Johannes 10 «Den store oppdagelsen»

trekant unge pigerMens Karin hisset ham opp med hete kyss, brukte Angelika sin lekne tunge på det allerede struttende stive lemmet hans

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Til leserne.

i innledningen til denne serien gjorde jeg oppmerksom på at det ville komme kapitler der sexskildringene er av helt underordnet betydning. Dette kapitlet er et eksempel på nettopp det. LITT sex forekommer det jo, men ellers er denne delen av historien nærmest som et hyggelig mellomspill å regne.

Kapittel 10 «Den store oppdagelsen.»
28. november 1949

Det var blitt mandag, og nå var det elleve dager siden han hadde avlevert Anne Cecilie hos sin venn i hovedstaden. Vanligvis pleide han å ta seg fri på søndager, men dagen før hadde han sittet størsteparten av dagen og lagt siste hånd på oppryddingen i det utrolige rotet etter søster Amelia. Det hadde tatt ham mange uker, men nå var han så å si ferdig og mente han hadde oversikten. Han hadde funnet ut at den strenge nonnen tydeligvis hadde store kunnskaper på visse områder, og at hun hadde drillet de unge jentene hardt, særlig i tysk, kristendomskunnskap, geografi, historie, lesning og skriving. Likeledes hadde hun lagt stor vekt på praktiske fag, som matlagning – det som i den offentlige skolen ble kalt «skolekjøkken» – foruten forskjellige former for håndarbeid. Ellers så det ut til at nonnens matematikkunnskaper ikke strakk seg lenger enn til vanlig regning – de såkalte «fire regningsartene.» Naturfag, såsom biologi, kjemi, fysikk osv. så ut til å være svært mangelfulle, mens engelsk, som var på vei til å bli et viktig skolefag i den vanlige skolen, hadde vært totalt fraværende. Dermed visste han nå hvilke fag han måtte legge ekstra vekt på i tiden fremover.

Han så opp og kikket ut av vinduet. Tunet lå der, snødekket og solbelyst, rent som et julekort. Tre-fire av småjentene lekte i snøen, blant dem oppdaget han også Marit, rødkinnet og leende. Og igjen kjente han et kriblende støt i magen da han så den slanke, vinterkledde skikkelsen.

Kvelden før hadde hun vært alt annet enn vinterkledd! Jentene “hans” – Karin, Angelika, Ragnhild og Rannveig – hadde alle fått beskjed om at søndag var “fridagen” hans – den kvelden ønsket han bare å slappe av, ta et glass eller to og lytte til musikk. Men Marit hadde ikke fått den beskjeden. En stund etter kveldsmaten banket det forsiktig på døren, og et sørgmodig, litt tårefylt ansikt viste seg i døråpningen.

– PappaJo, snufset hun, – du sa at – at jeg kunne få sove på armen din når vi kom hjem. Men – etter at vi kom hjem fra Oslo, har du ikke snakket til meg engang!

Det var tydelig at hun var på gråten, og var det noe Johannes ikke kunne stå for, så var det jenter som gråt. Han strakte ut armene, og ungjenta skyndte seg frem og sank ned på fanget hans. – Føler du deg ensom, vennen min? spurte han vennlig da hun la det varme kinnet mot hans. – Mmmmm, småsutret hun. – Men jeg ser jo at du har mange gode venninner, innvendte han og ga henne en god klem. Men Marit var ikke fornøyd med det, hun søkte munnen hans, og det grådige kysset fortalte ham at hun nok ville mer enn å “sove på armen” hans. Og siden det var hele tre dager siden Ragnhild hadde ligget under ham og vridd den yppige kroppen sin i gispende ekstase, kjente han at pikken raskt begynte å vokse under Marits lille, stramme rumpe og snart var klar til innsats.

Hun kjente det også og smilte henrykt. – Åååååhh, jeg er så glad for at du har lyst på meg, PappaJo! kniste hun, da hun med febrilske, små fingre begynte å knappe opp blusen sin. – Selvfølgelig har jeg alltid lyst på den deilige, lille kroppen din, Marit! mumlet hn i øret hennes, lukket en stor, varm hånd om det ene struttende, knoppende brystet og hørte det frydefulle gispet.

Og da hun var naken, steg lysten i ham ytterligere, for Ragnhilds fullt utviklede – nesten kvinnekropp sto friskt i minnet hans, og kontrasten til denne slanke, smidige, – og ikke helt utviklede unge jenta var enda mere slående enn forskjellen mellom Ragnhild og Rannveig. Det hadde vært en sann nytelse bare å la hendene gli kjærlig og ømt over den glatte, faste kroppen, mens hun klamret seg til halsen han og kysset ham lidenskapelig. Denne gangen ville han være skikkelig god mot den unge kroppen, slikke og kysse hver eneste kvadratcentimeter av den før han tok henne, men Marit var utålmodig, slik hun hadde vært den første gangen også, hun skjøv ham bort med begge de små hendene sine og begynte å åpne klærne hans. – Jeg har nettopp lært noe av Rannveig, kniste hun – så knelte hun foran ham og grep ømt rundt den struttende, verkende penisen som hun nettopp hadde frigjort. Med et sjokkert stønn så han hvordan den lille tungen smatt frem og gled, langsomt og ertende, over det følsomme pikkhodet og deretter ble varmt omsluttet av de myke, barnslige! – leppene hennes.

Med stigende opphisselse så han det vesle hodet gli oppover og nedover i langsomme, ertende bevegelser, og snart begynte det å rykke i hoftene hans. Saftene steg i ham, og selv om han fortvilet forsøkte å holde igjen, varte det ikke to minutter engang før han hikstende og stønnende sprøytet sæden sin inn i Marits sugende munn – Marit! – som var så blottende ung! – som han nylig hadde “innviet”, og som han fremdeles hadde dårlig samvittighet overfor!

Riktignok forsvant den som dugg for solen i løpet av den hektiske, lidenskapelige natten som fulgte. Heldigvis våknet han grytidlig og fikk sendt henne over til sitt eget rom før de andre jentene våknet.

Marit – elskerinne nummer fem, og da regnet han ikke med Anne Cecilie – nei, nå MÅTTE han virkelig se til å si stopp! Skjønt – Ragnhild kom antagelig til å forlate ham snart. Søsteren hennes, Ruth, hadde vært på besøk for et par uker siden – du verden, for en nydelig, ung – kvinne! – hadde han tenkt – og hun hadde nevnt for sin yngre søster at hun antagelig kunne få lov å bo sammen med henne og hjelpe til med å stelle huset for frk. Richter. Men Ragnhild hadde sagt at først ville hun lære nok av Johannes til å ta realskoleeksamen. I sitt stille sinn tenkte Johannes at det nok var andre ting hun ville lære mere om også!

