Hun la ikke merke til meg, men det hadde hun i grunnen aldri gjort, enda vi hadde vært russ sammen, og hun hadde gått i parallellklassen

Forfatter: OnkelWaldo

Til leserne.
Et par ordforklaringer er kanskje på sin plass:
– ta mère, elle est partie, hein? = – så moren din har dratt, hva?
– Oui, c’est ça = – Ja, det er riktig.
– – –
«Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzählen»

Det ville selvsagt ha vært hyggelig om jeg kunne oppfylle disse velkjente ordene til Matthias Claudius, men selv om mitt første Middelhavscruise hadde vært hyggelig nok hittil, så hadde det ennå ikke skjedd annet enn det man kunne forvente – høy, blå himmel, duvende blå bølger, utmerket mat, et par interessante utflukter osv. Bortsett fra litt uforpliktende småprat i baren, hadde jeg ennå ikke knyttet noen kontakter som det var verdt å ta vare på.

Noen kjente så jeg faktisk ikke, heller – før en times tid før skipet skulle legge til kai i Monte Carlo. Siden jeg ikke hadde lagt merke til henne tidligere, var hun – eller de – antagelig kommet om bord i Marseille, tenkte jeg. Selv hadde jeg vært med fra Barcelona og hadde tenkt å hoppe av i Napoli. Der hadde jeg riktignok vært før, men jeg kunne godt tenke meg å oppleve det en gang til, pluss gi meg god tid i Italia før jeg dro videre opp gjennom Europa.

Hun la ikke merke til meg, men det hadde hun i grunnen aldri gjort, enda vi hadde vært russ sammen, og hun hadde gått i parallellklassen i tre år. Men hun hadde vært kullets mest omsvermede jente, hun var den selvsagte russeprinsesse, og jeg var bare en av de andre – ikke kjekk nok til å bli vurdert engang. Ikke hadde jeg noen rik far – slik hun hadde – og ikke utmerket jeg meg noe særlig på idrettsbanen, heller. I hennes øyne – sikkert en middelhavsfarer, selv om det bare var tre stykker i hele russekullet på 64 som hadde bedre eksamensresultater enn jeg hadde.

Siden vi tok artium hadde jeg hverken møtt henne eller snakket med henne. Anaïs Emmanuelle var den eneste i min bekjentskapskrets med et så typisk fransk fornavn, og navnevalget fortalte atskillig om hennes foreldre, særlig om hennes snobbete mor, som bar det typisk norske og høyst alminnelige navnet Kari Mette. Ordet «alminnelig» var et begrep som den damen avskydde, og det hadde nok smittet over på datteren, for Anaïs Emmanuelle gikk med liv og sjel inn for å skille seg ut, for å være spesiell.

Hun var ikke akkurat rikskjendis, men navnet hennes figurerte ganske ofte i lokalavisen, ihvertfall – etter hvert som hun giftet seg, skilte seg, giftet seg igjen, skilte seg – – alltid med enten velstående «gründere» eller ambisiøse, til og med vellykkede forretningsmenn. Såvidt jeg husket, var hun nå skilt for fjerde gang, men jeg hadde egentlig sluttet å følge med. Etter livsstilen hennes å dømme, hadde hun kommet SVÆRT godt ifra skilsmissene også – økonomisk sett, iallfall.

Selv var jeg gift og skilt én gang – det fikk holde, mente jeg! Nå hadde jeg vært lykkelig singel i fem år og var ikke på utkikk etter noen ny partner. Jeg hadde såvidt passert førti år, og hadde funnet ut at – i grunnen gikk det godt an å leve alene også. En tankegang som åpenbart sto i sterk motsetning til Anaïs Emmanuelle, tenkte jeg.

Vakker, livlig og karismatisk var hun iallfall fremdeles – det kunne ingen ta ifra henne. Helt åpenbart var det datteren hun diskuterte så ivrig med – eller kranglet, var kanskje et riktigere uttrykk, slik jeg oppfattet det da jeg kom innenfor hørevidde.

