Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Til leserne.

Det er blitt en lang serie, dette, men det har også ført til at forfatteren har blitt godt kjent med hovedpersonene – ja, til og med bipersonene – og har fått stor sympati for dem. Derfor er det ikke så lett å gi helt slipp på dem, heller.

I dette kapitlet er vi nådd frem til årene 1946–1947. Eivinds gjenforente familie er trygt og fast bosatt i et lite bygdesamfunn et godt stykke fra hovedstaden – ikke så langt fra stedet der han og søsknene vokste opp. I tråd med novellens tittel, er «forbuden sex» aldri langt borte, men spiller ikke alltid hovedrollen. Plutselig kan det skje både tragiske og dramatiske ting også!

– – –

Det ble trangt om plassen i det lille dusjkabinettet, for begge de knisende jentene insisterte på å dusje sammen med meg – Vi kan være badetjenerne dine!» smilte Åshild. – Oooo ja! – vi är dina slavinnor! lo Harriet. Naken og våtglinsende var hun utrolig sexy – brystene hennes var riktignok litt mindre enn Åshilds, men de var faste og struttende, med store, rosa areoler og svulmende brystknopper som pekte rett fremover. Jeg gledet meg rent til å suge på dem!

Det fikk jeg også rikelig anledning til, men først måtte vi tørre hverandre gjensidig, slik at laknene ikke skulle bli altfor våte og klamme. Det ble en lek ut av det også – to par tenåringsbryster ble grundig massert og kjærtegnet gjennom frottéstoffet – og ikke bare av meg, heller! – jentene var flinke til å være «gode med hverandre» – og til å kysse hverandre – lenge og sugende, med spillende tunger. Dette hadde de gjort før – helt åpenbart! Det var – iallfall nesten! – like spennende og opphissende å være vitne til skikkelig intim jentekos som det var å delta i leken selv!

Og natten ble både livlig og hektisk! Det ble til mye «kär lek» – i to ord! – , mye latter, knis og intime kjærtegn – og gnistrende utløsninger! Jeg tror vi var like herlig utmattet alle sammen, før vi sovnet, tett sammenfiltret. Å sovne inn med to kjælne, slanke og varme ungpikekropper i armene – det hadde jeg jo opplevd før, men det var lenge siden – og en slik opplevelse er like ny og vidunderlig hver gang!

Jeg våknet av at en mørk hårlokk kilte meg i ansiktet, og da jeg slo mine søvnige øyne opp, satt Harriet over meg med sprikende lår – og red meg – langsomt, dvelende, med halvt lukkede øyne og et tilfreds smil om munnen. Da blikkene våre møttes, kniste hun og hvisket: – Förlåt, farbror Eivind! – men din kuk var alltså vaken och redo – och det var jag med! Det stramme kjønnet hennes understreket ordene hennes.

Hun la seg helt ned på meg og kysset meg. Jeg strøk henne over den stramme, nakne enden og mumlet tilbake. – Min «kuk» står til din disposisjon når som helst, søte Harriet!

Ved min høyre skulder hørte jeg Åshilds lattermilde stemme: – Til min også, håper jeg? – morbror Eivind!

Begge jentene lo, og jeg klemte dem varmt inntil meg. – Bortsett fra min elskede Jasmine, er det dere to som står øverst på ønskelisten min! forsikret jeg.

I bilen på vei hjemover tittet Åshild skjelmsk bort på meg. – Du likte visst Harriet, hva? – svært godt også, ikke sant?

Jeg la den ene hånden på låret hennes og klemte det, ømt og mykt. – NESTEN like godt som jeg liker deg! smilte jeg

Hun laget en liten furtemunn. – Hun fortalte at du sprutet i henne TRE ganger, så! Det betyr at jeg har TO ganger til gode, det!

– Det får vi helt sikkert anledning til å ta igjen når vi kommer hjem! forsikret jeg.

