- Dragens legetøj – del 1
- Vinterferie
- Bedækket af bæstet
- Pensionistens lyster
- Hvis jeg må se din, må du se min
- De 2 sinker i nabohuset 1
- Doktor Nielsen
- Efter skoletid
- Thor den lille supermand
- Andreas og Thomas – Drenge til sex
- Mødet med far på chatten del 1
- Amanda – En Fan
- Mia – En Sjæl i Frihed
- En sensommer rejse
- 5 år efter skole
- Mosters store gravide bryster
- Bellas sommerferie 3 – Lærkes oplevelser
- Min fætters lektiehjælp
- Ida
- Forsømte Moster Tove
Hushjelpa og dattera, del 2
«Alternativet er anmeldelse.» lød den strenge stemmen.« Jeg har gode beviser. Du vil få en fengselsdom og et utvisningsvedtak.«
Forfatter: kinky1
Hun trodde nesten ikke sine egne ører. Hun hadde ventet å få sparken. Da ville hun virkelig være ille ute.
«Ååhhh, tusen, tusen takk!»
Tårene spratt i øynene hennes av bare takknemlighet.
«… på visse betingelser,» fortsatte han.
Yana satte seg litt lenger ut på kanten av sofaen, lente seg framover og viste med hele kroppen at hun ville høre mer:
«Du må ta imot hjelp for å bli kvitt spillavhengigheten din. Er du villig til det?»
«Ja… absolutt… gjerne!»
Han hadde allerede bestilt plass til henne på en privat institusjon, der hun skulle få hjelp. Den lå et stykke unna, men han hadde også ordnet med transport.
«Behandlingen tar tolv uker. Du må altså reise fra Arita, men hun skal bo hos meg. Jeg skal selv passe på henne. Passe skikkelig godt på henne», la han til, og følte lemmet vokse innenfor buksene.
Papirene lå klare på kontoret hans. Han hadde fått takstfolk til å beregne verdien på gjenstandene som var borte. De hadde vurdert dem høyt, basert på en antagelse om at på en auksjon ville flere budgivere by over hverandre, opp til to og en halv gang det antatte minstebudet. Det var mye mer enn det Yana hadde fått for tingene.
Han hadde beregnet renter fra den første datoen hun beviselig hadde stjålet fra ham. Den hadde han satt til det dobbelte av vanlig inkassorente. Sluttbeløpet var svimlende stort, syntes hun. Hun gispet av forferdelse.
«Skriv under her!» forlangte Bogdan.
Yana forsto lite av regnestykket hans, men hadde ikke noe valg. Hun nølte, med tårer i øynene, der hun sto med pennen i hånda.
«Alternativet er anmeldelse.» lød den strenge stemmen. « Jeg har gode beviser. Du vil få en fengselsdom og et utvisningsvedtak. Da vil Arita bli tatt hånd om av barnevernet. Det er bedre at jeg tar hånd om det og at du får muligheten til å gjøre opp bare med meg, uten at vi blander inn politi og rettsvesen. Eller?»
Den neste papirbunken var adopsjonspapirer. Hun måtte skrive under på at hun overdro omsorgen av dattera til herr Bogdan. Det var for at han skulle kunne stå for kontakten med skolen, blant annet. I tillegg betydde det at Arita ikke kunne tas ut av landet uten hans samtykke.
I den tredje bunken med papirer fikk hun den oppløftende nyheten at han ville tredoble lønna hennes. Fra før hadde hun svært godt betalt i forhold til hvor mye hun jobbet, bare to dager i uka. Nå skulle hun få tre ganger så mye, men til gjengjeld stå til hans disposisjon 24 timer i døgnet, året rundt, helt til gjelda var betalt.
I denne kontrakten sto det også at han forpliktet seg til å huse og forsørge både henne og barnet inntil hun var gjeldfri. Han opplyste henne om at han ikke ville beregne noen husleie eller trekke henne for maten hun og jenta spiste. Dermed kunne hun si opp leiligheten hun hadde.
Det var mange ark. Hun måtte sette initialene sine på hver side, og på siste side i hver bunke skulle hun skrive navnetrekket sitt. Der sto det også at hun samtykket til alt herr Bogdan ønsket å gjøre med henne og barnet. Hun måtte også skrive under på at hun ikke kunne trekke tilbake det samtykket. Han gjorde det samtidig klart for henne at han hadde til hensikt å straffe henne for det hun hadde gjort. Hun lurte svært på hva den straffen ville bestå i? Men hun torde ikke spørre.
