Arild ble stående på kne mellom de smekre, muskuløse lårene hennes og beundre synet at den svulmende maven

Forfatter: OnkelWaldo

Automatisk Google-oversættelse:

Dette er en oppfølger til novellen «Kikkerne», der det fjerde og siste kapitlet ble publisert i mai for tre år siden.
* * *

– Renate, kan du hjelpe meg litt med denne matteoppgaven, er du snill! Jeg får feil løsning hver gang, jo!

Hans elskede samboer kom smilende inn fra kjøkkenet, og Arild så henført på henne. Maven svulmet tydelig, nå som hun var over fem måneder på vei, men selv om den smekre, spenstige kroppen hennes forandret seg, nesten fra uke til øke, følte den unge gutten at han ble bare mer og mer forelsket.

Hun kom bort til ham, der han satt ved det store bordet i Carinas romslige spisestue og bøyde seg over de oppslåtte heftene på bordet. Arild la hånden kjærlig om den drøye midjen hennes, og hun kysset ham ømt på kinnet.

– Nå er jo ikke matematikk min spesialitet, akkurat, vet du, smilte hun – men vi kan jo kikke på det sammen.

Hun smøg seg ned på hans høyre lår – fremdeles var ikke maven hennes større enn at det var god plass mellom de to og bordplaten.

Arild la armen om henne og snuste på halsen hennes. Renate kniste som en jentunge.

– Du kiler, smilte hun – og da kan jeg ikke konsentrere meg!

Hun kikket ned i den oppslåtte kladdeboken, som var i A4-format.

– Du har jo løst oppgaven, jo! Hva er det du vil jeg skal hjelpe deg med?

Hendene hans hadde allerede begynt å vandre over de fristende kurvene hennes. Fremdeles var hun slank, fremdeles trente hun hver dag, riktignok vokste maven hennes stadig, men bare ganske langsomt.

Han strakte opp sin venstre hånd og snudde ansiktet hennes mot seg.

– Det jeg trenger aller mest, er litt TLC! mumlet han og søkte munnen hennes med sin. Renate lo mens de kysset hverandre, og da leppene deres skilte lag igjen, pustet hun:

– Fikk du ikke nok av det i natt, da, elsklingen min?

Arild ristet på hodet. – Du var aldeles deilig, som vanlig, men «nok», det får jeg nok aldri! Dessuten – «Tender Loving Care» betyr mer enn bare sex, vet du.

Han ble plutselig alvorlig. – Jeg elsker deg altså så høyt, Renate, at det verker i brystet! Jeg føler at jeg har møtt den fullkomne kvinne, og at jeg lærer noe nytt – om deg – og av deg – hver eneste dag! Og hver eneste lille detalj får meg til å elske deg enda litt mere!

Han kysset henne igjen, og Renate følte at hun fikk en klump i halsen. Hun ble rent forbauset over seg selv, for hun hadde alltid tenkt på seg selv som en «matter-of-fact-woman», hun var en kvinne som sjelden gråt, og det var ikke ofte hun viste sterke følelser, heller. Med ett lurte hun på om Arild kanskje var i tvil om hun elsket ham, siden hun ikke viste det så tydelig? Men nå ble hun beveget på grunn av den uforbeholdne kjærlighetserklæringen fra den unge gutten. Hun husket så tydelig den scenen i bilen, da hun kjørte ham til Oslo for første gang, og da hun hadde sagt ja til å bli hans midlertidige kjæreste. Hun husket tårene som hadde piplet ut av øynene hans – tårer av pur glede. Hun måtte for all del ikke såre ham!

Nå kysset hun ham tilbake og følte at grepet fra de sterke guttearmene strammet seg om henne. De trente ofte sammen, Renate hadde tatt med seg tredemøllen sin, manualene sine også, men dem var det Arild som brukte mest. Hun likte best å løpe, og han fulgte henne trofast på alle løpeturene. Etter hvert var han blitt svært flink til å holde følge, og hun regnet med at han ville gå forbi henne om ikke så altfor lenge. Det var nok også begrenset hvor mye hun kunne anstrenge kroppen, nå som den stadig vokste og ble tyngre. Men hun visste at det var viktig at gravide kvinner holdt seg i god form.