Brått kom han tilbake til nåtiden. (Behagelige dagdrømmer, Johannes, men du har arbeid å gjøre!) Riktignok hadde han nå oversikt over søster Amelias – mangelfulle! – undervisningsopplegg, men han hadde også gjort en høyst overraskende – og ikke minst – gledelig oppdagelse! I et par store esker bak kartotekskapene hadde han funnet atskillige, både åpnede og uåpnede forretningskonvolutter som inneholdt svært interessante dokumenter, foruten diverse bankbøker og kontoutskrifter. Dokumentene besto av testamenter, skjøter og brev fra advokater – åpenbart ubesvarte, for noen av dem inneholdt purringer fra de samme advokatene. Enten hadde søster Amelia ikke forstått betydningen – eller rett og slett gitt blaffen. Johannes hellet mer til det siste – for den gamle nonnen var jo slett ikke dum. Det aller meste av korrespondansen gikk atskillige år tilbake i tiden også, og en god del var på tysk.

Da han hadde sortert papirene og kastet det som var uinteressant, kikket han på klokken. Nesten tolv. Han blåste i lunsjen og bar en tung eske med dokumenter og bankbøker ut i bilen. Idet han gikk for å lukke garasjedøren, kom Karin småløpende mot ham, naturligvis med Angelika hakk i hæl.

– Hvor skal du, PappaJo? Johannes smilte til de to rødkinnede ungjentene. – Jeg skal bare en tur i banken. Det er noe jeg må snakke med banksjefen om.

– Kan vi få være med? Angelika la hodet på skakke og smilte så søtt og innsmigrende hun bare kunne. Han begynte å kjenne igjen de små, flørtende triksene hennes nå.

– Det blir kjedelig for dere, jenter. Og da går dere glipp av lunsjen.

– Det er aldri kjedelig å være sammen med deg, PappaJo. Denne gangen var det Karin som prøvde seg. – Dessuten trenger vi å slanke oss, så!

Johannes brast ut i en hjertelig latter. – Dere slanke dere? Glem ikke at jeg vet nøyaktig hvordan dere ser ut under de plaggene der. Han blunket ertende, og begge jentene rødmet. – Vær så snill, da, PappaJo, tigget Angelika. – Det er en spennende avveksling bare å komme et annet sted for en liten stund – selv om det bare er til banken!

– OK, hopp inn, da, sukket Johannes. Begge ga fra seg et lite hyl av begeistring og skyndte seg inn i baksetet på den store Mercedesen.

Da de svingte ut gjennom porten, la han merke til et par jenter på vei til spisesalen som kikket etter bilen med et misunnelig uttrykk i ansiktet – ihvertfall trodde han det.

– Nå kommer alle jentene til å si at jeg favoriserer dere to! brummet han da han kjørte nedover veien. – Hva betyr «favorisere»? undret Angelika. – Det betyr å gi fordeler til noen og ikke til andre, svarte Johannes. – De andre vil tenke at jeg tar meg mere av dere to enn av dem – og da blir de misunnelige.

Angelika strakte seg over rygglenet og ga ham en klem. – Men vi er jo – mmmm – litt spesielle, er vi ikke det – Johannes? Plutselig brukte hun bare fornavnet hans, slik begge hadde begynt å gjøre etter det deilige eventyret i himmelsengen til Johann Caspar – etter at han hadde tatt møydommen hennes – og Karins.

Bestyreren gjorde seg streng. – Såååå, dere tror kanskje at dere kan oppnå fordeler bare ved å ligge med sjefen, hva? brummet han. Men jentene lot seg ikke lure. – Klart, det! kvitret Karin fra sin hjørneplass i baksetet. – Du blir nødt til å gifte deg med oss nå! Kanskje du har gjort oss med barn også.

– Ja, det er sannelig godt at vi bor på et – barnehjem – allerede! fniste Angelika. Begge venninnene brast ut i en knisende latter og omfavnet hverandre. Johannes følte seg litt hjelpeløs der han satt, så han bare brummet litt til og kjørte videre. Jentene fortsatte å knise og hviske sammen i baksetet.

Da de kom frem til det lille tettstedet som var bygdas sentrum, parkerte han bilen like ved banken, steg ut og snudde seg mot de to jentene. – Se her, jenter, her har dere litt penger. Det er ikke mange butikker her, men dere kan jo kikke i dem som fins, og ellers se dere litt rundt. Når dere er ferdige, kan dere se innom banken – jeg regner ikke med å bruke stort mer enn – vel, kanskje bortimot en time eller så. Etterpå setter vi oss på kaféen her og får litt å spise – siden dere gikk glipp av lunsjen. OK?

– Så flott, PappaJo, takk skal du ha! strålte Karin, strakte seg opp og ga ham en klem. «PappaJo» igjen, nå som de var ute blant folk, tenkte Johannes fornøyd. Sannelig visste de å oppføre seg, disse to.

Banksjefen strålte rent da Johannes banket på døren hans og presenterte seg. Han reiste seg, kom rundt skrivebordet og ristet hånden til «min kjære bestyrer Christmann» med begge hender.

– Sitt ned, sitt ned, bestyrer, nødet banksjefen. – Kan jeg by på en kopp kaffe, kanskje? – Nei, tusen takk. Johannes viftet avvergende med hånden. – Jeg har spist frokost for en stund siden og tenkte å spise lunsj sammen med mine to assistenter etter at dette møtet er ferdig.

– Aha, utmerket, utmerket. Banksjefen smilte forståelsesfullt. – De kan tro jeg er glad for at det har kommet en ung og driftig bestyrer der oppe. Det var så meget jeg ønsket å drøfte med – med den forrige bestyrerinnen, men det var vanskelig å få henne i tale.

Johannes nikket. – Ja, det har jeg forstått – og kontorarbeid var visst heller ikke hennes sterkeste side. Han bøyde seg og tok opp en bunke bankbøker fra esken. – Etter hva jeg forstår, er det flere som har donert og testamentert både penger og eiendeler til barnehjemmet opp gjennom årene. Hvor mye av dette er registrert her i banken?

De neste tre kvarterene ble borte nesten uten at noen av dem merket det. Banksjefen kom med diverse overraskede utbrudd etterhvert som Johannes la frem for ham både testamenter og skjøter og bankkonti som han ikke hadde vært klar over. Noen store konvolutter med diverse aksjebrev fikk ham til å sperre opp øynene.

– Du store verden! nesten hvisket han. – Dette her er stamaksjer i tre av våre mest etablerte bedrifter, og det har kommet flere aksjeutvidelser i løpet av alle disse årene. Så disse har en – en særdeles betydelig verdi! I tillegg ser jeg at utbyttet har blitt satt inn på diverse konti i andre banker enn vår – uten at dette er blitt registrert i noen av disse bankbøkene. Hvis De overlater dem til meg en stund, så kan jeg sørge for at de blir ajourført.

