– Tenk å være helt naken sammen med en voksen mann! Hun grøsset for seg selv, men det var et frydefullt, kriblende grøss.

Forfatter: OnkelWaldo

ADVARSEL: Mindreårig – incest

Til leserne.

Ordet «gra» på norsk er det samme som «kåt» – eller «liderlig» på dansk. «Grabukken» betyr altså «den liderlige ged».

— — —

Hun sto foran speilet i soverommet sitt og børstet håret. Det var langt, lyst og glansfullt og sto godt til de nydelige, blå øynene, de runde kinnene med smilehull og de jevne tennene. Ansiktet var ovalt, og blikket hadde et spørrende, litt undrende preg. Helena Charlotte var i det hele tatt en pen pike – en RIKTIG pen pike – selv om hennes strenge farmor nok ikke ville være villig til å underskrive på det – ihvertfall ikke akkurat nå!

For i øyeblikket var den vesle yndigheten splitter naken! – og irriterte seg over at speilet ikke var større, slik at hun kunne se om brystene hennes hadde vokst – ihvertfall litt – siden sist.

Denne gangen hadde hun ihvertfall tatt sine forholdsregler, for sist hun hadde stått slik og – kanskje ikke beundret seg selv, for Helena Charlotte var ikke innbilsk – men ihvertfall UNDRET seg over den forandringen som var i ferd med å skje med den unge kroppen hennes – da hadde farmoren kommet uforvarende på henne – uten å banke på døren! – og hun hadde vært RASENDE!
Historien fortsætter under reklamen

– Pene piker poserer ikke NØKNE foran speilet! hadde hun bjeffet – deretter hadde hun grepet hårbørsten – Helena Charlottes egen hårbørste! – og gitt henne et par sviende rapp over den struttende, lille, velskapte – men altså «nøkne» stumpen. For «stumpen» gikk det an å si – «enden» eller «baken» – for ikke å si «rumpen» – var vulgært – og «rumpa» var direkte stygt. Til og med en gang hun hadde falt og slått seg, og kommet hikstende til farmor for å få trøst, hadde hun fått tre sviende rapp på samme sted – bare fordi hun hadde hulket frem: – jeg har så vondt i rumpa, farmor! – Pene piker sier ikke slikt! hadde hun fått høre. Aller helst burde hun si «derrière», hadde den myndige damen formant henne – det var fransk og dermed ytterst dannet. Men Helena Charlotte kunne ikke fransk, og hun ville ha følt seg svært forlegen og flau over å bruke et slikt fremmedartet ord.

Hun var sint på farmor. Sur og sint. Farmor var så streng, hun fikk ikke lov til noenting! Hun gikk litt bort fra det lille speilet, nå kunne hun se litt av de begynnende brystene sine, som nå faktisk var litt MERE enn bare begynnende – nå som hun hadde stått til konfirmasjon og allting. «Bryster» eller «pupper» var det forresten heller ikke lov å si. – Det heter «bysten» formante den gamle – heksen! Der – nå hadde hun tenkt et stygt ord om farmor, et ord hun aldri ville våge å si høyt. Da ville – hennes – «derrière» – komme til å svi noe innmari! SÅ gammel var hun forresten ikke, tenkte hun – farmor hadde ikke engang fylt femti ennå, men hun var håpløst prippen og gammeldags.

Hun satte seg på sengekanten og trakk på seg de pene hvite halvstrømpene. Deretter åpnet hun undertøyskuffen og tok ut et par hvite underbukser av bomull. Hun syntes hun hørte farmors stemme i bakhodet: – «det heter «underbenklær», Helena Charlotte! Og hun visste at når hun nå trakk plagget opp over de slanke hoftene sine, da dekket hun sitt «nedentil» – «og det må du aldri vise til NOGEN! – ikke engang til din fremtidige ektemann!» I løpet av de siste månedene hadde det vokst frem en yndig liten hårdusk på hennes «nedentil». Helena Charlotte TENKTE riktignok ikke ordet «yndig». Det ville helt sikkert ha vært upassende, det også!

I dag var det søndag, og farmor hadde dratt på besøk, etter å ha avlevert sitt vanlige foredrag, fylt med formaninger. – «Du kan gå tur ned til butikken og rundt kirken og skolen og hjem igjen. Du kan besøke Ellen Merethe, hvis hun er hjemme. Hun er også en pen pike, selv om hun er litt for livlig og frimodig. Du må IKKE gå inn i skoven, du må ikke tale med mennesker du ikke er blitt presentert for, og du må fremfor alt IKKE tale med fremmede menn, selv om de henvender seg til deg først! Pene piker taler ikke med fremmede menn!»

Helena Charlotte kunne foredraget utenat – og disse formaningene var bare en del av det. Venninnen hennes, Ellen Merethe, var et helt år eldre enn hun selv, og hun hadde en «byste» som Helena Charlotte misunte henne og som struttet freidig under den dydige, hvite blusen som hun gjerne hadde på seg.

Når farmor brukte ordet «pen», tenkte hun ikke på utseendet, selv om det telte med, det også. – «En pen pike er blyg, beskjeden og tilbakeholden, hun svarer høflig – og slår blikket ned når voksne taler til henne, og hun stiller IKKE personlige spørsmål».

Helena Charlotte trakk på seg det mørkeblå søndagsskjørtet, som rakk henne til midt på leggen, og knappet omhyggelig den hvite, nystrøkne blusen. Hun likte å kle seg pent, men hun var SÅ lei av å være «en pen pike»! Hun skulle gjerne være en «uskikkelig pike», om så bare for én dag – men hun ante ikke engang hva hun da skulle gjøre! Hva gjorde «slemme piker», mon tro? Snakket de med fremmede mennesker? – svarte de kanskje hvis en fremmed mann snakket til dem? Hun grøsset frydefullt bare hun tenkte på det.

I entréen var det et større speil, og hun gransket seg selv nøye for å se at skjørtet satt riktig over de slanke hoftene, og at det dekket til knærne på en «anstendig» måte. Deretter lukket hun utgangsdøren bak seg, tok ut dørklinken og la den opp på en liten hylle, slik hun var blitt opplært til fra hun var barn. Nå sto den ikke lenger der, den skammelen som hun måtte stå på for å nå opp dengang hun var liten.

Hun knyttet sløyfen på den lille kysehatten da hun gikk ned de få trappetrinnene, for det var ikke «pent» å gå ut uten at noe dekket til «hovedet». Enda en av farmors mange formaninger. Helena Charlotte sukket resignert, men da hun så opp på den høye, blå himmelen, smilte hun svakt og ble i godt humør av det fine været. Nå hadde hun ihvertfall noen timer der hun var – nesten – helt fri til å gjøre hva hun ville – bare hun overholdt farmors formaninger. Skjønt – hun visste ikke helt hva hun skulle bruke denne friheten sin til.

Et stykke nede i veien hørte hun en vogn komme bak seg og gikk godt ut i veikanten for å få minst mulig støv på klærne sine. Men heldigvis var det bare bonden Isak på nabogården. Han så ikke på henne engang, og den gamle hesten bare luntet forbi med hengende hode. – Stakkars hest! tenkte Helena Charlotte da hun så det tunge lasset den trakk etter seg.

