– Får onkel ståpikk under rumpa di når du sitter på fanget hans? Hun rødmet, husker jeg, og ristet på hodet

Forfatter: OnkelWaldo

Til leserne.
«Fang» på norsk heter «skød» på dansk. Vi har også ordet «skød», men vi staver det annerledes = «skjød», og det regnes som litt gammeldags – eller høytidelig. Det finnes i noen såkalte «faste uttrykk», som for eksempel – «i familiens skjød». I vanlig dagligtale brukes det nesten ikke – da er det «fang» eller «fanget» som gjelder.

«Fet» – eller «feit» – er de norske ordene for det danske «fed»
*****

Anne Marie:
– Altså – jeg vet ikke HVOR mange ganger jeg har hørt de ordene! Vi er kanskje ikke noen veldig STOR familie, men mamma er iallfall «stor» – for det er visst ikke pent å skrive «fet», er det vel? Hihihi! Og så har hun en søster – tante Ella – som er nesten like «stor», hun er nærmeste nabo, og hun og mamma er mye sammen. Jeg har en søster som er et par år eldre – og så er det onkel, da.

Historien begynner egentlig da onkel flyttet inn hos oss. Han er bror til pappa og var nettopp skilt, og så hadde vi et rom bak garasjen som vi ikke brukte til noe spesielt. Jeg var seks år da han kom, han var hyggelig, smilte til meg og klappet meg på kinnet og sånn, og jeg husker jeg sto og så på da han og pappa drev og snekret i det rommet. Det var første gang jeg hørte det vanskelige ordet – «vinterisolert». OK – NÅ er det ikke så vanskelig, selvsagt, for nå er jeg blitt noen år eldre, og de kaller meg «stor jente». Den gangen uttalte jeg det «vin–teri–solert», og jeg syntes det var et veldig rart ord. Men de voksne sa at de gjorde det sånn at onkel kunne bo der om vinteren også.

Så altså, det var den gangen jeg hørte de ordene for første gang – for når vi skulle ut og kjøre, satt pappa og mamma i forsetet, mens tante Ella – den STORE søsteren til mamma – satte seg i baksetet, sammen med onkel og søsteren min og meg selv. Åja, jeg har visst ikke sagt noe om søsteren min – enda det er vel egentlig HUN som er hovedpersonen i denne fortellingen – sammen med meg, naturligvis! – hihihihi!

Altså, Eva, søsteren min, er to og et halvt år eldre enn meg, og da jeg var seks, var hun nesten ni, og jeg var mye mindre, selvsagt. Så da det ble trangt i baksetet, var det JEG som fikk høre de ordene: – «Du kan vel sitte på fanget til onkel, du?» Jada, selvfølgelig kunne jeg jo det, jeg var liten og ganske tynn den gangen, og Eva var mye større, selv om hun ikke var tykk, hun heller. En helt vanlig åtte–ni–åring, tenker jeg. Det vil si, den gangen tenkte jeg ikke på det i det hele tatt, for jeg VAR jo minst, derfor var det helt naturlig at det var jeg som måtte sitte på fanget.

Onkel er også en stor mann, men han er ikke tykk, sånn som tante Ella, han er bare kraftig, og det var ganske behagelig å sitte på fanget hans. Han holdt meg godt fast med de store hendene og de sterke armene sine, og mens de tre andre voksne skravlet sammen, snakket han lavt inn i øret mitt og pekte på interessante hus og steder vi kjørte forbi, kanskje et ekorn som pilte opp i et tre – eller at det satt nøyaktig syv spurver ved siden av hverandre på telefonledningen – «lykketall», påsto han – «da kan du ønske deg noe». Så jeg ønsket meg en iskrem – eller en Cola – neste gang vi stanset – og sannelig fikk jeg det også! Det kunne være mange artige ting han la merke til, og da delte han med meg, liksom.

Stakkars Eva satt klemt mellom onkel og tante Ella, og hun var ikke alltid så fornøyd med det. Men hun var veldig tålmodig – lenge. En gang – da var jeg blitt syv – nesten åtte – og hun var ti omtrent, – og vi var på tomannshånd under en tisse– og kaffepause, sukket hun og satte opp et trist ansikt, husker jeg. – Jeg føler meg altså som en sardin, klemt mellom de to store menneskene! klaget hun. Det skjønte jeg jo godt.

Vi hadde vokst, begge to, på det året, – eller halvannet år, var det kanskje – jeg var blitt høyere, men var like tynn – vel, jeg likte best å kalle meg «slank» – men Eva hadde lagt seg ut litt ellers også. Faktisk begynte hun såvidt å få pupper – det visste jeg, som så henne naken av og til, men det visste ikke de andre. Rumpa hennes hadde vokst litt også, den hadde blitt rundere, liksom, så selv om vi nå var nesten like høye, var nok hun litt tyngre enn meg.

Jeg tenkte ikke så mye på sånt den gangen, men jeg husker at jeg syntes det var litt urettferdig at hun skulle føle seg som en sardin, mens jeg satt godt og komfortabelt på fanget til onkel. Så da vi forlot den lille kafeteriaen og satte oss ut i bilen igjen, foreslo jeg for Eva: – Nå kan vel DU sitte på fanget til onkel, ikke sant? Og da onkel kikket litt forundret på meg, forklarte jeg: – Det blir liksom litt mere rettferdig hvis vi bytter på det, nå som vi er nesten like store!

Onkel smilte og nikket og klappet meg på kinnet, og de andre voksne roste meg også og sa jeg var en «riktig snill jente». Jeg husker at jeg rødmet og ble flau over alt skrytet, så da jeg fikk en anledning, hvisket jeg i øret til Eva: – Det var ikke DERFOR jeg foreslo det, altså – for at de skulle skryte av meg! Eva ga meg en klem og hvisket tilbake: – Jeg vet det, Anne Marie, men takk skal du ha! Hun var tydelig glad, og vi ble liksom enda litt bedre venner etter det.

Det hendte at onkel hadde tatt meg – og bare meg! – på fanget også når vi ikke var ute og kjørte, men i tiden etterpå byttet Eva og jeg på å sitte på fanget hans – både under bilturene og også når vi var hjemme og satt sammen foran TV-en. Eller når han hjalp oss med leksene – det vil si, jeg trengte egentlig aldri hjelp, for jeg var flinkest i klassen, men Eva – fra da av satt hun ofte på fanget til onkel mens han forklarte et eller annet i boken. Nå, så lenge etterpå, og når jeg tenker tilbake, var Eva egentlig like flink som meg på skolen, så jeg skjønner ikke hvorfor hun skulle trenge så mye hjelp. Det vil si – nå som jeg er blitt tenåring, skjønner jeg en god del mere – hihihi!

Jeg tror jeg var omtrent ti år gammel, og Eva lit over tolv, da hun en dag plutselig spurte meg: – Får onkel ståpikk under rumpa di når du sitter på fanget hans? Jeg husker at jeg ble varm i hodet, og jeg rødmet sikkert noe veldig, for hun og jeg hadde ALDRI snakket om sånne ting før – og ingen av oss hadde uttalt ordet «ståpikk» noen gang! Jeg visste hva det var, selvsagt, så jeg bare ristet på hodet. Men jeg lurte på hvorfor hun hadde spurt, så jeg spurte: – Har DU, kanskje? Da var det Eva som rødmet, hun kniste litt og svarte: – Kanskje – jeg er ikke helt sikker.

Men fra da av begynte jeg å tenke på at – altså, onkel har en «pikk» mellom bena, og den kan bli stor og stiv. Selv var jeg jo ikke interessant for guttene i skolegården, men det var både Eva og flere av de andre jentene i klassen hennes. Og de større guttene – de «slemme guttene» – de brukte sånne ord. Det hadde jeg nok hørt helt siden jeg begynte på skolen, men det var jo aldri MEG de snakket til, så jeg tenkte aldri noe særlig over det. Nå begynte jeg å tenke over de ordene – «få se på fitta di, da!» – «du har fine pupper, kan jeg ta på dem?» – «Ole Henrik har pult med Mona» – slike ting. De uttrykkene gjaldt heller ikke meg, men Eva, som hadde begynt å få former, hun hørte nok mye mere av slike ting enn jeg gjorde!

Ihvertfall begynte jeg å kikke – ikke stirre! – på Eva når hun satt på onkels fang, enten i bilen eller i stuen. Etter hvert som ukene og månedene gikk, tenkte jeg – «sannelig ser det ut til at hun riktig TRIVES med å sitte der!» – og da kom jeg også på det sjokkerende spørsmålet hennes! Og de store, varme hendene hans – det hendte jo at jeg følte dem, jeg også – den ene lå som regel bak ryggen hennes eller rundt livet, mens den andre – den lå enten på bordet, hvis de satt og gjorde lekser, eller av og til kunne jeg ikke se den, men da visste jeg at den lå, enten på den ene hoften hennes, eller – særlig når vi satt i bilen – på låret hennes. Akkurat det opplevde jeg også, så det var ikke noe rart med det. Dessuten merket jeg – Eva satt ikke alltid helt stille på onkels fang. Hun beveget rumpa si frem og tilbake – med VELDIG små bevegelser, sånn at når vi satt i bilen, da beveget jo bilen seg, så da var det ikke så lett å se, men når vi satt i stuen, og hun satt på fanget hans, da var det ganske tydelig! Da så det ut som den store hånden hans beveget seg litt over rumpa hennes også – som om han kjælte med den, liksom! Og det gjorde han aldri med meg!

Det var først nå jeg begynte å tenke over hvordan onkel så ut også. Han var rundt femogførti år, tror jeg – LITT over middels høy – tror jeg – han hadde mørkebrunt hår med litt grått på sidene, og han hadde sånne koselige smilerynker rundt øynene, for han smilte ofte og var i det hele tatt en svært vennlig mann. Pappa, som var fem år eldre, hadde et strengt ansikt, syntes jeg – han smilte nesten aldri, men han var aldri slem, heller – ikke med Eva, ikke med mamma og ikke med meg. Han liksom bare – VAR der – betalte regningene, ga mamma penger når hun trengte det, ja, han ga både Eva og meg litt lommepenger også. Men vi fikk nesten like mye av onkel – bare at det var mere tilfeldig, liksom. Pappa ga oss aldri klemmer, heller, men det fikk vi av onkel, særlig da jeg var liten, men – altså, jeg TROR – at Eva fikk litt flere klemmer enn meg, særlig da hun ble litt eldre. Nå som jeg skjønner litt mere, var det sikkert gode grunner til akkurat det, hihihi!

Eva:

– Altså, jeg var vel rundt ti år – litt mere, kanskje – da søsteren min foreslo at vi skulle bytte på å sitte på onkels fang når vi var ute og kjørte. Det var riktig hyggelig av henne, for det kunne være litt av et ork å være på biltur med hele familien – tante Ella er TYKK, nemlig! – og hun opptar MINST halve baksetet, mens onkel tar det meste av den andre halvparten. Han er kanskje ikke så tykk, men han er en stor og kraftig mann, så Anne Marie hadde det jo bra, hun hadde et romslig fang å sitte på, mens jeg følte meg som en liten sardin, der jeg satt!

Det var forresten da jeg begynte å skrive dagbok – hihi, det er litt flaut, kanskje, men det var akkurat som om jeg trengte noen å snakke med, og jeg har ikke så mange venninner, akkurat – jeg holder meg mye for meg selv og leser mye, og så er jeg kanskje LITT sjenert også, Før hadde jeg tenkt at – høh! – JEG har da ingenting å skrive om! – men det var akkurat som om det forandret seg da Anne Marie lot meg få sitte på onkels fang annenhver gang.

For jeg la straks merke til den – den pølselignende tingesten jeg satt på! – hihihihi! – og jeg visste selvfølgelig hva det var også. Altså, den var ikke stor og stiv, sånn som noen av jentene tisket og hvisket og kniste om når de kikket på de større guttene – «se, han har ståpikk!» – «ja, Inger Ann har sett den!» – «jeg har sett en VOKSEN en, jeg – en gang jeg overnattet hos – – » osv. Jeg hadde aldri noe å bidra med, for det første var jeg altfor sjenert, og for det andre så HADDE jeg ikke opplevd noe som helst – den gangen!

Og onkel holdt så godt omkring meg med de store, varme hendene sine – og de var aldri frekke – ikke til å begynne med, iallfall! – hihihihi! Vi satt på venstre side, bak pappa som kjørte, og vi så ut gjennom det venstre bakvinduet. Der så vi jo mest den møtende trafikken, men av og til kjørte vi forbi et kjempestort eiketre som liksom lente seg over veien – ihvertfall gjorde et par av grenene det – så lenge de fikk lov å leve, da, for et par år senere var de borte! «Farlige for trafikken» forklarte onkel, men både Anne Marie og jeg syntes det var synd at treet ble ødelagt på den måten!

Det var jo ikke SÅ ofte vi kjørte på langtur, da – kanskje en eller to ganger i måneden – og, som sagt, annenhver gang satt Anne Marie på onkels fang og ble holdt fast av de sterke armene hans. Hun var mye slankere enn meg, så onkel merket det sikkert godt når jeg plasserte den runde rumpa mi oppå – – altså, på fanget hans. Av og til hvisket han i øret mitt: – mmmm, du blir stor jente, jo! – og da hendte det at han kilte meg litt der hvor navlen er, og der jeg er ekstra kilen! Jeg klarte å holde tilbake et hyl, men jeg lente meg mot ham og hvisket i øret hans: – gi deg, onkel! – jeg kommer til å hyle, altså! – men det gjorde jeg jo aldri, og han hvisket tilbake: – unnskyld, jenta mi, men du er altså så fristende! Altså – han kilte meg bare på navlen, ikke på puppene mine – ikke da, ihvertfall!

Men det var dét han sa – «DU er så fristende» sa han – ikke «det» er så fristende! Jeg tenkte mye på det etterpå, for jeg hadde forlengst fylt elleve år, var nesten tolv, faktisk, og jeg hadde ORDENTLIGE pupper, selv om de fremdeles var små. Jeg var den i klassen som først fikk pupper, og noen gutter hadde allerede begynt å plage meg. Men i skolegården fikk jeg hjelp av en annen jente i klassen, og faktisk av søsteren min også, selv om hun gikk to klasser under meg. Men hun var ikke redd for å si fra – HØYT!: – Du skal slutte å klå på puppene til søstra mi, du, Andreas! Jeg skal nok si det til moren din! Og selv om hun aldri gjorde akkurat det, så ble Andreas flau og trakk seg unna. Da gjorde de andre guttene det også, hihihi. Enda en gang hadde jeg grunn til å være takknemlig overfor søsteren min. Hun begynte jo så smått å bli «stor jente», hun også!

Og det hadde begynt å krible mellom bena mine da jeg tenkte på den store «pølsen» jeg satt på! Det var omtrent på den tiden at jeg buste ut med et spørsmål til Anne Marie, som jeg angret på like etterpå: – Får onkel ståpikk under rumpa di når du sitter på fanget hans? Hun rødmet, husker jeg, og ristet på hodet, og jeg spurte ikke flere ganger. Det var litt flaut å nevne sånt for lillesøstra mi!

Onkel:

Det var litt av en forandring å få Eva på fanget istedenfor Anne Marie. Den yngste var liten og spinkel, hun var søt nok, bevares! – men jeg tenkte aldri over om det var en jente eller en gutt jeg hadde på fanget og holdt omkring – det var liksom bare yngstebarnet til broren min. Og jeg så aldri at han eller den feite kona hans tok NOEN av jentene på fanget – NOEN gang! Ja, Laila hadde vel ikke fått det til om hun hadde prøvd engang! Det er noe enormt hvordan de to søstrene har est ut – enda ingen av dem har fylt førti engang! Broren min er ganske normalt bygd, og av og til har jeg lurt på hvordan sengekosen mellom de to arter seg! Det må være litt av et syn – hvis noen i det hele tatt ville ha orket å se på!

Nei, det var bare koselig, det – å få en tydelig jenterumpe plassert på fanget. Det hendte vel at jeg klappet lett på den idet hun satte seg – ikke altfor åpenlyst, selvsagt – og heldigvis gjorde hun ikke noe vesen av det, hun kniste litt, det var det hele. Men ettersom ukene og månedene gikk, syntes jeg nok at hun ikke satt fullt så rolig som lillesøsteren. Det hendte vel at jeg strøk henne – litt, nesten umerkelig – over de slanke hoftene også, som så smått begynte å runde seg mot – ja, kvinnelighet. Men jeg rørte aldri de små struttepuppene som HADDE begynt å vokse frem under blusen eller den tynne genseren hun hadde på seg. Det forekom meg at de plaggene satt strammere etter hvert også – og fremhevet de små yndighetene – sånn litt smått provoserende, kanskje? – men det var sikkert fordi hun vokste, og plaggene ble LITT for små. Kanskje foreldrene glemte å kjøpe nytt til henne?

Vi snakket jo litt lavmælt sammen, sånn innimellom, men hun snakket nok mere med søsteren sin, som satt tett ved siden av oss, og det hendte at broren min – eller Laila – spurte meg om et eller annet, og da ble det gjerne til litt voksenprat. Men jeg var stadig oppmerksom på den myke tyngden jeg hadde hvilende på lårene – og den stramme, lille rumpa som av og til vrikket litt på seg – og liksom masserte pikken min – selv om den – heldigvis! – ikke var stiv. Ikke mye, iallfall!

Når vi var innendørs og jeg satt og slappet av – med en bok og en kopp kaffe, hendte det at en av jentene kom bort til meg for å spørre om noe, eller for å få noe forklart som hadde med skole og lekser å gjøre. Egentlig burde jo det være foreldrenes jobb, men Laila var like uinteressert og giddeløs som hun var feit, og broren min var ikke så mye hjemme. Han var opptatt med diverse møter, jeg tror han flyktet fra sin masete hustru og hennes pratesyke søster, og barn hadde han INGEN interesse av!

Det hendte at jeg la armen vennlig rundt livet til den av jentene som kom bort og spurte, og av og til hendte det at hun smøg seg opp på fanget mitt. Det var bare hyggelig, det, selvsagt, særlig når de var små – vel, det var hyggelig når de ble større også, men – som jeg hadde lagt merke til i løpet av bilturene – de ble mere kvinnelige i kroppen etter hvert, og det gjaldt særlig Eva. Det var selvsagt fordi vi tok disse turene relativt sjelden – kanskje en gang hver tredje uke eller så – og jentene byttet på å sitte på fanget mitt, slik at det kunne gå lang tid mellom hver gang den eldste satt der. Derfor var det også lettere å legge merke til utviklingen hennes – hun ble merkbart voksnere i kroppen for hver gang!
Historien fortsætter under reklamen

Og det var da Eva var nesten tretten år gammel, under en av disse bilturene, at det gikk opp for meg at hun faktisk satt og beveget seg, langsomt og rytmisk – nesten, men ikke helt – i takt med bilens bevegelser – det var da det plutselig gikk opp for meg, som i et lynglimt, at – herregud! – jentungen sitter faktisk der og gnir fitta si frem og tilbake over pikken min!

Læs næste afsnit

8 kommentarer

1. Anne

   09/07/2021 kl 0:21

   Jeg glæder mig til fortsættelsen 🙂

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     09/07/2021 kl 3:16 - som svar på Anne

     Hyggelig å høre, Anne – og jeg er SPENT på fortsettelsen – for jeg har ikke skrevet den ferdig ennå!  😁😜

     3+

     Besvar kommentar
2. Damernes Ven

   05/07/2021 kl 20:08

   DEJLIGT…. ‘norsk-dansk’..!

   Vil virkelig prøve..

   man burde jo.. ‘vi burde jo’… vi var indtil for kort tid siden eet land… Norge-Danmark..!!

   5+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     05/07/2021 kl 21:15 - som svar på Damernes Ven

     Sant nok – kun litt over to hundre år siden, men vi nordmenn sier jo fortsatt Heia Danmark! 👍💕

     4+

     Besvar kommentar
     • Damernes Ven

       05/07/2021 kl 22:30 - som svar på OnkelWaldo

       ONSDAG .. støt “os” ekstra den dag… De englændere “fortjener” NYE ægte besættelser af norsk/danske vikinger…

       Den “forrige” landstræner… Heireide… ER jo norsk…

       OG de englændere er ufattelig nedlandne overfor lille Danmark.

       Vi slår England og er i en NY .. EM-fodboldfinale..

       TAK fra Damernes Ven og brevven69@yahoo.dk

       1+

       Besvar kommentar
       • OnkelWaldo

         05/07/2021 kl 23:27 - som svar på Damernes Ven

         Jeg HÅPER du får rett, jeg krysser fingrene, og det er jo SVÆRT hyggelig hvis Åge Hareide har vært dere til hjelp! 😁 Lykke til! – og “ryk så frem til fjenders mén!” – men helst uten at benene blir liggende igjen! 😁😁👏👏👏👍👍

         2+

         Besvar kommentar
3. Reha

   05/07/2021 kl 19:32

   Det kan da let udvikle sig til god historie Onkel, der er muligheder i den.

   5+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     05/07/2021 kl 20:00 - som svar på Reha

     Takk for det, Reha, vi får vel se hvordan det – – går! 😜

     1+

     Besvar kommentar