– Jeg VIL være med til Italia, mamma! insisterte den unge – hmmmmm NESTEN kvinnen, iallfall, og stampet irritert i dekket med den elegante, lille foten sin. – Du LOVTE – og du vet hvor interessert jeg er i romersk historie – Colosseum, Pompeii – vi skal jo av i Napoli, ikke sant? – tenk på Caesar, Nero, Caligula, katakombene – – her ble innvendingene hennes viftet nonchalant bort av den uinteresserte moren.

– Men jeg fikk en tekstmelding fra Carlos like etter at vi hadde reist fra Provence! – hun halvveis hvisket, halvveis freste. – Han ligger med yachten sin nettopp HER – i Monte Carlo – og han vil ha meg med helt til Karibien! Da er vi MANGE dager i sjøen, Ava Grace – og du vet hva det kan bety!

– At du kan nedlegge ditt femte jaktbytte! freste datteren tilbake. – Det interesserer meg altså – – midt i ryggen! Jeg blir med til Napoli, slik vi planla – og senere tar jeg fly hjem fra Roma! Alt er jo betalt – hotellopphold, flybillett – – og jeg reiser så gjerne alene! – så kan du fange – byttet ditt – i fred!

Det så ut som om moren verket etter å gi datteren en knallende ørefik – hun var faktisk på vei til å løfte hånden, men behersket seg. – Du er for UNG til å reise alene! erklærte den elegant kledde kvinnen med flammende kinn. – Du slipper ikke ombord på flyet engang!

Jeg sto halvveis med ryggen til og så utover havet – for at de ikke skulle legge merke til meg. Nå snudde jeg meg halvt og smilte så vennlig jeg kunne. – Neimen – Anaïs Emmanuelle – jeg syntes nok jeg kjente igjen stemmen din! Det var sannelig lenge siden! Du har vel glemt meg, tenker jeg – du var jo SÅ opptatt og omsvermet da vi gikk på gymnaset sammen!

Jeg strakte frem hånden, og Anaïs Emmanuelle grep den automatisk – uten egentlig å ville det, tror jeg nok. Hun smilte, litt tvungent, men hun var minst like vakker som dengang, selv om hun jo måtte ha passert de førti, hun også – perfekte tenner, et perfekt, ovalt ansikt, glatt, lett rødmende hud, og det kastanjebrune håret var like velfrisert som det alltid hadde vært. Hun kunne med letthet gå for å være ti år yngre.

– Ole Ingvart, presenterte jeg meg for sikkerhets skyld. – Det var jeg som hadde det navnet som alle ertet meg med – husker du kanskje? Du har forresten ikke forandret deg i det hele tatt siden du var atten! smigret jeg – og det var NESTEN sant også. Anaïs Emmanuelle lyste opp – sikkert mest av smigeren, kanskje også fordi det var noe hun husket igjen.

– Åh jaaaa, fordi det lignet på det dansebandet som foreldrene våre likte så godt – Ole Ivars! smilte hun – og nå var smilet ekte, iallfall. – Hvor kom du om bord, da – og hvor har du tenkt deg hen?

– Jeg har vært med fra Barcelona, svarte jeg, – og jeg tenkte å bli med til Italia. – Åh, mamma! innskjøt datteren, men Anaïs Emmanuelle avbrøt henne med en bydende håndbevegelse. – Du må hilse på datteren min, Ole – – Ingvart! hun nølte litt før hun sa det andre navnet og kniste litt forlegent. – Ava Grace, dette er en gammel klassekamerat av meg, hils pent på ham.

Jenta gjorde en liten grimase – antagelig fordi hun ble behandlet som et barn – men hun rakte meg høflig hånden. – Hyggelig å hilse på deg, Ole Ingvart, smilte hun, og smilet hennes var ekte også, la jeg merke til. – Jeg heter altså Ava Grace, men jeg vil helst at du kaller meg bare Ava.