– Så det er ikke sex du er ute etter nå, altså? smilte hun. Arild ristet på hodet.

– Nei, ikke akkurat nå, men jeg kunne godt tenke meg å ta en pause fra lekselesingen og forflytte meg ned til rommet vårt. Ole Petter og Carina er ute og – shopper, tror jeg, og jeg vet ikke riktig når de kommer hjem.

Hånd i hånd gikk de ned den teppebelagte trappen som førte til kjelleretasjen. På rommet sitt la de seg på sengen, uten å låse døren bak seg. De visste at ingen av de to andre ville komme inn uten å banke på.

De tok ikke av seg klærne, heller, men la seg tett inntil hverandre, ansikt til ansikt. Mot brystet sitt kunne Arild føle at Renates bryster var blitt fullere, men siden det fremdeles var fire måneder igjen til hun skulle føde, hadde de nok ikke nådd sin fulle størrelse ennå. Og maven hennes hadde egentlig bare så vidt begynt å runde seg.

Arild smøg armene sine om henne igjen, og kysset henne, men denne gangen lot de bare leppene hvile mot hverandre.

– Jeg vil så inderlig gjerne føle – nærheten din! hvisket han i øret hennes. Renate kunne føle at hennes unge kjæreste hadde reisning, men han foretok seg ingenting seksuelt, lot bare hånden sin kjærtegne ansiktet hennes. De smekre, men sterke guttefingrene fulgte konturene i kinnene hennes, øyebrynene, haken og leppene – uendelig varsomt, uendelig ømt, og hun følte igjen denne underlige, behagelig verkingen i brystet som hun ikke helt kunne forklare – og som hun ikke kunne huske å ha opplevd med noen mann tidligere.

Som den voksne kvinnen hun var, hadde Renate selvsagt gjort sine seksuelle erfaringer opp gjennom årene, men forholdene hadde gjerne vært relativt kortvarige – det lengste på knapt tre måneder. Og det hadde gjerne vært seksuell tilfredsstillelse som hadde vært hovedhensikten med forholdene. Ordet «kjærlighet» hadde knapt vært nevnt, men i løpet av de siste månedene hadde Renate kommet på at hun faktisk aldri hadde sagt «de tre magiske ordene» til noen av sine tidligere sengepartnere. Men nå som hun var sammen med Arild – han hadde erklært sin uforbeholdne kjærlighet til henne – gjentatte ganger, og til sin egen overraskelse hadde hun svart på samme måte. Denne unge gutten, som fremdeles manglet et par måneder på de seksten, var faktisk den første som hadde fått høre ordene «jeg elsker deg» fra hennes munn. Fremdeles var hun overrasket, nesten sjokkert, over seg selv, hver gang hun tenkte på det.

Arild merket seg at hans «voksenkjæreste» lå stille og tankefull i armene hans. Hun var hans aller første kjærlighet, men selvsagt visste han godt at hun hadde vært sammen med flere menn før hun traff ham. Merkelig nok var han ikke sjalu, men samtidig var han glad for at hun ikke hadde fortalt et eneste ord om noen av dem, heller. – De er fortid, var den eneste kommentaren som hadde kommet fra henne – «water under the bridge», som de sier på engelsk, hadde hun tilføyd. Og Arild hadde sagt – med stort alvor og dyp inderlighet: – Jeg vet selvsagt at jeg ikke var din første elsker – men jeg håper så inderlig å bli din siste! For det hadde han høstet et varmt og langvarig kyss – og en nesten brutal omfavnelse. For de slanke armene til Renate Almqvist var utrolig sterke, det hadde han erfart flere ganger.

– Heldigvis har hun aldri vært skikkelig sint på meg! tenkte han med et innvendig smil. – Da hadde jeg vel fått juling også!

Han var for ung til å ha hatt noen «fortid» med det annet kjønn, han hadde bare fått noen klemmer og kyss, både fra jenter som var yngre enn ham selv og fra et par jevnaldrende. Iblant hadde han fått lov å kjenne på puppene til noen av dem – alltid bare utenpå blusene deres – men ordentlig sex hadde han ikke hatt før den – nesten fantastiske opplevelsen sist sommer, på Carinas hytte.

