Synet av en jomfruelig jentemunn som formet de myke leppene rundt penisen min, fikk det nesten til ..

Forfatter: OnkelWaldo

Advent er visstnok forventningens tid, men jeg hadde egentlig ikke noe spesielt å se frem til. Min ekskone hadde funnet en annen, mine to voksne sønner, som var utvekslingsstudenter i henholdsvis USA og Australia, hadde funnet seg kjærester der, og jeg hadde fått beskjed om at de ville tilbringe julehøytiden sammen med sine fremtidige svigerforeldre og deres familier. Arvid, som studerte ved Boston University, hadde invitert meg til å feire julen der, men det hadde jeg takket nei til.

Så jeg forberedte meg på å feire en ensom jul. Bevares! – det var flere steder jeg kunne gå på julaften – Frelsesarméen, Blåkors (antagelig, selv om jeg aldri har vært rusmisbruker), Turistforeningen kanskje, Kirkens Bymisjon osv. osv, men ikke noe av det fristet egentlig. Julemiddag kunne jeg lage selv, godt drikke kunne jeg også skaffe meg på egen hånd, og det foregikk jo saker og ting på TV, ikke sant? Ville jeg ha julemusikk, kunne jeg velge og vrake på YouTube. No problem! Dessuten slapp jeg unna ungeskrik og skrål og halv- eller helfulle, juleglade mennesker som ville omfavne meg og snøvle – Gooooooo’ juuuuuul, kamm-erat!

Nå var det en uke igjen til julaften – tredje søndag i advent, heter det visst – og jeg satt på en kafé på kjøpesenteret, hadde vært heldig akkurat idet et omfangsrikt kvinnemenneske hadde fjernet sin mektige korpus fra den eneste ledige stolen ved det eneste ledige tomannsbordet i kaféen. Den andre hadde vært nedlesset med diverse farverike handleposer, åpenbart julegaver til – ikke bare barnebarna, men hele familien, måtte det da sikkert være. Og etter mengden å dømme, hadde hun ganske stor familie også!

Rundt meg var det fullt liv og røre. «Tindrende barneøyne» hvor man enn vendte blikket, hyppig akkompagnert av «pappa, kan jeg få – – -?» – «mamma, jeg skal tisse!» – «åååhhh, SE den svære julenissen ‘a!» – – og naturligvis julemusikk – «Gla-aaaade jul» – «Det lyser i stille grender» osv. «Stille» – var det såvisst ikke i DENNE «grenda» iallfall, men ved et såpass lite bord risikerte jeg heldigvis ikke å få en mengde plagsomme – og plagsomt glade – julehandlere heller, som mer eller mindre vennlig – men påtrengende – spurte: – Unnskyld, er det ledig her? I så fall hadde jeg jo vært nødt til å smile – tvungent – og nikke vennlig. Man må visstnok være hyggelig mot folk når det er jul!

Så jeg kunne rolig nyte min julekaffe og mine to påsmurte stykker julekake i fred – så lenge det varte. For det hadde gått – bare ca. seks-syv minutter – før jeg hørte en litt andpusten stemme i mitt venstre øre: – Nei men – er det ikke selveste Arnulf, da? Er det ledig her – eller er du sammen med noen?

Blikket mitt, da jeg løftet det, falt på et smilende, rødmusset – og ganske velkjent ansikt – og en fremstrakt hånd, som jeg så meg nødt til å gripe tak i. – Hei – Eilert! Neida, bare sett deg ned, du. Sannelig er det lenge siden jeg har sett deg! smilte jeg, for Eilert hadde alltid vært en kjekk kar. – Hvordan går det? fortsatte jeg. – God jul, forresten – det er jo ikke så lenge til. Heldigvis var han alene, merket jeg meg.

Eilert sank ned på den ledige stolen og pustet ut. Han var en kraftig, middels høy kar med litt rødlig hår og fregner. Vi hadde jobbet på samme arbeidsplass inntil for to-tre år siden, tatt noen øl sammen, og noen få ganger hadde jeg hilst på kona hans og en datter – i begynnelsen av tenårene – var hun vel kanskje den gangen. Men siden dengang hadde han fått ny jobb – og jeg var blitt skilt, så det var lenge siden jeg hadde sett ham. – Ja, god jul til deg også, Arnulf, smilte han. – Det var godt at jeg traff deg, forresten. Si meg, er du fremdeles alene, eller har du skaffet deg ny kjæreste – eller samboer?

Jeg ristet på hodet. – Neida, jeg er lykkelig skilt fremdeles – trives ganske godt i mitt eget selskap, jeg.

– Fint! smilte han. – Da kunne du kanskje gjøre meg en tjeneste? Jeg kan gi deg en flaske – – foretrekker du whisky eller konjakk?

– Egentlig whisky, men – si meg først hva det er for slags tjeneste, da? Vanligvis tar jeg ikke noe for vennetjenester, heller.

– Du skal få en flaske riktig god whisky! lovet han. – Du skjønner, jeg har vakt på plattformen i julehelga, reiser i overmorgen, så – hvis du kunne agere julenisse den 24. – og holde dem litt med selskap på julekvelden, så ville jeg være deg evig takknemlig!

Han lo litt unnskyldende. – Jentungen er egentlig litt for stor for disse julenissegreiene, men vi har holdt tradisjonen ved like i alle år, skjønner du – bare sånn for moro skyld. Og Ingeborg lager riktig god julemat, så da slipper både du – og de to – å spise alene på julaften! Kunne du tenke deg å gjøre det for meg, er du snill?

Ingeborg var navnet på kona hans, husket jeg. Jeg nikket. – Det burde ikke være noe stort problem, det – jeg hadde ingen spesielle planer for den kvelden likevel. Hvor gammel er jentungen din blitt nå, forresten?

