Johannes 9 – Caspar og Cecilia – Natten med Marit

ung pige fisse sexnovellerHerregud! – jeg kjæler med fitta til en tolvåring! gikk det gjennom ham i en bølge av skyldbevissthet.

ADVARSEL: Mindreårig

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Litt latin igjen:
Anne Cecilie har slukt det som er av bøker i barnehjemmets lille bibliotek. Der har hun også funnet noen på latin, pluss en latinsk-tysk ordbok. Blant annet har hun funnet ut at «domus» betyr «hus» – «pulcher» (eller «pulchra» i hunkjønn) = «pen» – og «est» = «er» (3. person entall). Det er forøvrig vanlig at verbalet står til slutt i latinske setninger, men det er hun ikke helt klar over ennå.
* De bello Gallico = Om gallerkrigene, et velkjent verk av Julius Caesar
* «Dulce ridentem Lalagen amabo – dulce loquentem» (fra et dikt av Horats) – fritt oversatt = «jeg vil elske Lalage, som ler så vakkert, og taler så blidt»
Anne Cecilie siterer det korrekt, Johann Caspar vrir litt på sitatet, bytter ut navnet Lalage med Cecilia – og flytter på ordet «loquentem» = som snakker.

Kapittel 9 – Caspar og Cecilia

Mandag 14. november
Etter at han hadde lagt på røret, vendte universitetslektor Midttun pliktskyldigst tankene tilbake til arbeidet. Forelesningsnotatene til neste dag var egentlig både ferdige og godt innarbeidet i hodet hans, men han hadde for vane å gjøre grundig arbeid, så han reiste seg, gikk inn i sitt rikholdige bibliotek og hentet frem et par bøker. Han gjorde seg et par – egentlig unødvendige – notater, men merket at konsentrasjonen ikke var helt på topp. Det var andre ting som romsterte i bakhodet hans akkurat nå.

Han slo bøkene sammen, men ble sittende ved skrivebordet og smile for seg selv. Den Johannes var noe for seg selv! tenkte han. Selv hadde han, til tross for sine mange kvinnehistorier og erotiske eventyr, behendig styrt unna alle tilløp til faste forhold, mens Johannes hadde vært på ekteskapets rand – ihvertfall to ganger – og hver gang sluppet fra det med skrekken. Og nå måtte han jo trives som fisken i vannet der oppe, omgitt av over tjue kåte jentunger. Nåja, ikke alle var like kåte, selvsagt, men NOEN måtte jo være det. Om det så bare var de to søtsakene han hadde hatt med seg et par ganger tidligere. Pluss altså denne – Anne Cecilie.

Johann Caspar reiste seg og gikk bort til barskapet. Der valgte han seg ut en fin Hennessy og skjenket seg en noe mer beskjeden drink enn han pleide. Med den dyre flasken i hånden ble han stående og stirre rett ut i luften. Skulle han virkelig våge å ta en pur ung jente i huset? Den yngste han hadde vært i seng med tidligere, – – – hmmm, hvem var nå det? – en venninne av lille Barbara, som Johannes hadde gjort gravid – – Veronica, var det hun het, ja. Nitten år hadde hun vært, og slett ikke uerfaren heller. Uforpliktende sex, og forholdet hadde vart under ett år, – noe som hadde passet den gode forstanderen helt utmerket.

Akkurat der lå det selvsagt en fordel, tenkte han videre. Om denne jenta var så skarp som Johannes sa, ville hun kunne begynne på universitetet om tre års tid, kanskje, finne seg venner og kjæreste der, og dermed ville hun være ute av bildet igjen. Perfekt løsning, egentlig. Han var mer i tvil når det gjaldt dette med sengekos. Seksten år, OK, snart sytten – selv var han toogførti. Han ville ikke trenge seg på – eller inn! – han humret for seg selv der han satt, – men det KUNNE være trivelig med selskap i huset – for en stund – uansett. Nei, han måtte passe seg for å være for pågående med en så ung jente! Det seksuelle lot seg alltids ordne på annet hold – om nødvendig – dessuten følte han at han – omsider – hadde rast fra seg.

Det hadde vært noen riktig trivelige år sammen med den langt yngre Johannes – en fin blanding av fest, rangling, godt og meningsfylt kameratskap, gode og interessante samtaler og diskusjoner – og vennskapelig samvær, men nå var et nytt kapittel i livet hans begynt. Særlig etter at Debbie hadde reist sin vei også. Men – egentlig savnet han både henne – og Johannes.
Han satte seg godt til rette i godstolen, nippet til glasset og kastet et blikk ut av vinduet. Fremdeles var det tidlig på dagen, men akkurat i dag hadde han ingen forelesninger å tenke på. I bakgrunnen hørte han svakt den skrikende gnissingen fra hjulene på trikken som rundet svingen ved Frogner plass. Det store huset var tomt og stille, slik han var vant til, men det ville det altså snart bli en forandring på. En viss, kriblende forventning meldte seg. Ville jenta i det hele tatt være villig til å komme til ham – og være hos ham? Jaja, det fikk tiden vise.

Torsdag 17. november

De tre småjentene var oppspilte og skravlet i vei i baksetet da de svingte ut på veien tidlig om morgenen. Det var fremdeles mørkt og ikke mye å se, men de kikket ivrig ut av bilvinduene og kommenterte de husene og gårdene de suste forbi. Johannes hadde tatt med seg Maren og Else, som begge var ti, og Marit, som var tolv.

Ved siden av ham i forsetet satt en taus Anne Cecilie. Han hadde hatt en lang prat med henne kvelden i forveien, men så hadde han sendt henne i seng – hennes egen – til hennes store skuffelse.

– Ikke vær lei deg, jenta mi,hadde han sagt, med trøstende stemme, mens hun hulket på skulderen hans. – Som jeg allerede har fortalt deg – Johann Caspar er min aller beste venn, han har et godt hjerte, han kommer til å være snill mot deg – og han er utrolig kunnskapsrik. Han kan lære deg en masse, Anne Cecilie – for du har et godt hode, du lærer fort, og du kommer helt sikkert til å studere noe ved universitetet om bare et par-tre års tid. Du kan bli hva du vil, jenta mi – advokat, lege, arkeolog, tannlege, lektor –ja, kanskje DU blir professor før Johann Caspar blir det!.

