Den gamle vaktmesteren 2

Vaktmester Andrew hadde fått lidenskapelige, sultne kyss fra unge, uerfarne skolepiker før – mange ganger! – men det var ..

Forfatter: OnkelWaldo

Læs første afsnit

Adeline (forts.)

På det lille salongbordet ved siden av sofaen sto en skål med frukt og noen småkaker, som han bød henne. Adeline tittet opp på ham og smilte forventningsfullt. Hun hadde skiftet fra skoleuniformen til en lett kjole som gikk halvveis ned på leggen. Over skuldrene hadde hun en tynn strikkejakke. Han visste at de hadde lov til å bruke sine egne klær i fritiden, så sant de var innenfor skolebygningen. Også i sofaen satt hun så nær ham at kroppene deres berørte hverandre – hun hadde ikke trukket seg unna, enda det VAR god plass til det. – Så fin kjole du har! roste han og la sin ene store hånd lett på skulderen hennes. Noen jenter stivnet til når de ble berørt, selv på helt nøytrale steder, men ikke Adeline. – Takk skal du ha! kniste hun. – Jeg tok en dusj før jeg skulle møte deg, så da tok jeg like godt på meg denne kjolen. Den er så mye behageligere å ha på seg enn den dumme uniformen.

– Jeg synes du er riktig søt i den uniformen også, jeg! innvendte han smilende. – Men du er iallfall aldeles skjønn i denne kjolen her! mumlet han ned i håret hennes. Han la en forsiktig arm rundt skuldrene hennes og trakk henne litt nærmere. Adeline fulgte villig med. – Og så dufter du så godt! Det var pirrende å sitte så nær henne. Hun smilte søtt opp mot ham, så mumlet hun lavt: – Du lukter godt, du også – sånn skikkelig – MANN, liksom!

Den lavmælte replikken ga ham en pirrende og forventningsfull følelse i mellomgulvet. Han hadde nesten full ereksjon nå, og den høyre hoften hans berørte venstresiden av den slanke jentekroppen. Hvis han snudde seg bare litt – mot høyre, ville hun kunne føle den! Ville det skremme henne – eller pirre henne? lurte han på. Det oppadvendte ansiktet hennes var også så nær at – om han bøyde seg over henne, ville han faktisk kunne – kysse henne! Hvordan ville hun reagere på det, mon tro? Han lurte på om hun tenkte det samme. Munnen hennes var ganske liten – selvsagt, hun var jo så ung og spinkelt bygget – men leppene var ganske fyldige, lett atskilt og de glinset fuktig i kontorets dempede belysning.

Hånden hans lå fremdeles ganske lett rundt skuldrene hennes. Våget han å trekke henne ENDA litt nærmere, tro? Om han hadde vært – ikke mer enn tyve år yngre, ville han antagelig ha dristet seg til det – men ikke nå – ihvertfall ikke ennå! Men han bestemte seg allerede nå for å benytte seg av «kikkervinduet» sitt så snart hennes aldersgruppe hadde gymnastikk, det ville bli på – onsdager, regnet han fort ut. Han hadde erfart at timeplanordningen ble beholdt fra det ene skoleåret til det andre.

Plutselig ringte det lille tidsuret, og begge rykket til – det føltes nesten som om han ble revet ut av en trance. – Der, ja! utbrøt han. – Nå er filmen ferdig fremkalt. Han reiste seg, og begge gikk inn i mørkerommet igjen.

Han tømte ut fremkallervæsken i en stor beholder og fylte tanken med rent vann. – Jeg KUNNE ha brukt noe som heter «stoppbad», forklarte han, – men jeg har funnet ut at det går like greit om jeg bare skyller med rent vann.

Hun fulgte oppmerksomt med på bevegelsene hans. I det trange rommet sto han tett bak henne, og han visste at NÅ kunne hun føle den harde manndommen hans mot ryggen sin! Armene hans nådde godt rundt henne da han fylte på fikserbad og beveget tanken flere ganger. –Nå sørger vi for at bildene liksom blir festet til filmen – fiksert – slik de skal være, forklarte han. – Og når den er tørr, kan vi begynne å lage ordentlige bilder.

– Hvor lang tid tar det, da? åndet hun spent. Helt åpenbart var hun ivrig etter å se det ferdige produktet. Den kløvde enden hennes presset seg mykt mot ham, mot den svulmende bulen i buksene hans, men hun stivnet ikke til, prøvde ikke å trekke seg bort, heller.