Det tok litt over tyve minutter å gå til Ellen Merethes hus, der hun bodde sammen med mammaen sin. Pappaen hennes var død, hadde farmor fortalt med en sørgmodig mine. – «Men han kom fra en riktig FIN familie, han også – akkurat som du!» hadde hun tilføyd. Helena Charlotte lurte på hva DET betydde, for farmor snakket aldri om familien. Farfar hadde hun aldri møtt, han var død for mange år siden, og hun hadde ikke sett sin mor siden hun var omtrent tre år. En gang for omtrent et år siden hadde hun lyttet til to eldre damer som hadde hvisket og tisket sammen – om mamma og pappa – og da hadde hun hørt ordene: – «de er visst SKILT, tenk deg det!» Det hørtes ut som det var noe veldig skammelig, så hun torde ikke spørre farmor. Men Ellen Merethe visste det. – «Det er når to mennesker ikke vil være gift lenger og flytter fra hverandre», hadde hun fått høre. -«Ingen vil snakke om det, og jeg skjønner ikke hvorfor. Det er visst mye bedre å være enke, slik som mamma er – for når pappa er død, så kan jo ikke hun noe for det, og da synes alle synd på henne». Pappaen til Ellen Merethe hadde omkommet på sjøen da hun var bare fire år, og hun husket ham nesten ikke engang. Farmor hadde ikke sagt noe om HENNES pappa – ikke om mamma heller, og hun torde ikke spørre. Langt bak i hodet hennes lå et litt uklart minne om en blid og vennlig, lyshåret dame som hadde tatt henne på armen og gitt henne en god klem. Antagelig hadde hun vært to – kanskje tre år den gangen. Men det var et hyggelig minne. Hun savnet at noen holdt om henne og var god mot henne. Farmor var streng og korrekt, det var sjelden hun smilte også. Og noen klem eller andre kjærtegn hadde hun aldri fått.

Mens tankene hennes hadde vandret, hadde føttene hennes ført henne til den gamle, slitte stenbenken som sto under et par store, frodige almetrær like før innkjørselen til «godset». Hun så etter at det ikke lå noe støv eller skitt på den, og børstet bort et par løvblader og en liten kvist før hun satte seg ned. Det gikk en snarvei gjennom den store parken som omga godset, og også den var omfattet av farmors mange formaninger.

– Du må aldri gå inn på godsets eiendom, Helena Charlotte, for det er Fine Mennesker som bor der! hadde hun sagt, med alvor og ettertrykk, og det var som om hun formelig kunne høre at ordene ble uttalt med stor forbokstav. – «Gamlegrossereren, herr Bovik-Carlsens far, fortsatte farmoren, – er en MEGET fin og velstående mann, og sønnen hans, som nå har overtatt driften, har øket formuen ytterligere! Du må alltid stanse og neie pent hvis du møter noen av dem langs veien. Selv om de naturligvis alltid vil sitte i en vogn når du ser dem. Til fots vil du nok aldri møte noen av dem. Dessuten har de hus i byen også, så det er sjelden å se dem på godset».

Farmor hadde nikket bestemt og ettertenksomt med hodet, som for å understreke det hun nettopp hadde sagt. – «Unge herr Bovik-Carlsen er en MEGET fin og aktverdig person, akkurat som sin far!» gjentok hun.

For to uker siden hadde hun imidlertid vært litt «uskikkelig» og trosset et av farmors mange påbud og forbud. Den store, tunge jernporten til «godset» hadde stått fristende halvåpen, og innenfor hadde hun skimtet en frodig og fargesprakende blomsterhave. En velpleid havegang snodde seg mellom grønne plener, og hun visste at på motsatt side var det en annen port. Derfra var det bare et par hundre meter til venninnens hus. Ved å ta denne snarveien, ville hun slippe å gå veien rundt den store eiendommen.

Hun var blitt stående en stund og beundre de vakre blomsterbedene og rosenbuskene, hadde til og med våget seg til å snuse inn den deilige duften. Da hun så opp mot det ruvende huset, hadde hun skimtet omrisset av en mannsskikkelse som sto innenfor de store vinduene på glassverandaen og betraktet henne. Ansiktsuttrykket hans kunne hun ikke skjelne, men det var sikkert bistert og misbilligende, tenkte hun – for at hun hadde våget seg inn i den praktfulle parken uten lov. Deretter hadde hun løpt som en vind ned til den andre inngangen, der det var kort vei til Ellen Merethes hus.

Men Ellen Merethe hadde ikke vært hjemme. Moren hennes hadde fortalt at datteren hadde gått for å besøke sin onkel. – «Men det er jo ikke så langt dit», hadde hun smilt, – «så du kan gjerne gå og snakke med henne der. Du kjenner jo veien, ikke sant?»

Helena Charlotte hadde nikket og neiet høflig til avskjed. Problemet var bare at onkelen bodde i et hus som lå litt for seg selv, og for å komme dit, måtte hun gå omtrent ti minutter gjennom «skoven», der farmor hadde forbudt henne å gå. Men det hadde vært en lys og vakker sommerdag, slik som nå, og de ruvende grantrærne hadde slett ikke virket skremmende, bare vakre og innbydende. Hun hadde ingen tro på at det gjemte seg farlige og skumle menn bak noen av dem.

Hun hadde besøkt ham en gang før, sammen med venninnen, og han hadde vært svært så hyggelig. Til og med hadde han gitt dem begge en varm klem, og da de satte seg, hadde han trukket Ellen Merethe ned på fanget sitt og kilt henne så hun hylte. – Onkel, da! hadde hun skjent mildt på ham, men Helena Charlotte hadde merket seg at hun smilte kokett også, før hun flyttet seg over i sofaen ved siden av henne.

Mens de drakk te og spiste småkaker, hadde hun gransket den store, vennlige mannen så diskret som mulig. Han hadde litt grått hår ved tinningene, smilerynker i øyekrokene, og han hadde pratet lett og utvungent med de to unge jentene. Da de gikk, hadde hun fått enda en god, varm klem av ham, men det gikk en het, kriblende bølge gjennom henne da hun så at han kysset venninnen hennes – på munnen! Slik hadde aldri Helena Charlotte blitt kysset, verken av menn eller gutter.

Den opplevelsen var omtrent fire uker gammel, men der hun nå satt på den blankslitte stenbenken, tenkte hun også på den gangen for to uker siden, da venninnen ikke var hjemme. Hun hadde vært sterkt i tvil da hun dristet seg inn i «skoven» helt på egen hånd, og hun hadde småløpt den snaue kilometeren til hun nådde huset til Ellen Merethes onkel. Hun hadde stanset utenfor veggen for å få pusten igjen før hun banket på. Da hørte hun plutselig et latterhyl innenfra, og et svakt – «neiiiiii, onkel – ikke deeeeeer – – – !!»