Nå trakk han seg noen centimeter bort fra henne og begynte å åpne de små knappene i blusen hennes. Renate smilte dovent til ham og fingrene hennes fikk det plutselig travelt med buksesmekken hans. Men han stanset henne.

– Nei, ikke sex nå, smilte han. – Jeg vil bare så gjerne se – og ta på maven din. Der hvor lille-Renate bor! Hun hadde vært til svangerskapskontroll et par ganger, og han visste at hun hadde gjennomgått ultralydundersøkelse, noe som var ganske nytt. Nå visste de at hun skulle få en liten datter om fire måneder – hans aller første datter. Både hennes og hans første barn, minnet han seg selv om.

Den blivende mammaen lo en lav, kjælen latter, og lot ham fullføre oppgaven han hadde begynt på. Da blusen var åpen helt ned til skjørtekanten, strøk han flikene til hver side, slik at de svulmende brystene kunne strutte fritt, riktignok dekket av en hvit, blondebesatt bh.

Han la en varm hånd på hennes stramme mave, som nå viste tydelig at det bodde et levende, lite vesen der inne. Renate studerte det henførte blikket i øynene hans, mens han strøk den spente huden – oppover og nedover – frem og tilbake, stadig langsomt og dvelende – og uendelig ømt. Så bøyde han seg over henne og kysset navlen hennes, stakk tungespissen forsiktig inn, slik at det gikk skarpe, små ilninger gjennom hele henne. Renate vred på seg og kniste lavt, fordi det kilte så intenst.

– Du er så vidunderlig levende, elskede! mumlet han mot maven hennes. – Og akkurat nå er du dobbelt levende, for like her inne vokser det en liten kopi av deg! Hans beundrende blikk fulgte det fine, nesten usynlige nettverket av blå, hårtynne årer som han så vidt kunne skimte innenfor den stramme, glatte huden. – Jeg elsker hver eneste lille pore av huden din, mumlet han – og hver eneste uerstattelige lille celle i kroppen din! Leppene hans laget et fjærlett, men fuktig spor over det stramme maveskinnet og ned mot skjørtelinningen.

Renate lo, en lav og sensuell latter, som Arild aldri kunne stå for.

– Halvparten av henne er jo en kopi av deg, da! smilte hun. Helt mot sin vilje begynte hun å bli kåt. Hun kastet et blikk på den halvt oppknappede buksesmekken hans, der svulmet det hvite bomullstøyet ut gjennom åpningen og avslørte tilstanden hans.

– Jeg vet at du ikke var ute etter sex denne gangen, hvisket hun – men jeg har altså så lyst på deg – nå!

Hun strakte frem en inviterende hånd og rørte lett ved den struttende utposningen, der fuktigheten så smått begynte å sive ut gjennom trusestoffet. Selv om hennes ømhet for ham nesten gjorde vondt i halsen, følte hun kjønnet sitt svulme og åpne seg i forventning.

– Ja, elskede! hvisket hun mykt. – Kom! – la ham hilse på henne!

Det gikk fort for dem begge å bli helt nakne. Arild ble stående på kne mellom de smekre, muskuløse lårene hennes og beundre synet at den svulmende maven, som var enda tydeligere nå som hun lå på ryggen.

– Renate, det – det er så uendelig vakkert! hvisket han, så lavt at hun nesten ikke kunne høre ham. Pikken hans pekte nesten rett oppover, men han gjorde ikke tegn til å bruke den, selv ikke da hans gravide kjæreste roterte innbydende med hoftene, smilte – og begynte å kjæle med seg selv, noe hun sjelden gjorde.

Isteden krummet han seg sammen, bøyde seg ned og kysset den glinsende åpningen, noe han gjorde stadig oftere, fordi han visste at det tente henne ekstra. Nå, imidlertid, var de små kyssene hans lette, men dvelende, nesten andektige, følte hun. En nesten ulidelig, varm og kriblende spenning bygde seg langsomt opp i henne. Den unge gutten hennes var slik en varm, oppmerksom og ikke minst – hensynsfull elsker.

– Åååhh, Arild! hikstet hun – vær så snill – kom inn i meg – nååååå! Øynene hennes gled halvt igjen, hun spente hoftene og klynket av lyst, og endelig kom han over henne – trengte inn – nesten uutholdelig langsomt – og ble der – i henne – uten å bevege seg.