Johannes nikket og smilte at det ville han være svært takknemlig for. Banksjefen fortsatte:

– Bevares, bestyrer Christmann! Dette barnehjemmet Deres er mere velstående enn jeg kunne ha forestilt meg! Allerede før De kom i dag, visste jeg naturligvis at økonomien var solid, men – ehhh – søster Amelia brydde seg ikke om slikt – hun var fornøyd så lenge de daglige regningene ble betalt. Dette her, det – – – altså, bankaffærene kan jeg ta meg av, men – – her er jo for eksempel en god del tyske aksjer – og skjøter på eiendommer, både på andre kanter av landet – og i Tyskland, til og med! Hvorvidt disse tyske papirene er verdt noe som helst nå, det – det kan altså ikke JEG svare på. Jeg tror De bør kontakte en advokat i Oslo, bestyrer Christmann.

Johannes smilte og reiste seg. – Menigheten har sin opprinnelse i Tyskland, og vi har en pålitelig kontakt der, banksjef Rønningen, så det skal nok ordne seg. Men dette betyr jo at jeg trygt kan gå i gang med både utbedring og påbygging av eiendommen, ikke sant?

I det samme banket det på døren, og to blide jenteansikter dukket frem i døråpningen. – Er du ferdig, PappaJo? – det var Angelika som spurte. Begge jentene tok et skritt frem og neide pent for banksjefen, som øyeblikkelig ble sjarmert av de to unge skjønnhetene. – Så dette er assistentene Deres, skjønner jeg? smilte den eldre mannen. – Vel, de er foreløpig under opplæring, men jeg håper og tror at de vil være meg til stor hjelp i årene som kommer, ja, svarte Johannes og blunket til de to.

– Ja, PappaJo lærer oss en MASSE, smilte Angelika søtt, – og vi er VELDIG villige – mmm – – til å lære mere! Johannes så på henne og rynket brynene strengt, men om hun la en dobbeltbetydning i det hun sa, så gikk det fullstendig hus forbi hos banksjefen. Han kom rundt skrivebordet og klappet begge de søte jentene faderlig på kinnet. Så tok han frem to blå femkronesedler fra lommeboken og ga dem en hver. Jentene gjorde store øyne, men tok ham pent i hånden og neide dypt igjen. Angelika dristet seg til å gi ham en god klem også, noe som gjorde den gode banksjefen ildrød i toppen, men han smilte fra øre til øre. – Der har De to svært veloppdragne pikebarn, bestyrer Christmann, erklærte han.

Johannes nikket smilende at han var helt enig. – Og for å svare på Deres siste spørsmål, bestyrer – ja, De kan trygt foreta alle de utbedringer De finner nødvendig. Banksjefen pustet dypt, så smilte han skjevt. – De kan gjerne bygge et helt nytt barnehjem, om De vil.

LITT SENERE satt de ved et bord i den lille kaféen og ventet på maten, mens de nippet til hvert sitt glass med Solo. – Har vi så mye penger, PappaJo? spurte Angelika interessert. – Ja, det kan faktisk se sånn ut, smilte Johannes. – Men etter hva jeg har sett, så kommer det til å gå med ganske mye bare til oppussing og utbedring av de bygningene vi har. Likevel, etter hva banksjefen sier, så har vi antagelig råd til å sette i verk noen av planene mine også.

– Kan vi få vite hva det er for planer? spurte Karin med skinnende øyne. – Ja, dere skal til og med få være med på å utarbeide dem, svarte bestyreren og blunket til dem. Jentene klappet begeistret i hendene. – Jeg har satt opp noen forslag, sånn løselig, men jeg kan tenke meg å ha en liten komité på – for eksempel fire jenter pluss dere to – som kan gå igjennom planene og komme med forskjellige innspill.

Jentene smilte opprømt og nikket entusiastisk, mens Johannes så ettertenksomt på dem.

– Hva er det, PappaJo? spurte Karin. – Du ser så alvorlig ut?

Han rettet seg opp i stolen og kikket seg rundt i kaféen. Den var tom, og Maren, som drev den, var på kjøkkenet og gjorde i stand maten. Så lente han seg frem over bordet og senket stemmen. – Jeg har et forslag som gjelder dere to også, som jeg vil at dere skal tenke NØYE over, fortsatte han. – Dere behøver ikke svare i dag – ikke i neste uke engang – bare når dere har tenkt godt over det, OK?

Begge nikket, Angelika virket en smule engstelig. – Hva er – det forslaget da, PappaJo? spurte hun med svak stemme.

Johannes trakk pusten dypt. – Dere er jo nå blant de eldste på barnehjemmet, og jeg bør snart begynne å tenke på et sted å plassere dere – slik jeg gjorde med Anne Cecilie. Han smilte, og Angelika åpnet munnen, men han stanset henne med en bydende håndbevegelse. – Vent litt, Angelika, la meg snakke ferdig.

Akkurat da gikk døren til kjøkkenet opp, og runde, trivelige Maren kom inn med flere dampende fat på et stort brett. – Det var to kjøttkakemiddager og en flesk med duppe, ikke sant? spurte hun smilende og plasserte fatene på bordet. – Håper det smaker. Tyttebærene har mannen min og jeg plukket selv. – Bare si fra hvis dere vil ha påfyll. Dermed forsvant hun ut på kjøkkenet igjen.

Johannes så på fatene og tvilte på at de ville få i seg halvparten av det de hadde fått engang. Han så på jentene at de tenkte akkurat det samme. – Der hørte dere, jenter. Dere behøver ikke slåss om kjøttkakene, for det er flere ute på kjøkkenet.

Jentene så på hverandre, og som på signal, sprutet begge ut i knisende latter. – Du kan godt ta mer enn meg, Angelika, for du ser så sulten ut! fniste Karin. – Tenk, jeg hadde nettopp tenkt å si akkurat det samme – stakkars Karin, du som er så tynn og mager! repliserte venninnen, og dermed ble det mere knising.

– OK, jenter, nå må dere oppføre dere pent – og som damer – nå som dere er ute blant folk, formante Johannes, mens han forsynte seg fra de bugnende fatene. Angelika kikket seg rundt i den tomme kaféen, så kikket hun på Karin, og de blunket til hverandre. – Husk nå at vi er to svært veloppdragne pikebarn, da! kommenterte Karin tørt, og begge kniste. Så rettet de ryggen og la serviettene pent på fanget. – Vil De være så vennlig å rekke meg potetene, frøken Strunckenspitz, spurte Angelika med sitt yndigste smil. – Åhhh gid, ja – vær så god, frøken Snøftesen, svarte venninnen.

Begge var knallrøde i ansiktet av undertrykt latter, men spilte videre i rollene sine, skar bittesmå biter av både kjøttkaker og poteter, og beveget hendene med det de oppfattet som ytterst dannede bevegelser – det forekom Johannes at det de egentlig gjorde, var å parodiere Deborah Kleinschwanz, nesten uten å være klar over det engang.

Han sendte dem et ertende smil. – Det slo meg plutselig at de dannede hendene deres er flinke til å kjærtegne andre – ting – enn akkurat kniv og gaffel også, bemerket han tørt – og mer skulle det ikke til før de to falt ut av rollene sine. Men begge fikk grepet serviettene og lagt dem foran munnen før de sprutet ut i hikstende latter. Heldigvis hadde de nettopp svelget det de hadde i munnen.

Karin var den som først fikk summet seg. Det var som om hun plutselig kom til å tenke på noe, og det kom et alvorlig, nesten engstelig drag over ansiktet hennes. – PappaJo – det var noe du skulle til å si oss like før maten kom? Det mørkebrune blikket møtte hans, det var tydelig at hun var spent, og da han så bort på Angelika, var det muntre, spøkefulle uttrykket fullstendig visket bort også i hennes vanligvis så livlige og glade ansikt.

Han svelget, tørket seg om munnen med servietten og rensket halsen. – Ja, mmm – altså – det er noe jeg har tenkt på en stund, og jeg vil at dere også skal tenke dere godt om før dere svarer. Karin, du er jo en av de to-tre eldste her, og må begynne å tenke på hva du vil gjøre videre, – kanskje du gleder deg til du skal bort herfra, ut i arbeidslivet eller gå videre på skole.

Han tok en liten slurk av glasset før han gikk videre. – Det jeg ville spørre deg om, Karin – og som du bør tenke godt over – det er om du kan tenke deg å bli hos meg – her på barnehjemmet, og i så fall blir det jo også sant, det jeg sa til banksjefen – at du er min assistent. Jeg vil SVÆRT gjerne få beholde deg som – assistent, jeg skal lære deg alt du trenger, slik at du en dag, om du har lyst, kan drive hele barnehjemmet.

Det ble helt stille en stund. Johannes tok opp kniv og gaffel og begynte å spise igjen. Han kastet et blikk opp på Karin, som ikke hadde sagt et ord, men han så at hun vekslet blikk med Angelika, som satt der med et nesten forstenet blikk i ansiktet. Han svelget fleskebiten, drakk litt av glasset, og da han så opp igjen, la han merke til at Angelikas fyldige underleppe hadde begynt å skjelve. Det var tydelig at det nærmest raste en storm inni henne, og til slutt brast det for jenta:

– Enn jeg da, PappaJo? – hva med MEG? Vil du ikke ha – meg? De siste ordene kom som et hikst. Johannes smilte til henne. – Du er jo mye yngre, jenta mi – så vi har god tid til å finne ut hva vi skal gjøre med deg – for du vet vel ikke helt hva du vil ennå?

Nå piplet det faktisk frem en liten tåre i hvert av øynene hennes. – Joooo, det vet jeg det, så! Du sa til banksjefen at VI var assistentene dine – begge to! Jeg vil også være her – og hjelpe til – – og – – og – – Hun snufset litt og tørket seg i øynene med servietten.

Johannes så på Karin igjen. Det lekte et ørlite smil rundt munnen hans, og han kunne se at Karin skjønte hva som foregikk, for det begynte å rykke i munnvikene hennes også. – Hmmm, jeg vet ikke riktig – hva tror du, Karin? Han blunket, og plutselig skjønte også Angelika at han bare drev gjøn med henne. – DU, altså! Du vil ha oss, begge to, det vil du – ikke sant? Du prøver bare å – å skremme meg! Hun så i ansiktet hans at hun hadde rett, og det vakre, strålende smilet brøt frem og liksom lyste opp hele rommet.

Bestyreren smilte også. – Vel, det er jo en alvorlig beslutning å ta da, når dere er så unge – særlig du, Angelika. Det er jo SÅ mye annet å finne på – der ute i den store, spennende verden. Han slo ut med hånden i retning det lille tettstedet utenfor kafévinduet.

Han kunne se at Angelika verket etter å sprette opp av stolen og overfalle ham med kyss og kjærtegn, men hun behersket seg mesterlig. – Vi har en hel, spennende verden der oppe, vi, brast det ut av henne. – Det er der vi vil være – sammen med deg – begge to! Karin sa ikke noe, men også hun smilte lettet og nikket bestemt.

I samme øyeblikk kom Maren inn med et stort smil om munnen. – Å, jeg ser at dere ikke trenger påfyll, men – vil dere ha dessert, kanskje? Jeg kan by på deilig multekrem. Mannen min er SÅ flink til å plukke multer.

De ble enige om at litt dessert, det kunne de alltids få plass til. Under desserten fortalte han dem at Ragnhild antagelig kom til å forlate dem i løpet av neste år, for å bo sammen med søsteren sin. – Og da gjetter jeg at du kommer til å besøke henne hver gang du er i byen! kommenterte Karin med et ertende glimt i øyet. – Ja, vi la nok merke til de beundrende blikkene du sendte den nydelige blondinen da hun var her! supplerte Angelika. – Men hun er kanskje for gammel for deg? kniste hun. – Det er jo bra for oss, i så fall, mente Karin, og begge jentene lo konspiratorisk sammen.

Johannes nøyde seg med å brumme og rynke brynene, mens han tok den siste kaffeslurken.

DA DE VAR TILBAKE på barnehjemmet, ringte Johannes til Johann Caspar. Denne gangen holdt han seg til norsk.

– Hei, gamle venn, står til?

– Helt glimrende, herr bestyrer, både med undertegnede og min unge protegé.

– Godt å høre, Johann Caspar – du, jeg har noen spennende, men gode nyheter til deg.

– Jeg er lutter øre.

– Vel, det er såpass mye, og såpass mange papirer å gå igjennom, at jeg tenkte å ta en ekstratur til hovedstaden, faktisk.

– Igjen – helt glimrende. Du vet jo at du alltid er velkommen – når som helst.

– Fint. Jeg tar med de to assistentene mine også, jeg – så kan de sladre litt med sin utskremte venninne.

– Unge Cecilia sitter her og tigger om å få låne telefonrøret. Når kommer dere, forresten?

– I morgen, hvis det er greit?

– Fint. Da skal jeg sørge for å gjøre alle nødvendige innkjøp. Vi sees. Her er MIN unge – assistent.

– PappaJo?

– Hei, Anne Cecilie, hvordan har du det?

– Bare fint, PappaJo – det lød et lite knis i telefonen – og du kan kalle meg Cecilia heretter – det gjør Caspar.

– Caspar? Hun lo igjen. – Ja, vi har – mmm – omdøpt hverandre, så å si – da han begynte å kalle meg bare Cecilia, så begynte jeg å kalle ham bare Caspar – så da ble vi enige om at det var like greit. Du – vil du være så snill å be Karin og Angelika om å pakke alle tingene mine – og ta dem med når dere kommer?

