet uvilkårlig, for slik hadde hun aldri tenkt om onkel Reinert før. Ikke akkurat en «eldre» mann, heller, men iallfall en «godt voksen» mann – fem år eldre enn mamma! minnet hun seg selv om, da han førte henne inn i stuen, der han plasserte henne i sofaen, og selv tok plass i en stol like overfor henne.

Han tok hendene hennes i begge sine og så beundrende på henne. – Ja, du er sannelig i ferd med å bli en fortryllende ung dame, smigret han. Judith rødmet, slo blikket ned, men visste ikke riktig hva hun skulle si til det.

– Nettopp, skjønne Judith! Du reagerer nettopp slik en veloppdragen ung dame bør gjøre – helt naturlig. Menn setter pris på slikt – menn av den høyere stand – og det er vel en slik en du er ute etter, er det ikke?

Han blunket til henne, liksom for å vise at det var en halvveis spøk. Men Judith rødmet bare dypere.

– Onkel Reinert, da! – jeg er slett ikke «ute etter» noen – mann – i det hele tatt! Jeg har ikke tenkt å gifte meg – ikke på mange, mange år, iallfall!

– Det er helt utmerket, vennen min, smilte hennes erfarne onkel og strøk henne kjærlig over kinnet. – Men det er ikke til å unngå at en så deilig og skjønn ung dame før eller senere vil bli ettertraktet av – ikke bare en, men flere menn, ganske sikkert.

Judith rødmet kledelig og slo blikket ned.

– Derfor gjelder det å være forberedt, forstår du, og vite hvordan du oppfører deg – både når du vil avvise noen – det blir nok de fleste, lo han – men like viktig – når det er en mann du kan tenke deg å – mmm, akseptere – en som er deg verdig, så å si.

Han tok henne mykt om ansiktet og vendte det mot seg.

– Mmmm, du er jo en liten skjønnhet! mumlet han mot øret hennes. Han var så nær at pusten hans strøk varmt over de blussende kinnene, og i et panisk øyeblikk fryktet hun at han ville kysse henne enda en gang. Men det gjorde han ikke, og senere visste hun ikke riktig om hun var lettet over det – eller skuffet!

– Du vil vel ha litt å spise etter den lange reisen? spurte han. Fremdeles hadde han ikke helt gitt slipp på henne – de store hendene hans lå løst rundt den slanke midjen.

– Ja takk, neide hun – det var en lang og litt anstrengende reise. – Men, kom hun på – du har vel ingen husholderske – eller kokkepike? Jeg skal hjelpe deg, jeg, tilbød hun.

Riktig søt og veloppdragen, tenkte Reinert, og ikke for første gang. Slank om livet, brystene var kanskje i minste laget for en sekstenåring, men det var vanskelig å bedømme, på grunn av den dydige, løstsittende blusen hun hadde på seg. Han håpet å få se mer av kroppen hennes i løpet av den tiden hun skulle være hos ham.

Han begynte å gå i retning kjøkkenet, og hun fulgte etter ham.

– Du kan vel ikke lage mat, du, tenker jeg, smilte han over skulderen. Hun fnyste forarget.

– Selvsagt kan jeg det! Mamma sier at det må jeg kunne, for å instruere kokkepiken når jeg gifter meg.

– Sikkert klokt tenkt, humret Reinert. – For du kommer naturligvis til å gifte deg med en mann som er rik nok til å ha både kokkepike og stuepike.

– Og gartner og kusk, supplerte Judith. – Det sier ihvertfall mamma at jeg må ha.

Hun kniste litt, og rødmet litt i kinnene.

– Mamma er så ivrig etter å legge planer for meg, altså! sukket hun oppgitt. – Og jeg vet ikke om jeg VIL gifte meg engang! Det er visst mange damer som tar arbeid nå for tiden, ikke sant, onkel Reinert? På kontor eller butikk – eller fabrikk – eller sykehus, til og med!

De var kommet ut på kjøkkenet nå, og Reinert vendte seg mot henne.

– Det er helt riktig, vennen min, nikket han. – Og i morgen skal jeg presentere deg for en ung venninne av meg, som vil hjelpe til med opplæringen din, nå som tante Undine ikke er her lenger. Jeg tror du kommer til å like henne. Hun bor ikke så langt unna, heller.

De pratet hyggelig sammen ved kjøkkenbenken mens Reinert laget i stand en enkel kalvefrikassé og Judith hjalp ham å lage en smakfull grønnsakstuing,

Før de satte seg til bordet, åpnet Reinert en flaske vin, og Judith kniste, litt forskrekket.

– Jeg har aldri drukket vin, onkel, og jeg tror mamma ville få fnatt hvis hun visste at jeg gjorde det, altså!

Men Reinert la merke til at hun allerede holdt hånden rundt det halvfulle vinglasset, og han blunket konspiratorisk til henne.

– Da må vi jo bare sørge for at dette blir enda en av de små hemmelighetene våre, ikke sant?