Hun kjente igjen venninnens stemme, og ble plutselig nysgjerrig. Drev han og kilte henne igjen, mon tro? – og i tilfelle – hvor? – «Ikke deeeer!» ringte for ørene hennes da hun listet seg rundt hushjørnet, strakte seg på tå og tittet inn stuevinduet. Dessverre var gardinene trukket for, og de var så lange at de rakk godt nedenfor vinduskarmen. Helena Charlotte kunne ikke se noenting – men fremdeles hørte hun små knis og hyl fra venninnen, og noen mumlende ord fra den dype mannsstemmen, som hun ikke klarte å oppfatte. Hun lyttet så intenst hun kunne, venninnen lo en litt merkelig, liten latter som Helena Charlotte ikke hadde hørt før, og etter et par minutter hørte hun onkelens stemme igjen: – – tror vi flyt- – – sovevær- -, jenta mi! Et nytt knisende hyl fra Ellen Merethe, og deretter ble det stille. Helt stille!

Helena Charlotte forsto at de nå hadde flyttet seg inn i soveværelset, men hun skjønte ikke hvorfor! Skulle de virkelig legge seg til å sove? – eller hvile? Det var selvsagt ikke «pent» å spionere, det visste Helena Charlotte helt uten farmors formaning, men av en eller annen grunn kriblet det i maven hennes, og baksiden av huset vendte mot et tett og frodig skogholt, så det var svært liten sjanse for at noen kunne oppdage henne der.

Men dessverre var det altfor høyt opp til vinduet. Særlig fordi det var mindre enn vanlige vinduer, det var rektangulært og sto liksom på tvers – slik hun ofte hadde sett på små hytter. Men dette vinduet sto ørlite grann på gløtt, for å slippe inn litt frisk luft, antok hun. Og når hun klemte seg tett inntil bakveggen, ville de ikke kunne se henne, hvis de da ikke åpnet vinduet helt og stakk hodet ut.

Nå hørtes lydene der innenfra mye tydeligere, og Helena Charlotte lyttet med oppspilte øyne og stadig mere rødmende kinn. Skjønt – til å begynne med ANTE hun ikke hva som foregikk, men at det var noe forbudt, gikk snart opp for henne!

Først hørtes venninnens lattermilde stemme:

– Forsiktig, onkel, jeg har på meg en pen bluse i dag!

– Mmmmm, og det som er innenfor, er ENDA penere – og enda mere fristende!

(Fnis) – Men dem har du jo sett før, onkel!

– Mmmmm (kysselyder) – Det er jo så LENGE siden – og jeg tror de har vokst siden sist!

(Fnis) – AIIIII – du må ikke bite i dem!

– Men du liker godt at jeg suger på dem, ikke sant? — mmmmmmm – – !

(Pikehyl) – ÅÅÅÅÅHHHHH – – det – det kiiiiiiiiiler sååååååå – –

– Mmmmmmm – – (suge- og slikkelyder)

(Flere knis og små hyl)

– Mmmmmmm – se her har vi jo en søt, liten navle! – mmmmmmm – – –

– ÅÅÅÅÅHHHH neiiiii – den – den er VELDIG kiiiiiiilen, altså!

– Mmmmmm – jeg tror vi åpner de knappene her også, jeg – – sååååånn ja! – nydelig – ahhhhh – har du nye truser på deg i dag, hmmmmm?

– Jaaaa- aahhhh, du – du MÅ ikke ta dem av meg, altså – NEIIIIII – – – ?

For Helena Charlotte, som sto utenfor og lyttet, hørtes det ut som hun sa «nei» og mente «ja!» Det syntes antagelig den frekke onkelen også, for i neste øyeblikk – – –

– ÅÅÅÅHHHH – – du må ikke – aaaahhhh – slikke meg – DEEEEER – – !

(Fuktige slikkelyder) – mmmmmmmm – – –

– ÅÅÅÅHHHH – – – ÅÅÅÅHHHH – — ÅÅÅÅHHHH – -ONKEEEEEL – !

– Mmmmmm, du er sånn et deilig syn der du ligger, splitter naken! Ikke rart at den gamle grabukken vil ha deg som modell!

(Knis)

Akkurat det skjønte ikke Helena Charlotte NOE av! «Grabukken»? «Modell»? Ikke fikk hun noen forklaring, heller.

– – Er det denne du vil ha, hmmmm? Kjenner du at den kiler deg, hmmmm?

– Ååååååå, jaaaaa – gjør det – gjør det, onkeeeeel – – – !!

(Knirking i sengen) – Først må du gi den et kyss med de deilige leppene dine – – sååååånnnn jaaaa – aaahhhhh – –

– mmmmmffffff – – –

– aaaahhhhhh, flink jente, bruk tungen litt også – jaaaaaaa, såååånnnnn jaaaa – aaahhhhh – – litt dypere, mmmmmmmm – nå er den snart klar for deg, skjønner du!

(Mere knirking i sengen)

– Sååååånnn, ja – nå kan du sette deg på fanget til onkel – og så – og såååå – –

– AAAAAHHHHH, den er så STOOOOOOOR, onkel – – !! – AAAAIIII – – åhhhh-åååååååååååhhh-åh-åh-åhhh – – – !!

(pust, pes) – akkurat sånn som du – – liker den, vesla – – deeer ja – nå skal vi ta en deilig ridetur, ikke sant?

– ÅÅÅÅHHHH – – – ÅÅÅÅHHHH – — ÅÅÅÅHHHH – -ONKEEEEEL – !

(knirk, knirk, knirk i sengen)

– ÅÅÅÅHHHH – – – ÅÅÅÅHHHH – — ÅÅÅÅHHHH – -ONKEEEEEL – !

(knirk, knirk, knirk i sengen)

– ÅÅÅÅHHHH – – – ÅÅÅÅHHHH – — ÅÅÅÅHHHH – -ONKEEEEEL – !

(Rytmisk knirking i sengen, klaskelyder av hud mot hud.)

Helena Charlotte ble stående et par minutter til, venninnen jamret seg litt, stønnet, pustet og peste – og det gjorde onkelen også. Hjertet hamret vilt i henne, hun visste ikke riktig hva de gjorde, men at det MÅTTE være forbudt, var hun sikker på! Venninnen var «nøken» – onkelen hadde sagt «naken», som var stygt, antagelig var han naken, han også, og de kysset hverandre – og slikket hverandre – – hvaaaa? – – DER??? – og gjorde noe sammen som de likte godt, begge to, men som helt sikkert var slikt som «en pen pike» aldri gjorde!

– Tenk å være helt naken sammen med en voksen mann! Hun grøsset for seg selv, men det var et frydefullt, kriblende grøss. Tenk! – Ellen Merethe torde å være «uskikkelig» i dag! Noe slikt kunne Helena Charlotte ALDRI tenke seg å gjøre!

Hun hadde fått mye å tenke på – og undres over – da hun gikk langsomt hjemover igjen. De to der inne fortsatte å puste og pese og stønne, sengen fortsatte å knirke, men lydene forsvant så snart hun hadde rundet hushjørnet.

Der hun nå, to uker senere, satt på den blankslitte stenbenken, lurte hun på to ting. Skulle hun besøke venninnen i dag – og skulle hun våge å gå gjennom den nydelige parken? Forrige søndag hadde hun vært for forlegen til å besøke henne, hun hadde også skammet seg fordi hun hadde tyvlyttet. Denne søndagen var det sikkert ingen på «godset», for farmor hadde jo sagt at de to fine herrene oppholdt seg mest i byen. Og haven VAR nydelig – og det VAR mye kortere å gå den snarveien. Hun bestemte seg for å være «uskikkelig» en gang til. Bare porten ikke var låst, så.

