Familievoldtekt 7

–Oppgjør? hylte Marilyn med tårefylte øyne. –Ja, det kan du være sikker på– et oppgjør med POLITIET skal han få

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Til leserne.
Da jeg begynte på denne novellen, tenkte jeg at det ville passe med to – høyst tre – kapitler. Nå ser det imidlertid ut til å bli åtte! Og personene har utviklet seg i en retning jeg absolutt ikke hadde forestilt meg på forhånd – og foretatt seg ting jeg slett ikke hadde planlagt! Jeg håper dere bærer over med meg – men det kommer altså ett kapittel i tillegg til dette!

*****

– Så hyggelig at dere kunne komme, alle sammen! Hei, Jimmy, så trivelig å se deg igjen. Var det en lang og kjedelig kjøretur, synes du?

Historien fortsætter under reklamen
DILDO MASTURBATOR SEXMASKINE

Den lille gutten svarte ikke, bare gjemte ansiktet ved sin bestemors skulder.

– Det gikk forbausende bra! innskjøt moren hans. – Han sov en god del av veien, og så stanset vi ved et stort kjøpesenter der det var en liten fornøyelsespark, så han kunne leke med andre barn. Det var såvidt han ville være med oss videre! lo Jackie og omfavnet søsteren. – Så godt du ser ut, Debbie! Du trives med studiene, hva?

Debbie nikket smilende og omfavnet moren. – Jada, det er et trivelig universitet, jeg har funnet et fag jeg liker, professorene er aldeles ypperlige, og jeg har funnet et helt ideelt sted å bo også! Hun slo innbydende ut med den ene armen.

Marilyn så seg om i den hyggelig møblerte stuen. – Smakfull innredning, kommenterte hun anerkjennende. – Og stort hus. De har nok penger, den familien du bor hos. Har de barn?

Debbie brast plutselig ut i klingende latter. – Han jeg leier av, er ikke gift, men ja, han har et barn – ett, som jeg vet om, iallfall! Plutselig fikk hun et kniseanfall og slo hånden for munnen, mens skuldrene hennes ristet. – Unnskyld meg, altså – det var bare noe som – kom over meg.

Søsteren så mistenksomt på henne. – Ikke gift, velstående, har et barn – – – Har du – – mmm – slått klørne i ham, kanskje?

Debbie fikk et nytt latteranfall. – Ne–eiiii, ikke egentlig, hikstet hun. – Jeg er redd han er forelsket i en annen.

– Det var jo synd! kommenterte Marilyn. – Han ser jo ut til å ha både god smak – og stilsans. Hun grep fatt i den lille treåringen, som strakte seg etter en fristende flik av en bordduk. Debbie grep fjernkontrollen og slo på den store TV–en. Raskt fant hun frem til et barneprogram som hun mente kunne passe for hans aldersgruppe. – Se der, Jimmy! smilte hun. – Er ikke DET morsomt, kanskje? Hun la en stor, myk pute i en av de behagelige lenestolene, og gutten var snart oppslukt av det som foregikk på skjermen.

– Han har vokst siden sist jeg så ham, smilte Debbie, – og han er stor for alderen. – Han slekter nok på faren sin, ja!

Hun så at moren ble stram i ansiktet, og at Jackie rynket brynene, som om dette var noe det ikke burde snakkes om. Det var omtrent en slik reaksjon hun hadde regnet med også. Men hun trakk pusten dypt og tok mot til seg. Hun kastet et raskt blikk på den lille nevøen sin, som satt fascinert foran den store TV-skjermen. – Det blir nok et stort øyeblikk for ham når han får møte pappaen sin for første gang! smilte hun.

Marilyn blåste i nesen. – Pfffff! Det er nok små sjanser for at DET kommer til å skje noen gang! bemerket hun.

Debbie kikket opp på vegguret. – Vel, hvis han ikke har noen ekstra møter, burde han være hjemme om et par timers tid! bemerket hun, med et lurt, lite smil i munnviken.

Det ble plutselig dødsstille i stuen. Så tok moren hennes ordet. – M- mener du at – at han bor HER? stammet hun vantro. Debbie nikket. – Jeg har leid hybel hos ham i nesten tre måneder nå, smilte hun. – Og han er en helt fremragende hybelvert! tilføyde hun.

