Automatisk Google-oversættelse:

Til leserne

Historien foregår rundt 1920 – «den store krigen» ligger et par år bak oss. Folk som har råd til det, kjører rundt i biler i stedet for i staselige vogner med fire hester foran. Fremdeles er det er ikke så vanlig at jenter får videre utdanning etter den obligatoriske folkeskolen.

Søskenparet Bernhard og Agnete bor i et stort, romslig hus og leier ut hybler til piker fra velstående familier. Det ligger nemlig en privatskole i nærheten – beregnet nettopp for unge piker – som fører elevene frem til middelskoleeksamen – eventuelt også examen artium.

Disiplinen – både i hjem og skole – var atskillig strengere dengang enn det vi er vant til i dag. Blant annet var det tillatt med korporlig avstraffelse på skolen – noe som ble forbudt ved lov først i 1936.

*****

Kapittel 1 – De nye leieboerne

– Dette er jo et både propert og stilig værelse – ikke sant, småpiker? Den slanke – nesten radmagre, men svært stilig kledde – kvinnen så seg rundt med et kritisk blikk. – Stort og lyst og luftig – hver deres seng har dere også. Hun smilte nådig til sine to tvillingdøtre, som fulgte henne tett i hælene – som kyllinger etter en hønemor, tenkte Agnete og smilte innvendig, men uten å fortrekke en mine.

Isteden smilte hun takknemlig og nikket vennlig til sine to nye, unge leieboere.

– Badeværelsene ligger like overfor hverandre – her, pekte Agnete. – Dessverre må dere dele deres med én av de andre unge pikene, men vi mener at dette bare bidrar til å fremme vennskap og samarbeid. Så jeg håper de unge damene vil finne seg vel til rette her i vårt lille bofellesskap, smilte hun. – Hvis dere venter – kanskje en halvtimes tid – så kan dere få hilse på de andre leietagerne også – søte og veloppdragne unge damer, alle sammen.

Enkefru Juliane Wessel Mørck trakk frem sitt elegante lille gullur, som hun hadde i et tynt gullkjede om halsen. – Dessverre, jeg er redd jeg må løpe, for jeg har en viktig lunsjavtale, svarte hun. – Men vi har jo allerede en tydelig og omhyggelig nedskrevet kontrakt, behørig undertegnet av både Dem og Deres bror. Åja – det er sant!

Hun åpnet sin elegante lille håndveske og tok frem et lite stykke papir. – Her er en sjekk som dekker husleien frem til nyttår, erklærte hun forretningsmessig. – Dersom de unge damene er fornøyd, forlenger vi så avtalen ut skoleåret, ikke sant, småpiker?

Hennes døtre nikket – helt samtidig, som var deres vane. Agnete smilte til dem da hun mottok sjekken. Hun syntes å merke et litt misfornøyd drag over de unge ansiktene – sikkert fordi de var lei av å bli kalt «småpiker», tenkte hun. Det hadde hun for sin del ikke tenkt å gjøre, og hun visste at hennes bror ville tenke på samme måte.

– Det er helt utmerket, fru Wessel Mørck. Og De har jo allerede vårt visittkort med telefonnummer og det hele, så det er bare å ta kontakt når det måtte passe.

Juliane Wessel Mørck smilte, avmålt, men høflig, og rakte frem en liten, behansket hånd, med lange, men litt for tynne fingre. Deretter smilte hun til «småpikene» – vennlig, men ikke akkurat kjærlig, syntes Agnete. Det kriblet allerede forventningsfullt i den slanke, men også yppige kroppen hennes. Hun var selv mer enn klar for å fylle det tomrommet av utilfredsstilt morskjærlighet og – nærhet – som hun ante at hennes nye leieboere gikk og bar på. Og hun visste at hennes høyst virile – og lystne! – bror tenkte – og følte – på akkurat samme måte!

Agnete grep papirene som lå på bordet. – Bare et lite øyeblikk før De går, er De snill. Enkefruen så spørrende på henne og nikket. – Det gjelder punktet om avstraffelse for ulydighet og oppsetsighet, der vi har blitt enige om at det kan benyttes «passende og adekvate avstraffelsesmidler og metoder». Jeg vil gjerne at også pikene her vet hva det innebærer.