Det var den ikke. Hjertet hennes banket litt fortere da hun skjøv den såvidt opp og smøg seg gjennom den smale åpningen. Hun tittet nervøst opp mot det store huset, men det så ikke ut til at det var noen hjemme. Hun lukket den tunge porten bak seg og ble stående litt for å beundre den vidstrakte, velstelte haven. Dufter fra de forskjellige blomstene kilte neseborene hennes, og hun gikk langsomt fra den ene beplantningen til den andre, bare for å nyte farveprakten. Det måtte være vidunderlig å bo i et sånt stort, flott hus med den deilige haven rundt seg, tenkte hun. Ja, egentlig var den vel for park å regne. Disse «fine menneskene», som farmor hadde snakket om, de måtte være fryktelig rike!

Brått skvatt hun til, da hun hørte en jentestemme bak seg. – God dag, Helena Charlotte! Hun snudde seg nervøst rundt, nå banket hjertet ENDA fortere, og det var såvidt hun ikke tok til tårene. – U-unnskyld! stammet hun. – J- jeg vet jo at det er ulovlig, men – men jeg var på vei til – til venninnen min. Nå skal jeg løpe ut igjen så fort jeg kan!

Men før hun fikk tatt et skritt, la den andre jenta hånden vennlig på armen hennes. – Ikke vær redd, Helena Charlotte, herren vil gjerne hilse på deg, skjønner du. Det er ikke farlig, han er ikke sint eller noe. Kom med meg, er du snill!

Selv om det lød vennlig, så skjønte Helena Charlotte at det var en ordre – fra herren på godset. Hun kjente igjen den unge damen også, det var Irene, som var bare noen få år eldre enn hun selv, og som hadde fått post her bare et år etter konfirmasjonen. Nå var hun – – sytten år, trodde Helena Charlotte, med langt, lyst og skinnende hår, knall blå øyne og – selv om det sikkert ikke var «pent» å tenke slik – hun hadde en stor, pen «byste» også, -faktisk enda litt større enn den til Ellen Merethe. Venninnen hennes var også svært pen, men hun var mørkhåret.

Lett skjelvende i bena fulgte hun etter Irene langs den hellelagte stien som førte til den store terrassen med glassdørene innenfor, det som farmor kalte «franske vinduer». Alt som var fransk, var fint og «dannet», ifølge hennes farmor.

Inne i en liten salong møtte de en smilende, kanskje ikke «eldre», tenkte Helena Charlotte, men ihvertfall voksen mann, kanskje på alder med onkelen til Ellen Merethe. En slik som hun ikke måtte snakke til, men dette var jo en fin herre, som til og med hadde invitert henne inn, så da kunne det vel ikke være så farlig. Dessuten var jo Irene også til stede. Hun ville ihvertfall svare når han snakket til henne, tenkte hun. Skjønt – først burde hun kanskje unnskylde seg!

Hun rødmet, husket plutselig på å neie pent, og stammet frem: – – U- unnskyld så meget at jeg – dristet meg til å gå gjennom haven Deres, men – men den er så vakker, og så – så er det en snarvei når jeg skal besøke venninnen min!

Mannen, som sikkert måtte være «unge herr Bovik-Carlsen», fortsatte å smile, han nikket og bare viftet bort unnskyldningen hennes. – Bare hyggelig, Helena Charlotte, du kan besøke meg når som helst.

(Tenk – han sa «besøke MEG!) fór det gjennom det forvirrede hodet hennes. Hun smilte forlegent og neide igjen. Mannen strakte frem hånden.

– Jeg heter Eirik – kan jeg få kalle deg bare Helena, kanskje? Da vil jeg alltid tenke på deg som «den skjønne Helena».

Den unge piken visste ikke hva han siktet til, men rødmet blygt og neide nok en gang da hun grep fatt i de ytterste fingertuppene på den kraftige mannshånden.

– Siden du ikke har vært her før, fortsatte mannen – det var rart å tenke på ham som «Eirik», tenkte – i dag het hun altså bare Helena – så kan jeg jo vise deg rundt i huset. Han så på den unge hushjelpen og blunket. – Kanskje du dekker på med en kopp te og noen av de – småkakene, du vet – Irene?

Hushjelpen smilte, kniste litt og neide. – Det skal jeg selvsagt gjøre – Eirik! lo hun og forsvant. Helena Charlotte så forbauset etter henne. Tenk at hun brukte fornavn på selveste – – var det godseier han var, tro?

Hun fulgte etter ham opp de brede, teppebelagte trappene til annen etasje. En lang, bred korridor strakte seg langs hele den ene veggen og fortsatte rundt hjørnet til høyre. – Dette pleier jeg å kalle galleriet vårt, fortalte hennes vert, – for her henger det malerier tett i tett, som du ser. Noen er ganske verdifulle, men omtrent halvparten av dem er det min far som har malt. Dette, for eksempel – og det der – og de der borte. Han pekte og forklarte etter hvert som de beveget seg fra bilde til bilde.

Helena var både imponert, overrasket – og ikke så lite forskrekket! Farmor hadde forklart henne en del om kunst – «en DAME bør kunne litt om slikt» – og – «hvis du ser et maleri av en kvinne uten klær, da regnes ikke det som uanstendig nøkenhet, for da er det Kunst, og kalles «akt»!. Det skal man ikke la seg forarge over».

Så hvis hun ikke hadde fått den forklaringen, ville hun sikkert – ihvertfall kanskje – ha blitt «forarget», eller ihvertfall sjokkert, for her var det sannelig mange «aktmalerier», tenkte hun. Noen var tydelig av eldre dato – «det der er en Cranach og er rundt fem hundre år gammelt», fikk hun fortalt, – og her henger det noen av pappa. Han er ganske flink, ikke sant? – men han regnes ikke som noen STOR kunstner, dessverre.

Helena Charlotte våget seg på en kommentar. – Jeg ser at han liker å – male akt? – og fikk et anerkjennende smil til svar. – Jada, han ELSKER nakne damer, det gjør jeg også, det! blunket han skøyeraktig, – men jeg er nok ingen kunstner, dessverre.

De beveget seg langsomt bortover langs galleriet, og Eirik pekte og forklarte. Helena Charlotte ble både imponert og smigret, fordi han behandlet henne nesten som en voksen, ja, nesten som en – likeverdig. Hun stoppet foran et av farens malerier og pekte. – Er ikke det der – fru Berthelsen? – Elisabeth Berthelsen? Herr Bovik-Carlsen nikket – hun klarte ikke helt å tenke på ham som «Eirik» – ikke ennå, ihvertfall. – Joda, Elisabeth er en av mine – venninner, fra jeg var yngre. Da het hun Mortensen, det var før hun ble gift med en av mine eldre kamerater. Etter at jeg hadde satt barn på henne! tenkte han, men sa det ikke høyt. Forresten KUNNE det godt ha vært pappa også, den gamle grabukken. Sannelig om han var sikker. De to hadde ihvertfall vært SVÆRT gode venner da Elisabeth var seksten-sytten år, og hun hadde tilbrakt ganske mange timer i atelieret hans.

