Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Kapittel 1 – Frøken Detektiv

«Det nye kjøpesenteret» – som alle kalte det – hadde bare eksistert et års tid, men var allerede svært godt besøkt, både av gamle og unge. Det var innredet etter mønster av et amerikansk «mall», med et rikholdig og svært variert utvalg av forretninger, med springvann og fontener, med plaskebasseng og ballbinge for de aller yngste, med tilhørende barnevakter, med restauranter i flere prisklasser og med en «food court» som allerede var blitt samlingssted for diverse tenåringsgrupper. Det midterste bordet var allerede blitt stamsted for en gruppe livlige jenter – fem–seks stykker, som styrtet dit for å sikre det for gjengen så snart skolen var slutt.

De fleste var sultne, så noen bestilte «burger and fries» – andre «hot dogs», en ville ha «nuggets and fries» osv. Bestillingene gikk på engelsk, det hørtes liksom kulere, det syntes alle ungdommene. Og skravla gikk livlig på de muntre tenåringene, fra de kom og til de gikk.

Som det ofte er blant ungdommer – og barn – ja, egentlig folk i alle aldre – ikke alle var like ivrige etter å la sin stemme bli hørt. Det er alltid noen som holder seg litt i bakgrunnen, som nok følger med i samtalen, men som lytter for det meste, som smiler og nikker på de rette stedene, og som bare svarer hver gang noen henvender seg direkte til dem.

Annabella var en slik stillferdig jente. Aldri midtpunktet i jenteflokken, alltid en del av omkretsen. Alltid med et vennlig, men nøytralt ansiktsuttrykk, blikket var forskende, kanskje litt undrende, og de andre jentene i klassen overså henne som regel. Hun hadde ingen uvenner – men kanskje heller ikke noen hun kunne kalle ordentlige venner. Grunnen til det kunne nok være at – i tillegg til at hun var stillferdig og tilbakeholdende, hadde hun og moren flyttet til denne middels store byen for under et år siden.

Hvis noen hadde spurt om hun var pen, ville svaret fra de som mente de kjente henne, ha vært: – tjaaaaa, ikke så verst, kanskje – men ingen hadde egentlig tenkt over det. Hun hadde mellomblondt hår og gråblå øyne, gikk som regel i løstsittende klær, så heller ikke guttene hadde noen mening om hun hadde pen kropp eller ikke. I gymtimene var hun blant de middels flinke – kanskje LITT over gjennomsnittet – men hun skilte seg ikke særlig ut der, heller.

Hun bestilte alltid det samme – en «diet Coke» – og av og til fikk hun et spøkefullt spørsmål: – slanker du deg, eller? Da smilte hun gjerne tynt og ristet på hodet. Var det noe hun absolutt ikke trengte, så var det å slanke seg, for hun var egentlig i tynneste laget. Det siste året hadde hun blitt atskillige centimeter høyere også, og med sine 173 centimeter var hun nå blant de høyeste jentene i klassen, så det var antagelig forklaringen, tenkte de – uhyre få! – som i det hele tatt la merke til henne.

Denne fredagen var det ekstra mange ungdommer rundt bordene – også rundt «deres» bord – og Annabella var glad til, for så forsvant hun liksom i mengden, slik hun likte det. Men da hun som vanlig bestilte sin diet Coke, kom jenta bak disken med et brett. – Heter du Annabella, eller? spurte hun, og da Annabella nikket, satte hun brettet foran henne. Annabella stirret forbløffet på en Big Mac, en stor porsjon pommes frites, i tillegg til hennes vanlige diet Coke.

– Jeg har ikke bestilt dette! protesterte hun. – Det er din onkel som spanderer! opplyste jenta og skyndte seg i vei til neste kunde.

De andre jentene stirret grådig på brettet hennes. – Jøss, jeg visste ikke at du hadde en rik onkel! kniste Alice. – Jeg har to, glapp det ut av Annabella før hun fikk tenkt seg om, men Ellen brøt inn: – Kan jeg få noen av de frittene dine?

