Han rykket til da han plutselig følte hennes venstre hånd legge seg på låret hans, heldigvis ikke altfor høyt oppe.

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen
Automatisk Google-oversættelse:

– Ehhh – Else Britt – du har jo nylig spist en hamburger, så – du synes kanskje det er kjedelig å få dem til middag også? spurte han nølende.

Jenta smilte strålende mot ham.

– Neida, jeg kan spise mange av dem, jeg! sprudlet hun. – De var altså sååååå deilige!

– Riktig søt jente! tenkte Marco, og det jaget en litt uskikkelig tanke gjennom ham. Men han sa ikke noe, gikk bare bort til kjøleskapet for å ta fram grønnsaker og poteter.

Bak seg hørte han Helenes sens- ehh – behagelige! – stemme:

– Kan vi hjelpe deg med noe, kanskje?

Han snudde på hodet og smilte.

– Ja takk, da går det jo litt fortere. Det jeg har planlagt, er karbonadekaker med soppsaus, brokkoli-og-blomkålstuing, pluss vanlige, kokte poteter.. Dere kan bare velge arbeidsoppgaver selv.

– Jeg kan vaske potetene, kniste Else Britt.

– Kan du sette dem over også, kanskje? innskjøt Marco. Han blunket spøkefullt til henne.

– Du tar bare en kjele, fyller den –

– med vann og har litt salt oppi vannet! fullførte Else Britt med et ertende, lite smil.

– Flink, jeg, skjønner du!

– Og jeg kan hakke opp grønnsakene, tilbød Helene.

Han møtte blikket hennes.

– Vil du ha stekt løk til, kanskje? I så fall – – du skjønner, tårene renner alltid på meg når jeg skjærer opp løk.

– På meg også, nikket Helene

– og meg! istemte datteren

– så da tror jeg vi står over den, avsluttet hennes mor.

– Fint! smilte Marco. – Da går jeg i gang med å lage sausen. Karbonadene tar det jo ikke så lang tid å gjøre klare, for de er jo nesten ferdige allerede.

Han begynte å ta fram de forskjellige ingrediensene han trengte. Helene så på ham.

– Lager du sausen fra grunnen av, altså? Ikke fra en sånn – ferdigpose?

Marco ristet på hodet.

– Nei, den blir absolutt best når jeg lager den selv – fra grunnen av, erklærte han.

– Du verden! – Jøsses! utbrøt mor og datter i kor.

– Kan ikke du komme og lage middag for oss hver dag, Marco? ba Else Britt. – Mamma kan ikke lage mat, nemlig.

Moren gjorde et spøkefullt utfall mot henne med grønnsakkniven, men Else Britt løp og gjemte seg bak ryggen til Marco.

– Jeg blir visst nødt til å finne fram spanskrøret for å oppdra den frekke jentungen! erklærte Helene, men hun smilte samtidig, så begge skjønte at det var en spøk. Likevel måtte Else Britt demonstrere sine kunnskaper:

– Foreldre har ikke lov å bruke vold mot barna sine, så! erklærte hun. – Lov av – når kom den loven, Marco?

– I 1987, humret Marco godmodig, og la en beskyttende arm om de spinkle skuldrene hennes.

– Du er visst flink i samfunnsfag, du?

– Høh! fnyste Else Britt – det der er jo – hva heter det? – allmennkunnskap, så. Selv ikke min gamle mor var født den gangen, så det hører vel heller hjemme i historiefaget, tenker jeg!

Denne gangen måtte begge de voksne le av ungjentas kvikke replikk, og Helene omfavnet henne og klemte henne godt. Det var tydelig for Marco at de to var svært gode venner, i tillegg til å være mor og datter. Det var han forresten med sin egen mor også, uten at han hadde tenkt noe nærmere over det.

