Han ville rekke å knulle både kåte Jacqueline og den yngre søsteren hennes, men han likte ikke stress, han hatet å skynde seg

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Alle hadde reist seg fra sengen, Jackie og Marilyn følte at noe fuktig begynte å piple ned langs lårene deres. – Kan vi få lov å ta en dusj? spurte Marilyn ydmykt, hun var blitt flink til å spille rollen sin. Elroy nikket. – Det var nettopp det jeg trodde dere trengte! humret han. – Og pass nå på å vaske dere godt mellom bena! Han lo – høyt og muntert, mens begge de to voldtektsofrene hans rødmet. Raskt tok han på seg klærne, men nektet Debbie å gjøre det samme. – Du er så aldeles henrivende når du er naken! smilte han og la sin kraftige arm om skuldrene hennes. Sammen forsvant de ut av døren.

Marilyn så engstelig etter dem. – Tror du at han – – gjør noe med henne der nede? spurte hun bekymret. Jackie ristet på hodet. – Nei, han vil nok ha en behagelig seng å – å leke i, svarte hun – og skremte tilskuere, ikke minst!

Begge grøsset – både fryktsomt og – måtte de motstrebende innrømme for seg selv – det kriblet i maven ved tanken på det som skulle skje senere – skjønt Marilyn var spesielt engstelig når hun tenkte på at han kanskje kunne – rett og slett skade den yngste datteren hennes med det skremmende utstyret sitt!

Nede i kjøkkenet klappet Elroy Debbie på hennes velskapte rumpe og satte henne i gang med å finne frem pizza, glass, bestikk, drikkevarer og servietter – ja, du vet nok selv hva som trengs, Debbie! erklærte han med bestemt stemme. – Og du blir akkurat HER – på kjøkkenet – til jeg kommer og henter deg!

Elroy var nemlig spent på hva som fantes på telefonsvareren – det eneste usikkerhetsmomentet i hans grundige og omstendelige planlegging – det kunne ligge beskjeder der som det var umulig å forutse. Han gikk inn i stuen, der den avanserte satellittelefonen befant seg og oppdaget at det lille lyset på svareren blinket iherdig. Så tok han på seg et par tynne kirurghansker, deretter satte han øreproppene på plass, slik at lyden ikke skulle slippe ut i rommet, skjønt det var høyst usannsynlig at Debbie ute på kjøkkenet ville kunne høre noe uansett, ettersom døren var lukket. Men han tok ingen sjanser.

Det var ikke mindre enn ni meldinger på telefonsvareren – alle fra Marilyns kjærlige – men altså ikke så trofaste – ektemann. De første tre var bare vennlige og omtenksomme – han håpet at de alle tre hadde kommet vel frem osv. – de neste to – der lurte han på hvorfor hun ikke ringte tilbake – «har dere virkelig tatt en SÅ lang vandretur i skogen?» – melding nummer seks ga henne faktisk streng ordre om å ringe tilbake – «så snart du kommer inn av døren!» – melding nummer syv lød: – «Marilyn, dette er viktig – jeg MÅ altså snakke med deg så fort som mulig!» – den åttende: – «nå begynner jeg faktisk å bli engstelig for dere! – dessuten har det hendt noe som det er HELT NØDVENDIG at jeg får snakke med deg om!» – og den siste: – «hvis du ikke ringer tilbake innen en time, så ringer jeg til Jack Hawley og ber ham dra bort og sjekke om noe er i veien!»

Den siste meldingen var en halv time gammel. Elroy hadde sjekket opp alle de bekjente av familien som bodde innenfor en radius av ca. femti kilometer fra det luksuriøse feriestedet, og Jack Hawley bodde ca. førti km unna. Han regnet fort etter – Hawley var en kar på femogseksti år, han reagerte ganske sikkert ikke lynraskt når han fikk ordre om å dra bort og sjekke – han kunne ikke kjøre særlig fort – ikke de siste tyve kilometerne, ihvertfall –altså – den varslede halvtimen fra Albert,pluss – kanskje tre kvarter, han kunne ikke være her på under en time og et kvarter, iallfall.