Det endte med at Annabella fikk omtrent en tredjedel av Big Mac-en og en ørliten håndfull av pommes frites-ene – til tross for at de fleste av jentene hadde bestilt sine egne hamburgere med tilbehør. Typisk nok hadde ingen av dem noen gang tilbudt seg å dele med Annabella!

Hun lurte svært på hvem denne «onkelen» var! For hun hadde ingen onkel, hverken der i byen eller ellers – og slett ikke to, slik hun hadde sagt til jentene! Antagelig var det en gammel gris! tenkte hun, som ville innynde seg hos en ung jente, og som hadde valgt ut henne fordi hun virket så beskjeden og tilbakeholdende. Men hun skulle vise ham at hun ikke var noe lett bytte, nei! Når hun fant ut hvem han var, så skulle hun sannelig fortelle ham nøyaktig hva hun mente om ham!

Da hun så at det var litt rolig borte ved McDonald’s-disken, gikk hun bort og spurte en gutt som sto der: – Var det du som ekspederte den ordren til meg for seks – syv minutter siden – en Big Mac og pommes frites? Det var en mann som bestilte og betalte.

Gutten så uforstående på henne. – Vil du ha en Big Mac og french fries? – skal du ha Cola også, eller?

– Nei, jeg har FÅTT bestillingen, og den er betalt for – jeg ville bare vite – – Han avbrøt henne. – Ja, men da er det jo greit, da! Han vendte oppmerksomheten mot en annen, og Annabella ga opp.

Det samme gjentok seg dagen etter. – Nei, det ligger bare en lapp her, der det står: «Annabella BMcff dC bet» opplyste jenta som kom med brettet. – Det betyr «Big Mac, french fries og diet Coke, ferdig betalt», forklarte hun. – Og jeg ANER altså ikke hvem som har bestilt det til deg!

Annabella! tenkte hun. Han visste hva hun het, altså – denne ukjente «onkelen».

Igjen ga hun bort halvparten av burgeren og de fleste frittene, denne gangen var det et par av jentene som snakket til henne også, men hun var ganske åndsfraværende og svarte bare kort. Hvem i all verden var denne ukjente «onkelen»?

Dagen etter ba hun seg fri den siste timen, og ettersom hun var kjent som en pliktoppfyllende elev, var ikke det så vanskelig. Lektor Wangel bare smilte og nikket velvillig til henne. – Bare stikk, du, Annabella. Takk for i dag!

Hun smilte takknemlig. – Takk i like måte, Ellida! Og takk for at du er så hyggelig! Alle lærerne var på fornavn med elevene nå, men – «slik var det ikke da JEG gikk på gymnaset!» hadde Annabellas mamma sagt. Hun løp ut med vesken over skulderen og var ute i skolegården like før det ringte inn. Heldigvis så hun ingen av klassekameratene, så hun slapp unna nysgjerrige spørsmål om hvorfor hun stakk av før tiden.

Ved disken i food court-en traff hun heldigvis den jenta som virket mest oppvakt. – Hei, Annabella, smilte hun. – Du er tidlig ute i dag. Vil du ha bestillingen din nå med det samme?

Hun snudde seg halvt for å begynne på den, men Annabella stanset henne. – Nei, det kan vente, jeg ville bare spørre om noe. Jenta bak disken nikket og så spørrende på henne.

Annabella hadde forberedt en liten løgnhistorie – en hvit løgn, sa hun til seg selv. – Du skjønner, forklarte hun – jeg har to onkler som liker å drive litt gjøn med meg. Jenta smilte forståelsesfullt. – Var det en høy, lys kar som ga deg den bestillingen? – han går ofte i en mørkeblå genser, forresten.

