Det kriblet søtt mellom bena hennes og hun trakk nattkjolen opp, slik at hun kunne slippe til med fingeren.

Forfatter: OnkelWaldo

Til leserne.

«Kåte Fredrik», som vi møtte i de to første kapitlene i denne serien – han tåler kanskje et kapittel til? – eller to? – for ifølge sin egen statistikk kan han jo måle seg med selveste Casanova når det gjelder antall erobringer! Det er han riktignok ikke klar over selv engang! Det er gjerne på sommerstid han stifter sine yndige bekjentskaper, da er det gjerne mange nye sommergjester å smile til og hvile sine anerkjennende blikk på. Men vinteren er lang og mørk, også på typiske sommersteder, og hva skal han DA finne på?
– – –

Nå i slutten av november var det begynt å bli kaldt, også på det idylliske sommerstedet der Fredrik var en av de få fastboende. Faktisk var det så kaldt at snøen knirket under støvelsålene hans der han gikk langsomt bortover veien og ikke helt visste hva han skulle foreta seg. Han kikket rundt seg – trærne og de forlengst innhøstede jordene var kledd i hvitt – «vinterskrud» het det visst med et poetisk uttrykk. Også de små buskene som snart skulle bli juletrær, var snøtunge, Fredrik tenkte på at når de frodige, små granbuskene var hugget ned – som oftest i nattens mulm og mørke – ville det hvite snødekket bli erstattet av glitrende og fargerike girlandere, norske flagg og små, flettede papirkurver med godsaker til barna. Hva han selv skulle foreta seg i julen, var høyst uvisst – joda, han kunne ta en tur på bedehuset, selvfølgelig, drikke kaffe og spise julekake, mens ungene gikk rundt juletreet.

Nå passerte han nettopp dette bedehuset, som han så å si aldri besøkte, men som både var hvitmalt og kledd i hvit førjulssnø. Det hørtes sang der innefra – sikkert jentekoret som øvde på julesangene, tenkte Fredrik. Han kunne jo gå inn og varme seg, ihvertfall – og kanskje SE litt på jentene – iallfall på de eldste! Samtidig måtte han huske den gamle advarselen: – «bare se, men ikke røre!» – som han husket fra barndommen, men som han så ofte glemte!

Innenfor de hvite dørene var det ihvertfall varmt og godt – det luktet godt også – av nystekte vafler, julekake og annen julebakst, og trinne og travle, rødkinnede husmødre travet til og fra med dampende kaffekanner. Presten sto ganske riktig og øvde med jentekoret, som besto av enda flere rødkinnede, blussende ungjenter, fra ti-elleve år og oppover til rundt femti, gjettet han på. Han telte til nitten jenter i alt.

Fredrik gikk langsomt gjennom det store rommet, mens han smilte og hilste både til høyre og venstre. Han kjente nok de aller fleste, selv om det kanskje ikke var så mange han kunne kalle NÆRE bekjente – og enda færre virkelige venner. Dessuten var bedehuset et sted han SVÆRT sjelden besøkte! Men ryktet hans – som han selv anså som ganske urettferdig – hadde nok spredt seg hit også og satt seg fast i folks bevissthet. Han fikk mange blikk, mange nikk, endel smil også, men ingen egentlig fiendtlige blikk, såvidt han kunne se. Det ville han også ha ansett som blodig urettferdig – han var da sannelig ikke den som klenget seg innpå jentene! – men han måtte innrømme at det av og til – eller ganske ofte? – skjedde akkurat det motsatte – uten at han kunne forklare det, hverken for seg selv eller andre. «Det som skjer, det skjer» var Fredriks motto – et av dem!

Han så ikke noen av sine tidligere elskerinner – det var han litt glad for, egentlig! – men det var en kar som smilte og vinket til ham – vinket ham bort til bordet, faktisk. Fredrik hadde tatt et par øler med ham av og til, og nå satt han sammen med et kvinnemenneske som han OGSÅ dro kjensel på, skjønt det bekjentskapet lå LANGT tilbake i tiden!

– Hei, Borgar! hilste han da han nærmet seg bordet. – Og Ingebjørg – har du tatt deg en tur til hjemtraktene? – jeg trodde du var fast bosatt i storbyen nå?

Hun nikket. – Jada, jeg er jo det, med fast jobb og allting, men vi måtte ned hit og besøke Eldbjørg, søsteren min, som er litt dårlig for tiden. Dette er forresten datterdatteren min, hun skal bo hos henne en stund fremover. Hun synger i koret her – nydelig sangstemme, kan du tro, så henne MÅ du bare høre på, Fredrik! Hysj, Borgar, jada, vi skal straks gå.