Eilert lo litt igjen. – Jeg må vel snart slutte å kalle henne «jentunge» – Ingrid blir sytten nå til våren – i april. Han ristet vantro på hodet. – Helt utrolig hvordan slike unger vokser! Han strakte en hånd over bordet. – Du aner ikke hvor lettet du gjør meg, Arnulf – nå har jeg ordnet både julenisse og hyggelig selskap for dem på julekvelden! Tusen takk skal du ha!

Han reiste seg fra bordet. – Jeg stikker bortom deg i morgen med julegavene – og julenissedrakten, tilføyde han, – for du har vel ikke en sånn en? Jeg ristet på hodet. – Bor du på samme stedet, forresten? Jeg nikket. – Fint! Da sier vi det sånn. Men du – jeg sier bare til kona at jeg har invitert deg til julemiddag, jeg – fordi du er alene – og da kan du komme i vanlige klær. Så unnskylder du deg, sier du må på badet, det ligger et gjestetoalett like innenfor utgangsdøren, ok? Der kan du sette fra deg sekken, og skifte der senere. Da blir det liksom en overraskelse når selveste julenissen kommer på besøk, OK? Jeg nikket igjen. – Og så overnatter du selvsagt på gjesterommet – for Ingeborg kommer til å servere rikelig med godt – og sterkt drikke! Han ble plutselig alvorlig i ansiktet. – Jeg mistenker forresten at hun drikker litt FOR mye når jeg er borte. Faktisk har jeg bedt Ingrid om å passe litt på henne, men – det er jo jul bare en gang om året, så! Han blunket og smilte, og det gode humøret hans så ut til å blomstre opp igjen.

Jeg nikket at jeg forsto. – Flott, Arnulf! Da ses vi – – engang utpå nyåret, OK? – Åja, innskjøt jeg, – da kan jeg jo like godt ønske deg godt nyttår med det samme! Han smilte litt skjevt. – Takk i like måte, Arnulf. Hvis du ikke skal feire den dagen sammen med gutta, kan du kanskje stikke bortom dem da også, hva? For jeg kommer jo ikke hjem før langt ut i januar! Vi har ikke noen familie i nærheten, noen av oss, skjønner du – og kona er ikke den som drar på byen for å feire sånne dager. Og jentungen er litt sjenert av seg, bare så du er forberedt på det også.

– Akkurat det får jeg tenke litt på, Eilert, svarte jeg, – men takk for invitasjonen. Dermed ble han borte i flokken av julehandlende – og jeg kunne puste lettet ut. Men jeg ble sittende litt og tenke etter.

Jeg hadde såvidt snakket med og hilst på Eilerts kone og datter noen få ganger dengang vi var arbeidskolleger. Kona – Ingeborg, hadde noen kilo for mye – såvidt jeg husket, men hun var blid og snakkesalig – akkurat som mannen sin. Datteren – jeg klarte ikke helt å se henne for meg, men – ganske søt jentunge – mente jeg å huske, hun hadde smilt, hilst pent og tatt meg i hånden, men ellers ikke sagt noe særlig – ikke noe som jeg husket iallfall. Jo, forresten – ved en anledning – da hadde vi vært flere voksne sammen – også min daværende kone, det hadde vært en god og lystig stemning – og unge Ingrid hadde kommet bort til meg for å vise meg et eller annet i en bok hun holdt i hånden. Hun hadde stått så tett inntil meg at det var helt naturlig å legge hånden om livet hennes mens hun pekte og forklarte. Til og med hadde hun smøget den venstre rumpeballen sin ned på det høyre låret mitt – et minutt eller så. Det var slett ikke noe spesielt intimt eller seksuelt ved det, men når jeg nå tenkte tilbake, husket jeg de slanke, runde hoftene, de begynnende brystene, som avtegnet seg under en løstsittende bluse, og den stramme lille enden som hvilte mot låret mitt. Den hadde jeg såvidt klappet da hun reiste seg og fått et smil og et lite knis til svar. Hvordan hun så ut ellers?- mørkt, halvlangt, småkrøllete hår – var det ikke det, da? – men hun hadde rimeligvis forandret seg en del på disse årene. «Litt sjenert av seg», hadde Eilert sagt. Greit nok, da kom hun nok til å være opptatt med iPhonen sin hele julekvelden. Tenkte jeg.

Den store dagen opprant med dalende, stillferdige snøflak, med «Bjelleklang», «White Christmas» og «Jeg er så glad hver julekveld» strømmende ut av diverse høyttalere – ikke alltid så dempet som JEG foretrakk det, heller! Inngangspartiet til Eilerts hus var dekorert med lange lenker med små, blinkende, mangefarvede lys. En stakkars liten granbusk innenfor porten var også behengt med julemunterhet. Det sto en solid, søylelignende stolpe på hver side av inngangen, så jeg plasserte «julenissesekken» diskret bak en av dem før jeg ringte på, kledd i «findressen» min – jeg hadde ikke så mange av dem at det gjorde noe!

Ikke uventet var det trivelige, runde Ingeborg som åpnet. – Hei og riktig god jul, Arnulf! sprudlet hun. – Eilert sa du skulle komme. Middagen er straks klar, men du tar vel et glass julegløgg så lenge? Skål og velkommen til gårds!