Jenta ristet på hodet. – Nei, har var ikke særlig høy, bare sånn middels, og han hadde ikke lyst hår, heller. Sånn – mellombrunt, kanskje.

– Hmmmm, undret Annabella – et par-og-tredve år, kanskje? – og med sånn rutete jakke?

Ny hoderisting. – Nei, han er nok nærmere førti, mente jenta – og han går alltid i grå bukser og en pen jakke –dressjakke. I dag var den mørkeblå. Han kommer gjerne ved nitiden.

– Briller? spurte Annabella nysgjerrig. Jenta ristet på hodet igjen. – Bare når han leser, opplyste hun. – Jeg har sett ham et par ganger i den kafeteriaen som ligger lengst der inne. Hun pekte. – Da satt han ved et vindusbord og leste avisen – en engelsk avis, tror jeg. Unnskyld meg!

Jenta fikk det plutselig travelt, for det var kommet et par nye kunder. Annabella smilte takknemlig til henne og gikk sin vei.

Om ettermiddagen, mens hun gjorde leksene, lå det i bakhodet hennes at hun måtte prøve å leke detektiv for å finne ut hvem denne «onkelen» var. Nå visste hun jo LITT om ham, iallfall. Raskt gjorde hun noen korte notater på en lysegul notisblokk hun hadde liggende:

– Middels høy
– Mellombrunt hår
– Ca. førti år
– Alltid grå bukser og mørk (mørkeblå) dressjakke – men ikke dress
– Leser engelske aviser – kan selvsagt være amerikanske
– Bruker briller når han leser
– Kommer gjerne ved nitiden.

Hun memorerte punktene og tenkte seg grundig om.

Klokken ni om morgenen – da hadde skolen forlengst begynt, og Annabella var ikke den som gjerne skulket timene – hun likte faktisk å være pliktoppfyllende! Men for en gangs skyld kunne hun vel gjøre et unntak? – være litt – uskikkelig? Hun kniste for seg selv da hun tenkte på det – hadde hun virkelig kommet seg helt opp på videregående før hun brøt reglementet? Ikke så verst, det! sa hun til seg selv.

Moren gikk gjerne på jobb en time før Annabella begynte på skolen. Så da hun var blitt alene neste morgen, fant hun et par billigbriller i mammas roteskuff – en av dem! – deretter tok hun på seg et plagg hun nesten aldri brukte lenger – en stor, romslig hettegenser som «alle» gikk med dengang hun selv var i «fjortisalderen»

Ved halv ni-tiden troppet hun opp i food court-en. Det var nesten ingen der, for kjøpesenteret hadde bare vært åpent en halvtime. Ved McDonald’s-disken var hun så heldig å treffe på den samme blide, vennlige og oppvakte jenta hun hadde snakket med tidligere.

– Hei Annabella! smilte hun. – Skulker du skolen i dag, eller?

Annabella nikket – litt forlegent. – Bare første time – håper jeg. Så forklarte hun at hun hadde tenkt å finne ut hvilken «onkel» som drev gjøn med henne. – Jeg setter meg ved det innerste bordet der, pekte hun. – Når han kommer – HVIS han kommer – vil du da være så snill å gi meg et tegn like ETTER at han har betalt og gått sin vei? Hun lente seg litt nærmere og dempet stemmen. – Jeg er ikke sikker på at det ER onkelen min heller, skjønner du! halvveis hvisket hun.

Den blide, lyshårede ekspeditrisen nikket entusiastisk og blunket konspiratorisk. – Det skal jeg så gjerne gjøre! lo hun lavt. – For et par år siden fant jeg en gammel ungdomsbokserie som mamma leste da hun var ung – «Frøken Detektiv». Har du lest den?

Annabella ristet på hodet. –Nei, men jeg har hørt om den, smilte hun vennlig. Den andre rakte spontant frem hånden. – Du kan låne dem av meg, hvis du vil! tilbød hun. – Jeg heter Pernille, forresten.