Helena studerte ivrig bildet av fru Berthelsen som ung. På dette bildet var hun sikkert ikke mer enn femten år eller så, tenkte hun. Hun var høy og mørk og åleslank, og «bysten» hennes var faktisk mindre enn hennes egen, fant hun ut og fniste. Det var både underlig og pirrende å se en dame hun kjente, som viste frem den vesle, mørke dusken sin. Men dette var altså Kunst, ifølge farmor – og da så! tenkte den dydige, prektige piken.

– Åhhh, utbrøt hun med ett, der er jo Irene! Så nydelig hun er! Antagelig var den unge hushjelpen et år eller to yngre på dette bildet, men – våget hun å tenke «puppene»? – de var ihvertfall like fulle, runde og struttende som de var nå. Det kriblet i kroppen hennes på en underlig måte da hun studerte maleriet. Irene sto lett tilbakelent mot en sofarygg, som hun hvilte den ene armen på. Den andre hadde hun bøyd og lagt hånden bak nakken, slik at de yppige brystene fremtrådte enda tydeligere. Rundt den fyldige munnen lekte et underfundig, lite halvsmil – ikke ulikt Mona Lisa, tenkte hun, for det maleriet hadde hun sett i en av kunstbøkene til farmor. Det nærmeste kneet var lett bøyd, slik at den vesle, mørkeblonde dusken hennes var nesten skjult, men ikke mer enn at synet virket ekstra pirrende – også på den unge, uskyldige Helena Charlotte. Hun var helt uvitende om at hun var i ferd med å bli seksuelt opphisset, den tanken streifet henne ikke engang.
Historien fortsætter under reklamen

– Så vakker hun er! gjentok hun åndeløst. – Og – og hun ser så – så glad ut! Hennes vert la den venstre armen faderlig om skuldrene hennes og klemte lett, slik at hun ség inn mot den faste mannskroppen. Det var første gang noe slikt skjedde med henne, og det gikk en varm bølge gjennom hele henne. Det føltes som et kjærtegn, og slikt var hun helt uvant med. – Det er hun ganske sikkert også! kommenterte Eirik med en liten, humrende latter. Han husket godt at Irene hadde ligget med ham natten før hun poserte for dette bildet, og han visste også at faren hadde knullet henne grundig etter at han hadde lagt fra seg penselen for dagen.

Nå var munnen hans så tett ved øret hennes at hun kjente den varme pusten hans. – Du er like nydelig, du, Helena! mumlet han, og et ørlite sekund syntes hun at hun kjente munnen hans mot kinnet. Men det var nok bare innbilning, for like etter løftet han hånden og pekte på et annet maleri. – Min far har drevet med maling så lenge jeg kan huske, smilte han, – og han har malt flere – mmm, nydelige bilder, både av Irene og andre hushjelper vi har hatt. Denne her er den første jeg husker.

Han førte henne et par skritt mot høyre, og plutselig slo Helena hånden for munnen og gispet høyt. – M- men det er jo – – er det ikke – – – ?

Eirik smilte, og strammet grepet om skuldrene hennes. – Joda, det er Christina, din farmor. Vi kalte henne bare Tina, husker jeg. Helena kniste overrasket. Tenk å kalle farmor «Tina»! – Hun kom til oss like etter at hun hadde stått til konfirmasjon, fortsatte han, – da hadde mamma vært død i to år, og vi hadde bare en eldgammel husholderske. Hun sluttet like etterpå, og Tina begynte å stå modell for pappa bare et par måneder senere.

Da hadde Eirik selv fylt elleve år, og interesserte seg ikke spesielt for jenter ennå. Men han hadde lagt merke til de små latterhylene, stønnene og den rytmiske sengeknirkingen fra farens soveværelse, så han visste hva som foregikk der inne.

Helena ble stående lenge og studere det overraskende, ja – sjokkerende! – bildet av farmor som ung – splitter naken, antagelig rundt femten år gammel. Nå skjønte hun også hvorfor farmor ikke «lot seg forarge» over aktmalerier – hun hadde selv stått modell – aktmodell!

Bildet forestilte en ung, mørkhåret pike, som lå makelig henslengt på en sofa – antagelig den samme som Irene hadde lent seg mot – med den ene armen hengende over rygglenet. De fulle brystene struttet nesten frekt opp i været, knoppene var mørk rosa, og dusken mellom de litt lubne lårene – som var lett atskilt – var frodig, den også. Helena bøyde seg litt frem, og – joda! – det gikk an å skjelne litt av – hva het det nå? – «skjødet» hennes, det aller øverste av en liten, svulmende spalte. Tenk at pripne, pertentlige farmor hadde latt seg avbilde – sånn! Hun virket ikke forlegen engang, for smilet var både vakkert og – ikke uskyldig, akkurat, snarere litt – vitende, tenkte Helena, som om hun holdt på en liten hemmelighet.

Eirik, som sto ved siden av henne, tenkte på at sengen i farens soveværelse hadde knirket rytmisk nesten hver eneste natt etter at Tina kom i huset og den gamle husholdersken hadde sluttet. Da han selv ble tretten år, hadde han nok kikket lystent på henne, han også, men hadde aldri våget å prøve seg. Like etter hadde maven hennes begynt å runde seg merkbart, og to måneder senere – sytten år gammel – hadde hun giftet seg med en av farens bekjente, en eldre og meget velstående enkemann. Hun hadde kommet på besøk – flere ganger – og vist frem guttebabyen sin. Som oftest hadde den nye hushjelpen fått i oppdrag å passe ham – deretter hadde de vanlige stønnene, vellystskrikene og den rytmiske sengeknirkingen trengt ut gjennom den lukkede soveromsdøren. Mens fjorten år gamle Eirik måtte nøye seg med å lytte misunnelig – og tilfredsstille seg selv. Heldigvis hadde den nye hushjelpen, som bare var et par år eldre enn ham, vist seg både villig og ivrig. Fra da av hadde han og faren delt på de unge tjenestepikene, som kom og gikk med høyst ujevne mellomrom. Svært ofte var de gravide da de sluttet, men pappa hadde alltid sørget godt for dem, enten ved å skaffe dem ektemenn, eller ved å støtte dem økonomisk. Han mistenkte forøvrig at den aldrende ektemannen til Helenas farmor var impotent, ettersom hun kom så ofte på besøk til faren hans.

Den lille gutten til Christina hadde vokst seg stor og med tiden blitt pappa til den yndige uskyldigheten som nå sto ved siden av ham. Underlig å tenke på at han selv faktisk var hennes onkel. Det visste selvsagt denne lille skjønnheten ikke noe om – ikke ennå, iallfall.

Det hadde oppstått en liten pause mens hver av dem sto og tenkte på sitt. Den ble brått avbrutt av at en smilende Irene dukket opp. – Jeg har satt frem te og småkaker i den gule salongen, jeg, Eirik, forkynte hun, og Helena undret seg nok en gang over at en tjenestejente kunne snakke så fortrolig til arbeidsgiveren sin.