Den eldre mannen smilte av hennes ungdommelige iver. – Vel, filmen MÅ altså være skikkelig tørr, erklærte han. Han tømte fikserbadet over på en stor flaske – dette kan vi bruke om igjen, skjønner du, forklarte han, og hun nikket forstående. Deretter skylte han tanken nok en gang med rent vann. – Sånn! smilte han – da er den klar til neste fremkalling! Deretter festet han den våte filmstrimmelen med en klesklype til en snor som hang høyt over arbeidsbenken. – Se her, vi fester en klesklype her nederst også, da henger filmen rett, og vannet renner lettere av. Så er det bare å vente!

Han slo av det røde mørkeromslyset og tok henne med ut i kontoret igjen. Adeline hadde et skuffet uttrykk i det søte, lille ansiktet. Hun hadde blitt atskillig rødere i kinnene også, la han merke til! – MÅ vi vente helt til i morgen, altså? spurte hun.

– Veeeeel, han trakk litt på det, – for å være helt trygge, bør vi nok vente minst en time, iallfall. Jeg vil at filmen skal være HELT tørr, skjønner du – slik at vi ikke ødelegger de pene bildene av deg, vet du! Han blunket til henne. – Og av de fuglene og blomstene du tok bilde av før jeg kom! kniste hun. Han nikket – og blunket med det ene øyet. – Javisst – men bildene av DEG er jo de viktigste, da! Fugler og blomster kan jeg fotografere hele året! Deg fant jeg jo ikke før nå i dag!

– Hihi, det var jeg som fant deg, så! kniste hun. Han lo lavt mot henne og nikket. Nå våget han å legge en «faderlig» arm om skuldrene hennes og gi henne en fort klem, før han slapp henne igjen. Han røpet selvsagt ikke at han HADDE lagt merke til henne gjennom det hemmelige vinduet også – men det var altså året før. Selv om hun nå hadde klær på seg, var det mer enn tydelig at kroppen hennes hadde utviklet seg siden da. Han var spent på om de små, fine hårene på det hvelvede lille venusberget hennes hadde vokst til en yndig, liten dusk i mellomtiden. Det gledet han seg til å se – helst «in natura», selvsagt, men det å kunne beundre henne gjennom det hemmelige vinduet, var en eggende og opphissende tanke, det også.

Hun lente seg tilbake i den store sofaen og smilte kokett til ham. –Kan du ikke ta noen bilder av meg mens vi venter, da? lokket hun. Nå som jeg har pen kjole på meg og allting?

Den aldrende vaktmesteren hadde alltid hatt vanskelig for å si nei til slike innsmigrende lokketoner fra en tiltrekkende ung pike. Han reiste seg, fant frem en ny filmkassett og satte den omhyggelig inn i sin kjære Leica.

Mens han satte opp de to fotolampene sine, kastet han et blikk på unge Adeline. Hun satt tilbakelent i den store, myke sofaen hans og smilte forventningsfullt. Nå hadde hun tatt av seg den lette jakken, så han. Kjolen var kortermet og hadde en – ganske vid, men ikke dyp, utringning. Han nøt synet av den slanke halsen og de glatte armene.

Adeline fulgte oppmerksomt med mens han gjorde kontoret sitt om til et fotoatelier. Da han satte opp et par hvite, gjennomsiktige skjermer, spurte hun: – Hva er de der til? – De er for å spre lyset, forklarte han – for å gjøre det mykere, liksom. Når jeg tar bilder av en så vakker pike som deg, smilte han og blunket, – så trenger jeg et lys som er litt mere dempet, sånn at den nydelige huden din kommer bedre til sin rett!

Han så at hun ble smigret, kinnene hennes blusset, plutselig litt sjenert over rosen. – La meg først ta et par ansiktsportretter av deg, ba han og gikk litt nærmere med kameraet. – Se rett inn i kamera nå – sååånn ja – og så smiler du – bra! – han tok noen flere bilder fra litt ulike vinkler. – Nå kan du være alvorlig igjen – sååånn ja men ikke sint, smilte han, og hun kniste. – Bøy hodet bare ØRLITE grann mot venstre – nei, ikke så mye! – nettopp sååånn ja, du er flink! roste han, og hun smilte. Kameraet klikket flere ganger. – Se rett frem nå – deeeer, ja, du er jo en riktig flink modell!

Adeline var nydelig rosenrød i kinnene da han reiste seg opp. – Nå kan du stå foran det lille bordet der, pekte han. Hun adlød, og han fortsatte å instruere henne. – Legg hodet litt på skakke – vær rak i ryggen nå – trekk skuldrene litt tilbake – såååånn, ja!