Moren reiste seg brått og grep håndvesken sin. – Kom, Jackie! bjeffet hun skarpt. – Vi blir ikke et sekund lenger i dette huset! Jeg regner med at vi kan finne et hotellrom nede i sentrum. Du kan besøke oss der, Debbie!

Jackie hadde også reist seg, men hun så litt mere nølende ut. – Debbie, stammet hun, – hvordan kunne du lure oss – mamma og meg – på denne måten?

Debbie sto opp og la hånden sin beroligende på morens arm. – Vær så snill, mamma – og Jackie – sett dere ned, begge to, og la meg forklare. Pleeeeease? Hvis jeg hadde sagt på forhånd hvem jeg bor hos, ville dere ikke ha kommet, ikke sant? Nå får jeg iallfall anledning til å gi en forklaring – og la meg begynne med å si at – dere har selvsagt all grunn til å være både sint og såret! Dessuten – hun brast ut i en knisende latter – Jimmy – altså Mr. Madison – vet heller ikke at dere er her, så han kommer til å bli SKIKKELIG sjokkert! Og nå får dere anledning til å ta et alvorlig oppgjør med ham også!

– Oppgjør? hylte Marilyn med tårefylte øyne. – Ja, det kan du være sikker på – et durabelig oppgjør med POLITIET skal han få – og deretter fengsel – på livstid! Ikke sant, Jackie?

Men hennes eldste datter ble stående og se på søsteren sin. Blikkene deres møttes, og Jackie leste en inntrengende bønn i Debbies øyne. De to hadde hatt ekstra god kontakt i alle år – og etter voldtekten for fire år siden – og særlig etter fødselen – hadde de kommet hverandre svært nær. De to visste nå nesten nøyaktig hvordan den andre tenkte og følte.

Jackie kastet et bedende blikk på sin mor og satte seg ned igjen. – Først vil jeg gjerne høre hva Debbie har å si, mamma! erklærte hun. – Og hvis vi ikke blir fornøyd, så kan vi dra og finne et hotell etterpå! Vær så snill, mamma! For lille Jimmys skyld også!

Det var antagelig det forløsende ord, for det treårige sjarmtrollet var blitt sin bestemors øyesten. Marilyn satte seg ned igjen, motvillig og nølende.

De neste halvannen timene ble et følelsesmessig drama for dem alle tre – mest for Marilyn og Jackie, som nettopp hadde fått den sjokkerende nyheten. Tenk – yngstedatteren bodde sammen med deres voldtektsforbryter! – det hørtes ut som om hun likte ham, til og med! – og Jackie hadde en sterk mistanke om at yngstesøsteren hadde delt seng med Mr. Madison – mer enn én gang også, antagelig! Det gikk et frydefullt grøss gjennom hele henne da hun tenkte på det store, svulmende, mørkebrune lemmet som pløyde seg vei inn i hennes jomfruelige lillesøster – men i så fall var hun jo ikke jomfru lenger!

Av hensyn til den lille gutten klarte de å dempe stemmene til et nesten normalt nivå, selv om det av og til kom til et tårefylt utbrudd, særlig fra Marilyn, som stadig var innstilt på en hevn som ville medføre at han ble sperret inne for resten av livet. Å si at diskusjonens bølger gikk høyt, ville være å ta i ALTFOR svakt! Men Debbie var den som klarte å holde hodet kaldt hele tiden. Tre ganger ble de avbrutt av Jimmy, som høyt og tydelig erklærte at han måtte tisse!– at han måtte bæsje – og at han var tørst! Hver gang var det Debbie som tok seg omsorgsfullt av ham, mens de to andre kranglet – eller diskuterte, røde i hodet av opphisselse!

Til slutt ble de enige om å forholde seg helt rolig og se hvordan James Madison reagerte når han fikk møte dem – ikke minst, hvordan han ville ta imot nyheten om at han hadde en sønn – med Jackie. – Jeg håper han ikke besvimer rett foran øynene våre! smilte Debbie. – Det håper JEG at han gjør! innskjøt Marilyn, og ansiktet hennes var innbitt alvorlig! Jackie sa ingenting, men innerst inne var hun både spent – og skadefro, for det ante henne at nyheten ville komme som et sjokk for ham.