Og da Lotte kom hjem, ble hun da også strålende fornøyd over å se at de hadde gjester. Marco hørte at hun låste seg inn og kippet av seg skoene ute i den lille entréen, og da hun kom inn i kjøkkenet og fikk se et fullt dekket bord til fire personer, lyste hun opp og skyndte seg fram til Helene med armen utstrakt til hilsen.

– Neiiii, så hyggelig! sprudlet hun. – Jeg har vel så vidt fått et glimt av deg, jeg vet du bor i samme gate, og Marco sa til meg her om dagen at han kanskje burde ha tilbudt sin hjelp med å flytte inn. Jeg heter Ann Charlotte, forresten, med svensk uttale, men du kan bare kalle meg Lotte. Og dette er den søte datteren din, skjønner jeg! Dere er altså såååå velkommen, begge to! Og så godt det lukter! Marco er veldig flink til å lage mat ikke sant?

– Mamma – trekk pusten! innskjøt Marco, og dermed brøt alle fire ut i hjertelig latter. Lotte gjorde faktisk som han sa også, og stemningen var avslappet og munter da de satte seg ned for å spise.

Det hørtes ut for Marco som om hans mor og Helene fant tonen med hverandre ganske fort, slik at det for det meste ble de to som satt og skravlet hyggelig med hverandre. Men nå var den frimodige lille Else Britt plutselig blitt litt sky og sjenert, og svarte bare med enstavelsesord når han snakket til henne. Marco undret seg litt, men visste også at slikt ofte skjedde med ungdommer på hennes alder.

I dagene som fulgte ble det etablert en ny rutine for både Marco og Helene. Nå behøvde han ikke stå fullt så tidlig opp lenger, og de hadde en avslappet og hyggelig pratestund om morgenen, da Helene var sjåfør. Marco overtok rattet på hjemveien, og deretter var han hennes faste sjåfør, både til og fra, for Helene var bare glad til for å slippe

Som regel ankom de skolen omtrent et kvarter før det ringte inn, og da var det bare noen andre lærere som var møtt fram omtrent samtidig. Fra det øyeblikk de steg ut av bilen, var det som om de tok på seg hver sin rolle: lærer og elev – helt uten at de hadde avtalt det på forhånd. I timene passet Marco godt på å ikke smile til henne, ikke stirre unødig lenge på henne og ikke være ivrigere i samtalene enn han ellers pleide å være.

Når det gjaldt privattimene – eller samarbeidet – i samfunnsfag, var det naturlig å sitte hjemme hos Marco, fordi det var der han hadde alle permene, mappene og notatene sine. Else Britt hadde venninnene sine etter skoletid, og treningstimer i tennis tre dager i uka, men hun kunne selvsagt ringe på hos Marco når som helst hun ønsket det. Ellers kunne hun jo alltid ringe sin mor eller sende henne tekstmeldinger.

Når de satt slik på rommet hans, lot han henne sitte i den behagelige skrivebordstolen på den bredeste siden av bordet, mens han selv satt på den ene kortenden. Hun hadde protestert litt til å begynne med, men han hadde argumentert med at nå var det hun som var «student», og som trengte best plass, både til å bla i permene hans og til å skrive notater. Hun hadde gitt ham et av de sjeldne, strålende smilene sine da, og i et blaff av optimisme håpet han at hun kanskje en gang ville gi ham et kyss med de perfekte, myke – og særdeles fristende leppene sine.

Men det gjorde hun aldri, og egentlig hadde han ikke ventet det, heller. Helene Åkjær oppførte seg strengt saklig, både på skolen og privat. Forresten så det ut til at hun var blitt venninne med hans mor, for det hendte rett som det var at han hørte de ivrige stemmene deres fra stuen når han låste seg inn om kvelden etter trening. Da stakk han av og til hodet inn og sa hei! – men ikke alltid.