– Og jeg liker best å bli kalt bare Ole, smilte jeg og møtte det nøttebrune blikket hennes. Håret var i omtrent samme farve som morens, bare en anelse lysere. Så møtte jeg blikket til hennes mor – hun likte å bruke begge navnene, husket jeg. – Du må unnskylde, Anaïs Emmanuelle, men – jeg kunne ikke unngå å overhøre litt av samtalen deres – og jeg har ikke det minste imot å være din datters følgesvenn – og anstand – den siste delen av turen.

Hun begynte å åpne munnen for å si noe, men jeg gjorde en liten håndbevegelse for å vise at jeg ikke var ferdig. – Du har helt rett i at noen av flyselskapene er strenge med å slippe om bord ungdommer under atten år, fortsatte jeg, – men hvis du skriver en fullmakt til meg, en bekreftelse på at jeg har ansvaret for henne til vi er fremme i Norge, så burde det gå bra. Hvis du går til purseren her på skipet, så vil han helt sikkert hjelpe deg med det formelle – det er nok ikke første gang han er borti noe slikt. Jeg kan bli med deg, slik at han kan ta kopi av passene våre, for sikkerhets skyld.

Jeg tok en liten pause, trakk pusten og blunket til henne. – Du husker sikkert fra gymnaset at jeg er en svært pålitelig kar, Anaïs Emmanuelle – ikke sant? smilte jeg. – Og jeg lover å ikke selge henne til en hvit slavehandler – selv om jeg sikkert kunne ha fått en svært god pris for henne!

Her brøt datteren inn med en høy, klingende latter og stakk hånden sin innunder albuen min. – Og jeg kan SE på deg at du er en skikkelig kar – Ole! – hun husket å bruke bare det ene navnet mitt, merket jeg meg. – Da behøver du ikke bekymre deg, mamma. Kom – la oss gå til purseren med en gang, mamma! Har du passet på deg, Ole?

Til min overraskelse kom ikke moren med ytterligere protester. Hun tenkte seg om i kanskje åtte-ti sekunder, så smilte hun, og det kunne virke som om også DET smilet var ekte – kanskje lå det en smule lettelse i det, til og med.

– Tusen, tusen takk for det tilbudet, Ole I- – hun tok seg i det i siste øyeblikk og sendte meg et forlegent blikk. – Ja, la oss gå til purseren med det samme, for det er jo ikke lenge til jeg skal gå i land.

På vei til purserens kontor skravlet hun litt nervøst – egentlig ganske ulikt henne, slik jeg husket henne fra gymnaset. – Ava Grace er stort sett veldig grei å ha med å gjøre, så jeg tror ikke du får noen problemer – Ole. Hun har litt sære interesser, kanskje, men det får du bare bære over med. Du behøver jo ikke holde ut med henne i mer enn – hva blir det, Ava Grace?

Hun ignorerte helt åpenbart datterens ønske om å bli kalt med bare det ene fornavnet. – Fem dager, mumlet datteren, tydeligvis ikke imponert over morens omtale av henne.

– SÅ lenge, ja, mmmmm – vel, hmmm – ta nå godt vare på kredittkortet ditt og bruk det med måte, hva? Du skal ikke behøve å ha noen – jeg mener – ikke NOEN utgifter på henne – – ehh – Ole. Når dere spiser sammen, så betaler du for deg selv, ikke sant, Ava Grace?

Datteren sendte meg et oppgitt blikk og himlet med øynene, noe Anaïs Emmanuelle ikke la merke til. – Selvfølgelig, mamma! Her er purserkontoret. Det var tydelig lettelse i stemmen hennes.

Det gikk helt greit å få ordnet de nødvendige papirene hos den vennlige og hjelpsomme purseren. Snart sto vi med en bekreftet og stemplet fullmakt i hånden, pluss en kopi av passet til moren hennes, stemplet og underskrevet, den også. Da vi gikk fra purserkontoret, fikk jeg et bekymret blikk fra Anaïs Emmanuelle.