Fruen slo likegyldig ut med de magre hendene sine. – Det betyr at De kan straffe dem slik De ville straffe Deres egne barn, erklærte hun bestemt. – Fast og bestemt, men ikke overdrevet. Som det står i Skriften: – «Den som elsker sin sønn, tukter ham tidlig». Jeg har alltid ment at ordet «sønn» refererer seg til barn av begge kjønn.

– Altså også korporlig avstraffelse? fortsatte Agnete. Hun smilte unnskyldende.– Høyst sannsynlig vil det aldri bli nødvendig med slikt overfor disse veloppdragne unge damene, men jeg vet at skolen benytter det.

Enkefruen nikket. – Selvfølgelig. Ris er en naturlig del av barneoppdragelsen, fastslo hun. – Både naturlig og nødvendig, etter min mening. Hun sukket, litt overdrevent, etter Agnetes mening.

– Selv er jeg jo bare en svak kvinne, og småpikene vokser meg rent over hodet. Hun smilte litt tynt, idet hun reiste seg. – Så det blir snart altfor vanskelig for meg å – tukte dem på forsvarlig måte. Men De har jo en stor og kraftig mann i huset – Deres bror, som jeg såvidt har hilst på. Jeg er ikke i tvil om at han vil kunne svinge et tuktens ris over deres – deres – ehhhhmmm – over dem, dersom de skulle oppføre seg upassende.

Hun var blitt litt hektisk rød i kinnene, merket Agnete. Den magre kvinnen beveget seg raskt mot utgangen, med Agnete og tvillingene i hælene. I døren snudde hun seg og rakte sin behanskede hånd til begge døtrene. – Jeg regner med at dere oppfører dere som små damer, slik at det kanskje ikke blir nødvendig med så mange avstraffelser, avsluttet hun. Og med et blikk på Agnete tilføyde hun. – De har min fulle tillit og støtte når det gjelder pikenes oppdragelse, frøken Ågren, avsluttet hun.

Så nikket hun nådig til avskjed og trippet raskt ned de fem trappetrinnene til den hellelagte stien som førte til haveporten. Utenfor sto en imponerende, men skrikende – syntes både Agnete og tvillingene – gul Cadillac og ventet, med en tålmodig sjåfør bak rattet. Da han så fruen skride mot ham, hoppet han raskt ut av førersetet og holdt bakdøren åpen for henne. Hun nikket avmålt til ham også.

Et halvt minutt senere hostet motoren seg i gang, og bilen forsvant i en blåsort sky av eksos.

Jentene vinket ivrig etter sin mor, men Agnete syntes hun øynet et glimt av lettelse i de unge ansiktene. Hun følte det samme selv. Juliane Wessel Mørck var sikkert ikke lett å leve sammen med, selv om hun var mor aldri så mye, og tvillingene sto jo nå – etter hennes mening – på terskelen til å bli voksne.

Kanskje nettopp derfor! tenkte Agnete og smilte vennlig til de to ungpikene. – Kom, mine damer! inviterte hun. – Nå lager vi oss en kopp te og blir litt bedre kjent med hverandre.

De to forventningsfulle smilene virket både ekte og oppriktige, syntes Agnete.

Hun tok dem med inn i privatsalongen, en koselig liten stue, med en behagelig, stor sofa, flere lenestoler, et stort og et lite salongbord, flere høye, sortlakkerte bokreoler, og store, farverike og myke gulvtepper. På veggene hang det både ekte malerier og reproduksjoner.

Tvillingene kikket seg nysgjerrig rundt. – Her var det jo riktig koselig! utbrøt Julia beundrende. Hennes jevnaldrende søster nikket samtykkende. – Vi har et stort, fint hus, vi også, fortsatte Julia. – Med tepper på gulvene og dyre malerier på veggene. Men her er det så – koselig, liksom.

Hun gransket sofaen, det sortlakkerte salongbordet og de dype lenestolene. – Vi har sikkert like fine møbler, vi, avgjorde hun. – Men her er det – varmere, liksom – akkurat som om huset gjerne vil ta vennlig imot oss!