Annabella smilte og nikket takknemlig. – Hei, Pernille, hyggelig å treffe deg! Da setter jeg meg der borte, i tilfelle han kommer tidlig. Han kjenner meg ikke igjen i denne hettegenseren, iallfall, for den bruker jeg aldri!

Hun kjøpte en diet Coke og trakk seg tilbake til det bordet hun hadde sett seg ut. Annabella fikk ikke så mange lommepenger, så hun måtte være sparsom med det hun hadde. Borte ved bordet tok hun frem den ganske enkle mobiltelefonen sin og gjorde kameraet klart. Hun satt med hodet halvt bøyd, slik at hetten skjulte hele ansiktet hennes og lot som hun skrev ivrig på telefonen sin, mens hun i virkeligheten holdt skarpt utkikk med McDonald’s-disken.

Et par minutter før klokken ni dukket det opp en mann i grå bukser og en pen lyseblå jakke. Uten å vente på signal fra Pernille, trykket Annabella på opptaksknappen, vendte seg halvt bort og lot som om hun snakket i telefonen. I virkeligheten fulgte hun godt med på den lille skjermen, så at mannen utvekslet noen – sikkert vennlige – ord med Pernille, for hun smilte strålende da hun tok imot pengene. Da mannen forlot disken uten å ta med seg noe brett, skjønte Annabella straks at hun hadde gjettet riktig, til og med før Pernille ga henne det avtalte signalet. Hun fortsatte å gjøre opptak til mannen forsvant rundt hjørnet og var ute av syne.

Da hun ikke kunne se ham lenger, kikket hun på det 45 sekunder lange opptaket – fra han snakket med den unge McDonald’s-jenta, mens han betalte, snudde seg og gikk. Hun hadde såvidt fått ham i profil – den venstre – både mens han betalte og da han forsvant ut av syne. «Rundt førti år» hadde Pernille sagt, og det så ut til å stemme. Klærne – Annabella visste ikke så mye om mannsklær, han var, mente hun – velstelt, men ikke prangende. Han hadde et armbåndsur på venstre håndledd – hun frøs opptaket og forstørret bildet. Ikke noen Rolex, iallfall, ikke noe flashy eller prangende der, heller.

Hun startet opptaket igjen og frøs det like før han rundet hjørnet. Profilen hans – ikke mye å bli klok på ut fra den – et vennlig, men helt nøytralt ansiktsuttrykk – trodde hun. Hun skulle gjerne hatt et bilde av ham rett forfra.

Annabella ventet i tre dager før hun igjen skulket første time. Denne dagen hadde de dobbelttime i gym, og derfor stakk hun innom skolen og oppsøkte Hilde, gymlæreren deres. – Ehhh, Hilde, jeg har så vondt i maven i dag! klaget hun og holdt seg for underlivet. Det var første gang hun benyttet seg av den velkjente unnskyldningen, og hun passet opp Hilde akkurat idet det ringte inn til første time. Som hun hadde ventet, skyndte Hilde seg forbi henne med et: – Ja ja, greit det, Annabella! – før hun forsvant inn i garderoben sin for å kle seg om.

Også denne gangen iførte hun seg hettegenseren sin, men nå plasserte hun seg utenfor inngangen til food court-en, likevel slik at hun kunne se McDonald’s-disken. Hun måtte se at han stanset og betalte – uten å ta med seg noe brett, for det var jo ikke sikkert at han ville ha på seg de samme klærne nå som for tre dager siden.

Og ganske riktig, denne gangen var jakken storrutet, men buksene var de samme – eller et par som var akkurat maken, Hun kjente igjen profilen hans, nakken og hårfrisyren, og igjen lot hun som hun snakket i telefonen mens hun i virkeligheten filmet ham med kameraet.

Da han hadde betalt, og snudde seg for å forlate food court-en, fikk hun et perfekt opptak av ham mens han kom rett mot der hun satt med hodet halvt bortvendt og telefonen tett mot kinnet. Uten å forandre stilling, lot hun opptaket gå til han forsvant ut av bildet. Deretter fulgte hun ryggen hans med øynene til han forsvant lengre innover i det store kjøpesenteret. Riktignok hadde hun på seg den samme hettegenseren som forrige gang, men hun tenkte at – det burde ikke vekke noen mistanke at den samme tenåringen tilfeldigvis befant seg i nærheten av ham to ganger med tre dagers mellomrom. Hvis han da ikke var så observant at han stusset over at hun befant seg der midt i skoletiden. Men – tenkte hun – det var jo ikke alle tenåringer som gikk på videregående skole, heller.

Hun var tilbake på skolen i god tid før tredje time begynte. Denne dagen hadde hun ikke spist frokost, så hun bestemte seg for å spise halvparten av Big Mac-en selv etter at skoledagen var slutt.

Det var Marianne som fikk den andre halvparten, som hun proppet i seg med stort velbehag – i tillegg til den hun selv hadde kjøpt! Egentlig trengte hun ikke noen av dem! tenkte Annabella, for Marianne var «godt i stand» – som bestemor pleide å si om jenter som var litt lubne og med svulmende former. Hun var godt likt i klassen, hun var alltid blid og i sprudlende godt humør, og Annabella hadde alltid likt henne, til tross for at de ikke kjente hverandre særlig godt.

Marianne skravlet da også mere med sidevenninnen til venstre for seg, og mens hun spiste ferdig, tok Annabella opp mobiltelefonen sin. Hun hadde frosset opptaket på et sted der hennes ukjente «onkel» fremsto skarpt og tydelig, og når hun kom hjem, hadde hun til hensikt å bruke Googles omvendte bildesøk for å prøve å finne ut hvem han var.

Men det viste seg at det ikke ble nødvendig! Marianne var den typen som alltid la merke til alt omkring seg, hun var også den som oftest stilte lærerne uventede spørsmål. – «Ehhh, det har jeg ikke tenkt på, Marianne» – var ofte svaret – «men jeg skal undersøke det for deg. Interessant spørsmål, takk for at du tok det opp!»

Denne gangen brøt hun inn i Annabellas tankerekke. – Åh, kjenner du ham? spurte hun plutselig og pekte på den lille skjermen. Annabella dro på det. – Ehhhh, vel – – men heldigvis slapp hun å fullføre noe svar, for Marianne fortsatte på egen hånd: – Han er rik, altså – VEEEELDIG rik! – han eier hele kjøpesenteret her! Hun gjorde en feiende, dramatisk bevegelse med den venstre armen og traff nesten Melania som sto ved siden av henne. Dette utløste alminnelig latter, men den livlige, blide jenta fortsatte som om ingenting var hendt: – Joda, jeg husker det sto en artikkel i lokalavisen for et år siden – ordføreren var her og åpnet det og allting – var ikke du der, altså?

– For et år siden bodde jeg ikke her! mumlet Annabella halvhøyt, men jentene var allerede i gang med å skravle videre. Hun oppfattet ord som – «er visst ikke gift, tenk dere det!» – «ingen vet hvor han bor engang!» – «ikke så verst kjekk, men aaaaaltfor gammel, selvsagt!» Her brøt Marianne inn: – Hah! – jeg ville ikke brydd meg om han var over seksti, jeg – hvis jeg kunne få kloa i en MILLIARDÆR! – Jentene rundt henne lo og skrattet, men Annabella rykket til – kunne DET være mulig, da? – norske milliardærer sto det om i avisene, og Annabella trodde ikke det var flere enn hun kunne telle på sine ti fingre. Der tok hun selvsagt skammelig feil, men så var ikke historier om rikfolk det hun interesserte seg mest for, heller. Mannen måtte iallfall være RIK, slo hun fast, der hun satt blant de ivrig diskuterende skolevenninnene. Styrtrik! – kanskje det amerikanerne kalte «filthy rich», til og med! Hun oppfattet at det var iallfall to til som var enige med Marianne, og Yvonne erklærte frimodig: – Jeg skulle gjerne sprike med bena for en på SYTTI, jeg – hvis jeg kunne kjøpe hva jeg ville, reise hvor jeg ville og ha hus HVOR SOM HELST i hele verden! Eller seile verden rundt med en diger lystyacht! Da skulle han gjerne få lov å knulle meg hver dag!