Judith nikket og blunket tilbake. Hun følte seg kanskje litt uskikkelig, men det var godt å være langt borte fra alle morens formaninger og løftede pekefingre.

Reinert løftet glasset mot henne, Judith gjorde det samme, og de skålte konspiratorisk. Så var det som om han plutselig kom på noe. Han satte glasset fra seg og gikk bort til en sort boks som hang på veggen

– Åh, har du telefon? utbrøt Judith. – Det har ikke vi. Mamma har søkt, men de har ikke satt opp sånne telefonstolper der vi bor ennå.

Gudskjelov for det! tenkte Reinert. Da slipper jeg i hvert fall plagsomme telefoner fra den geskjeftige kusinen min!

Han svarte over skulderen:

– Ja, jeg tenkte at – hvis Sandra er hjemme, så kan du jo like godt få hilse på henne nå i kveld – –

Han ble avbrutt av at det ringte på dørklokken – tre korte klemt. Dermed la han røret tilbake på gaffelen igjen og smilte over skulderen:

– Se det, der er hun jo!

Den brede ryggen forsvant ut i entréen, og Judith følte et kaldt gufs utenfra da han åpnet. Men samtidig kom det også en stormvind av en ung jenteskikkelse, eller kanskje det var en ung kvinne – nærmest hoppende inn og kastet seg om halsen på onkel Reinert.

Han nådde så vidt å stenge døren før hun hang der, blid og sprudlende, slik hun alltid pleide å være, men akkurat det kunne jo ikke Judith vite. Hun satt bare med store forskrekkede øyne og lurte på om dette bare var en vilter jentunge eller en voksen kvinne. Det var iallfall tydelig at hun kjente onkel Reinert godt.

Nå løftet han den slanke jenta opp og bar henne inn på kjøkkenet.

– Sandra, hils på Judith, hun er datteren til en kusine av meg, og som du ser, er hun snart i gifteferdig alder, hun også, smilte han. – Der er jo du for lengst, la han til med et spøkefullt blunk.

Sandra bare kniste og dasket etter ham.

– Din tøysekopp! småskjente hun.

Judith følte seg ytterst forlegen da hun reiste seg fra bordet, akkurat idet den andre slapp taket om Reinerts nakke og satte føttene på gulvet. Hun hadde klart å sparke av seg de lette støvlene ute i entréen, og begge så at de var omtrent like høye.

Nå sto de ansikt til ansikt, og Judith strakte fram en nølende hånd.

– God dag – Sandra, hilste hun formelt. – Det er altså – så hyggelig å hilse på deg.

Litt forferdet ble hun da den andre slett ikke tok imot den utstrakte hånden. I stedet omfavnet hun henne varmt, ga henne en god klem, og kysset henne på begge kinn. Det siste landet i farlig nærhet av munnen, syntes Judith. Helt ufrivillig gikk det en varm bølge gjennom henne.

Forfjamselsen gjorde at hun ikke helt klarte å besvare omfavnelsen, men Sandra var like blid. Hun slapp henne etter noen lange sekunder, men beholdt et lett grep om skuldrene hennes. Blikkene deres møttes, og den blyge Judith leste bare varme og vennskap i den andres blikk.

– I like måte, Judith, strålte hun. – Jeg håper du blir her riktig lenge?

– J- ja– jeg skal bo noen dager hos – onkel Reinert – – stammet hun forlegent.

– Da kommer vi nok til å se mye til hverandre, smilte Sandra. – Reinert er jo blitt alene, stakkar, så jeg prøver å holde ham litt med selskap. Du må komme og besøke meg også mens du er her. Jeg håper vi blir riktig gode venninner.

– J– jeg også, rødmet Judith. Hun var helt overveldet av den andres varme og spontanitet.

– Så hyggelig at dere er blitt kjent! smilte Reinert. – Men nå må dere spise og hygge dere. Judith er sulten, for hun har reist langt.

Han hentet et vinglass til Sandra også, sammen med tallerken og bestikk. Sandra skålte med Judith og blunket megetsigende til henne.

– Jaså, så du skal snart gifte deg? smilte hun. – Tør jeg spørre hvor gammel du er?

– Åhhh, nei, nei! protesterte Judith forferdet. – Det er bare mamma som – som – jeg er snart sytten år.

– Gifteferdig alder, altså, lo Sandra. – Der har jeg vært i flere år allerede, jeg – etter kalenderen, i hvert fall. Men jeg FØLER meg slett ikke klar til å gifte meg.

– Nei ikke jeg heller! brast det ut av Judith. Hun hadde nesten tårer i øynene. – Jeg håper inderlig at ikke mamma prøver å – å tvinge meg eller noe slikt!

Hun var nesten på gråten ved tanken. Reinert la en stor, varm og trøstende hånd på håndleddet hennes.

– Ikke vær engstelig vennen min. Hun har ikke lov til å tvinge deg til noe, slett ikke til å gifte deg med noen du ikke vil ha. Og jeg skal hjelpe deg, hvis det blir nødvendig.