Nå så Fredrik at mannen var ganske godt påseilet, han prøvde å bryte inn i samtalen med noen snøvlete ord, men Ingebjørg hysjet på ham igjen. Hun lente seg mot Fredrik og mumlet i øret hans: – Jeg må bare se til å få ham hjem, Fredrik, jeg er redd han har en flaske på innerlommen, men Mathilde må være her, for hun skal snart synge med koret igjen, skjønner du. Kan ikke du følge henne hjem til Eldbjørg, hva? – for hun er litt mørkredd, stakkar. Han så at unge Mathilde rødmet forlegent, men han nikket velvillig. – Bare hyggelig, det, Ingebjørg. – Tusen takk skal du ha, Fredrik – det er samme vei, ikke sant? – og du bor jo ikke så langt unna,heller.

Hun reiste seg fra bordet uten å vente på svar og grep Borgar fast i armen. – Lykke til med annen avdeling, Mathilde, du var jo riktig flink i den første! smilte hun til sitt unge barnebarn. –Kom, Borgar! – og dermed halte hun ham med seg – nesten uten at Fredrik hadde fått inn et eneste ord.

Dermed satt Fredrik alene igjen ved bordet, sammen med – Mathilde, som han nettopp hadde lært navnet på. Omtrent middels høy, kanskje, med lyst hår og blå øyne, som så mange andre nordiske ungpiker. Litt mere blyg og stillferdig enn de fleste andre han hadde truffet på, men riktig søt, fant han ut. Han rettet et vennlig blikk mot henne, men før han kunne innlede en hyggelig samtale, spratt hun opp fra stolen sin med et litt andpustent – Jeg skal hente en kopp kaffe til deg, jeg – – og noe å – –

Ryggen hennes forsvant uten at han hørte resten av setningen, men med sitt kjennerblikk hadde han merket seg at hun var en ganske velutviklet ung jente – nesten kvinne, faktisk. Sytten – kanskje atten år? gjettet han, og brystpartiet kunne godt måle seg med det som hennes bestemor hadde kunnet vise frem på samme alder.

For selv om han ikke kjente denne jenta – ennå, så visste han nå at Ingebjørg altså var hennes bestemor. Han hadde hørt at datteren hennes – var det ikke Annbjørg hun het, tro? – var skilt, men han ante ikke hvor hun befant seg i verden. Ingebjørg var omtrent ti-tolv år eldre enn Fredrik, og han husket hvordan han og kameratene hadde kastet lange øyekast etter henne og venninnene hennes når de løp rundt i de ettersittende bikiniene sine om sommeren, kastet ball til hverandre og hylte kokett når kjærestene deres løp etter dem og prøvde å fange dem – noe de vanligvis lyktes godt med. Ingebjørg var blitt gift med en Oslokar, hadde han hørt, og hadde fått to barn, en gutt og en jente, som nå selvsagt var voksne forlengst. Særlig mere visste han ikke.

Nå kom Mathilde tilbake, rødkinnet, med et svakt smil og – lite grann nervøs, så det ut til. Han visste naturligvis ikke at et par av de andre jentene hadde hvisket i øret hennes: – Jeg ser at du sitter sammen med «kåte Fredrik» – ham må du passe deg for, altså! Noe mere hadde de ikke sagt, bare knist, sånn lurt og hemmelighetsfullt.

Hun satte en kopp med varm kaffe og en asjett med en vaffel og tre stykker påsmurt julekake foran ham, mens hun nesten hvisket: – Værsågod! – Takk skal du ha, Mathilde, smilte han. – Egentlig er jeg ikke særlig sulten, så det er fint hvis du spiser noe av dette, du også.

Hun ristet rødmende på hodet og – hvisket nesten nå også: – Nei takk, jeg er mett, jeg – og koret skal snart synge igjen, så – – Resten av setningen – om hun da hadde tenkte å si noe mere – ble hengende i luften, mens Fredrik nippet til kaffen og spiste én av julekakeskivene.

– Du går kanskje på gymnaset, du? spurte Fredrik, i håp om å få i gang en samtale. Men akkurat da klappet presten i hendene og signaliserte at koret skulle samles fremme ved talerstolen. Hun rakk å si bare to ord som Fredrik oppfattet – Nei, jeg – – før hun spratt opp og smøg seg mellom bordene for å slutte seg til de andre hvitkledde jentene. Det vil si – alle hadde på seg hvite, dydig tilknappede bluser, men skjørtene var i litt forskjellige farver. Alle var imidlertid så lange at de rakk godt nedenfor knærne, til Fredriks store beklagelse. Han skulle så gjerne sett mer av de slanke, fristende jentelårene – for han visste av lang erfaring hva som befant seg mellom dem!