Men det skulle vise seg å ta lengre tid enn noen av oss hadde kunnet forutse! Vi hadde ikke vært hjemme mer enn en uke før Jasmine kom stormende inn mens jeg satt og hjalp Charlotte med leksene – eller rettere sagt – diskuterte dem med henne, for hun trengte aldri min hjelp.

– Eivind, Eivind! hikstet hun, mens tårene strømmet nedover hennes nydelige, lysebrune ansikt. – Stakkars Ole Petter er død – drept i en bilulykke! – og stakkars mamma er helt fra seg!

Vi satt begge som lamslått i noen sekunder, før også Charlotte brast i hikstende gråt, og mor og datter omfavnet hverandre. Ole Petter hadde vært som en godmodig og svært hjelpsom bestefar for henne, selv om han var bare et par år eldre enn meg. Vi hadde vært gode venner i mange, mange år – og særlig etter at Solveig flyttet inn hos meg og han hjalp henne med matematikken og fysikken. Senere hjalp han meg med undervisningen av Jasmine også. Det var slik han møtte Charmaine.

Selvsagt skyndte vi oss over til Charmaine og barna – i samlet flokk – Jasmine, Charlotte, Sophie, Åshild og jeg. Charmaine og Ole Petter hadde fått tre barn – i ganske rask rekkefølge – Robert, som ble kalt Bobby, var blitt femten nå, og søstrene hans, Eileen og Annie, var henholdsvis fjorten og tretten år gamle. Charmaine gråt i armene mine, og jeg ble nok en gang minnet om hvor tiltrekkende hun hadde vært som femten-sekstenåring. Hennes sjokoladefarvede hud var like myk og glatt, og kroppen var blitt endel yppigere, men kurvene var fremdeles på plass, og jeg visste at Ole Petter hadde vært like forelsket i henne nå som han ble den dagen han traff henne første gang hjemme hos meg.

Bobby satt like ved siden av oss, og da vi frigjorde oss fra den tårevåte omfavnelsen, var han straks på pletten, la armene ømt om den fortvilte moren sin og strøk henne varsomt over håret. Det var rent rørende å se hvor omsorgsfull han var og hvor voksent og modent han oppførte seg. Nå var det Bobby som var «familiens mannlige overhode» tenkte jeg spontant, for jeg visste at Charmaine nok var øm, kjærlig og varm, men ikke særlig bestemt – og ikke dominerende på noen måte. Det var stort sett Ole Petter som hadde satt grensene i den familien, men også han hadde vært ganske avslappet – og ettergivende – i sin oppdragelse.

Jentene kom i armene mine, de også, det hadde ikke skjedd så ofte, og jeg bestemte meg for å ta meg mere av dem alle tre heretter – både Bobby og jentene. Nå ble vi sittende en stund og holde om hverandre. Jeg fortalte dem at jeg hadde satt stor pris på pappaen deres, at han hadde vært meg en god venn i alle år, og at jeg var sikker på at han hadde vært, både en god ektemann for mammaen deres og en god pappa for dem. Det nikket de til, alle sammen, og jeg sa at de var hjertelig velkommen til å bo sammen med oss mens vi fant et nytt hus til dem. De lysnet faktisk litt i sine tårevåte ansikter da jeg sa det, og jeg visste jo at de også kom svært godt overens med min livlige – og av og til – kanskje litt dominerende – datter.

Ole Petter hadde alltid bodd i lærerboligen, og nå fikk Charmaine og de tre barna hennes bare en måned på seg til å finne et nytt bosted. Dermed flyttet de inn hos oss så lenge. Det ble riktignok litt folksomt, ettersom vi nå hadde både Sophie og Åshild boende, men vi hadde ganske god plass, vi var gjestfritt anlagt, alle sammen, og særlig Charlotte ble overbegeistret over å få – langvarig – besøk av det som faktisk var hennes onkel og to tanter, selv om de alle var omtrent jevnaldrende.