Da hun åpnet øynene igjen, møtte hun blikket hans bare få centimeter fra sitt eget. Han var dypt inni henne nå, pulserende hard, som han alltid var, men det beundrende, nesten tilbedende blikket hans fikk henne til å smelte aldeles. Hun strakte opp armene, smøg dem om den smale nakken hans og trakk den slanke guttekroppen tett, tett inntil seg. Ømheten vellet opp i henne, inntil den føltes nesten som gråt, hun klemte ham hardt og hvisket halvkvalt i øret hans:

– Åååhhh, Arild – jeg elsker deg så utrolig høyt!

I løpet av sitt seks måneder lange forhold hadde de begge gjentatt de tre ordene for hverandre mange ganger, men Arild følte at dette var var første gang han hadde hørt henne erklære sin kjærlighet så inderlig, så – oppriktig! Han knuget henne tilbake og mumlet:

– Du stjal min replikk, du! Det er jo jeg som skal si det der!

De lo lavt sammen, kyssene ble stadig hetere og mer lidenskapelig, og – endelig! – tenkte Renate – endelig begynte han å bevege seg i henne, slik hun hadde lengtet etter. Hun lo henrykt og møtte støtene hans, som ble stadig heftigere. – Jeg – elsker – deg! stønnet hun, og følte at hun virkelig mente det, at følelsen av kjærlighet ble stadig sterkere for hver gang hun hikstet frem ordene. – Jeg – elsker – deg! – Jeg – elsker – deg! – Jeg – elsker – deg! – og nå våget også Arild å tro på henne, tro at hun virkelig mente det.

Vissheten om det tok han så sterkt at han måtte anstrenge seg for ikke å briste i gråt, men han klarte ikke å forhindre at tårene dryppet ned i ansiktet hennes, stadig mens kroppene deres beveget seg i fullkommen harmoni. Han begynte å si ordene samtidig med henne – i duett – og snart lød det – tostemt: – Jeg – elsker – deg! – Jeg – elsker – deg! – Jeg – elsker – deg! – inntil munnene deres fant hverandre og det ble stille – ihvertfall nesten. Bare lyden av to nakne kropper i felles rytme kunne høres i det vinterstille kjellerværelset.

Dette elskovsmøtet deres – ingen av dem tenkte noen gang på det som et «knull», selv ikke lenge etterpå – ble både langsommere, ømmere – og mere langvarig enn noe de hadde opplevd før. Selv ikke Renate hadde opplevd så inderlig elskov sammen med noen av sine tidligere partnere – hun tenkte nesten aldri på dem som «tidligere kjærester», heller. Deres felles klimaks var heller ikke voldsomt, men ytterst velkomment, faktisk føltes det helt nytt denne gangen, selv om de hadde opplevd utallige orgasmer sammen før også.

Etterpå bare lå de i hverandres armer og nøt – både nærheten og samfølelsen – og kjærligheten! Særlig Renate undret seg stort. Tenk at hun skulle bli nesten tredve år før hun følte at hun virkelig elsket noen! Det var også først denne dagen – denne spesielle dagen – at hun virkelig gledet seg til å bli mor – til å bli mamma til Arilds barn!

Hun følte seg trygg på at hennes unge kjæreste ville bli en god far også. I løpet av det halve året de hadde bodd her, hadde det hendt at enten hun eller Carina hadde fått besøk av noen av sine tidligere venner – ja, de fleste av dem var det fortsatt – og at både Ole-Petter og Arild hadde sittet sammen med dem. Ole-Petter var den mer utadvendte og livlige typen, som gjerne ytret seg uten å tenke så nøye over hva han sa, mens Arild var mere lyttende, mer ettertenksom, og når han først sa noe, var det ofte i form av et spørsmål, som viste at han hadde hørt etter, at han hadde forstått, men at han også gjerne ville vite mer. Og noen ganger hadde hennes voksne venner latt seg imponere – eller blitt svar skyldig. – Det skal jeg sannelig undersøke nærmere! hadde gjerne vært deres reaksjon. – Takk skal du ha, Arild.