Han ville rekke å knulle både kåte Jacqueline og den yngre søsteren hennes, men han likte ikke stress, han hatet å skynde seg, og sett at Albert ringte til Hawley FØR det var gått en halvtime? – kanskje han var på vei allerede? Sannsynligvis hadde han nøkkel også. Selvfølgelig kunne han nøye seg med å ta møydommen til søte, unge Deborah, men nå hadde han allerede en bekymret klump i maveregionen, så han tvilte på om han ville få noen særlig glede av det. Synd – men nei – det fikk være!

Han visste at han ikke hadde etterlatt seg, hverken fingeravtrykk eller andre spor, under de tidligere besøkene i huset – men hva med i dag? Han fant frem en myk fløyelsklut og tørket omhyggelig både telefon og svarer. Håndtakene på utgangsdøren ville han rengjøre når han forlot huset. Ellers hadde han vært omhyggelig med å ikke berøre noe i første etasje under «inspeksjonen» sammen med de tre kvinnene. Egentlig hadde han berørt bare den nakne huden til de tre – og de lengtet alle etter en dusj, sikkert også Debbie, selv om hun altså fremdeles var jomfru – beklageligvis! – tenkte Elroy og smilte bistert for seg selv.

I det samme ropte Debbie fra kjøkkenet at maten var klar. Det passet jo utmerket, bortsett fra at han selv ikke ville gi seg tid til å spise noe, selv om pizzalukten var aldri så fristende. Det rumlet faktisk i maven hans også, men det fikk også være. Han gikk ut i kjøkkenet og ga ordre til den fremdeles nakne og fremdeles like fristende Debbie om å bære pizzaene med tilbehør opp til «the master bedroom». – Jeg regner med at alle er sultne nå! smilte han, men Debbie smilte ikke tilbake – hun tenkte sikkert på det hun kom til å oppleve når pizzaene var fortært! Det hun TRODDE hun ville oppleve! tenkte Elroy – håper hun ikke blir altfor skuffet! Han flirte innvendig.

Oppe i soverommet ga han dem en forklaring som han hadde improvisert i all hast: – Jeg trodde egentlig jeg hadde ferie, men nå har politimesteren selv ringt meg og rett og slett beordret meg til et oppdrag! Jeg har allerede begynt å forberede meg! Han viste frem de hanskekledde hendene sine.

Mens de tre spiste, gikk han rundt og plukket med seg de små, skjulte kameraene sine og puttet dem i lommen. Likeledes spente han på seg det falske revolverbeltet. – Heldigvis har jeg et ekte våpen i bilen! smilte han, – men det blir antagelig ikke bruk for det, for det finnes allerede et drapsåsted. Derfor disse hanskene!

Fra en av brystlommene fant han frem en ørliten tingest som han plasserte på toppen av det store klesskapet. – Dette er ikke et kamera, forklarte han, – men den oppfanger og sender lydsignaler innenfor en radius av femti kilometer. Åstedet ligger bare tredve kilometer borte, så jeg kan følge med på alt dere sier og gjør, selv om jeg ikke kan SE dere. Dere oppholder dere her inntil jeg kommer tilbake – det burde ikke ta mere enn et par timer. Lukk ikke opp for NOEN! advarte han – som dere sikkert skjønner, er det en eller flere av disse rømte fangene som står bak den forbrytelsen – det drapet! – som jeg er på vei til nå! Hold dere her i soverommet, det er det tryggeste! Hvis jeg ikke er tilbake innen – la oss si seks timer – da har det høyst sannsynlig skjedd noe alvorlig med meg også! Politifolk kan også bli drept, vet dere! Tingesten han etterlot seg, var i virkeligheten en bitteliten radio, som man kunne kjøpe i en hvilken som helst leketøysforretning.