Johannes var forbløffet. – Allerede? Er du sikker på det – – mener du det alvorlig, ehh – – Cecilia?

Hun lo – en varm og myk latter. – Ex animo, domine! Gleder meg til å se dere.

Så la hun på.

Johannes ble sittende stum med telefonrøret i hånden. «Ex animo» hadde hun sagt – «av hele mitt hjerte». Han klukket for seg selv. Men – «domine» – herre – det fikk hun ihvertfall reservere for Joh- – for Caspar – heretter!

NESTE MORGEN dro de tre avsted i glimrende humør. Karin og Angelika hadde brukt kvelden før til å samle alle klær og eiendeler som tilhørte jenta som nå het Cecilia, og pakket dem omsorgsfullt.

– Cecilia og Caspar, kniste Angelika. – Tror du det blir et par av dem, PappaJo?

Johannes nikket. – Det tror jeg faktisk, ja. Det skulle forundre meg om de ikke allerede ER – et par, for å si det slik.

Angelika smilte lurt. – Du mener at de – mmmm – sover sammen?

Johannes blunket til henne. – Ja – litt må de jo sove – også! Begge jentene kniste henrykt.

DE TRE BLE HJERTELIG MOTTATT av Cecilia og Caspar. Cecilia klemte Johannes varmt og kysset ham på munnen, mens Caspar rynket brynene i påtatt strenghet og begge de andre jentene kniste i bakgrunnen. Da de overleverte tingene hennes, så Johannes på henne med en alvorlig mine. – Du er vel klar over at du nå brenner alle broer bak deg, unge dame? Fra nå av er du offisielt utskrevet fra barnehjemmet, det er ingen vei tilbake!

Et øyeblikk så Cecilia betenkt ut, så smilte hun trygt. – Jeg var en tur bortom Katedralskolen her om dagen for å spørre om noen bøker. Da var det en veldig kjekk lektor i femtiårsalderen som smilte så pent til meg. Det går nok bra, skal du se.

Caspar løftet hodet og så litt spørrende ut, men de fire andre brast ut i hjertelig latter noen sekunder før han oppfattet spøken.

De fem vennene inntok en gemyttlig lunsj sammen, deretter skilte de lag. Jentene trakk seg tilbake til – hvor det nå måtte være, mens Johannes og Caspar slo seg ned i yndlingssalongen sin, der det var kort vei til barskapet. Johannes fremla alle funnene sine, og Caspar var imponert.

– Såvidt jeg kan se, herr bestyrer, så er dere millionærer der oppe! Johannes nikket ettertenksomt.

– Men – strengt tatt så tilhører jo endel av disse midlene menigheten – og ikke BARE barnehjemmet vårt?

Caspar viftet med hånden. – Det kan du ta helt med ro, gamle venn. Menigheten har penger nok. Bruk disse midlene til barnehjemmets – og jentenes beste, du. Og jeg har en mistanke om at det kan ligge store verdier i disse Tysklandspapirene også – mer enn i de norske eiendommene, faktisk. Jeg skal sette Herr Kleinschwanz på saken. Han er til å stole på, og han er en særdeles dyktig forretningsmann med svært gode kontakter på høyt nivå – særlig nå som nazistene er ute av bildet. Skål, bestyrer Rikmann! Du kan gå i gang med å skaffe deg både en utsøkt vinkjeller der oppe – OG et eksklusivt barskap! Han tok en slurk av konjakkglasset og skrattlo.

– Men du behøver jo ikke drikke jentene fulle for å få dem på ryggen, du – det har jeg jo skjønt! Han skiftet brått tema. – Du hadde noen utbyggingsplaner, ikke sant? Få høre litt om dem.

Johannes hadde tatt med seg noen selvlagede tegninger, og nå bøyde de hodene sammen over dem. Han la ut om at den enorme parken, som var overgrodd og som det var gjort svært lite med, kunne utbygges til diverse ballbaner – for tennis, volleyball, håndball osv, mens det i låvebygningen burde innredes et skikkelig felles baderom og dusjrom, pluss badstue – og, tilføyde han – jeg vet dette er luksus og kanskje blir forferdelig dyrt, men jeg kan altså tenke meg å lage et – ihvertfall delvis overdekket – helst innebygd – svømmebasseng.

Han så på vennen. – Jeg er vokst opp ved kysten, – Caspar – og for meg er det en selvfølge å kunne svømme. Vi aner ikke hvor disse jentene vil ende opp når de forlater hjemmet, men uansett, så er det en fordel for dem å kunne svømme – for det ene – og for det andre, å bli fortrolig med det å oppholde seg i vann. Der oppe i innlandet er det ingen andre muligheter – ok, det finnes noen små innsjøer her og der, men de ligger litt langt unna.

Caspar viftet med hånden. – Bare sett i gang, Johannes. Nå har du nok av penger, og jeg vet du er en både fornuftig og omsorgsfull person. Han blunket ertende. – Du vil nok gjerne hygge deg med det disse søte små har mellom bena – men jeg vet også at du vil det beste for dem. Han løftet glasset. – Skål for – hva er det denne ærverdige institusjonen heter igjen? – Amadeus Oppbyggelige Barnehjem for Unge Piker, var det ikke? Kanskje vi nå skulle bytte ut «Oppbyggelige» med «Ombygde»?

Vennene skrattet og skålte.

Etter en særdeles livlig og munter middag på en av Oslos beste restauranter – det var fremdeles mer enn nok igjen av Debbies rikholdige garderobe til at de tre yndige, unge damene kunne pynte seg – samlet de seg i salongen hjemme hos Caspar, pratet og spøkte, lyttet til vakker musikk, og Johannes la merke til at de to oppførte seg som de rene turtelduer. Angelika eller Karin dultet stadig diskret borti ham når de utvekslet et lite kjærtegn eller et meningsfylt blikk. Og Johannes frydet seg over at han hadde hatt så rett i sin formodning – på tross av aldersforskjellen var de to som skapt for hverandre – Caspar – intelligent, kunnskapsrik, omsorgsfull og verdensvant – Cecilia – sannsynligvis minst like intelligent, vitebegjærlig, lærelysten og vakker.

MYE SENERE – i den store himmelsengen – lå de tre og koste seg sammen. Mens Karin hisset ham opp med hete kyss, brukte Angelika sin lekne tunge på det allerede struttende stive lemmet hans. Da hun svingte benet over ham og førte ham inn i den varme, klemmende fuktigheten sin, løftet Karin hodet, lyttet og kniste. – Hør! hvisket hun halvhøyt. Angelika, som hadde begynt å ri ham, lyttet også.