Den neste bunken gjaldt gjelda hun hadde. Hun måtte gi fullmakt til at herr Bogdans advokater kunne forhandle, eller gjøre avtaler med hennes kreditorer. Herr Bogdan ville innfri gjelda og den ville bli lagt til beløpet som hun skyldte ham.
Han hadde skrevet oppsigelse på leiligheten der hun bodde. Hun var allerede på etterskudd med husleia, og utkastelsen var uansett like rundt hjørnet. Herr Bogdan ville betale det hun skyldte, og også det beløpet ville bli lagt til det hun skyldte ham.
Yana måtte også gi samtykke til at folkene hans hentet tingene hennes, etter avtale med huseieren. Han hadde allerede gjort avtale med huseieren, men trengte hennes samtykke, for å gjennomføre det. Hun måtte gi ham nøklene.
Da hun var ferdig med å skrive under på alle papirene, ba han henne om å ta fram mobiltelefonen. Hun skulle gjøre et videoopptak. Han hadde skrevet en tekst som hun skulle se inn i kamera og lese:
«Hei, vennen min! Du må bli med de svartkledde mennene med den svarte bilen. De skal ta deg med dit mamma jobber. Okei? Glad i deg!»
Hun sa det på morsmålet sitt, og brukte de ordene som hun vanligvis brukte når hun snakket til dattera på telefonen. Skipsrederen nikket og skjøv en lapp over mot henne:
«Send opptaket til Arita og til dette nummeret!»
Det at hun også skulle sende det til nummeret på lappen, var i tilfelle Arita ikke hadde fått meldingen av en eller annen grunn. Da ville hun få den fra telefonen til en av mennene som skulle hente henne. Hun fikk også beskjed om at hvis dattera ringte, skulle hun si det samme.
Bilen som skulle ta henne med til klinikken, sto allerede klar utenfor. Senere dag ville han sende en bag med klær til henne. Inntil da måtte hun klare seg med det hun hadde på og med seg.
Skolen var mobilfri. Det betydde at elevene ikke hadde tilgang til mobiltelefonene sine i skoletida. De måtte levere den fra seg om morgenen og fikk den tilbake på slutten av skoledagen.
Elevene sto i kø foran disken utenfor kontorene. De to damene bak disken kjente alle elevene. Den ene fant fram telefonene fra kassene og la dem i rekkefølge under disken, samme rekkefølge som elevens sto i, i køen.
Hver elev hadde en lapp I hånda. Når hun kom fram til disken, tok hun pennen som lå på disken og skrev navnet sitt på lappen. Så fikk hun telefonen i bytte mot lappen.
Med en gang Arita tok imot telefonen sin, så hun at hun hadde fått en melding. Hun begynte å gå mot trappa, samtidig som hun åpnet den. Det var en videomelding fra mora.
Hun gikk ned trappa og fortsatte mot utgangsdøra. Allerede før hun var framme, så hun den svarte bilen. Da hun var utenfor, ble hun møtt av en svartkledd mann som hadde sittet i den.
«Arita? Har du fått meldingen?»
Han holdt fram telefonen sin mot henne og viste henne den samme meldingen som hun nettopp hadde sett på sin egen telefon.
Det var en stor bil, en liten minibuss. Den hadde fine, behagelige stoler. Det var plass til tre bakerst og to dobbeltseter i midten.
Bak rattet satt enda en svartkledd mann. Han snudde seg og nikket til henne da hun steg inn. Det var glassvegg mellom førerkupéen og passasjeravdelingen.
Hun satte seg i det midterste setet. Mannen som hadde hilst på henne og vist henne meldingen på telefonen sin, satte seg ved siden av sjåføren.
Tidligere på dagen hadde den samme bilen og de samme to mennene kjørt mora hennes til klinikken. Turen hadde tatt litt over en time hver vei. De hadde også hatt en pause på veien tilbake.
Mennene var ikke ansatt hos skipsrederen. De tilhørte et sikkerhetsfirma som han kjøpte tjenester hos. En del av dette var at de også drev med transport.
Fra skolen kjørte de i omtrent 40 minutter, så svingte de inn mot garasjeporten. Derfra kjørte de et stykke i en tunnel, før de var i den underjordiske garasjen. Mannen som hadde hilst på Arita, steg ut av bilen og åpnet den store sidedøra.
Bilen hadde stoppet ved ei stor dør i en portal av stål. Den svartkledde mannen trykket på knappen og gjorde tegn til at Arita skulle gå inn i heisen. Selv ble han stående igjen da dørene lukket seg mellom dem.
Han satte seg i bilen igjen. De skulle tilbake til hovedkvarteret og bytte bil. Deretter skulle de, sammen med huseieren, tømme leiligheten der Yana og Arita bodde, for deres personlige eiendeler.
