Automatisk Google-oversættelse:

Læs del 1 – del 2

Jesper syntes nok at det hadde skjedd en nesten umerkelig forandring med hans kjære åttendeklasse. Huff! Egentlig burde han jo ikke tenke «kjære» om NOEN av klassene sine, for han skyldte dem jo å sette like stor pris på dem alle sammen. Eller for rettferdighetens skyld – om alle. Men de hadde da faktisk begynt å kle seg litt annerledes, syntes han – iallfall noen av dem, og slett ikke alle på en gang, En morgen som Delilah bøyde seg inn over kateteret for å spørre om noe, fikk han en sniff av en velkjent duft. På impuls smilte han til henne.

– Ahhh, liljekonvall i dag, Deli? hvisket han.

Hun smilte strålende tilbake:

– Ja, liker du det?

Han nikket:

– Vårens egen duft, alle elsker vel den, smilte han og blunket.

Etterpå lurte han på om han kanskje hadde gått over streken. Men da han så ut over klassen, virket det som om alle satt dypt konsentrert over arbeidet, så kanskje ingen hadde hørt det – eller iallfall bare de aller nærmeste. Men duften av «deilige Deli» hang igjen i neseborene hans i flere minutter etterpå.

«Deilige Deli» – det var slett ikke hans påfunn, men han hadde hørt at et par av venninnene hennes hadde kalt henne det et par ganger. Hvis det var for å erte henne, så var det mer enn tydelig at hun ikke lot seg erte. Kanskje tok hun det som en kompliment? tenkte han.
Det litt provoserende kjælenavnet fikk tankene hans til å vandre forbi det smilende ansiktet og nedover den slanke jentekroppen, selv om han ikke lenger hadde henne foran seg. Nå satt hun bøyd over skolearbeidet, slik som de andre. Ingen hadde lagt merke til den lille episoden, fortalte han seg selv.

Den siste delen av skoledagen, etter storefri, skulle de ha botaniseringsdag. Selv om han allerede hadde forklart dem hva de skulle gjøre, gjentok han det for sikkerhets skyld.

– Dere skal altså samle tolv planter hver, instruerte han – med alle blomster og blader – OG hele roten – intakt. Vær forsiktig med dem, slik at de ikke brekker. Her er noen gamle aviser, som dere kan bruke til beskyttelse.

Han delte ut tynne, gjennomsiktige plasthansker til hver av dem.

– Det er vel ikke nødvendig! protesterte Merethe. – Jeg er ikke redd for å få litt jord på fingrene!

– Ikke jeg heller, supplerte Sigrid, og et par av de andre nikket at de var enige.

– Men så slipper dere å få ødelagt neglelakken, spøkte Jesper, og igjen var det et par som blåste i nesen.

– Bruker ikke neglelakk! hevdet Wenche.

– Å jo da, det gjør du det, så! protesterte Hilde. – Jeg har sett deg med det. Lysegrønn, til og med!

– Det var på bursdagsfesten for søsteren min i fjor, det. Alle bruker vel neglelakk på fest!

– Ikke jeg!

– Ikke jeg heller!

– Så så, jenter, beroliget Jesper. Hanskene beskytter huden deres også. Det er mange urenheter i jorda, pluss insekter som kan bite dere. Se her – ett par til hver av dere, og så har jeg noen i reserve. Nå går vi ut på plantejakt!

Flokken spredte seg i en uryddig vifteform, og som vanlig holdt de tre venninnene seg i nærheten av hverandre. Snart kom det små, glade utrop fra flere av dem:

– Åhh, se her, da – masse blåveis! Nok til oss alle sammen.

– Her er det hvitveis – og her er de hestehov – – hva heter denne her, Jesper?

– Skogstjerne, smilte læreren.

– Jeg vil også ha en!

Jentene var ivrige og entusiastiske, og etter noen minutter satte Jesper seg ned på en solid furustubbe og lot dem klare seg selv. Det var en solrik vårdag, og snart tok han fram Iphonen for å sjekke om det var noe beskjeder. Det var bare to, og den ene kunne godt vente.

Han begynte å svare på den andre, men plutselig lød et forskrekket skrik fra – Scarlett, så han:

– Auuuu! – det var noe som bet meg!

– Sikkert et vepsestikk, kom det fra Lope, som aldri var langt unna sin venninne. Jesper løp til og bøyde seg over den unge jenta, som hadde trukket det korte sommerskjørtet helt opp til hoftene. Bittsåret var på baksiden av hennes venstre lår, to små prikker med noen få millimeters mellomrom.

– Er du allergisk mot noe, Letti? spurte han bekymret.

– Jeg – vet ikke riktig, sutret hun. – Det sviiiiiir noe innmari, iallfall!

Området rundt bittet begynte allerede å hovne opp, så han. Et stikk av skam for gjennom ham da han så hvordan det tynne trusestoffet formet seg nesten kjærlig rundt det stramt lukkede kjønnet hennes. Jesper var nesten sikker på at det var et hoggormbitt, men han vill ikke skremme jentene, heller.

– Jeg kjører deg på legevakten for sikkerhets skyld, avgjorde han. – Hvem er ordenselev?

Astrid rakte hånden i været.

– Fint, Astrid. Da sørger du for at alle kommer seg hjem, avgjorde Jesper. Vi har jo ikke gått så langt ennå. Pass på at ingen er alene, Astrid, og gå minst to og to sammen når dere går hjemover. Gi meg telefonnummeret ditt, er du snill!
Han lot et rask blikk gli over jenteflokken.

– Dagny. vil du hjelpe Astrid med å holde flokken samlet, er du snill? Dagny var en av Astrids venninner, visste han.
Astrid nikket.

– Husk – ikke færre enn to og to, OK?

Alle nikket

– Fint, jenter, jeg stoler på dere, smilte Jesper. – Da kjører vi. Jeg skal bære deg bort til bilen, Letti. Hvis det er hoggormbitt, så skal du bevege deg så lite som mulig, vet du!

Han tok et lite steg nærmere, la hendene like nedenfor baken hennes, men kom på at det var der bittet var, så han førte dem litt oppover, tok tak i baken og løftet henne. Øyeblikket etter satt hun på hans venstre hofte, som et barn. Hun la armene rundt halsen hans og tok tak ved hans høyre skulder. Hodet la hun mot den venstre. Og hun slo bena rundt kroppen hans, så leggene hennes krysset hverandre nedenfor hans høyre hofte.

Et øyeblikk tenkte han at hun kanskje var for stor til å bli båret sånn og at det var upassende at han hadde hendene på rumpa hennes, men slo raskt fra seg tanken. Best å late som ingenting, tenkte han. Raskt gikk han mot parkeringsplassen.

Hun var lett, neppe særlig mer enn 30 kilo. Han kunne holde henne med bare venstre hånd, mens han åpnet den venstre bakdøra. Hun holdt seg jo også fast selv.

Uten å si noe, la han henne ned på ryggen i baksetet. Hun ble liggende med bena opp. Han snudde seg raskt bort fra henne:

– Jeg må ringe litt og så skal vi kjøre, opplyste han.

Han fant raskt klasselista med telefonnumrene til alle foresatte, kopierte et av numrene og ringte. Det ringte lenge. Mens han fortsatt lot det ringe, kopierte han det andre nummeret. Etter noen ring til, ringte han det. Ingen svar der heller.

På legevakttelefonen svarte de med en gang. Ei hyggelig dame ba ham om å se en gang til på såret og i hva han så Igjen måtte han bøye seg over henne. Hun lå altså på ryggen, med bena opp og bakover, litt spredt. Igjen så han trusa hennes og han så tydelig konturene av sprekken også. Raskt flyttet han blikket til de to merkene på baksida av låret og beskrev dem.

– Det høres ut som et tørt bitt. Da er det lite eller ingen gift i det. Hva er fødselsdatoen hennes?

Den fant han også på klasselista, da han hadde rettet seg opp igjen og gått litt vekk fra bilen. Da så han også at Penelope og Delilah kom løpende. Han snudde ryggen til henne og leste opp fødselsdatoen til Scarlett.

– Og navnet?

– Scarlett Alic. A–L–I–C.

– Takk! Da ser jeg at hun er vaksinert mot stivkrampe, så da skal dere ikke komme til oss. Hun skal observeres hjemme i minst seks timer. Blir hun slapp, uvel, svimmel, kaster opp eller noe sånt, ringer du 1–1–3. Hvis det hovner opp rundt bittstedet, lager du en ring rundt med penn, måler det og noterer diameteren. La det gå en time og så ringer du til oss igjen. Hun må ligge med bittstedet høyt, hvis det er mulig og hun må ikke ha stramme klær på seg. Ring oss igjen hvis du lurer på noe! Jeg må avslutte nå, for vi har en stor nødsituasjon. Lykke til og god bedring!

Etter å ha avsluttet samtalen, snudde han seg mot Penelope og Delilah. De sa i kor:

– Vi fikk lov å bli med.

Han snudde seg halvveis vekk fra dem igjen og prøvde på nytt å ringe det første telefonnummeret, til Scarletts far. Igjen ringte det lenge uten at noen tok telefonen. Han løftet blikket og kikket på de to jentene igjen:

– Jeg prøver å ringe foreldrene til Scarlett, men de svarer ikke, opplyste han.
Historien fortsætter under reklamen

– Nei, det er vei ikke så mye vits å ringe. De er vel i Tyskland. Eller faren er kanskje i Sverige, men mora er i hvert fall i Tyskland.

Læs næste afsnit

3 kommentarer

1. kinky1

   17/01/2024 kl 20:07

   Takk, begge to! Vi har postet fortsettelse nå.

   1+

   Besvar kommentar
2. Spankmaster

   09/01/2024 kl 16:15

   Håper det kommer ett nytt avsnitt snart, det er en sann fornøyelse å lese det dere setter sammen begge 2. Jeg håper det kommer mer fra dere i samme stil, for deres samarbeid er veldig bra

   2+

   Besvar kommentar
3. Felix

   06/01/2024 kl 13:25

   Hej begge to.

   Igen  et velskrevet og levende afsnit. Jeres samarbejde fungerer virkeligt godt.

   Glæder mig til, nå der kommer lidt mere “kød” på historien. 😇

   ⭐⭐⭐⭐⭐

   2+

   Besvar kommentar