– Jeg tror dere to grabukkene har samme hobby! lo hun og klemte til litt ekstra. Johannes spente hoftene, kjørte seg til bunns i henne så hun gispet. – Og dere tre skjønnheter er da visst også på samme bølgelengde, virker det som!

Det var flere vegger mellom de to soverommene, men Cecilias ekstatiske hyl og lidenskapelige stønn var ikke til å ta feil av. – Du har lært henne godt opp, PappaJo, kniste Karin. – Angrer du på at du ga henne fra deg?

Johannes kjælte ømt med brystene hennes. – Ikke i det hele tatt. Dere to er mine drømmejenter!

Karin bet ham i øret. – Hmmmm – mon tro det? Jeg lurer på hvorfor lille Marit var så strålende fornøyd etter det tannlegebesøket? Hun er rent som – omskapt – og hun vil stadig snakke med oss og spørre oss om noe – akkurat som om hun vil fortelle oss – at – vel, at vi tre har noe til felles. Kan du tenke deg hva det er for noe – PappaJo?

Johannes følte seg litt forlegen. – Ehhh – ikke sånn – på stående fot.

Angelika klemte de indre musklene om ham igjen. – Hva med – på stående – pikk? De to jentene kniste ertende sammen. – Så spebygd som hun er, kan jeg tenke meg at hun satt i akkurat samme stilling som jeg gjør nå – tror du ikke, Karin? Hun roterte eggende med hoftene og klemte til igjen.

Karin nikket ettertenksomt. – Det høres absolutt rimelig ut, ja.

Johannes ble svar skyldig. Men av og til er det best å tie.

BARE NOEN UKER etter at de var kommet hjem igjen, var det julaften, og samtlige jenter fikk seg en skikkelig overraskelse da de møtte opp til kveldsmaten. Bordene var dekket til fest, med pent brettede og fargerike servietter, friske blomster sto i små, prydelige vaser, og ved siden av hver kuvert lå det en liten, men pent innpakket gave. i den ene enden av spisesalen sto et bord som var dekket av et stort klede, og i hjørnet et slags møbel som også var tildekket. Et stort, pyntet juletre sto i det andre hjørnet. Under juletreet lå gavene som jentene hadde laget til hverandre.

Mens jentene skravlet nysgjerrig og spent sammen, serverte kokkejentene svinestek, med rødgrøt og ordentlig fløte til dessert. Og som ikke det var nok, etter en liten pause kom jentene med tre digre, pent pyntede bløtkaker og Karin og Angelika gikk rundt og delte ut små rare flasker med noe brunt på. – Hva er det for noe? spurte flere av dem. – Det er Coca Cola, fortalte PaJos nye assistenter. – Aldri hørt om det før, kom det fra flere.

Etter at Angelika hadde lest juleevangeliet, – hun hadde en forbausende klar, myk og ren stemme – reiste Pappa Johannes seg og slo på glasset. – Nå er vi altså samlet til julefest, forkynte han med et hemmelighetsfullt smil. – Og i dag har vi flere ting å feire. La meg først få takke Karin og Angelika for at de har sagt ja til å bli mine assistenter her ved barnehjemmet i årene fremover. De kommer altså til å bli her – og få lønn – også etter at de har fylt seksten år.

Det ble litt uro, de fleste klappet begeistret, men det var nok også et par som var lei seg for at de ikke var blitt spurt. Ragnhild var en av dem.

– Så ser dere at jeg har kjøpt inn noen gaver til dere, som ligger ved siden av tallerknene deres. Dem skal dere ikke pakke opp riktig ennå, for jeg har også kjøpt noen som jeg håper alle sammen vil få glede av – i fellesskap, fortsatte Johannes. Han gjorde en håndbevegelse mot Angelika, som hadde tatt oppstilling ved det mystiske, tildekkede møbelet. Hun tok bort kledet og avdekket et flunkende nytt og glinsende radiokabinett.

Karin tok kledet bort fra bordet, der det sto to store høyttalere, og Angelika slo på radioen og startet platespilleren. Bing Crosbys myke barytonstemme fylte rommet med “White Christmas” fra de store høyttalerne, og jentene klappet begeistret igjen.

– Jeg har også kjøpt en masse andre plater til dere, fortsatte Johannes, – og så har jeg funnet en dame nede i bygda, som vil komme her en gang i uka og lære dere å danse. Jentene jublet igjen, og noen begynte å skravle seg imellom.

Angelika dempet musikken, og Johannes tok ordet igjen. – Men det viktigste, smilte han, – det kommer nå. Det viser seg nemlig at barnehjemmet har en god del penger i banken. Noen av dem skal vi bruke for å gjøre det triveligere for dere å bo her. Blant annet har jeg tenkt å bygge flere idrettsbaner i den store parken her, slik at dere kan spille badminton, volleyball, håndball osv, og – et svømmebasseng, for jeg vil at alle sammen skal lære å svømme.

Alle jublet entusiastisk, og Johannes løftet hånden for å få det stille, – Jeg har flere planer også, fortsatte han, – men dem ville jeg gjerne ha dere med på. Så derfor vil vi, her og nå, sette ned en liten komité, – altså en gruppe som kan hjelpe til og komme med forslag om hvordan vi skal ha det. Foruten meg selv og de to nye assistentene mine, kunne jeg tenke meg – la oss si, fire av dere. Har dere noen forslag?

Etter litt nøling og mumling kom det: – Ragnhild. – Ja, Ragnhild. – Og Marion. – Renate.

Johannes løftet hånden igjen. – Fint, det er kjekke jenter, alle sammen. Men vi må ha en av de yngre også, en som er – under tolv år. Det tok noen sekunder før det siste navnet kom – fra to stykker samtidig: – Ellen!

Johannes smilte fornøyd. – OK, jenter, da har vi et – skal vi kalle det «arbeidsutvalg» – Karin, Angelika, Ragnhild, Marion, Renate og Ellen. Vi tar et første møte om et par dager.

Så trakk han pusten dypt, og jentene ventet spent. Han nikket til Karin, som sto ved bordet med høyttalerne, og nå holdt hun opp en bunke med små, mørkegrønne hefter, spredt ut i vifteform. – Vet dere hva dette er, jentene mine?

Det ble stille en liten stund, så kom det forsiktig fra Anne Marit: – Bankbøker? Hun hadde selv to stykker, som hun hadde arvet etter oldemoren, og som Pappa Johannes tok vare på for henne.

Han smilte til henne. – Riktig, Anne Marit, det er bankbøker. En til dere hver, og navnene deres står inni hver av dem. Vi har nemlig så mye penger nå at jeg har satt inn nok penger på hver eneste en av dere – han gjorde en pause igjen, – slik at når dere reiser herfra, kan dere kjøpe dere en liten leilighet, og hvis dere velger å gå på skole full tid, slik at dere ikke kan jobbe, så skal det være nok penger der til å leve i to år – altså, kjøpe mat og klær – og gå på kino av og til. Eller – dere kan velge å leie isteden, la alle pengene bli stående i banken, og da har dere nok til å ta et helt studium på høyskole eller universitet. Han tok en liten pause og smilte. – God jul – alle jentene mine!