Nå som hun rettet seg opp, skjøt hun automatisk frem det beskjedne, men lokkende brystpartiet, som trådte tydelig frem under den tynne kjolen. De unge brystene struttet, og det så faktisk ikke ut til at hun hadde noe under – ikke en chemise engang! De små brystvortene avtegnet seg tydelig gjennom kjoletøyet! Det overrasket ham litt, spenningen vokste i ham, han fikk henne til å snu og vende på overkroppen, og flere av bildene han så i søkeren fremsto som – litt frekke og provoserende, syntes han – selv om hun hadde klær på seg. Det var som om hun ville fortelle ham noe med måten hun poserte på! Fremdeles var hun hektisk rød i kinnene, det var tydelig at hun rett og slett nøt å vise seg frem for kameraet hans! – Eller var det for HAM hun likte å vise hva hun hadde? Som oftest så hun direkte på ham, hun fuktet leppene litt oftere enn strengt tatt nødvendig, og av og til dukket en liten tungespiss frem i den ene munnviken. En liten fristerinne var hun så avgjort! Han formante seg selv om å gå varsomt frem – «husk – du er ikke tredve år lenger!»

Han mistenkte at hun bare hadde tatt på seg et par truser under den pene søndagskjolen. Men nedenfor kjolen så han et par strømpekledde legger og gikk ut fra at det var de grå skolestrømpene med blå rand øverst. – Kunne du tenke deg å ta av deg de strømpene? spurte han vennlig – og deretter stille deg på kne på sofaen? Hun rødmet litt, så han, men å gå uten strømper hadde hun sikkert gjort mange ganger, så han regnet ikke med at hun ville protestere på det.

Det gjorde hun heller ikke, hun satte seg i sofaen, trakk kjolen opp til litt over knærne og med et litt forlegent smil, smøg hun halvstrømpene av seg. – Stans der! – kanskje var stemmen lit for skarp, men hun frøs bevegelsen øyeblikkelig. Han smilte beroligende, nikket oppmuntrende, og knipset et par bilder mens hun satt slik og tok av seg den høyre strømpen. Da hun til slutt satt der og viftet med de små tærne sine, knelte han ned og rettet kameraet mot de yndige, velformede føttene. Adeline kniste overrasket. – Tar du bilde av FØTTENE mine nå? lo hun. Han nikket og knipset to–tre bilder. – Ja, jeg elsker dem, for du har altså SÅ nydelige føtter! blunket han, deretter tok han den ene foten i hånden og kysset tærne, en etter en. Adeline hylte igjen og rykket foten til seg. – Ååååhh, det kilte altså så veldig! lo hun.

Den uskikkelige libertineren i ham stakk opp sitt frekke hode: – Spør om du kan få kile henne litt mellom stortærne! foreslo den lille stemmen, og det svulmet litt innenfor buksene da han strøk henne kjærtegnende – og langsomt – oppover den ene leggen. Men ikke lengre enn til kneet, der stanset han og møtte det vidåpne, spente – eller fryktsomme? – blikket hennes. I alle år hadde han følt en dragning mot velskapte, små jenteføtter, og nå banket hjertet hans litt heftigere enn ellers. – Unnskyld meg, Adeline – hvis det føles ubehagelig, så skal jeg slutte! tilbød han. – Men – kan jeg få ta noen flere bilder av de velskapte bena dine, kanskje?

Hun svelget litt – men nikket. – Hvordan vil du at jeg skal sitte, da? Stemmen var lav, nesten hviskende, og det ante ham at hun var mere enn bare LITT opphisset nå! Men hun var tydelig engstelig også, så han slapp taket og reiste seg halvt opp. – Bare sett deg godt til rette, du – slik at det føles behagelig for deg – sånn, ja! Så trekker du kjolen langsomt opp, men ikke lengre enn du selv vil! Du bestemmer – OK?

De rosa kinnene rødmet enda litt dypere, hun trakk pusten, svelget og nikket. – OK – hun nesten hvisket nå, men kanten av kjolen krøp opp langs de slanke leggene, nesten til knærne, før han holdt opp hånden. – Stans der, er du snill!

Han knipset tre–fire bilder, mens han smilte anerkjennende til henne. – Flink pike! Helt perfekte tær! roste han. Så tok han to bilder til. – Aldeles nydelig! blunket han og strøk den ene hånden langsomt oppover fremsiden av den høyre leggen hennes – men igjen stanset han akkurat ved kneet. I den andre hånden holdt han kameraet. – Vil du trekke kjolen bare LITT høyere opp, er du snill? mumlet han, og hun adlød øyeblikkelig, uten å nøle. Siden kjoletøyet nå strammet litt, siden det satt i klemme mellom sofaen og undersiden av bena hennes, løftet hun litt på den lille enden sin, slik at det løsnet.