Vel innenfor fikk jeg en varm klem og et kyss på kinnet. Det duftet julegløgg av pusten hennes, og den var åpenbart ikke alkoholfri, heller! Datteren – Ingrid – tok meg også pent i hånden og ønsket meg god jul med en lav, behagelig stemme. Jenta var delvis oppkalt etter sin mor, skjønte jeg. Hun lignet litt på henne også – litt mindre svulmende, riktignok – men formene var forbausende fulle – da jeg fikk sett litt nærmere på henne, kunne hun faktisk kalles «yppig», kom jeg til. Hun så glad ut – sikkert fordi det var jul – de runde kinnene blusset riktig sjarmerende, hun hadde et – litt skøyeraktig blikk i de mørke, funklende øynene, og de kastanjebrune lokkene rammet inn et smilende ansikt. Hun virket ikke så sjenert akkurat nå, iallfall! tenkte jeg for meg selv. Den røde juleblusen – med hvite ermer og hvit krave – var så absolutt velfylt, og det røde og blå – skotskrutede – skjørtet strammet vellystig over den vuggende enden da hun gikk foran meg inn i stuen. Vel – «vellystig» var et ord som dukket opp i mitt – litt uskikkelig hode, før Ingeborg og jeg satte oss anstendig til rette i hver vår stol, med hvert vårt glass med julegløgg, mens Ingrid forsvant ut i kjøkkenet. Tydeligvis var det hun som skulle servere og være vertinne i kveld.

Heldigvis dukket det ikke opp noen «vellystige» tanker mens jeg snakket hyggelig med husets frue, ihvertfall. Hun var, som sagt, LITT overvektig, men slett ikke fet, hun var hva vi kan kalle «alminnelig pen» uten å være sexy, og jeg opplevde ikke et eneste flørtende blikk eller smil fra henne hele kvelden – noe som var en stor lettelse. Og det var for det meste hun som sto for samtalen – som NESTEN utviklet seg til en enetale.

– Det var altså SÅ hyggelig av deg å komme og holde oss med selskap! sprudlet hun. – Jeg husker deg jo fra et par-tre år tilbake, da var du nylig skilt – og kanskje litt ensom den gangen også, ikke sant?

Jeg nikket og åpnet halvvveis munnen for å svare, men Ingeborg var helt «self-propelled», som de sier «over there».

– Jeg traff eksen din et par ganger før det, for du og Eilert har jo kjent hverandre lenge, ikke sant? – hun var altså SÅÅÅÅÅ hyggelig, hun også, så det var jo SÅÅÅÅÅ synd at det ble slutt mellom dere, men men – livet må jo gå videre, pleier jeg alltid å si – og ingen vet hva fremtiden bringer. Visdomsord på et høyt plan, tenkte jeg med et innvendig smil – slik det ofte blir når man ikke kjenner hverandre så godt. Hun løftet glasset sitt og jeg gjorde det samme. – Skål, da – og riktig god jul – – å se der, ja, nå kommer Ingrid med maten. Håper det smaker!

Maten var helt utmerket den – svineribbe med surkål og rødkål og svisker, julepølse, medisterkaker – og to slags dessert – riskrem og multekrem. På bordet sto både øl, akevitt og rødvin – jeg skrøt uhemmet av både maten og drikkevarene og Ingeborg strålte og skålte flittig – både med meg og sin unge datter. – Hun er kanskje LITT for ung til å drikke, men det er jo jul bare en gang i året, ikke sant? – og Ingrid er blitt SÅÅÅÅÅ stor og voksen i det siste – det er ikke lenge før jeg blir bestemor, pleier jeg å si – – og hun brøt ut i en høy og lystig latter, mens Ingrid, stakkar, rødmet som en rose – eller kanskje en julestjerne!

Hun satt midt imot meg under måltidet, så jeg hadde god anledning til å studere både utseende og mimikk uten å bli mistenkt for å stirre. Ingrid var en riktig tiltrekkende ung dame, kom jeg til – runde, rødmende kinn med sjarmerende smilehull, gråblå øyne som av og til fikk et skøyeraktig uttrykk, og en medrivende, liten latter hvis jeg forsøkte meg på en morsomhet av og til. Det var det ikke så ofte jeg fikk anledning til, fordi hennes mor var så åpenbart pratesyk, og slapp tydeligvis aldri opp for ting å skravle om.

Vi brøt opp fra det rikholdige og velsmakende taffelet, og Ingrid begynte å rydde av bordet. Her fikk hun iallfall LITT hjelp av sin mor, som nå var begynt å bli rød i ansiktet, tydelig påvirket, både av rosen jeg hadde strødd om meg, av maten og ikke minst de gode drikkevarene! Ingeborg stilte kaffe og kaker på bordet – pluss likør- og konjakkglass. Jeg benyttet anledningen til å unnskylde meg – «jeg bare MÅ en tur på badet, altså!» – smatt ut og hentet den innholdsrike sekken og låste meg inne på gjestebadet like innenfor døren.

Nissedrakten hadde jeg for sikkerhets skyld prøvd dagen før, den passet sånn noenlunde, det samme gjaldt nissemasken med tilhørende langt, hvitt skjegg, og snart kunne jeg ta gavesekken, smette utenfor igjen og smekke igjen døren. Da regnet jeg med at de var ferdige med ryddingen og kanskje lurte på hvor det ble av meg. Eilert skulle ikke fortelle noe om nissearrangementet, hadde han sagt.

Denne gangen var det Ingrid som kom og åpnet. – HO – HO – HO – er det noen snille barn her? brummet jeg med min beste julenissestemme. Jenta kniste henrykt – jada, hun var så avgjort for stor til å kalles «jentunge». – Her er det BARE snille barn – nissefar! erklærte hun med et stort smil. – Bare kom inn – herr Julenisse! Lite ante jeg at jeg skulle bli tildelt en helt annen tittel bare et par timer senere!
Historien fortsætter under reklamen

Det fløt dempet julemusikk ut av høyttalerne, Ingeborg satt i sofaen, mett, tilfreds og smilende – og med et glass i hånden. Jeg husket hva Eilert hadde sagt – med en litt bekymret mine. Men også jeg beroliget meg selv med at «det er jo jul bare en gang i året!»

