Både greven og den unge bruden stønnet henrykt i kor da jomfrudommen forsvant. Gwen følte ikke noen smerte engang

Forfatter: OnkelWaldo

Læs første afsnit

Til leserne.
Noen få ordforklaringer:
– Pas si fort, Papa, s’il vous plait! = Vær så snill, Papa, ikke så hardt!
– je suis toujours vierge! = jeg er fremdeles jomfru!
– – –
Da greven steg de få trinnene ned i det halvt nedsenkede bassenget, var Gwendolyns øyne som klistret til den nakne mannskroppen. Han var altså nylig fylt femti år, men var sterk, nesten muskuløs, men han hadde noen ekstra kilo på kroppen som skjulte de solide musklene. Maven var rund og viste at han satte pris på god mat – den var hårete, som mye av kroppen hans forøvrig, og mellom bena – dit blikket hennes ble trukket, uten at hun kunne hjelpe for det, hang den dinglende – alle de knisende jentene og alle de frekke guttene kalte den for «pikken», men tante Molly hadde formant henne å føre et «pent og dannet språk», som hun uttrykte det. – En manns «private parts» – eller dine egne, for den del – bør overhodet ikke nevnes eller omtales! formante hun. – Hvis du absolutt MÅ nevne – den – ved en ytterst sjelden anledning! – så heter den «thingum» – eller «thingamajig».

Gwen syntes det var ganske komiske ord, hun hadde aldri brukt dem heller, og nå hvisket Myrtle lattermildt i øret hennes: – Akkurat nå henger pikken hans med hodet, men du får nok snart se at den vokser, tenker jeg! Kinnene til Gwen blusset igjen. Disse jentene var sannelig både frimodige og – litt frekke! syntes hun.

Og det tok ikke så lang tid, heller! De to jentene han hadde med seg, var snart nakne, de også, og den ene begynte å såpe inn håret hans, mens hun som så ut til å være den yngste, tok seg av den nederste delen av kroppen. Og mens Mary fortsatte å «vaske» – eller snarere kjærtegne – brystene og maven hennes, hadde Myrtle mere å fortelle: – Hun med de store puppene heter Bessie, og hun lille, slanke, som akkurat nå såper inn pikken hans, er egentlig fransk og heter Paulette. Greven var nemlig med på et felttog over Kanalen for noen år siden, da fant han henne. Hun var bare ti år den gangen og hadde ingen foreldre, så han tok henne med seg hjem.

Paulette hadde hørt hva hun sa og strålte opp. – Oui, oui – ‘e is my Papa now, ‘an er altså såååå snill med meg! Den lille yndigheten snakket engelsk med en lys, nesten barnslig stemme og en svært tydelig, men sjarmerende fransk aksent. Hun klemte kjærlig rundt det stadig voksende lemmet hans og smilte – med et nesten forelsket blikk! – tenkte Gwen – opp mot ham. Greven humret godmodig og strøk henne over det glinsende mørke håret.

– Jeg er sikker på at du er veldig snill med ham også, Paulette! smilte Myrtle ertende til den spedbygde, slanke jentungen. Hun så ikke ut til å være mere enn tolv-tretten år, syntes Gwen, men hun hadde fått et lite glimt av en ørliten hårvekst før jenta steg ned i vannet, som nådde henne nesten til de små, spisse brystene når hun sto oppreist. Nå møtte hun blikket til Myrtle, smilte tilbake, nikket og blunket lurt, og i neste øyeblikk gispet Gwen overrasket, da hun så at den pur unge Paulette tok den nyvaskede pikken inn mellom de forbausende fulle leppene sine og beveget det lille hodet sakte frem og tilbake. Noe slikt hadde den unge bruden aldri sett før! Men greven så ut til å være SVÆRT fornøyd, ham brummet litt for seg selv, åpnet munnen halvt og med et hest, lite stønn skjøv han hoftene fremover, slik at nesten halvparten av den grove staken forsvant i den lille, sugende munnen. Paulette hostet, trakk hodet fort tilbake og så bebreidende opp på sin «papa». – Pas si fort, Papa, s’il vous plait! – munnen min er for liten! kniste hun.