Ingrid, tvillingsøsteren, kniste forlegent, men nikket, og Julia lo også. – Det høres sikkert dumt ut! smilte hun – men det er liksom – det inntrykket jeg får – akkurat nå. Som om vi blir ønsket velkommen.

Hun lo av seg selv, og ble plutselig like forlegen som sin søster, men Agnete tok to skritt mot den rødmende tvillingen og grep begge hennes hender. – Det var riktig pent sagt, Julia, forsikret hun – og du har helt rett! Får jeg lov å gi deg – dere begge to – en velkomstklem?

Agnete merket seg at Julia rykket til, rødmet enda dypere, og det så ut som om hun ville avslå den vennlige invitasjonen – ihvertfall var den vennlig ment fra Agnetes side. Det skjønte snart Julia også, hun nikket svakt, og like etterpå lå det glødende kinnet hennes tett inntil Agnetes myke, runde og glatte, som duftet svakt av en parfyme som ingen av tvillingene hadde kjent tidligere.

Også Ingrid lot seg omfavne, mere villig og imøtekommende enn sin tvillingsøster. Allerede ved deres første kroppskontakt ante Agnete at det brant en uforløst – og kanskje uoppdaget lidenskap i denne tvillingen, kanskje ikke altfor dypt under overflaten heller! Sannsynligvis gjaldt det også for søsteren, Julia, selv om hun var tydelig mer reservert. Kanskje hun hadde hatt en ubehagelig opplevelse med fysisk nærhet? Hun gledet seg allerede til å finne det ut – i nært samarbeid med sin bror!

Agnete Ågren var nemlig bifil – og en lidenskapelig natur. Hun satte stor pris på het og vilter – eller øm og kjærlig – sengehygge med begge kjønn, og i likhet med sin bror hadde hun et særdeles godt øye til ungpiker på tvillingenes alder – femten år, husket hun fra leiekontrakten. Hjertet hennes slo allerede raskere da hun tenkte på hvilke spennende oppdagelser som lå foran både henne og broren i de nærmeste månedene.

Tvillingene ble gledelig overrasket da de satte seg til middagsbordet den kvelden. – Mmmmm, kalvestek! utbrøt Ingrid og slikket seg om munnen. – Det tror jeg er det beste jeg vet, altså! Søsteren nikket at hun var enig, og deres nye hybelvertinne smilte velvillig. – Vi legger vekt på at alle gjestene våre skal trives hos oss, erklærte hun. – Vi spiser sammen to ganger hver dag – frokost før dere går til skolen, og middag om kvelden, mens dere får servert lunsj på skolen. Er dere flinke til å lage mat? spurte hun. Begge ristet på hodet – helt samtidig. Agnete smilte.

– Det vil dere bli når dere har bodd her en stund, sa hun med trygg overbevisning, – Tre ganger i uken vil det nemlig være dere – altså dere fem jentene – som får ansvaret for å lage i stand middagen. Tvillingene sukket fortvilet.

– Vi har ALDRI laget mat selv! fortalte Julia motløst. – Vi har alltid hatt hushjelp, og mamma sier at hun skal se til at vi blir gift med velstående menn, som alltid vil sørge for at vi har nok av hjelp i huset.

Maria tok ordet. – Det er vel ikke mammaen deres som skal skaffe dere en ektemann! fnyste hun. – Det må dere da skaffe dere selv – en som dere liker godt – helst en dere elsker også – og som tar hensyn til hva DERE mener, slik at dere ikke bare blir hans slavinner – og mer eller mindre villige elskerinner!

Julia kniste forskrekket, litt overrasket over Marias indignerte utbrudd, og tvillingsøsteren hennes spurte – rødmende og litt forsiktig: – Ehmmmm – «elskerinne» – vi har nok støtt på det ordet et par ganger – i noen romaner vi har lest, men – vi er litt usikre på hva det egentlig betyr?