Renate hadde faktisk kunnet observere – på nært hold – at hennes samboer modnet og ble stadig mere voksen, om ikke akkurat fra dag til dag, så ihvertfall fra den ene måneden til den neste. Mens Carina hadde betrodd henne at hennes unge elsker stadig var like gutteaktig, like morsom og spøkefull – men også like lidenskapelig forelsket i sin modne, yppige samboer.

– Han knuller meg like intenst hver eneste natt! hadde hun hvisket til Renate – hvisket, selv om begge guttene akkurat da satt nede i første etasje og snakket om fotball. – Jeg tror han går inn for å gjøre meg gravid, for han har blitt enda ivrigere etter at du ble det!

Det hadde vært fire – fem uker siden de to venninnene hadde hatt den fortrolige samtalen, og Renate smilte ved tanken. Nå lå den unge, blivende pappaen ved hennes skulder og hvilte, stadig med en øm og kjærlig hånd på hennes runde mave, og med en halvstiv penis mot utsiden av det høyre låret hennes. Litt dovent undret hun på om den kom til å bevege seg over til innsiden – enda en gang!

– Vi elsker hver natt, vi også, hadde hun betrodd Carina den gangen. og det var sant.

Fremdeles var det ihvertfall nesten sant. Men han hadde blitt mer omsorgsfull nå, mere avventende, og stadig oftere var det hun som måtte ta initiativet. – Jeg er ikke noen skjør porselensfigur selv om jeg er gravid! hadde hun smilt til ham ved et par anledninger. – Jeg vet det, elskede, hadde han svart. – Og du blir bare mer og mer tiltrekkende for hver eneste halvkilo du legger på deg!

– Det er for det meste bare vann! hadde hun sagt, litt spøkefullt. Men Arild hadde nikket, like alvorlig. – Jeg vet det også, Renate. En vannpute – som beskytter det lille livet der inne. Lille Renate, jeg elsker henne allerede! Eller – jeg elsker deg dobbelt så mye som før, for – for – – ja du vet hva jeg mener!

Han hadde knuget henne inn til seg, og hun hadde følt tårene hans mot kinnet. Og hjertet hennes hadde svulmet og verket av bare ømhet. Hun visste at det var en klisjé, og innvendig lo hun av seg selv. Men likevel – det var slik hun følte det.

Det gikk i inngangsdøren, og hun løftet hodet og lyttet. Carina og Ole-Petter var kommet tilbake fra shoppingturen sin. Hun hørte Carinas lystige latter og Ole-Petter som ertet henne godmodig, som han så ofte gjorde. Tydeligvis forsvant de ut på kjøkkenet, begge to, for det ble stille en stund.

Så hørte hun venninnens stemme: – Renate – Arild – kom opp, er dere snille. Vi har kjøpt et par flasker vin – og kake. Kommer dere?

– Om ti minutter, ropte Renate tilbake. De måtte kle på seg, hun måtte tisse, børste håret og pusse tennene. Arild trakk seg litt motvillig bort fra henne og reiste seg. Pikken hans var ikke helt slapp ennå, men nå pekte den nedover.

– Den våkner nok i natt igjen, skal du se! smilte Renate.

– Mmmm, den pleier jo det, blunket Arild og kysset sin gravide kjæreste ømt – på kinnet denne gangen. – Vin – og kake – har de vunnet i tipping, eller?

På ren impuls sa hun: – Ta på deg den peneste dressjakken din, er du snill – og en pen skjorte!

Arild så forbløffet på henne. – Jeg har jo bare én dressjakke, smilte han. – Men hvorfor det da?

– Jeg tror det er noe de vil feire, svarte Renate. – Når har Ole-Petter bursdag?

Arild tenkte seg om. – Om – to uker, svarte han. Han er omtrent seks uker eldre enn meg.

– Hmmm, da kan det ikke være det, sa Renate tankefullt. Likevel tok hun på seg en rød og hvit bluse med paljetter. Arild plystret anerkjennende, og Renate smilte.

. Kanskje de virkelig HAR vunnet i tipping, lo hun. – Carina leverer jo trofast tippelappen inn hver onsdag, så.