– Fitta di er kanskje litt for liten ennå, den også, Paulette? lo Myrtle ertende, det virket som om hun var den mest frimodige av de fire badetjenerne, tenkte Gwen. Paulette nikket igjen, og satte opp et litt sørgmodig ansikt. – Oui, oui – je suis toujours vierge! sukket hun, mens hun stadig kjærtegnet det store, stive lemmet. – Hun er fremdeles jomfru, oversatte Myrtle, men Gwen forsto litt fransk, for av og til hadde det kommet noen franske løsarbeidere, til og med noen franske krigsfanger, innom puben. De var satt til arbeid på gårdene i omegnen, og visste at de risikerte dødsstraff hvis de prøvde å rømme. Men ingen av dem ønsket seg tilbake til krigen, så det hadde aldri noen forsøkt seg på. Et par av dem hadde riktignok «forsøkt seg på» den vakre pubjenta, men alltid høflig og smilende – faktisk hadde de opptrådt mye høfligere – og mere respektfullt – enn de engelske drukkenboltene som klappet henne på rumpa til stadighet!

Hun var stadig litt sjokkert over det direkte og frekke språket til Myrtle, men ingen av de andre reagerte, heller ikke greven. Og hun undret seg over at unge Paulette virket nedslått fordi hun fremdeles var jomfru! Kanskje hun virkelig var forelsket i greven? – Gwen hadde hørt om flere ungjenter som ble betatt av middelaldrende menn, men hun hadde alltid tenkt at det var fordi de sannsynligvis hadde mere penger! Likeledes undret hun seg over at den rike adelsmannen ville bade naken sammen med henne selv – en fattig ung jente – som til og med var gift! Han hadde vel aldri tenkt å – – ? – nei, han ville sikkert respektere at hun – til og med samme dag – hadde hatt prestens hånd på hodet og blitt innprentet å leve sammen med sin mann – «i Herrens tukt og formaning», som han uttrykte det.

Nå hørte hun Myrtles hviskende, lattermilde stemme i øret sitt igjen: – Merkelig at han ikke har pult henne ennå – hun er godt over fjorten år, så vidt jeg vet! Gwen visste at flere av jentene i landsbyen hadde mistet sin uskyld både i tretten- og fjortenårsalderen, men det var mest til kåte unggutter på deres egen alder – et par av dem var til og med blitt direkte voldtatt! Det var forresten lenge siden noe slikt hadde skjedd, for mange unggutter – og voksne mannfolk! – hadde blitt skremt da de fant en syttenåring borte i et skogholt – som hadde hengt seg! Og det var bare en ukes tid etter at han hadde voldtatt den tretten år gamle datteren til en av bøndene i bygda. Noe alle visste, men som det aldri ble gjort noe med, og sheriffen trakk bare på skuldrene. De fleste tvilte sterkt på at gutten hadde hengt seg selv, men ingen sa noe, og historien gikk etter hvert i glemmeboken – nesten, men ikke helt. Fremdeles hendte det – av og til – at det ble sagt – som en klar advarsel: – Husk hvordan det gikk med Johnnie-boy!

Plutselig hylte Gwendolyn forskrekket enda en gang! Denne gang fordi Mary og Myrtle hadde tatt hver sin bøtte med rent, men ISKALDT vann og helt over hodet hennes! – NEEEEIIIII, det er K-KAAAAAALDT!!! hvinte hun og prøvde å dukke seg ned i det behagelig tempererte bassenget. Men de to knisende badetjenerne hennes grep henne i hver sin arm og førte henne opp de få trappetrinnene, der de la henne ned på en benk og begynte å frottere hele den skjelvende kroppen hennes med varme – hva? – oppvarmede? – store, myke håndklær. – Ta det med ro, Gwen, smilte Mary, mens både hun og Myrtle gned henne med lange, energiske bevegelser. – Bare slapp av – du får snart varmen i kroppen – og se! – greven får akkurat den samme behandlingen!

Gwen tittet til siden – hun lå naken på maven, bare halvveis dekket av de myke håndklærne. Greven lå på en annen benk, bare halvannen meter unna, og hans to badetjenere frotterte ham ivrig med hvert sitt store håndkle, de også. Greven snudde på hodet, smilte og blunket til henne. – Bare slapp av og nyt det, unge fru Gwendolyn! smålo han. – Du har mye mere – nytelse – i vente litt senere!