Uten at Arita hadde trykket på noen knapp, satte heisen seg i bevegelse. Den gikk fort, syntes hun, likevel tok det et par minutter før den hadde kommet opp til huset på toppen av fjellet.
Dørene åpnet seg, og hun steg ut. Det var ingen der. Rommet var halvmørkt. Foran seg så hun enda ei stor dobbeltdør. Ved siden av den var det speil, knagger og hyller, som i en garderobe.
Hun så seg selv i speilet. På seg hadde hun en kort jakke, slitte, trange jeans og slitte tøysko. Under hadde hun en slitt genser, en trang topp, truse og sokker.
Dørene gikk opp. En mann sto i døråpningen. Hun skjønte med en gang at det var moras sjef. Det nærmest lyste av ham, men det var et synsbedrag, fordi han sto i døråpningen og det var mye lysere i det andre rommet.
«Hei!» sa han.
Arita skjønte at det var sjefen til hennes mor som hilste på henne. Først og fremst var hun nysgjerrig på ham. Hun hadde skjønt at han var veldig rik, og at det kunne lønne seg å kjenne folk som var veldig rike.
«Hvor er mamma?»
Med en gang hun hadde sagt det, følte hun at det var feil. Hun burde ha hilst tilbake først. Hørtes hun frekk ut?
«Ta av deg skoene og jakka, så skal vi snakke litt sammen.»
Hun gjorde som han sa. Han sto og så på at hun hengte jakka på en av knaggene og at hun sparket av seg skoene. Hun satte også fra seg skolesekken.
De gikk inn i stua. Med en gang mistet hun nesten pusten av utsikten Vinduene var kjempestore og gikk nesten fra gulv til tak. Hun kunne se hele byen, elva, havet og fjellene.
Skipsrederen gjorde tegn til at hun skulle sette seg i sofaen. Selv satte han seg i en lenestol like overfor henne. Hun så seg omkring.
Foran henne var den største TV-skjermen hun hadde sett noen gang. Den hang ganske høyt oppe på veggen. Det var mye gulvplass. Stua hadde L-form og hun så at det var en salong til i den korte delen av L-en.
«Din mor er syk,» begynte mannen. «Hun er på sykehus og må være der i noen uker. Inntil videre skal du bo her.»
«Hvordan syk er hun?»
«Det er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve.»
Hun hevet hånda avvergende. Hvis det var vanskelig for en voksen å forklare, ville hun sikkert ikke skjønne noe. Hun følte seg ikke særlig smart.
«Kommer hun til å bli bra?»
«Ja, det regner jeg med. Men det må vi hjelpe henne med, når hun kommer tilbake. Du vil vel det?»
«Ja, klart!
«Dette skal vi klare sammen. Er du sulten?»
«Ja, litt…»
«Da skal jeg lage litt mat til oss. Har du lekser?»
«Ja…»
«Da kan du gjøre leksene ved kjøkkenbordet mens jeg lager mat. Okei?»
«Ja…»
Han ville at hun skulle sitte ved kjøkkenbordet, fordi han ville studere henne. Det var et stort bord. Han stekte to hamburgere i stekepanna, tinte og varmet to hamburgerbrød i mikr0obølgeovnen. Der varmet han også opp en stor rest potetmos fra dagen før. Han skar opp agurk og fordelt på to tallerkener, som han plasserte, overfor hverandre i motsatt ende av bordet fra der som Arita satt og gjorde lekser.
Historien fortsætter under reklamen
«Er det vanskelig?»
«Ja, litt…»
«Si ifra hvis du vil at jeg skal se på det, se om jeg forstår det…»
«Okei…»
Hva synes dere?
Vil dere ha fortsettelse?
7 kommentarer
Skriv et svar
-
Kære venner Vi er desværre stadig ramt af sygdom på redaktionen, og [...]
Erik 123
27/04/2026 kl 12:31
Ja takk Kinky, vi ønsker å høre mer av denne historien selvfølgelig.
🤩🥰
Johnny
25/04/2026 kl 0:15
Ja! Fortsätt.
Thor Bazzizt
24/04/2026 kl 23:35
Fortsett å skrive! Det er nå historien begynner!
Spankmaster
24/04/2026 kl 13:44
Det er en selvfølge at det kommer en fortsettelse frk. Du vet at en blir fanget og ønsker å lese mer
Marius
24/04/2026 kl 10:49
Må ha mer. Er bare synd vi må vente så lenge
Boas
24/04/2026 kl 9:51
Spennende pirrende historie vil gjerne ha en fortsettelse
Michelle
24/04/2026 kl 9:21
Det ärxen spännande berättelse.
Ska bli intressant att läsa nästa del.