Han tok henne mykt under haken, løftet det tårevåte ansiktet hennes og så ømt på henne. – Dessuten, fortsatte han – har vi jo blitt enige om at du tar en prøvetid på tre uker. – Hvis dere ikke trives med hverandre, eller hvis DU mistrives, så kan du komme tilbake hit til meg – når du vil.
– Lover du det? snufset hun. – Det lover jeg, Anne Cecilie. Helt, helt sikkert.
Hun smilte og tørket øynene. – Da kommer jeg tilbake om tre uker, da. Så smilte hun forførerisk og la hånden på låret hans. – Kan vi ikke – elske – en gang til, da? Han ristet på hodet. – Jeg vil at du skal være helt uthvilt i morgen, jenta mi – og duggfrisk som en rose. Johann Caspar kommer ikke til å klare å motstå deg, det er jeg sikker på. Hun hørte bare halvt etter, opptatt som hun var med å knappe opp buksesmekken hans. – Jeg vil iallfall at du skal huske meg – til jeg kommer igjen, smilte hun idet hun lirket frem den stive pikken hans.
Så bøyde hun seg over ham, den slanke hånden beveget seg rytmisk og eggende opp og ned, mens hun sugde og slikket på den, roterte og spilte med tungen, ertende, kilende, rundt og rundt, oppover og nedover den hamrende staken – helt til han stønnet overgivent. – Anne Cecilie, det – det gååååår for meg! – – – og dermed eksploderte han – i munnen hennes. Og den unge jenta, som hadde vært en uskyldig jomfru bare to dager tidligere, svelget alt sammen.

NÅ SKOTTET HAN bort på henne, strakte hånden ut og la dem på armen hennes. – Smil, jenta mi, mumlet han lavt, slik at jentene i baksetet ikke skulle høre det. – Verden ligger åpen foran deg. Smil til den – så vil den smile tilbake.

Hun prøvde seg på et tappert smil, men deretter sank hun tilbake i sin egen tankeverden igjen.

DET RINGTE PÅ DØREN, og Johann Caspar reiste seg fra godstolen for å gå ut og slippe inn gjestene. Det ergret ham litt at han hadde sommerfugler i magen. Han hadde til og med avstått fra ettermiddagsdrinken sin. – Helt unødvendig! – skjente han på seg selv. – Du har vel ikke tenkt å kysse henne i døren akkurat, vel? Antagelig snur hun – nettopp der – når hun får se deg, din gamle hankatt!

Johannes hilste ham, som vanlig varmt og overstrømmende, og klemte hånden hans med begge sine. De tre barna rakte frem hånden, smilte og neide riktig pent. Alle var godt påkledd, for det var en kald og hustrig novemberdag.

– Dere får bare henge av dere her, jenter, så går vi inn i stuen, der det er godt og varmt. Han smilte vennlig til småjentene, slo Johannes vennskapelig på skulderen og vendte seg mot den fjerde – og eldste jenta, som altså måtte være Anne Cecilie. Hun sto med ryggen halvt vendt mot ham for å ta av seg kåpen, men da hun hadde gjort det og hengt den opp, snudde hun seg mot ham med et vennlig, men litt nervøst smil.
Det var ikke ofte Johann Caspar Midttun mistet munn og mæle, men det gjorde han nå. Foran ham sto en åpenbaring i en glinsende, ettersittende grønn kjole, som han kjente igjen. Men den kledde den vakre ungjenta til og med enda bedre enn den hadde kledd Debbie. Det lange, mørke håret falt fritt over den ene skulderen, og den andre var nesten bar, ettersom kjolen hadde smale stropper over skuldrene som holdt den oppe. Skjønt – det skulle mye til at den falt av, slo det ham – for det som struttet så fullkomment – og så kvinnelig ungt – under den beskjedne utringningen, det hjalp nok i høy grad til at plagget holdt seg på plass. Et par mørke, litt forskende øyne møtte hans, og han la merke til at de fyldige leppene var diskret fremhevet med et lett strøk leppestift.

Forstanderen var strengt oppdratt, og visste utmerket godt at det ikke var god tone å stirre. Han var ikke engang klar over at han gjorde det, før hans venn brøt den plutselige stillheten som var oppstått. – La meg få presentere deg for unge frøken Reinertsen, gamle venn. – Anne Cecilie, dette er min gode venn, Johann Caspar Midttun. Johann Caspar – Anne Cecilie.

Den unge skjønnheten strakte frem en liten hånd og neide yndig. – Så – hyggelig at jeg fikk komme! nesten hvisket hun og rødmet. Hun hadde lånt toalettet til «tannlege Rigmor» for å skifte til den fine kjolen og gjøre seg så pen som mulig. Rigmor hadde hjulpet henne med det også. Og det så ut til at hun hadde lykkes. Hun kniste innvendig.

Johann Caspar tok seg kraftig sammen og grep den lille hånden med begge sine grove never. – Det gleder meg stort å se deg, Anne Cecilie. Jeg skal – gjøre mitt beste for at du kommer til å trives.

– Vi har blitt enige om en prøvetid på tre uker, forklarte Johannes. – Hvis dere ikke trives med hverandre, blir hun med meg tilbake neste gang jeg kommer. Og – du kan selvsagt sende henne hjem når som helst før det også, Johann Caspar.

– Jeg – TROR – jeg skal greie å holde ut med henne i tre uker! smilte hans venn og blunket til den rødmende ungjenta. – Så får vi se om du klarer det også, skjønne unge dame!

Anne Cecilie neide igjen og kniste forlegent. Hjertet hennes hamret vilt. Det var ikke tvil om at den kraftige mannen likte henne. Han så snill ut også – og han var en god venn av PappaJo. Og hun kunne komme tilbake til hjemmet når hun ville – det hadde PappaJo lovet henne. Men hun bestemte seg for å prøve i tre uker – iallfall!

– Jeg tror det – jeg også! fikk hun endelig frem. Så slo hun blikket ned.
– Ypperlig! Johannes smilte bredt og slo hendene sammen. – Kanskje vi skal bringe tingene våre opp på rommet?
– Ja, jeg har gitt deg og småjentene «brudesuiten» som vanlig, jeg, smilte forstanderen. Jentungene smilte og kniste da de hørte ordet. – Du kjenner jo veien, Johannes.

Småjentene hadde bare skuldervesker med det aller nødvendigste i, mens Anne Cecilie hadde en liten koffert. Johann Caspar tok den og viste henne vei til et annet gjesteværelse, som var noe mindre enn «brudesuiten», men likevel nesten overdådig utstyrt – ihvertfall i Anne Cecilies øyne. Hun gispet. – Skal jeg – virkelig få bo her – onkel Caspar? Forstanderen nikket, han kunne nesten ikke ta øynene fra sin unge gjest.
– Ja, jeg håper du vil trives her, jenta mi. Og hvis det er noe du vil ha forandret på, så kan vi sikkert ordne det også. Vi setter kofferten her, vi, så kan du pakke ut i fred og ro senere. Kom, så skal jeg vise deg resten av huset, slik at du kan finne frem på egen hånd.

Han undret seg over seg selv mens han viste den unge jenta rundt i det som var barndomshjemmet hans. Johann Caspar hadde fremdeles sommerfugler i magen, og merket at han pratet mer enn nødvendig, som om det var særdeles viktig for ham å gjøre et så godt inntrykk på den vakre gjesten sin som mulig. Og Anne Cecilie på sin side var full av beundring over det staselige huset, hun kom stadig med begeistrede, små utrop og kommentarer etter hvert som de gikk gjennom de smakfullt møblerte stuene, de koselige salongene, det imponerende kjøkkenet, baderommene og de øvrige soverommene. Hun merket at den nye husverten hennes var litt forlegen da han viste henne sitt eget romslige soveværelse med den kjempedigre sengen. Etter hva PappaJo hadde antydet før de reiste, håpet han kanskje at HUN skulle komme til å ligge der også?