Og nå var Ingrid også i julestemning – hun var nok ikke vant til å drikke, og selv om hun heldigvis hadde holdt seg unna akevitten under middagen, så hadde hun ihvertfall drukket et par glass rødvin – pluss et glass likør til kaffen. Jeg satte meg ned for å dele ut gavene som var i julenissesekken, og Ingrid jublet – litt overdrevent, syntes jeg – for hver eneste gave. Ja, hun ga meg et kyss og en klem for hver gave også – enda de var jo slett ikke fra meg, alle sammen! Jeg fikk til og med kyss for gaver der det sto – «til juleprinsessen vår fra pappa» – eller «fra mamma» – eller «fra tante Ågot». – Hvem er det, mamma? kom det fra en forbauset «juleprinsesse». – Det er egentlig MIN tante, fikk vi høre, – hun er toogåtti år nå og bor på et aldershjem oppe i Trøndelag et sted.

Selv hadde jeg funnet en bok som jeg hadde fått anbefalt i bokhandelen, og som jeg håpet hun ville like – pluss en CD, som jeg visste var «i skuddet» blant ungdommen. Begge de gavene fikk jeg også kyss og klem for! Til husets frue hadde jeg også kjøpt en bok som var blitt skrytt opp i skyene av seriøse litteraturkritikere – jeg håpet at hun likte å lese. Her slapp jeg ikke unna klemmen, men ble heldigvis spart for kysset.

Da gavene var fordelt, skålte vi alle med hverandre, ønsket hverandre «god jul» enda en gang, og jeg lurte på om jeg skulle finne på en anledning til å skifte tilbake til vanlige klær igjen. Men Ingrid ville danse med julenissen – «for det har jeg aldri gjort før»! – og jeg hadde ikke så mye imot å ha den varme, formfullendte jentekroppen i armene mens vi tok noen dansetrinn rundt på den litt begrensede gulvplassen. Det var ikke all julemusikken som egnet seg til å danse etter, men Ingrid brydde seg ikke om det. Hun la armene om halsen min og nynnet i øret mitt mens vi prøvde å holde takten så godt som mulig. Den karakteristiske, innsmigrende stemmen til Nat «King» Cole bølget mykt rundt oss. Jeg fikk et bestemt inntrykk av at hun aktivt prøvde å – gjøre inntrykk på meg – med den velskapte kroppen sin! Var det BARE alkoholen, mon tro? undret jeg på. Men plutselig rev hun seg løs og smilte unnskyldende. – Jeg bare MÅ tisse, altså! – straks tilbake. Ikke gå noe sted! kniste hun spøkefullt idet hun småløp ut i gangen. Blikket mitt fulgte anerkjennende den velskapte jenterumpa under det stramme, skotskrutete foldeskjørtet.

Da hun kom inn igjen, duftende av såpe, hadde Nat «King» Cole nettopp begynt på en ny sang, ikke akkurat en julesang, men svært romantisk. Jeg hadde selvsagt hørt den før, men ble overrasket da Ingrid la kinnet mot brystet mitt – hun var såpass mye lavere enn meg – og sang med –

«I love you
for sentimental reasons.
I hope you do believe me.
I’ll give you my heart – – – »

Du verden! – den unge jenta kunne faktisk teksten på denne eldgamle sangen! Moren hennes satt i sofaen og smilte velvillig, nikket med hodet og nynnet med, hun også. Ingeborg var på god vei til å bli direkte full, så jeg! Vi skålte et par ganger til – mens jeg danset med Ingrid – jeg bare nippet til glasset, men hun tømte det hver gang! Ingrid skjenket seg et nytt glass likør, men jeg tok det fra henne og ristet bestemt på hodet – litt spent på hvordan hun ville ta det. Heldigvis smilte hun bare henrykt og trykket seg inntil meg. – Så fint at du passer på meg! mumlet hun i øret mitt – og så fikk jeg enda et kyss. Nå oppdaget jeg også – med et lite støt av overraskelse! – at hun hadde benyttet toalettbesøket til å ta av seg bh-en!

– Ja, jeg tror du har drukket nok for i kveld! mumlet jeg, mens jeg bøyde meg ned så det varme, glatte kinnet lå inntil mitt, og den yppige – unge! – kroppen var som klistret til min egen. Det kunne selvsagt ikke unngå å gjøre inntrykk på meg – og det – eller den! – gjorde i sin tur «inntrykk» – på henne, det var jeg ganske sikker på! – Jada, jeg er ikke SÅ vant til å drikke, akkurat, så! smilte hun. Hun kniste og puffet spøkefullt til meg – med hoften! – gled et skritt bort fra meg og fortsatte å danse rundt meg med langsomme, sensuelle bevegelser. Hun var forbausende lett og stø på foten også, så da ble jeg litt beroliget. Nå som hun ikke lenger hadde bh på seg, gynget de fulle, unge brystene fristende – nesten inviterende! – innenfor blusetøyet. Blikkene våre søkte hverandre – jeg var nesten på vei til å bli forelsket! Og hun som – akkurat nå! – gled inn i armene mine, var – ikke bare nesten! – på vei til å bli kvinne – en ung, sjarmerende – og attråverdig! – kvinne.