– Takk skal du ha, Irene, vi stikker bare inn i atelieret til pappa først. Så kan du se hvordan en maler arbeider, tilføyde han og møtte blikket til Helena. – Ehhh, hvis han har – en aktmodell der, så – så liker han kanskje ikke det? stammet hans unge gjest. – Det går helt fint, forsikret han, – kanskje får du deg en liten overraskelse også!

Helena skjønte ikke helt hva det skulle være, hun var jo forberedt på at det var en naken dame der. Men hun fulgte etter ham gjennom det som åpenbart var «den gule salongen» til han åpnet en dør på den borteste veggen.

Det første hun så, var ryggen på en eldre mann, høy og kraftig, som sto foran et stort lerret med pensel i hånden og noe i den andre hånden som hun senere skulle lære het «palett». Han hadde på seg en kittel som var full av malingflekker og tøfler på de bare føttene. På en sofa i bakgrunnen, i omtrent samme positur som hennes farmor, lå en ung, smilende pike – – –

Helena Charlotte satte i et forskrekket skrik. – Ellen Merethe! – er – er du HER? Hjertet hennes hamret vilt, og hun følte at hun ble brennende varm i kinnene. Hun hadde aldri sett venninnen naken før – ikke noen andre heller, forresten. Men Ellen Merethe spratt smilende opp fra sofaen og løp mot henne, selv om de begge hørte en litt misfornøyd brumming fra den eldre herren.

Det var så uvant å klemme en naken jente at det gikk et støkk gjennom hele kroppen hennes. De var omtrent like høye, selv om Ellen Merethe var et år eldre, og hun følte seg rent forlegen da de fulle – nakne! – brystene ble presset mot henne. Hun fikk ikke frem et ord, heller – før venninnen begynte å snakke i vei, fortere og mere nervøst enn hun hadde hørt henne noen gang.

– Unnskyld, altså, Bernhard – henvendt til den eldre herren, skjønte Helena, – jeg LOVER å sitte til du blir ferdig! Og Lena – det var det hun pleide å kalle henne når de var på tomannshånd – unnskyld så veldig mye at jeg ikke har fortalt noe. Jeg har sittet for Bernhard i over to måneder nå, han er altså SÅ flink og SÅ hyggelig, og – og jeg var redd for at du ville bli fornærmet og forskrekket hvis du fikk vite det, for du – du er jo så prektig og så ordentlig og – og – akkurat som farmoren din! Er du sint på meg?

Helena ristet stumt på hodet, deretter brøt den aldrende kunstneren inn. – Jeg er sikker på at den unge damen ikke er sint på deg, kjære, men jeg har jo ikke hilst på henne ennå. Han strakte frem en stor hånd. – Jeg heter Bernhard, og jeg håper jeg kan kalle deg Helena? – det passer jo så glimrende også – og så håper jeg en ting til: – at du vil stå modell for meg, slik din gode venninne gjør!

Den forvirrede ungpiken ristet stumt på hodet igjen, men nå var det Ellen Merethe som svarte. – Ååååhhh, ja, Lena, det MÅ du gjøre, altså! – kanskje vil du male oss sammen? – hun kastet et bedende blikk på «Bernhard», som Helena nå visste at den «fine mannen» het. Fremdeles var hun ikke kvitt formaningene fra sin strenge farmor, alt hun hadde opplevd i dag, var så uvant og fremmed at det gikk rent rundt i hodet på henne!

Bernhard smilte bredt og nikket entusiastisk. – Det vil jeg svært gjerne, Ellen! Da får vi med Irene også, og så maler jeg min versjon av «De tre gratier». – Hva er det for noe? undret Ellen Merethe.

– Det er tre vakre gudinner fra romersk mytologi, forklarte Eirik. – Eller «khariter» hos de gamle grekerne, supplerte faren. – De representerte sjarm,

– skjønnhet, fra Eirik,

– og fruktbarhet, fra en smilende Bernhard.

– Og akkurat det vet du alt om! kommenterte sønnen tørt. Alle, bortsett fra en forvirret Helena, lo hjertelig.

– Det er mange kunstnere som har fremstilt dem, men ikke min far ennå, tror jeg, kom det fra Eirik. – Det kommer til å bli høydepunktet i din kunstneriske produksjon, pappa! smilte han. I sitt stille sinn tenkte han på en annen «produksjon» også, der faren hadde vært flittig engasjert opp gjennom årene! Tre nydelige, unge modeller, som nå skulle posere for ham i flere uker – nakne! Det ante ham hva DET kunne – og sannsynligvis ville – føre til!

Nå hørtes Irenes stemme fra døråpningen. – Teen holder på å bli kald, mine damer og herrer! forkynte hun. – Og jeg har bakt noen helt spesielle småkaker, tilføyde hun, med et blunk, som det bare var Helena som ikke forsto betydningen av.

Ellen Merethe kastet på seg en lett morgenkåpe, som sannelig ikke skjulte stort, tenkte Helena. Da de kom inn i salongen, fikk hun enda en overraskelse, for der satt onkelen til Ellen Merethe, som hun jo hadde hilst på før. Igjen gikk tankene til de kjælne lydene hun hadde hørt for to uker siden, da hun sto og lyttet utenfor veggen hans. Men hva gjorde han her, tro? Var han med for å passe på niesen sin, ettersom hun poserte naken for den gamle herren?

Hun fikk snart svar på sitt uuttalte spørsmål.- Jeg tror du har hilst på Andreas? smilte Eirik og Helena nikket. – Det er han som passer så godt på den fine haven vår, som du liker så godt. – Han har plantet mange frø, som senere har vokst opp til å bli praktfulle blomster.

– Det har jeg såvisst ikke vært alene om! humret gartneren og blunket megetsigende. Igjen oppsto det knisende munterhet, men Helena følte seg stadig litt utenfor.

Men alle var så vennlige og avslappet overfor henne, og pratet så lett med henne og hverandre at Helena Charlotte følte seg svært vel i deres selskap. Og Ellen Merethe oppførte seg som om hun skulle være medlem av familien, hun strøk stadig over armen til enten Bernhard eller Eirik, hun spøkte med dem, og la øyensynlig ikke merke til at morgenkåpen hennes var i ferd med å gli fra hverandre. På den annen side, tenkte Helena, så hadde jo alle sett henne helt naken før, sikkert flere ganger også, og ingen så ut til å bry seg om det. Men hun følte seg litt spent og engstelig, for Bernhard, selveste godseieren – eller var de grosserer han var? – hadde jo bedt også henne om å stå nakenmodell for ham – eller aktmodell, som farmor kalte det. Kanskje det ikke var så farlig, siden hun hadde gjort det selv også – da hun var omtrent på samme alder som Helena var nå – og dette var jo Fine Mennesker, hadde hun fått vite.

– Smak på en av disse kakene, Helena Charlotte, bød Irene. – Jeg har selv bakt dem – etter en spesiell oppskrift. Helena takket, men skjønte ikke helt hvorfor de andre humret og smålo litt. De smakte ikke så verst, heller, selv om farmors julebakst smakte bedre. Hun takket og smilte. – De er – riktig gode, skrøt hun, for det var det høflig å gjøre, og det regnet hun med at Irene likte å høre. – Ta en til, oppfordret den vakre hushjelpen. – Men kanskje ikke flere, siden det er første gang, formante Bernhard. Helena skjønte ikke helt hva han mente med det. Dette var da ikke sånne kaker som man ble tykk av, mente hun. Men hun så at de andre nøyde seg med én sånn kake hver. Det var jo andre kaker på fatet også, så.