Mathilde var solist på to av sangene, og alle klappet entusiastisk – ikke minst Fredrik, som hadde store og kraftige hender. Det at han så tydelig satte pris på den vakre sangen, høstet anerkjennende smil og nikk fra flere av de eldre kvinnene, som husket ham som en vilter, men blid og hyggelig guttunge. Og siden han tidlig hadde mistet sin far, var det mange som tenkte på ham som «stakkars Fredrik», heller enn «kåte Fredrik». Det ordet var de fleste av dem ALTFOR anstendige til å tenke engang!

Men Fredrik klappet kanskje like mye for de forlokkende forhøyningene som presset på for å slippe fri fra de omhyggelig tilknappede blusene. Nå oppdaget han at han faktisk HADDE sett det som var innenfor – iallfall tre av de nystrøkne plaggene, men det var mange år siden nå, og de tre var forlengst gift og hadde barn. Kanskje var han selv far til ett av dem også, tenkte han, men Anne Reidun hadde aldri nevnt noe om det, og han var en god venn av hennes ektemann – som ikke var til stede akkurat i kveld. Anne Reidun hadde smilt og nikket kort til ham da hun gikk forbi bordet hans, men det hadde ikke vært noe innbydende smil, slik han hadde fått fra henne noen ganger før. Men også det var flere år siden nå.

Fredrik nøt å lytte til vakker sang, men bortsett fra det, hadde han overhodet ikke noe spesielt forhold til sang og musikk. Han lyttet gjerne til Radio Luxembourg eller svensk musikkradio når han ville slappe av, men ellers tok han heller en lang travetur i skogen eller en kombinert båt- og fisketur når han hadde fri. I kveld skulle han altså følge hjem den unge, blyge, men også ganske tiltrekkende Mathilde, men han hadde slett ikke til hensikt å «prøve seg» på noen måte. Det lovet han seg selv!

Det var blitt skikkelig kaldt ute da omtrent hele forsamlingen brøt opp samtidig og spredte seg i alle retninger. De første par–tre hundre meterne hadde de følge med et par andre kormedlemmer, og Fredrik nøyde seg med å lytte smilende til de muntre, kvitrende jentestemmene. Han fikk skutt inn et: – Dere sang riktig vakkert i kveld! – og høstet takknemlige smil og et «tusen takk», før de skiltes og utvekslet noen «takk for i kveld» og «vel hjem!»

Deretter var det bare Mathilde og Fredrik igjen, og Fredrik lurte fortvilet på hva han skulle finne på å si – han kjente henne ikke, og bare såvidt hennes bestemor, men om de hadde noe til felles, visste han slett ikke.

Og Mathilde på sin side var altfor blyg til å innlede noen samtale. Etter konserten hadde det falt enda et par frekke og knisende replikker om «kåte Fredrik» – «så dere tar følge hjemover, hva? – pass bare på at du ikke tar feil av veien!» – og – «sannelig godt at det er kaldt og du er godt påkledd, så er du kanskje jomfru når du kommer hjem også!» Skikkelig frekt, syntes hun, selv om hun nok skjønte at det var spøkefullt ment og at de overdrev noe veldig.

De passerte en grå, malingslitt garasje, og Mathilde pekte. – Jeg har gått forbi den der flere ganger, men det ser ikke ut til at noen bruker den. Se her – ingen hjulspor, og snøen er ikke ryddet bort heller!

Fredrik humret godmodig. – Nei, jeg har ventet på noen nye deler til den gamle bilen min i flere måneder nå. Heldigvis får jeg sitte på med en arbeidskamerat til jobben – og jeg kan ta bussen også – men det er nok på høy tid å purre på de delene, ja! Takk for at du minnet meg på det!

Mathilde ble blussende rød av forlegenhet. – U- unnskyld, jeg – ehhhh, jeg visste ikke at det var DIN garasje, altså!

Fredrik smilte igjen. – Helt i orden, Mathilde, det er bare fint at du minnet meg på det. Han pekte nedover mot venstre, der det gikk en enda smalere sidevei.– Der er veien ned til mitt hus, forresten, så hvis du vil komme på besøk, så er du hjertelig velkommen! smilte han og lurte på om han hadde vært litt FOR dristig. – Jeg sitter mye alene, så det er alltid hyggelig å få besøk.

– Forresten, kom han på – du går vel på gymnaset, du, nå? Har bare juleferie, hva? I farten glemte han at det var for tidlig for juleferie, siden det fremdeles var over tre uker igjen til julaften.