– Du må passe godt på henne, Ole I- hun tok seg i det nok en gang og smilte unnskyldende. – Hun er min eneste datter, skjønner du, og hun har aldri reist alene i utlandet før. Hun så på datteren, som stadig hadde et oppgitt uttrykk i ansiktet. – Du må love meg å holde deg sammen med Ole Ingvart HELE tiden, OK? Datteren nikket, og jeg kunne se at hun var på nippet til å eksplodere. – Jaaaaaaa – daaaaa – mammaaaaaa! Herregud, menneske – jeg er ikke tolv år lenger!

Jeg kunne se at den bekymrede hønemoren trakk seg overfor datterens indignerte utbrudd – det var hun kanskje ikke vant til. – Ja, hmmmm, unnskyld, ba- jenta mi – men – men det er bare fordi jeg er så glad i deg, vet du! Ehhhh – jeg vet jo at du snart er voksen, men – men – hun gjorde en liten pause og svelget – jeg liker ikke å tenke på det! buste hun ut. – Det får meg til å føle meg så gammel, altså!

Vi hørte begge at dette var et oppriktig hjertesukk, og Ava omfavnet henne spontant. – Jeg vet det, mamma, og jeg er glad i deg også! Dessuten – du ser vel ikke gammel ut, vel! – alle tror jo at du er søsteren min! smilte hun og kysset henne på kinnet.

Anaïs Emmanuelle var tydelig smigret, hun kniste kokett og dyttet til datteren med albuen. – Tøysekopp!
Men datteren hadde iallfall noe rett – hennes førti år gamle mor kunne godt gi seg ut for å være – kanskje bare LITT over tredve, iallfall.

Anaïs Emmanuelle hadde tatt en hastig avskjed, gitt oss begge et like hastig kyss på kinnet – duftende av en eller annen eksklusiv parfyme, rekvirert en taxi der det såvidt var plass til hennes omfattende bagasje, og det siste vi så av henne, var en slank, viftende hånd ut av bilvinduet, prydet av én eneste, glitrende diamant, som Ava hevdet hadde kostet over 40.000 amerikanske dollar. – Ikke at HUN har betalt den, selvsagt! kommenterte hun tørt, – jeg husker ikke om det var ektemann nummer to eller tre! Hun fnyste og kastet på hodet så den gyllenblonde manken flagret. – Jeg kunne ikke tenke meg å GÅ med den engang!

Jeg hadde allerede merket meg at de eneste smykkene hun bar, var et par enkle perleøredobber som fremhevet de yndige, små ørene og et like enkelt gullkjede, der det hang en liten smaragd. Ringer brukte hun visst ikke i det hele tatt. De slanke, uttrykksfulle hendene trengte da heller slett ikke noen utsmykninger.

Nå sto vi ved rekka og så Monte Carlo forsvinne akterut. Ingen av oss hadde vært i land, for det viste seg at ingen av oss var interessert i det Monaco hadde å by på. Og ut fra den lille krangelen hun hadde hatt med sin mor, visste jeg at vi hadde en historisk interesse til felles også.

En lang stund sa vi ikke noe, rundt oss og over oss var det bare forskjellige nyanser av blått – blå himmel med enkelte hvite skydotter, blått Middelhav med hvite seil, trauste fraktbåter, cruiseskip som lignet vårt eget, og fiskebåter i høyst ulike farver, størrelser og fasonger. Det var nesten litt FOR «folksomt» for min smak, for jeg elsker å være på havet, selv om – eller kanskje særlig NÅR – det ikke er en eneste båt innenfor synsranden.

Fra siden og halvveis bakfra kunne jeg betrakte unge Ava Grace uten å bli beskyldt for å stirre. Jeg husket selvsagt hennes mor fra vår felles gymnastid, hun var utrolig selvsikker og selvbevisst allerede dengang, overbevist om sin skjønnhet og sjarm, innbilsk, ville nok mange si, men – hun VAR den ubestridt vakreste jenta i hele russekullet. Egentlig rart at jeg aldri var forelsket i henne, men – jeg følte meg kanskje ikke i samme divisjon. Dessuten hadde jeg allerede dengang merket meg en replikk fra et skuespill som vi hadde gjennomgått i norsktimen: «Det anerkjente forutsetter anerkjennere». Og det var sannelig nok av «anerkjennere» som svermet rundt Anaïs Emmanuelle – både den gangen og tydeligvis fremdeles.