Hun rødmet bare ved tanken, og det kriblet litt i magen, men Johann Caspar kom ikke med noen antydninger i den retning, og hun sa heller ingenting.

Ute i gangen traff de Johannes. – Småjentene er i gang med å spille ludo, smilte han. – De hadde ikke særlig lyst til å gå ut i det kalde været. Så slo han over i latin. – Nå, gamle venn, hva synes du om den nye – husgjesten din? Til sin forbauselse merket han at vennen rødmet svakt.

– Den unge damen er et ytterst behagelig bekjentskap, Johannes. Pen – nei, særdeles vakker er hun også.
Anne Cecilie syntes hun hørte ordet «pulchra» og før hun selv var klar over det, hadde hun åpnet munnen: – Domus – est – pulchra, innskjøt hun og rødmet

– Domus pulchra est, korrigerte Johann Caspar automatisk, før han stanset og stirret forbløffet på henne. – Du verden, Johannes, har du lært jenta latin? spurte han – på norsk.

– Ikke et eneste ord! forsikret Johannes og løftet hånden, som for å avlegge ed.
Begge stirret på Anne Cecilie, som følte seg ytterst forlegen nå. – Jeg – jeg fant noen latinske bøker i biblioteket vårt, fortalte hun – pluss en latinsk-tysk ordbok.

– Og så har du lært deg latin på egen hånd? spurte Johann Caspar imponert. – Bare litt, veldig lite. Hun var sprut rød i kinnene nå. – Og – det var svært mye jeg ikke skjønte – det meste, faktisk.

– Hva er det du har lest, da? spurte universitetslektoren interessert. Anne Cecilie rødmet enda mer.

– Mmmmm, vel – jeg kan ikke si jeg har LEST noen av dem akkurat – ikke helt, men – jeg har lest I dem – og jeg skjønte ikke så mye, – jeg husker litt fra De bello Gallico – før jeg måtte gi opp – og så var det et par små diktbøker der – Vergil – – Horats – Ovid – – og noen flere. Hun trakk pusten, rødmet og svelget. – Der sto det mye – vakkert – som jeg skjønte – litt av, men – — Hun våget seg til å se på ham.
– Kanskje du vil – forklare meg litt mer – onkel Caspar? – lære meg litt – – ?

Han la hånden vennlig på armen hennes. – Det skal være meg en utsøkt fornøyelse, frøken Reinertsen, å gi Dem en grundig innføring i klassisk lingvistikk.

Hun lot som om hun viftet seg og smilte kokett. – Gid, De taler så vanskelig, lektor Midttun. Og De må BARE kalle meg Cecilie.
De to mennene brast ut i latter, og Johann Caspar tørket lattertårene og så på sin venn. – Dulce loquentem Ceciliam amabo, – tror jeg nok, Johannes.

Anne Cecilie så litt usikkert på dem. – Ehmm – heter det ikke – dulce ridentem – Lalagen amabo – – dulce loquentem – – – ?
Johann Caspar stirret nesten sjokkert på henne. Johannes sto ved siden av dem og hylte av latter.

DET VAR BLITT SENT PÅ ETTERMIDDAGEN, og de to vennene tok jentene med på en kinoforestilling. Det var bare tolv år gamle Marit som hadde vært på kino før, hun hadde bare vært på barnehjemmet i to år.

Deretter bar det av gårde til en hyggelig restaurant, der de spilte musikk i bakgrunnen. Ingen av jentene hadde opplevd det før, og var strålende begeistret. Da de kom hjem, var de trette, så Johannes sendte dem i bad og sa god natt – til de tre minste, ihvertfall. Men også Anne Cecilie trakk seg tidlig tilbake, etter å ha tatt Johann Caspar høflig i hånden og takket pent.

Med hvert sitt glass satte de to mannfolkene seg godt til rette der de tidligere pleide å ha sine samtaler og kameratslige diskusjoner. Johannes tok ordet:
– Det er en liten, uslepen juvel jeg overlater deg her, gamle venn, så stell pent med henne, hva?
Johann Caspar tok en slurk av glasset og møtte blikket hans. – Du trenger ikke engste deg, Johannes. Jeg har allerede full respekt for den unge frøkenen. Beauty as well as brains – sannelig en sjelden kombinasjon.

Johannes nikket enig. – Hun var svært så nedslått i går kveld, – ja, til og med på turen nedover – og fullt innstilt på å komme tilbake etter prøvetiden på tre uker. Men – jeg merket allerede i dag at hun faktisk er i ferd med å tilpasse seg – og DET er imponerende.
Vennen kremtet, plutselig forlegen. – Hva med – det andre – vi snakket om. Han så ikke direkte på Johannes da han spurte. Bestyreren smilte.
– Jeg vil bare si så mye, min gode venn, at du ikke behøver å engste deg der, heller. Hun kommer til å være både tilpasningsdyktig – og samarbeidsvillig – på alle måter!

Forstanderen smilte lettet og løftet glasset. – Da skåler vi for et godt – samarbeid, Johannes. Og – takk skal du ha!

Natten med Marit

SMÅJENTENE SOV da Johannes kom fra badet. De to yngste lå sammenslynget helt inne ved veggen, og ved siden av så han de mørke lokkene til Marit. Det var likevel god plass i den brede sengen, så da han smøg seg under teppet, kom han ikke borti henne engang.
Han la seg på ryggen og pustet lettet ut. Dagen hadde vært bortimot perfekt. Ingen av jentene hadde hull, Rigmor hadde bare gitt dem noen gode råd, Anne Cecilie hadde oppført seg strålende og hadde imponert vennen hans. Det så ut til at de likte hverandre – godt, til og med. De to hadde pratet med hverandre på restauranten, slik at han ble sittende og underholde småjentene, særlig Marit, for de to yngste hadde knist, tisket og hvisket seg imellom.

Marit var en av de jentene han ikke hadde lagt så mye merke til, egentlig. Hun var middels høy for alderen, slank, på grensen til å være spebygd, men han HADDE merket seg at brystene hadde begynt å utvikle seg ganske tydelig. Det mørke, halvlange håret falt i myke, naturlige bølger omkring et rundt, litt barnslig ansikt. Hun sa ikke så mye, og ofte undret han seg over det forskende, granskende uttrykket i de brune øynene hennes. Marit smilte ikke så ofte, men når hun gjorde det, lyste hele ansiktet opp, og det dukket frem et par sjarmerende smilehull. Under samtalen på restauranten hadde hun vært flink til å lytte, men en sjelden gang skjøt hun inn spørsmål som viste at hun hadde fulgt godt med. Han kom til at lille Marit – eller unge Marit, kanskje – slett ikke var noen dum jentunge. Virket lit veslevoksen, kanskje. Hun så så ung ut at da han skrev listen til Rigmor, hadde han blitt litt overrasket over at hun hadde bursdag i desember – og altså ville bli tretten om ca. tre ukers tid. Det noterte han seg, for han hadde forlengst innført skikken med å spandere bløtkake når en av jentene fylte år.
Det var helt stille i huset, så – ihvertfall denne natten sov Anne Cecilie på sitt eget rom. Han smilte for seg selv og lurte på hvor lenge DET ville vare!