Fra sitt utsiktspunkt ved bordet, kunne han se henne både en face og i profil, og i bakgrunnen så han den nøyaktig oppredde sengen sin. Han var alltid nøye med det – ihvertfall nå som han visste at hun skulle komme om ettermiddagen. Men det var ikke til å unngå at det meldte seg visse ukyske fantasibilder når han så henne mot den bakgrunnen!

På skolen gikk hun alltid litt mer elegant og stilig kledd enn strengt tatt nødvendig. Aldri stramme klær, som regel i bukseskjørt, som nådde helt ned til anklene og var litt vide nederst. Matchende, kort og av og til oppknappet jakke på overkroppen, og under dem, en topp som riktignok ikke kunne skjule brystene, men som ikke framhevet dem, heller.

Etter oppgjøret med Geir Abrahamsen, var det aldri noen som kommenterte utseendet hennes eller kom med frekke bemerkninger. Helene hadde kommet med et par skarpe replikker til en annen elev, som hadde sluntret unna med arbeidet i lengre tid, så alle visste at hun ikke var til å spøke med. Jentene så nærmest opp til henne, følte Marco, og de fleste guttene prøvde å ikke stirre altfor åpenlyst. Og noen fantaserte helt sikkert om hvordan hun så ut innenfor de smakfullt utvalgte klærne. Blant dem var også Marco, men han mente selv at han var flink til å skjule det.

Selvsagt var det ikke til å unngå at det ble lagt merke til at de to hadde følge både til og fra skolen, ja, at Marco til og med kjørte bilen hennes. Etter noen forsiktige spørsmål fikk etter hvert alle vite at de bodde omtrent på samme sted, og at Marco verken hadde bil eller motorsykkel, slik at det var helt naturlig at de tok følge. Han passet også på å nevne at hun var en god venninne av hans mor.

.
Men Geir kunne selvsagt ikke dy seg. I timene holdt han seg pent i skinnet etter å ha blitt satt så grundig på plass, men i et storefri slo han følge med Marco ut i skolegården. De to hadde hatt et helt nøytralt forhold helt siden første klasse på vgs, ikke venner, men heller ikke fiender. Marco likte ham ikke noe særlig, men prøvde å skjule det så godt han kunne, og etter konfrontasjonen i Helenes aller første engelsktime hadde de stilltiende unngått hverandre.

Denne gangen snakket imidlertid Geir til ham for første gang på svært lenge.

– Jeg ser at du kjører med Den skjønne Helena, bemerket han med et skjevt flir. De hadde vært innom gresk mytologi i noen timer i annen klasse, så han ville antagelig vise sine klassiske kunnskaper, tenkte Marco.

Men han kommenterte det ikke, smilte ikke heller, og svarte bare helt rolig og avslappet:

– Ja, det er riktig, det, vi bor til og med i samme gate, så det er ganske naturlig. Og så slipper jeg å stå så grytidlig opp for å rekke bussen.

Den andre beholdt sitt skjeve, lystne flir.

– Har du fått klappet litt på de lange, lekre lårene hennes da? Når du skifter gir, mener jeg?

De var kommet så vidt utenfor skolebygningen nå, og Marco stanset og så på ham. Geir gjorde det samme, slik at de ble stående et par meter fra hverandre. Marco så ham inn i øynene.

– Du kjenner henne jo ganske godt nå, ikke sant? Tror du jeg ville ha fått sitte på med henne så mye som en eneste meter hvis jeg hadde prøvd meg på noe slikt? spurte han, stadig med en helt nøytral stemme.

– Men du er enig i at hun er en liten lekkerbisken? fortsatte den andre, Marco ristet langsomt på hodet, overdrevent oppgitt, slik at den andre skulle legge merke til det.

– For det første er hun ikke «liten», Geir, antagelig er hun et par centimeter høyere enn deg. For det andre er hun læreren vår, og fortjener respekt som det. Flink er hun også. For det tredje er hun kvinne, og bør respekteres som det også. Og for det fjerde bør vi ha såpass respekt for kvinner at vi ikke bare tenker på dem som sexobjekter. Hun er på alder med moren min – antagelig med din også, og jeg er sikker på at du ikke liker tanken på at menn bare ser på moren din som en – en knulledukke. gjør du vel?

