Forfatter: OnkelWaldo

Kapittel 1

– Se der borte! Se hva den mannen gjør!

– Hvor? – hva da?

– Ser du ikke hva den fæle mannen gjør med den lille jenta? Under kjolen hennes! Og se! – hun løfter på den, til og med!

De to eldre kvinnene hadde tatt en litt annen spaservei denne solfylte tirsdagsmorgenen. Skolene hadde nettopp begynt på sin sommerferie, noen hadde tatt med seg pledd og lå utstrakt på de vidstrakte grønne plenene, og lekeparken var full av livlige, skrålende, huiende og lekende barn i alle aldre. De aller fleste var jenter, bare blant de aller minste var det noen gutter som lekte med venninnene sine i den store sandkassen. Noen av de større jentene brukte klatrestativene, svinghuskene og rutsjebanen, andre passet på at de yngre barna ikke fant på altfor farlige ting.

Et stykke fra aktivitetene i lekeparken sto en klynge med store, skyggefulle almetrær. Under dem sto det to-tre solide benker i god avstand fra hverandre. På den ene av dem satt en middelaldrende mann, som akkurat nå var omgitt av to småjenter, kanskje syv – åtte år gamle. Den ene av dem satt med det ene benet utstrakt, hun hadde trukket kjolen opp, slik at de hvite Hello Kitty-trusene hennes var fullt synlige, og det så ut som om den voksne mannen kjærtegnet henne på lårene!

– Nei, dette går bare ikke an! fnyste hun som først hadde oppdaget scenen under de løvrike trærne. – Kom, Eline – vi går bort og snakker et alvorsord med ham! Hun marsjerte i vei, og hennes venninne fulgte litt nølende etter. – Men Alberte – – innvendte hun forsiktig, men den andre bare avfeide henne. – Det er vår borgerplikt å gripe inn når en voksen mann foretar seg noe uanstendig med småjenter! erklærte hun med myndig stemme.

Borte på den solide, men slitte trebenken satt fremdeles den lille jenta med skjørtet trukket opp over lårene. Den tvilsomme mannspersonen berørte benet hennes med begge hender, og jenta hadde tydelige tårestriper på de små, runde kinnene sine. – Hør her, min gode mann! bjeffet den myndige Alberte. – Det går virkelig ikke an for en voksen mann å – å tukle med småjenter på den måten! Kom Dem bort før jeg ringer til politiet! Maken til uanstendig oppførsel!

Begge småjentene tittet forbauset på henne, og mannen kikket opp. Han smilte unnskyldende. – De må virkelig unnskylde, frue, men jeg – – Her ble han avbrutt av en tredje ungjente som plutselig dukket opp, og som helt åpenbart var noen år eldre. – Du skal ikke kjefte på Onkel bestefar, du! erklærte hun med fast stemme. – Han bare hjelper henne, så – for hun har falt og slått seg! Jentungen med det tårevåte ansiktet nikket bekreftende og tørket øynene.

De to bekymrede middelaldrende damene så at det var et stort blårødt merke på jentas ene lår, og at det sto et åpent, lite metallskrin ved siden av ham på benken. Nå overtok den yngste jentas jevnaldrende venninne: – Ja, bare se her! – i går falt jeg ned fra den husken der borte og skrubbet opp benet mitt! Onkel bestefar hjalp meg og satte plasterlapp på – bare se her!

Dermed trakk hun opp skjørtet, helt til de lysegule bomullstrusene hennes kom til syne. Litt ovenfor kneet på hennes venstre lår satt en stor plasterlapp. Mannen smilte til de to kvinnene, han holdt en tube i hånden. – Jeg smører litt salve på dette vonde benet ditt, jeg, Lisbeth, sa han med en trøstende, varm stemme. Den lille jenta smilte til ham. – Vil du sette plasterlapp på meg også – Onkel bestefar?

Mannen humret godmodig. – Det er egentlig ikke nødvendig, Lisbeth, for du har ikke noe sår der – men hvis du vil, så – – Lisbeth nikket bestemt med sitt blonde, lille hode. – Det vil jeg gjerne, tusen takk – Onkel bestefar.

Nå oppdaget de to kvinnene at det var kommet tre jenter til rundt benken, i tillegg til de to som allerede satt der. Mannen hilste vennlig på dem. – Heisan, Hanne. Nå har jeg nettopp reparert lillesøsteren din. God som ny! Nå kan du gå bort og leke igjen, Lisbeth! Du også, Cathrine. Og vær litt forsiktige nå, da!

De to yngre jentene løp av gårde, og en forlegen Alberte begynte å unnskylde seg. Men mannen holdt opp en forsonende hånd. – Jeg forstår dere så godt! smilte han. – Jeg ville også blitt mistenksom hvis jeg så en eldre mann kikke under skjørtet på småjenter! Begge de eldre kvinnene var røde av forlegenhet, men mannen fortsatte: – Jeg fant denne fredede pletten her for – tja, nesten et års tid siden, tenker jeg. Den ligger så fint til, lekeplassen er så langt borte at jeg ikke blir forstyrret, men likevel slik at jeg kan høre glad barnelatter i bakgrunnen. Og som regel sitter det ikke noen på de to andre benkene, så vanligvis får jeg sitte her – helt uforstyrret. Men en dag var det noen barn som sparket en ball altfor langt, den landet der borte – han pekte – og hun som løp etter den, snublet og skrubbet opp kneet sitt.

Nå overtok den jenta han hadde kalt Hanne. – Ja, jeg husker det godt, for det var Anita, som bor i samme oppgang som meg. Hun gråt så sårt, og du gikk bort og trøstet henne, og så fikk hun plasterlapp på benet sitt. Hun kniste. – Da sluttet hun å gråte med en gang, så det var nok ikke SÅ vondt, heller!

Mannen humret godmodig. – Ja, i mange, mange år har jeg hatt for vane å stikke et lite lommeapotek i lommen når jeg går tur. Kanskje fordi jeg er gammel speider – «Alltid beredt», vet dere. To av jentene nikket og smilte. Han pekte på det lille metallskrinet som lå på benken ved siden av ham. – Det er selvsagt svært sjelden det blir bruk for det – heldigvis – men disse siste månedene har det faktisk vært bruk for det – kanskje tre – fire ganger eller så.

– Mer enn det, tror jeg! innskjøt en av de andre jentene som sto og hørte på. – Lisbeth og Regine er altså sååååå viltre, de løper mye, og de faller ofte. Hun lo litt. Det var forresten Regine som begynte å kalle deg for «Onkel bestefar», lo hun og så på ham med de lattermilde, blå øynene sine. – Og alle barna vet jo at det er helt trygt å komme til deg, for du kjefter aldri, du er alltid så hyggelig, og så hjelper du dem alltid når de ber om det.

– Ja, Onkel bestefar er BARE snill, han, så! understreket Hanne og så bebreidende på de to bekymrede damene, som nå ikke var så bekymret lenger, bare forlegne. De unnskyldte seg enda en gang, og den ene tok opp pungen sin og rakte en hundrelapp til Hanne, som sto nærmest. – Her kan du kjøpe noe godt – til dere – ehhhh – og så kan du jo dele med de to som løp sin vei også! stammet hun, og Hanne smilte pent – og neide, til og med. – Riktig søte og veloppdragne jenter! roste den andre damen, og «Onkel bestefar» nikket samtykkende og humret godmodig. – Det er de sannelig! bekreftet han.

– Da får vi vel komme oss videre, erklærte Alberte, som tydeligvis var den som hadde kommandoen. – Ja, og unnskyld så mye at vi mistenkte Dem for – for – – stammet hennes venninne med spak stemme. Alberte nikket nådig, men sa ingenting, og mannen bare humret godmodig. – Ikke tenk noe mere på det, mine damer! smilte han og løftet hånden til avskjed.

Ikke lenge etter forsvant de tre store jentene også. – Vi må passe litt på de røverungene! lo Emilie, og sendte et – kanskje litt spørrende? – blikk mot mannen som nå satt alene igjen. Det var ingen av de andre to som la merke til at han nikket umerkelig. Så pakket han sammen lommeapoteket sitt og puttet det i lommen. Deretter grep han avisen, lente seg tilbake, men leste bare ca. ti minutters tid. Så brettet han den omhyggelig sammen, reiste seg rolig og ruslet langsomt avgårde.

En times tid senere satt han ved kjøkkenbordet sitt og kjente duften fra mikrobølgeovnen bre seg i rommet. Da det ringte på døren, var han rimelig sikker på hvem som sto utenfor. Og ganske riktig – da han åpnet, falt blikket på en smilende Emilie. – Du sitter sikkert alene, så jeg tenkte jeg skulle holde deg med selskap! kniste hun. Han nikket og blunket, deretter tok han et skritt til siden. – Så hyggelig, Emilie, bare kom inn! smilte han. – Jeg har savnet deg – hvor lenge er det siden?

– Ikke mer enn – litt over en uke, tror jeg! kniste hun da hun fulgte etter ham inn på kjøkkenet. Da de satte seg ved bordet, plinget det fra mikrobølgeovnen. – Men du har jo hatt besøk av Anastasia i mellomtiden, vet jeg! En lav, ertende latter klukket i halsen hennes. Hun snuste ut i luften. – Så godt det lukter – skal du spise nå, eller?

Han nikket og reiste seg fra bordet. – Jeg bestilte pizza i går – en stor en, for jeg håpet at du ville komme innom i dag! smilte han og og åpnet ovnsdøren. – Og nå er du sikkert sulten, tenker jeg?

Emilie smilte og slikket seg om munnen. Den eldre mannen fulgte den lyserøde tungespissen med øynene. Lemmet hans reiste seg ved tanken på hva den kunne gjøre – for en mann! Riktignok hadde han ikke opplevd det ennå – ikke med henne – men hun hadde iallfall gitt ham noen kyss og varme klemmer.

Han fant frem to tallerkener, glass og bestikk og satte alt sammen på bordet. – Du vil ha Cola, regner jeg med? spurte han, idet han tok turen bortom kjøleskapet. Emilie nikket igjen. – Ja – tusen takk! Du er alltid så snill, du! brast det ut av henne.

Mannen humret godmodig da han bøyde seg over henne og satte colaflasken på bordet. – Ikke vanskelig å være snill mot en så søt jente som deg! smilte han og kysset henne på den glatte, runde kinnet. – Nå må du bare spise – jeg er ikke så sulten, egentlig.

Han nippet til en kopp kaffe mens Emilie spiste grådig to store pizzastykker. Hun hadde mellombrunt, halvlangt og litt bølgete hår, gråblå øyne, og kinnene var glatte og rosenrøde. Hun så alltid frisk og sunn ut, hun hadde pene tenner og smilte gjerne, Kroppen var velutviklet for alderen, men hun klaget alltid – «jeg er altfor TYKK, altså!» – da var hun nesten på gråten, og de myke leppene skalv. Pikken hans vokste litt igjen da han tenkte på hvor ofte han hadd trøstet henne – og hvor godt hun likte at han gjorde det! Unge Emilie HADDE litt runde former, men var absolutt ikke tykk – hadde de erfarne hendene hans kunnet konstatere. Formene hennes var nesten altfor fristende! To faste, runde og ungdommelige bryster avtegnet seg tydelig under den røde og hvite blusen, han hadde følt dem presse mot skjortebrystet sitt hver gang han hadde trøstet henne. Et par ganger hadde han latt som om han kilte henne utenpå blusen – mens hun hylte, sånn liksom-forskrekket, men fremdeles hadde han til gode å føle den silkeglatte huden under sine nysgjerrige fingre. Kanskje ville han få sjansen i dag? Lemmet hans strakte seg ytterligere ved den tanken!

Overraskende nok nøyde hun seg med to pizzastykker denne gangen. Hun rettet seg opp og drakk grådig av colaen sin, så smilte hun yndig. – Tuuuuusen takk for maten! – nå er jeg såååååå mett, altså!

– Hyggelig det, Emilie. Mannen reiste seg fra bordet, han også. – Skal vi gå inn i stuen, kanskje? Hun nikket stumt og fulgte etter ham ut av kjøkkenet.

Inne i stuen åpnet han et skap og fant frem en skål med konfekt. Emilie strålte opp, men stanset med hånden over den bugnende skålen. – Bare én! insisterte hun – for jeg blir så ALTFOR tykk, altså!

Mannen humret godmodig og satte seg ned i sofaen. – Du er ikke tykk, Emilie, det har jeg sagt til deg før. Du er bare – litt kraftig kanskje, men jeg synes du er akkurat passe, jeg!

Emilie viklet gullpapiret av konfekten og puttet den i munnen, men hun ble stående foran ham med skjelvende underleppe. – Det er sikkert bare noe du sier, så!

Han ristet på hodet. – Nei, det er noe jeg MENER, du søte, vesle jenta mi! Det er forresten lenge siden jeg har fått et kyss av deg!

Øyeblikkelig sank hun ned på fanget hans og la de runde armene om halsen hans. Kysset han fikk – som smakte litt av sjokolade – var så absolutt på grensen til å være lidenskapelig – til og med følte han – ganske kort – at den lille tungespissen kilte ham mellom leppene. Da hun slapp ham, dukket det frem en antydning til smil i det runde, rødmende ansiktet. – Men du har fått kyss av Anastasia, så! Det sa hun til meg for – to dager siden! Plutselig skiftet hun tema. – Forresten har jeg veldig vondt i dag!

– Hvorhen da, veslekjæresten min? Mannens stemme var full av omsorg. Emilie rødmet dypt. – Det er – litt flaut, altså!

– Hva da? Den unge jenta slikket seg litt nervøst om munnen.

– I går lånte jeg en gammel sykkel – en sånn stor, voksen sykkel, for jeg har ikke noen sykkel selv. Bare for å prøve den, altså! tilføyde hun raskt.

Mannen nikket forståelsesfullt. – Og så falt du og slo deg, hva? Emilie nikket. – Mmmmm – altså, jeg falt ikke sånn ordentlig – ikke ned på bakken, men – pedalene glapp liksom unna, og så falt jeg ned på – på den stangen, du vet. Og jeg nådde ikke helt ned med føttene, så – så det gjorde veldig vondt! Jeg har vondt fremdeles, så!

– Hvor da, vennen min? Stemmen hans var fremdeles varm og medfølende, men selvsagt visste han svaret.

Hun kniste forlegent – eller var det lystent, lurte han på? Igjen slikket hun seg nervøst om munnen. – Der du vet – i tissen min, vel!

Skulle han spørre om å få se, kanskje? fór det gjennom ham – men før han fikk bestemt seg, tilføyde hun: – Bare se her!

Dermed reiste hun seg fra fanget hans og trakk opp skjørtet med en rask bevegelse – altfor rask! tenkte han, men så var det jo ikke strip-tease hun var i gang med, heller. Pulsen hans begynte å dunke fortere, selv om han HADDE sett lårene hennes før – to ganger for å feste en plasterlapp på et skrubbsår litt ovenfor kneet – og én gang han hadde trøstet henne mens hun satt på fanget hans og hikstet – da hadde hans trøstende hånd beveget seg – kanskje LITT for langt ovenfor det samme kneet. Men hun hadde ikke protestert, heller!

Denne gangen så han et hissig, blårødt merke nesten helt der oppe hvor låret hennes forsvant innenfor trusene. Han utstøtte et medfølende utrop. – Oi sann! Det der ser vondt ut, ja! Kan jeg – ta på det? Han kikket spørrende opp i det rødmende ansiktet.

Nok en gang – denne lynraske tungespissen, før hun nikket. – Mmmmm. Men du må være veeeeeldig forsiktig, altså!

– Jeg lover! forsikret han, deretter nærmet han sin store neve det misfarvede, ømme stedet. Hun utstøtte et fort gisp da fingeren hans fikk kontakt med den barnemyke huden, og han trakk hånden fort til seg, til tross for at han visste at berøringen hans hadde vært nesten fjærlett.

– N- neida, det gjorde ikke vondt! pustet hun og kniste opphisset. – K- kanskje du vil – sette en p- plasterlapp på?

Han ristet på hodet. – Nei, du har ikke noe sår, så det er ikke nødvendig. Men vent litt, så skal jeg finne noe salve som gjør det bedre for deg! Han reiste seg, og Emilie ble stående i samme stilling, med skjørtet trukket oppover lårene. Da han kastet et lynraskt blikk over skulderen, møtte han blikket hennes, hun smilte blygt – og visste nok at den stramme, lille strutteenden hennes var godt synlig nedenfor skjørtekanten. Det kriblet i den middelaldrende kroppen hans, og da han vendte tilbake med to små tuber i hånden, var hans oppsvulmede tilstand godt synlig gjennom buksetøyet. Han så at øynene hennes liksom utvidet seg – var det av frykt eller opphisselse? lurte han på.

Han satte seg ned foran henne – fremdeles holdt hun skjørtet i samme stilling, så høyt oppe at det var bare truselinningen som ikke syntes. Han tok litt salve på den ene fingeren og strøk den langsomt over det hissigrøde merket. Igjen slo det ham at innsiden av lårene på unge piker føltes nesten som babyhud. – Denne salven vil gjøre at det ikke føles så vondt lenger, forklarte han og gned fire-fem ganger – varsomt og sakte – frem og tilbake. Hver gang støtte han på kanten av det stramtsittende plagget, og da han tittet opp på henne, så han at hun hadde fått et helt annet uttrykk i det søte ansiktet. – Det – kiler så deilig! hvisket hun med slørete stemme.

– Så fint at det ikke gjør vondt lenger, da, smilte han og tok hånden bort fra den silkeglatte huden. Øyeblikkelig kom det en svak protest. – N- nei, ikke stans! ba hun – og med ett gjorde hun noe han slett ikke hadde ventet. Hun trakk benåpningen på trusene til side og blottet – fullstendig! – det lubne, lille kjønnet sitt! – Egentlig er det mest vondt – akkurat her! pekte hun og la fingeren på skambenet. Selvsagt var det nettopp der den sykkelstangen måtte ha truffet henne, tenkte han, likevel ble han overrasket – og opphisset! – over hennes frimodighet.

Det var vanskelig å løsrive blikket fra det yndige synet. Emilie hadde bare litt hår på tissen sin, det satt høyt oppe på det hvelvede venusberget og var sikkert mykt som babyhår, det også. Åpningen hennes var fast lukket, men det ante ham – MER enn ante ham! – at han ville finne piplende fuktighet like innenfor.

Han fuktet sine egne lepper og møtte blikket hennes igjen. – Vil du at jeg skal ta litt salve på – på tissen din også, kanskje? spurte han, med håp i stemmen.

Emilie rødmet – og nikket. – Ja – takk! hvisket hun og skjøv hoftepartiet nesten umerkelig fremover mot ham. Det var overhodet ingen tvil om at hun var på vei til å bli skikkelig kåt! tenkte han – hvis hun ikke allerede var det! Det var han forresten selv også! Hun ville altså at han skulle smøre salve på tissen hennes – et øyeblikk fantaserte han om å SPRØYTE litt – spesiell «salve»! – på den nakne sprekken hennes, men tvang den uskikkelige tanken tilbake.

– Kanskje vi skal ta av deg trusene? foreslo han – bare for å gjøre det lettere, liksom? Hun nikket igjen – enda litt mer entusiastisk, forekom det ham. – Bare hold skjørtet ditt sånn, du – han hørte selv at stemmen hans var litt hes – så skal jeg gjøre det for deg!

Emilie kniste igjen og trakk skjørtet opp, helt til midjen. «Onkel bestefar» grep tak i det lille bomullsplagget og trakk det langsomt nedover de – litt fyldige – lårene, som han visste hun var forlegen over. Blikket hans var som klistret til det eggende området som trusene hadde dekket – hvit, silkemyk hud, et hvelvet venusberg som bare delvis var dekket av en sparsom hårvekst, den lukkede spalten, der det nå var helt tydelig at kjønnsleppene var litt oppsvulmet og hovne. Pulsen hans hamret i tinningene så det nesten gjorde vondt! Da plagget var nede ved knærne, løftet hun først den ene foten, så den andre – deretter var hun naken fra livet og ned til de små, velskapte føttene.

Han hadde en spesiell forkjærlighet for små, yndige jenteføtter, så før han gjorde noe mere, tok han en av dem i den store, varme hånden sin og løftet den til leppene. Emilie hylte overrasket og vaklet litt, før hun fikk igjen balansen. – Du kiiiiiiiler, altså! fniste hun da han kysset de små tærne – en etter en. Da han satte den lille foten forsiktig ned på gulvteppet, var det hun som overrasket ham – ved å løfte den andre foten innbydende opp mot ansiktet hans. Innbydende var også den utsikten hun dermed ga ham – den vesle spalten åpnet seg ørlite grann, slik at han kunne se det glinse på den rosa innsiden.

Han hadde selvsagt sett små jentefitter tidligere – yngre enn denne her også! – men denne som Emilie hadde, ga ham et ekstra støt i mellomgulvet. Den var liksom så – delikat – falt det ham inn – rent til å spise! Kanskje ville han få anledning til å slikke litt på den senere! Den andre foten fikk naturligvis samme lekne behandling, mens Emilie kniste opphisset.

Så skrudde han hetten på Xylocaintuben igjen og åpnet den andre, som inneholdt vanlig vaselin. Han tok litt på langfingeren og tittet på henne igjen. Hun fulgte intenst med på alt han gjorde.

– Nå må du ikke bli forskrekket, altså! advarte han, med så varm og beroligende røst han kunne. – Eller – kanskje du er vant til at en mann tar på tissen din? spøkte han og blunket.

– Åååhhh neiiii! kniste hun – det spontane smilet var aldeles bedårende, og den rosa, lille tungespissen – mmmmmm – – ! – D- du er den aller første som – får lov til det, fordi du – du er så snill – og trygg, liksom! Alle jentene sier det!

I farten kom han på – fem jenter som kunne ha sagt det, som han hadde behandlet for skrubbsår og små, blødende sår fra glasskår eller spiker. En av dem hadde han tatt med til legevakten, fordi hun hikstende hadde fortalt at ingen var hjemme hos henne.

– Det var jo hyggelig! smilte han og la sin venstre neve på hennes høyre lår – høyt oppe. Samtidig holdt han sin høyre hånd opp i luften, slik at hun kunne se hans langfinger, som glinset av vaselin. – Er du klar?
Historien fortsætter under reklamen

Hun nikket, og gjennom sin venstre hånd, som hvilte lett på låret hennes, følte han at hun dirret som en spent fiolinstreng. Det gjorde han forresten selv også!

Læs næste afsnit

(111 har stemt 4,48 af 5)

Loading...

3 kommentarer

1. OnkelWaldo

   15/04/2022 kl 8:56

   Takk skal dere ha, både Reha og du trofaste jumfru! Jeg ER i gang med kapittel nr. 2, men jeg har også noen andre prosjekter gående!

   2+

   Besvar kommentar
2. Den gamle jumfru

   13/04/2022 kl 5:10

   Godt at Onkel bedstefar er gammel spejder, så han er klar til at hjælpe de piger der slår sig og får så dejlig behandling. Emilie, Anastasia og måske andre også, er nogle heldige piger, der…. 🙂

   Glæder mig til næste kapitel.

   4+

   Besvar kommentar
3. Reha

   07/04/2022 kl 19:27

   Hej Onkel Waldo! Det ligner optakten til en ganske hyggelig historie, jeg glæder mig til næste afsnit. Du har nu en god måde at brygge en historie sammen 👍. Jeg glæder mig til dit næste udspil.

   13+

   Besvar kommentar