Johannes lukket øynene og var på god vei inn i søvnen, da han følte en slank kropp smyge seg inntil ham under teppet. Det måtte jo være Marit, for han følte de spisse, små brystene presse mot siden av kroppen, de bare, glatte lårene som gned seg mot hans, pusten hennes som streifet halsen hans, og – til hans store overraskelse og forskrekkelse – en liten hånd som gled over den nakne magen hans og ned til de korte underbuksene. Der strøk den lett frem og tilbake over det som var innenfor. Han var glad for at han ikke hadde ståpikk, men det kunne fort endre seg, fryktet han.

Det gjorde det da også, for den lille hånden nøyde seg ikke med bare å streife borti målet for nyfikenheten hennes. To små fingre strøk langsomt oppover og nedover utbulningen i det korte plagget, og til sin forlegenhet merket han at det begynte å krible, og at lemmet begynte å røre litt på seg. Fingrene ble litt ivrigere nå, og en liten finger smøg seg inn i åpningen og berørte naken hud! – sannelig lå ikke lille Marit der og kjærtegnet pikken hans! Han ga fra seg et forskrekket gisp, da forsvant fingeren brått, og den lille hånden la seg til hvile på magen hans igjen.

– Sover du, PappaJo?
– Nei, Marit, hvisket han tilbake – og du gjør såvisst ditt beste for å holde meg våken også! Et forlegent knis hørtes i sengemørket. – Om forlatelse, altså, men – jeg vil gjerne – få lov å ligge på armen din – litt, kom det med et lite hikst. – Jeg – savner det sånn!
– Savner – det?

– Å, jaaaaa! Hun akte seg litt høyere opp, slik at ansiktet var tett ved hans. – Kan jeg – fortelle deg noe? – en hemmelighet?
– Javisst kan du det, vennen min. Den store hånden hans strøk over den smale ryggen, helt ned til der hoftene begynte å runde seg. – Kan du ikke ta litt på – rumpa mi? hørtes den hviskende stemmen igjen.

– Liker du det, da? Hånden hans ble fylt av noe behagelig fast, rundt og velskapt. Marit kniste fornøyd. – Å jaaa. Bestefar pleide å gjøre det – – men så – så døde han. Det kom et nytt lite hikst og Johannes trakk jenta enda nærmere. – Så det var derfor du kom til barnehjemmet, da?
Han følte henne nikke mot skulderen sin. – Mmmm. Jeg hadde jo bare bestefar. Og han var veldig snill. Jeg pleide å få sove på armen hans.
Johannes kysset henne på hodet. – Jeg kan ikke love for mye, Marit, men av og til, når vi kommer hjem, og når du føler deg ekstra trist og lei deg, så kan du få sove på armen min også. Hun trykket seg inntil ham. – Du er veldig, veldig snill, du også, PappaJo. Alle jentene sier det.

Hånden hennes lå fortsatt på den bare magen hans. Nå gled den nølende litt lengre ned. – Bestefar – han lot meg få lov å – å ta på ham – der. Det likte jeg så godt, for – for den var så god å holde i når – når han holdt rundt rumpa mi.

Hun så opp på ham, ansiktet hennes var en lys oval i sengemørket. – Kan jeg få lov til å – å holde i din, PappaJo? Jeg tror du vil – like det, for – det gjorde bestefar!

Johannes merket til sin forskrekkelse at han var både sterkt fristet – og opphisset. Herregud! – jenta var ikke mer enn tolv år! Men hun hadde altså likt å ta på bestefarens pikk da hun var – bare ti! Pulsen hans slo allerede fortere nå, og han merket at lemmet begynte å fylles med blod i den trange underbuksen.

Marit merket det også, og hun kniste henrykt. – Tissen til bestefar ble også større da jeg holdt rundt den, hvisket hun fornøyd. – Og da kjælte han så deilig med rumpa mi!

Hånden hans, som hadde ligget i ro på de struttende, små rundingene som var dekket av en liten bomullstruse. begynte nå å bevege seg svakt. – Vent litt, PappaJo! hvisket Marit, og før han visste ordet av det, hadde han en helt naken jenterumpe under hånden. – Mmmmm, du har sånn en stor, varm hånd! kurret hun tilfreds. – Åååhhh, det er så lenge siden, men – du gjør det enda mye bedre enn bestefar!

Så var den lille hånden hennes tilbake ved skrittet hans, og han hørte henne fnise da hun kjente hvor mye pikken hans hadde vokst. – Åååååhhh, DEN er iallfall MYE større enn den til bestefar! brast det ut av henne, og han la den ledige hånden på leppene hennes for å signalisere at hun måtte være så stille som mulig for ikke å vekke de andre småjentene. – Løft på rumpa litt, PappaJo! hvisket hun, og han overrasket seg selv ved å adlyde. Med flinke fingre lirket hun det lille plagget over den struttende ereksjonen hans og trakk det halvveis ned på lårene.

– Sånn! hvisket hun opp mot ham, og han syntes han kunne se at hun smilte, – sånn likte vi å ligge og ta på hverandre før vi sovnet! Jeg er sååååååå glad for at du vil gjøre det med meg også, PappaJo! Hun presset den slanke, lille kroppen inn mot hans, og nå som trusene hennes var borte, kjente han det hvelvede venusberget mot låret. Helt glatt var det. Han merket at hun klemte benet hans med begge sine og gned den lille sprekken sin opp og ned langs den harde, hårete lårmuskelen

Rumpa hennes var nydelig avrundet, men den var så liten at hånden hans dekket både den ene rumpeballen og halvparten av den andre. Til sin overraskelse oppdaget han at hun foretok regelrette, rytmiske runkebevegelser opp og ned langs pikken hans, så bestefaren hadde nok gitt henne noen forsiktige tips, ihvertfall. – Så flott den er, PappaJo! hvisket hun og kniste lavt. – Så varm og god å holde i!

Han dristet seg til å smyge en frekk finger inn mellom de små halvkulene, der den kilte, først rumpehullet – da gispet hun forskrekket – ååå neiiii! – så søkte den seg videre, støtte på den vesle spalten og strøk langsetter den og opp der den vesle klitten hennes måtte være, men den kjente han ikke – ikke ennå, ihvertfall – nå hørte han et langtrukkent, hviskende – åååhh jaaaaaa! – så gled fingeren tilbake langs den svulne, fuktige sprekken, kjælende, kjærtegnende i takt med hennes håndbevegelser. Herregud! – jeg kjæler med fitta til en tolvåring! gikk det gjennom ham i en bølge av skyldbevissthet.