Marco visste tilfeldigvis at moren til Geir var en ganske barmfager og tiltrekkende kvinne. Litt lubben, kanskje, men avgjort en som menn snudde seg etter og blunket til.

Det hadde stått to – tre jenter fra klassen like i nærheten, og Marco hørte at de mumlet samtykkende, og en av dem smilte riktig vennlig mot ham, så han.

Geir hørte nok det samme, og han virket litt flat etter Marcos lille tale. Nå mumlet han forlegent, idet han trakk seg tilbake:

– Jaja, jeg bare fleipet litt – mente ikke noe vondt med det!

Marco lot det bli med det.

Selvsagt var det helt umulig å IKKE legge merke til hva for en sjarmerende og – rett og slett sexy kvinne Helene Åkjær var. Men selv når det var bare de to alene på rommet og de drev med studier, og satt bare en halvmeter fra hverandre, kom det aldri til et flørtende smil eller et meningsfylt blunk eller en kjærlig berøring. Når de leste sammen, eller kjørte bil sammen, var de venner, i engelsktimene var de lærer og elev.

Det var blitt november og like før lektor Albertsen skulle komme tilbake. Han var forlengst ute av sykehuset, hadde de fått vite, og nå var han fullt restituert igjen. Da det var bare en halv uke igjen av Helenes vikariat, gikk klassens elevrepresentant – Liv Trude – rundt med en liste for å samle inn penger til en avskjedsgave til «vår glimrende engelskvikar», som hun uttrykte det, og som nå «dessverre må forlate oss».

Marco fikk inntrykk av at de fleste av dem ga en hundrings, han selv også, selvsagt. Helene var blitt uhyre populær i løpet av disse par månedene, kanskje særlig blant jenten, som etterlignet hennes måte å kle seg på, og føre seg på – ihvertfall delvis. Flere av guttene stirret også lystent etter henne når hun gikk ut av klasserommet, når hun gikk i korridorene, eller hadde inspeksjon ute i friminuttene. Men de voktet seg godt for å gjøre det altfor åpenlyst. Det samme gjorde Marco, selv om han hadde henne tett innpå seg nesten hver dag, bortsett fra i helgene. I bilen, selvsagt, men framfor alt på rommet, ved skrivebordet hans.

Hun ble synlig både overrasket og rørt da Liv Trude reiste seg opp i den aller siste engelsktimen hennes, holdt en aldri så liten tale, og overrakte henne en stor blomsterbukett.

– Vi har samlet inn i klassen, smilte hun – for å uttrykke vår store beundring og takknemlighet for alt du har lært oss. Men jeg syntes det var synd å bruke alt på blomster, så derfor får du denne gavesjekken ved siden av – på to tusen fem hundre kroner.

De siste ordene sa hun nok mest for å fortelle resten av klassen hva pengene hadde gått til.

Helene omfavnet henne varmt, klassen klappet begeistret, og Marco tenkte at det nok var mange, særlig av guttene, som misunte Liv Trude den klemmen. Det tenkte antagelig Helene også, for hun ga dem et av de sjeldne, strålende smilene sine. Marco hadde fått oppleve noen slike når hun syntes at de hadde hatt en ekstra god arbeidsøkt. Men noen klem hadde han aldri fått!

Det skulle komme til å forandre seg på en ganske sjokkerende måte senere på denne ettermiddagen! På veien hjem var hun i et nesten overstadig sprudlende humør, som om hun var lettet over å være ferdig med en strevsom jobb. Men Marco hadde absolutt hatt inntrykk av at hun hadde trivdes med å undervise klassen hans, og de hadde vært minst like fornøyd med henne.