Det ble en både trist og travel tid fremover. Charmaine var altså plutselig blitt enke, hun var min svigermor, selv om vi var ganske jevngamle, og vi hjalp selvsagt til, alle sammen, både med begravelsen og senere flyttingen.

Jeg fungerte som en slags uoffisiell boligmegler i bygda, selv om jeg ikke hadde noe fast kontor eller kontortid. Mye gikk via lensmannen, men han henviste ofte til meg. I den litt avsidesliggende bygden var det ikke alltid like lett å få solgt boliger, særlig ikke de eldre. Men jeg hadde gode kontakter over hele landet, og akkurat nå hadde jeg faktisk også et par romslige, eldre hus til salgs. De hadde stått tomme en god stund, jeg hadde sørget for at tak og vinduer var tette, men begge trengte nok til en grundig oppussing.

Så jeg tok med Charmaine og barna på visning, idet jeg lovte at – selv om husene nok var nedslitt, skulle jeg sørge for å få dem pent satt i stand og nymalt før de flyttet inn. Charlotte ble også med, og mens Charmaine og jentene var sterkt i tvil om hvilket hus de skulle velge, erklærte Charlotte høyt og tydelig at hun ikke likte noen av dem – men at hun hadde en plan! Hva den planen gikk ut på, ville hun ikke si. – Vent til vi kommer hjem! smilte hun. Dere skal få vite det i kveld, alle sammen!

Nå var det gått nesten tre uker siden begravelsen, så vi hadde en hyggelig, men litt avdempet familiemiddag, der alle var samlet, men Charlotte var den første som reiste seg og sa takk for maten. Så vinket hun med seg alle jentene og forsvant inn på sitt eget rom – gikk jeg ut fra, iallfall. Bobby tok seg som vanlig av sin mor, som stadig brøt ut i gråtetokter, selv om det – etter hvert som dagene og ukene gikk – ble lengre og lengre opphold mellom dem.

Vi hjalp til med å trøste henne, Jasmine og jeg også, jeg holdt henne i hånden, mens Bobby holdt om henne, og da jeg møtte Charmaines mørke, tåreblanke øyne, slo det meg – wow! – for en tiltrekkende kvinne hun fremdeles var! Nesten femti år, men hun så minst ti år yngre ut, ikke en eneste rynke, ikke ett grått hår, og kroppen virket fremdeles fast og – ja, fristende! Hun var bare blitt litt yppigere med årene – rimelig nok, etter å ha født tre barn. Nei – fire! – for hun var jo Jasmines mor også!

Hun hadde faktisk bare det ene gråteanfallet den kvelden, så det var tydelig at den tragiske ulykken var kommet ihvertfall LITT på avstand. Nå rettet hun seg opp, tørket øynene og så kjærlig på Jasmine. Hun smilte takknemlig, så kikket hun seg rundt.

– Hvor er det blitt av den foretaksomme datteren din? lurte hun på. – Og jentene mine – alle jentene?

– Det samme lurte jeg på, svarte jeg – men jeg gjetter på at de er på Charlottes rom, alle sammen. Kan ikke du stikke bort og se etter, Bobby?

Gutten så på moren sin, som for å få hennes bekreftelse, og Charmaine nikket enig. – Ja, gjør det, du, gutten min! sa hun, og Bobby forsvant ut døren.

Nå gikk det bare to–tre minutter før hele gjengen dukket opp – fire smilende jenter og en gutt, som syntes å være i litt bedre humør, iallfall. Og alle så ut som de var sprekkeferdige av – enten nyheter eller hemmeligheter, tenkte jeg. Charlotte holdt en liten bunke med papir i den ene hånden og fire–fem blyanter av forskjellig farve i den andre. Alle slo seg ned på gulvet, av en eller annen grunn, og satte seg i en halvsirkel. Men min datter nikket til Åshild, som tydeligvis skulle få lov til å føre ordet – eller ihvertfall innlede – kanskje fordi hun var den eldste av dem.

– Charlotte har en glimrende plan for hvor mammaen og søsknene hennes skal bo i tiden fremover, begynte hun. – Og både jentene og jeg synes det er en riktig god idé, og nå synes Bobby det også.

– Han tør vel ikke annet! bemerket jeg tørt, og Charlotte rakte tunge til meg, mens de andre lo.

– Charlotte er utrolig flink til å tegne, altså! fortsatte Åshild. – Vis dem den første skissen din, Charlotte!

Min fremmelige datter brettet ut stort tegneark på gulvteppet, og vi tre voksne bøyde oss frem for å følge med. Skissen viste helt åpenbart huset og haven der vi bodde, og det langstrakte uthuset, som rommet garasje, vedskjul, redskapsbod og et lite verksted. Men nå var det tegnet inn en bygning til, slik at de dannet en tilnærmet U–form, og så var det et stort rektangel i midten, som jeg ikke riktig fant ut av. Men datteren min hadde selvsagt full oversikt.

– Se her, pappa! pekte Charlotte – her har vi riktig god plass, for tomten vår er jo veldig stor, ikke sant? Jeg nikket. – Her kan vi bygge en gjestebolig i to etasjer, med tre eller fire soverom i annen etasje og kjøkken og stor stue i første – pluss et par andre rom. Jeg nikket igjen og pekte på det mystiske rektangelet i midten. – Men hva er det der for noe, da?

Charlotte smilte lurt, og de andre kniste forventningsfullt. – Det skal jeg straks komme tilbake til, pappa – hun var så ubeskrivelig søt når hun ville være hemmelighetsfull. – Men først, altså – gjesteboligen, som blir hjemmet til bestemor Charmaine og de andre. den blir den vestlige delen av den store U–en, mens det lange uthuset vårt blir den østlige fløyen. Hun kikket bort på meg, nå med et alvorlig ansiktsuttrykk – for en gangs skyld! tenkte jeg, men tok meg straks i det – Charlotte og jeg hadde såvisst hatt mange alvorlige samtaler, vi – for ikke å si livlige og intense – til og med opphetede – diskusjoner!

– Vi bør forresten fikse opp den uthusbygningen, pappa, fortsatte hun – slik at den ser litt penere ut. Mere som et skikkelig HUS, liksom! Nye dører og vinduer, for eksempel, og kanskje vi kunne bygge på en hel etasje, med et par små leiligheter, fordi – hun trakk pusten dypt og så ertende på sine to unge tanter – om noen få år har sikkert både Eileen og Annie kjærester – og Bobby er kanskje gift – nå spredte det seg både knising og latter – og bestemt hoderisting – blant hennes unge tilhørere – og da vil de kanskje bo litt mere for seg selv! konkluderte hun smilende, selv om både Bobby og begge jentene ristet avvisende på hodet.

– Så til dette rektangelet her i midten, fortsatte Charlotte, og pekte på skissen sin. – Det der, pappa – hun gjorde en dramatisk, liten pause – er et svømmebasseng! Med god plass rundt, som dere ser, der vi kan sole oss om sommeren. De andre jentene jublet og klappet i hendene, og også Charmaine smilte anerkjennende, la jeg merke til. Jeg åpnet munnen for å komme med noen innvendinger, men Charlotte var ikke ferdig. – Vi må selvsagt tappe ut vannet om vinteren, fastslo hun – for det kan jo bli temmelig kaldt her oppe, ikke sant? Det måtte jeg jo si meg enig i og åpnet munnen igjen. Men Charlotte hevet en myndig, bydende hånd. – Det kan selvsagt være farlig å ha et sånt stort, åpent hull midt i haven vår, erklærte hun – men det går an å lage et slags – lokk – eller deksel, som vi skyver over etter at vi har tappet ut vannet. Det blir da liggende hele vinteren, helt til snøen smelter og vi kan fylle bassenget med vann igjen. Jeg har sett bilder i noen amerikanske blader, som viser svømmebassenger med slike deksler over.

Det samme hadde jeg, og igrunnen hadde jeg ikke noen alvorlige innvendinger å komme med, så jeg tok en pause for å tenke meg om. Den eneste innvendingen kom istedet fra søsteren min. – Dette må da bli forferdelig dyrt, Charlotte? bemerket hun. Men min fremmelige datter bare blåste i nesen. – Pfffff, pappa har mere enn nok av penger, tante Sophie! erklærte hun med ettertrykk. – Og jeg bruker jo nesten ikke penger – ikke mamma heller! – ikke sant, mamma?

Alle lo, og Charlotte rødmet litt – men forlegen var hun ikke! Jasmine bøyde seg frem og strøk datteren ømt over håret. – Veeeeel, jenta mi, smilte hun – LITT penger bruker vi jo – særlig du, kanskje! innvendte hun, men jeg så at hun hadde et spøkefullt glimt i øynene. Charlotte så fornærmet ut, men Jasmine fortsatte: – Og nå er du dessuten tenåring, og jeg har hørt at de er SVÆRT dyre i drift, stemmer ikke det?

Hun så litt spørrende på Sophie og Charmaine, som jo begge hadde tenåringer, de også – Charmaine hadde tre og Sophie en. Men begge ristet på hodet. – Nei, barna mine er både flinke og nøysomme! erklærte Charmaine med sin sjarmerende, nesten ikke merkbare amerikanske aksent. Og Sophie fulgte opp: – Det gjelder såvisst min Åshild også, hun er SVÆRT nøysom! erklærte hun.

Jeg følte trang til å støtte Charlotte, som så litt mellomfornøyd ut der hun satt på gulvet med korslagte ben. – Charlotte bruker pengene sine svært fornuftig, hun! erklærte jeg, og hun smilte takknemlig. Det var faktisk sant også – datteren vår var både moden og fornuftig for sin unge alder. Faktisk var fjortenårsdagen hennes like om hjørnet! slo det meg plutselig, og jeg tillot meg å kaste et granskende blikk på den smilende ungjenta som satt der på gulvteppet. Hun møtte blikket mitt og smilte takknemlig. Joda, hun hadde såvisst utviklet seg rent fysisk også, kunne jeg fastslå. Nå minnet hun sterkt om sin høyst tiltrekkende mor da hun var i den alderen. Jasmine hadde bare vært noen måneder eldre da jeg kysset henne for første gang – i onkel Walthers frodige have, på den grønne gressplenen som tilhørte den staselige eiendommen hans på Long Island. Fremdeles husket jeg så godt Jasmines replikk etter vårt første kyss: – «Nå har jeg nihundreogniognitti kyss til gode!» hadde hun knist da hun løp avsted på de slanke bena sine. Ja, sannelig! – Charlotte tok etter sin kjærlige, forståelsesfulle – og intelligente mor!

Kanskje holdt jeg Charlottes blikk litt lenger enn nødvendig, men heldigvis var det en av de andre jentene som henvendte seg til henne og pekte på noe i den store skissen foran henne. Så møtte jeg blikket til min elskede hustru, hun smilte som vanlig, men det lå noe underfundig, noe uuttalt i det smilet – trodde jeg, iallfall, men det kunne jo være innbilning.

Så jeg kremtet og tok ordet – plutselig hadde jeg alles blikk rettet mot meg. – Vi ville nok bli blant de første i hele distriktet hvis vi gikk i gang med å bygge svømmebasseng her, begynte jeg. – De ALLER første! kom en korrigerende replikk fra Charmaines yngste datter. Jeg smilte til henne, og nikket. – Det har du helt sikkert rett i, Annie, bekreftet jeg. – Og det er kanskje DET som bekymrer meg aller mest!

Jeg gjorde en liten pause, og de andre så avventende på meg. – Dette har liksom vært vår lille private oase hittil, fortsatte jeg. – Bare den nærmeste familien – og da regner jeg absolutt med dere som nylig har mistet pappaen deres så tragisk også, tilføyde jeg, med et medfølende blikk på Charmaine og barna. Til min glede merket jeg meg at Charmaine bare møtte blikket mitt med et takknemlig smil – uten å briste ut i den tåreflommen som hadde hjemsøkt henne så ofte i det siste. – Så jeg er litt redd for at – dette flotte svømmebassenget ditt, Charlotte, skal tiltrekke seg en hel skokk av ungdommer fra hele bygden, og at det dermed blir helt slutt på privatlivets fred! avsluttet jeg.

Men Charlotte hadde svar på det også. – Jeg har tenkt på akkurat det samme, pappa! erklærte hun med et lurt smil. Hun pekte ned på skissen sin igjen. – Men se her – de to bygningene som allerede er her – huset vårt og uthuset – de ligger så tett inntil hverandre at det bare såvidt er mulig å gå mellom dem. Der kan vi bare sette opp en høy, solid skillevegg, slik at det ikke er mulig å SE inn engang – og så gjør vi det samme på den andre siden – plasserer det nye huset like nær – kanskje med en dør i enden og en liten svalgang imellom, slik at vi ikke engang behøver å gå ut for å besøke hverandre! De andre ungdommene jublet igjen, og Åshild utbrøt begeistret: – Jeg tror at Charlotte har tenkt på ALT, jeg, onkel Eivind! – smilet hennes var inntagende – og det var noe i det som sa meg at – det var noe mere hun ville ut med også – og jeg så spørrende på henne. Men hun bare blunket lurt til meg, mens hennes unge kusine fortsatte ufortrødent: – Her – bakerst i haven – har vi jo allerede en lav, liten hekk, som dere vet, og her er haveporten vår. Vi lar den hekken vokse mye høyere, kanskje setter vi opp et gjerde som den kan støtte seg til, og kanskje burde vi plante andre og større busker også, slik at INGEN kan se inn i haven vår utenfra!

Charlotte tok en pause igjen – det lure smilet lå fortsatt om hennes myke lepper, og det var tydelig at hun hadde mere på hjertet. – Når alt er ferdig, tar vi bare med oss våre ALLER NÆRMESTE venninner på besøk – jeg har bare to som ikke tilhører familien, egentlig, for Åshild og jentene her er MINE nærmeste venninner! Jeg så at Eileen og Annie nikket, og Annie mumlet lavt: – «vi også!» Charlotte hadde bare én ting til å komme med: – Hvis noen andre spør, så sier vi bare at familien vår er blitt nudister og liker å gå nakne rundt i haven om sommeren, men at det foreløpig er helt privat!
Historien fortsætter under reklamen

Nå ble det alminnelig latter i hele forsamlingen, men jeg lurte litt på hvordan DET ville bli oppfattet ute i bygden!

Læs næste afsnit

4 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   22/03/2022 kl 12:34

   Endelig en fortsættelse af  denne historie.

   Denne unge 13-årige Charlotte er en udspekuleret pige, der så sandelig er mere myndig end mange af hendes årgang er. Hun vil have pigerne samlet, så Eivind kan…

   Glæder mig til næste kapitel.

   6+

   Besvar kommentar
2. Reha

   22/03/2022 kl 9:22

   Ja, jeg ved det! Jeg ved også at ting ta’r tid 😉. Go’ fornøjelse med de videre skriverier 🤩.

   1+

   Besvar kommentar
3. Reha

   22/03/2022 kl 8:15

   Det er en fin fortsættelse af Krøniken, men har du ikke ligesom lagt op til at komme med en fortsættelse? Jeg glæder mig til at høre fra dig igen Onkel Waldo. 👍

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     22/03/2022 kl 8:24 - som svar på Reha

     Joda, jeg har nok det, Reha, men det neste kapitlet er ikke engang påbegynt. Mulighetene er legio – “ty de äro många!” 😜

     1+

     Besvar kommentar