Clothilde merket snart at noe hardt og pulserende begynte å forme seg under enden hennes, og vrikket provoserende på

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen
Automatisk Google-oversættelse:

– Du verden, Albrecht! utbrøt han – har du blitt utnevnt til greve på dine gamle dager?

Vennen lo en skrattende, godmodig latter.

– Neida, men dette huset ble faktisk donert som prestebolig av den lokale greven, smilte han.

– Han har et lass med penger, og hus og praktfulle slott er det heller ingen mangel på. Men så er han bekymret for sin udødelige sjel, så jeg lovet å be for ham hver dag, etter at han ga meg dette huset. Kom, så skal jeg vise deg hvor dere skal sove! Å ja, så må du hilse på mine kjære tjenere – jeg har ikke så mange som dette store huset egentlig burde ha – for en prest må jo være nøysom, vet du!

Han blunket lurt, dunket Mirandus kameratslig i siden, og slo opp en ny hjertelig latter. Fader Albrecht boblet rent over av iver og entusiasme, og da de kom inn i – hallen, ville Mirandus ha kalt det, for rommet var altfor stort til å kalles «entréen», sperret han øynene opp i undring.

– Det er jo faktisk som et slott, dette også, Albrecht! utbrøt han, og hans venn humret fornøyd ved siden av ham og nikket.

– Ja, du vet, en hellig mann bør jo ha et anstendig sted å bo! blunket han, og de to «hellige menn» lo spøkefullt sammen.

Takhvelvingen strakte seg to og en halv etasje over hodene deres, og det ville ikke ha vært vanskelig å holde et lite ball i den romslige hallen, heller. Men Mirandus regnet med at selv ikke den muntre og livsglade vennen hans henga seg til den slags festligheter.

Fader Albrecht klappet tre ganger i hendene, og straks dukket det frem – ikke mindre enn tre smilende, unge kvinner.

– Dette er Theresa, presenterte han – hun er en riktig mesterkokk, så det er derfor jeg ser ut som jeg gjør! Han lo og klappet seg på den runde maven, og den frodige, storbarmede Theresa rødmet kledelig. Mirandus merket seg at hun virket litt eldre enn de to andre, men sannsynligvis ikke så mange år over de tredve.

– Dette er Clothilde, fortsatte den joviale presten – hun er ung, men uhyre hjelpsom og tjenestevillig – på alle måter!

Denne gangen deltok alle de tre kvinnene i latteren, og det var Clothildes tur til å rødme.

– Og dette er Brigitte, fortsatte presten – hun er riktig flink til både å sy og reparere klær, blant annet, men hun tar seg også av annet – hmmm – forefallende arbeid! Brigitte kniste forlegent og slo blikket ned.

– Brigitte, kanskje du hjelper Theresa å lage i stand et lite festmåltid for oss alle sammen, du! ba Albrecht vennlig. Mirandus merket seg med tilfredshet at det var nettopp det han gjorde – kom med en vennlig oppfordring, snarere enn en bestemt ordre.

– For det kommer nemlig to gjester til, opplyste Fader Albrecht – Marguerite, som dere jo kjenner godt, og en ung priorinne, som – han gjorde en liten, men meningsfylt pause – som Fader Mirandus skal lære opp, og som han har omsorgen og ansvaret for.

Det lød en undertrykt knising fra de tre tjenerinnene, og Mirandus følte seg en smule ille til mote. Albrecht lot aldri en sjanse gå fra seg til å komme med underfundige hentydninger, husket han, men han gjorde gode miner til slett spill.

Det var Clothilde som tok yttertøyet deres og viste dem inn i en elegant, liten salong, der det allerede var stilt frem flasker og glass, samt skåler med nøtter, oliven, fiken, dadler og store, søte druer. Fader Albrecht slo seg plutselig for pannen.

– Åh, jeg glemte jo rent at du skal overnatte her! utbrøt han. – Clothilde, smilte han til henne, som tydeligvis var den yngste av tjenerne – vil du være så snill å vise abbeden opp på et av soveværelsene i annen etasje. Venninnen hans kommer litt senere, så – gi dem gjerne to tilstøtende værelser, hva? Den unge priorinnen vil kanskje stelle seg før natten, hun også! blunket han megetsigende til Mirandus, som nok følte seg litt forlegen, men bare smilte og nikket.

Han fulgte etter den unge kvinnen – som ikke var mer enn en ungpike, opp den brede, teppebelagte trappen. Clothilde kunne umulig være eldre enn – kanskje seksten – sytten år, antok han, relativt slank om livet, men med faste, runde hofter og en svulmende, struttende barm. Hun hadde langt, lyst hår og vennlige, blå øyne, – ansiktet var rundt, med ungpikens glatte, rødmende hud, og det så ut til at smilet aldri var langt borte.

Den nyutnevnte abbeden hadde med seg en sekk, der han blant annet hadde et ekstra klesskift.

– Skal jeg henge opp klærne dine, Fader? spurte Clothilde vennlig – nesten innsmigrende, syntes Mirandus.

– Nei takk, Clothilde, svarte han høflig – det klarer jeg selv. Men jeg vil gjerne vaske meg litt.

Den unge piken slo ut med hånden.

– Ja, badet er her inne, pekte hun – stadig smilende, deretter viste hun vei.

Mirandus fulgte like bak – og tok seg i å legge merke til den ranke, velskapte ungpikeskikkelsen og de vuggende hoftene. Det var mer enn tydelig at hun var fullt oppmerksom på at det var en mann som gikk bak henne! Han hadde opplevd de samme kokette smilene, den samme hoftevrikkingen og den samme flørtende oppførselen fra ungjenter hjemme i landsbyen også. Den gangen hadde han av og til latt seg friste – noen ganske få ganger, men nå var han fast bestemt på å vise standhaftighet – nå som han hadde Silviana både i tankene – og i sitt hjerte. Men det ante ham at Fader Albrecht nok ikke var like motstandsdyktig overfor fristelser!

– Og det er både varmt og kaldt vann i kranene, opplyste den hjelpsomme Clothilde. Mirandus var imponert – det var bare de mere velstående som hadde innlagt varmt vann, visste han. I den landsbyen han hadde vært prest i over åtte år, var det ikke et eneste hus som hadde innlagt vann engang. Han hadde selv medvirket til at det ble satt opp to vannposter – med hver sin pumpe, slik at kvinnene iallfall slapp å bruke bare håndkraft for å hale tunge vannbøtter opp fra de dype brønnene.

Clothilde ble stående litt og betrakte den kraftige mannskikkelsen, med et spørrende, kanskje forventningsfullt blikk i de tindrende, blå øynene. Da han tok av seg den sorte kappen og deretter den grove arbeidsskjorten, gikk det et sitrende rykk gjennom den unge kroppen hennes, noe Mirandus ikke la merke til. Fader Albrecht var også en kraftig mann, men han hadde lagt på seg atskillige kilo i de årene han hadde vært prest i denne byen. Clothilde lot sitt beundrende blikk gli over abbedens brede skuldre, han hadde stor brystkasse, og han var muskuløs – en sterk og flott mann! tenkte den sytten år gamle ungjenta, og hun følte det krible søtt mellom lårene. Hun lurte på om han var interessert i kvinner – det hadde katolske prester riktignok ikke lov til å være, visste hun – men Fader Albrecht brøt jo det strenge forbudet ganske ofte – det visste unge Clothilde alt om!

På badeværelset fant Mirandus en krukke med duftende såpe, og da han var ferdig med å vaske seg, snudde han seg og så etter et håndkle. Clothilde sto allerede klar med et, og hun begynte straks å tørre av den glinsende overkroppen hans, men til sin skuffelse fikk hun ikke lov til å gjøre det i mer enn ti – tolv sekunder, før den smilende abbeden tok håndkleet fra henne.

– Takk skal du ha, Clothilde, nå klarer jeg meg selv! – sa han. Stemmen hans var mild og vennlig, men også såpass bestemt at hun ikke våget annet enn å neie ærbødig og trekke seg tilbake. Hun bøyde seg lett for den store mannen, før hun snudde seg, og Mirandus fulgte de vuggende hoftene hennes med øynene. Han ante at hun ville stå til villig disposisjon for ham hvis og når han måtte ønske det, og om dette hadde skjedd før han møtte Silviana, ville han antagelig ha benyttet seg av det tause tilbudet også. Men han følte seg sikker på at hun også var Albrechts «spesielle venninne» – eller en av dem – og at den frodige og vennlige Marguerite var en annen. Kanskje – eller sannsynligvis – gjaldt det samme for den slanke, nesten spebygde Brigitte også, tenkte Mirandus. Det ville ikke på noen måte overraske ham om de var Fader Albrechts elskerinner, alle de tre smilende «tjenerinnene» som hadde tatt så vennlig imot dem i den romslige inngangshallen!