Men det hadde de ikke. Da Arild og Renate kom opp, var det dekket pent på salongbordet, med det som Renate visste var Carinas beste asjetter, de peneste koppene og skålene, og vinglass av ekte krystall, som hun bare tok frem ved spesielle anledninger

Ole-Petter hilste vennene sine hjertelig velkommen. – Bare sitt ned, Carina kommer straks, opplyste han. Han hadde nettopp trukket opp en vinflaske, og nå skjenket han i alle fire glassene. Selv ble han stående

De nyankomne sank ned i sofaen, så på hverandre og nikket umerkelig – «jada, du har nok rett», for det lyste liksom glede og stolthet ut av Ole-Petters ansikt. Noe måtte ihvertfall ha skjedd, tenkte de begge to.

Carina kom inn fra kjøkkenet, bærende på et kakefat, der det sto en ikke altfor stor, men vakkert pyntet bløtkake – med tre lys på! Hun satte den på bordet, strøk av en fyrstikk og tente dem. Deretter satte hun seg, men Ole-Petter ble fremdeles stående, nå med et vinglass i hånden. Smilet hans gikk nesten fra øre til øre.

– Jeg foreslår at dere reiser dere og blir med på en skål for min elskede – Carina! forkynte han og slo ut med den ene hånden – heldigvis den som ikke holdt glasset!

Både Arild og Renate gjorde som han sa, og Carina blåste ut ett av de små lysene, mens hennes unge kjæreste satte seg.

Deretter var det hun som reiste seg opp, hevet glasset og utbrakte en skål for «min elskede, vidunderlige – og virile – Ole-Petter!» Hennes unge elsker blåste pliktskyldigst ut det andre lyset.

Renate hadde forlengst merket seg at hennes gode venninne også hadde tatt på seg sin peneste bluse, i en nydelig pastell blåfarge, foruten perleøredobber og et dobbelt perlekjede om halsen, som Renate ikke engang visste om at hun hadde!

Arilds blikk var festet på Carinas svulmende bryster, som nå syntes å tre enda tydeligere frem under den tynne silkeblusen. Han lurte på hva de skulle feire.

Det fikk han vite i neste øyeblikk, for nå slo Ole-Petter lett på glasset med en liten dessertgaffel, men ble sittende.

– Jeg vil gjerne få utbringe en skål for vår lille sønn! erklærte han. – Han kommer til å bli født tre måneder etter din datter, Arild – din og Renates, la han raskt til.

Både Arild og Renate var stumme av overraskelse. Så reiste de seg og ga sine venner hver sin gode og hjertevarme klem.

– Gratulerer, begge to! smilte Renate. – Nå får vi bare håpe at de to småtassene blir riktig gode venner!
Historien fortsætter under reklamen

– Og kanskje kjærester – om femten – seksten år! tilføyde Arild.

Det nikket de til, alle fire.

5 kommentarer

1. Felix

   18/05/2024 kl 21:04

   Hej OnkelWaldo

   Det var en lidt anderledes novelle end dem jeg ellers har læst fra din hånd, , men stadigt en letlæselig og velfortalt historie.

   Jeg nyder hver gang du tager en ældre novelle op og laver et ekstra kapittel.

   Tak for den.

   Bh. Felix✏️

   3+

   Besvar kommentar
2. Reha

   18/05/2024 kl 7:09

   Hej Onkel Waldo. En virkelig skøn opfølgning af Kikkerne, med en rigtig god dialog, men hvorfor er den ikke med på din forfatterliste? Bliv bare ved med at overraske 😉.

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     18/05/2024 kl 7:39 - som svar på Reha

     Den kom der – lige nu! 😁👍

     2+

     Besvar kommentar
3. Spankmaster

   17/05/2024 kl 23:53

   Det var en veldig artig vinkling på historien. At du drar inn Renate og setter dermed en føring for videre historie. Veldig velskrevet, som vanlig…

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     18/05/2024 kl 5:18 - som svar på Spankmaster

     Tusen takk for rosen, men – «drar inn Renate»? Den skjønte jeg ikke helt. Renate Almqvist har vært med helt fra det aller første kapitlet av «Kikkerne». Så denne historien utgjør snarere en slags avslutning. Det var ihvertfall min tanke da jeg skrev den.

     2+

     Besvar kommentar