Det var all grunn til å både beundre og «anerkjenne» datteren hennes også. Hun var like vakker som hennes mor hadde vært på samme alder, fant jeg ut, men Avas skjønnhet var ikke så «flashy», ikke så påtrengende som hos Anaïs Emmanuelle. Hun utstrålte et roligere og vennligere vesen, men jeg kunne godt tenke meg at hun var like omsvermet som hennes mor både hadde vært – og antagelig var fremdeles.

I samme øyeblikk fikk jeg bekreftelse på nettopp det. Plutselig dukket det opp en smilende, mørkhåret, særdeles velkledd – og selvsikker – adonis like ved siden av oss. Det var kanskje tyve centimeters avstand mellom henne og meg, men den unge kjekkasen trengte seg inn mellom oss med den største selvfølgelighet.

– ‘Allo, Ava Grace – ta mère, elle est partie, hein? Han hadde en tydelig amerikansk aksent – så hvorfor snakket han fransk? lurte jeg på. Rundt femogtyve år gammel, anslo jeg.

– Oui, c’est ça , smilte Ava, vennlig, men litt avmålt, syntes jeg.

– OK, venez boire un verre avec moi, non? Hun ristet på hodet og slo over i engelsk. – No, thanks, Freddie, I’m with my fiancé, løy hun og kikket over til meg. – Say hi to Freddie, Ole, smilte hun og blunket. – He thinks he’s God’s gift to women, but he can be nice when he wants to!

Den unge sjarmøren ble tydelig både forlegen, forvirret – og en smule fornærmet. – Ehhh, you mean that – this o- – that he is your – fiancé?

Hun nikket smilende, strakte armen forbi ham og grep albuen min. – That’s right, Freddie boy, and I think it’s time for lunch, right, Ole? Behendig manøvrerte hun seg slik at hun ble stående mellom oss. Så kysset hun meg, kort, men vennlig, på munnen.

Jeg var også forvirret, men klarte å skjule det. – Nice to meet you, Freddie. Jeg tok hånden hans, den var velformet, med lange fingre og jeg klemte den bare LITT hardere enn nødvendig. Han var rundt ti centimeter lavere enn meg, slank og sikkert spenstig.

– See you later, Freddie, smilte Ava og trakk meg med seg, uten å vente på svar, og uten å invitere ham med. Bak oss mumlet den unge mannen noen ord som jeg ikke oppfattet.

Vi smilte til hverandre mens vi gikk rolig bortover dekket. – Det er nok første gang jeg har blitt forlovet etter – jeg kikket på klokken – bare halvannen times bekjentskap! kommenterte jeg. Hun lo og klemte armen min. – Men det var kvikt tenkt, og en smart måte å bli kvitt innpåslitne kavalerer på! tilføyde jeg. Hun nikket, hoften hennes gned seg mot min hele tiden mens vi gikk, helt sikkert for å gi Freddie et inntrykk av hvor intime vi var. Jeg kastet et kort blikk bak oss – joda, han sto fremdeles ved rekka med et forurettet uttrykk i ansiktet.

– Han er nok ikke vant til å bli avvist, fortsatte jeg, – for han er jo en kjekk kar å se på, og sikkert rik også. Hun nikket. – Søkkrik, bekreftet hun, – eller rettere sagt, familien hans er det. Noe han ikke legger skjul på, heller. Og så er han amerikaner, men kjekker seg ved å snakke fransk – enda jeg er flinkere enn ham! Plutselig lo hun høyt. – Mamma ville sikkert huket tak i ham, hvis hun ikke allerede hadde hatt denne – Carlos – i kikkerten, lo hun. – Selv om Freidige Freddie nesten er ung nok til å være sønnen hennes.

For første gang hørte jeg henne knise. – Ikke helt barnerov, kanskje, bemerket hun, – men nummeret før! Jeg smilte forståelsesfullt, uten å kommentere, men i mitt stille sinn tenkte jeg – barnerov? – og det kommer fra en ungjente på sytten år! Den unge sjarmøren var helt sikkert – åtte-ni år eldre enn henne. Men jeg måtte innrømme at unge Ava virket svært moden for alderen.

Vi blåste i lunsjen, for ingen av oss var særlig sultne, så vi gikk opp på soldekket, der hun tok av seg den lette sommerkjolen. Under den hadde hun en bikini som ikke overlot så mye til fantasien – bikinier gjør jo sjelden det – men den var ikke utfordrende, heller. Truselinningen var et bredt, rødt bånd som løp rundt hele kroppen, mønsteret forøvrig besto av tynne, blå striper på hvit bunn. Hun bestilte en piña colada og la seg behagelig til rette i en fluktstol. Etter noen minutter dukket «Frekke Freddie» opp også, han kastet et mørkt blikk på meg, men smilte blendende til min «forlovede». Hun besvarte det bare med et kort nikk, men han stanset opp likevel. Ava grep ned i den lille vesken sin og tok opp en flaske med sololje, som hun rakte meg. – Vil du smøre meg inn, er du snill? spurte hun – på norsk – med et vennlig smil. Og da hun løsnet hempen på overdelen og la seg ned på maven, forsvant han. Da hadde han – og jeg! – fått et ørlite glimt av brystene hennes også. Jeg kommenterte hverken det eller forsvinningsnummeret hans, men vi utvekslet et fortrolig smil og et lite blunk.

Under middagen snakket vi om planene for de nærmeste dagene. – Mamma har booket oss inn for bare én natt i Roma! klaget hun, – men jeg ville gjerne bli der – ihvertfall to-tre netter – kanskje lenger også. Det er jo så mye å se og oppleve – ikke bare i selve Roma, men det ville vært veldig greit å bruke den byen som utgangspunkt – synes jeg.

Jeg nikket at jeg var helt enig. – Av det lille jeg overhørte der oppe på dekket, skjønte jeg at du er interessert i historie? bemerket jeg.

Hun nikket ivrig. – Å jaaaa – men det er altså så MYE jeg er interessert i, skjønner du! Jeg har ett år igjen på videregående, og er ikke sikker på hva jeg skal studere – historie eller arkeologi. Begge deler virker like interessant, synes jeg. Antropologi også, forresten. Og psykologi! Og – – hun avbrøt seg selv og lo – muntert og forlegent – nei, jeg vet visst ikke helt hva jeg har mest lyst til! – men jeg føler at det MÅ ha noe med mennesker å gjøre!

– Det forstår jeg så utmerket godt, nikket jeg. – Det tok sin tid før jeg klarte å bestemme meg, jeg også. Jeg har vaklet litt fra det ene til det andre, for det er jo så MYE som er interessant – både med verden, med samfunnet, og ikke minst – med alle de forskjellige menneskene som UTGJØR samfunnet – og hvordan vi oppfører oss mot hverandre!

Ava strålte rent da hun la en lett hånd på armen min. – Det ser ut til at vi tenker HELT likt! smilte hun. – Jeg er altså SÅ glad for at vi skal ha følge helt hjem!
Historien fortsætter under reklamen

Vi løftet glassene og skålte med hverandre. Kanskje det var da jeg følte det første lille stikket av – forelskelse? – nei! – det slo jeg raskt fra meg – men jeg voktet meg vel for å kikke henne ALTFOR dypt inn i øynene!

Læs næste afsnit

3 kommentarer

1. Reha

   05/05/2021 kl 16:50

   Det tegner til en lovende historie, det er en spændende optakt, både historisk og andet 😉, jeg glæder mig til fortsættelsen Onkel Waldo 👍.

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     05/05/2021 kl 18:04 - som svar på Reha

     Tusen takk for hyggelige ord nok en gang, Teha! 😁

     1+

     Besvar kommentar
     • OnkelWaldo

       21/06/2021 kl 23:08 - som svar på OnkelWaldo

       – unnskyld! – RRRReha! 😥😥😁

       1+

       Besvar kommentar