Hun undret på hva han mente med det, men nå hadde Mary funnet frem noe duftende pudder som hun gned inn i den unge kroppen hennes – overalt! De sterke hendene til hennes eldste «badetjener» masserte skuldrene hennes med det velduftende pudderet, og nå merket Gwen at de to samarbeidet, for Myrtle hadde begynt å gjøre det samme med leggene hennes. En behagelig varme begynte langsomt å bre seg i kroppen hennes da Marys masserende, nesten kjærtegnende hender beveget seg langsomt nedover ryggen – mot den – kanskje litt for store, men struttende og velskapte enden hennes. Samtidig hadde Myrtle nådd ovenfor knærne, hendene hennes var mye mindre, og Gwen syntes at de kilte henne mere også! De fire hendene møttes rundt endepartiet hennes, og den unge bruden gispet. – Er – er det ikke nok nå, da? fikk hun stammet frem, for hun lå med lett sprikende lår, og Myrtle, hun – hun masserte – eller kilte – eller – – strøk henne lett, iallfall – frem og tilbake – der hvor ingen egentlig hadde lov til å berøre henne! – ikke engang hennes egen ektemann, som nå var langt borte!

Mary nikket mot den andre benken. – Se, greven får akkurat samme behandling, kniste hun. – Enda bedre! innskjøt Myrtle, og de to jentene kniste lystent, samtidig som de så på hva de to andre stuepikene foretok seg med den store, hårete kroppen hans. Men de frekke hendene deres holdt ikke opp med å – ja, de kjælte faktisk med kroppen hennes! fant hun ut – forlegen og forskrekket, men det som utspilte seg foran øynene hennes, tok nesten pusten fra henne.

Greven lå på maven, akkurat slik hun selv gjorde, men han hadde øynene lukket og et lite halvsmil om munnen. Bessie, den eldste og yppigste av dem, bøyde seg nettopp ned og – Gwen gispet høyt – slikket ham mellom rumpeballene! Det nøt han tydeligvis, for han utstøtte et hest stønn, og deretter veltet han seg om på ryggen, slik at den store pikken hans raget like opp i været. Plutselig våget den dydige Gwendolyn å TENKE det farlige ordet også! – så rykket hun til og hylte forskrekket, for den frekke fingeren til Mary var faktisk på vei inn i hennes eget – – der bak! I likhet med greven, rullet hun også seg selv rundt på ryggen, mest for å beskytte sin egen – tydeligvis ettertraktede – ende!

Men nå hadde de frekke, myke munnene fri adgang til alle hennes yndigheter – på fremsiden! Og Myrtle benyttet seg selvsagt av anledningen – hun lot sin erfarne tunge spille i Gwens gispende munn, hun sugde på tungespissen hennes, hun lot den gli langsomt og ertende ned til de fulle, spente brystene, der den danset rundt de følsomme, stive brystvortene så den unge bruden jamret seg høyt: – neeeeeiiiiiiiiii, Myrtle – du – du MÅÅÅÅÅÅÅÅ ikke! – men Myrtle følte absolutt at hun måtte!

Det var som om hun kunne FØLE at noen stirret på henne, og da hun snudde hodet, møtte hun blikket fra den nakne, åpenbart svært opphissede mannen som lå på den andre benken. Han blunket til henne der hun lå og ble like kjærlig behandlet som han selv.

Og greven fulgte oppmerksomt med da Mary, som var den mest erfarne av de to – senket ansiktet sitt mellom de slanke, sprikende lårene til unge Gwendolyn – og utløste et forskrekket hyl. Han visste godt hvordan den flinke tungen hennes føltes – akkurat nå hadde han selv TO flinke tunger som samarbeidet om å kåte ham opp mest mulig. Bessie hadde vært hos ham i mange år, hun var blond og yppig, og hun hadde født ham to barn, men fremdeles var hun bare treogtyve år. Hun var alltid særdeles villig og alltid klar for sprelske aktiviteter i sengen. Det hadde hun vært helt fra hun kom til slottet for elleve år siden, da var hun bare tolv år og foreldreløs – begge hennes foreldre, som var av adelsslekt, de også – var omkommet i en eller annen mystisk sykdom som de hadde pådratt seg under en av sine mange reiser til fremmede og eksotiske strøk. Unge Elizabeth, som var oppkalt etter selveste «jomfrudronningen», som hadde regjert England to hundre år tidligere, hadde ofte sittet på fanget hans og blitt trøstet, med ansiktet begravd i halsgropen hans og de små, spisse brystene fast presset mot kroppen hans. Det hadde gått en lang stund før det langsomt gikk opp for ham at det ikke først og fremst var trøst hun var ute etter, men kroppskontakt – nær og INTIM kroppskontakt! Og allerede da hun var tretten, hadde hun vist ham tydelig at hun var mer enn villig! Da hadde han grepet henne i å spionere på ham mens han var aktiv med en ung baronesse som håpet på en enda mere fornem tittel. Da hun skjønte at det var nytteløst, hadde hun reist sin vei, såret, skuffet og fornærmet – og uken etter hadde han plutselig funnet unge Elizabeth naken i sengen sin, smilende, kåt og litt fryktsom. – Nå har jo Lady Marjorie reist sin vei! hadde hun knist, – men jeg er her fremdeles! Hvorpå hun hadde sprikt innbydende med lårene og vist ham – både en fuktig, rosa spalte og en begynnende hårvekst!

Nå reiste Bessie seg, viste ham den yppige hvite kroppen sin i noen lange, dvelende sekunder, slik hun så ofte hadde gjort! – før hun langsomt lot seg spidde på den verkende, pulserende staken hans. – Når du har tatt møydommen til unge Gwendolyn her, pustet hun i øret hans mens hun roterte med de smidige hoftene sine, – så vet jeg at både Caroline og lille Sabrina ønsker seg en lillebror!

Grev Bartholomew fattet ømt om de fulle, modne brystene hennes og mumlet: – Vi får se om det ikke kan bli en råd med det, kåte,skjønne Elizabeth! – men først vil jeg gjerne avlevere en rikholdig og livgivende ladning i fru Gwendolyns unge, jomfruelige – og forhåpentlig sultne – skjød!

Han frigjorde seg lempelig fra sin mangeårige elskerinne, lemmet hans sto nå, glinsende og struttende stivt, skrått oppover fra den frodige hårbusken hans. I samme øyeblikk lød et stønnende skrik fra nabobenken, og han så den unge bruden spenne seg i bue opp mot Myrtles slikkende munn. – Hun er nok klar for mere enn en kilende tungespiss nå, cher Papa! lo Paulette lavt og kjælent inn i øret hans, – og det er jeg også! tilføyde hun hviskende. Greven lo og kysset henne varmt. – Om ikke lenge nå, så – – jeg lover! forsikret han, og Paulette smilte fornøyd. Det kriblet forventningsfullt i det fremdeles uåpnede kjønnet hennes – selv om grevens lekne tunge hadde vært på flere besøk der det siste halve året, omtrent.

Han reiste seg fra benken, og gjorde tegn til Mary og Myrtle at de skulle avslutte den opphissende behandlingen av unge fru Gwendolyn. Bessie og Paulette hadde gnidd duftende pudder inn i kroppen hans, og han visste at de to andre badetjenerne hadde gjort det samme med Gwen. Nå hyllet de henne inn i en vakker silkemorgenkjole, hun gjorde store øyne og kniste forlegent. – Ååååhhh, så flott – kan jeg virkelig låne den av – – hun så litt spørrende på Mary, som smilende ristet på hodet. – Nei, fru Gwendolyn, det er en gave til deg fra greven – den FØRSTE gaven! kniste Paulette med et meningsfylt blunk, og de tre andre lo og nikket.

– Ja, du kommer til å få mange flere gaver senere! erklærte Bessie – med er lurt, lite smil. Hun smøg den velskapte kroppen sin inn i et plagg som så minst like fint og dyrt ut som det Gwen hadde fått på seg. Det var Mary som hadde tittelen «Første stuepike», mens Bessie forlengst var blitt utnevnt til «Første kammerjomfru» – selv om det var lenge siden betegnelsen «jomfru» hadde passet til henne!

– Jeg går ut fra at den lille supéen vår står klar? bemerket greven idet hele følget forlot baderommet. Også Mary, Myrtle og Paulette var iført glitrende, løstsittende gevanter som det var enkelt å få både av og på seg! Særlig det første var viktig når de vakre unge pikene var sammen med greven, og det nærmet seg sengetid!

– Jada, Maggie og Sarah har stått på i flere timer nå! smilte Mary idet alle seks toget inn i en koselig salong med dype stoler og myke sofaer. – Det er jo lenge siden greven hadde anledning til å innvie en vakker ung brud – iallfall en SÅ vakker, ung brud!

Gwen var forvirret og så seg rundt i den lille, smilende forsamlingen. – «Innvie»? undret hun, det var et ord hun sjelden eller aldri brukte. Hun var jo blitt viet til sin elskede Jack tidligere på dagen – plutselig virket det så lenge siden, syntes hun. Det hadde jo skjedd SÅ mye i mellomtiden!

Mary – Første stuepike – festet et alvorlig blikk på henne, mens Paulette gikk rundt og skjenket vin i glassene. – Du har kanskje ikke hørt om «Jus Primae Noctis»? – hun uttalte de fremmedartede ordene med langsom, nesten høytidelig stemme. Gwen ristet uforstående på hodet. Hun merket seg at greven nå sto litt i bakgrunnen og smilte svakt, mens han nippet til glasset sitt og lot Mary føre ordet.

– Jo, forklarte Mary, – loven sier at når en undersått av en godsherre gifter seg, så har hans herre lovfestet rett – faktisk også en plikt – til å tilbringe den første natten med bruden! Slik har det vært i hundrevis av år, og grev Bartholomew er ikke den som vil unndra seg sine forpliktelser!

Mary førte et formelt språk som hun slett ikke brukte til daglig, og Gwen var overbevist om at det var loven hun siterte – at dette var noe hun hadde lært utenat. Det var det også, men det var grevens sekretær som hadde lært henne å snakke på den måten. Og de tre latinske ordene ga ekstra tyngde til det hun sa – de minnet «fru Gwendolyn» om det presten pleide å messe i kirken. Det var like før hun korset seg, slik hun hadde sett at de franske krigsfangene pleide å gjøre når de fikk mat, men de var katolikker, og det var ikke Gwen.

– «J- jus primae noctis»? – stammet hun, av en eller annen grunn uttalte hun ordene helt perfekt – b- betyr det at – – ? – Det betyr, innskjøt Myrtle med et bredt, vellystig smil, – at du får den store ære å tilbringe bryllupsnatten i grevens brede, behagelige seng – – og – innskjøt Bessie med et like stort smil – at du vil bli – – mmmmm – betjent av ham slik en ung brud BØR bli betjent!

– For ikke å si «bedekket» kniste Paulette, og de andre jentene brast ut i hjertelig latter. Tårene steg opp i Gwens vakre øyne, hun hadde ant en stund hva som kom til å skje – nå VISSTE hun det også! – hun kom til å bli – pult! – av den kåte greven, som var beryktet over hele grevskapet! Det var derfor hun hadde blitt behandlet så – så intimt og nærgående – der nede i baderommet også!

Nå ble dørene åpne til salongen ved siden av, og Gwen gispet igjen – helt overveldet av den overdådige oppdekningen. Den «lille supéen» besto av alskens lekre retter som hun aldri hadde sett før, hun ble plassert ved siden av greven, på hans høyre side, med en leken Paulette tett inntil seg på den andre siden. Begge to byttet på å putte små lekkerbiskener i munnen hennes, og greven hevet gjentatte ganger glasset til en skål for «den vakre, yndige og utsøkt skjønne fru Gwendolyn!» Gwen ble helt ør i hodet av de mange rosende ordene, som ikke bare kom fra greven, men også fra de andre jentene, og greven trykket stadig små kyss på de vinduftende leppene hennes. Men både Myrtle og Mary passet på at hun ikke drakk for mye, for de ønsket at hun skulle være spill våken når greven «innviet» henne. Begge visste godt hvordan det føltes!

