Nå merket jeg at det å gni meg med ei hard glassflaske, gjorde godt. Det var nok også det følelsesmessige


Forfatter: kinky1

Læs første afsnit

Det føltes helt vilt. Alt føltes helt vilt. Jeg skjønte ikke selv hvorfor jeg hadde fulgt etter ham. Nå ville jeg aldri glemme ham, og det var jo fullstendig bortkastet, for han kom i hvert fall fort til å glemme meg. Så kjekk som han var, kunne han sikkert få hvem han ville. Jeg var fjorten, tynn, og nesten helt uten former. Jentene på videregående var helt sikkert, på alle måter, mye mer interessante enn meg. Jeg var jo bare et barn, i hvert fall så jeg ut som et barn.

Ei stund ble jeg stående ved sykkelen min, for jeg kunne ikke komme på koden til låsen. Men så kom jeg på at det ikke var kodelås, men en lås med nøkkel, og den nøkkelen hadde jeg i lomma! Jeg følte meg fullstendig fjollete, og det var jeg jo også.

Raskt låste jeg opp, festet låsen igjen og satte meg på sykkelen. Nå visste jeg ikke hvilken retning jeg skulle sykle for å komme meg hjem heller. Jeg hadde ikke vært i denne delen av byen før.

Etter å ha syklet et stykke, kom jeg forbi baren en gang til. Nå satt det noen på uteserveringen og Dorian kom ut av døra, med to ølglass på et brett. Han så på meg.

Det var nesten så jeg falt av sykkelen. Hjernen min bare kollapset og glemte å sykle, bare for at han så på meg. Heldigvis varte det bare et par sekunder og jeg falt ikke.

Hva måtte han tenke om at jeg syklet forbi baren bare noen minutter etter å ha forlatt den? Det føltes fjollete og flaut. Uansett var det ikke noe å gjøre med det nå. Et par kvartaler senere kjente jeg meg igjen og visste veien hjem.

Mamma driver butikk på et kjøpesenter. Hun er alltid hjemme om morgenen, for hun begynner på jobb senere enn jeg begynner på skolen. Når jeg kommer hjem. er hun nesten aldri der. Hvis hun er det, er det bare så vidt, før hun må tilbake på jobb.

Jeg er altså vant til å være alene når jeg kommer hjem fra skolen. Der vanlige er at jeg går rett til rommet mitt. Det første jeg gjør da, er å ta av meg den buksa jeg har hatt på meg siden morgenen, og ta på meg ei joggebukse. Deretter tar jeg av meg toppen og skifter til ei vid T-skjorte.

Det neste jeg gjør, er å sette meg ved skrivebordet og åpne PC-en. Jeg må inn på skolens digitale læringsplattform, for å se leksene. Mens påloggingen pågår, pleier jeg også å logge meg inn på sosiale medier.

Noen ganger, særlig hvis jeg har mye lekser, lager jeg meg mat først og spiser før jeg gjør leksene. Hvis det er lite lekser, gjør jeg dem først og spiser etterpå.. Noen ganger tar jeg matpause fra leksene, eller jeg spiser mens jeg gjør dem.

Denne dagen gjorde jeg ei lekse først. Det var pugging av spanske gloser. Læreren sier vi skal øve fem minutter hver dag.

Så kikket jeg på den neste leksa. Det var samfunnsfag. Der skulle jeg lese noen sider og deretter gjøre oppgaver.

Nå bestemte jeg meg for å spise før jeg gjorde noe mer. Jeg gikk ned i underetasjen og så etter hva som var i fryseren. Der fant jeg blant annet panert fisk og pommes frites, altså kunne jeg lage «fish and chips».

Mens fisken var i ovnen, og jeg hadde gjort klart alt ellers, gikk jeg opp igjen på rommet mitt og hentet samfunnsfagboka. Jeg kikket raskt på de sosiale mediene. Det var noen varsler, men ikke noe som var spesielt interessant.

Jeg har ikke så mange venner, i hvert fall ingen nære venner. Det er blant annet fordi vi har flyttet mye. Det er ofte vanskelig å bli kjent med nye folk, og så har det vel blitt sånn at det nesten ikke er noen vits i det, heller, fordi jeg regner med at vi snart skal flytte igjen. Ikke at jeg tenker så mye på det, det har bare blitt sånn.

Etter at jeg hadde spist, gikk jeg opp på rommet igjen og gjorde ferdig leksene. På samfunnsfagleksa, måtte jeg bruke PC-en til å finne fakta og kilder, men jeg skrev i skriveboka. Etterpå gjorde jeg unna engelskleksa, som besto i å gjøre om en liten tekst fra presens til presens perfektum.

Da jeg var ferdig med leksene, puttet jeg bøkene ned igjen i sekken. Der var det noe som buttet imot. Jeg måtte kjenne etter med hånda.

Det var den colaflaska jeg hadde tatt med meg. Med en gang jeg grep den, begynte det å krible i kroppen. Jeg tok den opp av sekken og ut av posen.

Med flaska i venstre hånd, bøyde jeg meg og dyttet bøkene ned i sekken. Så rettet jeg meg opp igjen og flyttet flaska over i høyre hånd. Det var noe spesielt ved den, følte jeg.

Senga mi er 120 centimeter bred og to meter lang. Den har et sånt stort og mykt hodegjerde, som er godt å sitte med ryggen mot. Dit gikk jeg og satte meg, med flaska i hånda.

Det gjorde godt bare å holde i den. Jeg tenkte at det som var spesielt med den, var at Dorian hadde tatt på den. Det begynte å krible i kroppen igjen.

Igjen begynte det i området mellom det venstre brystet og armhulen, men det spredte seg til hele det venstre brystet. Jeg førte flaska dit og gned brystet mot den gjennom stoffet på T-skjorta. Det gjorde godt, veldig godt.

Andre jenter på min alder hadde fremdeles myke kosedyr, som de kjælte med eller sov med. De kunne også presse ei pute mot kroppen og nyte det. Noen tok puta mellom bena og klemte dem sammen.

Jeg hadde også prøvd det med å ta ei pute mellom bena og klemme sammen. Og jeg hadde sittet og ridd på ei pute, fordi jeg hadde hørt at det gjorde godt. Men det funket aldri helt for meg.

Nå merket jeg at det å gni meg med ei hard glassflaske, gjorde godt. Det var nok også det følelsesmessige, at jeg tenkte på Dorian og forbandt flaska med ham. Den knyttet meg til ham, men det gjorde altså fysisk godt også.

Godfølelsen spredte seg videre til det andre brystet, magen og underlivet. Jeg førte flaska omkring og gned meg forskjellige steder med den. Til slutt strøk jeg meg i skrittet med kanten på bunnen av flaska.

Plutselig plinget det fra PC-en. Jeg reagerte ikke på det med det samme, men så plinget det en gang til. Jeg reiste meg, med flaska i hånda og gikk til skrivebordet.

Først satte jeg meg med flaska mellom lårene. Det gjorde godt, bare å ha den der. Jeg løftet meg litt. la flaska over ende og skjøv den inn under meg. Nå presset den mot skrittet. Kroppen min formet seg etter den, åpnet seg mot den.
Historien fortsætter under reklamen

Jeg hadde fått en ny følger. Han het Dorian. Hjertet mitt slo et ekstra slag, føltes det som. Var det han? Nei, det kunne det vel ikke være? Det måtte være en annen Dorian. Ikke at det var et spesielt vanlig navn, Men likevel, at det skulle være nettopp han, var for godt til å være sant!

Hva synes dere?
Vil dere ha fortsettelse?

1 kommentar

1. Anonym

   02/08/2026 kl 20:26

   Ja gjerne mange efterfølgere

   0

   Besvar kommentar