«Engler daler ned i skjul», nynnet hun for seg selv mens hun trasket av gårde mellom grantrærne som glitret

Forfatter: OnkelWaldo
Automatisk Google-oversættelse:

Den gamle radioen borte i hjørnet spilte «Jeg er så glad hver julekveld», men det var fremdeles tre dager igjen. Mor og datter sto ved kjøkkenbenken og la siste hånd på verket – en julekurv til bestemor, slik de gjorde hvert år.

– Er kurven for tung for deg, vennen min? spurte moren bekymret.

– Neida, mamma, det går så fint, så. Jeg er ikke noen liten jente lenger, vet du.

– Nei, du er en riktig stor og pen jente, smilte moren og strøk henne over kinnet, mens hun knyttet den røde, pelsforede hetten over datterens lyse lokker. Hun kysset henne ømt på kinnet.

– Min lille Rødhette, ertet hun. – Pass nå bare på at den store, stygge ulven ikke kommer og tar deg.

– Hah, det finnes ikke ulver her omkring, så, fnyste datteren overlegent. – Kanskje en og annen bortkommen hundehvalp. Og de skal bare passe seg, Jeg heter ikke Ulvhild for ingenting! Grrrrr!

Hun viste sine perfekte hvite tenner i et ikke altfor skummelt ulvesmil, og moren lo sammen med henne.

– Pass deg når du går over den smale brua borte ved Bjerkebekk, advarte hun. – Det har blitt litt mildere de siste par dagene, så den kan være glatt, vet du.

– Ikke bekymre deg så mye, mamma, svarte Ulvhild. – Jeg klarer meg fint. Hils tante Helene så mye, da – hun er nok glad for å få hjelp i julen.

– Ja, det er fint at vi kan dele på oss nå de siste førjulsdagene, smilte moren. – Så møtes vi alle sammen hjemme hos mamma den fireogtyvende, hva?

Mor og datter klemte hverandre, den unge jenta tok den tunge kurven på armen og ga seg i vei mot bestemors hus.

Det dalte lette, hvite snøfnugg ned på Ulvhilds varme vinterkåpe da hun trippet forsiktig over den hardfrosne marken. Det var kanskje LITT langt å gå – over tre kilometer – men hun var godt kjent, for her hadde hun gått mange ganger.

«Engler daler ned i skjul», nynnet hun svakt for seg selv mens hun trasket av gårde mellom grantrærne som glitret i grønt og vinterhvitt. Skikkelig julestemning, smilte hun for seg selv og skiftet den tunge julekurven fra den ene armen til den andre. Hun hadde selv hjulpet mamma å pakke den, med julegodter, små julegaver, som både hun og mamma hadde laget, med julepølse og ribbe og – oops! – her var det glatt, ja!

Hun gled og holdt nesten på å falle, men klarte såvidt å holde seg på bena. Nå var hun kommet frem til den islagte bekken – Bjerkebekk, som også var navnet på den lille gården som lå like oppi åsen her.

Det gikk en smal bro over bekken, nærmest bare en klopp, som glinset blankt i det bleke månelyset. Sikkert såpeglatt, den også, tenkte Ulvhild. Kanskje var det bedre å gå på selve isen, for selv om den selvsagt var glatt, den også, så var den iallfall flat, tenkte hun. Men var den trygg å gå på?

Hun satte den tunge julekurven forsiktig fra seg på den islagte bredden, og prøvde seg med den ene foten på den litt knudrete isflaten. Joda, den føltes trygg nok, den.

Ulvhild tok et nølende skritt, deretter ett til, Dette gikk jo riktig bra, tenkte hun – isen føltes fast og hard, så hun tok de par skrittene tilbake og strakte hånden ut etter julekurven.

Akkurat da knaket det faretruende under føttene hennes, og hun følte et plutselig blaff av panikk! I neste øyeblikk brast isen, hun utstøtte et forskrekket hyl, og like etter slo det iskalde vannet sammen over hodet hennes. Munnen hennes ble fylt av vann, hun rakk såvidt å tenke: – nå drukner jeg! – dermed ble alt svart!

Da hun slo opp øynene igjen, var hun pakket inn i et stort, varmt ullteppe, og hun satt i en romslig kubbestol foran et flammende peisbål. Like foran ansiktet hennes så hun et par vennlige, mørke øyne som gransket henne med en bekymret mine, i et ansikt som var omkranset av et stort, bølgende skjegg. Hun husket det siste moren hadde sagt til henne før de skiltes: «Pass deg, så ikke den store, stygge ulven kommer og tar deg!»

Ulvhild var forvirret – hvor var hun? – hvem var han?

– Er du ulven? mumlet hun, men skjønte straks at det var et dumt spørsmål.

Mannen lo med de store, hvite tennene sine. Et ulvesmil, tenkte hun, men det var et varmt og vennlig smil. og hun ble straks litt beroliget. Men så følte hun varm hud – NAKEN, varm hud! – mot kroppen, og utstøtte et forskrekket skrik.

– Hjelp! – jeg er jo n- – naken! klynket hun forskrekket. Mannen lo igjen.

– Ja, jeg måtte jo få av deg de klissvåte, kalde klærne, smilte han.

– Men – men du er naken, du også, jo! oppdaget hun plutselig. «Ulvepelsen» på brystet hans kilte henne på de nakne, spente brystene, Hun hutret og skalv, for til tross for det store ullteppet, som omhyllet dem begge to, var hun fryktelig kald.

Han løftet en hårete arm og strøk henne mykt over kinnet. Han var ikke farlig, iallfall, trodde hun – og det var noe kjent ved ham også.

– Ja, hudkontakt er den aller beste måten å varme hverandre på, forklarte han. – I gamle dager, når det var bikkjekaldt ute, og varmen var gått ut på ildstedet, da pakket folk seg tett sammen under skinnfellene sine – helt nakne, alle sammen.

– Med ulvepelser over seg, da, kanskje? kommenterte Ulvhild.

Mannen humret lavt – egentlig en beroligende lyd, fant hun ut.

. – Ja, det var nok mange ulike pelsdyr som har måttet bøte med livet for at folk kunne holde varmen, humret han. – Men denne metoden her, den er den aller beste.

Han hadde begynt å stryke henne over ryggen med de store, varme nevene sine – oppover og nedover, avvekslende fort og langsomt, hele tiden mens han holdt henne fast presset mot den hårete kroppen sin. Og mot lårene sine følte hun noe som vokste og ble stadig fastere og hardere, det også. Og tykkere – og lengre! Hun klynket skremt, og han skjønte straks hvorfor.

– Ikke vær redd, søte Ulvhild, han er bare litt nysgjerrig, smilte han.

– Han gjør deg ingenting, vil bare vise at han står til disposisjon om det skulle bli bruk for ham, humret mannen. – I tillegg er han svært høflig, for han reiser seg alltid for vakre damer.

Ulvhild kniste over måten han snakket på.

– Hvordan vet du hva jeg heter? spurte hun nysgjerrig. – Jeg kan ikke huske at jeg har sett deg før?

Den skjeggete mannen satte opp et sørgmodig ansikt.

– Har du virkelig glemt meg, altså? Jeg som ga deg så fine julegaver da du var fem år gammel? Du var jo SÅ sprudlende og lykkelig, du satt på fanget mitt og dro meg i skjegget. Husker du ikke det?

Ulvhild rykket til.

– Åh! – det var du som var julenisse det året som – som pappa hadde funnet seg en ny kjæreste. og mamma var både sint og lei seg! Du besøkte mamma og meg i julen – og så ble du borte. Og jeg har ikke sett deg siden – ikke før nå. Hvor har du vært?

Hun så bebreidende på ham som hun nå tenkte på som «den store, snille ulven» – selv om hun stadig kjente den store, varme og pulserende «tingesten» hans. Den trykket seg – frekt og freidig – mot den kalde maven hennes, som nå forresten ble stadig varmere, den også!

– Jeg har arbeidet i fremmed land, barnet mitt, brummet han godmodig, og innenfor teppet strøk han mykt over den nakne, runde enden hennes – som langsomt, men sikkert ble varmere, den også. Ulvhild kjente at «tingesten» hans stadig vokste seg større og større mot kroppen hennes, og hun visste godt hva det var for noe. Riktignok var hun jomfru, men hun var vokst opp på landsbygda, og hun hadde venninner som var bare noen få år eldre, og som av og til hvisket og kniste i øret hennes, og betrodde henne ting.

– Jeg er vel ikke noe «barn», vel! protesterte hun, men samtidig var hun engstelig for at han skulle se på henne som voksen også. Den langstrakte «dingsen» hans, som nå hadde vokst seg stor, stiv og hard, oppfattet tydeligvis kroppen hennes som voksen «nok», iallfall! tenkte hun. Hun visste hva den kunne brukes til, og ble litt engstelig da hun tenkte på det.

– Ehhh, jeg tror jeg er varm igjen nå! sa hun med litt spak stemme. Det ble mer og mer pinlig å sitte her under et ullteppe – helt naken! – og så tett innpå en like naken mann! Hun var virkelig begynt å bli varmere også, og ikke bare utenpå huden, heller! Faktisk begynte hun å bli het i hele kroppen. Hun syntes også at de store, varme hendene hans var begynt å bli frekkere, der de strøk henne oppover og nedover ryggen – særlig nedover! – der de dvelte ganske lenge ved de runde endestykkene hennes.

– Jeg synes du skal bli sittende litt til, jeg, innvendte «den store, snille ulven», og klemte ømt om enden hennes, som han løftet ørlite grann opp.

– Slik at du blir skikkelig varm, liksom, tilføyde han smilende, og det var som om den store stive – – som hun nå plutselig satt på! – gjorde et par ekstra rykninger under enden hennes, liksom for å understreke det han sa. Hun klynket urolig og prøvde å trekke seg bort, men de store nevene hans lå stadig rundt de faste, runde rumpeballene hennes. Det var ikke akkurat ubehagelig, heller, men – –

Han møtte blikket hennes – det var heller ikke så skremmende, bare vennlig og – spørrende, kanskje.

– Du er ikke redd for – denne her, vel? spurte han, og plutselig følte hun at den strammet seg under henne og gned seg kjærtegnende mot – hjelp! – sprekken hennes! Samtidig hørte hun at latteren hans ikke var langt unna.

– Ehhhh – joooo, litt, så! stammet hun, mere forlegen enn egentlig redd.

– Du som er så stor jente, har vel sett en slik en før, har du ikke det? Stemmen lød fortsatt både varm og lattermild, syntes hun, og slappet litt mere av.

– B- bare på en hest – to ganger – nå måtte hun nesten smile selv også.

– Og så har jeg sett et par hunder som – som – – hun kniste forlegent.

– Men aldri på en mann! skyndte hun seg å understreke.

Mannen lot det fuktige ullteppet gli ned på gulvet og trakk henne med seg nærmere peisen. Der var det nesten litt for varmt, syntes hun – og så var han jo helt naken, han også! Hjertet hennes hamret i brystet hennes, og det føltes som om hun ble varmere av det også.

Hun prøvde å unngå å se på – tingesten hans, som nå sto nesten rett opp, men klarte det ikke helt. Den var som en magnet, som trakk blikket hennes til seg. Ulvhild var så forlegen at hun nesten var på gråten. Naken, sammen med en like naken, nesten helt fremmed mann! Tenk om noen fikk vite om det! Tenk om bestemor – eller mamma – – ! Hun hikstet litt og tørket øynene med høyre pekefinger.

Det var som om den store, skjeggete mannen kunne lese tankene hennes.

– Ikke vær redd for ham, Ulvhild! lød hans dype, beroligende stemme. – Han liker deg – svært godt – men han kommer ikke til å gjøre deg noe! Jeg lover! Men jeg synes du burde hilse på ham, jeg – slik at dere kan bli litt bedre kjent!

Igjen denne lattermilde, ertende stemmen. Og han kalte den for – «han», som om det var en virkelig person der sammen med dem. Ulvhild fniste, hun følte seg ikke redd lenger – eller mindre redd, iallfall.

«Den store, snille ulven» strakte ut de kraftige, hårete armene sine og trakk henne inntil seg, mykt, men bestemt. Fremdeles var hun ikke redd, bare spent. Mot sin nakne mave følte hun – «den» – lang, tykk og hard.

– Hils på ham, Ulvhild, hvisket han i øret hennes. – Legg de små fingrene dine rundt ham og vær god mot ham. Han liker deg veldig godt, skjønner du!

Latteren boblet opp i henne, men nå – plutselig – var det skjegget ansiktet så nær at – – nå kysset han henne, varmt, grådig – og lenge. Den ene armen lå rundt livet hennes, med hånden helt nede ved korsryggen, og med den andre tok han hennes lille hånd og la den på – pikken sin!

Det var et ord som aldri hadde kommet over leppene hennes, hun hadde knapt nok tenkt det før – ikke før – akkurat nå! Helt uvilkårlig gjorde hun som han hadde bedt om – lukket fingrene om det varme, levende lemmet og strøk sakte oppover – og nedover, helt til hun nådde den svulmende pungen som hang under den, mellom de kraftige lårene hans.

Det var første gang Ulvhild ble kysset, første gang en mann kjælte med den nakne rumpa hennes, første gang hun holdt rundt en manns – ståpikk – det var et ord hun nesten ikke visste at hun kunne engang! Men hun visste også – rent instinktivt – hva han hadde lyst til å gjøre med den, hva han hadde lyst til å gjøre med – henne! – og engstelsen begynte å vokse frem i henne igjen. For den virket jo like tykk som – som skaftet på den store øksen som bestefar hadde satt fra seg ute i vedskjulet! Det grøsset i hele kroppen hennes. Den kunne vel aldri – – ? Nei, selvsagt ikke! Men de frydefulle grøsningene pilte oppover og nedover kroppen hennes så lenge hun holdt i den.

Hun vred munnen løs fra de hete, krevende leppene og gispet:

– N- neiiiiiii – du – du – du må ikke! – men hun hadde ikke helt sluppet taket i det tykke, varme lemmet ennå. Da hun oppdaget det, slapp hun det brått og skjøv på den brede, hårete brystkassen hans. Pusten gikk fort på dem begge.

– U- unnskyld, altså! stammet hun og så seg febrilsk om etter klærne sine. Dem hadde han lagt til tørk like foran peisen, oppdaget hun.

– Tu- tusen takk for hjelpen – herregud, hun visste ikke hva han het engang!

– J- jeg var jo på vei til bestemor – – åhh, hvor er kurven min? brast det engstelig ut av henne da hun kom på hva som hadde skjedd. Lå den kanskje på bunnen av Bjerkebekken nå? Men mannen humret og smilte beroligende til henne.

– Den står der borte, pekte han. – Jeg tok den med etter at jeg hadde trukket deg opp av bekken. Du hadde besvimt av kuldesjokket du fikk. Men nå er du helt frisk igjen, ikke sant?

Han så beundrende på den slanke, velskapte kroppen hennes.

– Sannelig har du vokst siden sist jeg så deg, ja! Smilet hans var så varmt og oppriktig at Ulvhild måtte smile tilbake, og et øyeblikk glemte hun nesten at hun var naken. Så falt blikket hennes på pikken hans, som fremdeles pekte på henne. Hun rødmet og begynte å famle med klærne, som iallfall var nesten tørre. Men han stanset henne med et bedende blikk, samtidig som han løftet hånden.

– Er du redd for meg? spurte han mildt. Hun ristet på hodet.

– N- nei – ikke nå lenger.

– Det er jeg glad for! smilte han. – Kan jeg da få be deg om en liten tjeneste – før du gjemmer bort den deilige kroppen din?

Ulvhild følte at hun ble sprutrød i kinnene, men samtidig varmet det henne å høre den tydelige beundringen i stemmen hans.

– Hva er det da?

Han la de store, varme hendene rundt hoftene hennes, kjærtegnet dem langsomt og mykt, og hun følte varmen bre seg ytterligere i «den deilige kroppen» hennes. Hun var spent på hva han ville be om – et kyss til, kanskje? – mens hun fremdeles var naken?

Ganske riktig – men – –

– Jeg vil gjerne få lov å kysse deg, lød den dype, varme stemmen – over det hele!

Hun rykket til – ikke egentlig redd, men – litt forskrekket var hun nok.

– Over – det hele? stammet hun. Han nikket.

– Jeg lover at du vil komme til å nyte det, smilte han. – Det skal ikke ta så lang tid – jeg lover! – og så har vi begge noe å glede oss til – neste gang du besøker meg!

Unge Ulvhild følte seg både forvirret – og kriblende spent. Kysse meg – over det hele? – det hadde hun aldri hørt om, men – så hadde hun jo aldri visst særlig mye om hva to mennesker foretok seg når de var nakne sammen, heller. «Noe å glede oss til neste gang – ?» – hva mente han med det, tro?

Den store mannen hadde beholdt det faste, men myke grepet om hoftene hennes. Nå reiste han seg opp – ruvet over henne, slik at hjertet hennes igjen begynte å slå fortere og mer nervøst. Særlig fordi – pikken hans nå rørte ved maven hennes, da han bøyde seg mot henne og kysset henne – på munnen – heldigvis ganske kort. Likevel sendte det en søt liten ilning gjennom hele den slanke kroppen hennes. Igjen ble hun pinlig klar over at hun sto naken – tett sammen med en like naken mann!

Da han avbrøt kysset, nesten motstrebende, lot han leppene gli over det venstre kinnet hennes, streifet det lille øret og gled ned til den slanke halsen. Nå bøyde han seg, slik at det dunkende,, stive lemmet ikke lenger berørte maven hennes, men – skjegget hans – –

– Åååh! – skjegget ditt kiler – puppene mine! – utbruddet kom som et knisende lite hyl. Men den frekke munnen hans lukket seg først om hennes venstre brystvorte, så om den høyre, noe som uløste enda et par hikstende stønn – ååååhh, du mååå ikke! – men han stanset ikke, hendene hans lå stadig fast om hoftene hennes, og nå satt han på huk, med ansiktet tett inntil den nederste delen av maven hennes, og der – –

– Ååååhh – neiiiiiii!! – hylet kom brått og skarpt

Men den frekke, lekende tungen fant det hemmelige stedet hennes, det rykket ufrivillig i hoftene hennes, men han holdt dem fast – mildt, men bestemt – og tungen hans var så frekk, men så splintrende deilig også, og hun bare MÅTTE hyle en gang til, mye lenger denne gangen, og den slanke, formfullendte kroppen vrikket og vred på seg, inntil de skjelvende lårene hennes ga etter, og hun sank ned på kne, ansikt til ansikt med den smilende, skjeggete «ulven», som stadig hadde de store labbene sine rundt hoftene hennes, men nå bare for å støtte dem, så hun ikke falt over ende.

Deretter kysset han henne for siste gang – lenge, varmt og grundig – men heldigvis ikke krevende og lidenskapelig. Ulvhild kysset ham tilbake. Pikken hans ble presset mellom kroppene deres nok en gang, men nå var hun ikke lenger redd for den.

– Tusen takk for at du – reddet meg fra å drukne! stammet hun, mens hun tok på seg det siste plagget og knyttet den røde, strikkede ullhetten under haken. Den store mannen hadde også fått på seg klærne, og tok nå på seg en pelsjakke – var den av ulveskinn, tro? tenkte Ulvhild og smilte yndig til ham.

– Ingen årsak, Lille Rødhette, humret mannen vennlig. – Og unnskyld hvis jeg var litt frekk med deg, men – du er altså så nydelig at jeg klarte ikke å la være.

Han strøk henne mykt over kinnet, og Ulvhild smilte tillitsfullt til ham. Hun likte den dype latteren, som liksom kom helt nede fra det brede – og hårete, husket hun – brystet hans. – Jeg skal følge deg bort til bestemoren din, jeg, slik at du ikke faller i bekken en gang til! lo han.

– Takk for det også – – ?

– Jeg heter Ulf, smilte mannen, og den unge piken lo hjertelig.

– For et pussig sammentreff – Ulf møter Ulvhild.

Hun var så søt, så rød i kinnene og så sjarmerende at «den store snille ulven» fikk lyst til å kysse henne igjen, og ikke minst – kle henne splitter naken igjen! Men det fikk vente, tenkte han.

– Ja, kanskje det er skjebnen, smilte han, mens han trakk den store skinnluen over hodet.

– Sånn – nå kan vi gå. Det er mange år siden jeg hilste på bestemoren din også.

Før de forlot hytten, stakk han innom vedskjulet og tok med seg en liten øks. Han hadde også et lite etui av lær, som han la rundt den skarpe eggen. Da de kom til bekken, ba han henne vente, mens han hakket løs de verste issvullene. Deretter tok han hånden hennes og ledet henne trygt over den smale brua,

Hele veien til bestemors hus holdt han henne i den ene hånden, men han hadde hektet den tunge kurven i den andre albukroken. Da de sto utenfor den blå døren med hvite karmer, snudde Ulvhild seg til sin redningsmann og smilte, litt usikkert.

– Ehhh – det er kanskje best hvis vi ikke sier til bestemor at vi har vært – nakne sammen?

Hun rødmet og slo blikket ned, og «den store, snille ulven» humret godmodig.

– Helt greit, det, vesla. Hvis hun ser at du er litt våt, så kan du jo bare si at du plumpet litt uti, ikke sant? Og at du satt litt foran peisen min for å tørke deg litt?

Ulvhild nikket lettet.

– Når skal du hjemover igjen?

– Annen juledag, antagelig.

– Da kommer du vel innom og – varmer deg litt, før du går videre?
Historien fortsætter under reklamen

Ulvhild nølte litt, ble sprutrød i kinnene, men nikket til slutt.

– OK, det er en avtale.

– Jeg gleder meg! smilte han gjennom skjegget.

– Jeg også.

Læs næste afsnit

4 kommentarer

1. Frank

   24/12/2024 kl 0:09

   Spennende fortelling, får vi være med tilbake til Ulf snart Waldo?

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     24/12/2024 kl 2:59 - som svar på Frank

     Annen juledag skal hun hjem igjen! 😜

     2+

     Besvar kommentar
     • Frank

       25/12/2024 kl 10:07 - som svar på OnkelWaldo

       Gleder meg til annen juledag. En annen ting: Skrev ikke du også noveller på en svensk side en gang? Har glemt adressen dit og finner den ikke igjen.

       3+

       Besvar kommentar
       • OnkelWaldo

         25/12/2024 kl 15:16 - som svar på Frank

         Det er helt riktig, Frank – både jeg og kinky1 gjorde det. Faktisk var det slik vi ble kjent. 😁

         Godt gjort av deg å huske det, så lenge etterpå, for dette er mer enn ti år siden.

         Den svenske «sajten» er nok nedlagt forlengst.

         1+

         Besvar kommentar