Akkurat da begynte Bing Crosbys innsmigrende, myke baryton å smyge seg ut av høyttalerne, og Ingrid smøg kroppen sin inntil meg igjen, la armene om halsen min og sang dempet og – nesten kjælent – sammen med ham:

«I’m dreaming of a White Christmas,
just like the ones I used to know.
Where the treetops glisten
and children listen
to hear sleigh bells in the snow – – – »

Selv hadde jeg på ingen måte stemme til å synge – eller kvekke – med på teksten, så jeg nøyde meg med å la hendene hvile mot ryggen hennes og følge med på dansetrinnene så godt jeg kunne. Tok jeg feil, eller – VAR det virkelig noe utfordrende og provoserende ved måten hun danset på? – det forekom meg at maven hennes – og de runde, varme lårene – var mye oftere i kontakt med meg enn det som var naturlig! Hvor var den blyge, beskjedne «jentungen» blitt av? OK, hun var «snart sytten», hadde jeg jo fått vite, men – men – – –

Nå lå leppene hennes faktisk inn mot halsen min, de beveget seg fortsatt – helt synkront med Bing Crosby:

« – with every Christmas card I write:
May your days be merry and bright!
And may all your Christmases
be white».

Jeg la merke til at hun kastet et blikk bort på moren, som satt og halvsov i sofaen, deretter strakte hun seg opp på tærne og kysset meg – varmt og hett! – gjennom julenisseskjegget, for jeg hadde fremdeles den røde drakten på meg. – Merry Christmas – Santa! kniste hun og kysset meg enda en gang. Opphisselsen min ble ikke akkurat mindre – eller mindre hard! – av det! Det MÅTTE hun da merke – mot maven sin! Men hun trakk seg ikke unna heller, ikke før den velkjente julesangen tonet hen. Da møtte hun blikket mitt, smilte og blunket. Lå det – muligens – et lite løfte – eller kanskje en spent forventning? – i den rosa, lille tungespissen som smatt frem et kort, lite øyeblikk? undret jeg.

– Jeg tror vi må få mamma i seng! hvisket hun. – Den julegløggen var sterk – jeg så at hun helte vodka opp i den – så hun er nok litt brisen! Hun lo lavt. – Hjelper du meg, eller?

Jeg nikket stumt. Ingeborg hadde ikke bare drukket julegløgg, heller – under middagen hadde hun helt i seg iallfall tre glass rødvin og to akevitt, til desserten hadde hun drukket to glass likør – mmmmm, jeg ELSKER Grand Marnier, altså! – og julegløgg hadde hun drukket både før jeg kom – OG nå etterpå, uten at jeg visste akkurat hvor mye. Jeg gjettet på at hun ikke bare var «litt brisen», men direkte full! Kunne hun stå på bena, mon tro?

Det kunne hun – men bare såvidt! Hun hang ikke bare med hodet, hele den fyldige kroppen hang mellom Ingrid og meg da vi med felles anstrengelser bukserte henne opp i annen etasje. – Unnschyld! snøvlet hun, – jeg er vissscht litt puss-scha – og schå er jeg – litt trett! Unn-schyld – – og øynene hennes falt igjen før hun hadde lagt hodet på puten. Ingrid fikk lirket av henne kjolen – hun hadde både underkjole og vanlig undertøy på seg, så alt var høyst anstendig – så bredte hun over henne en lett dyne, slukket nattbordlampen, og vi listet oss stille ut. Helt unødvendig, egentlig, for jeg tror ikke engang en luftvernsirene kunne ha vekket henne.

Utenfor døren la Ingrid armene om halsen min og kysset meg nok en gang – varmt, ikke hett og lidenskapelig denne gangen – men ganske lenge. Så lenge at det føltes helt naturlig å legge armene om henne og holde henne tett inntil meg. Musikken sto fremdeles på i første etasje, dempet, men tydelig: «På låven sitter nissen med sin julegrøt – så god og søt, så god og søt». Unge Ingrid føltes så avgjort både «god og søt» i armene mine også – inntil hun, lempelig – kanskje til og med litt motvillig? – frigjorde seg. – Jeg er ikke så VELDIG trett, egentlig! smilte hun. – Gidder du å slukke lysene nedenunder? – og så vil jeg svært gjerne at du kommer opp etterpå og sier godnatt til meg. Vil du det? – vær så snill?

– En julenisse kan jo ikke si nei på julaften, kan han vel det? smilte jeg og fikk et forlegent knis til svar. Vel nede tok jeg av meg julenissemasken, iallfall, med tilhørende skjegg – og den røde jakken, men jeg beholdt de røde buksene og en kortermet, rød T-skjorte. Av en eller annen grunn lot jeg julemusikken være på, med ganske dempet volum – og slukket omhyggelig alle lysene. Heldigvis brant det et lys i trappen, så det var mulig å se hvor jeg satte føttene.

Allerede hørtes det en lav, men tydelig snorkelyd fra Ingeborgs soveværelse. Det var tre andre dører der, men det sivet ikke lys ut fra noen av dem. Jeg gikk forbi den som jeg antok var til badeværelset og banket forsiktig på den neste. Innenfra hørte jeg igjen den forlegne kniselyden, så jeg åpnet og gikk inn.

– I- ikke tenn lyset, vær så snill! lød det borte fra sengen, så det lot jeg være. Det kom LITT lys inn fra den ene lampen i trappeoppgangen, så jeg fikk famlet meg bort og satte meg på sengekanten hennes. Straks følte jeg igjen de slanke armene smyge seg om halsen min og den varme pusten som kilte meg i øret.

– Legg deg litt under dynen, da, er du snill! hvisket hun igjen. – Du kan beholde julenissedrakten på! Og hold meg inntil deg – vil du det?

Jeg kjente igjen Colgate-pusten da den traff kinnet mitt – og Colgate-smaken da leppene være smeltet sammen. De fulle brystene hennes var faste og spenstige der de presset mot T-skjorten min – og det slo meg at – det kunne da ikke være noen nattkjole imellom? Og da jeg smøg armene om det slanke livet hennes og kjærtegnet ryggen hennes, oppdaget jeg at jeg hadde helt rett! Den nakne huden hennes var varm, silkemyk og glatt. Var det virkelig en liten, leken tungespiss som smatt innenfor leppene mine? Det var det! Hadde hun truser på seg? lurte jeg på?

Det hadde hun! – det fant jeg ut da jeg lot hendene mine bli LITT frekkere, og jeg nøt det lille gispet da jeg fattet om de svulmende endehalvkulene. Hun frigjorde munnen sin, og pusten var heftig mot mitt venstre øre. – Synes du rumpa mi er for stor? hvisket hun. Jeg klemte den litt fastere, og hun kniste opphisset. – Ikke i det hele tatt! – akkurat passe! hvisket jeg tilbake og søkte munnen hennes igjen Den uregjerlige julenissepikken sto stor og stiv og strunk innenfor de løstsittende buksene. – Men – puppene mine er for store! insisterte hun og vrikket dem litt frem og tilbake mot brystkassen min, slik at jeg riktig skulle kunne vurdere dem – men for å kunne gjøre DET skikkelig, måtte jeg jo bruke hendene. – Helt passe, de også, fastslo jeg, – kanskje kan jeg få lov å kjæle litt med dem? De er jo så flotte – faste og fine!

Jeg følte at hun nikket svakt mot kinnet mitt, samtidig som hun slappet av på grepet om nakken min. – Ta av deg den T-skjorten, da! lød den hviskende stemmen gjennom det stummende mørket – og jeg kunne ikke annet enn å adlyde. Vi gispet begge to da de fulle, faste – og nakne! – ungpikebrystene ble presset mot min – heldigvis ikke ALTFOR hårete – brystkasse. Likevel kniste hun opphisset – åååååhhhh, det håret ditt kiler meg så deilig, altså! Og da den undersøkende hånden min gled inn mellom kroppene våre, gispet hun hørbart enda en gang.. Brystvortene hennes var så harde som små erter mot håndflatene mine. – Ååååhhhh, jeg visste du ville ha gode hender – julenisse! hikstet hun. – Og de har veldig lyst til å kjærtegne deg – over hele kroppen! hvisket jeg i øret hennes, og hun kniste kjælent i sengemørket. – Må jeg ta av meg trusene da? – stemmen var lav, men lattermild, så hun var ihvertfall ikke engstelig.

– Neida, det behøver du ikke! hvisket jeg igjen, – for det kan jeg gjøre for deg! Men det haster ikke – for jeg har tenkt å bli her i natt.

– I hele natt? pustet hun.

– I hele natt! forsikret jeg. – Julenissen vil passe på deg – hele julenatten igjennom!

– Kommer han til å – holde seg våken da, tro? kniste hun. – Åååhhh! Utbruddet kom av at julenissens munn nå hadde nådd frem til de spente, unge brystene. – Han kommer til å holde seg våken – like lenge som DU holder deg våken! mumlet jeg med en hard og strittende brystvorte mellom tennene. Hun jamret seg svakt. – Ikke – ikke bit! klynket hun, men hun visste jo at jeg ikke ville gjøre henne vondt, så jeg svarte ikke, flyttet bare munnen til den andre, harde knoppen og smågnagde litt på den.

De søte klynkelydene ble litt høyere. Den høyre hånden min, som lenge hadde hvilt – eller NESTEN hvilt – på hennes venstre lår – beveget seg langsomt litt høyere opp – så litt til – og litt til – – mmmmmm! – det var silkemykt og eggende for den brunstige julenissen! Tommelen min fant en eggende – og fuktig! – kløft – følte den gjennom det tynne stoffet i trusene hennes. Det jamrende, lille klynket – var det fordi jeg hadde oppdaget den følsomme, lille kileknoppen, tro? – det måtte det være, for den struttet, stiv og ytterst følsom innenfor det siste lille hinderet. Og den andre hånden min var frekk nok til å trekke – forsiktig og prøvende – i det stramme, lille plagget. Til min store glede løftet hun litt på den lekre, runde enden. Hun var til og med behjelpelig med å smyge det nedover lårene. Den vesle dusken hennes streifet baksiden av hånden min, og jeg hørte at hun trakk inn pusten i et fort lite gisp.

Nå kunne jeg ha snudd hånden og utforsket – det som jeg visste måtte være en halvåpen, fuktig – og lengtende spalte – inngangen til selve julenissehimmelen! – men jeg gjorde det ikke. Isteden la jeg meg opp ved siden av henne, tett inntil de nakne brystene, inntil jeg følte den korte, hektiske pusten som kom i små støt mot kinnet mitt.

Jeg fikk famlet av meg de – heldigvis løstsittende – julenissebuksene, og snart lå vi kropp mot naken kropp. Riktignok hadde jeg fremdeles boksershorts på meg. Det var en aldeles utsøkt nytelse å føle de varme, glatte lårene mot mine, men jeg følte at jeg bare MÅTTE få se yndighetene hennes også! Jeg famlet litt rundt meg – håpet at hennes soveværelse var innredet omtrent likt med hennes mors, men ble avbrutt av hennes hviskende stemme:

– V- vent litt! pustet hun. – Det er noe – jeg må si deg – nå – mens jeg tør å si det! Men ikke tenn lyset – vær så snill!

Ordene kom som små, kilende støt mot kinnet mitt. – Vet du – jeg har vært – forelsket i deg – helt siden jeg var – tretten år! – fra den gangen du og pappa jobbet sammen.