Hun drakk litt av teen og fulgte med i den livlige samtalen rundt bordet, selv om hun ikke deltok så mye i den – det var så mange ting hun ikke visste NOE om, og selv de unge jentene spøkte om ting hun ikke riktig forsto, men som mennene tydeligvis likte å høre. Men hun begynte likevel å føle seg mere og mere oppstemt, hun lo med når de andre gjorde det, og da Bernhard la armen rundt henne og klemte henne inntil seg, overrasket hun seg selv ved å snu ansiktet mot ham og smile så varmt hun kunne. Likevel ble hun litt forskrekket da han kysset henne på munnen, men hun trakk seg ikke unna heller. Egentlig følte hun seg både varm og god over hele kroppen da han gjorde det. Tenk! – dette var aller første gang hun ble kysset av en mann – hun som aldri hadde kysset en GUTT engang! En FIN mann, til og med! Det skulle farmor ha visst!

Plutselig reiste han seg og grep hånden hennes. – La oss se hvordan vi skal stille dere opp for den idéen min – «De tre gratier», insisterte han. – Skal vi være nakne da? spurte Ellen Merethe, hun begynte allerede å løsne på morgenkåpen. Godseieren nikket bestemt. – Ja, de fleste skulpturene og maleriene viser de tre gudinnene nakne, fortalte han. – Da blir kunstverket mere tidløst også, for klær avslører jo i hvilken tidsalder det ble til.

Helena Charlotte merket at hun ikke lenger følte seg så blyg og beskjeden nå. Begge de andre jentene ble nakne før henne, og hun følte seg LITT beklemt da alle de tre mennene fulgte nøye med da hun tok av seg de to siste plaggene. Hun følte en sterk trang til å holde den ene hånden beskyttende foran «skjødet», men ingen av de andre jentene gjorde det, så da lot hun det være, hun også. Og da hun sto der, splitter naken, så var det som om blygheten var helt blåst bort. Plutselig følte hun seg mere glad enn hun kunne huske hun hadde vært noen gang! Hun lo overgivent, bredte ut armene og kniste. – Skal jeg stå sånn? – eller sånn? Hun vrikket på de slanke hoftene, og helt ubevisst skjøt hun frem hoftene, slik at «skjødet» hennes sto frem i all sin uskyldige, men utfordrende prakt.

«Maler Bernhard», som hun senere kom til å tenke på ham, tok henne forsiktig i armen og førte både henne og Ellen Merethe bort til et lite podium. – Kom her, du også, Irene, oppfordret han, – og så står dere tett sammen, og ser ned – nei, ikke på hverandre – og ikke smil, vær litt sjenerte og blygsomme, kanskje. Sånn ja, la meg bare gjøre en rask skisse først.

Han grep en stor tegneblokk og en kullstift og begynte å tegne med forte, sikre strøk. Helena følte seg litt fnisete og hadde vanskelig for å stå stille. – Ååååå, så nydelige farver det er på den veggen der! utbrøt hun og pekte. Det er som om de – lever, liksom! Hun lo høyt, så bøyde hun hodet bakover og så opp i taket. – Se, der svever det en engel! lo hun og pekte rett opp. Nipsfiguren i taket var en fugl med utstrakte vinger, som ikke akkurat lignet noen engel, syntes de andre, men de lo med, de også.

De andre jentene begynte også å knise og le, og Irene hoppet ned fra podiet og begynte en langsomt vrikkende, sensuell dans. – Jeg tror vi bør gi dem en massasje med den spesielle oljen! foreslo Eirik, og de andre karene nikket og samtykket.

Jentene fikk beskjed om å legge seg på maven på det myke gulvteppet, og Bernhard, som var den høyeste av dem, strakte seg opp og hentet ned en flaske med noe som antagelig var en spesiell olje fra den øverste hyllen. Han tok selv for seg den slanke ryggen til Helena Charlotte, som kniste litt forskrekket da hun følte de store mannshendene på den nakne kroppen sin. Men det summet så behagelig i ørene hennes, det var som om det ble spilt dempet, eterisk musikk inni ørene hennes – det ordet hadde hun lest – «eterisk» lød liksom så eksotisk og skjønt, syntes hun, og de faste, men myke, strykende bevegelsene fremkalte en pirring i henne som ikke lignet noe hun hadde følt tidligere. Det absolutt forbudte – av farmor – ved at en fremmed mann strøk over, ja, nærmest kjærtegnet den nakne kroppen hennes, fremkalte søte, sitrende ilninger helt fra hårroten og ned i maven – og enda lengre ned!

Han begynte ved skuldrene, men beveget seg så langsomt nedover, og hun trakk pusten i et forskrekket gisp da han knadde den vesle, runde og velskapte enden hennes, som hun altså ikke hadde lov til å kalle «rumpe». Hun hylte høyt da en frekk finger lette seg inn mellom de slanke, lett sprikende lårene og gned lett frem og tilbake akkurat – DER! – en – to – og – tre ganger – – der ble fingeren borte, og hun følte et uforklarlig stikk av skuffelse. Isteden oppsto en het, nesten brennende følelse – akkurat DER -kunne det være oljen, mon tro? Men så oppdaget hun plutselig at gulvteppet under henne var forvandlet til et blått, bølgende hav, men hun sank ikke ned, og hun var ikke engstelig, hun lo høyt av fryd, og ropte til venninnene sine: – Se, Ellen, se, Irene – jeg FLYTER! – og dypt der nede så hun fisker som svømte, gullfisk så store som makrell, de svømte mot overflaten og smilte til henne, og de skiftet farve – til grønt, til blått, så gullfarvet igjen, så kom en vakker havfrue med struttende bryster og jaget dem bort – men hun visste jo at det ikke fantes havfruer, og plutselig lå hun på et mykt, deilig teppe igjen, som kilte brystvortene hennes bitte lite grann, hun kniste, så hørte hun den varme mannsstemmen som ba henne snu seg rundt, nå lå hun på ryggen og så den store silhuetten over seg, hendene hans var på brystene hennes, og han masserte rundt og rundt, og det kilte så deilig – hvorfor gjorde han det? – åja, han smurte olje på henne, og der oppe i den himmelblå takhvelvingen – den hadde da vært hvit tidligere? – åja, han hadde malt den, selvfølgelig, han var jo maler, og engelen der oppe viftet med vingene, og munnen hans var på brystene hennes, hvorfor gjorde han det? – kanskje slikket han bort oljen igjen? – hun lo ved tanken og det kilte så deilig, hun kikket til siden, der så hun de andre, de var nakne, alle sammen, hun følte en sånn intens samhørighet med dem, og hun bare MÅTTE spenne hoftene opp mot den slikkende tungen – nå kom han over henne, stor og høy, og ansiktet hennes så rett inn i brystkassen hans, der inne kunne hun se hjertet, som pulserte og levde, han levde, hun levde sammen med ham, for nå – nå smeltet de sammen, og hun var full av ham, kvinnene på maleriene på veggene levde, de også, de lo og klappet i hendene, og plutselig var det HUN som var engelen der oppe i taket, og hun så ned på seks mennesker som smeltet sammen, to og to, og kroppene deres var som bølgende hav, hun så sine egne, slanke lår som slynget seg om ryggen til den store mannen, de var røde, som hummerklør, og hun kniste da hun tenkte på at hun ikke måtte klippe ham i to, men hun så at han levde – i henne og over henne, hun så at hun levde under ham, kroppen hennes danset på gulvteppet og fulgte hans støtende rytme, ut av øyekroken skimtet hun såvidt den mørke hårmanken til Ellen Merethe, som vrikket og vred på seg over «unge herr Bovik-Carlsen», de danset den samme dansen, de – hun hørte seg selv stønne og skrike, men lyden kom langt, langt borte fra, som gjennom et brusende sprudlende fossefall – og så – så eksploderte alt i et gnistrende fyrverkeri, små stjerner i alle regnbuens farver fylte hele rommet, og hun jublet av fryd, for det var så vakkert! Deretter sank hun ned i et deilig, sødmefylt fløyelsmørke, noe tungt hvilte på henne og i henne – fylte henne helt, men det føltes ikke tungt, heller – – så ble hun omhyllet av det myke mørket – og plutselig visste hun ikke mer.