Debbie hadde forsikret dem om at hun ikke hadde sagt noe – ikke engang at hun hadde invitert dem på besøk. Uten å spørre om lov, ga hun dem hvert sitt av de ledige soverommene i annen etasje. – Mr. Madison har sitt eget soverom nede i første etasje, opplyste hun. – Så det er der du tilbringer nettene, da? kommenterte søsteren hennes syrlig, og det slo Debbie at det lå mer enn bare en snev av sjalusi i den bemerkningen! Men hun nøyde seg med å smile hemmelighetsfullt og blunke – litt overdrevent lurt. – Det skulle du nok gjerne ha visst, det! lo hun, og oppnådde ihvertfall at de to andre forble i tvil. Jackie var NESTEN sikker på at hun hadde knullet med ham, mens Marilyn tvilte sterkt på at veslejenta hennes kunne finne på å gjøre noe slikt. Men hun var ikke helt sikker, hun heller!

Det var egentlig på tide å gi lille Jimmy ettermiddagsluren sin, og Jackie la ham på en sofa i den innerste salongen og bredte et teppe over ham. «Store–Jimmy» skulle utsettes for TO overraskelser, hadde de tre bestemt seg for – først det overraskende møtet med sine to tidligere voldtektsofre, deretter skulle han presenteres for sin lille sønn. – Jeg TROR det er den eneste han har, mente Debbie, – men jeg vet selvsagt ikke ALT om ham!

Både Marilyn og Jackie begynte så smått å glede seg til å sjokkere sin overfallsmann og voldtektsforbryter!

– – –

James Madison kom hjem fra jobben bare et kvarter senere enn han pleide. Debbie møtte ham i døren, slik hun av og til gjorde, hjalp ham av med jakken og kysset ham på kinnet – slik hun ofte gjorde. Men hun la ikke opp til noen nærmere intimitet – det var det som regel HAN som gjorde – riktignok etter å ha smilt inviterende til henne og fått et imøtekommende smil tilbake.

– Jeg skulle hilse deg så mye fra Annie, opplyste han idet han hengte fra seg ytterjakken. – Jeg traff henne i bokhandelen. Han snudde seg mot Debbie og smilte. – Hun har visst gjort det slutt med den nye typen sin, forresten.

Debbie lo. – Aha! – så hun ønsker seg kanskje tilbake til – sin tidligere flamme, da, hva? ertet hun. Han ristet på hodet. – Neeeeiii, jeg tror ikke det. Dessuten er jeg ikke interessert, heller!

Mens de snakket, hadde de beveget seg fra entréen og inn i stuen. Der hadde to kvinner nylig reist seg fra sofaen, og James Madison stivnet. Det var som om han frøs fast til gulvet midt i en bevegelse!

– Vi har fått overraskende besøk, Jimmy! smilte Debbie ved siden av ham. – Du kjenner dem kanskje igjen – min mamma, Marilyn Hussey, som hun heter nå – og min søster Jacqueline. Du kan forresten bare kalle henne Jackie – slik du gjorde sist! tilføyde hun med et ertende lite knis.

Alle de tre var selvsagt klar over at også farvede mennesker kunne blekne, men den forandringen som foregikk i Mr. Madisons stivnede ansikt, var så påtagelig at Debbie et øyeblikk lurte på om han faktisk kom til å besvime, slik de hadde spøkt om tidligere! Det ble fort klart for de tre kvinnene at han nå ble utsatt for et voldsomt sjokk – og en følelsesmessig påkjenning!

Det oppsto en litt pinlig pause etter Debbies spøkefulle presentasjon. Pinlig for de to kvinnene, selv om de var forberedt – men for James Madison – rent ut pinefull! Det ble ekstra tydelig da han – etter noen lange, nesten elektrisk ladede sekunder – tok et par nølende, nesten vaklende skritt mot sine nye gjester – og til deres store forbauselse sank langsomt ned på kne – like foran Jackie! – som om bena ikke helt kunne bære ham lenger.

Til og med Debbie, som nå sto bak ham, kunne se at tårene silte nedover kinnene hans, uten at det kom en lyd over leppene hans. Og da det først skjedde, kjente hun ikke stemmen hans igjen!

– J- Jackie – Miss H- Hussey, Mari- Mrs. Hussey – – stammet han, mens tårestripene gjorde kinnene hans blanke og skinnende – jeg er altså så – så skamfull, og – og så – uendelig – usigelig – – lei meg for – for det som skjedde – for at jeg – gjorde dere slik en – blodig – utilgivelig! – urett! Dere skal vite at – det går ikke en dag – ikke EN – eneste – dag! – uten at jeg tenker på – og – og UNDRES over! – at jeg – at jeg kunne finne på å – faktisk – VOLDTA! – to – TO! – uskyldige kvinner! To vidunderlige – enestående kvinner! At dere er nettopp det, har Debbie – hjulpet meg til å forstå! Jeg vet at – jeg ville ikke engang DRØMME om å be om tilgivelse – for det – det er både urimelig og – helt – helt umulig, men – men hvis vi kan være sammen i – fred og – fordragelighet – og hvis jeg kan få dere til å forstå at – det som skjedde – den gangen – det var ikke egentlig MEG – altså – det var ikke slik jeg egentlig ER! – det vil jeg gjerne få sjansen til å overbevise dere om! Jeg – jeg vil så gjerne stå frem for dere – slik jeg EGENTLIG er – som – som menneske!

Han pustet ut etter det som for ham hadde vært en lang og anstrengende – og ikke minst opprivende! – tale. Han tørket øynene med håndbaken, men ble fortsatt stående på kne – med senket hode, som om han ventet på en dom!

Debbie, som kjente ham best, skjønte at han sto på randen av et sammenbrudd. Hun gikk bort og la hånden varsomt på skulderen hans, mens hun festet blikket på sin mor og søster. – Jimmy og jeg hadde et voldsomt oppgjør for bare et par måneder siden, opplyste hun. – Han er nok stor og sterk, men innenfor alle musklene er han faktisk en svært følsom mann! Det at han voldtok dere for fire år siden, det var – og er fremdeles – en voldsom påkjenning for dere to, det vet han! – men bevisstheten om at han har gjort noe så fryktelig, er en veldig belastning på ham selv også!

Nå hadde den store mannen summet seg litt, han reiste seg fra sin knestående stilling, men alle tre så at han strevde som en gammel mann for å komme opp. Da han sto på føttene, sank han andpusten ned i en stol og så bedende på de nyankomne. – Vær så snill, sitt ned, begge to! ba han med dempet stemme.

Begge fulgte oppfordringen, fremdeles uten å komme med et ord. Han strøk seg over pannen og fuktet leppene, som om han lette etter noe å si. Han så på dem, men blikket vek fort unna, og han senket hodet igjen.

– Debbie har helt rett, kom det endelig, og det var bare så vidt de hørte hva han sa. – Min belastning kan ikke sammenlignes med deres, selvsagt, men dere skal vite at det er en tung byrde av skyld jeg bærer på, og den kommer alltid – ALLTID til å hvile på meg – så lenge jeg lever! Jeg VET – og forstår – at det er for mye forlangt å be dere om tilgivelse, så det skal jeg ikke gjøre engang! For jeg er slett ikke sikker på at JEG ville ha klart å tilgi noen som gjorde noe slikt med meg! Å – forgripe seg på et annet menneske – et uskyldig menneske – det ER rett og slett – utilgivelig!

Det senket seg en dyp, ettertenksom stillhet over den lille forsamlingen. Stillheten ble plutselig brutt av en søvnig, liten guttestemme: – Mamma, jeg må tisse!

I døren sto en liten gutt med trette øyne. Jackie spratt opp og skyndte seg bort til ham. – Flink gutt, som sier ifra! roste hun. – Bare kom med mamma, du!

Hun forsvant ut av døren, og de andre ble sittende igjen, uten å si noe. Både Marilyn og Debbie stirret spent på James, men han virket bare mildt overrasket, så de forsto at han ikke ante hvem gutten var. Lille–Jimmy var ganske lys i huden, og håret hans var mykt, bølget og mørkt kastanjefarvet. Han var ganske forskjellig fra sin far, men enhver sørstatsboer ville øyeblikkelig kunne se at han var av blandet herkomst. James Madison måtte også ha registrert det, visste de to andre.

– Unnskyld, men – har Jacqueline – Jackie – giftet seg, kanskje? lød det undrende fra den store mannen. Blikket hans var festet på Marilyn, som nå faktisk smilte ertende. – Han har ikke skjønt det! fór det gjennom hodet hennes, men hun røpet ingenting – hun ville la datteren gi ham den forventede sjokkopplevelsen. Hun kastet et raskt, advarende blikk på sin yngste datter, men Debbie var fullstendig klar over hva hun tenkte, så hun bare nikket svakt.

– Neida, hun er ikke gift, svarte Marilyn. Hun ga ingen nærmere forklaring, og James følte at det ville være påtrengende og indiskret å stille ytterligere spørsmål. Men – han hadde selvsagt lagt merke til guttens hudfarve – og ansiktsfasong – og – ja, hvor gammel kunne han være? tenkte han plutselig. Kanskje – tre år omtrent – så det ut til, han var til og med stor for alderen, syntes han, og en fryktelig mistanke steg opp i ham. Med store øyne så han på Debbie – deretter på Marilyn, de satt begge med disse små, vitende smilene på leppene, men mistanken hadde ennå ikke blitt til visshet da Jackie og den lille gutten viste seg i døren igjen.

Derfor slo hennes første replikk ned i hodet hans som en eksploderende granat: – Jimmy, dear – gå nå bort og hils pent på pappaen din!

Gutten tok lydig noen nølende, langsomme skritt mot den store, fremmede mannen som satt der med tårene silende nedover de brune kinnene. Han stanset foran ham og la hodet på skakke. – Er du pappaen min? spurte han, og da Store-Jimmy nikket stumt, spurte han: – Hvorfor gråter du da?

James Madison hadde vanskelig for å få frem ordene, men etter tre-fire lamslåtte sekunder strakte han armene ut mot den lille sønnen sin. – Det er – fordi jeg er så – glad, Jimmy! hikstet han, samtidig som han klemte ham forsiktig inntil seg. – Så – veldig, veldig glad!

Han var overhodet ikke vant til barn, han hadde aldri vært gift, men han visste han hadde en datter et sted, som nå nærmet seg tenårene. Hun var resultatet av en hektisk weekend for tolv–tretten år siden, da han etter en lystig og fuktig fest hadde havnet i seng med en gift kvinne – tilfeldigvis hvit og lys blond, hun også, i likhet med Jackie. Han hadde nesten glemt hele eventyret, da han tre år senere fikk tilsendt en konvolutt som inneholdt bildet av en smilende jentunge som satt på en huske. På baksiden av bildet sto det: Rosalind – og så fødselsdatoen. Ikke noe etternavn, og hva moren het til etternavn, hadde han selvsagt glemt forlengst. Han hadde aldri sett datteren sin i virkeligheten, heller.

Nå satt han altså med sønnen sin i armene og ante ikke hva han skulle gjøre! Alt han kom på, var å stryke ham kjærlig over det myke, bølgete håret, som etter hvert ble litt fuktig av tårene hans. Det verket i brystet hans, og han så hjelpeløst på Jackie, som fremdeles sto midt på gulvet og så på dem. Heldigvis smilte hun, la han merke til.

Igjen var det veslegutten som brøt stillheten. Han snudde på hodet, merkelig nok uten å vrikke seg fri fra omfavnelsen til den faren han aldri hadde møtt før. – Jeg er sulten, mamma! erklærte han, og endelig var det noe som kunne bryte trancen til den sjokkerte mannen. – Ja, liker du å gå på restaurant, Jimmy? spurte han spontant, og gutten strålte opp. – Å jaaaaa – jeg har vært på McDonald’s to ganger! Hamburger er såååå godt, altså! Og french fries!

– Jeg vet om en veldig hyggelig restaurant som OGSÅ har deilige hamburgere! erklærte faren hans. – For disse damene vil sikkert ha noe annet, skjønner du – sånn voksenmat, vet du?

Gutten nikket alvorlig. – Bistro – ga – noff og sånn, ja! Det liker bestemor – men det gjør ikke jeg!

Alle lo, og James kysset gutten på pannen idet han reiste seg. – Da kan bestemor få det hun vil ha, og så kan du og jeg spise hamburgere! foreslo han. Lille-Jimmy smilte glad. – Liker du også det, altså? Faren hans nikket. – Veldig godt!

Nervene hans føltes som spente fiolinstrenger da han møtte blikket til guttens mor. Han åpnet munnen, svelget og fuktet leppene, uten at det kom en lyd. Endelig fikk han hvisket frem: – Jackie – elsk- – han tok seg i det – takk! – tusen – millioner – takk!

Hun så hardt på ham, men det gikk en varm bølge gjennom henne da hun merket seg hva han hadde vært på vei til å si. – Vi er ikke ferdige med hverandre ennå, Mr. Madison! sa hun kaldt og gikk mot døren.

Søsteren og moren gikk ved siden av henne og til slutt kom Store-Jimmy, slukøret som en pisket hund. Men sønnen hans holdt ham tillitsfullt i hånden. – Kan vi leke sammen i morgen – pappa? spurte han håpefullt. James nikket, mens klumpen vokste i halsen hans. – Det kan vi, vet du!

– Du er så stor og sterk, altså! fortsatte gutten med beundring i blikket. – Vil du kaste meg opp i luften, sånn som jeg har sett at andre pappaer gjør? James nikket igjen, mens han ble blank i øynene av bevegelse. – Så gjerne, gutten min! svarte han med rusten stemme. – Så hjertens gjerne!

James Madison og følget hans ble varmt mottatt på den koselige restauranten. Han hadde besøkt den ofte og blitt godt kjent med den vennlige, middelaldrende damen som drev den. Hun smilte over hele ansiktet da hun tok dem i hånden. – Nei, så hyggelig, Jimmy! Du har med deg flere venner i dag, ser jeg?

Det var Lille-Jimmy som svarte først: – Hvordan vet du hva jeg heter?

Kvinnen satte seg på huk og tok også ham i hånden. – Jaså, heter du også Jimmy? Du er vel en stor, kjekk gutt! Hun strøk ham vennlig over det myke, bølgete håret.

– Dette er pappaen min! opplyste gutten, som fremdeles holdt et fast grep i sin fars store hånd. – Nei, så hyggelig! strålte Mrs. Jackson og reiste seg opp. Blikket hennes falt på Marilyn. – Det er vel du som er mammaen da, kanskje? Marilyn rødmet forlegent, kniste faktisk litt også.

– Nei, hun er bestemoren min! erklærte Jimmy. – Der er mamma! Han pekte på Jackie. – Hun er veldig pen, synes du ikke? Det er bestemor også, forresten, kom han plutselig på – og tante Debbie!

Alle lo, og Mrs. Jackson kikket smilende ned på ham. – Du verden, for en hensynsfull, liten gutt! lo hun. – Men han har helt rett, selvfølgelig. Du har en aldeles nydelig familie, Jimmy!

Igjen var det gutten som svarte. – Tusen takk skal du ha! Du er forresten veldig pen, du også!

Nå lo alle, og Delia Jackson løftet Lille-Jimmy opp på armen. – Tusen takk skal DU ha, Jimmy! Hun kysset ham på kinnet, men Jimmy snudde litt på hodet, slik at leppene deres møttes. Hun rykket forbløffet til og så unnskyldende på den lille familien, men alle lo. Delia satte ham forsiktig ned på gulvet.

– Du verden, for en fremmelig liten gutt! brast det ut av henne. – Hvor gammel er han egentlig? – snart femten, eller?

Alle de fire kvinnene lo sammen, men Lille–Jimmy rettet på henne med en alvorlig mine: – Nei, jeg er bare tre år – snart tre og et halvt! opplyste han. – Og du er den første damen jeg har kysset, bortsett fra bestemor. Du kan godt få lov å kysse meg igjen, hvis du vil!

Igjen ble det alminnelig munterhet, og Delia Jackson bemerket smilende til Jackie: – Du bør nok passe godt på ham om bare ti–tolv års tid, tenker jeg!

Takket være Lille-Jimmy, ble stemningen rundt bordet noe mere avslappet mens de ventet på maten. Damene ville ha vin, mens James holdt seg til Cola, for å vise solidaritet med den lille sønnen sin. Og da han igjen våget å møte blikket til Jackie, syntes han at isen så ut til å ha smeltet – litt, iallfall, og at det faktisk lå et – riktignok lite, men vennlig smil om den vakre munnen. Stilltiende måtte han si seg enig med sin fremmelige sønn. Han hadde åpenbart et blikk for kvinnelig skjønnhet allerede.

Lille–Jimmy holdt sin nylig gjenfunne pappa opptatt gjennom mesteparten av måltidet. Han satt på sin fars venstre side, mens bestemor Marilyn satt på hans høyre. James fikk skutt inn noen ord til henne også nå og da, før sønnen trakk ham i ermet og krevde tilbake oppmerksomheten hans. Men han rakk å merke seg at det gikk med mere vin enn han hadde trodd, selv om både han selv og veslegutten holdt seg til Coca–Cola gjennom hele måltidet. Det så ut til å være de to eldste kvinnene som drakk mest, med Marilyn et lite hestehode foran.

Ettersom måltidet skred frem, begynte også hun å trekke ham i ermet hvis han ofret sønnen for mye oppmerksomhet. Det slo ham at hun kanskje drakk seg til mot – og et par minutter senere bekreftet hun det ved å strekke seg opp mot øret hans og hviske: – Du ANER ikke hvor sjalu jeg har vært på Jackie, altså!

Akkurat da snakket den lille treåringen med sin tante Debbie, slik at han kunne gi henne et lavmælt svar: – Hvorfor DET da, Mrs. Hussey?

Hun kniste, med et halvfullt vinglass i høyre hånd. – Bare kall meg Marilyn, vær så snill! Fordi – hun kniste igjen – fordi du gjorde det så deilig for henne TO ganger, mens det gikk for meg bare EN gang – og fordi du ga henne den skjønne lille gutten der!

Munnen hennes kom enda nærmere øret hans, og pusten hennes kilte ham da hun kniste igjen: – Jeg skulle ønske at du hadde gitt MEG en også! – for jeg har alltid ønsket meg en gutt!

Jackie, som satt tvers over bordet for dem, ble ikke riktig klok på seg selv – og slett ikke på mamma! I de årene som var gått siden voldtekten, hadde hun selv gradvis åpnet seg for sin yngre søster, de hadde diskutert og grått og snakket sammen om den forferdelige hendelsen gang på gang – på gang! Mamma hadde nesten ikke nevnt det som skjedde, men Jackie hadde skjønt at under overflaten hadde det boblet et innbitt raseri og en voldsom hevnlyst! Riktignok hadde hun mildnet seg en god del etter at Jimmy var født – den lille gutten hadde sjarmert seg inn i bestemors hjerte og blitt hennes absolutte kjæledegge. Og i dag – i timene før han kom hjem fra arbeid, hadde mor og datter pønsket ut en utspekulert straff som de ville utsette ham for – hvis de fikk sjansen!

Men nå – nå satt Marilyn Hussey så tett ved siden av ham hun kunne komme – og krevde hans oppmerksomhet, i konkurranse med sitt elskede barnebarn! Riktignok drakk hun litt mere vin enn hun pleide, men det så da virkelig ut som om hun – flørtet med ham! – innsmigret seg – hun la hånden fortrolig på armen hans – og nå så det nesten ut som om hun kysset øret hans også! Men Jackie hadde oppfattet noen av de siste ordene hun hvisket: – « – – ønske at du hadde gitt MEG en også!» – – « – – alltid ønsket meg en gutt!» Hun måtte holde tilbake et lite kniseanfall da hun plutselig kom til å tenke på at – mamma var ennå ikke fylt førti år! – og hun hadde fremdeles regelmessig menstruasjon! Dessuten – tenkte Jackie, mens hun fortvilet prøvde å undertrykke latteren som boblet opp i halsen hennes – mamma brukte ikke pillen, heller! Etter at hun ble skilt fra pappa, hadde hun ikke hatt noe seksualliv i det hele tatt!

James var nesten lamslått av forbauselse da han så at Marilyn drakk glasset tomt og lente seg mot ham igjen: – Jeg har to usch– u – sed – vanlig kjekke jenter, altså, men jeg skulle så gjerne hatt en – en sønn – – også! Hun hvisket rett inn i øret hans, slik at ordene føltes nesten som små eksplosjoner.
Historien fortsætter under reklamen

Han så seg raskt omkring – på hans venstre side satt Lille-Jimmy – nå i ivrig samtale med tante Debbie, men tvers over bordet møtte han Jackies blikk – og hun hadde da faktisk et lattermildt uttrykk i ansiktet! – mente han å kunne lese! Antagelig hadde hun hørt noe av det hennes lett berusede mor hadde hvisket i øret hans! Han følte seg både beklemt – og ytterst forvirret!

GIV STJERNER:
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (81 har stemt, 4,23 af 5)
Loading...
SKRIV EN KOMMENTAR
KLIK HER!

2 kommentarer

  1. Reha

    26/07/2021 kl 20:44

    Hej Onkel. Det var en skøn fortsættelse, jeg kan kun sige jeg glæder mig til det sidste afsnit. 👍

    2+
    • OnkelWaldo

      27/07/2021 kl 11:41 - som svar på Reha

      Takk for vennlige ord nok en gang, Reha – ja, jeg er litt spent på det, jeg også! 😜😁

      0

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret.