Automatisk Google-oversættelse:

Læs første afsnit

Penelope jobbet som avisbud, etter skolen, to ganger i uka, tirsdag og fredag. Det passet bra med at de sluttet litt tidligere på skolen de dagene. Tidligere hadde storebroren hennes hatt jobben, men nå hadde han funnet seg en annen jobb.

Først gikk hun hjem og hentet den store trillebagen i sykkelboden. Der satte hun fra seg skolesekken, før hun gikk ut og bort til depoet. Avisene lå i bunter, innpakket i plast. Hun klippet opp buntene og la dem ned i trillebagen, etter at hun først hadde tatt ut de avisene som hadde blitt til overs fredag og pakket dem inn i noe av plasten.

Hun gikk til den blokka som lå lengst unna den hun selv bodde i først. Det var 165 leiligheter i hver blokk. De var tolv etasjer høye. Hun låste seg inn med koden hun hadde fått av sin mor.

Det var tre vegger med postkasser. Hun tok opp en passende bunke med aviser, brettet dem raskt, før hun begynte å fordele dem i postkassene. De gikk ikke helt nedi, men det var visst helt greit at de stakk ut.

I den midterste blokka bodde Jesper. Med en gang hun kom inn, var det første hun gjorde å se på postkassen hans. Hun pleide å bli varm inni seg når hun så den, men i dag ble hun bare trist.

Hun gikk i gang med brette og fordele avisene, akkurat på samme måte som hun hadde gjort i den første blokka og som det alltid gjorde, men nå gikk det litt saktere. Da hun kom til Jespers postkasse begynte hun å gråte. Hun fortsatte likevel å fordele aviser.

Ei dame kom inn døra, var på vei til postkassen sin. Hun stoppet opp midt på gulvet:

– Men, jenta mi, står du her og gråter?

Penelope visste hun hadde sett dama før, men kjente henne ikke. Den voksne dama visste at avisbudet var dattera til vaktmesteren og bodde i naboblokka. Som alle andre, kunne hun bli stående å stirre på ungjenta, fordi hun var så pen.

– Ja, eh… jeg kom bare til å tenke på noe trist.

– Huff da! sa dama.

– Nei da det går bra. Vil du ha avisa?

Dama tok imot avisa, takket og strøk Penelope litt på overarmen, før hun snudde og gikk videre inn i blokka. Penelope fortsatte, småsnufsende å fordele aviser. Da hun var ferdig, gikk hun og stilte seg ved postkassen til Jesper.

Hun hadde allerede i et par år tenkt at når hun ble voksen, skulle hun gifte seg med en rik og snill mann, uten å tenke noe mer på hvordan han skulle se ut og være ellers. I det siste hadde hun begynt å tenke at han skulle være som Jesper, oppmerksom, hjelpsom, sterk, kjekk, klok. Hun tenkte «en mann i sin beste alder», litt over førti. Det var kanskje litt tidlig, men om et par år kanskje. Voksne menn likte jo tenåringsjenter. Hun var kanskje litt for ung ennå, men tenk om…

Plutselig ble hun igjen oppmerksom på at hun hadde noen bak seg, men det var utenfor glassdøra. Det var Scarlett som sto der og så på henne. Da Penelope snudde seg, vinket hun.

De gikk sammen på gangveien til den siste blokka, der Penelope bodde. Vanligvis ville Scarlett ha småløpt, trippet, hoppet og danset bortover stien. Å gå helt vanlig, var bare noe hun aldri gjorde, akkurat som hun aldri satt såkalt pent på en stol. Men nå gikk hun med tunge skritt. De var tause, begge to, noe som heller ikke var vanlig.

Inne i blokka brettet Scarlett avisene og ga dem til Penelope i passende bunker, som hun hadde gjort mange ganger før. De var raskt ferdige med alle de 165 postkassene. Det gikk mye fortere når de var to.

Så gikk de ut igjen og til enden av blokka, rundt hjørnet og ned bakken. Der var inngangen til sykkelboden. Penelope parkerte den store trillebagen og tok med seg skolesekken sin som hadde stått der.

Fortsatt hadde de ikke sagt et ord til hverandre. Taust gikk de gjennom kjelleren til heisen. En av de fire heisene gikk til kjelleren. De andre gikk bare fra første til tolvte etasje.

Først da de var inne i leiligheten, tok Penelope ordet:

– Skal vi lage mat eller gjøre leksene først?

Scarlett sukket:

– Jeg har ikke lyst på mat. Jeg har ikke lyst til gjøre lekser heller. Jeg har ikke lyst til å leve.

Ingen av dem sa noe på ei lang stund. Til slutt rettet Penelope seg opp og trakk seg litt unna. Hun snufset:

– Skulle ønske Deli var her.

– Hun er opptatt med dyra sine, småsøsknene og onkelen…

– Ja, men det er krise…

– Dyra hennes må ha mat selv om det krise.

– Ja…

I samme øyeblikk kimte dørklokka. Penelope plukket opp dørtelefonen. Det var Delilah.

Penelope smilte lettet:

– Hun kommer!

Noen minutter senere sto Delilah i døra. De klemte hverandre alle tre. Delilah virket ganske uberørt, men grunnen til at hun var der, var nettopp at det var krise og hun trengte å snakke med de andre. Hun hadde avtalt med foreldrene at de skulle ta fjøsstellet og at faren skulle hente henne og sykkelen hennes senere, så hun skulle slippe å sykle hjem igjen i mørket.

– Har dere gjort leksene? spurte hun.

– Nei… sa de to andre i kor.

Jesper hadde plutselig – eller kanskje gradvis – fått mye å tenke på. Det var som om klassen hadde forandret seg etter at de fikk den beskjeden han hadde gitt dem – at han måtte forlate dem, kanskje et års tid, for å delta i dette interkommunale prosjektet. OK, hittil hadde de vært vant til at lærerne – iallfall han – var der hele tiden, at bare de mer perifere lærerne flyttet på seg av og til. Men en slik reaksjon hadde han ikke ventet!

Et par av jentene hadde til og med begynt å gråte. Riktignok stillferdig, uten hyl og skrik og snufsende hikst, tårene hadde bare begynt å piple ut av øyekrokene deres og trille langsomt nedover de myke, runde kinnene. To-tre av dem hadde sett bunn fortvilet ut, og fire-fem andre hadde sittet med bøyde hoder og ikke møtt blikket hans. Han hadde prøvd å berolige dem.

– Antagelig blir jeg borte bare et års tid eller så – kanskje halvannet. Og prosjektet begynner jo ikke før om tre-fire måneder, heller. Dere har god tid til å venne dere til tanken. Og dere er jo så flinke og pliktoppfyllende, så dere kommer helt sikkert ikke til å få vanskeligheter med den nye læreren. Jeg skal si til henne at hun skal behandle dere pent og hensynsfullt, hadde han smilt og blunket vennlig til dem.

Men de hadde sett like triste og motløse ut da det ringte ut og de forlot klasserommet med langsomme, slepende skritt, så helt forskjellig fra de småhoppende dansetrinnene som særlig Scarlett pleide å muntre venninnene sine med.

Nå satt han og stirret ut gjennom den langsomt mørknende marskvelden. Det var gått nesten en uke siden elevene hans hadde fått beskjeden, og i løpet av de dagene var det flere som forsiktig hadde prøvd å få ham til å forandre mening. – Vi er avhengige av deg, Jesper, hadde Lope sagt, mens tårene glitret som små perler i de lange øyevippene hennes. Og «Pene Lope» hadde trykket seg inntil ham mens hun sto ved siden av kateteret og han prøvde å forklare et matematisk problem for henne. Et ganske enkelt problem, til og med, et som han var sikker på at hun egentlig forsto.

For første gang hadde han lagt merke til den formfullendte jentekroppen hennes. Slikt. hadde han ikke tillatt seg før. På lærerskolen hadde han hatt en streng eldre prest i både kristendomskunnskap og pedagogikk – Husk at elevene er først og fremst det – elever! hadde han påpekt gang på gang. – De er som små kar som skal fylles med kunnskap og forståelse – i skolesammenheng er de kjønnsløse, de er ikke gutter eller jenter, bare unge mennesker som tørster etter kunnskap! Hvis dere merker at noen av dem har – upassende tanker, eller oppfører seg i strid med Skriftens klare ord, så er det deres oppgave å lede deres tanker inn på åndelige veier!

Det hadde Jesper klart godt – hittil. Han hadde bestrebet seg på å holde ekteskapet – med et tilhørende anstendig og ganske begrenset kjønnsliv – strengt atskilt fra skolesituasjonen. Han visste at et par av hans kolleger hadde følt seg sterkt fristet av unge kropper i stadig utvikling – om det nå var gutter eller jenter – og at noen ytterst få av dem hadde gitt etter for fristelsen.
Historien fortsætter under reklamen

Ikke Jesper, nei! Selv om det nå var gått to år siden skilsmissen, og han ikke lenger hadde noe kjønnsliv å snakke om, hadde han holdt seg strengt til «den smale sti». Jenter i puberteten frister meg ikke! hadde han innprentet seg selv – gang på gang. De er bare elever – kjønnsløse vesener!

Læs næste afsnit

3 kommentarer

1. TSAA

   02/01/2024 kl 9:58

   GODT NYTTÅR.

   Håper denne historien ikke blir en reprise av MIN SVENSKE ARV, der det ikke forekom sex før i siste kapitel. Bra start ihvertfall.

   2+

   Besvar kommentar
   • kinky1

     03/01/2024 kl 8:07 - som svar på TSAA

     Takk for kommentaren! Vi har postet fortsettelse nå. Jeg tror nok du bare må leve i spenning når det gjelder sexen. Den kan være rett rundt hjørnet eller mye lenger fram.

     1+

     Besvar kommentar
     • Anonym

       03/01/2024 kl 15:30 - som svar på kinky1

       😮

       2+

       Besvar kommentar