Jeg lot hendene hvile mot den silkemyke huden på rumpa hennes og bare lyttet. – Jeg var altså såååå sjalu på – på din kone – selv om jeg møtte henne bare noen få ganger, og – og – jeg vet det var slemt – og jeg skammet meg – fordi jeg ble GLAD da du ble skilt! Men så – så begynte pappa å jobbe et annet sted, og jeg – jeg så deg ikke mere – bare et par ganger ute i byen – og du bare – bare nikket og smilte til meg – – –

Hun hikstet plutselig, og jeg FØLTE at det myke kinnet hennes ble vått – av tårer, som jeg prøvde å kysse bort – men munnen hennes fant min nok en gang – kanskje enda mere sultent, og jeg følte henne mumle: – liker du meg? – altså ikke bare kroppen min? – si at du – at du elsker meg – LITT, iallfall – – ? – og jeg følte at jeg bare MÅTTE svare: – jada, vesle Ingrid, jeg elsker deg – MYE! – selv om jeg innerst inne visste at det var den hamrende, stive pikken min som svarte!

Men nå var den ledige hånden min like i nærheten av – – aahh, der ja! – det lød et lite klikk, og den deilige, unge kroppen lå med ett badet i et dempet, gult lys som svøpte seg om den yndige nakenheten hennes. blottla den for mitt sultne, beundrende blikk. De faste, runde kurvene var som et landskap av lutter ynde.

Hun hylte i protest – forskrekket og litt sjenert, men ble nok mere overrasket enn sky og fornærmet. for blikket hennes møtte mitt – spørrende og litt engstelig, kanskje? – holder jeg mål? – er jeg fin nok?- liker du det du ser? – jeg følte at alle disse uuttalte spørsmålene lå i blikket hennes.

Og mitt eget – grådige blikk slikket hver eneste kvadratcentimeter av kroppen hennes – fra den viltre hårmanken helt øverst- til de yndige, små tærne, der tåneglene var rødlakkert – sikkert i anledning julen! – Du er helt fullkommen! – vesle juleprinsesse! hvisket jeg – tett ved det rødmende kinnet hennes – og ja, jeg elsker deg! løy jeg – men samtidig tenkte jeg – kunne det – muligens – være LITT sant i det også – mon tro? Skjønt – en voksen mann blir da ikke forelsket SÅ fort – vel? – men jeg hadde faktisk ikke glemt henne HELT – fra dengang hun satt på fanget mitt – i kanskje ett minutt! Jeg måtte le av meg selv – heldigvis bare innvendig. OK – Ingrid var ung – men kanskje ikke ALTFOR ung? – og slett ikke dum – men deilig var hun!

Kysset var både helt naturlig og absolutt uunngåelig – og det var hun som sugde seg – sultent! – fast til mine lepper og ikke omvendt! Tungespissen hennes var aktiv også – en nesten syttenårig jente hadde selvsagt kysset før – kanskje hadde hun gjort mere også – – – ??

Det fikk jeg ikke vite – før litt senere – etter at jeg motvillig hadde løsrevet meg fra den spillende tungen hennes. Tanken hisset meg faktisk litt ekstra – gjorde meg dristigere – og jeg kysset meg langsomt og ertende nedover den skjelvende ungpikekroppen. Med de kåte klynkene hennes syngende i ørene, delikaterte jeg meg regelrett med hennes oppadstrebende, fulle bryster – sugde de følsomme knoppene inn i munnen til hun skrek av lyst og spente seg i en dirrende bue, mens hun stønnet frem noen ord jeg ikke oppfattet. Lengre nede kunne jeg legge kinnet mot en myk og småkrøllete liten dusk. Jeg fikk ikke lov å holde på med denne leken særlig lenge, for hun halte meg opp til munnen sin igjen – etter ørene! – og mens vi kysset så grådig at jeg trodde rent hun skulle spise meg opp, kjælte jeg med den nakne strutterumpa hennes, og hun famlet med den eneste knappen jeg hadde i boksershortsen min! Hun vred munne fri i noen sekunder og peste hett i øret mitt: – Ta av deg resten, da! – la oss være nakne sammen! Så kniste hun skøyeraktig – det føltes som en liten eksplosjon like inn i øret: – Jeg vil ha en julegave til – NÅÅÅÅÅÅ!

Ikke lenge etter VAR vi begge nakne – HELT nakne – og jeg følte de nysgjerrige jentefingrene lege seg mykt og kjærtegnende rundt den stinne, hårete pungen min. – Mmmmm, kurret hun klemte den lett, og liksom veide den i hånden. Jeg kjente pulsen hamre i tinningene, og temperaturen steg, særlig da hun bøyde seg frem og – tok det hamrende, stive lemmet mitt inn mellom de varme, fuktige leppene sine! Jeg kom med et overrasket utbrudd, og kikket ned langs kroppen min. Synet av en jomfruelig jentemunn som formet de myke leppene rundt penisen min, fikk det nesten til å gå for meg med det samme! Blikkene våre møttes, hun slapp det glinsende pikkhodet ut av munnen og lo mot meg. – Første gang for meg, tilsto hun, – jeg har tenkt på det sååååååå lenge – og drømt om å gjøre det med den jeg er forelsket i!

Den kjærtegnende hånden lå stadig rundt pungen min. – Åååhh – den føles sååååååå stor og full, altså! kniste hun. To fingre klemte rundt pikkroten – mmmmm, den er stor og tykk – og FÆÆÆÆÆÆL, altså! – så gled en nysgjerrig, undersøkende hånd langsomt, laaaaangsomt oppover – så nedover – like langsomt, deretter strakte hun langfingeren videre nedover – og bakover – strøk den ertende frem og tilbake, inntil jeg stønnet: – Hvis du fortsetter sånn, så – så blir den ikke så full lenger – iallfall!