Det ble helt stille i rommet, for det tok litt tid før det gikk opp for dem. Deretter skjedde akkurat det samme som da han hadde kommet hjem med alle godsakene og alle klærne fra Debbie. De fleste jublet og hoppet og klappet i hendene, og noen brast i gråt av glede. Deretter stimlet de sammen rundt Johannes, klemte ham, kysset ham, strøk og klappet ham og gråt mot skulderen hans.

Det ante ham at ihvertfall noen av de jentene som smøg seg inntil ham, skulle han senere oppleve å få nyte og kjæle med mens de var nakne, kåte og lidenskapelige. Men akkurat da syntes han at den gleden som strømmet mot ham denne julaftenen, var en minst like deilig opplevelse.

Læs næste afsnit

GIV STJERNER:
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (47 har stemt, 4,81 af 5)
Loading...
SKRIV EN KOMMENTAR
KLIK HER!

16 kommentarer

  1. Anonym

    05/07/2017 kl 8:35

    ?? undskyld mig,men hvad pokker bilder i jer egentlig ind ? ” luk røven arrogante spade,grænser til facisme” ?? Når jeg skriver en kommentar/ bedømmelse,så er den i sagens natur,så dybt subjektiv,den kan blive.Som med alt andet..musik,kunst,ect.Der er vi gudskelov forskellige,og heldigvis da.Et nummer med kandis,synes nogen er guds gave,til musikken,mens andre får trækninger i halsen.Det skal der forhåbentlig være plads til,uden at man behøver ty,til ovennævnte retorik.Vi skriver med hver vores næb,og vores stil.Nogen er til vaniljen,og nogen til chillien.Nogen til Karen blixen fortællinger,og andre den mere direkte (rapport stilen).Det giver mangfoldighed,og variation,hvilket kun er skønt,at der er noget for enhver smag 🙂 Nogen kan li moren,og nogen datteren,om man vil.Men fri mig da venligst,for mopsede person angreb,fordi nogen tillader sig,at komme,med ros til en forfatter,og give udtryk,for deres stil,hvad de,her mig,finder er turn on,og off.Totalxex ER nemlig et meget alsidigt univers,osse når det gælder kommentarer,og skrive måde,og det skal det forhåbentlig helst blive ved med.osse selvom en er til JBO i latex,og andre til missionæren om tirsdagen,med lyset slukket. 🙂 god dag til alle herinde,både dem vi er enige,og ikke så enige med 🙂

    0
    • Anonym

      05/07/2017 kl 9:34 - som svar på

      Ja, det er måden at formulere sig på, ikke det arrogante og nedladende pis du startede med, lige fra første sætning (prøv at læs det, inden du reagerer) men alle kan selvfølgelig have en dårlig dag (nat?) og så er et forum for kreativ udfoldelse måske en nem kanal at spy sin galde ud over? Der er mennesker og anstrengelser bag alt det der ‘grå sider’ du pisser på.

      0
  2. OnkelWaldo

    04/07/2017 kl 18:01

    Ja, jeg burde kanskje tilføye at, selv om “tvang, SM og dominans” ikke er MINE sjangre, så er det jo mange andre som har disse som sine favoritter, og deres behov bør jo også dekkes. Når det er sagt, vil jeg nok mene – i likhet med redaksjonen – at Anonyms kommentar er “innenfor”, IKKE fordi undertegnede får ros! – men fordi han rent generelt kritiserer en skrivemåte han ikke liker. I den forbindelse vil jeg selv tilføye at, selv om jeg godtar og aksepterer det meste, så vemmes jeg ved å lese om at piker og kvinner blir utsatt for nedverdigende språkbruk – “luder”, “hore”, “tøs” osv, kun fordi de fremviser en heftig og sunn seksuell appetitt. Det viser bare at vi menn ikke har kommet langt nok i synet på kvinners seksuelle likestilling.

    1+
    • Sofie

      04/07/2017 kl 18:25 - som svar på OnkelWaldo

      Der er mange kvinder som tænder på at blive udsat for nedværdigende sprogbrug. Det viser absolut ikke noget om mænds generelle syn på kvinders seksuelle ligestilling. Der er også mange mænd som tænder på at nedværdige kvinder seksuelt, men som stadig syntes at kvinder har ret til en fri og uhæmmet seksualitet.

      Jeg er enig i, at “Anonyms” kommentar nok holder sig indenfor linjen, men jeg syntes nu ikke den skulle stå uimodsagt.

      2+
      • OnkelWaldo

        04/07/2017 kl 19:06 - som svar på Sofie

        Jeg vet at du har rett, Sofie, men jeg lurer på hva den bakenforliggende årsak kan være? KAN det være at – i hundrevis av år har det vært et fremherskende syn at kvinnen BØR være tilbakeholden, rent seksuelt, at MANNEN er den som har sterke lyster og drifter, og at kvinnen dermed “går over streken” når HUN lever ut sine drifter? At det er nettopp dette – “egentlig forbudte” – som tenner henne? Altså, noe som etter mitt syn er et gammeldags og utdatert (burde være) syn på kvinnelig seksualitet.

        1+
        • Sofie

          04/07/2017 kl 19:29 - som svar på OnkelWaldo

          ja jeg tror da helt sikkert at man udfordrer nogle gamle rollemønstre når man leger med dominans, historien kan vi jo ikke løbe fra .. men jeg tror ikke at det hænger sammen med at undertrykke kvindens seksualitet, nok nærmere det modsatte. Og der er jo også rigtig mange mænd som gerne vil domineres og ydmyges.

          Men altså uanset hvad den bagved liggende årsag er, så er der da ingen som har ret til at dømme eller vurdere hvad der er rigtig og forkert for den enkelte. Hvis en kvinde (eller mand eller transp.) tænder på at blive ydmyget seksuelt, så syntes jeg faktisk det er nedværdigende, at andre dømmer, eller forsøger at forklare årsagen bag. Som om hun ikke selv bedst ved hvad der er godt for hende. DET er sq da undertrykkende, om noget.

          2+
          • OnkelWaldo

            04/07/2017 kl 20:27 - som svar på Sofie

            Beklager hvis jeg har fornærmet deg, Sofie, men mitt syn bunner nok i at jeg i mitt lange liv har sett og opplevd på nært hold hvordan kvinner undertrykkes og forhånes på grunn av sine seksuelle drifter. Fra jeg var ung har jeg hørt hvordan menn snakker med forakt om hvor kåte og “horete” hun og hun er.. Og det opprører meg. Kvinnen har i generasjoner vært “underdog”, både i sosiale og seksuelle forhold. Hva man foretar seg i soverommet, er selvsagt en privatsak, så lenge det er en seksuell lek. S/M og bondage og – ja, nedverdigelse – er eksempler på slik lek, og så lenge man bevarer respekten når leken er slutt, så er det selvsagt OK. Men det er altfor mange menn som behandler kvinner som dritt – som vi sier på norsk – i det daglige. Dessverre. Men i fantasiens verden er alt tillatt – det er jo mine noveller eksempler på! ?

            2+
            • Sofie

              04/07/2017 kl 21:24 - som svar på OnkelWaldo

              Du har på ingen måde fornærmet mig. Dette er vel en diskussion og jeg kan sagtens være uenig og faktisk også blive godt gal uden at være personligt ramt 😉

              Men jeg stopper her. Men vil bede dig om, at læse nogen af de mange historier som er skrevet af kvinder, da de nok kan give dig et bedre indblik i kvinders nuværende syn på deres egen seksualitet, som vel nok er mere valid end mænds historiske syn på kvinders seksualitet.

              4+
  3. Den gamle jumfru

    03/07/2017 kl 5:23

    Jeg gentager mig selv, men igen nogle fantastiske kapitler. Og det er helt i orden med at der ikke er så meget sex hele tiden, der skal også være plads til romantik og andre dagligdags ting. 🙂

    Må dog håbe på at de ikke går helt amok med ud- og ombygningerne, da pengekassen så bliver tømt. 😛

    Håber på mange flere kapitler. 🙂

    4+
    • OnkelWaldo

      03/07/2017 kl 12:49 - som svar på Den gamle jumfru

      Takk igjen – det ser ut til at jeg har en LITEN, men trofast leserskare! ? Det kommer fem kapitler til.

      4+
      • Anonym

        04/07/2017 kl 3:19 - som svar på OnkelWaldo

        jeg må osse gentage min uforbeholdne ros her 🙂 Du undgår på sublim vis,de normale “grå sider” fælder,som mange er for tilbøjelige til,at falde i.En beskrivelse af personerne,naturligvis vildt lækre,med store bryster,slanke,og så lige en selv,der er godt udrustet,fra naturens side 🙂 lidt spinkel handling,og SÅ til sagen,frem og tilbage,op og ned,og så kom veninderne+ mor,moster og avisbudet.Du suser på mest brilliante måde,udenom det,der lader til,at være det store hit herinde,nemlig tvang,SM og dominans,i diverse afskygninger 🙂 At komme med et helt kapitel,der stort set,er uden erotik,men handling,der bygger op,til de næste,så det ikke bare blir næste senge eventyr,i rækken,er tæt på en lille geni streg 🙂 Man får lige en pause,mens der bygges yderligere på historien 🙂 At du har så få følgere,er mig en gåde,men os der gør,nyder hvert kapitel,fra dig.Og så må jeg især rose dig,for det sproglige 🙂 total renset er det nedværdigende/hårde sprogbrug,som mange åbenbart mener er et must,i en erotisk historie.”lad mig få din store pik,op i min liderlige,fedtede,sultne kusse”,og andre i samme jargon,med “ihh det kilder” og en dragende beskrivelse,så man næsten,kan relatere til det,selvom emnet jo er lidt på kanten 🙂 jeg ser frem til at nyde dine fortsatte skriverier,og håber du kunne bruge lidt konstruktiv feedback:)

        4+
        • OnkelWaldo

          04/07/2017 kl 8:03 - som svar på

          Jeg blir igjen ganske ydmyk, her jeg sitter. Takk og takk! Ja, for meg er altså fortellingen det vesentligste, selv om også jeg kan gå i detaljer i sexskildringene – som f.eks. i det neste kapitlet. Det gleder meg at kapitler som er så å si uten sex også kan vekke interesse. Det kommer ett slikt kapittel til, det fjortende, der sexskildringer er HELT fraværende, men det danner altså en helt nødvendig innledning til det aller siste kapitlet.
          Tusen takk for konstruktiv og positiv tilbakemelding! ?

          3+
        • Anonym

          04/07/2017 kl 11:31 - som svar på

          Sjovt hvordan disse generelle, anonyme svinere, gemt i ros, slipper igennem det filter I, ts, ellers bryster Jer af, for det er jo nok de mindst konstruktive, mest irriterende, der rammer alle andre over en bred og uklar kam.
          Ja, det her er ‘de grå sider’, mest af alt, men der er åbenbart mere, så læs det og luk røven, arrogante spade!

          3+
          • Sofie

            04/07/2017 kl 11:52 - som svar på

            SKulle lige til at skrive det samme ?

            Vil gerne tilslutte mig rosen af OnkelWaldo som forfatter (? til ham) , men absolut ikke hvorfor der så også lige skal disses nogle andre genrer. Det grænser til fascisme, at man ikke bare kan springe over de ting man ikke kan lide og måske ligefrem være glad for at der er plads til alt og alle, men nej man skal lige fyre en sviner af. TRÆLS! ?

            4+
          • Totalsex.dk

            04/07/2017 kl 17:28 - som svar på

            Jamen det er også ofte et dilemma, når der kommer den slags kommentarer, og hvor vi faktisk er i tvivl om hvad der skal ske med den – skal den godkendes, eller skal den ikke.

            I dette tilfælde, da der er tale om en generel kritik, lader vi den passere. Havde den kritiseret navngivne forfattere, eller specifikke noveller, var den naturligvis ikke blevet godkendt.

            Men vi tager jeres kommentarer til efterretning, og vil i fremtiden kigge på, om en kommentar er mere negativ end positiv, og måske vælge at fjerne kommentarer som denne.

            3+
            • Kaptajn Bligh

              04/07/2017 kl 21:53 - som svar på Totalsex.dk

              Jeg synes også, at der skal være plads til de fleste kommentarer.
              Totalsex´s linje med at blokere for kommentarer, der udelukkende er negative er rigtigt god, og sikrer en god tone herinde.
              Og der er jo rigelig mulighed for at udtrykke sine meninger på en positiv måde alligevel.
              NOGLE forfattere og læsere synes at noveller, der springer direkte ind og udelukkende beskriver seksuelle handlinger er spændende og ophidsende, og det er så godt for denne gruppe.
              Andre vil gerne have en mere dybtgående personkarakteristik eller måske en handling,der også omfatter ikke seksuelle elementer med i historien. Og for nogen må novellen også gerne opfylde nogle af de kriterier der af literaturkritikkere betragtes som “god” literatur.
              Jeg synes vi hver for sig skal rose de elementer vi kan lide, og afholde os fra at kritisere forfattere/læsere der har andre præferencer.
              Totalsex er et MEGET alsidigt univers, og det synes jeg vi skal hylde.

              4+

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret.