Mannen med kniven gjemte den skyndsomt bak ryggen, og dette var den sjansen Anders hadde ventet på…

Forfatter: OnkelWaldo
Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Anders sto helt stille og avslappet med hendene hengende ned langs siden. Han passet godt på å ikke virke kampberedt, så han smilte beroligende til de to mennene. – So this is your daughter? spurte han med vennlig stemme. – I found her not too far from here. Has she run away from home?

– NOOOOOO!! hylte den unge jenta fortvilet. – NOT daddy! A ne tata! Losj tsjovjek! Losj tsjovjek! – slik hørtes det iallfall ut for Anders.

– Budi tiho! brølte mannen med pistolen. Han stakk pistolen i beltet, tok to skritt mot pulken og løftet armen til slag. Men i samme øyeblikk hørte de hyl og jentelatter lengre oppe i skråningen. Like etter kom to ungjenter på litt ustø ski nedover mot dem. – ANDERS! ropte Tanja – hun lo og veivet med staven. – Kommer du på besøk? Hvem er det du har med deg?

Mannen med kniven gjemte den skyndsomt bak ryggen, og dette var den sjansen Anders hadde ventet på. Han samlet skiene og hoppet med bredsiden mot ham. Stavene hadde han samlet i venstre hånd, nå løftet han den høyre og slo med håndkanten mot halsen hans så hardt han kunne. Den andre hadde bare sko på føttene, og selv om Anders ikke klarte å beregne slaget nøyaktig – hemmet som han var av ski og staver – så falt den andre så lang han var og ble liggende urørlig. Omtrent samtidig angrep både Tanja og Leah mannen med pistolen. Det som hadde sett ut som vilt veivende skistaver, ble plutselig til farlige våpen, og Tanja traff ham i halsen, mens Leah kjørte sin stav inn i siden på ham. Han falt også, mens han skrek høyt av smerte, pistolen glapp ut av beltet hans og skled bortover skaren. Tanja tok et par skritt etter den, men Anders utbrøt skarpt: – Ikke rør den, Tanja! La den bare ligge!

Nå kom også Hans Jørgen til. Han hadde tatt på seg et par korte ski, som han behersket helt suverent – uten staver! – og fra hånden hans dinglet noen solide plaststrips. Et par av dem festet han nå rundt håndleddene til den fortumlede mannen, som ynket seg svært over skadene som jentene hadde påført ham. Anders overtok de andre og sørget for at heller ikke den bevisstløse mannen ville kunne lage vanskeligheter for dem når han våknet. Han pustet iallfall, men det var visst bare såvidt. – Jeg fikk nok ikke plassert slaget helt riktig! kommenterte han og møtte blikket til Hans Jørgen, som straks forsto hva han mente. – Er han – – – ? – Nei, han lever, men jeg er ikke sikker på hvordan det går, innrømmet Anders. – Jeg tror jeg traff ham i hodet, så det kan tenkes at han har fått en hjerneskade! Det var selvsagt ikke meningen, men jeg tenkte først og fremst på jentene – alle tre! Han nikket mot den forskremte jenta i pulken, som nå sto på kne, klar til å flykte så snart hun fikk en sjanse.

Fremdeles var det ikke gått mer enn et halvminutt siden jentene kastet seg inn i kampen. Nå oppdaget de to mennene at det kom blod – støtvis! – fra såret i halsen til den bundne mannen. – Å, herregud! – pulsåreblødning! utbrøt Anders og knelte ved siden av ham. – Hvem av dere er raskest til bens? Vi trenger helikopter snarest mulig – alt annet blir for sent! Han presset to fingre mot det blødende såret mens han snakket.

– Jeg! utbrøt begge jentene samtidig, men Anders stagget dem. – Det bør være en voksen stemme! Alarmsentralen blir nok skeptisk hvis de hører en av dere. Hans Jørgen nikket og reiste seg. – Jeg skal være så rask jeg kan! lovet han. Heldigvis var det ikke så langt til toppen av skråningen, og Anders konsentrerte seg om å stanse blødningen. – Ligg absolutt stille! kommanderte han på engelsk. – Hvis du beveger deg, blør du i hjel!

Mannen svarte ikke, men all tøffheten hadde tydeligvis rent ut av ham. Han ynket seg litt og ville ta seg til halsen, men stripsene hindret ham. Nå oppdaget Anders også såret i buken hans, der staven til Leah hadde truffet ham. Derfra kom det ikke noe særlig med blod, så Anders lot det være, mens han mentalt krysset fingrene. Staven kunne jo godt ha truffet indre organer, men det så ut for Anders som at den hadde rammet hoftebenet.

Hans Jørgen var tilbake etter to minutter og knelte ved siden av ham med et førstehjelpskrin i hånden. – De kommer ganske snart, opplyste han. – Heldigvis hadde det nettopp landet et helikopter på sykehuset, så de burde være her når som helst.

Han så på Anders, som presset fingeren sin mot såret i halsen. – Skal jeg overta litt? Jeg har gått flere førstehjelpskurs i min tid, også i det militære. Det er riktignok ganske lenge siden, smilte han. Anders smilte takknemlig og reiste seg. – Jeg tror ikke den pulsåren er helt revet over, mente han. – Men vi får begrense blødningen så mye som mulig.

Fremdeles hadde han skiene på seg, nå gled han bort dit pistolen lå og bøyde seg ned etter den. Forsiktig grep han den i løpet og kikket etter om sikringen var av eller på. Den var på, merket han seg – så enten var mannen ikke særlig våpenkyndig, eller han hadde ikke tenkt å skyte. Det var en 9 mm Beretta, så han, et våpen Anders var godt kjent med. Nå tok han ut magasinet, dro sluttstykket tilbake og fjernet også patronen som lå i kammeret. Så la han pistolen i en av anorakklommene sine og puttet magasinet i en annen.

Først nå kom han til å tenke på den stakkars jenta. Hun satt fremdeles helt stille i pulken, med store, forskrekkede øyne og ullteppet godt rundt seg. – Kanskje vi burde få henne i hus? foreslo han overfor Hans Jørgen, som satt på huk og bremset blødningen så godt han kunne. – Jeg kan overta her, så tar kanskje du deg av henne? Jentene kan hjelpe til også.

– Greit, det, Anders. Den andre reiste seg, strakte på bena og smilte til den forskremte jenta. Han strakte hånden ut etter henne, men jenta ristet på hodet og stakk i å gråte fortvilet. Tanja og Leah sto ved siden av pulken og prøvde å berolige henne, men jenta så bare på Anders med tårefylte øyne og strakte hånden mot ham. – Jeg tror ikke hun stoler på andre enn deg, smilte Tanja. – Hmmmm, da har hun nok ikke særlig god greie på mannfolk! kniste Leah, og begge jentene brast ut i en hjertelig, ertende latter. Anders rødmet forlegent, men måtte bare le med.

Hans Jørgen smilte også. – Døren er ulåst, Anders, så bare ta henne med deg, du. La Tanja hjelpe deg, så blir Leah her og hjelper meg hvis jeg skulle trenge det. Det er forresten en åpen plass på baksiden av hytten, der han kan lande. Og så står det en flat kjelke opp mot uthusveggen, som de kan legge båren på. Da blir det lettere å frakte ham – eller dem.

Anders nikket, han var imponert over hvor velorganisert den andre mannen var og hvor praktisk han tenkte. Sammen med Tanja trakk han pulken det korte stykket opp til Hans Jørgens hytte. Idet de åpnet døren, hørte de begge lyden fra helikopteret. – Det var sannelig raskt! bemerket Anders. Han så opp mot piloten, vinket og pekte med armen hvor han kunne lande trygt. –

Helikopteret var fullt, merket Anders seg. Hele fem mennesker hoppet ut, to av dem hadde med seg ski, så han. Til sin forbauselse oppdaget han at hele fire var kvinner, og at han kjente to av dem – Turid og Anne. – Du verden! smilte han, – det var da en hyggelig overraskelse!

Begge ga ham en varm, men rask klem. – Vi er i tjeneste, begge to, smilte Turid. – Jeg skal se etter de skadede – sammen med legen – men så må jeg følge med tilbake til sykehuset.

– Og Victoria og jeg blir igjen for å oppta forklaringer, erklærte Anne med en alvorlig mine. Hun nikket mot sin yngre kollega, som smilte vennlig, men litt reservert. – Jeg forstår at det er alvorlig skadde personer her? Så da må vi jo først få dem på plass i helikopteret.

Anders så at de tre andre var på vei mot helikopteret med de to pasientene. Både Hans Jørgen og han ilte til for å hjelpe, og snart var bårene godt festet. Turid vinket farvel, og sammen med den kvinnelige legen og den andre sykepleieren tok hun plass ved siden av bårene. Motoren økte turtallet, og snart løftet maskinen seg, mens den hvirvlet opp en masse snø. De som sto igjen på bakken, snudde seg bort for ikke å få for mye av den i ansiktet, men snart forsvant helikopteret over tretoppene og ble borte.

– Da får vi vel gå inn, foreslo Hans Jørgen. – Jeg setter over kaffen, for dette kan kanskje ta litt tid? Han så spørrende på de to uniformerte kvinnene, som nikket takknemlig. – Det kan jeg gjøre! utbrøt Leah og Tanja – nesten i kor, og begge kniste. – Bare sett i gang med å prate, dere!

Anders satte seg ved det store kjøkkenbordet sammen med Anne og den andre politikvinnen, som han ikke hadde sett før. – Ja, dette er altså Victoria Eide, presenterte Anne. – Hun har bare vært hos oss et par ukers tid – hun kommer rett fra Politihøyskolen.

Den unge kvinnen rakte hånden over bordet. – Hyggelig å hilse på deg, Anders, smilte hun, men det var noe reservert og forbeholdent over smilet. – Jeg forstår at du kjenner førstebetjent Olaussen fra før?

Anders var forbløffet. – Jøss, Anne – jeg visste ikke at du var blitt førstebetjent! Gratulerer så mye! Anne smilte og blunket til ham. – Nei, jeg har jo ikke uniform på meg når vi er ute og jogger, så. Men jeg er fremdeles den samme jenta som fortvilet prøver å holde følge med deg!

Han lo. – Jeg synes du klarer det ganske bra, jeg. Nå først la han merke til de to gullstripene på skulderklaffene hennes, som rammet inn den gylne stjernen. Victoria hadde også en slik stjerne, men hun manglet stripene.

Anne fortsatte. – Du får nok større konkurranse hvis du prøver deg mot Victoria her. Hun er nemlig aktiv orienteringsløper. Den unge kvinnen rødmet. – Ikke så aktiv nå, dessverre – det blir ikke så mye tid til overs, nå som jeg har fått fast jobb.

Anders møtte blikket hennes og ble slått av hvor – ikke bare reservert, men nesten fiendtlig det var! Her gjelder det nok å trå varsomt, tenkte han. Selv om hun var over gjennomsnittet pen – nesten vakker – bestemte han seg for ikke å komplimentere utseendet hennes på noen måte – hverken med ord eller beundrende blikk. Den yppige figuren hennes, det blonde håret og de – kalde! – blå øynene hadde nok høstet mange – uønskede – kommentarer, både før og under politiutdannelsen.

Disse tankene hadde rast gjennom hodet hans i løpet av bare to-tre sekunder, og han hadde beholdt et nøytralt ansiktsuttrykk hele tiden. Både hun og Anne hadde begynt å hente frem notatblokk og kulepenn, og Anne plasserte igjen den lille lydopptakeren sin på bordet. – Du kjenner vel igjen denne, Anders? smilte hun.

Anders nikket og sendte et lite smil i retning den unge kollegaen hennes. – Jada, førstebetjent, det gjør jeg! Henvendt til Victoria tilføyde han: – Som du skjønner, har jeg vært i politiets klør tidligere også!

Victoria kikket på sin overordnede, og – var det kanskje en anelse av et smil som lekte i munnvikene hennes? tenkte Anders. – I dine klør, da, går jeg ut fra? bemerket hun tørt. Det hadde ikke unngått hennes oppmerksomhet at det åpenbart var et – kanskje varmt? – vennskapsforhold mellom den kjekke, kraftige mannen her og hennes overordnede. Anne smilte til henne. – Ja, og dem er det ikke lett å slippe ut av når de først har fått tak! lo hun.

Så tok hun på seg den offisielle politiminen og skrudde på lydopptakeren. – Vi får vel gjøre unna dette forhøret, tenker jeg. Hun rettet blikket mot Anders. – Du er altså Anders Wærum og er løytnant i reserven? Anders nikket bekreftende. – Ja, det er riktig! – Vi har jo ellers alle dine data i papirene våre, bemerket Anne, – etter den prisverdige innsatsen du gjorde for noen måneder siden. Hun møtte det spørrende blikket til sin yngre kollega. – Jeg skal forklare alt det for deg senere, Victoria.

Etter å ha fordelt kaffekopper, hadde nå også de andre satt seg ned rundt det store bordet – Hans Jørgen, Leah, Tanja og den fremmede jenta, som prøvde å gjøre seg så usynlig som mulig ved det borteste hjørnet. Leah brøt inn. – Anders er helten vår, altså! Han – – men Anne løftet hånden bydende. – Jeg kommer til deg litt senere, Leah, lovet hun. – Ja, kanskje du vil fortelle hva som skjedde – helt fra begynnelsen, løytnant Wærum? ba hun og overhørte det undertrykte kniset fra Tanja som jo hadde sett hvordan førstebetjenten hadde ligget, stønnende og sprellende – og splitter naken! – under en lidenskapelig og entusiastisk «løytnant Wærum».

Anders sendte henne et strengt blikk – som ble besvart med et smil og et underfundig blunk – Kanskje Tanja burde begynne? foreslo han. – Det var nemlig hun som fant henne.

Tanja rettet seg opp i stolen, stolt over å være vitne i et politiavhør. – Ehmmm, ja, begynte hun. – Mitt navn er Tanja Øverby og jeg er elleve år gammel. Mamma’n min heter Turid Øverby og er over- ehmmm avd-

– Avdelingssykepleier, innskjøt Anne smilende. – Ja, akkurat – på sykehuset vårt. Førstebetjenten – Tanja undertrykte et knis, – kjenner henne godt. Anders var glad for at hun ikke presiserte HVOR godt de to kjente hverandre! – Vel, altså, fortsatte Tanja, løytnant Wærum holdt på med å instruere meg i slalåmkjøring borte ved hytten hans da jeg fikk øye på noen slingrete fotspor der det egentlig ikke burde være noen fotspor, for det er jo ikke noen vei i nærheten, bare skispor!

Deretter fulgte en inngående beretning om hvordan «løytnant Wærum» hadde båret den stakkars jenta på ryggen bort til hytten sin, fått på henne varme klær og pakket henne godt inn i pulken.

– Og da vi var nesten fremme ved den hytten vi sitter i nå, kom disse skumle mennene og viftet med en pistol og en stor kniv! fortalte Tanja med dramatisk stemme. – Det så både Leah og jeg fra toppen av bakken her, vi hadde nettopp tatt på oss ski for å gå og møte dem.

Leah brøt plutselig inn. – Vi visste jo at And- ehhh – løytnant Wærum ikke hadde noen våpen – jeg heter Leah Antonsen, forresten, og jeg er tolv år – så vi bestemte oss for å – mmmm – forstyrre dem, og da vi var på vei nedover bakken, så vi at de gjemte våpnene, og da ble det liksom litt lettere. Det var meningen at Tanja skulle ta han typen med pistolen – som han nettopp hadde stukket i beltet sitt – og jeg skulle ta han med kniven, som HAN skyndte seg å gjemme, men akkurat før jeg kom frem, så jeg at Anders slo til ham så han falt over ende, så da stakk jeg etter han typen med pistolen, jeg også – med skistaven min!

Victoria brøt inn: – Så de var bevæpnet i det øyeblikket dere angrep dem, altså? Begge jentene nikket, entusiastisk og bekreftende. – Å jada! kom det fra Tanja. – De prøvde å gjemme dem bak ryggen sin, men vi så at de hadde dem i hånden!

Begge jentene gestikulerte mens de snakket, Tanja lot som hun holdt en kniv og Leah «liksom-siktet» med en hånd formet som en pistol. Plutselig kom det fra den stillferdige jenta, som hittil ikke hadde sagt et ord: – Bad men! Very bad men!

Alle blikkene rettet seg plutselig mot den slanke skikkelsen nederst ved bordet. Anne smilte til henne. – Do you speak English? spurte hun vennlig. Jenta ristet på hodet. – Where do you come from? forsøkte hun igjen. Ny hoderisting. – Jeg tror hun er kroatisk, kom det fra Tanja. Plutselig ble det liv i det ovale, lille ansiktet, og hun så takknemlig på den yngre jenta. – Da, da, hrvatski! bekreftet hun og nikket med hodet.

– Kako se zoveš? hørtes plutselig stemmen til Victoria, og alle så forbauset på henne. Den unge betjenten rødmet. – Vi ferierte ved Adriaterhavskysten en sommer, min første forlovede og jeg, opplyste hun. – Men jeg kan ikke så mye. Hun rettet blikket mot jenta igjen, smilte vennlig og gjentok spørsmålet. – Milena – Dragic, kom det forsiktige, nesten hviskende svaret.

Begge politibetjentene skrev det ned, selv om det jo også ble tatt opp. – Koliko si star? var det neste spørsmålet. – Petnaest godina, lød svaret, og nå måtte Victoria tenke seg om. – Hun er – femten år, kom hun frem til. Så lo hun forlegent. Det er omtrent alt jeg kan på kroatisk. – Stakkars jente! brast det ut av Tanja. – Se! – hun er blitt slått i ansiktet også! – Og kanskje flere steder på kroppen! tilføyde Leah bekymret.

– Kanskje vi burde få det dokumentert? utbrøt førstebetjenten, hun kom plutselig til å tenke på forrige gang hun var blitt tilkalt, og hun hadde tatt bilder av de mishandlede brystene til Ellen. – God idé! nikket hennes yngre kollega og fisket det lille kameraet ut av skuldervesken hun alltid hadde med seg.

De to politikvinnene reiste seg, Anne smilte vennlig og rakte hånden ut mot Milena, som de nå visste jenta het. Hun krøp imidlertid sammen, uten å bevege seg, og kikket fortvilet over bordet mot Anders. – Jeg tror hun vil ha deg med, smålo Anne, og Anders ble forlegen. – Kanskje ikke så lurt, hvis hun er blitt mishandlet – eller kanskje voldtatt – og dere vil ta av henne klærne! innvendte han.

– Vi kan gå med også! kom det fra Tanja, hun reiste seg sammen med Leah. – Hva heter «ikke farlig» på kroatisk, ehhhh – betjent – – mmm – – Eide! supplerte den yngste politikvinnen smilende. – Men du kan bare kalle meg Victoria! – Det heter søsteren min også! strålte Tanja. – Men vi kaller henne bare Vicky – sånn til daglig.

– Da er det kanskje best at vi bruker HELE navnet mitt, da, smilte Victoria, – slik at det blir lettere å holde oss fra hverandre. – Å, dere er VELDIG forskjellige! kom det spontant fra Tanja. – Du har sånt nydelig, blondt hår, og søsteren min er mørkhåret. Men hun er veldig pen, hun også! la hun til, for liksom å forsvare henne.

– Men altså – den yngste betjenten forandret brått tema, – det ser ut til at hun har utnevnt deg til sin livvakt, smilte hun – faktisk! – til Anders, – så hvis du blir med førstebetjenten og meg inn i siderommet, så har hun kanskje ikke noe imot å ta av seg. Vi kan jo la henne beholde undertøyet på, ikke sant?

Hun så spørrende på Anne, som nikket, og dermed reiste de tre seg, og Anders strakte ut hånden mot Milena, som de nå visste at hun het. Tillitsfullt grep hun den og smilte yndig til ham. – Ne bojte se, kom det fra Tanja, som kniste forlegent. – Det er det eneste JEG kan på kroatisk! opplyste hun, og Milena smilte til henne også.

I siderommet var det en oppredd seng, og Victoria løftet det lille kameraet og tok et par-tre bilder av det forslåtte ansiktet hennes. Men da Anne ved hjelp av illustrerende håndbevegelser ba henne å kle av seg, slo Milena en forferdet hånd for munnen. Anders brast ut i en hjertelig latter da han skjønte hva den unge jenta fryktet, og løftet hånden avvergende. – Ne bojte se, ne bojte se! gjentok han ordene fra Tanja, i tillegg lukket han øynene og snudde ryggen til.

Bak seg hørte han en lavmælt knising fra den fremmede jenta, og gikk ut fra at hun nå hadde forstått at de ikke hadde til hensikt å ta pornobilder av henne. De to kvinnene utvekslet noen få ord, så lød Annes rolige stemme: – Hun har bh på seg, Anders, så du kan godt snu deg. Vi behøver ikke å ta av henne undertøyet.

Da Anders snudde seg, sto Milena med ryggen til, kledd i bh og truser, og Victoria tok bilder av den forslåtte ryggen hennes. Merkene stanset litt ovenfor truselinningen, og Anders bannet lavt og innett. – Fordømte bøller! knurret han. Jeg håper at jeg slo hjernerystelse på han ene, og at jentene påførte han andre varig mén!
Historien fortsætter under reklamen

De to politikvinnene nikket alvorlig, og Milena snudde på hodet og smilte blygt. Hun hadde selvsagt ikke forstått hva Anders sa, men av det sinte ansiktsuttrykket hans kunne hun lese hva han tenkte – og følte. Hun snudde seg helt, møtte blikket hans, og spontant kastet hun seg om halsen på ham og brast ut i hulkende gråt, for første gang siden han hadde møtt henne. Litt forlegen sto han med den halvnakne, hikstende jenta i armene, for hun hadde ikke tatt på seg klærne igjen etter fotograferingen. Varsomt og ytterst lett lot han de store hendene sine gli oppover og nedover den smale, forslåtte ryggen. Over hodet hennes møtte han blikket til Victoria. Nå virket det plutselig mye vennligere, syntes han.

Han lot det gå ti-tolv sekunder, så frigjorde han seg lempelig og pekte på klærne hennes, som hun hadde lagt fra seg på en stol. Milena tørket øynene takknemlig, smilte litt tynt og sa noe på kroatisk, som ingen av dem skjønte. Alle de tre voksne ristet smilende på hodet, og da hun hadde kledd på seg igjen, mobiliserte den unge jenta det lille hun hadde av engelskkunnskaper. – You – very – nice! fikk hun frem, først med blikket rettet mot Anders, deretter så hun mot de to politikvinnene. Da ble blikket alvorlig og – kanskje litt fryktsomt, syntes både Anne og Victoria. Hun nølte litt, så kom det – litt forsiktig: – You – nice – police. Så slo hun ut med den ene armen, som om hun pekte på noe utenfor hytten. – Police – no – nice! Tårene begynte å velle opp i øynene hennes igjen.

– Jeg tror hun har dårlige erfaringer med politiet, mente Anders. – Men dere to har jo oppført dere skikkelig mot henne, så derfor får dere ros. Anne nikket, uten å smile. – Slik tolker jeg det også. Og du har beskyttet henne, så derfor har hun tillit til deg også. Skal vi gå ut til de andre?

Ute i stuen hadde jentene, sammen med Hans Jørgen, dekket på et rikholdig bord, og det var en fryd å se hvordan Milena strålte opp da hun fikk se all den gode maten. Han slo gjestfritt ut med armen og ba alle sette seg. Milena var rask til å plassere seg ved siden av Anders, og de to yngste jentene kikket på hverandre, kniste og blunket. Også Anne, som satt på den andre siden av bordet, blunket megetsigende. Victoria fikk – helt tilfeldig, så det ut som – plassen på Anders’ venstre side, mens Leah parkerte sin lille, stramme rumpe ved Hans Jørgens høyre side på den ene kortenden av bordet. Dermed kom de to liksom til å sitte «i høysetet». Tanja satte seg på hans venstre side, da kom hun til å innta den øverste plassen på – så å si «bortre langside», ved Annes høyre side.

Det ble et både lystig og muntert måltid. Hans Jørgen hadde – ubetenksomt eller planlagt? lurte Anders på – satt en flaske vin på bordet, sammen med øl og Cola. Nå reiste han seg, gikk rundt bordet og skjenket i glassene til de voksne. Både Milena og de to yngste så på ham med bedende øyne, men Hans Jørgen gjorde seg hard, selv om han gjorde det med et ertende smil.

Alle tok godt for seg av den gode maten, og stemningen steg, selv om det bare var de voksne som skålte i alkohol. Det vil si – Anders lot som om han ikke så at Milena på hans høyre side stjal seg til å smake på vinen hans mens han snakket med Victoria. Da han snudde hodet brått, holdt hun fremdeles vinglasset i hånden! Hun rødmet forlegent og fniste småpikeaktig. – I – drink wine – home! erklærte hun, og Anders trodde henne. Han visste at de produserte god vin i Kroatia, og det var sikkert ikke uvanlig at ungdom fikk lov å smake fra tidlig alder. Og om de ikke fikk lov, smakte de sikkert likevel! tenkte han, så han smilte og blunket til henne. Milena strålte lettet opp da hun så at han ikke var sint, og den lille hånden hennes klappet ham takknemlig på låret – hvorfor akkurat der? flashet det gjennom hodet hans – deretter strakte hun frem den slanke halsen – og kysset ham varmt på munnen! Samtidig følte han til sin store overraskelse at et varmt kvinnelår ble presset mot hans eget venstre! Victoria??? Det kunne da ikke være mulig! Hun som hadde virket så kjølig, ja, rent ut fiendtlig, da de hilste på hverandre første gang!

Forresten hadde han merket seg at hun så å si hadde tint opp i løpet av samtalen deres, som egentlig hadde dreiet seg om helt vanlige, hverdagslige ting – hun hadde virkelig lagt seg i selen for å gjøre det best mulig på Politihøgskolen, og det var faktisk bare to som hadde bedre resultat enn henne. Anders smilte anerkjennende og viste tommelen opp. – Good for you! roste han. – Du føler kanskje at politiyrket fremdeles er mannsdominert og at du må utmerke deg spesielt for å få den respekten du fortjener? – Nettopp! – akkurat! nikket den unge kvinnen bestemt. – Det er altså såååååå irriterende å møte sånne – mannssjåvinistiske fordommer blant folk som er så unge!

Anders nikket og sukket resignert. – Du har så rett, Victoria! Det er det samme i det militære. Selv om det riktignok er en del kvinner som har avansert og oppnådd høye offisersgrader, så henger de gamle holdningene igjen.

Varmen var tilbake i øynene hennes, og da han løftet glasset for å skåle med henne, så det ut til at hun var på nippet til å kysse ham! Ihvertfall ble ikke presset mot låret hans noe mindre, og nå puffet Milena borti hans høyre side også – og krevde oppmerksomhet. Hun tittet bedende på vinglasset hans, og da han kastet et undersøkende blikk over bordet, la han merke til at Anne og Hans Jørgen var opptatt med en svært så livlig samtale – og at begge jentene de satt sammen med, hadde sikret seg hvert sitt vinglass! Derfor smilte han og blunket til Milena og fikk et takknemlig smil tilbake. Hun drakk av vinglasset, strakte seg mot ham og hvisket: – You – very nice!

Han dristet seg til å legge armen om skulderen hennes og hviske tilbake: – You are a very nice girl, too – and very pretty! la han til og håpet han ikke hadde vært for dristig. Men Milena bare strålte opp, la kinnet mot hans – og kysset ham på munnen nok en gang – et lengre og mere sugende kyss denne gangen! Forhåpentligvis var det ikke alkoholen som begynte å virke på henne, tenkte han.

Victorias varme lår presset stadig insisterende mot hans venstre, og nesten før Milena avsluttet kysset, følte han pusten hennes mot kinnet: – Jeg tror du har draget på unge jenter! kniste hun. Anders ble alvorlig og rettet blikket mot henne. – Tro meg, Victoria, jeg prøver meg IKKE på dem – men – han nølte litt – det ser ut til at de har tillit til meg!

Nå var munnen hennes farlig – nesten fristende nær, syntes han. – Det forstår jeg veldig godt! pustet hun mot kinnet hans. Leppene hennes var glinsende fuktige og halvåpne – han følte opphisselsen stige i seg og visste at nå måtte han avbryte. Det hadde forlengst begynt å stramme i buksene hans.

Det var såvidt begynt å skumre utenfor vinduene, så han hadde heldigvis en unnskyldning. Han tok servietten, tørket seg om munnen og reiste seg. Alles øyne rettet seg øyeblikkelig mot ham. – Jeg vil gjerne få takke dere alle sammen for SVÆRT hyggelig samvær – og hjelpsomhet. Han tittet til høyre for seg og smilte beroligende. – Takket være dere føler nå Milena seg trygg igjen, fortsatte han. – Nå stoler hun på politiet – ihvertfall på dere to, og jeg går ut fra at dere tar dere av henne i morgen og ordner det rent formelle. Jeg står selvsagt til disposisjon når som helst dere måtte trenge meg.

Han rettet blikket mot verten og merket seg at de to ungjentene satt ganske tett inntil ham. – Takk for din storartede hjelpsomhet og gjestfrihet, Hans Jørgen. Jeg håper inderlig vi treffes igjen snart, men akkurat nå må jeg komme meg tilbake til hytten min og få stengt den forsvarlig. I morgen drar jeg hjem, og det kan nok bli en stund til den blir brukt neste gang.

Da han fjernet seg fra bordet, klamret Milena seg til den høyre armen hans. Hun sa noe på rivende fort kroatisk, det var tydelig at hun hadde skjønt at Anders skulle dra, og at hun ville være med ham. Han ristet beklagende på hodet. – I go – skiing, Milena – han gjorde noen bevegelser med armene som om han førte et par skistaver frem og tilbake. – Ski – my place – han pekte på seg selv – then go sleep! Han la hendene sammen mot de ene kinnet og lukket øynene. Tanja og Leah kniste, hørte han, men Milena lyste opp. – I go – too! insisterte hun. – I – very good – skiing! Better – you! Hun pekte på brystet hans, men holdt ham fortsatt godt fast i armen.

– Jeg tror hun mener at hun er bedre på ski enn du er, Anders! smilte Victoria. – Har du et par å låne henne, Hans Jørgen?

Mannen nikket smilende. – Jeg har flere stående ute i boden, opplyste han. – Hvorfor er jeg ikke overrasket? tenkte Anders for seg selv. Det virket som om deres nye venn var godt forberedt på alle eventualiteter. Han smilte ned i det blussende jenteansiktet. – Jeg visste ikke at hun – hva heter hun nå? – Kostelic – hadde en datter! spøkte han – på norsk, men Milena oppfattet selvsagt bare navnet. Hun lyste opp og nikket iherdig med hodet. – Me – Janica Kostelic! lo hun og pekte på seg selv.

– Det er nok heltinnen hennes, det! smilte Victoria. – Ikke så rart, tilføyde Anders, – hun med alle de gullmedaljene! Den unge politikvinnen nikket anerkjennende, åpenbart litt imponert over at han fulgte såpass godt med på kvinneidrett.

– Hva med skistøvler, da? undret Anders og så spørrende på Hans Jørgen. – Hun kan låne mine! utbrøt Leah spontant. – Dere kommer jo tilbake i morgen, ikke sant? Anders nikket. – Forresten har jeg et par gamle stående ute i boden også, tilføyde hun ettertenksomt.

– Jeg bør kanskje sende med dere politieskorte? smilte Anne, bare halvveis spøkefullt. – Jeg vet jo godt at du er i stand til å passe på henne, Anders, men strengt tatt er hun vel vårt ansvar inntil videre. Hun så på sin yngre kollega. – Hva sier du, Victoria, blir du med dem?

Den yngre nikket alvorlig. – Det kan jeg godt.

Støvlene til Leah passet de små føttene til Milena aldeles perfekt, og hun lo av fryd da hun formelig danset bortover skisporet som førte til Anders’ hytte. – Hun har sannelig ikke overdrevet, nei! kommenterte Anders imponert. Victoria smilte og nikket enig.

Hytten var god og varm da de kom frem, for Anders hadde ikke slått av varmeovnene den morgenen. For sikkerhets skyld satte han skoddene foran vinduene og skrudde dem godt fast før de la seg – det skulle jo gjøres før de dro allikevel. Victoria hjalp ham, og da hun gikk rundt hushjørnet, la hun merke til noen fotspor i snøen som slingret seg nedover mot den lille dalen. Da hun så nærmere etter, så det ut til at sporenes eiere hadde kommet, kikket inn av vinduene og gått sin vei igjen. Hun tilkalte Anders, som var enig i konklusjonen hennes.

– Kanskje det er flere enn de to vi fanget? mente Anders. Victoria nikket, med et bistert uttrykk i ansiktet. -Søren også, at jeg ikke tok med meg våpen! sa hun. – De to første var jo bevæpnet, ikke sant?

Anders kom plutselig til å huske på hva han hadde i anorakklommene sine og lyste opp. De hadde allerede låst hytten forsvarlig, så nå satte han seg ned foran peisen og fant frem Berettaen. Så kikket han opp på Victoria. – Jeg foreslår at vi blåser i fingeravtrykkene! sa han. Hun nikket med en alvorlig mine. Anders satte magasinet på plass, og da det var gjort, møtte han blikket hennes igjen. – Jeg HAR altså både bæretillatelse og våpentrening, men kanskje du vil overta den? Hun ristet bestemt på hodet. – Bare behold den, du! Jeg liker egentlig ikke skytevåpen noe særlig.

Anders tok ladegrep, forsikret seg om at sikringen var på og la Berettaen på nattbordet i det rommet han hadde tenkt å sove. Milena var trett, så hun gikk og la seg, etter å ha gitt dem begge en varm omfavnelse. Nok en gang fikk Anders et fuktig kyss på munnen, og Victoria smilte megetsigende, men uten å kommentere.
Historien fortsætter under reklamen

Etter det overdådige måltidet hos Hans Jørgen var ingen av dem sultne, så de to ble bare sittende foran peisen en stund og prate lavmælt sammen. Da bjørkekubbene var falt sammen til en liten glødende haug, tok Anders og raket aske over glørne og sa godnatt. Leppene til Victoria var varme, myke og ettergivende.

Læs næste afsnit

(120 har stemt 4,58 af 5)

Loading...

4 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   18/09/2020 kl 4:21

   Endnu et dejligt kapitel i denne dejlige serie.

   Og nu får Anders to “legekamerater” til. 🙂 Der bliver efter hånden stillet hårde krav til Anders… 😛

   Glæder mig allerede til næste kapitel.

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     18/09/2020 kl 9:22 - som svar på Den gamle jumfru

     Tusen takk for hyggelige ord nok en gang, trofaste jumfru! 😁👍

     0

     Besvar kommentar
2. Reha

   17/09/2020 kl 15:06

   Hej Onkel Waldo. Det var et godt gensyn nudistnaboerne, der manglede ligesom en afrunding af historien, jeg må sige det fik den. Men inviterer du ikke til en fortsættelse, du har lagt kimen til den?

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     17/09/2020 kl 16:19 - som svar på Reha

     Joda, Reha, jeg har faktisk begynt på et syvende kapittel også, men som vanlig – det er umulig å si når det blir ferdig. Takk for at du følger så trofast med!

     0

     Besvar kommentar