Men det virket da sannelig som hun likte det, unnskyldte han seg selv – og så ville hun altså bli tretten allerede i neste måned. Den vesle åpningen ble merkbart fuktigere under kjærtegnene hans, og hun runket ham ivrig med de små fingrene sine. Hun strakte seg opp og hvisket i øret hans: – Åh, PappaJo, du gjør det så MYE deiligere, altså!

– Kanskje det er fordi du er blitt to år eldre, jenta mi, hvisket han tilbake. – Mmmmmm, svarte hun, munnen hennes var like ved hans og plutselig var de myke leppene så nær at kysset ikke var til å unngå. Det rislet søtt gjennom ham, og det undret ham at det kunne være SÅ opphissende å kysse en SÅ ung jente! Det var et søtt, kriblende – og uerfarent kyss,og han lurte på om bestefaren bare hadde lært henne å runke.

Marit løftet ansiktet, hun pustet fortere og nå kunne han se at hun smilte. – Åhhh, PappaJo, bestefar kysset meg aldri sånn – bare på pannen! Du kysser så deilig, altså – og nå kiler det så deilig i tissen min!

– I min også, Marit, hvisket han ned i håret hennes. – Du er riktig flink til å – runke, vesla!

Marit kniste inn mot brystet hans. – Bestefar sa at – – altså, det var like før han – – hun svelget, – – han sa at – når jeg ble eldre, så kunne vi kanskje – pule. Hun svelget og så opp på ham igjen. – øynene hennes var som to små mørke tjern i det bleke ansiktet som han såvidt kunne skimte i mørket – – og nå – nå er jeg jo to år eldre, som du sa. Er jeg gammel nok til å – pule nå, synes du, PappaJo?

Han strøk henne over håret. – Du er kanskje litt ung ennå, Marit. Jeg har iallfall aldri – gjort det – med noen som var så ung som du er nå! Men selv hadde han knullet med Helle Anderssen da han var bare noen få måneder eldre, tenkte han.

Det ble stille i noen lange sekunder, mens den lille hånden beveget seg stadig langsommere langs lemmet hans. Så kysset Johannes den viltre hårmanken hennes igjen. – Ta på deg trusene igjen, vennen min, hvisket han. – så kan du sovne inn på armen min. Da får vi sove godt, begge to.
Hun strakte seg opp og kysset ham på munnen. – Kan jeg holde i den til jeg sovner, PappaJo?

– Det kan du, vet du. Så skal jeg holde rundt den vesle rumpa di. Den er god å holde i, den også.

Hun kniste, litt smigret, deretter la hun hodet godt til rette på skulderen hans. Så sukket hun tilfreds, og det var det siste han hørte fra henne. De små fingrene beveget seg stadig langsommere rundt pikken hans, inntil de stanset og lå stille

IHVERTFALL EN LANG STUND. Johannes befant seg langt inne i søvnen da en varm, glatt og levende tyngde langsomt fikk ham til å sveve tilbake til bevisstheten igjen. Marit lå over ham, splitter naken nå, og de slanke lårene klemte rundt den stive pikken hans – for han hadde ikke skaffet seg utløsning etter at hun hadde lekt med den. Han hadde også forsømt å trekke opp underbuksen igjen, og nå lå hun der og gned den vesle, fuktige fitta mot undersiden av det pulserende mannslemmet.

Han kom med et forskrekket, lite utbrudd, og da hun merket at han var våken, kravlet hun seg opp og kysset ham. – Jeg har sååå lyst til å prøve – å pule – med deg! hvisket hun mot munnen hans. Uten å vente på svar, smøg hun smidig den varme jentekroppen nedover langs den nesten nakne mannskroppen, de harde, små brystknoppene kilte den nakne huden hans og hisset ham ytterligere – inntil han kjente den vesle barnefitta stryke mot den grove hårveksten, hørte henne knise, lavt og henrykt, så gispet han da han følte kontakten mellom den lille sprekken og pikkskaftet, den strøk seg oppover, som om den, helt av seg selv, søkte den glatte tuppen, der smøremidlet alt piplet ut og gjorde den enda glattere. – Ikke gjør det, Marit! hvisket han panisk – la oss vente, – jeg lover at – – ååhhh – – fingrene hans søkte seg igjen nedover den unge kroppen, smatt inn mellom de sprikende jentelårene og han hørte henne hikste frydefullt da han fant den svulne, glatte spalten hennes. – La meg heller kjæle deg til det går for deg, jenta mi, hvisket han, – herregud! tenkte han, – jeg kan jo ikke knulle en jentunge heller – selv om hun er aldri så kåt og villig!

Han trakk henne opp igjen langs den hårete kroppen sin – åhhh, du kiler, kniste hun lavt – inntil munnen hennes lå mot hans igjen, og den unge fitta gned seg mot magen hans. Så kysset han henne sultent, kjente at hun møtte ham med tungen, mens han knadde de små struttende brystene, den vesle faste enden og den stadig fuktigere – og stadig mere fristende – ungjentefitta. – Herregud! – helt glatt var den – det var første gang han kjælte intimt med noen som var så ung! – og de kjælne klynkene og små gispene fortalte ham at hun nøt det minst like mye som han selv. – Bestefar likte så godt å leke med – med sprekken min! hvisket hun, mens hoftene hennes presset seg inviterende mot fingrene hans. – Likte du det også, da? Gjorde han aldri – noe vondt – med deg?

Hun pustet fort og hett mot kinnet hans. – Mmmm, jeg likte det – veldig godt. Det var bare – én gang det gjorde – litt vondt, da fingeren hans – kom litt for langt inn. Hun kniste igjen og vrikket på seg. Johannes merket til sin forskrekkelse at også hans fingertupp var på vei – kanskje «litt for langt inn» – så han trakk den tilbake og merket seg en svak, klynkende lyd, som hørtes ut som en protest.

– Men han var veldig, veldig lei seg etterpå, hvisket hun videre. – Han kjøpte en pen, ny kjole til meg – så kniste hun og gjemte ansiktet ved halsen hans, – og så sa han at – at nå ville det ikke gjøre vondt når – når jeg pulte for første gang! Kan du ikke – stikke fingeren inn igjen da, PappaJo? Det kriblet så – innmari deilig. Hun strakte seg opp og presset de myke, men uerfarne leppene sultent mot hans. Tungene deres lekte med hverandre, fingeren gled langsomt og kjærtegnende inn – og opp – dypt inn! – han kjente at opphisselsen steg i henne – og i ham selv! – og den kilende fingeren hans fikk henne til å klynke kjælent og hett, slik at hun ikke klarte å ligge stille.

Etter en stund rev hun seg løs fra den kyssende munnen hans, og mens hun pustet tungt med halvåpen munn, akte hun seg igjen nedover langs den lange kroppen hans. Den vesle musa hennes var blitt enda glattere og våtere under den kjælende fingeren hans, og nå smøg hun den over det piplende, glatte pikkhodet, med søkende, små bevegelser, og hjalp til med den ene hånden, som om hun lette etter den riktige vinkelen. – Marit, du – vi må ikke – – hvisket han igjen, engstelig for å skade henne – engstelig for å vekke de to småjentene.

Men hun hørte ikke på ham, selv om han la hendene rundt de smale hoftene for å stagge henne, klynket hun og fortsatte å gni seg mot ham. Heldigvis prøvde hun ikke å presse seg ned på ham, så han slappet av, lot hendene kjæle med den vesle, faste rumpa, deretter strøk han henne mykt opp langs sidene, til han støtte på de små struttebrystene igjen, som var litt større enn han hadde forestilt seg. Vortene sto stive og strittende, kjente han, så han kjælte litt ekstra med dem og hun gispet og kniste da han kløp lett i dem og rullet dem mellom fingrene.

Plutselig var det som om den ivrige, våte fitta åpnet seg, og igjen var det han som gispet forskrekket, for hun hadde tredd seg nedpå ham, spiddet seg på den bankende penisen, slik at det svulmende hodet og litt til var inni henne. – Åååååhhh, PappJo, jeg GREIDE det! jublet hun halvhøyt, og igjen måtte han dekke over munnen hennes. Hun kniste inn i neven hans, og han følte henne nikke som tegn på at hun forsto.

I et langt, åndeløst minutt lå hun helt stille med omtrent en tredjedel av lemmet hans inni seg, mens hun gned seg kjælent inntil ham og kniste henrykt, og pikken hans var verkende stiv inni den klemmende trangheten hennes – og ytterst følsom – og han registrerte de små rykningene og sammentrekningene i den glatte, men pinetrange musa hennes. Han kjælte ømt med den vesle kroppen som lå sitrende oppå ham, nøt de små, stramme rumpeballene og de spisse brystene som liksom boret seg inn i den øverste delen av mageregionen hans. – Det gjør ikke vondt, PappaJo! – helt ærlig altså! hvisket hun ekstatisk mot brystet hans, mens de slanke hoftene presset det bankende mannslemmet enda dypere inn.
Mot sin vilje lot han seg rive med av begeistringen og opphisselsen hennes. Grepet hans rundt de slanke hoftene ble mere bestemt og han spente seg opp mot henne så pikken gled helt til bunns i den utrolig trange kanalen, som strammet rundt ham så det nesten gjorde vondt.

Likevel hørte han på de frydefulle små gispene og hikstene hennes at hun nøt denne nye, spennende følelsen. Deretter begynte hoftene hennes å bevege seg uten hans hjelp, opp og ned, opp og ned, i en så ivrig og hektisk rytme at han heller måtte bremse henne, og bruke den ene hånden for å dempe de hikstende – hnhh-hnhh-hnhh-hnhh- lydene som kom fra den halvåpne munnen.

Å pule med en tolvåring var en helt ny, nesten skremmende, men også utrolig opphissende opplevelse for Johannes. At en så ung jente kunne være så kåt og så ivrig og villig, var helt nytt for ham. Den vesle musa klemte fast rundt det velvoksne lemmet hans, og den slanke kroppen presset seg ned mot hans hårete mannskropp, som om hun prøvde å smelte sammen med ham. Det var en sann nytelse å legge hendene rundt de små, runde rumpeballene og føle dem arbeide heftig og hektisk, gang på gang møttes kroppene deres – hennes hårløse venusberg mot hans egen frodige, krøllete hårvekst, og hun hikstet ekstatisk hver gang.

Han ønsket at det ikke hadde vært så stummende mørkt, ansiktet hennes var bare en lys oval, han oppfattet at håret danset rundt det, og da han lot hendene gli kjælende opp langs den lille, slanke kroppen, kunne han føle de små, spisse brystene med hovne knopper som kilte håndflatene hans. Hun trakk pusten i små, hivende hikst, og igjen var han engstelig for at småjentene ved siden av dem ville våkne og undre seg, men det kom ikke en lyd derfra, og bevisstheten om de sovende, intetanende småjentene bare økte pirringen og lystfølelsen, slik at han snart spente seg opp mot henne like heftig og intenst som når Karin eller Angelika – Ragnhild eller Rannveig – red pikken hans.

Marit følte den hete bølgen da den begynte å stige i henne, da presset hun den sitrende kroppen sin ned over hans og trykket det glødende ansiktet inn mot brystkassen hans mens krampene ristet den halvsvette jentekroppen, og støtene hans arbeidet dem begge frem til en så å si samtidig orgasme. Det kom noen små, undertrykte hvin fra strupen hennes, han sprøytet voldsomt inn i henne, og følte de rykkende, melkende bevegelsene fra den nyåpnede jentefitta klemme rundt pikkroten.

Han holdt henne fast slik i flere minutter, mens han strøk varsomt over rumpa hennes, ryggen og det viltre håret, helt til pusten hennes gikk stille og rolig, og hun lå slapp og tilfreds oppå ham. Da slapp han henne, reiste seg opp med henne i favnen, fremdeles spiddet på pikken, og listet seg stille ut på badet. Du verden, så lett hun føltes i armene hans!

Da han slo på lyset, var det første gang han så henne naken. – Herregud! – hun er jo bare et barn! jóg det gjennom ham da han så den spinkle skikkelsen, men de hovne brystvortene og de oppsvulmede skamleppene beroliget ham litt. Det gjorde også det strålende fornøyde, inntagende smilet hennes.

Mens han sto på kne og vasket henne, slo hun armene rundt halsen hans og hvisket frydefullt: – ååå, PappaJo, jeg er så glad for at du – ville ha meg! Kan vi gjøre det igjen – flere ganger? – når vi kommer hjem?

– Det kan vi sikkert, vesla mi! forsikret han, strøk henne over kinnet og kysset henne – lenge. – Men nå må vi sove!

Fredag 18. november

PÅ HJEMVEIEN plasserte Marit seg i forsetet med den selvfølgeligste mine av verden. Så strakte hun ut de slanke bena så skjørtet krøp ovenfor knærne, deretter smilte hun strålende til ham og blunket. Johannes smilte litt nølende tilbake Han var lettet over at hun var i så godt humør, men ellers visste han ikke helt om han burde føle seg skamfull – både for at han følte en kriblende lyst ved synet av de unge lårene hennes – tanken på det som lå mellom dem – og over det som var skjedd natten før – det som ikke BURDE ha skjedd. Likevel hadde han lovet henne at det nok ville skje igjen. Jaja. Så det hendte nok at den høyre hånden hans – sånn tilfeldigvis – kom borti de silkemyke, slanke lårene en gang i blant når han måtte skifte gir. Av og til ble den liggende litt også. Da tittet hun bort på ham med et skjelmsk smil om munnen – og klemte dem sammen rundt den frekke hånden.

DA GJESTENE HADDE REIST, måtte Johann Caspar dra av gårde til dagens forelesninger.

– Gjør deg bare mere kjent i huset, Cecilia, oppmuntret han henne. – Du finner mat i kjøleskapet og spiskammeret hvis du blir sulten, og hvis det er noe som mangler, av mat eller andre ting, så skriver du det på en lapp, og så drar vi ut og handler – kanskje i morgen. Da kan vi også se om det er noe DU trenger. En tanke slo ham. – Kom med her, er du snill.

Hun fulgte med ham inn i det rikholdige biblioteket. Alle veggene var dekket fra gulv til tak med bokhyller, det var behagelige stoler der, med leselamper, et skrivebord, en liten sofa med bord foran. Rommet var ganske ryddig, fant hun ut, men bøker og magasiner fantes over alt.
Han gikk bort til skrivebordet og la hånden på to stabler med bøker som lå der. – Se her, Cecilia, her vil du finne de fleste av bøkene de bruker på realskolen og gymnaset. Denne stabelen dekker det meste av realskolens pensum og denne her er gymnasbøker. Kikk på realskolebøkene først, og når jeg kommer hjem, prøver vi å finne ut hva du kan fra før – det kan vi da hoppe over – og hva du trenger å lese flittig på. Jeg skal selvfølgelig hjelpe deg når som helst du trenger det.

Cecilia – hun hadde såvidt begynt å tenke på seg selv ved det navnet nå – smilte takknemlig. – Tusen takk – onkel Caspar. Jeg gleder meg til å begynne. Det er så mye jeg ikke kan – og ikke vet. Tusen takk for at du vil hjelpe meg! Hun la hånden på armen hans og smilte opp til ham. Han var ikke SÅ mye høyere enn henne, fant hun ut. PappaJo var høy og lang, Onkel Caspar var middels høy, men mye kraftigere. Et lite øyeblikk lurte hun på om – den! – var mye kraftigere også – og blusset kledelig.

Johann Caspar så at hun rødmet, men gikk ut fra at det var av takknemlighet. Han la armen vennskapelig om skuldrene hennes og merket til sin glede at hun ikke stivnet til, men lot seg synke litt inn mot ham. – Jeg tror vi kan få en både hyggelig og interessant tid sammen, jenta mi! smilte han vennlig. – Og i kveld, etter at vi har studert litt, skal jeg ta deg med ut på en pen restaurant, så får du vist frem den fine kjolen din – (og den deilige kroppen, tenkte han, men sa det ikke.) – Da feirer vi at du begynner på et nytt avsnitt i livet ditt.
Anne Cecilie smilte strålende til ham, slik at det var med en viss ulyst han ga seg i vei til forelesningssalen.

UNDER RESTAURANTBESØKET hadde de snakket om og diskutert en del av det hun hadde lest den dagen, og han var storlig imponert over hvor mye hun hadde oppfattet og fått med seg. – Søster Umulia – hun kniste forlegent, – det var det jentene kalte henne bak ryggen hennes, – altså, søster Amelia, hun kunne også ganske mye, og ga meg bøker å lese. Så de realskolebøkene, – mye av det som står i dem, husker jeg fra før, selv om jeg har lest det i andre bøker, noen av dem på tysk, faktisk, så jeg tror det skal gå fort å komme igjennom dem. Men – biologi, kjemi og fysikk – det tror jeg ikke hun kunne så mye om, men jeg har lest endel på egen hånd, så – der kan jeg bare LITT – men jeg synes det er VEDLIG interessant, så det håper jeg du vil hjelpe meg til å lære ORDENTLIG. Engelsk har jeg heller ikke lært noe av, så der må jeg nok pugge flittig.

Hun hadde satt det vidunderlige, fiolblå blikket i ham og smilt så strålende og inntrengende at han hadde lovet henne alt hun ba om. I tankene gikk han gjennom sine bekjentskaper for å finne en mulig privatlærer til henne – en kvinnelig en, bestemte han seg for! – i nettopp de fagene som han selv ikke var ekspert på.

Flere av hans venner og bekjente hadde tatt en tur bortom bordet deres, de mannlige for å beundre den unge skjønnheten, og de kvinnelige av pur nysgjerrighet. Johann Caspar hadde irritert seg grønn over nyfikenheten deres, men hadde høflig presentert sin unge protegé for dem. Likevel hadde han vært kort og knapp, helt ulikt hva han pleide å være, så de hadde trukket seg raskt tilbake.

Da de kom hjem om kvelden, var hun i et så strålende, sprudlende og overgivent humør at han var redd for at han hadde gitt henne for mye å drikke. Det hadde vært første gang hun drakk vin, riktignok fikk hun bare to glass under hele middagen, men etterpå, da han satt med sin kaffe og konjakk, innvilget han henne, under tvil, et lite glass Marie Brizard, som hun elsket. Hun hadde tigget om et til, men han hadde forklart henne så vennlig som mulig at det ikke var bra med mere den første gangen hun overhodet smakte alkohol. – Dessuten, hvisket han til henne – egentlig er det ulovlig for meg å gi deg så mye som en dråpe engang! – Den eneste grunnen til at kelneren ikke protesterer, tilføyde han med et smil, – det er nok at du ser så voksen ut i den elegante kjolen! Da hadde hun knist og blunket konspiratorisk.
Da de hadde tatt av seg yttertøyet, kysset han henne vennlig på kinnet. – Takk for en vidunderlig dag, Cecilia! smilte han. – Gå nå i bad og få skjønnhetssøvnen din!

Hun så kanskje litt skuffet ut, tenkte han, da han gikk bort til barskapet og skjenket seg et beskjedent glass av sin fineste konjakk. Det kriblet litt i magen, og et øyeblikk angret han at han ikke hadde – prøvd seg – men han slo det fra seg igjen. Jenta var påvirket av alkohol, og det lå ikke for ham å utnytte slikt.

Johann Caspar satte på en plate, en fiolinkonsert av Brahms, for å roe nervene – og slo seg ned i godstolen. Allerede var han Johannes inderlig takknemlig for at han hadde overtalt ham til å ta imot jenta. Han følte seg nesten som professor Higgins, – men hans Cecilia hadde et mye bedre utgangspunkt enn blomsterpiken Eliza, tenkte han med et smil, mens han nippet til glasset.

Han lot seg synke tilbake i stolen, lukket øynene halvt og nøt musikken. Akkurat idet plateskifteren la en ny plate på plass, hørte han en svak lyd. Døren åpnet seg forsiktig, og en engleskikkelse viste seg i døråpningen. Hun hadde funnet en av Debbies avslørende morgenkjoler, en hvit, ankelsid sak som både skjulte og fremhevet de unge, yppige formene til ungjenta. Han ante til og med en mørk skygge – der nede.
Hun nærmet seg, blygt og forsiktig. – Onkel – Caspar – kan jeg få – sitte litt på fanget ditt? Det er – noe jeg vil spørre deg om?
Pulsen hans banket heftig nå, men han nikket. – Bare kom, du!