Forbauset så han at hun trakk kjolen oppover lårene, helt til den lille, hvite trusekilen såvidt var synlig. Var hun klar over hva hun gjorde? undret han. Han løftet kameraet og kikket gjennom søkervinduet, så senket han det igjen. – Unnskyld, Adeline, men – jeg tror du skal trekke kjolen litt NED igjen! smilte han. Han møtte blikket hennes og blunket. – Du vil sikkert ikke at de søte, små trusene dine skal synes på bildet, vil du vel?

Langsomt trakk hun kjolekanten ned, men det ertende, lille smilet hadde dukket frem igjen. – Sånn? spurte hun, mens den rosa, lille tungespissen fór lynraskt over de fulle leppene. – Helt perfekt! nikket han og knipset raskt to–tre bilder til. Plutselig lød den hviskende, litt slørete stemmen hennes igjen: – Men du – det er jo du – eller VI som fremkaller bildene, ikke sant?

Han nikket – ante hvor hun ville hen, og ganske riktig! – kjolekanten gled oppover – og der dukket en ørliten snipp av de hvite trusene frem igjen. – Hvis du tar noen bilder nå, så – så behøver vi ikke vise dem til NOEN andre, ikke sant? – da kan det bli vår – hemmelighet? – det også!

Han nikket stumt, helt tørr i munnen nå, og hevet kameraet igjen. – BARE vår hemmelighet! mumlet han og knipset to–tre bilder til. Nå hadde hun trukket kjolen så langt opp at omtrent halve trusen var synlig, og han kunne tydelig se at kløften hennes avtegnet seg gjennom det hvite stoffet. Og – nå måtte hun helt opplagt VITE at han rett og slett fotograferte kjønnet hennes gjennom trusene – og ikke bare bena? Selv om den lille deiligheten ikke egentlig var synlig! Faktisk hadde hun jo selv lagt opp til det! Han var ganske sikker på at den lille spalten var begynt å bli fuktig også! At den – helt ubevisst! – gjorde seg klar til å – åpne seg – og bli utvidet! – kanskje fylt også?

Kameraet klikket tre–fire ganger til, og Adeline satt helt stille – kanskje gled de slanke lårene enda litt mere fra hverandre, til og med! Men fremdeles var den aldrende vellystingen litt i tvil – jentungen KUNNE jo være både en ekshibisjonist – og en «luremus» – uten å være klar over det selv engang! Eller kanskje hun hadde litt erfaring, til og med? – for selv om hun var ung og gikk på en katolsk pikeskole, behøvde hun jo slett ikke være jomfru! Det måtte jo finnes både gutter og kåte mannfolk der hun kom fra!

Da han reiste seg opp, gjorde han ikke noen hemmelighet av at han nå hadde full reisning – men han var spent på hvordan hun ville reagere. Utposningen i buksene hans var mere enn tydelig, men han lot som ingenting. Tvertimot kikket han på kameraet og fastslo: – Jeg har fire bilder igjen på filmen – mmmm – – la meg se – – jo!

– Still deg opp foran den hvite veggen der, Adeline, ba han – der, ja. Snu deg litt mot høyre, men se inn i kameraet – fint! Så legger du den høyre hånden på hoften din – sååånn ja – så smiler du – nei, nei, bare litt, som om du tenker på noe lurt – –

– På hemmeligheten vår, kanskje? innskjøt hun brått – med et forlegent, lite knis. Samtidig forekom det ham at hun kastet et fort blikk på – midtpartiet hans – nei, det var sikkert bare innbilning fra hans side – eller ønsketenkning! – Ja, det passer fint, Adeline! forsikret han – og det gjorde det jo også.

Nå kom igjen den lille tungespissen frem i hennes høyre munnvik, et ørlite halvsmil dukket opp på den myke munnen, og han knipset raskt to bilder av henne i helfigur. Med kameraet foran øyet instruerte han: – Trekk skuldrene litt tilbake, vennen min – sååånn ja! Brystene hennes spente seg, joda, knoppene hadde tydelig svulmet opp litt! – kameraet klikket tre ganger, og han senket det. – Oops! – der var det slutt, ja – men jeg hadde faktisk ett bilde ekstra! Du er sannelig en flink modell, Adeline!

I det samme hørtes en fjern, litt dempet klang fra en klokke i en helt annen del av den massive bygningen. – Oh, my God – de ringer til vesper! brast det ut av den unge piken. – Det hadde jeg helt glemt, altså! Og jeg må skifte til skoleuniform først også! Kan jeg komme igjen i morgen, eller? Hvor er jakken min? – – åh, der – –

Han hadde tatt et par skritt mot henne mens hun tok på seg den lette jakken. – Kan jeg få – bare et bitte lite kyss før du går? ba han og lurte på om han hadde vært FOR dristig – FOR tidlig! Men smilet hennes var både strålende og – faktisk innbydende, kom han til. Hun tok det halve skrittet mot ham, slik at kroppene deres berørte hverandre, strakte seg på tå og la de spinkle armene om nakken hans.

Vaktmester Andrew hadde fått lidenskapelige, sultne kyss fra unge, uerfarne skolepiker før – mange ganger! – men det var som oftest etter flere måneders oppmerksomhet – og oppmykning! Dette aller første kysset fra Adeline var ikke bare hett, det var ivrig, det var søkende, det var inviterende! – og han visste med ett at den solide ereksjonen som nå presset seg mot den myke maven hennes – gjennom den tynne kjolen! – den MÅTTE hun føle! Kunne det være mulig at den – om ikke altfor lang tid, håpet han – skulle få lov å gli inn mellom de slanke, glatte og varme pikelårene som hun så villig hadde vist ham da hun trakk kjolen opp foran kameraet hans? Han prøvde seg til og med med en ertende, liten tungespiss mellom de fuktige jenteleppene, og ble belønnet med et overrasket, lite knis før hun – tilsynelatende motvillig – frigjorde seg og slapp taket rundt nakken hans. Begge to pustet både tyngre og fortere nå.

– Nå MÅ jeg altså løpe! hvisket hun andpustent. – Men jeg kommer igjen i morgen – HELT sikkert!

Hun skyndte seg gjennom de tre innerste lagerrommene, og han fulgte etter den stramme, lille kjolekledte enden hennes opp trappen. Før han låste opp, dristet han seg til å klappe den kjærlig, og høstet bare et fornøyd knis til svar. Så var hun borte, og han sto tilbake med en knallhard, svulmende reisning.

Den ga seg ikke så lett, heller – selv ikke da han gjorde noe så prosaisk som å brygge seg en kopp te og innta et lett måltid av det han fant i skapet på kontoret. Deretter fant han ut at filmen var tørket tilstrekkelig til at han kunne lage bilder. Han laget flere kopier av hvert, for han hadde en liten, men eksklusiv kundekrets som kjøpte kopier av det meste han gjorde. Denne gangen hadde han ikke så mye dristig å tilby, men han visste at de fleste ville bli svært begeistret ved å oppdage at han hadde en ny modell! Og et par av bildene viste Adeline med et hemmelighetsfullt lite smil på leppene, mens hun viste frem de stramtsittende, hvite trusene sine. Han visste at han ville få inntrengende oppfordringer om å sende flere avslørende bilder av den unge skjønnheten – «gjerne ENDA dristigere! – hvis du skjønner hva jeg mener!»

Jada, han skjønte det svært godt – de fleste hadde vært hans kunder i nesten femogtyve år. Han visste han kunne stole på at de alle holdt de intime bildene strengt for seg selv – og han var uhyre tilbakeholden og streng med utvelgelsen av eventuelle nye kunder. Nå var det flere år siden han hadde lagt et par nye navn til sin eksklusive kundeliste.

For sikkerhets skyld lagret han de nye bildene på et bortgjemt sted i sine – måtte han motvillig innrømme – nokså overfylte lagerrom. Han hadde god oversikt, men det var nok bare han selv som ville kunne finne frem der. Det var nok best å ikke vise frem sin nye modell riktig ennå – før han visste hvor langt hun var villig til å gå!
Historien fortsætter under reklamen

Det slo ham med ett at – selv om hun hadde sagt – «jeg kommer igjen i morgen – helt sikkert!» – så hadde de jo ikke avtalt noe tidspunkt. Men hun fikk vel gitt ham et signal på en eller annen måte, tenkte han.

Nå hadde han ihvertfall noe å se frem til – og glede seg til! – håpet han!

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Reha

   24/08/2021 kl 21:27

   Det lyder da spændende hvad der skete i fortiden på All Virginskolen. Der er potentiale til mere 👍.

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     25/08/2021 kl 0:54 - som svar på Reha

     Tusen takk for interessen! 😁 Ja, jeg har da planer om en fortsettelse på historien. Hvor lang den blir, det gjenstår å se.

     Egentlig er jeg litt spent selv også! 😜

     0

     Besvar kommentar