Den gamle vaktmesteren 6

– Herregud! – gravid – og bare tretten år gammel? brast det ut av ham. Han var sjokkert, men ikke direkte overrasket

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

– Han var mye eldre enn deg, han, da, skjønner jeg? innskjøt han. Det kom litt liv i øynene hennes igjen, og hun møtte blikket hans. – Å jaaaa, MYE eldre! fastslo hun. – Jeg hadde jo kjent ham siden jeg var bitte liten, selvfølgelig – da som en litt fjern slektning, kanskje, men – da jeg ble rundt tolv år, det var da jeg ble VIRKELIG kjent med ham – og lærte å sette pris på ham! Da var han – mmmm – fireog– – nei seksogfemti år gammel. Og da levde han for det meste alene, atskilt fra sin kone, for det er ikke lov med skilsmisse i Italia, vet du!

Andrew begynte å ane hvor det bar hen, og pulsen hans økte ytterligere. Øynene hennes ble blanke, så han, og blikket ble stadig mere intenst. – Det pussige er at – selv om han NESTEN var skilt fra sin kone, så likte mamma ham – hun sa at han var en dannet og kunnskapsrik mann, så hun oppmuntret meg til å besøke ham. – «Han er så mye alene, stakkar», husker jeg at hun sa – men det var nok like mye fordi hun selv ikke orket å ta seg noe særlig av meg. Arianna smilte, et litt vemodig smil, syntes Andrew. – «Og så snakker han så nydelig italiensk!» sa mamma, så hun anbefalte meg å lytte godt til det han sa – for hun ville gjerne at jeg skulle snakke – både engelsk og italiensk – så pent som bare mulig. Så når jeg var i Italia, var jeg mye sammen med onkel Vittorio.

Det oppsto en litt anspent pause, mens Arianna drakk av tekruset sitt. Så festet hun blikket på Andrew igjen, og denne gangen sto det tårer i øynene hennes. – Jeg var såvidt fylt tretten år da jeg oppdaget at jeg var gravid med barnet hans! fortalte hun tonløst. Stemmen hennes skalv, og det var bare såvidt Andrew kunne høre henne.

– Herregud! – gravid – og bare tretten år gammel? brast det ut av ham. Han var sjokkert, men ikke direkte overrasket, heller – for han hadde ventet – eller fryktet – noe slikt. – Det ble sikkert stor skandale, tenker jeg? spurte han med så varm og omsorgsfull stemme han kunne.

Arianna nikket og tørket øynene. – En helt utrolig – stor skandale! svarte hun lavmælt, med nedslått blikk. – Jeg ble forhørt – om og om igjen – men jeg kunne jo ikke røpe noe – Gud vet hva som da ville ha skjedd med stakkars onkel Vittorio!

– Du ville ikke avsløre ham? Hun ristet på hodet så de mørke lokkene flagret. – Åh nei! – absolutt ikke! For det første så var jeg med på det selv, ja, selv om jeg ikke visste så mye om sex, akkurat, så – så ØNSKET jeg å komme ham så nær som bare mulig! Nå torde hun ikke helt å møte blikket hans, la han merke til. Etter en pinlig, liten pause kom det, så lavmælt at han nesten ikke kunne høre det: – Jeg er redd for at jeg – uten å være helt klar over det –forførte ham, på en måte! Så, med litt sterkere stemme: – Men – jeg var ikke dummere enn at jeg visste hva jeg risikerte, heller!

Nå glitret tårene på de myke kinnene hennes, men hun gjorde ikke noe for å tørke dem bort. – Og for det andre så – så elsket jeg ham! buste hun ut. – Det var – på en måte – min første store synd!

Hun slo hendene for ansiktet og hulket sårt, mens tårene flommet. Andrew flyttet seg over i sofaen og la armene trøstende om henne. Arianna sank inn mot ham og hikstet mot skulderen hans. – Jeg elsket ham virkelig! gjentok hun. – Selv etter at de tok fra meg barnet – og sendte meg i kloster, elsket jeg ham! Men jeg så ham aldri mer igjen!

– Aldri mer? utbrøt Andrew forbløffet. Arianna ristet på hodet, uten å løfte det. – Nei. Han døde bare fire år senere – da jeg var atten år. Jeg kunne kanskje ha fått fri fra klosteret for å gå i begravelsen hans, men det orket jeg bare ikke! Gråten hennes var begynt å stilne, men hun holdt fremdeles fast i ham, og Andrew holdt rundt henne og strøk henne over håret.

Det var en sann fryd å holde den slanke, varme kvinnekroppen i armene, selv om den var kledd i nonnedrakt aldri så mye. Selv om han syntes så inderlig synd på henne, selv om han hadde den dypeste medfølelse med den unge jenta som hadde blitt gravid, som hadde født et barn, blitt fratatt barnet, for så å bli sendt i kloster, var det ikke vanskelig å fremkalle bildet av den yppige, velskapte kvinnen som kom ut fra dusjen med vått hår og med vanndråper sildrende nedover de faste, fulle brystene som nå var presset mot kroppen hans, bare atskilt av den tekkelige nonnedrakten. – Under den er hun helt og fullt KVINNE! tenkte han.

Han skammet seg litt over å få reisning, men erindringen om det pirrende godnattkysset med Adeline satt fremdeles i ham, og det slo ham plutselig at Arianna måtte ha vært omtrent på Adelines alder da hun første gang – ga seg hen til? – eller ble forført av? – den åpenbart sjarmerende onkel Vittorio.

Nå hadde den unge uskyldigheten altså utviklet seg til denne aldeles henrivende, men angerfulle kvinnen som lå hulkende i armene hans. Han bøyde seg over henne og mumlet med varm stemme: – Det er såvisst ikke vanskelig å tilgi deg for den «synden», Arianna – og jeg vet ikke engang om jeg vil kalle det en synd – ikke av deg, iallfall! Er det virkelig en synd å være ung og forelsket? – selv om det kanskje er i en mann som – etter våre vanlige konvensjoner burde være forbudt område? Du skjønner, Arianna – vi er ikke skapt slik at vi kan kontrollere følelsene våre på den måten – slett ikke når vi er tretten, og det er sannelig vanskelig nok når vi er seksti også! Men i alle fall – i slike tilfeller er det jo MANNEN som bør bære skylden – OG det hele og fulle ansvaret! For ham var DU forbudt område – den gangen! OK, heller ikke han kan kontrollere følelsene sine – kanskje – men – han SKAL kunne kontrollere sine handlinger, ihvertfall! Så du – eller den Arianna som du var dengang – må jo frikjennes fullstendig – den unge jenta som du var da, er HELT fri for skyld, etter min mening! Hvordan er det nå jeg som skriftefar skal uttrykke det – «dine synder er deg forlatt!»

Gråten hennes hadde stilnet helt under den lavmælte talen hans. Nå kniste hun litt av den formelle avslutningen hans. Hun ble liggende litt med ansiktet mot brystet hans, og han følte den varme pusten hennes gjennom skjorten. Så løftet hun ansiktet mot ham. – Takk for at du er så forståelsesfull! hvisket hun. Plutselig – og helt uventet – brøt det frem et litt skøyeraktig smil på det vakre, rødmende ansiktet. – Jeg har nok mere å bekjenne – Fader Andrew – hun lo lavt og blunket – men først vil jeg høre hvilke synder DU vil bekjenne!

Andrew lo lavt og strøk henne over kinnet. – Som jeg sa, Arianna – da blir vi knapt nok ferdige i natt! Husk at jeg har vært ansatt her i seksogtredve år – lenger enn du har levd! – og jeg har nok – dessverre – blitt utsatt for ALTFOR mange fristelser! Han bøyde seg over henne og hvisket inn i det lille øret: – Og du forstår – du skjønne kvinne! – jeg kan motstå ALT, jeg – unntatt fristelser!

Nå brast de begge ut i en samstemt, befriende latter. Arianna ble raskt alvorlig igjen, men det funklet – et eller annet – i de mørke, skinnende øynene. – Er du fristet av – av MEG, da – Andrew? kom det – lavt, nesten hviskende – og litt kjælent, syntes han. – Utrolig – nesten uimotståelig fristet! innrømmet han. Ansiktene deres var ganske nær hverandre, og han kjente at pulsen banket stadig fortere! Den flammen som Adeline hadde tent i ham, blusset nå opp igjen. Han dristet seg til å nærme munnen til hennes nok en gang, så at de fulle, myke leppene åpnet seg forventningsfullt, dristet seg til å lukke sin ene, store neve om hennes ene, fulle og spente kvinnebryst, følte henne rykke til.

– Jeg har ikke kysset en mann – ordentlig – siden jeg var tretten år! hvisket hun hett – og i neste øyeblikk møttes leppene deres – som i en elektrisk kortslutning! Og det var iallfall SVÆRT lenge siden den aldrende vaktmesteren hadde fått et så sultent, ivrig og lidenskapelig kyss! Den yppige nonnen klynket inn i munnen hans, tungespissene deres møttes, og de slanke armene strammet seg om hans kraftige nakke.

Lemmet hans var like blodfylt og sprengende hardt som det hadde vært da han i noen korte, ekstatiske sekunder hadde latt det gli inn i Adelines halvåpne munn. Arianna måtte helt sikkert føle det mot kroppen sin, tenkte han, men hun trakk seg ikke unna, selv ikke da han – ytterst varsomt og forsiktig – masserte det spente, fulle og faste venstre brystet hennes gjennom stoffet i nonnedrakten. Han kunne nesten ikke huske sist han hadde kjærtegnet et modent kvinnebryst! – og det sendte en rislende, varm bølge gjennom hele den store, sterke kroppen hans.

Da – langt borte fra, svakt og nesten uhørlig – lød den spede klangen fra en liten klokke. Arianna rykket forskrekket til. – Ååååhhhh – matutin! gispet hun. – Tenk, den hadde jeg helt glemt! Jeg MÅ altså løpe!

Hun frigjorde seg fra armene hans og begynte febrilsk å ordne klærne sine, som bare var kommet LITT i ulage. Med skjelvende fingre begynte hun å feste hodelinet, som Andrew hadde løsnet tidligere.

– Vekker dere virkelig alle jentene til denne – midnattsbønnen? spurte Andrew forbauset. Arianna smilte og ristet på hodet, mens hun strøk brystlinet pent på plass. – Neida, det er bare vi nonnene som må stille opp, forklarte hun hviskende. Kinnene hennes var blussende røde. – Hvordan ser jeg ut? spurte hun, slik en helt vanlig kvinne ville ha spurt sin ektemann før hun skulle et sted.

– Nydelig, aldeles henrivende! forsikret han med et lite blunk. – Og – utrolig sexy! tilføyde han med et lurt, lite blunk. Søster Arianna slo blikket ned og kniste blygt. – Du må ikke si slikt til en from kvinne! mumlet hun lavt, faktisk for andre gang den kvelden! slo det ham. Men denne gangen så han et tydelig smil om den vakre munnen. Han la armene mykt om henne, og heldigvis gjorde hun ikke motstand.– Jeg prøver bare å være ærlig og oppriktig! mumlet han i øret hennes – og kysset henne nok en gang. Denne gangen besvarte hun ikke kysset, men leppene hennes var likevel myke og ettergivende, syntes han.

Han holdt henne tett inntil seg i noen lange, megetsigende sekunder før han slapp henne. Det harde lemmet pulserte mot kroppen hennes, som en påminnelse om hva hun hadde i vente. Blikkene deres møttes – kort – før hun frigjorde seg, men det ante ham at hun nærmest kunne lese tankene hans – og at hennes tanker og følelser var omtrent de samme! – Ser jeg deg i morgen? spurte han med dempet stemme. – Vi ble jo ikke helt ferdig med – skriftemålet ditt?

Hun smilte og ristet på hodet. – Dessverre, ikke i morgen – og ikke dagen etter, heller! Hun så det skuffede ansiktsuttrykket hans og strøk ham mykt over kinnet før hun snudde seg og gikk mot den bratte trappen. Andrew fulgte etter uten å si noe. Han var nesten sikker på at – hvis det ikke hadde vært for den lille varselklokken, så – –

Søster Arianna fikk seg bare ikke til å fortelle ham at hun ventet menstruasjonen sin dagen etter – eller den neste! Derfor – skuffende nok – så han ikke noe til henne på flere dager.

Angelina

Adeline var søvndrukken og litt tung i hodet da hun famlet seg ut av sengen neste morgen og styrtet i vei til dusjrommet, som lå lengst borte i gangen, i motsatt ende av der den lille, grønne døren befant seg. Fremdeles var det kommet bare seks-syv jenter i nettopp denne korridoren, og de fleste var allerede ferdige med morgendusjen. Men i døren støtte hun nesten sammen med en annen jente som var like sent ute.

– Å – åhh, unnskyld! stammet Adeline forvirret. – Mi dispiace! lød det samtidig fra den andre. Begge skyndte seg samtidig inn i dusjrommet og skrudde på vannet like ved siden av hverandre. Begge sendte hverandre unnskyldende smil mens de såpet inn de slanke kroppene sine.

– Unnskyld, men – er du italiensk? spurte Adeline nysgjerrig. Den andre nikket. – Si – jeg mener ja! Og du er engelsk? Adeline nikket. – Mmmm. Du er flink i engelsk, forresten. Hun kniste forlegent. – Jeg kan ikke noe italiensk!

Den andre smilte strålende. – Så nydelig hun er! tenkte Adeline. – Jeg kan lære deg italiensk etter prim! sprudlet den andre. – Og når som helst ellers når vi har fri! Jeg heter Angelina, forresten. Hva heter du?

– Adeline.

– Åååhh, så kul! Nesten det samme, jo!

Begge skyndte seg å bli ferdige, så småløp de sammen til kapellet, der de var blant de aller siste, og priorinnen så strengt på dem. Men hun lysnet litt i ansiktet etter hvert, særlig da hun oppfattet at begge var flinke til å synge, og at begge kunne teksten godt uten å se ned i salmeboken. Angelinas lyse, klare sopran hørtes godt over de andre. Adeline frydet seg over å høre at de sang på samme språk – –

«Venite laudemus Dominum iubilemus petrae Iesu nostro – – »

– men så kom hun på at de sang på latin, det gjorde jo katolikker overalt i verden! – og lo litt av seg selv. Helt ubevisst smilte hun mot Angelina, og fikk et strålende smil tilbake. – Så hyggelig hun er! tenkte hun spontant, og bestemte seg for at de to skulle bli bestevenner. Hun håpet bare at Angelina ville tenke det samme.

Etter prim var det frokost, der de satt sammen og skravlet lykkelig fordi de hadde funnet hverandre, og for at de hadde rom ved siden av hverandre – enerom, til og med! – Hvis det kommer en jente til på rommet ditt, så kan du vel flytte inn til meg? foreslo Adeline, og Angelina boblet nesten over av fryd. Hun nikket og smilte entusiastisk, og Adeline fryktet nesten at hun ville kysse henne – men det skjedde heldigvis ikke.

Siden det fremdeles var et par dager igjen til skolen begynte, bestemte de seg for å gå en tur i den store, vakre parken. På vei over skoleplassen la Adeline merke til at vaktmester Andrew sto på en trapp innenfor et av de høye vinduene i vestfløyen og holdt på med et eller annet. Hun vinket til ham, og vaktmesteren vinket smilende tilbake. – Kjenner du ham? spurte Angelina nysgjerrig. – Javisst, det er jo vaktmesteren vår, han har vært her i alle år, svarte Adeline. – Han ser snill ut, mente hennes nye venninne, hun knep øynene sammen og myste opp mot det store vinduet i annen etasje. – Det er han også, svarte Adeline, hun kjente at hjertet banket litt fortere i brystet hennes da hun tenkte på HVOR snill han var!

Uten å være klar over det, rødmet hun ved tanken, og Angelina, som var usedvanlig observant og kvikk i oppfattelsen, la merke til det. – Jeg kjenner ingen menn, jeg, sukket hun, – ingen gutter heller, forresten. Jeg har vært på en eller annen klosterskole, sånne som denne her, hele mitt liv! Og der er det jo bare nonner, som du vet.

Nå rødmet hun litt, hun også, og det merket Adeline, som også var kvikk i oppfattelsen. – Så du har aldri hatt noe ordentlig hjem, da? spurte hun medfølende. Angelina ristet på hodet. – Nei, aldri. – Aldri hatt følge med en gutt, heller? spurte Adeline nysgjerrig. Ny hoderisting, og rødmen ble dypere. – Aldri – kysset noen? Hun nølte litt før hun stilte det litt intime spørsmålet.

Angelina kniste forlegent. – Ikke en gutt, iallfall. – En – mann, kanskje? Adeline ventet en ny hoderisting, for egentlig trodde hun at det kanskje var en nonne som hennes nye venninne hadde vært intim med. Men til sin overraskelse opplevde hun at Angelina nølte – lenge – så nikket hun. – To menn, faktisk! hvisket hun nesten. – Begge to – biskoper! – hellige, fromme menn!

Adeline visste ikke mye om begrepet «ironi» – hadde ikke hørt ordet engang – men det ante henne at det lå noe annet i de tre siste ordene enn det de hørtes ut som. Hun brast ut i en klingende latter, og Angelina lo hjertelig sammen med henne.

De var kommet ganske langt inn i parken, og det var ingen andre i sikte – ingen elever og heller ingen mediterende nonner. Under et ruvende almetre sto en slitt, men solid benk som de satte seg på. Angelina kikket rundt seg. – Det er pent her! kommenterte hun. Adeline nikket. Faktisk var de like i nærheten av det stedet der hun hadde truffet vaktmester Andrew for første gang. Hun lurte på om hun skulle fortelle sin nye venninne om ham, da Angelina plutselig spurte: – Enn du, da – har du kysset en gutt noen gang – eller en mann?

Da hun så at Adeline nølte, ble det liv i henne. – Det HAR du! – jeg ser det på deg! Fortell, da – jeg har fortalt deg om – om de to biskopene!

De lo sammen igjen, og nok en gang følte Adeline en slik varm samhørighet med den andre – som om de var på samme bølgelengde, liksom. – Du har ikke akkurat fortalt så mye, da! innvendte hun. – Hvor gammel var du, forresten, da han første kysset deg? Og hvor gammel var HAN? – den kåte biskopen?

Angelina kikket seg fort rundt – det var fremdeles ingen å se i den store parken. Likevel reiste hun seg fra benken og grep Adelines hånd. – Kom! – inviterte hun, – vi går opp på mitt rom! Der kommer det ingen – det VET jeg bare!

De småløp tilbake til skolen. På veien pekte Adeline på et lite, rødt hus, som var omkranset av en høy, men velpleid hekk. – Der bor vaktmester Andrew, fortalte hun. Angelina kikket på det idylliske, lille huset. – Er han gift? undret hun. Venninnen ristet på hodet. – Nei, han bor alene, men jeg tror han har VÆRT gift. – Hvor gammel er han da? Adeline trakk på skuldrene. – Vet ikke riktig – omtrent seksti, tror jeg.

Angelina kniste. – Omtrent like gammel som han andre biskopen, da! lo hun. Så lente hun seg mot Adeline og mumlet i øret hennes: – Sånne gamle menn liker GODT unge jenter, altså! Adeline lo og nikket bekreftende. – Ja, det er iallfall HELT sikkert! slo hun fast. – Skikkelig kåte er de også!

To unge blikk møttes – et mørkt og et himmelblått. – Og hvordan vet du det? ville Angelina vite. Adeline blunket til henne. – Kanskje jeg forteller det når du har fortalt DIN historie! smilte hun.

Nå var de kommet til hovedinngangen, og det ble ikke sagt noe mer før Angelina hadde åpnet døren sin – og låst den bak dem. Det var egentlig ikke lov å låse dørene på dagtid, og Adeline så forundret på henne. Angelina blunket til henne. – Det jeg skal fortelle, må være en SKIKKELIG hemmelighet, altså! formante hun. Blikket hennes var alvorlig og inntrengende. – Det MÅ du love meg, Adeline!

Hennes engelske venninne ble nesten skremt av intensiteten i blikket hennes. – Jeg lover! forsikret hun og gjorde korsets tegn – slik en god katolikk ville gjøre. Skjønt Adeline var ingen katolikk, heller ikke var hun særlig interessert i religion. Men hun var en av de aller flinkeste i klassen i alt som hadde med bibelkunnskap og sanger og salmevers å gjøre, og søster Immaculata roste henne alltid og klappet henne på hodet.

For sikkerhets skyld tilføyde hun: – Det er VELDIG hemmelig, det jeg har å fortelle også, altså! Angelina smilte og grep hånden hennes. – Jeg er altså SÅ glad for at jeg har funnet en jeg kan stole på! – Jeg også! forsikret Adeline med en alvorlig mine. – Men fortell nå, da, er du snill! Jeg er altså såååååå spent!

Angelina trakk pusten dypt og gjorde en pause før hun møtte den andres blikk. – Det første jeg vil fortelle, det er det ikke mange som vet, altså – her på skolen er det bare priorinnen – og mamma – og meg!

Adeline grep øyeblikkelig fatt i de siste ordene. – Din «mamma» – er moren din her ved skolen, altså? spurte hun – åndeløst og med store, spørrende øyne. Angelina nikket alvorlig. – Men – her er det jo bare nonner? innvendte Adeline forbløffet. Hennes italienske venninne nikket igjen. – Mamma ER nonne, skjønner du – det er faktisk søster Arianna, som du kanskje har sett, selv om hun ikke har vært her så lenge? Jeg er jo HELT ny her, som du skjønner.

Adeline gispet høyt. – Søster Arianna? – men – men – hun er jo så UNG! stammet hun. – Hun må jo ha vært – – nesten bare jentungen – da hun fikk deg?

Angelina nikket for tredje gang, så fortalte hun den samme historien som Arianna dagen før hadde bekjent overfor sin «skriftefar» – vaktmester Andrew. Det eneste hun IKKE fortalte, var hvem som var faren hennes, for det hadde Arianna aldri fortalt henne. – Pappa er dessverre død nå, sukket hun, og det er ingen – ikke priorinnen engang! – som vet at han gjorde mamma gravid den gangen. Og jeg aner ikke hvem han var, jeg heller!

– Kanskje det var en kåt biskop, det også! fniste Adeline, og de to ungjentene lo hjertelig sammen. Angelina fortsatte. – Jeg har bodd i Italia hele mitt liv, på forskjellige klosterskoler, og mamma ble sendt i kloster da jeg ble født, for familien hennes ville ikke ha henne hjemme! fortalte hun. Adeline gispet forskrekket. – Du verden! – FOR en fæl familie du har – eller mammaen din! Stakkars henne! Sendt i kloster – fikk hun lov å ta deg med seg, da?

Angelina ristet sørgmodig på hodet. – Jeg fikk ikke vite at jeg HADDE en mamma engang – ikke før for – omtrent to år siden! Det var først da vi ble kjent med hverandre. Og da hadde mamma strevet i mange år for at vi skulle få være sammen.

Adeline omfavnet henne spontant og klemte henne varmt. – Stakkars, stakkars deg! utbrøt hun, hun var nesten på gråten. – Jeg ser ikke så mye til mamma og pappa, jeg heller, for pappa er stasjonert i India, men – de få gangene jeg ser dem, er de ganske greie, iallfall. Jeg får mange gaver og – en masse lommepenger, som jeg ikke får brukt opp engang! kniste hun.

Angelina sukket, men hun var takknemlig for den spontane varmen som venninnen viste henne. – Jeg vet nesten ikke hva «lommepenger» er engang, jeg, og mamma, som er nonne, har antagelig ikke penger i det hele tatt! Selv om jeg vet at hun kommer fra en VELDIG rik familie! Men jeg har aldri spurt henne om det, heller.

– Fortell mere, da! maste Adeline. – Selv om du kanskje har gått på klosterskole hele ditt liv, så – ja, det er jo en verden som jeg bare vet LITT om, for jeg reiser jo herfra i ferier og sånn.

– Hva opplever du i feriene, da? spurte Angelina. – Det er jo en verden som JEG ikke kjenner til, som du skjønner.

Adeline gren litt på nesen. – Pappa tok meg med til India én gang – da jeg var seks år, fortalte hun. – Jeg husker at det var fryktelig varmt der, og ganske kjedelig, for jeg fikk ikke lov til å leke med de indiske barna, bare de engelske, og de var eldre enn meg, alle sammen. Etter det har jeg bare vært hjemme på godset. Pappa er rik, skjønner du, og det er mange tjenere der, og en guvernante som liksom skal ta seg av meg når jeg ikke er her på skolen.

Så kom hun plutselig på noe og lysnet litt i ansiktet. – Det var bare én gang – eller to, kanskje – som det skjedde noe som var spennende! Deretter fortalte hun den samme historien hun hadde fortalt vaktmesteren – om Moira og Mr. Porter.

Hennes nye bestevenninne gispet og gjorde store øyne. – SÅ du virkelig at de gjorde det, altså? Adeline nikket. – Og at hun – at hun – Moira – tok p- p- penisen hans i munnen? stammet Angelina. – D- det er vel ingen som gjør sånt, vel?

Adeline nikket igjen. – Jovisst! Menn liker godt at kvinner – eller jenter – «gjør sånt», skjønner du! Hun uttalte seg med stor selvsikkerhet, selv om hun bare hadde sett det én gang – og gjort det selv bare én gang også! Så kniste hun hemmelighetsfullt og senket stemmen. – Jeg er sikker på at de to kåte biskopene gjerne ville ha DEG til å gjøre det med dem også – ikke bare kysse deg!
Historien fortsætter under reklamen

Hun hadde ikke ventet akkurat DEN reaksjonen fra sin nye, italienske venninne! Angelina grep henne fast i armen og sperret opp øynene i ren forskrekkelse. – Hv- hvordan i all verden k– kan du vite DET? stammet hun.

Læs næste afsnit

Giv forfatteren en kommentar - KLIK HER