Det var mørkt da Helena Charlotte kom hjem, men klokken var ikke mer enn ni, og hun håpet at farmor ikke ville bli sur. Men hun rynket bare brynene og kommenterte. – Du ble sen, har du virkelig vært hos Ellen Merethe hele den tiden?

Hun hadde fremdeles en sitrende spenning i seg da hun utbrøt: – Åhh, du kan tro jeg har opplevd meget i dag, farmor! Vet du, Ellen Merethe er venninne med Irene, den vakre tjenestepiken på godset, og både hun og jeg var invitert dit – onkelen hennes også, for han har ansvaret for den praktfulle haven, visste du det? Og jeg ble vist rundt av selveste godseieren, vi fikk te og deilige småkaker, og tenk! – den fine herren viste meg alle de vakre maleriene – og han spurte meg så pent om jeg ville posere for ham – sammen med Irene og Ellen Merethe, for de poserer for ham allerede – og det gjorde jeg, for du har jo sagt at det ikke er uanstendig å posere for aktmalerier, ikke sant, farmor? – og han sa at jeg var like pen som du var da du var ung – hihihi – jeg visste ikke at DU også har posert for ham, farmor – du var altså SÅ nydelig – og kanskje LITT uskikkelig? – hihihi – på de bildene han viste meg! – flere stykker, og vet du – – – farmor? – – – Farmor???? ——
Historien fortsætter under reklamen

– Søren også, jeg må finne det luktesaltet! mumlet hun for seg selv. Læs næste afsnit

9 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   25/12/2018 kl 7:13

   Endnu en fantastisk historie fra OnkelWaldo.

   Denne bedstemor er lidt dobbelt moralsk, gør alt hvad hun kan for at få sit barnebarn til at være en “pæn pige”, men har selv været meget “uskikkelig”. Måske har hun fortrudtt det hun lavede, og helst ville glemme det hele. Men ofte fortiden indhenter en før eller senere…

   De dejlige snåkager må have været bagt med et dejligt sexmiddel…

   9+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     25/12/2018 kl 7:55 - som svar på Den gamle jumfru

     Takk for hyggelige ord igjen, jumfru! Ja, de små kakene har nok inneholdt et eller annet hallucinogen, ihvertfall. Det virker jo heldigvis som unge Helena Charlotte fikk en “good trip”, ihvertfall! Og hun fikk jo også stimulert en annen del av sitt – nervesystem – sannsynligvis flere ganger også! (:

     2+

     Besvar kommentar
2. Trønder

   18/12/2018 kl 18:03

   En helt topp novelle igjen, som kanskje får en fortsettelse.
   Jeg har ikke kommentert på en stund, men jeg har lest og gitt stjerner på alt.
   Håper det kommer flere noveller ifra deg til neste år, de er alltid en fryd å lese.
   Ønsker deg en riktig God Jul og et Godt Nytt År.

   7+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     18/12/2018 kl 19:29 - som svar på Trønder

     Takk i like måte, Trofaste Trønder! ? God jul til deg også!

     1+

     Besvar kommentar
3. Den Liderlige Bedstefar ?????

   18/12/2018 kl 16:58

   Kjære OnkelWaldo!

   Jeg må sige, at du forstår at overraske. Som denne fantastiske historie om den purunge teenagepige Helena Charlotte. Først er der farmor, der indprinter Helena Charlotte om, at hun skal være “en pæn pige”, med alt hvad dette indebærer. Så skulle hun besøge hendes veninde Ellen Merethe ved hendes onkel. Men “sjove lyde” gør hende nysgerrig, og hun smuglytter ved et delvist åbent vindue. Helena hørte nogle spændende lyde – som hun ikke helt forstod!

   Senere skulle hun igen besøge veninden, og vil skyde (den forbudte) genvej, igennem godsets blomsterpark. Hun mødes af den lidt ældre Irene, der inviterer hende op på godset, for at møde Eirik, den unge godsejer. Han viser hende rundt, bl.a. Galleriet, med mange malerier af Bernhard, den gamle godsejer.

   Hun inviteres på te og særlige småkager (hashkager?), og alle 6 hygger afslutningsvis sex, hvor
   Helena er godt påvirket af kagerne.

   Hjertelig vil hun fortælle farmor om, at hun bl.a. så ungdoms “aktmalerier” af farmor — hvorefter farmor besvimer.

   Kan ikke greje, om dette er en færdig novelle, eller om der kommer en fortsættelse ????

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     18/12/2018 kl 17:20 - som svar på Den Liderlige Bedstefar ?????

     Takk for gode ord, Bedstefar – se forøvrig mitt svar til Norwegian! ?

     1+

     Besvar kommentar
     • Den Liderlige Bedstefar

       18/12/2018 kl 18:26 - som svar på OnkelWaldo

       Det svar så jeg ikke – altid spændt på hvad du finder på.

       Her kunne det være oplagt at lade Helena Charlotte, Ellen Merethe og Irene i fællesskab opleve hvad 3 voksne mænd kan behage dem med.

       Og måske kunne Helena måske høre mere om hendes forældre (der jo må være et eller andet sted i periferien) – måske har moderen også været model, og Bernhard eller Eirik er hendes far. Eller Ellens onkel, så de ikke bare er veninder, men søstre !!!!

       For man kan vel ikke forestille sig, at Bernhard og Eirik er fædre til størstedelen af byens indbyggere – ren indavl ????

       2+

       Besvar kommentar
4. Norwegian

   18/12/2018 kl 15:28

   Endelig en historie fra deg igjen. Dette var en utrolig bra start, håper på flere deilige kapitler her 😉

   6+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     18/12/2018 kl 16:03 - som svar på Norwegian

     Vel, hmmmm – det er ikke egentlig planlagt noen forrtsettelse, men jeg HAR tenkt – litt – på det! ? Takk for hyggelige ord.

     4+

     Besvar kommentar