Den kvinnelige tyngden var eggende, duften av såpe og sjampo berusende. Heldigvis hadde hun ikke lånt noe av Debbies parfyme. Han la armen varsomt om skuldrene hennes og hun sank mykt inn mot ham. Det spente, fulle, venstre brystet presset mot brystkassen hans, og det unge, nybadede ansiktet var så nær at pusten hennes strøk ham over kinnet. En fuktig hårlokk strøk over ansiktet hans.
– Ehmmmm – hva var det du – ville spørre meg om da – Cecilia?

Hun smilte til ham. Hun elsket det nye navnet sitt. – Det var noen linjer jeg husker – fra en av de diktbøkene, men som jeg ikke forstår helt – –
– Hvilke da? Hun kniste forlegent. – Jeg vet ikke om jeg sier dem riktig, altså?
– Du gjør det sikkert helt utmerket, forsikret han.

Hun pustet dypt, rødmet litt og fuktet leppene. Fascinert stirret han på den lille, lyserøde tungespissen som kom og forsvant så fort igjen.
– De – de går omtrent sånn, – hun nesten hvisket nå:
«Carissima, noli tardare
Studeamus nos nunc amare – »
Stemmen hans falt inn sammen med hennes i de to siste linjene:
«Sine te non potero vivere
Iam decet amorem perficere.»
Munnen hennes var halvåpen nå, og like ved ansiktet hans. – Det lyder så – vakkert, men jeg tror ikke jeg forstår det helt. Kan ikke du – oversette for meg – – værsåsnill?
Det ante ham at hun forsto mer enn hun ville innrømme, men han festet blikket i hennes. Brahms’ betagende musikk bølget mykt om dem begge, og plutselig var stemmen hans blitt litt ru og hes:
«Nøl ikke, min elskede.
La oss nå studere kjærlighetskunsten.
Uten deg kan jeg ikke leve
Tiden er inne til å gjøre vår kjærlighet fullkommen.»
– Å, jaaaaa! hvisket hun – og kysset ham.

Av en eller annen grunn løsnet den glinsende morgenkjolen og gled ned på gulvet da han reiste seg og bar henne – naken – opp trappen og inn på – det nye – soverommet hennes.

Læs næste afsnit

GIV STJERNER:
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (50 har stemt, 4,78 af 5)
Loading...
SKRIV EN KOMMENTAR
KLIK HER!

7 kommentarer

  1. Anonym

    27/06/2017 kl 7:52

    jeg er simpelthen nød,til at stor rose dig,og din skrive måde Waldo.:) Du har en formidabel måde,at få detaljerne med på,så man næsten føler,man er med,som fluen på væggen 🙂 Jeg undrer mig,til stadighed over,hvorfor du ikke er ratet højere,men det er jo nok smag/behag 🙂 Du undgår på alle måder,det som i min verden er mest turn off,når jeg læser en novelle.Pornoficeringen/ de grå sider jargonen 🙂 vold,tvang,nedladende sprogbrug.Du bygger handlingen fint op,umådelig detaljeret,selv blomster buketten på bordet 🙂 måske er det fordi,du skriver på svensk,eller er det norsk ? ( uha 🙂 Du ikke får flere kommentarer.bare et gæt.Du ligger lige i feltet,med min anden ynglings forfatter herinde Rubert,der har samme stil som dig,hvor man næsten kan føle og fornemme handlingen,selvom emnet er lige på grænsen,til at tippe over,i den kontroversielle boks 🙂 Gad vide hvad der ville ske,hvis et af dine mesterværker,ville blive oversat til Dansk ? mon noget af det specielle,så ville gå af det ? 🙂 bare en tanke 🙂 og endnu en tanke..der er en fransk tegneserie,der hedder titti fricotur..om en lille fyr`s opvækst,i en landsby 🙂 hvis den nu var henlagt til en mindre norsk/svensk landsby.omkring 1920`erne,og så med din fortæller stil ? hans erfaringer,udvikling og erobringer? kunne være det kunne tjene som inspiration,til det næste mesterværk fra dig. 🙂 fortsæt endelig med dine erotiske små perler,og hav en fortsat god dag 🙂 det var et forsøg på lidt konstruktiv feedback.Håber du ku bruge lidt af det. 🙂

    3+
    • OnkelWaldo

      27/06/2017 kl 15:42 - som svar på

      Tusen, tusen takk for vennlige ord! Joda, jeg skriver norsk, og hvis man går ca. 120 år tilbake i tiden, så var våre to språk ett og det samme. På denne siden forsøger jeg at skrive et lit “gammeldags” norsk, så det er lit nemmere for jer dansker at forstå. Men dessværre er mit dansk ikke godt nok til at skrive en hel novelle. Men det er meget hyggeligt, du kan li’ hvad jeg skriver, selv om det er norsk. Og jeg prøver å skildre mine personer slik at jeg selv kan synes godt om dem. Ellers lover jeg å kikke på den lille franske fyr, hvis jeg finner ham. Nok en gang, takk for at du følger med pp det jeg skriver! ?

      0
      • Jøsse

        27/06/2017 kl 18:40 - som svar på OnkelWaldo

        Hej OnkelWaldo. Jeg forsåt tydelig hvad du skriver og har ingen problemer at du skriver norsk, enkelte ord forsvinder ud i mørket, men jeg forstår kontekst.
        Du skriver på en meget spændende måde og om emner som også tænder mig, og jeg håber du bliver ved i samme stil. kh. Jøsse

        2+
  2. Den liderlige bedstefar

    26/06/2017 kl 8:57

    OnkelWaldo!

    Jeg elsker din fantasiverden, og alle de skønne og villige ungmøer, der bebor den.

    Jeg får helt lyst til at finde døren derind, og hjælpe med “undervisningen” af de ældre ungmøer.

    De fire som PappaJo selv elsker, vil jeg gerne aflaste Johannes med, for der er jo endnu flere småpiger, som PappaJo må tage sig af, udover Marit.

    Så jeg tager gerne en tørn som hjælpelærer, ligesom jeg kan aflaste med regnskabet og andre administrative opgaver. Og de øvrige hjælpejenter skal vel også have et kærligt kram.

    3+
    • OnkelWaldo

      26/06/2017 kl 13:40 - som svar på Den liderlige bedstefar

      Takk for vennlige ord, Bedstefar! Og du må gjerne lage din egen “spin-off” og ta med Johannes inn i DIN fantasiverden! Den historien ville jeg så lese med stor interesse! ?

      0
  3. Jørgen

    25/06/2017 kl 9:28

    12 år det er tidligt, men nok ikke til at modstå, sådan en lille stram ung fisse og som er villig til at opleve den nye fornemmelse at få en pik inde i sig.

    2+
    • OnkelWaldo

      25/06/2017 kl 9:39 - som svar på Jørgen

      Så sant, så sant – og for Johannes – i forfatterens fantasiverden – er hun slett ikke til å motstå. Men der lar vi henne forbli – i fantasiens verden! Ikke osse? ?

      3+

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret.