Anstand for Ava 2

– jeg er aldeles hjelpeløst forelsket – – i en jente som er yngre enn min eldste sønn! ……

Forfatter: OnkelWaldo

Læs første afsnit

Til leserne.

Ett av temaene i dette kapitlet er den berømte arien «O mio babbino caro», fra operaen «Gianni Schicchi» av Puccini, der unge Lauretta bønnfaller sin pappa om å få gå til Porta Rossa for å kjøpe ring, så hun kan gifte seg med sin elskede Rinuccio. Hvis ikke hun får lov til det, vil hun gå opp på broen Ponte Vecchio og kaste seg i elven Arno, som renner gjennom byen Firenze, der operaen foregår – og der Ava og Ole oppholder seg i dette kapitlet.

«Flash mob opera» – eller en annen type forestilling – er en gruppe mennesker som samler seg og fremfører – gjerne musikk eller teater – på et offentlig sted – overraskende og uten forhåndsannonsering.

Det er antagelig på sin plass med EN liten oversettelse. NB! – jeg oversetter bare det som har betydning for fortellingen, og som vanlig går jeg ut fra at leserne behersker engelsk.

a comperar l’anello = for å kjøpe ringen (å kjøpe heter egentlig «comprare» på italiensk)

Musikkuttrykket «fortissimo» = svært sterkt

Og så beklager jeg – at det ikke er noe sex i dette kapitlet heller!
– – – – –

Kapittel 2

Skipet la til i Livorno, der det var lagt opp til diverse ekskursjoner med buss – til Pisa og Firenze, blant annet. – Jeg kunne godt tenke meg å se litt nærmere på Firenze, sa jeg mens vi satt i bussen, og Ava nikket entusiastisk med det vakre hodet sitt. – Jeg har lest endel om den byen! sprudlet hun. – Veldig interessant!

Hun fortsatte å boble over av begeistring for både byens historie, som del av Romerriket, som midlertidig hovedstad i Italia, om all kunsten og arkitekturen – det var helt utrolig hva den unge jenta hadde fått med seg og interesserte seg for – ikke minst! Jeg tror det var i løpet av den bussturen jeg VISSTE – men ikke viste! – at jeg begynte å bli forelsket i henne!

Selvsagt lot jeg meg ikke merke med det – hun var jo på alder med mine egne barn – ja, hun var faktisk to år YNGRE enn den eldste gutten min, til og med! Bare å glemme! – sa jeg til meg selv, men det var sannelig ikke lett! Jeg voktet meg ihvertfall vel for å legge armen «kameratslig» eller «faderlig» rundt skulderen hennes – nettopp av redsel for å røpe meg!

Bussen stanset i Pisa, og jeg spurte guiden når vi ville være i Firenze. – Ved 14-tiden, mente han. Jeg grep den lille vesken min og reiste meg. – Jeg foreslår at vi tar taxi herfra og direkte til Firenze, smilte jeg til Ava. – Der har jeg en liten overraskelse til deg, nemlig – og det skjeve tårnet har du sikkert sett mange bilder av likevel!

Hun smilte og reiste seg. – Det høres spennende ut! Vil du røpe noe mere, eller?

– Ikke før vi sitter i taxien, blunket jeg, – ellers blir du kanskje med bussen videre, likevel!

Ava lo med glitrende, perfekte tenner og fulgte etter meg da jeg hoppet ut av bussen.

I taxien vendte jeg meg mot henne og møtte det spørrende blikket hennes. – Hva slags musikk liker du? spurte jeg. Hun smilte. – Nesten alt mulig, tror jeg – fra rock til opera, så lenge det er godt å høre på.

– Hyggelig ar du nevnte opera! smilte jeg, – for nå er vi jo i operaens hjemland, på en måte. Hun nikket. – Ja, jeg kan da navnet på et par komponister, iallfall – Verdi og Puccini, for eksempel – selv om jeg ikke vet så mye om dem, akkurat.

– Det passer utmerket, for det har å gjøre med den overraskelsen jeg lovet deg, smilte jeg. – Nå er vi snart så å si midt i smørøyet for en av Puccinis operaer. Jeg begynte å nynne på en melodi, og fikk en øyeblikkelig og spontan respons – til min store overraskelse ikke bare fra Ava, men også fra den kvinnelige taxisjåføren! Nesten samtidig begynte Ava å synge «O mio babbino caro – – » – som jeg hadde begynt å nynne på – mens den unge kvinnen i forsetet henrykt utbrøt: – Aaahhhh, l’aria di Lauretta! – så begynte hun å synge sammen med henne! Ava kunne NESTEN hele teksten, mens taxisjåføren sang den helt til ende. Ved ordenen « – – a comperar l’anello – – » strakte hun opp en ringprydet hånd, liksom for å understreke – enten at hun var forlovet eller allerede gift.

Da hun var ferdig, klappet jeg begeistret i hendene, og Ava fulgte opp. – Magnifico! roste jeg, selv om jeg ikke kan italiensk – ikke egentlig – og den unge kvinnen vendte et strålende – og overraskende vakkert! – ansikt mot oss, før hun måtte konsentrere seg om kjøringen.

Jeg hadde bedt henne om å sette oss av ved domkirkeplassen – Piazza del Duomo – og da vi kom frem dit, og jeg hadde betalt henne – pluss gitt rikelig med tips – parkerte hun like godt bilen, låste den og fulgte med oss bort til et ledig bord. Det sto mange bord langs de høye veggene som omkranset plassen – som ikke var så stor som jeg ville ha forventet, men jeg regnet med at akustikken ville være ganske god der.

Da vi hadde satt oss, og jeg hadde bestilt vin til oss alle tre, presenterte vi oss for hverandre: – Ava – Ole – Dorothea – og jeg kunne ikke dy meg – Wierer? – tilføyde jeg, for hun var like vakker, like smilende og like sjarmerende som den nydelige skiskytterstjernen. Hårfarven var den samme også, likeledes de strålende, mørke øynene.

Dorothea lo henrykt og ristet på hodet. – No, no, smilte hun – ikke kan jeg skyte og ikke gå på ski, heller! Det gledet mitt sportsinteresserte hjerte at hun hadde kjennskap til vintersport. Og jeg merket mg at hun snakket utmerket engelsk også.

– Men du synger opera? fortsatte jeg, og hun smilte strålende igjen. – Si si – jeg er medlem av et kor, og vi skal synge her i dag. – Flash mob opera? innskjøt jeg, og hun lo begeistret og klappet i hendene. – Si si – nettopp – vi skal synge Verdi og Puccini i dag. Hvordan visste du det?

Nå brøt Ava inn, hun hadde kanskje følt seg litt utenfor. – Så fint! smilte hun, – det er de to eneste italienske komponistene jeg kjenner til. Og jeg forklarte – mens jeg fikk god hjelp av Dorothea – hva «flash mob opera» var for noe, og det viste seg at Ava HADDE sett et innslag eller to på YouTube.

Vi fant hverandre skikkelig der ved bordet – alle tre – jeg bestilte en flaske vin til, men Dorothea ville bare ha kaffe – hun skulle antagelig kjøre mere taxi senere, tenkte jeg. Jeg forklarte henne – og Ava – at jeg hadde en internettkontakt her i byen, som hadde tipset meg om den kommende begivenheten – og tok frem et lite ark som viste hvilke musikkstykker som ville bli fremført. Dorothea holdt opp et lignende ark – og smilte triumferende – men jeg triumferte ytterligere ved å vise frem tekstene til de ariene som sto på programmet – og som jeg hadde kopiert og trykket opp. Den italienske skjønnheten kniste og pekte på hodet sitt. – Jeg har dem her inne – alle sammen! påpekte hun, så jeg viste arket til Ava. – Jeg kan iallfall melodiene! smilte hun, og Dorothea lyste opp. – Just a moment! sprudlet hun, løp med lette skritt bort til ham som satt ved kontrollpulten og kom tilbake med ikke mindre enn TO trådløse headsett! – Se her! hun pekte på det lille programarket, – denne her kommer alle til å bli med på, og på denne her skal jeg egentlig synge solo! Da synger du sammen med meg, for jeg hørte at du har en aldeles utmerket sangstemme!

Ava var svært nølende og begynte å riste på hodet, men både Dorothea og jeg insisterte, og da den første solisten reiste seg og åpningsakkordene tonet ut av de kraftige høyttalerne, hadde hun iallfall gått med på å ta det på seg. Og den lystige arien fra «La Traviata», kunne vi alle – til og med jeg! – være med på:

Libiamo, libiamo ne’ lieti calici
Che la bellezza infiora
E la fuggevol, fuggevol ora
S’inebri a voluttà

Solisten kjente jeg igjen fra mine mange besøk på YouTube. – Heisan, det er jo Rolando Villazon! hvisket jeg til Ava. Hun ristet uforstående på hodet, det navnet hadde hun åpenbart ikke hørt før, men jeg visste at tenoren opprinnelig var meksikaner, og at han nå bodde i Frankrike. Han hadde vært med i flere filmer, visste jeg, og han hadde da også utseendet til en skikkelig latinsk sjarmør – mørkhåret, med glimt i øyet og et sprudlende temperament.

– Han er kjekk, iallfall! hvisket hun tilbake. Jeg smilte ertende. – Gjør deg bare ikke noen forhåpninger – han er gift! pustet jeg i øret hennes, og hun hvisket – like ertende – tilbake: – Og jeg er jo forlovet, ikke sant?

– Det også! mumlet jeg spøkefullt – for det var jo en spøk – men jeg dristet meg til å kysse henne kort på øret. Hun kniste, men trakk seg ikke bort, heller. Jeg rettet meg ganske fort opp, så jeg satt pent ved bordet og var snill gutt – slik som jeg pleier!

Mens Villazon og en for meg ukjent sopran – med god hjelp fra et entusiastisk og overrasket publikum – hadde fremført åpningsnummeret, hadde det samlet seg en temmelig stor gruppe like ved domkirkeveggen – det måtte da være minst et par hundre! slo det meg, og de fylte godt opp, for domkirkeplassen var ikke SÅ stor, heller. Jeg pekte på programmet, og Ava lyste opp i ansiktet. – Ååååhh, Slavekoret! – den elsker jeg, altså! Jeg kjenner hele teksten også!

– Fint! hvisket jeg, – syng bare med, du også! Jeg hadde trykket opp teksten på det lille arket mitt, slik at jeg også kunne være med. Det var et ganske stort kor som nå hadde samlet seg. Et lite orkester hadde stilt opp instrumentene sine, og dirigenten var på plass. Ava så litt betenkt ut, men bøyde seg over mot Dorothea og hvisket noe i øret hennes. Den vakre italienske jenta strålte opp og nikket entusiastisk.

Åpningsakkordene begynte, og Dorothea reiste seg, samtidig som hun vinket Ava opp fra stolen. De utgjorde et slående par, de to – den ene mørk, skjelmsk og sprudlende blid, den andre nordisk blond, litt sjenert, kanskje, men like vakker og like smilende – og jeg hadde på følelsen at hun kunne være både bestemt og selvsikker når hun ville – eller måtte. Og akkurat det beviste hun bare et par minutter senere!

Koret stemte i med de velkjente linjene:

Va, pensiero, sull’ali dora-a-ate
Va, ti posa sui cli-ivi, sui colli – –

Mange sang med, jeg også, for koret lød så mektig at jeg visste at min beskjedne stemmeprakt ville drukne helt. Ava fikk tårer i øynene, så jeg, jeg lurte på hvorfor, men hun sang videre – av full hals, merket jeg. Det var ingen tvil om at hun kunne både tekst og melodi – godt!

Uten at vi hadde lagt merke til det, hadde Dorothea gitt et tegn til dirigenten, som tilfeldigvis var fetteren hennes, fikk vi vite senere. Så da sangen kom til linjene der koret VIRKELIG tar i:

ARPA D’OR DEI FATIDI-I-ICI VA-A-ATI

Perché mu – ta dal sa – li – ce pendi?

– forstummet plutselig hele koret, mens orkesteret fortsatte! Dorothea signaliserte entusiastisk til Ava at hun bare skulle fortsette å synge – og det gjorde hun! – med øynene nervøst vidåpne og klistret til dirigentens hender, som markerte den spesielle rytmen. Der hvor hele koret vanligvis synger «fortissimo», der var det nå plutselig bare Avas klare, rene stemme som ljomet utover domkirkeplassen, mens koret bare nynnet svakt i bakgrunnen!
Gjennom de to neste linjene falt Dorothea inn med sin melodiske altstemme og hjalp henne:

LE MEMORIE NEL PETTO-O RACCE-E-ENDI

Ci favel – la del tem – po-o che fu – –

– men det var Avas klare sopran som virkelig BAR det høyst overraskende innslaget ut over hele piazzaen – til både min – og publikums – og hennes egen! – store overraskelse – det var tydelig å se! Etter de fire linjene, der hun faktisk sang både solo! – og duett sammen med Dorothea – falt koret inn igjen.

Før sangen var slutt, brøt samtlige tilhørere ut i spontan og jublende applaus! Det var da også litt av en prestasjon av en utrenet syttenåring! – å synge solo der det egentlig IKKE skulle være noen solo! – og mens en ukjent forsamling på hundrevis av mennesker hørte på! Jeg tror – nei – det var da jeg virkelig forsto at jeg VAR hjelpeløst forelsket! Hjelpeløst – og selvsagt håpløst! Maken til åndsnærværelse! tenkte jeg. Nesten enhver annen ville jo ha blitt brakt fullstendig ut av fatning!

Ava var da også i en så oppildnet ekstase som jeg aldri tidligere hadde sett henne! Før hun satte seg ned ved bordet igjen, løftet hun hånden liksom-truende mot Dorothea: – You – you – what did you DO to me? skjente hun, men det var smil i stemmen – heldigvis hadde hun husket å ta av seg headsettet. Den italienske skjønnheten lo henrykt og omfavnet henne varmt:

– You were – just MARVELLOUS! Ava! jublet hun med overbevisning. Den rosen kom fra hjertet, det skjønte Ava også, og hun hadde helt rett.

– Jeg er HELT enig med Dorothea! istemte jeg, og for første gang grep jeg hånden hennes og klemte den mellom begge mine. Jeg var virkelig imponert – og jeg hadde en sår klump i halsen av bevegelse. Senere betrodde hun meg at hun HADDE tatt sangundervisning i en periode – «kanskje åtte-ti timer» kniste hun – fordi hun var med i et jentekor da hun var elleve-tolv år gammel.

Nå kom det flere folk bort og gratulerte både henne og Dorothea, men særlig Ava fikk mange klemmer. Noen kjekkaser prøvde også å kysse henne, men hun vred seg smilende bort. Jeg løftet en advarende, men spøkefull finger.

– Remember who’s your fiancé now, Ava! smilte jeg. Hun forsto selvsagt at det var en spøk, men før hun kunne reagere, brøt Dorothea inn: – Ohhhh, are you really engaged to be married? I thought you were – – her avbrøt hun seg selv og rødmet over hele ansiktet. – S– sorry! stammet hun, men tok seg veldig fort inn igjen. – Så – hvorfor har du ikke kjøpt en vakker diamantring til henne – en sånn som min? sprudlet hun og holdt den glitrende ringfingeren i været. – Min forlovede kjøpte denne til meg for bare tre uker siden! forkynte hun stolt.

Ava smilte til henne. – Very nice ring! – men til meg sa hun med dempet stemme – på norsk: – Pen ring – bare så synd at den ikke er ekte!

Nå skyet det plutselig over i Dorotheas vakre ansikt. – What do you mean – not genuine? forlangte hun å få vite. – Min forlovede fortalte meg at han hadde kjøpt den nettopp her – i Via Porta Rossa – akkurat slik som Lauretta ville gjøre! Hun begynte å smile, men hun VILLE ha svar på spørsmålet sitt – og gjentok det: – Hvorfor sier du at diamanten min ikke er ekte?

Akkurat da vinket dirigenten på Dorothea – nå skulle hun synge sin solo. Hun grep Avas hånd igjen og trakk henne opp fra stolen. Det viste seg at hun skulle synge den samme arien som de to hadde sunget i bilen!

Det ble høyst vellykket, det også, og tilhørerne jublet og klappet entusiastisk for dem begge to. Men Dorothea hadde ikke glemt spørsmålet sitt, og da de begge hadde satt seg ned igjen, gjentok hun det enda en gang.
Ava var både forlegen og forvirret.

– Sorry, jeg skulle ikke ha sagt det, men – – forstår du norsk, altså?

Den andre ristet på hodet. – Nei, men jeg er fra Nord-Italia, så jeg forstår tysk. «Ikke ekte» høres ut som «nicht echt» på tysk – så hvorfor sier du at min ring ikke er ekte?

Ava ønsket helt tydelig ikke å såre henne, så hun prøvde å vri seg unna. – Nei, jeg – jeg kan selvfølgelig ta feil, men – –

– Men hva? insisterte Dorothea. Skikkelig bestemt jente! tenkte jeg, og Ava tok mot til seg.

– Det er bare det at – min mor er altså nesten besatt av diamanter, og jeg har ikke tall på – på alle forelesningene hennes, alt hun har forklart meg og vist meg, alle diamantene hun har kjøpt – og fått som gave, ikke minst – og – –

Hun svelget og trakk pusten dypt. – Unnskyld, Dorothea, for – for jeg liker deg altså SÅ godt, og jeg vil ikke såre deg, men – men jeg tror dessverre ikke at den ringen din er ekte!

Nå var det min tur til å bryte inn. – Er det langt til – til Porta Rossa, Dorothea? – der hvor Lauretta ville – – ?
Lenger kom jeg ikke, for hun spratt opp fra stolen og grep Ava i hånden. – Nei, ikke særlig langt! Kom, Ava!

Dermed forsvant de to, hånd i hånd og halvveis løpende, og jeg satt igjen med – – nå oppdaget jeg det – en halvtømt vinflaske og ikke mindre enn TO som var uåpnet! Åpenbart fra beundrere av sangen til Ava, tenkte jeg – og Dorothea, selvsagt. Da kunne jeg iallfall med god samvittighet tømme den første!

Konserten var ikke slutt, Villazon og sopranen sang tre kjente arier til, publikum deltok med stor entusiasme på en av dem, men til slutt forstummet musikken, og plassen begynte å tømmes. Hvor ble det av de to jentene? undret jeg. Plutselig ble jeg engstelig – jeg kom på mitt spøkefulle løfte til moren hennes om «ikke å selge henne til en hvit slavehandler». Og selv om denne Dorothea var både aldeles nydelig, sexy, musikalsk og sjarmerende, så kjente jeg henne overhodet ikke! Sett at hun – – ? – langsomt begynte jeg å bli nervøs fordi jeg ikke hadde blitt med dem.

Jeg hadde rukket å tømme den påbegynte flasken og vurderte sterkt – enten å åpne en ny, eller gå for å lete etter dem – da jeg til min store lettelse hørte en skarp og indignert kvinnestemme i den borteste enden av plassen. Den tilhørte Dorothea, og Ava sto ved siden av henne. Den mørkhårede skjønnheten snakket et rivende fort italiensk – til en ung mann som hadde reist seg fra bordet han satt ved. Selv på den avstanden var det tydelig at han var både forlegen og forvirret, men før jeg rakk å tenke noe mere, lød en knallende ørefik, og jeg så at hun kastet noe i ansiktet hans. Helt åpenbart var det den falske diamantringen, og i neste øyeblikk kom de to jentene – eller unge kvinnene – marsjerende mot meg, stadig hånd i hånd – og til tross for Dorotheas nylige og hissige utbrudd, smilte også hun over hele ansiktet.

Men det var Ava som tok ordet – først på norsk, men hun byttet lynraskt over til engelsk da Dorothea dyttet henne i siden med albuen:

– Unnskyld at vi ble så lenge, Ole, men det viste seg at jeg hadde rett – ringen VAR falsk, bare en billig etterligning, og – –

Dorothea avbrøt henne ivrig. – Så nå er jeg ikke forlovet lenger – – ehhh, det vil si – – hun stanset og rødmet, og Ava overtok, med et ertende smil:

– Jeg syntes så synd på henne, så jeg kjøpte en EKTE diamant til henne – – og så kjøpte jeg like godt en til meg selv også, for jeg har ingen – har alltid nektet å ta imot noen fra mamma, så – –

Hun trakk pusten dypt, tungespissen kom frem og fuktet de tørre leppene. – Så nå er hun og jeg forlovet!

Begge viste frem de ringprydede fingrene sine med strålende smil om munnen. Jeg ble med på spøken – for jeg gikk selvsagt ut fra at det var en spøk: – Og jeg som trodde at det var VI som var forlovet! – du kjøpte ikke noen ring til meg, altså?

Begge hadde satt seg ned ved bordet, nå falt blikket til Ava på de to uåpnede vinflaskene. – Så mye vin du har kjøpt – visste du at vi hadde noe å feire, eller? Begge lo og omfavnet hverandre – Dorothea kysset henne til og med på munnen! Ava så høyst overrasket ut, men trakk seg ikke bort, heller. Jeg svarte på spørsmålet hennes:

– Nei, det er ikke jeg som har kjøpt dem, dere har nok skaffet dere mange beundrere med den nydelige sangen deres!

Begge smilte fornøyd, og Ava åpnet den ene flasken, mens hun blunket lurt til Dorothea. Deretter så hun på meg – med et aldeles merkelig blikk i de vakre øynene. Det hadde egentlig Dorothea også, men hun så ut som om hun prøvde å la være å sprute ut i latter.

Ava snakket engelsk, åpenbart av hensyn til sin nye venninne, men henvendt til meg. – Mente du det du sa – om at du vil være min forlovede? Det så faktisk ut til at spørsmålet var alvorlig ment også!

Nå var det min tur til å trekke pusten. – Ava – – begynte jeg, men hun avbrøt meg. – Mente du det alvorlig, eller?

Jeg bestemte meg for å legge alle kortene på bordet. – Ava, unnskyld hvis dette høres dumt ut, for – som du vet, jeg er på alder med din mor – –

Jeg så at hun åpnet munnen for å svare, men jeg stanset henne med en håndbevegelse. – Ava, jeg tror jeg begynte å bli forelsket i deg allerede før bussen var kommet til Pisa, og så – da du forbløffet både meg og hele Piazza del Duomo ved å holde hodet kaldt – synge ferdig de linjene – som ikke er MENT som en solo engang! – og selv om du var så nervøs som – som en kattunge oppe i et høyt tre – – begge jentene kniste – – så var det da jeg ble HELT sikker – – nå stammet jeg – – sikker på at jeg er aldeles hjelpeløst forelsket – – i en jente som er yngre enn min eldste sønn! fullførte jeg.

Jentene så på hverandre og gjorde en entusiastisk «high five». – See! – I told you so! utbrøt Dorothea begeistret, og igjen omfavnet de hverandre. Med et skjelmsk, lite smil åpnet Ava den elegante og sikkert eksklusive lille håndvesken sin – først nå la jeg merke til den! – og tok frem en liten, fløyelsbetrukket eske. Før hun åpnet den, så de to på hverandre igjen – stumt og med glitrende øyne. Dorothea presset den lille hånden sin mot munnen, da Ava tok frem en bred gullring med et aparte mønster – en typisk «mannfolkring». Blikket hennes fanget mitt nok en gang. Nå var hun alvorlig, så jeg.

– For det første skal du vite at – at JEG ble forelsket i DEG samtidig som du hilste på mamma ombord på skipet, så! Hun snakket fremdeles engelsk, og Dorothea fulgte spent med. – Så da jeg fortalte Frekke Freddie at vi var forlovet, så var det bare en halvveis spøk – jeg HÅPET – allerede da – at det faktisk ville komme til å skje – at du kanskje ville få øynene opp – for meg – en gang. Med et forundret – nesten sjokkert uttrykk i ansiktet, buste hun ut: – Noe sånt har jeg ALDRI opplevd før, altså! Jeg hørte Dorothea knise lavt.

Hun trakk pusten nok en gang – og flyttet blikket til Dorothea. – Jeg skjønner ikke hva som går av meg! sukket hun – for vanligvis er jeg ikke spontan i det hele tatt! Men – da jeg begynte å snakke med deg, Dorothea, så – så sa det – klikk! – liksom – og det var – liksom – «kjærlighet ved første blikk» – som det heter – med deg også! Og sex var ikke i mine tanker i det hele tatt, altså! skyndte hun seg å tilføye.

Dorothea og jeg forenet oss i en hjertelig latter – Jeg har ALDRI opplevd noe slikt før! – brast det ut av Ava – nok en gang, og det var noe nesten fortvilet i den unge stemmen – ikke med en mann, og SLETT ikke med – med en jente!

Blikket hennes møtte mitt – og holdt det fast! – Vi snakket en MASSE sammen, skjønner du, Ole – etter at jeg hadde kjøpt de ringene. Jeg kjøpte først ring til Dorothea – ikke som forlovelsesring – ikke DA – men som en slags trøst, fordi hun var så skuffet over den falske ringen. Da vi snakket sammen etterpå – det er en ørliten kafé like ved siden av gullsmedforretningen – det var da det sa – klikk! – i hodet mitt!

Dorothea kniste henrykt – I mitt også! – erklærte hun bestemt. – Så snakket vi om deg, fortsatte Ava – MYE om deg – og så viste det seg at hun – hun syntes du var – at du ER – svært sympatisk – og kjekk – og sånn – Dorothea nikket entusiastisk igjen – så det var derfor vi ble så lenge. Så – altså – – jeg ble rent blendet av det intense, blå blikket hennes – jeg vil så gjerne – VI vil så VELDIG gjerne – at du forlover deg med oss – begge to!
Historien fortsætter under reklamen

Dorothea nikket – alvorlig, hun også nå. – Svært gjerne! forsikret hun.

Men Ava var ikke helt ferdig. – Jeg har noe annet å fortelle deg også – noe spennende, som jeg tror og håper at du vil like!

Dorothea smilte strålende og nikket nok en gang – hun var tydeligvis innviet i nyheten allerede.

Læs næste afsnit

4 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   24/05/2021 kl 5:58

   Igen en dejlig serie fra onkel.

   Ava, der ikke kan li’ sin mors snobbede levestil, bliver forelsket i to voksne og søde mennesker på samme tid. En heldig pige.
   Det er Ole også, der får to piger samme dag. 🙂

   Glæder mig til næste kapitel.

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     22/08/2021 kl 16:59 - som svar på Den gamle jumfru

     Tusen takk skal du ha, jumfru, som du ser, HAR jeg skrevet ihvertfall ETT kapittel til. Men det går litt sakte, både med å svare og med å skrive videre. Men takk for at du følger så trofast med. Det er heller ikke meningen at det skal være slutt med tre kapitler.

     0

     Besvar kommentar
2. Reha

   12/05/2021 kl 11:11

   Den tegner til at blive skøn, spændende historie, fortsæt endelig, Onkel Waldo 👍

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     12/05/2021 kl 12:00 - som svar på Reha

     Tusen takk for hyggelige ord, Reha – ja, jeg VAR litt spent på mottagelsen! 😜

     0

     Besvar kommentar