Dette utløste mere latter og mere ivrig diskusjon, og Annabella reiste seg fra bordet, rolig og stillferdig. – Kan jeg få resten av burgeren din, Annabella? ropte Marianne etter henne, og Annabella nikket uten å snu seg. Hun måtte tenke!
Historien fortsætter under reklamen

Heldigvis hadde ingen av jentene oppfattet at det var denne mannen som var Annabellas «onkel»! Om de fikk vite det, ville de antagelig tenke – aha – Annabella har fått seg en «sugardaddy»! Hun følte seg mer og mer irritert. Det ville hun IHVERTFALL ikke ha sittende på seg!

10 kommentarer

1. Spankmaster

   01/07/2024 kl 20:40

   Er det håp om at du kommer med en fortsettelse på denne historien?

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     24/12/2024 kl 22:20 - som svar på Spankmaster

     Håpet må man aldri oppgi, Spankmaster. 😁 Vi har et uttrykk på norsk – eller nynorsk – som lyder slik: «Det er von i hangande snøre». «Von» betyr håp, og i et fiskesnøre som forsvinner langt ned i dypet, er det alltid håp! 😜

     1+

     Besvar kommentar
     • Spankmaster

       25/12/2024 kl 20:33 - som svar på OnkelWaldo

       Ja me har nokre gode ord og uttrykk på nynorsk. Er utvandra frå Sunnhordland. Må sjølv dra fram hugleik på staur og åtgaum som to fine ord og uttrykk. Ser frem til fortsettelsen frå dykk onkel Waldo

       1+

       Besvar kommentar
       • OnkelWaldo

         26/12/2024 kl 1:08 - som svar på Spankmaster

         👍😁👏🏻👏🏻

         1+

         Besvar kommentar
2. OnkelWaldo

   17/05/2022 kl 10:42

   Takk for hyggelige og vennlige ord, alle sammen, og ja! – jeg arbeider med en fortsettelse, men vet ikke helt sikkert når den blir ferdig.

   3+

   Besvar kommentar
3. Den gamle jumfru

   17/05/2022 kl 5:07

   Igen en meget god begyndelse på en ny historie fra onkel.

   Annabella har måske en onkel hun ikke kendte da hændes forældre ikke har snakket om han, eller har denne fremmede udset sig en sød pige…

   Men Annabella har nok fået sig en god veninde i denne ekspeditrisen Pernille.

   Glæder mig til næste kapitel.

   3+

   Besvar kommentar
4. kinky1

   16/05/2022 kl 20:17

   Jeg er veldig spent på fortsettelsen, onkel.

   3+

   Besvar kommentar
5. Evh

   15/05/2022 kl 8:54

   God fortælling, glæder mig til en fortsættelse.

   5+

   Besvar kommentar
6. slikk63

   15/05/2022 kl 8:44

   Han har nok en baktanke, ungpikefitte.

   Hun blir nok bedt inn på kontoret for å ‘betale’ for burgerne.

   Venter på fortsettelsen.

   8+

   Besvar kommentar
7. Reha

   14/05/2022 kl 22:01

   En skøn start på historien, jeg ved du er virkelig god til at sætte dig ind i unge pigers tankegang. Det er set før. Jeg kan kun glæde mig til dit næste udspil 👍.

   6+

   Besvar kommentar