– Jeg også! istemte Sandra spontant. – Også min mamma sier at jeg har vært gifteferdig i flere år, men jeg kommer ikke til å gifte meg på leeeeeenge ennå! Kanskje ikke i det hele tatt. Men jeg vil nyte livet – være fri – som fuglen!

Hun slo ut med armene i en dramatisk bevegelse, og Judith så beundrende på henne. Sandra så akkurat ut som en eksotisk fugl som løftet sin hvite vinger til en fri flukt. Det kunne selvsagt komme av at hun hadde en hvit, løsthengende bluse på seg. Og når hun holdt sine vidt utstrakte armer i den stillingen, kunne Judith tydelig se omrisset av et par unge, spente br– – – nei, «byste» het det jo.

Hun rødmet ved tanken, samtidig som hun misunte Sandra. Så fri og ubekymret ville hun også være.

«Nyte livet» hadde hun sagt. Kanskje Sandra ville lære henne det, samtidig som onkel Reinert lærte henne å oppføre seg som en «dame». Eller kanskje Sandra kunne det også?

Etter middagen flyttet de seg inn i en koselig liten salong om var holdt i en varm, dyprød farge. Onkel Reinert hadde åpnet en ny flaske vin, og Sandra hadde traktet kaffe. På bordet sto også en stor skål med konfekt, som Sandra forsynte seg av, mens Judith var mye mer forsiktig.

– Mamma har sagt at jeg må passe meg for å spise for mye søtsaker, fortalte hun med et unnskyldende smil.

– Pytt! blåste Sandra – du har jo ingenting å bekymre deg for! Du har jo en praktfull kropp!

Judith rykket til da hun hørte ordet «kropp», men syntes hun måtte returnere komplimenten, for Sandra var jo slank som en smekker bjørk i vårløsningen.

– Du behøver ihvertfall ikke tenke på slikt, blusset hun – for du er jo slank som en – lilje.

Reinert lo sin varme, humrende latter.

– Dere har helt rett, begge to! erklærte han fast. – Og jeg er så glad for at dere ser ut til å bli gode venninner.

Judith begynte snart å føle seg søvnig. Hun hadde drukket to glass vin til middagen, og det var hun slett ikke vant til. Nå til kaffen avslo hun et tredje, for det ante henne at den kom til å bli enda sterkere. Selv om disse glassene var mye mindre, la hun merke til.

Så hun unnskyldte seg og trakk seg tilbake. Sandra spratt opp og ville vise henne til rette.

– Gi henne det gylne soverommet, du, vennen min, foreslo Reinert. – Det vender ut mot hagen.

Først viste Sandra henne badeværelset. Der skrudde hun på varmtvannet og snudde seg mot Judith.

– La meg hjelpe deg å kle av deg, tilbød hun. Men Judith ristet bestemt på hodet.

– Nei takk, Sandra, nå klarer jeg alt selv! erklærte hun med overraskende fasthet.

Sandra ble ikke overrasket, kysset henne bare varmt på kinnet.

– God natt, da, Judith, smilte hun. – I morgen har vi en masse å snakke om.

Det gledet Judith seg til.

Judiths soveværelse lå i annen etasje, men hun kunne høre dempede stemmer fra salongen i første, bare avbrutt av Sandras muntre, klingende latter. Men hun sovnet fort, både av den uvante vinen og fordi det hadde vært en lang dag med en slitsom reise.

– –

Utpå natten våknet hun av at hun måtte opp og tisse. Det var ikke noe problem, for det var badeværelse både oppe og nede. Men da hun var ferdig, spisset hun ører. Det kom noen lyder fra første etasje, selv om det var midt på natten! De selvlysende tallene på vekkerklokken hennes viste – halv tre! Satt de virkelig og pratet fremdeles? Sandra hadde vel også en mamma hun måtte hjem til? Judith hadde fått vite at hun var nitten, så selvsagt var hun noen få år eldre, men – – –

På bare føtter listet hun seg ned trappen. Onkel Reinert hadde lagt gulvteppe i trappen også – det hadde de ikke hjemme hos mamma. Kanskje han var rik?

Lydene kom ikke fra den røde salongen, der de hadde sittet og hygget seg, men fra et rom som hun regnet med måtte være onkel Reinerts soveværelse. Døren var fast lukket, og Judith listet seg tett inntil.
Historien fortsætter under reklamen

Da hun la øret mot treverket, hørte hun dempet samtale, og av og til en kjælen latter fra Sandra. Satt hun virkelig i soveværelset hans? Eller – lå de i sengen sammen? DET kunne vel ikke være mulig?

2 kommentarer

1. Frank

   20/08/2025 kl 23:04

   Dette er jo spennende, driver Reinert og puler Sandra inne på soverommet? La henne se gjennom nøkkelhullet, eller kanskje døra står på gløtt?

   3+

   Besvar kommentar
2. Anonym

   20/08/2025 kl 12:32

   Så spännande …

   3+

   Besvar kommentar