Blikket hans falt på unge Debbie, som hadde et lettet, men samtidig engstelig uttrykk i ansiktet. – Beklager at du blir nødt til å vente på den store opplevelsen et par-tre timer til, søta! smilte han – men så er jeg selvsagt dobbelt så opplagt når jeg kommer igjen – og da lover jeg at vi skal kose oss – hele natten! Jeg tror jeg stjeler et lite kyss, jeg – bare som en forsmak!

Han grep Debbie om det slanke livet, løftet henne opp og kysset henne – ikke hardt og brutalt, men bestemt, krevende – og lenge! Det gikk nesten et fullt minutt før han satte henne ned på gulvteppet igjen, og de to andre så hvordan han kjælte med den faste, lille jenterumpa hennes – de la også godt merke til den imponerende bulen i de stramme uniformsbuksene – samtidig som de hørte at hun klynket inn i munnen hans – om det var av lyst eller redsel, var vanskelig å avgjør.

– Mmmmm – den deilige rumpa bør jo absolutt kjæles med UTEN disse plasthanskene, selvfølgelig! – humret han lystent, – men så har vi jo begge noe å glede oss til senere i dag – eller i natt! humret han da han satte henne fra seg. Han tok den lille hånden hennes og la den på den svulmende utposningen i buksene sine, som igjen hadde vokst til nesten full størrelse. Så blunket han meningsfylt og smilte til henne en siste gang. Deretter forlot han de tre – deilige, men forskremte – kvinnene. Etter et par minutter hørte de at utgangsdøren smekket i lås bak ham.

Elroy glemte selvsagt ikke å tørke godt av håndtakene på utgangsdøren, både det indre og det ytre. Om seks timer ville han være ganske langt av gårde!

Nede ved den falske politibilen, slukket han først det blinkende, blå lyset på taket og plasserte det i baksetet. Deretter rev han av plaststripene med POLICE på hver side og slo av den sprakende radioen – som faktisk VAR en skikkelig politiradio! Til slutt tok han av seg uniformsjakken og la den også i baksetet. Isteden tok han på seg en langermet, rutete arbeidsskjorte, samt en heslig, skrikende ullue, som han håpet ville trekke oppmerksomheten bort fra ansiktet. Deretter satte han seg bak rattet og kjørte nedover den veien som både han og familien Patterson Atkins hadde kommet tidligere på dagen. På veien fjernet han innleggene i kinnene og da han så seg selv i sladrespeilet, ble han nesten overrasket over å se forandringen – selv om han nå så inn i sitt egentlige ansikt. De neste månedene ville han la hår og skjegg vokse, inntil en dyktig frisør kunne gi ham et skikkelig distingvert utseende.

Bare et kvarter senere møtte han en eldre pickup med en – også eldre – mann bak rattet. De hilste kort på hverandre idet de møttes – det føltes naturlig når de var så langt utenfor allfarvei. Jack Hawley, tenkte Elroy – så den bekymrede Albert hadde nok ringt ham FØR den varslede timen hadde gått – akkurat slik han ante! Han KUNNE ha risikert at det ringte på døren mens Jackie – eller Debbie – danset – hikstende og stønnende – på pikken hans! Det ville avgjort ha ødelagt mye av opplevelsen – både for ham selv og den jamrende «lap-danserinnen»! Han smilte for seg selv. Vel, vel – tenkte han – you can’t win ’em all!

Han kjørte videre en halvtimes tid, inntil han kom til en nedlagt lagerbygning han hadde sett seg ut og som lå langt fra nærmeste bebyggelse. Bak skuret sto et tomt oljefat halvfullt av søppel. Oppi der la han uniformen, plasthanskene og det falske revolverbeltet av plast. Likeledes rev han av seg de falske, men så å si usynlige skulderputene som hadde fått ham til å se mye kraftigere ut enn han var. Fra bagasjerommet hentet han en tiliterskanne med bensin og helte to-tre liter oppi oljefatet. Så satte han fyr på en sammenvridd avis, som han kastet oppi fatet, samtidig som han løp flere meter unna. Flammene slo opp, så han måtte flytte seg enda noen meter bort.

Det brant ganske intenst en liten stund, men ilden sank ganske fort, så han kunne kvitte seg med resten av forkledningen også. Han ble stående en stund, inntil det var bare noen små, glødende rester igjen.

Elroy Jackson var plutselig forsvunnet – tilbake sto en – riktignok kraftig, men høyst alminnelig arbeidskar ved navn James Madison – akkurat som den tidligere presidenten – og som ikke sto oppført i noe strafferegister.

James Madison – Jimmy, som han ble kalt – følte at han hadde tatt en liflig hevn over kjeltringen Albert Patterson Atkins. De hadde aldri møttes ansikt til ansikt, men Jimmy satt med klare beviser for at Atkins hadde klart å svindle hans eget lille firma slik at han måtte slå seg selv konkurs for et snaut år siden. Selv om han hadde engasjert en både dyktig og samvittighetsfull – til og med hvit – advokat, så holdt selvsagt ikke de klare bevisene overfor en hvit dommer, særlig ikke i Alabama, der firmaet hans hadde hørt hjemme. Nå var han i ferd med å bygge opp et nytt, i en helt annen delstat, der rasismen ikke var så utpreget. Han lurte på hvordan kjeltringen ville reagere når han fikk tilsendt et strengt redigert opptak av hva hans vakre hustru og like nydelige døtre hadde vært med på i løpet av denne helgen – som dessverre var blitt så altfor kort. Også fru Marilyn ville få tilsendt opptak av Alberts uskikkelige aktiviteter med unge Conchita – ikke bare den på kontoret, heller – helt uredigert!

– – –

Fire år senere satt en distingvert, pent antrukket mann ved et lite bord på en travel uterestaurant og nøt en kjølig halvliter. Jimmy Madison hadde etablert det nye firmaet sitt i en middels stor by på østkysten, langt borte fra både Alabama og Oklahoma. Byen hadde et anerkjent universitet, og firmaet hans produserte både undervisningsmateriell og bøker som var nærmest et «must» for ambisjonsrike studenter. Han nærmet seg førti år, men var fremdeles ugift, og det var ikke få kvinner – i alle aldre – som sendte ham flørtende og inviterende øyekast.

Derfor hadde han råd til å være kresen, men siden han faktisk HADDE en usedvanlig sterk kjønnsdrift, lot han seg friste relativt ofte – det hadde han igrunnen alltid gjort. Og siden han nå bodde i en universitetsby, var det ikke sjelden at det var unge, kvinnelige studenter som havnet i sengen hans og ble – enten gledelig eller sjokkert overrasket over størrelsen på utstyret hans! Imidlertid oppførte han seg aldri som en voldtektsforbryter når han skjønte at den kåte ungjenta ikke hadde så mye erfaring. Da ga han seg god tid, hvisket hissende ord i øret hennes, kilte og kjærtegnet de unge spente brystene, spilte ertende med tungespissen over en følsom klitorisknopp så hun spente kroppen i bue og hylte ekstatisk – og først da plasserte han sitt mektige, svulmende organ mellom hennes glatte, men stramme kjønnslepper. Av og til var hun til og med jomfru, selv om hun var godt inne i tyveårene. Når hun forlot sengen hans om morgenen – akkurat tidsnok til å rekke en forelesning – var hun ikke det lenger, men som regel hadde hun et smil om munnen og ga ham et sugende kyss til avskjed, selv om hun var aldri så øm mellom bena. Ikke rent sjelden kom hun på et nytt besøk også – eller flere! – og ofte var hun blond og blåøyd – slik både Jackie og Debbie hadde vært. Han prøvde imidlertid å ikke tenke altfor mye på dem – etter hvert som tiden hadde gått, hadde han utviklet mere enn bare en snev av dårlig samvittighet!

Den James Madison som satt og nippet til ølglasset sitt denne solfylte ettermiddagen, var imidlertid en helt annen enn den brutale voldtektsforbryteren Elroy Jackson. Etter svindelaffæren og den påtvungne konkursen hadde han vært fylt av hat og hevntanker – ikke bare overfor svindleren, men overfor alle så å si alle hvite, særlig jurister og forretningsfolk. Advokaten hans hadde vært et hederlig unntak,i hans øyne. Det hadde tatt nesten et år før raseriet hadde glidd av ham og han ble seg selv igjen – faktisk i den grad at han nå skammet seg dypt over oppførselen sin overfor de tre kvinnelige medlemmene av svindlerens familie. Det var jo ikke noen av DEM som hadde svindlet ham, slik at han nesten sto på bar bakke! Helst ville han ha fortrengt hele episoden, men det gikk rett og slett ikke. Riktignok hadde de vært fulle av arroganse og nedlatende holdninger overfor alle som ikke var hvite – men akkurat det gjaldt ikke for unge Debbie, for eksempel. I etterkant var han GLAD for at han ikke hadde rukket å voldta henne. Hun hadde jo til og med hatt følge med en svart guttunge, så hun hadde nok fått smake negerpikk mellom de slanke jentelårene sine, tenkte han – selv om det ikke var hans egen.

Jimmy hadde til og med tatt undervisning i stemmebruk, for han ble av og til invitert til å holde foredrag om bedriftsutvikling for ambisiøse, men litt uerfarne forretningsmenn. Der han tidligere hadde snakket med en kraftig,men hes og litt raspete basstemme, kunne han nå ytre seg med en velmodulert, passelig avdempet baryton med distingvert uttale og språkføring. Til og med hans «Southern drawl» var nå erstattet av en sober og distingvert «New England accent».

Han tømte ølglasset og reiste seg. I den travle forretningen sin hadde han en pålitelig og arbeidsom daglig leder, en middelaldrende kvinne som han stolte fullt og fast på. Hun var hvit, gift og med halvvoksne barn, noe som var en lettelse for ham – dermed risikerte han ikke at det ville oppstå noe romantisk spenningsforhold mellom dem.

Det var blitt ettermiddag, og selv om det fremdeles pågikk forelesninger, kollokvier og laboratoriearbeid ved universitetet, var det også mange som var ferdige for dagen, og som nå ruslet rolig rundt i forretningen hans – noen som var på jakt etter én spesiell bok, kanskje – andre som håpet å finne noe spennende og interessant som de bare MÅTTE ha. Borte ved en av bokhyllene sto Grace Lumley, hans daglige leder, i ivrig samtale med en ung student som åpenbart var ganske nyankommet. Hun hadde allerede plukket frem fire-fem bøker som lå på skranken ved siden av dem, og han hørte Grace’s behagelige stemme: – – siden du studerer samfunnsfag, synes jeg avgjort at du bør lese denne. Forfatteren er svært kunnskapsrik, og hun skriver levende og engasjerende – til og med med en snev av humor! avsluttet Mrs. Lumley med en liten latter.

– OK, du har overbevist meg! svarte den unge studenten med smil i stemmen, og Jimmy rykket plutselig til. Han sto fem-seks meter unna, halvt bortvendt, mens han holdt på med å omplassere noen bøker som var stukket inn på feil plass, men – den stemmen! – den syntes han da at han kjente igjen?

Med en bok i hånden, som han bladde litt løselig igjennom, kastet han et hastig blikk på de to – joda, det VAR henne! Litt mere voksen, brystene hadde vokst – litt – kroppen var mere kvinnelig, men tilhørte helt tydelig en fremdeles meget UNG kvinne! Hun kom til å bli en kopi av sin mor om noen år, tenkte han – og det var sannelig ikke noe dårlig forbilde, heller!

Han vendte seg mot bokhyllen for å sette boken tilbake, da hørte han til sin skrekk stemmen til Grace Lumley: – Mr. Madison? – åh, Mr. Madison, kom hit litt, er du snill, og hils på denne studenten!

Det var bare fem-seks skritt å gå, og han syntes ikke han kunne unnslå seg, heller. Han vendte seg om med et vennlig kundebehandlingssmil på leppene og gikk rolig mot dem. Han undret seg litt, for Grace trengte vanligvis ikke hans hjelp i det hele tatt.

Også nå var hun sitt vanlige, overstrømmende jeg da hun presentert den unge studenten for ham. – Debbie er ny her, forklarte hun, og til den nye studenten opplyste hun: – Mr. Madison kjenner forfatteren av denne boken, nemlig, og kan trygt anbefale henne, ikke sant, Jimmy?

Nå hadde jo den nye studenten allerede fått hele navnet hans, men for høflighets skyld rakte han frem hånden – igjen ble han – til en smule forlegenhet – minnet om at han hadde store hender – også! – Bare kall meg Jimmy, oppfordret han med et vennlig smil, og ble igjen oppmerksom på at den lille hånden hennes nesten forsvant i hans egen. Men han var så myk og varsom han bare kunne.

– Såååå – James Madison, smilte den unge kvinnen ertende. Sannelig var hun blitt nettopp det! fór det lynsnart gjennom hjernen hans. – Jeg lover å ikke spørre om ditt navn, hvis du lover å ikke kommentere mitt, lo hun. – Deborah Hussey, men bare kall meg Debbie, er du snill.

Var moren hennes skilt? undret Jimmy, – eller var unge Debbie allerede gift? Tanken tok bare to sekunder, så kunne han nikke bekreftende til det Grace hadde sagt. – Joda, firmaet vårt produserer læremidler, og jeg gjør alltid en grundig bakgrunnssjekk før vi innleder samarbeide med en forfatter. Og Brianna Kelly har solid faglig bakgrunn – hun har en forelesningsrekke både ved vårt universitet og ved to andre, og har utgitt tre bøker til, en av dem i samarbeid med Noam Chomsky.

– Wow! utbrøt Debbie imponert. – Mr. Chomsky er jo gammel nå, men jeg har lest en del artikler, både AV ham -og OM ham. Dessuten hadde jeg jo allerede bestemt meg for å kjøpe boken, smilte hun til Grace Lumley.

Telefonen til Jimmy summet og vibrerte i brystlommen hans, slik at han kunne unnskylde seg høflig og trekke seg tilbake. Med telefonen mot øret forsvant han bak noen bokhyller på vei mot kontoret sitt.

Han ble sittende en stund bak skrivebordet, tankene hvirvlet rundt i hodet hans. Det VAR avgjort Deborah Patterson Atkins – Debbie, men med et annet etternavn! Hun hadde ikke vist et eneste tegn til gjenkjennelse, men han visste jo at han hadde forandret både utseende og oppførsel – og stemmen, ikke minst – ganske betraktelig. Men hvilket sammentreff! Debbie hadde funnet på å søke seg til et lite, men vel ansett universitet i Nordstatene – ganske langt nord også – etter å ha blitt født og oppvokst i Alabama – slik han selv var. Kunne det virkelig være helt tilfeldig? Eller hadde familien engasjert en dyktig privatdetektiv, som hadde sporet opp hans egentlige navn og hva han drev med? Var hun nå ute etter å hevne seg – på søsterens og morens – og sine egne vegne? Men hun HADDE søkt seg inn på universitetet, hun hadde blitt godkjent, og hun var i ferd med å skaffe seg det nødvendige studiemateriellet. Hvorfor det? – hvis hun – – nei, det sannsynlige var nok at hun VAR en ekte og engasjert student.

Han hadde ikke lyst til å flykte sin vei, heller – og når det gjaldt voldtektene, så ville en eventuell anklage kunne bli avfeid som ord mot ord – ihvertfall her nordpå. Det fantes jo ikke bevis – ingen av videoopptakene viste ansiktet hans – men riktignok andre – fremtredende! – deler av kroppen hans. Men – plutselig rislet det kaldt nedover ryggen hans – sett at en av dem – Marilyn – eller Jacqueline – var blitt gravid? Da KUNNE det fremskaffes DNA-bevis – som han aldri ville kunne vri seg unna!

James Madison reiste seg, ryddet litt på skrivebordet, slo av PC-en og låste kontordøren sin. Så tok han en høflig, men kort avskjed med Grace. Han visste at han kunne stole på henne når det gjaldt å slukke og låse forretningen. Deretter tok han bilen og kjørte hjem.

De neste dagene, litt over en uke, kanskje, oppholdt han seg så lite ute i salgsområdet som mulig. «Jentene hans», som han av og til kalte dem – av en eller annen grunn hadde han bare kvinnelige ansatte – de klarte godt å drive forretningen – NESTEN uten hans hjelp, og hvis de ville spørre om noe, kunne de alltid banke på kontordøren hans. Han la vekt på å behandle dem alle sammen skikkelig og rettferdig, og han hadde aldri lagt an på noen av dem. Derimot hadde et par av dem av og til sendt ham både flørtende og inviterende øyekast, som han alltid hadde ignorert.

En sen ettermiddag etter arbeidstid sto han på kjøkkenet og laget seg en omelett, da det ringte på døren. Det var noe som sjelden hendte, for han hadde bare en liten omgangskrets, og siden han ikke var gift, hadde han ingen sosiale forpliktelser heller. Han tørket hendene på et håndkle og gikk for å åpne.

Hjertet hoppet litt i brystet hans da han så hvem som sto utenfor – en smilende og avslappet Debbie – Deborah Hussey, som hun hadde presentert seg. – Miss Hussey! smilte han, – det var da en hyggelig overraskelse. Hva kan jeg hjelpe deg med, da?

Det blå blikket møtte hans – helt nøytralt, syntes han – ihvertfall kunne han ikke se noe fiendtlig i det. Fire år var gått, selvsagt hadde hun ikke glemt det som hadde skjedd i det store soveværelset – det ville hun aldri komme til å gjøre! – men kanskje hadde hun fortrengt det på et vis? – noe han selv aldri hadde klart. Såpass hadde han filosofert seg frem til i løpet av de knapt to ukene som var gått siden deres forrige møte. Og det virket ikke som om hun hadde kjent ham igjen, heller. Likevel – han våget ikke helt å la lettelsen slippe løs!

Plutselig kom det et skøyeraktig blink i øynene hennes. – Det var Annie som fortalte meg hvor du bodde, smilte hun. – Forresten var det hun som anbefalte meg dette universitetet også – hun begynte her i fjor.

Det kunne bare være snakk om én Annie – Ann Stephenson – hun var vel to-tre år eldre enn Debbie, regnet han fort ut, og de hadde hatt et hektisk og lidenskapelig, men relativt kortvarig forhold for noen måneder siden, som heldigvis hadde endt vennskapelig – hun hilste fremdeles blidt når de møttes, og slo gjerne av en liten prat også. Han visste at hun hadde funnet seg en ny venn – eller sengekamerat – eller kjæreste – antagelig blant de eldre studentene, men han visste ikke om de fremdeles var sammen.
Historien fortsætter under reklamen

Likevel – selv om Debbie altså kjente Annie, skjønte han ikke riktig hvorfor hun hadde oppsøkt ham hjemme. Hun hadde åpenbart ikke kjent ham igjen – og hvorfor skulle hun nå det? Men det ble liksom for dumt å stå og prate i døråpningen, så han tok et skritt tilbake og åpnet døren helt. – Kanskje du vil komme innenfor, inviterte han. – Det er liksom lettere å snakke sammen når vi sitter ned.

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Reha

   06/06/2021 kl 17:45

   Hej Onkel Waldo. Jeg har godt nok været i tvivl om denne serie, jeg bryder mig ikke om den mere hårde form for sex, men hvad det angår kan jeg se, at ligesom er løbet ud i sandet. Du har lagt op til en spændende fortsættelse👍. Jeg glæder mig til at se hvad du kan finde på 😉.

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     06/06/2021 kl 20:55 - som svar på Reha

     Takk skal du ha, Reha – ja, jeg er også litt spent,selv om jeg ER godt i gang med det neste kapitlet, som – ihvertfall sannsynligvis – blir det siste! 😁

     0

     Besvar kommentar