Også denne dagen var det han som kjørte. I løpet av disse par månedene hadde han blitt mye sikrere bak rattet, og Helene hadde rost ham flere ganger og sagt at han virkelig hadde utviklet seg som sjåfør. Hun var selv svært flink, hadde han merket seg, og bare et par ganger hadde hun kommet med noen forsiktige tips.

Nå kikket han bort på henne og smilte.

– Du kommer til å bli savnet, vet du, av både jentene og guttene.

Igjen ga hun ham et av de strålende smilene sine, han syntes at de satt litt løsere nå Hun lo lavt.

– Ja, vet du – til og med han Geir – «Grabamsen» – kom bort og ga meg hånden like etter at det hadde ringt ut, og unnskyldte seg for at han hadde vært så – «ufin», som han sa, den aller første timen.

Marco nikket.

– Ja, der kan du se – du har hjulpet til med oppdragelsen hans også! Han begynner faktisk å bli litt mere voksen etter hvert. Ikke dårlig, det.

Helene så litt underfundig på ham.

– Jeg hørte fra et par av jentene at du også har bidratt der – for noen uker siden?

Marco følte at han rødmet og passet på å se ut gjennom frontruta.

– Å, det var ikke så farlig. Vi utvekslet bare et par setninger – helt rolig og saklig.

Han rykket til da han plutselig følte hennes venstre hånd legge seg på låret hans, heldigvis ikke altfor høyt oppe. Fingrene klemte lett til.

– Ja, jeg hørte det. Jentene skrøt av deg, så du er nok ganske populær, du også. Takk skal du ha, Marco.

Hånden forsvant igjen, og Marco kunne slappe av. Men det var som om han kunne føle det varme avtrykket fra den i flere minutter etterpå.

Plutselig spurte hun:

– Hva slags vakt har Lotte i dag?

– Hun har ettermiddagsvakt, så hun kommer ikke hjem før bortimot klokka ti i kveld.

– Da kommer jeg bortom litt tidligere, hvis det er greit? Else Britt har tennistrening og skravlemøte med venninnene etterpå. Så hun blir nok like sen, hun.

Plutselig ble hun alvorlig i ansiktet, og blikkene deres møttes da Marco snudde hodet til siden.

– Ja – jeg håper vi kan fortsette med disse studiene våre, for fra mandag av kommer jeg til å få bruk for dem. Og jeg synes jeg har fått sååå mye ut av disse stundene våre, Marco!

Hun var varm og oppriktig i stemmen, og Marco følte seg varm også – av glede. De skulle fortsatt være sammen tre ettermiddager i uka. Han nikket, og smilt varmt til henne.

– Det gleder jeg meg til Helene. Jeg har fått en masse ut av samarbeidet vårt, jeg også. Tusen takk skal du ha.

Hun lo litt forlegent.

– Nei, det er da sannelig jeg som skal takke! Du er svært engasjert i det du holder på med, og det er inspirerende å studere sammen med deg. Jeg tror faktisk du ville egne deg glimrende som lærer også!

Han følte at han rødmet av rosen, og det føltes som om den var oppriktig ment også.

– Du er – utrolig inspirerende å være sammen med, du også, Helene. Ja, bare kom bortom når du vil, gi meg bare tid til å dusje og skifte, så. Vi hadde gym i siste time, og jeg føler ikke at jeg fikk dusjet skikkelig, for det ringte ut før vi var helt ferdige.

– Passer fint, Marco, jeg liker å ta en dusj etter jobben, jeg også. Skylle skolestøvet av meg, liksom.

Hun lo lavt, og Marco nikket forstående.

Ja, jeg føler det slik, jeg også.

Marco rakk imidlertid bare såvidt å dusje ferdig da det ringte på døra. Han slengte på seg badekåpen, knyttet den fast igjen om livet, og skyndte seg ut for å åpne. Der sto Helene og smilte unnskyldende.