Hun hadde ikke glemt at hun egentlig var gift med Jack, men hun trøstet seg med at det var hennes plikt å dele seng med greven denne første natten – pålagt henne av loven. Og etter hvert som måltidet skred frem, la hun merke til at grevens staselige silkeslåbrok nå var glidd halvveis ned, og at Myrtle og Paulette byttet på å knele mellom de sprikende lårene hans og kile det svulmende, glinsende fuktige lemmet med de frekke, lekne tungespissene sine. Hun hylte forskrekket da Mary gjorde det samme med hennes eget, klissvåte kjønn, men jentene hadde gjort det nede i baderommet også, og det VAR en ekstatisk opplevelse å føle at det bølget så hett gjennom henne at hun måtte kaste hodet tilbake og hyle ut i en jamrende, hikstende utløsning. Og Paulette slikket henne i øret og mumlet lavt: – Bare vent, Madame Gwendolyn, du vil føle det ENDA sterkere – og ENDA deiligere! – når grevens mektige organ trenger inn i deg og fyller deg helt! Gwen bare stønnet til svar, med henført lukkede øyne.

Og da tiden var inne, og greven ikke klarte å vente lenger – heller ikke Gwen, til sin store forlegenhet! – ble en naken og forventningsfull «fru Gwendolyn» båret i triumf til grevens romslige seng – av Mary, Myrtle og Paulette i fellesskap. Der hun lå, behagelig tilbakelent mot de myke putene, så den unge jomfruelige bruden – litt fryktsomt, men også kildrende ivrig – på at den store, tunge mannen senket seg mellom hennes sprikende lår med det strittende spydet dryppende klart til innsats. Og mens Paulette og Myrtle skiftet på å kysse henne på munnen og de følsomme brystene hennes, styrte Marys flinke fingre det lengtende lemmet inn i Gwens like lengtende elskovsgrotte, og både greven og den unge bruden stønnet henrykt i kor da jomfrudommen forsvant. Gwen følte ikke noen smerte engang, slik hun hadde fryktet, hun hikstet bare frydefullt da «grevens mektige organ trengte inn i henne og fylte henne helt!» – slik Paulette hadde forberedt henne på. Og det gikk ikke lang tid før hun – med litt hjelp fra Myrtle – slo de slanke bena sine om grevens kraftige hofter og møtte støtene hans med både iver og glød – og helt uten tanke på pliktfølelse!

Det tok ikke lang tid før greven sprøytet sin livgivende sæd inn i den unge bruden for første gang – og Gwen skrek ut i jublende ekstase da hun følte den søte varmen bre seg i hele kroppen hennes. Litt lenger tok det før hun fikk oppleve det for annen gang – etterpå sovnet de til og med i hverandres armer, før hun våknet – grytidlig! – og følte at det store, grevelige lemmet arbeidet – langsomt, rytmisk og nytende – i det LITT såre kjønnet hennes – for tredje gang! Da var det bare Paulette som var igjen av de flinke hjelperne, men flere var ikke nødvendig, heller, for nå klarte Gwendolyn og greven seg fint alene også! Og den unge nyinnvidde bruden viste seg å være like kåt og ivrig som sin lidenskapelige, middelaldrende elsker.

Neste dag fikk hun lov å sove så lenge hun ville. Den eneste som gjorde henne selskap, var unge Paulette, som kom med et overdådig frokostbrett, og etter at de hadde spist, smøg hun seg under teppet og ville kjæle og bli kjælt med. Men Gwen var sår og øm og ville helst være i fred. – Da passer det jo godt at greven har dratt på jakt! smilte Paulette og klemte ertende om det nakne brystet hennes. – Men om tre-fire dager kommer han tilbake, og da kommer han helt sikkert til å være opplagt som aldri før!

– M- men jeg trodde at – at det bare var den første natten jeg – jeg måtte – – ?? stammet Gwen forvirret. – Nei, greven anser ikke sine forpliktelser for å være slutt riktig ennå! lød en stemme fra døren. Det var Mary som var kommet for å hente frokostbrettet – og for å re opp grevens seng, for det var der Gwen fremdeles lå. – Når ektemannen er fraværende – eller ute av stand til å utføre sine ekteskapelige plikter, fortsatte hun – så betrakter han det som sin plikt å tilfredsstille brudens behov så lenge han er borte. – Sin kjære plikt! fniste Paulette, men Mary var like alvorlig, og hennes formelle språkbruk overbeviste Gwen om at hun nok måtte stå til grevens disposisjon også når han kom tilbake fra jakten! Det begynte å krible søtt i den svulne, men åh! så ømme spalten hennes.

Hele fem dager måtte hun vente, og da han endelig kom tilbake, var fru Gwendolyn allerede fuktig mellom bena – og dryppende klar! Etter råd fra Myrtle tok hun imot ham i den salongen som lå nærmest hans sovekammer, iført den samme glitrende og farverike morgenkåpen hun hadde fått på bryllupsnatten – som sin «første gave».

Under den var hun naken – og godt var det, for han bare rev av henne plagget og åpnet buksene sine – til Gwens store forferdelse! – De siste milene red jeg i full galopp! stønnet han i øret hennes mens han styrte det grove lemmet – HARDT – inn i den våte elskovsgrotten hennes – så hardt at hun hylte høyt, både av smerte og overraskelse. – Hvert – hovslag – fra hesten, pustet han hest, – minnet meg om den – deilige – trange – og våte – fitta – og det – aaaaahhhh – herlige – heftige – hoftearbeidet – til – den skjønne – fru Gwendolyn! Gwen var ikke engang klar over at hun hadde et slikt «herlig og heftig hoftearbeid!» Hun ble også svært forlegen over å få høre at hun hadde slik en «deilig trang og våt fitte». Tenk at fine adelsmenn brukte slike fæle ord!

Det tok ikke engang to minutter før han kom i henne i voldsomme, hikstende støt, og Gwen ble revet med, slik at det gikk for henne også like etterpå. Bare et kvarter senere var han like kåt og klar for henne igjen, og Gwen undret seg over at hun tok så villig imot ham – og at hun deltok så ivrig i elskoven. Men igjen trøstet hun seg med at – når det sto i loven, så – – og hun var overbevist om at både hun og greven gjorde sin plikt mot loven til punkt og prikke!

Begge to var svært så lovlydige også de neste ukene, og Gwen fikk ikke særlig mye undervisning i sitt påtenkte arbeid som stuepike – fordi hun tilbrakte det meste av tiden i grevens soveværelse – men der fikk hun til gjengjeld særdeles grundig og intensiv opplæring! En dag spurte hun Myrtle om ikke hun kunne komme og avløse henne litt – Myrtle var en av hans absolutte favoritter, visste hun. – Greven er jo helt umettelig – og utrettelig! klaget hun, selv om hun for det aller meste hadde stor glede av behandlingen han ga henne. Men Annen Stuepike ristet på hodet.

– Ikke på noen dager ennå, fru Gwendolyn, svarte hun. – Jeg har nettopp fått blødningene mine!

De månedlige blødningene, ja! Nå kom Gwen plutselig på at hun ikke hadde hatt dem siden – ja, siden før hun giftet seg, faktisk! Betydde det at – – ?? – ja, det MÅTTE det vel bety! Hun brast i fortvilet gråt ved tanken. Men Myrtle trøstet henne. – Husk at du bare har oppfylt din plikt ifølge loven, smilte hun. – Og Jack kommer sikkert til å bli SÅÅÅÅÅ stolt når han får høre at hans førstefødte er avlet av en adelsmann! Dessuten – hvis det blir en gutt, får du kanskje lov av greven til å oppkalle babyen etter ham også!

Det BLE en gutt, og med grevens nådige velsignelse fikk han lov å bære navnet Bart. Bare et par måneder etter fødselen var Gwen gravid igjen, for greven var i sannhet både «umettelig og utrettelig!» Riktignok fikk hun av og til hjelp av Myrtle, men det var først da lille, sjarmerende og forføreriske Paulette fylte femten, at hun fikk skikkelig «avløsning». Da hadde det frekke lille vesenet «lekt» ganske intimt med ham i nesten halvannet år. Maggie og Sarah hadde dekket på med en like overdådig supé i den gule salongen og den ble inntatt under stor munterhet og diverse skåler. Deretter kjælte og kilte både stuepikene og kammerpikene – inkludert fru Gwendolyn – den kåte, lille Paulette, helt til hun jamret og stønnet og tigget om å bli tatt! Og greven sørget for at hun ble så ettertrykkelig tatt at både Myrtle og Gwen ble holdt våkne halve natten av de ekstatiske elskovshylene hennes fra rommet ved siden av.

Fra da av var det Paulette som fungerte som «Første Elskerinne» – det var Myrtle og Gwen som hadde funnet på den tittelen. Maven til Gwen hadde vokst betraktelig, og omtrent et år etter at «Lord Bart» – som hun i all hemmelighet tenkte på den lille sønnen sin – var født, nedkom hun med en yndig liten jentebaby. Hun visste at en av søstrene til grev Bartholomew het Lady Lucinda, så hun spurte ham om hun kunne få kalle den lille jenta for Lucy. Det fikk hun aller nådigst lov til, og den aldrende ladyen – hun var åtte år eldre enn sin bror, og barnløs – ble faktisk smigret da hun fikk vite det. Og lille Lucy fikk et vakkert lite gullsmykke i dåpsgave.

Det tok over fire år før fru Gwendolyn fikk se sin kjære ektemann igjen – fire år og to måneder var gått siden den dramatiske bryllupsdagen – og hjemkomstdagen var preget av både triumf og tragedie. Jack hadde blitt plassert på admiralens eget flaggskip, som hadde deltatt i flere harde sjøslag, og han hadde utmerket seg i den grad at han – stikk i strid med de tradisjoner som hadde utviklet seg – var blitt utnevnt til midshipman, og kapteinen ville at han skulle utdanne seg videre og bli sjøoffiser. Det ville han nok også ha gjort, hvis ikke en kardeskeladning fra fienden hadde ødelagt kroppen hans aldeles. Han hadde ligget på lasarettet i ukevis, det ene benet var skutt bort, og i enerom betrodde han hulkende sin nydelige hustru, som nå var fylt tyve år og fremsto enda vakrere enn før: – Gwen, jeg kommer aldri til å kunne fullbyrde ekteskapet vårt – jeg er helt ødelagt – der nede også! Hun trøstet ham så godt hun kunne og forsikret ham om at det ikke var noe problem i det hele tatt.

Han fikk et sjokk da han ble presentert for de to sjarmerende barna sine, men Gwen forklarte inngående om de tunge plikter hun måtte påta seg i forbindelse med loven om «jus primae noctis» Mot sin vilje hadde hun måttet oppfylle lovens krav og stå til grevens disposisjon – både hun og Jack var jo hans lydige undersåtter. Og Jack måtte motstrebende innrømme at det forsto han jo – han hadde faktisk hørt om denne loven i løpet av de fire årene han hadde vært borte.

Tre år gamle «Lord Bart» og søsteren hans på to forsto selvsagt ikke så mye av foreldrenes tårefylte samtale, men Jack lot seg sjarmere, tok dem på fanget og klappet dem begge på kinnet. Og Gwen smilte og kysset sin mann varmt på munnen. – Jeg håper den neste blir en gutt, smilte hun, – og han skal selvsagt oppkalles etter deg, etter krigshelten vår!
Historien fortsætter under reklamen

– M- men jeg har jo fortalt deg at – at jeg ikke kan – – stammet den sønderskutte sjøhelten forlegent og så hengivent på sin vakre hustru. Fru Gwendolyn lo sin lave, kjælne latter og klappet ham på kinnet. – Du skal ikke bekymre deg om noe som helst heretter! forsikret hun. – Greven klarer alltid å ordne alt på beste måte!

2 kommentarer

1. Reha

   24/06/2021 kl 12:06

   Det blev en udmærket måde at lære historie på. Du kan stadig overraske med en rigtig skøn fortælling Onkel 👍. Jeg glæder mig til dit næste udspil.

   0

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     25/06/2021 kl 12:21 - som svar på Reha

     Takk skal du ha, Reha – det er altså SÅ hyggelig at du liker den – og gir uttrykk for det! 👍😁

     0

     Besvar kommentar