I sekken sin hadde han en skjorte som Silviana hadde vasket for ham, slik at han følte seg både ren og forfrisket da han gikk for å finne sin gamle venn og tidligere reisekamerat. Og han hadde ikke tatt mange skrittene utenfor døren før unge Clothilde dukket opp, slank, smilende og blid, slik det så ut som hun hadde for vane.

– Fader Albrecht venter på abbeden i stuen, forklarte hun. – Jeg har satt frem drikkevarer, og Theresa er snart klar med kveldsmåltidet.

En rødmusset og jovial Fader Albrecht satt ganske riktig i en behagelig sofa med et glass vin foran seg på bordet.

– Slå deg ned, gamle venn! smilte han. – Du er allerede en kjent og beundret mann her i byen – ja, forresten, la han til, plutselig med en alvorlig mine – det er faktisk enda en kirke her, og presten i den andre kirken er gammel og skrøpelig. Den kunne du sikkert overta, for jeg vet at Fader Hieronymus gjerne vil trekke seg tilbake. Han er over åtti år nå – treogåtti, hvis jeg husker riktig. Hva sier du til det, hmmm? Skål, forresten – og hjertelig velkommen hit! Jeg håper at du – ja, dere begge to – blir her riktig lenge!

Fader Mirandus løftet sitt eget glass og de to gamle vennene skålte hjertelig med hverandre. Men han ristet beklagende på hodet.

– Både Silviana og jeg har oppdrag fra biskopen, fortalte han. – Det er meningen at vi skal overta hvert vårt kloster – og begge ligger atskillige dagsreiser herfra. Og dessuten – – han nølte litt og visste ikke helt hvordan han skulle fortsette. Albrecht fullførte for ham:

– Og dessuten kunne du tenke deg å forlate hele prestegjerningen, ikke sant? Smilet hans var bredt, og han blunket lurt da Mirandus stirret forbløffet på ham.

– Hva – – hvordan – – ? stammet han.

– Hvordan kan jeg vite det? humret den andre, svært tilfreds med seg selv da han skjønte at han hadde hatt rett i sin mistanke.

– Fordi jeg la merke til hvordan du og den vakre, unge nonnen så på hverandre – dere har nok ikke helt overholdt kyskhetsløftet, noen av dere, har dere vel?

Han lo høyt da Mirandus rødmet og ble ytterst forlegen.

– Ta det med ro, Mirandus! skrattet han. – Det har gått lang tid – og mange lidenskapelige netter – siden jeg selv har overholdt det løftet! Og du er sikkert klar over at det er mange – både prester, munker – og biskoper! – som er i samme båt som oss – ikke sant? Skål for – for dydens smale sti – som det er så altfor lett å tråkke utenfor!

Begge hevet glassene mot hverandre igjen, og Mirandus slappet litt mere av.

– Du har dessverre så altfor rett, Albrecht! sukket han. – Du var alltid slik en god menneskekjenner også, husker jeg. Men – hverken Silviana eller jeg har lyst til å skjule forholdet vårt – eller kjærligheten vår – i all fremtid. Han møtte blikket til den andre, som så spørrende på ham.

– Vi har ikke lagt noen bestemte planer ennå, fortsatte han – først må vi i alle fall besøke de to klostrene, finne et par midlertidige stedfortredere som kan overta det ansvaret vi skulle ha hatt, så må jeg skrive til biskopen og forklare saken – og beklage, selvsagt – og deretter – han tok en liten pause – dette har jeg ikke snakket med Silviana om ennå, men jeg kunne tenke meg å dra nordover – eller nordvestover, kanskje – –

– Til de protestantiske områdene? innskjøt Albrecht og smilte lurt igjen. Mirandus nikket.

– Ja, nettopp. Der kan prester gifte seg, som du vet, og stifte familie – og hvis vi ikke finner en passende kirke, kan kanskje både hun og jeg bli privatlærere for velstående familier – kanskje til og med for en adelsfamilie. Til tross for sin unge alder, er Silviana usedvanlig kunnskapsrik, skjønner du – – men, som sagt, det ligger ihvertfall et lite stykke inn i fremtiden. Inntil da – han grep innenfor kappen sin og tok frem en svulmende pose – inntil da kan jeg jo overlate deg disse pengene, som jeg lovet allmuen der på torvet, skulle gå til de fattige.

Han la den tunge pengeposen på bordet mellom dem, men Albrecht ristet på hodet og skjøv den tilbake.

– Behold du rolig, både disse pengene og dem som jentene våre snart kommer med! smilte han. – Hvert eneste år får jeg et rikelig og raust tilskudd fra den fromme – men litt fryktsomme greven, og sammen med tienden fra en gavmild menighet – og kollekten, har kirken min mer enn tilstrekkelig med midler. Det er sikkert nok av fattige der dere kommer også, og dessuten trenger dere penger når dere snart skal ta ut på en svært lang reise – så å si inn i det ukjente!

Mirandus hadde merket seg uttrykksmåten hans – «jentene våre» – som dermed bekreftet hans egen mistanke.

– Fru Marguerite er virkelig en staselig dame! bemerket han – og sikkert til stor hjelp for deg i – – ehhhh, menighetsarbeidet?

Fader Albrecht skrattlo og løftet vinglasset igjen.

– Det er hun så absolutt! nikket han. – Ja, så avgjort! understreket han og blunket megetsigende. Så hevet han vinglasset, og de to prestene skålte – «for et givende menighetssamarbeid», som Fader Albrecht uttrykte det.

Nå hadde også den sjarmerende syersken Brigitte dukket opp, og Albrecht trakk henne ned på det romslige fanget sitt. Han lot henne drikke av glasset sitt, og hun ga ham et fuktig kyss, som utløste munter latter hos dem alle tre. Clothilde så han ikke noe til – kanskje hjalp hun til med kveldsmaten, tenkte Mirandus.

– Godt å se at du har et så varmt og avslappet forhold til tjenestefolkene dine, Albrecht! smilte han.

– Ja, humret den joviale presten, som nå var begynt å bli litt rød og blussende i sitt runde ansikt – både Brigitte her – og unge Clothilde, som du jo har truffet – er svært så hjelpsomme og – hmmm – tjenestevillige – begge to!

Den unge kvinnen rødmet – litt påtatt blygt, forekom det Mirandus, hun forsto selvsagt dobbeltbetydningen i det han sa.

Alle tre lo muntert og drakk dypt av vinglassene sine. I det samme dukket også den alltid smilende Clothilde opp fra de bakre gemakker.

– Theresa sier at maten er klar, forkynte hun med den lyse, melodiøse stemmen sin.

– Takk skal du ha, Clothilde, smilte Albrecht. Den unge jenta hadde stilt seg såpass nær at han kunne legge en «faderlig» arm om livet hennes og klemme henne kort inntil seg. Clothilde kniste henrykt.

– Jeg regner med at de to andre kommer snart også, smilte Albrecht – så vi kan vel vente enda en liten stund, mens vi drikker ut glassene våre, ikke sant, Mirandus?

Det hadde Mirandus ingenting imot, og for sikkerhets skyld fylte Clothilde opp glassene deres igjen. For det fikk hun godmodig brummende anerkjennelse fra Fader Albrecht, som klappet henne vennlig på den velformede, runde enden hennes. Det var hun tydeligvis vant til, for hun smilte bare søtt til ham.

– Finn hvert deres glass, dere også, tilbød Fader Albrecht – og bli med på middagen når de to andre damene dukker opp.

Hverken Brigitte eller Clothilde lot seg be to ganger, og stemningen rundt bordet steg i takt med at nivået sank i Fader Albrechts romslige vinkrukke. Men Mirandus regnet med at han hadde flere av dem.

Også Marguerite og Silviana var i strålende humør da de ankom.

– Vi har solgt nesten alle varene! strålte den unge nonnen – og til gode priser også! supplerte en svært så blid Marguerite, som klasket to tunge pengeposer i bordet foran Mirandus.

– Ja, takket være Marguerite, nikket Silviana. – Hun er altså sååå dyktig med forretninger!

– Og glem ikke Silvianas uforlignelige sjarm! innskjøt Marguerite. – Det var ingen som prøvde å prute på prisene engang, så snart de møtte det inntrengende blikket hennes!

De to kvinnene var tydeligvis blitt svært gode venner i løpet av denne torvhandelsdagen, og begge fikk en hjertelig og varm omfavnelse – Marguerite av en vinduftende Fader Albrecht, og Silviana av en lengtende Mirandus.

– Middag! forkynte Brigitte. – Bordet er forlengst dekket, og Theresa har gått hjem.

– Ville ikke hun spise med oss, hun, da? spurte en forbauset Mirandus. Han var blitt vant til Albrechts rause innstilling overfor tjenestefolkene sine nå.

– Nei, hun har mann og barn å ta seg av, opplyste presten. – Men alle disse deilige damene her er sikkert også sultne nå! smilte han og blunket, samtidig som han la armen om det ikke altfor slanke livet til Marguerite. Det hadde forlengst gått opp for Mirandus at det var denne forholdsvis unge enken som var hans venns favoritt.

Og det ble et både lystig og muntert måltid. De fire unge kvinnene drakk nok ikke like mye som de to prestene, men de ble i riktig godt humør, de også, særlig Silviana, som ikke var vant til alkohol.

Mirandus visste å beherske seg, og han merket seg at også den unge priorinnen la en beskyttende hånd over glasset da Clothilde ville fylle det for – var det fjerde eller femte gang, mon tro?

De to prestene vekslet på å fortelle dramatiske historier fra sine lange vandringer, og de unge jentene lyttet med store øyne. Noen av dem hadde de begge vært med på, mens Mirandus, som hadde vært lengst øst av de to, kunne fortelle om underlige skikker, tradisjoner og matretter han hadde blitt servert. Alle lyttet oppmerksomt, også den joviale og pratsomme Albrecht klarte å ti stille, men han fuktet strupen flittig mens han ventet på sin tur til å være midtpunktet.

Mirandus merket seg at den yppige Marguerite og spebygde Brigitte byttet på å sitte på Fader Albrechts solide fang. Silviana holdt seg tett inntil sin nyutnevnte abbed, men tillot godmodig at Clothilde smøg seg ned på fanget hans fra tid til annen, ofte idet hun sendte Silviana et unnskyldende smil eller ga henne en god klem. Mirandus passet godt på å legge hendene på så nøytrale steder som mulig på den fristende, unge kroppen, men de faste, unge kurvene unnlot ikke å ha sin virkning på ham, særlig etter hvert som vinen fikk løsnet på – ihvertfall noen av hemningene hans. For hans gamle vandrerkamerat hadde stadig dramatiske episoder på lager – som de hadde opplevd i fellesskap – og som det måtte skåles for.

Clothilde merket snart at noe hardt og pulserende begynte å forme seg under enden hennes, og vrikket provoserende på den, samtidig som hun fniste, blunket til Silviana, og kysset ham på kinnet. Hun torde ikke riktig å kysse munnen hans, slik de to andre gjorde med Fader Albrecht, men det torde Silviana!

Akkurat som Mirandus var heller ikke hun vant til å drikke, og nå hadde de sittet lenge ved et bugnende bord, med flere deilige retter, og tre eller fire forskjellige drikkevarer.

«Åh, denne må du smake på, Søster Silviana», hadde hun hørt, både fra Marguerite, fra Fader Albrecht, som stadig ville skåle med henne, og fra de to unge «hushjelpene» – som også hun forsto var den lystige – og lystne prestens elskerinner.

Til tross for sin selvbeherskelse, fikk Mirandus likevel litt for mye å drikke etter hvert, så nå gikk det nok litt rundt oppe i hodet hans. Men – «jeg er ikke full!» – prøvde han stadig å overbevise seg selv om. Han hadde kysset Silviana sultent flere ganger – i alles påsyn! – men ingen hadde latt seg merke med det, for Albrecht hadde stadig armene fulle av Marguerite – eller Brigitte – og de kraftige nevene hans holdt som oftest om et vinglass – eller et ølkrus.

Både Brigitte og Clothilde hadde kysset ham flere ganger, de også, og nesten hver gang hadde han prøvd å skyve dem bort med et unnskyldende blikk på Silviana. Men hun hadde bare smilt ertende mot ham – med et vinglass i hånden, hun også, og de funklende øynene hennes var kanskje enda blankere og enda mere strålende enn de pleide å være, syntes han.

Etter – han visste ikke hvor mange brølende – «Schkååål, kamerat!» – fra den mer enn halvfulle Fader Albrecht, lukket Mirandus øynene og døset av. Han var ikke engang klar over at han hadde sovnet, før et kjælent, langtrukkent stønn fra en kvinnestrupe brakte ham opp til overflaten igjen.
Historien fortsætter under reklamen

Det han da fikk øye på, fikk ham straks lys våken. Men han lå helt musestille, fascinert av det synet som traff ham som et veritabelt klubbeslag – en skjønnhetsåpenbaring fra en annen verden – ihvertfall fra en verden som var både ny og blendende for hans øyne!

2 kommentarer

1. Reha

   07/07/2024 kl 7:59

   Et godt gensyn med Silvia og Mirandus, men har du ikke lagt op til en fortsættelse 😉? Det vil ikke ihvertfald glæde mig.

   6+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     07/07/2024 kl 10:14 - som svar på Reha

     Hmmmm, ja, sannelig, Reha, det ser ut til at jeg blir nødt til å skrive et kapittel til, da! Sukk! 😜😎

     9+

     Besvar kommentar