– Dusjen min har slått seg fullstendig vrang, fortalte hun. – Jeg har ringt reparatøren, men han kan ikke komme før i morgen. Kan jeg låne dusjen din – please?

Marco tok et skritt til side.

– Ja, bevares, Helene, bare kom inn. Jeg er nettopp ferdig, så det passer jo bra. Badet er – like rundt hjørnet der, pekte han.

– Takk, jeg vet det, smilte hun. – Jeg har vært her noen ganger og drukket kaffe sammen med Lotte, vet du. Veeeeeldig hyggelig dame, moren din, Marco!

Marco nikket. Han hadde fått inntrykk av at de to kom svært godt ut av det med hverandre.

– Bare kom opp når du er ferdig, Helene. Jeg stikker opp og kler på meg så lenge.

Han var rask med påkledningen, og imens hørte han svakt bruset fra dusjen nede i første etasje. Selv om han prøvde å la være, var det ikke til å unngå at det strammet seg innenfor buksene når han forestilte seg bildet av den formfullendte – nakne! – kvinnekroppen som glinset vått under de tynne vannstrålene.

Vanligvis gjorde han både morgen- og kveldstoalettet på badet, men også på rommet hadde han et lite speil, en hårbørste og en barbermaskin. Han hadde ikke spesielt grov skjeggvekst, og den var heller ikke begynt å bli helt mørk, slik som håret.

Han hadde såvidt rukket å ta et par dråper med eau de cologne på kinnene da det banket forsiktig på døren.

Helene var kledd i morens badekåpe og så nesten jenteaktig ut, tenkte han. Hun kniste forlegent, noe han aldri hadde opplevd før, og da virket hun enda mere som en jentunge – eller ihvertfall ungjente.

Plutselig var hun ikke lenger den bestemte, selvbevisste læreren han hadde lært å kjenne gjennom de siste to og en halv månedene, der hun nærmet seg – på nakne føtter! merket han med ett, og lurte på om hun var naken under morgenkåpen også.

Hun stanset foran ham, fremdeles sto han med barbermaskinen i hånden

– Jeg lånte Lottes morgenkåpe, jeg, smilte hun. – Klærne mine var litt klamme, så jeg la dem i vaskemaskinen. Den har en veldig rask sentrifuge, så jeg, så den blir sikkert fort ferdig. Dessuten pleier vi jo alltid å holde på et par timer, så – minst.

Igjen fikk Marco en ulovlig, eggende – og uskikkelig tanke i hodet. Igjen følte han at han ble varm i kinnene, men heldigvis fikk han ikke reisning. Han tvang bort tanken på at hun var naken under – morens badekåpe!

Nå sto hun like foran ham, duftende av såpe, og med det fuktige håret klistret til hodebunnen. Langsomt la han barbermaskinen fra seg.

– Du ser så – yndig ut når du nettopp har dusjet! sa han med lav stemme. Litt høyere tilføyde han:

– Alle i klassen var misunnelige på Liv Trude i dag.

– Hvorfor det, da? Blikket var spørrende, og hun la hodet litt over til høyre.

– Fordi hun fikk slik en varm og deilig klem!

Helene lo, en litt underfundig latter, og nærmet seg enda litt mer.

– Og nå vil du også ha en klem?
Historien fortsætter under reklamen

Marco svelget, fuktet leppene nervøst, og nikket stumt. Fascinert fulgte han med øynene hvordan de slanke kvinnehendene krøp oppover brystet og la seg på skuldrene hans. Han hadde bare tatt på seg en lyseblå skjorte med korte ermer, som var halvåpen i halsen.

– Det kan du vel få! hvisket hun.

Læs næste afsnit

1 kommentar

1. Frank

   30/11/2024 kl 23:42

   Nå begynner det å bli spennende.  Han er heldig som åpenbart har drag på Helene, men slipper han til hos datteren også, og hvordan vil Helene reagere på det?

   4+

   Besvar kommentar