Jungmädel, del 3

Så tok han tak i bena mine, førte dem opp, bakover og ut til sidene. Jeg lå nærmest som et barn på stellebordet.

Forfatter: kinky1

Læs del 1 – del 2

Jeg forventet at han skulle gi meg trusa mi tilbake, at han bare hadde tatt vare på den mens jeg tisset, for at den ikke skulle bli skitten. Men det hadde han tydeligvis ingen planer om. I stedet gikk han tett inntil meg, tok tak under rumpa mi og bak ryggen, løftet meg opp og bar meg til ei av de nærmeste steinblokkene. Der la han meg ned på ryggen.

Så tok han tak i bena mine, førte dem opp, bakover og ut til sidene. Jeg lå nærmest som et barn på stellebordet. Han bøyde seg ned og begynte å slikke meg i skrittet.

Det føltes helt uvirkelig. Jeg var nok trøtt, for det var etter min vanlige leggetid. I tillegg hadde jeg drukket øl, så jeg var ør i hodet. Det føltes godt å bli slikket, men det var litt vondt å ligge på den harde steinen.

Da han stoppet, kjente jeg at det bruste i kroppen og at jeg ville ha mer. Han bøyde seg videre fram over meg og kysset meg på munnen. Det smakte godt, en blanding av meg, ham, urin, urinen til noen som har drukket øl. Han rettet seg opp og så meg i øynene:

– Nå er du min! sa han med høytidelig stemme.

Var jeg det? Var det sånn at når en mann hadde slikket ei jente på tissen og kysset henne på munnen, så tilhørte hun ham? Betydde det at han ville adoptere meg?

Hele livet, så langt tilbake jeg kunne huske, hadde mitt høyeste ønske vært å bli adoptert, å få en familie. Hadde han familie? Skulle jeg få en mamma og søsken?

Tidligere på dagen hadde jeg blitt innviet. Jeg tilhørte Føreren. Nåla jeg hadde festet til kjolen, på brystet, var et synlig tegn på det. Nå skulle jeg altså også tilhøre en mann. Det føltes godt, å høre til.

– Men det må være hemmelig, la han til.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg sa ikke noe. Han kysset meg en gang til. Jeg møtte leppene hans og kysset varte i noen sekunder. Det bruste litt mer i kroppen min. Han løftet seg litt igjen, litt høyere denne gangen.

– Er det greit, eller?

Jeg nikket, helt stum, og kriblende av forventning. Selvfølgelig var det greit. Det var spennende å tilhøre en mann og jeg var glad for endelig å høre til noen. Han virket jo snill. Jeg ville ha en snill mann eller adoptivpappa og følte at jeg hadde funnet ham.

– Vil du være jenta mi?

– Ja, det vil jeg! sa jeg lavt, nærmest hvisket det.

– Da må du vente på meg. Jeg vet hvor du bor.

Senere fant jeg ut at han ikke kom fra denne byen, men fra en annen by som lå lenger oppe langs elva. Men han var godt kjent her i byen også. Han visste altså at jeg bodde på barnehjemmet.

Vi var fulle, begge to, i hvert fall beruset. Han fulgte meg dit hvor vi krysser jernbanelinja når vi skal ned til sentrum. Jeg skulle gå videre på oversida av jernbanen. Han skulle ned til byen og til elva, for å få skyss hjemover.

Jeg vet ikke hvor lenge vi hadde vært oppe ved festningen eller hvor sent det hadde vært da vi gikk dit. Det begynte å bli lyst da jeg nærmet meg barnehjemmet. Jeg gikk opp trappene og inn i gården.

Bestyreren satt på trappa og ventet. Han så på meg og kommenterte at jeg var skitten, kjolen var skitten, og jeg var uten truse. Han tok et hardt tak i armen min og dro meg opp trappa. Det gjorde vondt i armen da han førte meg gjennom gangen til rommet mitt. Der kastet han meg fra seg, over dørstokken, så jeg snublet og falt. Så lukket han døra og låste den utenfra.

Nå hadde jeg vondt i kneet også, etter fallet, i tillegg til at jeg hadde vondt i armen, etter at han hadde holdt meg så hardt. Jeg var skitten og ville helst vaske meg, men det kunne jeg ikke få gjort. Døra var låst, og jeg hadde ikke vann på rommet. Tørst var jeg også.

Jeg våknet av at det var mye ståk i gangen, rett utenfor døra. Av lydene skjønte jeg at de mindre barna gjorde seg klare til å gå ut. Hvorfor hadde ikke noen vekket meg? Jeg pleide alltid å hjelpe til med å få de andre barna som skulle på skolen klare, før jeg selv gikk til skolen. Hadde de glemt meg?

Det ble stille. Jeg måtte tisse. Døra var fortsatt låst. Heldigvis hadde jeg potte under senga.

Plutselig gikk døra opp. Jeg satt på huk over potta og tisset. Bestyreren sto der. Jeg merket med en gang at han fortsatt var sint.

– Kom!» sa han.

Han forsvant. Jeg gjorde meg fort ferdig, før jeg reiste meg og gikk mot døra. Det var helt stille i huset. Alle barna hadde gått ut.

Det var tomt i gangen. Hvor hadde det blitt av ham? Men så oppdaget jeg ham:

– Ta på deg sko!

Jeg gikk til skohyllene ved inngangen. Plutselig var han borte igjen. Jeg tok raskt på meg sko og sto og ventet. Da så jeg ham i den andre enden av gangen, ved døra ut mot bakgården. Han ventet på meg.

Veldig forsiktig gikk jeg forbi ham. Jeg var redd ham. Han var sint, og jeg hadde allerede vondt i armen og kneet på grunn av det. Ute på trappa stanset han meg med armen. Han smilte, men det føltes ikke akkurat som noe hyggelig smil.

– Ta av deg kjolen.

Jeg hadde ingenting under. Likevel våget jeg ikke å si imot ham eller la være å gjøre som han sa. Det føltes farlig. Jeg tok tak i skjørtet og dro det oppover, vrengte hele kjolen opp over hodet.

Bestyreren tok kjolen fra meg, kastet den inn i gangen og lukket døra. Jeg likte ikke at han kastet den på gulvet. Det var penkjolen min. Men jeg våget fortsatt ikke å si noe.

Jeg følte meg veldig lita. Han var en stor, kraftig mann. Jeg var ei tynn jente og dessuten naken. Det gjorde at jeg følte meg enda mindre. Selv om jeg ikke skjønte hva han ville gjøre med meg, følte jeg mer sårbar enn jeg hadde vært da jeg hadde kjolen på.

Han smilte igjen, men det var noe ved smilet som gjorde at jeg følte meg utrygg. Det føltes ondt. Jeg hadde noen ganger sett klassevenninnene mine smile på den måten når de så på meg, og det lovet som regel ikke godt.

Bestyreren tok tak i armen min og førte meg ned trappa. Det var ei høy steintrapp som førte ned i bakgården. Rundt oss raget de tre fløyene på barnehjemmet. Mot veien nedenfor var det at lavt uthus.

Midt på plassen sto den store hoggestabben. Han styrte meg fram til den og trykket meg ned, over den. Jeg ble stående bøyd over hoggestabben, magen min lå mot toppen av den. Føttene mine var på bakken og armene mine hang ned foran den.

Jeg våget ikke å se opp, men jeg hørte at han beveget seg bak meg. Plutselig smalt det og jeg kjente at noe traff baken min. Så kom smerten. Hele kroppen min rykket til.
Historien fortsætter under reklamen

Han hadde tatt av seg beltet og nå slo han meg med det. Med stor kraft traff beltet enden min, om og om igjen. Jeg bare hang over hoggestabben og så ned mens slag etter slag gjorde smerten i baken verre og verre.

Hva synes dere?
Vil dere ha fortsettelse?

Giv forfatteren en kommentar - KLIK HER