De tre eldre jentene kikket forundret på de to nykommerne, og Maria kniste litt. – Vet dere ikke det, altså? spurte Victoria forbauset, og begge tvillingene ristet på hodet – samtidig. – Ikke – helt, innrømmet Julia forlegent – men mamma ble litt sånn – stram i ansiktet da vi spurte henne, og da torde vi ikke spørre mere. Men vi tror nok at det er noe sånn – uskikkelig, kanskje.

De to søstrene kniste og rødmet. – Hva svarte mammaen deres da dere spurte, da? lød den dype og vennlige stemmen til deres nye husvert. Den store, skjeggprydede mannen satt tvers over bordet for de to tvillingene, som tidligere bare hadde håndhilst høflig på ham. Da hadde begge tenkt at han så streng ut – og kanskje litt farlig også. Men nå tittet Julia opp i et par brune øyne under buskede bryn og ble litt beroliget. – Så varme de er! tenkte hun spontant – han er kanskje en hyggelig mann likevel – og hun følte seg straks litt tryggere.

Men det var søsteren hennes som svarte på spørsmålet hans. – Mamma sa at – «det får dere tidsnok vite når dere blir voksne. Pene piker snakker ikke om slikt!»

De tre jentene som allerede hadde bodd der en stund, lo hjertelig, og Victoria nikket at hun forsto. – Noe slikt ville nok tanten min også ha sagt, smilte hun, og Maria nikket. – Min også – og min bestemor, innskjøt Helen raskt.

– Min bror og jeg tilbyr litt spesialopplæring for unge damer som dere, innskjøt Agnete. – Dere er jo snart i gifteferdig alder, og hvis dere vet mere om hvordan menn tenker og føler – og ikke minst, oppfører seg overfor kvinner, så vil dere føle dere sååå mye tryggere! Husk at dere alltid kan komme til oss med slike spørsmål som dere tidligere ikke har fått svar på – eller kanskje synes det er pinlig å spørre mamma eller pappa om. Vi lover at vi ikke vil bli fornærmet eller opprørt, uansett hva dere spør om! Det kan disse pikene her bevitne, ikke sant?

Hun rettet et spørrende blikk mot de tre mer erfarne leieboerne, og alle nikket samtykkende. – Faktisk, Bernhard, kom det fra Victoria – vil jeg gjerne ha en – ehhh – privat samtale med deg etter middagen – hvis du har anledning?

Tvillingene la merke til to ting – Victoria var blitt hektisk rød i kinnene – så hun var nok litt forlegen, tenkte de. Dessuten merket de seg at hun brukte fornavn på den voksne mannen, så hun kjente ham nok godt og følte seg helt trygg på ham. Godt å vite! tenkte begge to. Og Bernhard nikket og smilte velvillig.

– Er du ferdig med – – ? spurte han, og Victoria nikket bestemt. – Mmmm, jada – ferdig i går! smilte hun. Tvillingene gikk ut fra at hun mente skolearbeid eller andre pålagte oppgaver, men Maria og Helen visste bedre. De visste også godt hva den «private samtalen» ville gå ut på!

Men tvillingene hadde ennå ikke fått svaret på dette med «elskerinne», og det husket Maria. – En elskerinne er en kvinne som ligger med en mann uten at de er gift! erklærte hun, og opplevde at begge tvillingene rykket til og rødmet dypt. Det så alle de andre også, likevel presiserte Victoria med en lurt glimt i øyet: – Altså – at hun har sex med ham – uten at hun nødvendigvis ønsker seg barn.

De to nykommerne så på hverandre, fremdeles ildrøde i kinnene. Blikkene deres syntes å spørre – «hvem er den modigste av oss?»

Det viste seg å være Ingrid denne gangen. – Ehhhhh, stammet hun – «sex» – det ordet har vi heller aldri hørt – eller lest i noen av bøkene våre, men – – har det noe med å – å få barn å gjøre, altså?

De tre andre jentene brøt ut i spontan latter, men den forstummet brått da Agnete løftet en myndig hånd. – Ikke le av dem, mine damer! formante hun, og for en gangs skyld var det noe skarpt i stemmen hennes, syntes de alle sammen. Agnete fortsatte: – Dere var like uvitende, dere, da dere kom til oss – iallfall du, Victoria!