Som jeg elsket den lave, sensuelle latteren hennes. – Mmmmmm, jeg vil ikke at du søler på lakenet mitt, altså! Hun beholdt det myke grepet og ledet meg på vei, mens hun pustet hett og fort. – Kom – kom heller – inn i – i meg – – – AAAiiii – litt – litt forsiktig, aaaahhhh – – for jeg har aldri – – – mmmm – – jeg lukket munnen hennes med et sultent kyss – – –

– – – og like etter var jeg over henne og langsomt – laaaaaaangsomt – på vei inn i henne – opp i henne – inntil den «store, fulle» pungen min var klemt mellom de hete kroppene våre. – Ååååhhhh JAAAA! hikstet hun, og hoftene hennes ble stadig mere levende under meg. – Tenk! – det gjorde nesten ikke vondt i det hele tatt! jublet hun. Hun kysset meg igjen, hett og lidenskapelig. – Mmmmm – jeg er – forelsket i – julenissen – pulenissen – julenissen – pulenissen – – – – ordene hennes kom i glidende støt, helt i takt med de smidige hoftene. – Jule-nisse – pule-nisse – jule-nisse – – – !!! stønnet hun – gang etter gang – etter gang – det var som om hun sang ordene – og den unge skjeden klemte og masserte julenissepikken inntil den ikke lenger klarte å holde igjen – den svulmet, ble tykkere – og større – inni henne, og hun hylte henrykt i øret mitt da hun følte de pulserende støtene som fylte henne med livgivende safter. – Ååååhhhh JAAAA! – Ååååhhhh JAAAA! – Ååååhhhh JAAAA! – hikstet hun igjen og igjen – og igjen!

Etterpå bare klamret vi oss til hverandre, mens vi langsomt og gradvis fikk pusten igjen. Jeg følte det som om det var JEG som hadde fått den ekstra julegaven! Fremdeles var jeg herlig begravd i den trange grotten hennes – og de indre musklene klemte rundt meg, rytmisk og inviterende. – Julenatten er lang! hvisket hun lattermildt i øret mitt. – Kan vi gjøre det om igjen – pulenissen?

Slike oppfordringer er det VEEEEEELDIG vanskelig å si nei til! Og Ingrid red den harde julenissepikken min med et henført og ekstatisk uttrykk i det blussende unge ansiktet. De fulle brystene danset eggende like foran øynene mine, og fra første etasje hørte jeg dempet – så å si i perfekt rytme:

« – – jingle bells, jingle bells, jingle all the way
Oh what fun it is to ride in a one horse open sleigh – – – »

Skjønt Ingrid likte godt å ri UTEN hest og slede også, hun! Og etterpå var det min tur til å ri HENNE – mens hun hikstet og stønnet av fryd ned i den hvite puten sin. Rideturene tok mesteparten av julenatten, helt til vi sovnet utmattet i armene til hverandre – og da vi våknet, ville Ingrid ha ENDA en ridetur! Heldigvis tok det LANG tid før moren hennes våknet – etter all julegløggen hun hadde tyllet i seg, var kanskje ikke det så rart.

Først to dager senere kom jeg til å tenke på – «du glemte helt å spørre om hun bruker pillen!» Men jeg trøstet meg med at – «du lovte jo Eilert å besøke dem på nyttårsaften, så du kan spørre henne da».

Dessverre glemte jeg det da også! Vi ble opptatt med andre ting– som var mye viktigere!

—– —–

Igjen var det blitt tredje søndag i advent, og jeg satt på den samme kafeteriaen som for et år siden. Ved siden av meg satt en nydelig, ung mamma og kikket kjærlig ned på den sovende babyen sin. – Hvor gammel er han nå? spurte jeg høflig.

Ingrid møtte blikket mitt, og det var like før hun rakte tunge til meg, så jeg. – Snart tre måneder, opplyste hun, – og det vet du godt – PULENISSEN! Det siste ordet hvisket hun heldigvis inn i øret mitt. Hun smilte ertende, som hun så ofte gjør. – Dessuten er det en HUN, og det vet du også godt!
Historien fortsætter under reklamen

Jeg nikket – det var til og med jeg som hadde foreslått navnet hennes – Julia. – Men hun vil sikkert gjerne ha en lillebror når hun vokser opp, tror du ikke? blunket jeg. Denne gangen smatt den rosa, ertende tungespissen ut mellom de fulle, smilende leppene. – Vi får se – det er jo snart julaften, så! lo hun.

Og den eventuelle lillebroren måtte jo nesten hete – Julius – ikke sant? Tenkte jeg!

4 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   25/01/2021 kl 11:10

   Lidt sent at kommentere. Men en dejlig julehistorie fra onkel.

   Ingeborg blev nok lidt hurtigere bedstemor end hun regnede med. 🙂 Hvad mon Eilert siger til at det blev hans ven der tog datteren? 🙂

   Ingrid havde nok allerede planlagt aftenen forud. Hun ville have Julemanden, og så fik hun en ekstra gave… 🙂

   Julesangene passer meget godt ind her.

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     16/03/2021 kl 12:24 - som svar på Den gamle jumfru

     Takk skal du ha, jumfru – og det er ALDRI for sent å komme med hyggelige kommentarer – synes jeg!😀👍

     0

     Besvar kommentar
2. Reha

   19/12/2020 kl 8:00

   En rigtig sød julehistorie. Glædelig jul!

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     19/12/2020 kl 10:16 - som svar på Reha

     Tusen takk for det, Reha! En riktig god jul til deg også! 😁👍

     1+

     Besvar kommentar