– Men du har vært svært ivrig til å lære, lød den dype, godmodige stemmen til Bernhard, og Maria og Helen, som satt ved siden av hverandre, hikstet av latter. – Ja, både ivrig – og villig! supplerte Maria, og det ble mere latter, som tvillingene riktignok ikke deltok i. De nøyde seg med å smile usikkert.

Agnete tok ordet igjen, denne gangen med varm og vennlig stemme, slik hun vanligvis var. – Ja, dette er blant de ting vi kommer til å snakke om i de hyggelige kveldsstundene våre, forsikret hun. – Dette er noe av det viktigste som unge mennesker må kjenne til, men la meg bare si ganske kort, Ingrid, at du har helt rett!

Hun rettet et mildt bebreidende blikk mot sine tre mer erfarne leieboere. – Husk nå på hvor lite dere visste for bare et år siden, formante hun – og husk å være så hyggelige og vennlige mot de nye gjestene våre som bare mulig!

De tre nikket og smilte unnskyldende til de rødmende tvillingene. – Det skal vi huske på, Agnete! fra Victoria. – Ja, unnskyld så mye! fra Helen. – Det er altså sååååå hyggelig å lære nye ting sammen! fra Maria. Den siste replikken utløste små, konspiratoriske knis fra alle de tre,

Men Bernhard smilte beroligende til tvillingene. – De har bodd her en stund, disse tre, forklarte han. – Og nå er de blitt så trygge på både seg selv – og på oss – at de vet at de kan snakke fritt om alt som ligger dem på hjertet. Jeg er sikker på at det vil bli slik med dere også etter hvert.

Ingen av de to søstrene sa noe til det, men de smilte og nikket takknemlig.

Under resten av måltidet ble det ikke sagt så mye, men alle jentene studerte hverandre så diskret som mulig, for de visste selvsagt at det ikke var «pent» å stirre for lenge på en person ad gangen. Men da de kom til den deilige desserten, hadde hver og en av dem dannet seg – iallfall et foreløpig inntrykk – av sine bordfeller.

Victoria var den eldste av jentene, det forsto tvillingene uten videre. Hun var den høyeste av dem alle, og selv om hun var fullt påkledd, ga hun inntrykk av å være en fullt utviklet kvinne – riktignok en ganske ung kvinne. Brystene hennes – eller «bysten», som de veloppdragne ungpikene tenkte på dem – var like fulle, runde og struttende som dem deres mørkhårede hybelvertinne hadde. Men Victoria var lyshåret, med blå øyne, og Agnete Ågren hadde nesten helt ravnsort hår. og mørkebrune, uttrykksfulle øyne. Hun virket nesten litt mystisk, syntes begge tvillingene, men Julia følte en underlig kribling i kroppen da blikkene deres møttes. Hun ante ikke hvorfor, men det gjorde Agnete, for hun følte det samme. Allerede nå gledet hun seg til å få bekreftet førsteinntrykket sitt. Hun smilte strålende til den lyshårede tvillingen, og hadde glede av å se henne rødme enda dypere og slå blikket ned.

For de unge tvillingene var ikke enegget, det var tydelig for dem alle, og det visste de godt selv også. Julia hadde langt, lyst hår, som var satt opp i to fletter som nådde henne til halvveis ned på ryggen, og Ingrids glinsende, mørkebrune hår var arrangert på akkurat samme måte. Sikkert noe deres mor har insistert på,tenkte Agnete.

Det var Victoria som først reiste seg fra bordet. – Tusen takk for deilig mat, Agnete! sa hun og neide yndig. De andre mumlet samtykkende, og neide pent, de også. – Vel bekomme, mine damer, smilte Agnete. – Nå må dere sørge for å bli godt kjent med hverandre, da, slik at dere blir gode venner. Da blir det så mye triveligere å bo sammen også.

Tvillingene nikket takknemlig, og Victoria tok ordet igjen, nå med blikket festet på den høyreiste, skjeggprydede husverten deres. – Er du ledig nå – Bernhard? spurte hun. Den sjarmerende rødmen farvet fremdeles de myke kinnene hennes, merket de andre. Mannen nikket vennlig. – Jada, Victoria, og i kveld har jeg ekstra god tid også, forsikret han. – Bare kom, du – så går vi inn i privaten. Dere andre kan jo gå i gang med den lille – velkomstseremonien vår, ikke sant?

Han blunket til søsteren og de to eldre jentene, som alle smilte og nikket. – Det skal vi gjøre, Bernhard, forsikret hans søster. – Ta deg bare ekstra godt av Victoria, du!

Tvillingene skjønte ikke helt hvorfor de to eldre jentene kniste så – uskikkelig – da de hørte det. Heller ikke visste de om knisingen gjaldt «velkomstseremonien» eller det at husets herre skulle «ta seg godt av» Victoria. Det siste hørtes jo bare hyggelig ut, syntes de. Men – kanskje fikk de vite det etter hvert.

Da Victoria forsvant – i hælene på – kunne de virkelig tenke på ham som bare «Bernhard»? – var det plutselig Helen som tok ordet. Hun var den som hadde sagt minst under hele måltidet, men nå var det som om hun tok kommandoen. Kanskje det var avtalt på forhånd, for den mørkhårede, litt lubne Maria hadde også et besluttsomt uttrykk i ansiktet, syntes begge tvillingene, men uten at de sa noe. De vekslet bare blikk seg imellom, mens de trasket etter de to eldre jentene inn på hvert sitt badeværelse. Helen sammen med Ingrid og Maria sammen med Julia. Dørene lot de imidlertid stå åpne, slik at de både kunne se hverandre – ihvertfall delvis – og snakke med hverandre.

Etter at Maria hadde skrudd på vannet for å fylle det romslige badekaret, så Julia med store øyne på at hun raskt begynte å kle av seg – bluse, undertrøye, underskjørt, og til slutt – et luftig, lite plagg som fikk den nyankomne til å snappe etter pusten. – Jøss! glapp det ut av henne, selv om hun visste at det ordet var det ikke pent å si – hv- hva er det DER for noe?

Maria kniste og smøg det florlette plagget nedover sine ganske runde hofter. Har du aldri sett et par truser før, eller? smilte hun ertende. – T- truser? stammet Julia forvirret. – B- bruker du slike – i stedet for – underbenklær, altså? Samtidig kunne hun nesten ikke rive øynene fra de yppige, runde – og nå helt nakne! – brystene til den mørkhårede skjønnheten.

Maria lo muntert, idet hun tok av seg det siste plagget og sto foran sin målløse, nye venninne – splitter naken og helt usjenert. – Truser ER det samme som underbenklær, fastslo hun. – Mye lettere og behageligere å ha på seg også.

– Og mye lettere å ta av seg, supplerte Helen smilende fra det andre baderommet. – Ja, det vet jo du alt om! ertet Maria, men Helen lot seg ikke affisere. – Sikkert ikke så mye som du! repliserte hun kvikt – for ikke å snakke om Victoria!

Maria nikket enig. – Det har du helt sikkert rett i, Helen, smilte hun. – Victoria har nok forlengst fått av seg det siste plagget, hun også – nå.

Tvillingene så forvirret på hverandre. – N- nå? undret Julia. – Men hun – hun skulle jo ha et – møte med herr – med Bernhard?

Helen og Maria nikket – helt samtidig. – Det skulle hun, ja, kom det fra Helen. – Det skulle hun så avgjort! supplerte Maria. Begge hadde et litt underfundig smil om munnen, som de to uskyldige tvillingene ikke helt forsto.

– Og Bernhard sa at han hadde ekstra god tid i kveld! tilføyde Helen.
Historien fortsætter under reklamen

Tvillingene skjønte ikke hvorfor de to eldre jentene lo så godt og hjertelig av akkurat det. Men de rakk ikke å tenke noe mere over det før de ble kommandert opp i hvert sitt badekar.
* * *
(Fortsettelse følger)

1 kommentar

1. TSAA

   04/07/2023 kl 9:26

   Bra. Håper på en del 2, 3, 4 osv.

   4+

   Besvar kommentar