Mathilde ristet på hodet. – Jeg ble ferdig med realskolen nå i vår, og var i grunnen ganske lei av skolen, så jeg hadde ikke lyst til å gå videre på gymnaset – ikke nå med det samme, iallfall.

Fredrik nikket forstående. – Jeg hadde det på samme måte, jeg også, da jeg var ferdig med realskolen. Så jeg dro til sjøs det neste året, men det er kanskje ikke noe for deg?

Hun kniste og ristet på hodet. – Nei, jeg tror ikke det. Riktignok blir jeg ikke sjøsyk, men – –

– Men da jeg kom hjem igjen, fortsatte Fredrik – da tok jeg et år på folkehøyskolen. Det ville kanskje være noe for deg? Det ligger en slik en bare – ca. ti-tolv kilometer herfra, og bussen går like forbi.

Hun møtte blikket hans, litt tankefullt. – Men nå er det for sent å begynne der, det er jo snart jul, innvendte hun. – Du kunne jo dra dit og spørre, foreslo Fredrik. – Kanskje de vil ta deg inn det siste halvåret – nå etter nyttår?

Mathilde lysnet litt i ansiktet. – Mmmmm, kanskje. Jeg kan jo tenke på det, ihvertfall. Trivdes DU på den skolen, da?

Han smilte og nikket. – Jeg trivdes faktisk riktig bra det året, jeg! Minnene strømmet på – han hadde rukket å knulle tre forskjellige jenter i løpet av det skoleåret. Riktig hyggelige minner var det! Men det røpet han selvsagt ikke for Mathilde!

De var kommet fram til Eldbjørgs hus og stanset utenfor porten. – Tusen takk for en riktig hyggelig kveld, smilte Fredrik og tok hånden hennes. – Og riktig vakker sang – du har god stemme, så det synes jeg du skal fortsette med! Forresten – den folkehøyskolen har et riktig bra sangkor, vet jeg, så de ville nok ta imot deg med åpne armer. De har både ett- og toårige kurs også, så du kan jo bli der i halvannet år, faktisk.

Han blunket litt spøkefullt til henne. – Det håper jeg på, iallfall, smilte han – for da får jeg kanskje se deg litt oftere. Som du ser, så bor jeg ikke så langt ifra tanten din – eller grandtanten, blir det vel.

Mathilde smilte og rødmet. – Nei, jeg ser at du ikke bor så langt unna. Tusen takk for at du ville følge meg helt hjem. God natt, da!

Fredrik smilte bredt. – Bare hyggelig, Mathilde. Jeg følger deg gjerne hjem en annen gang også, jeg! Jeg kan jo håpe, iallfall! God natt, og takk for i kveld.

Da hun hadde lagt seg, lå Mathilde lenge våken og tenkte på det smilet og det lille blunket – og den lille replikken – «Det håper jeg på, iallfall» – altså det at hun skulle bli værende her og gå på skole i halvannet år. Mente han noe spesielt med det, tro? – «for da får jeg kanskje se deg litt oftere». Det hadde han også sagt! Det kriblet søtt mellom bena hennes og hun trakk nattkjolen opp, slik at hun kunne slippe til med fingeren. Den gled lett inn i hennes fuktige, jomfruelige skjede.

Mathilde hadde faktisk vært «nesten-forlovet» – ikke mindre enn to ganger! Begge guttene hadde vært kjekke å se på, de hadde vært flinke til å si «jeg elsker deg», og de hadde vært ivrige etter å kysse og kjæle med henne. Begge hadde også sluppet til innenfor trusene hennes – men bare med fingrene! Og da de ikke kom lenger enn det, hadde det blitt fort slutt. Enda hun hadde gått med på å runke de stive pikkene deres – den ene hadde hun til og med tatt i munnen, men da hadde hun følt seg både flau og frekk! Men ingen hadde fått lov å «gjøre det» med henne – fullt ut. Hun hadde lest og hørt mye om både kjønnssykdommer og det å bli gravid. Og begge guttene hadde vært uvillige til å bruke «regnfrakk», som de kalte det. Derfor var hun fremdeles jomfru. Såvidt hun visste, var det bare et par av de jevnaldrende venninnene hennes som også var det.

Fingeren hennes beveget seg fortere, og hun følte at hun ble stadig glattere og våtere. «Jeg følger deg gjerne hjem en annen gang også, jeg!» Hun stønnet lavt da hun spente hoftene og det rislet så søtt og deilig gjennom henne. Hun hørte onkel Borgar snorke i rommet ved siden av, så hun trodde ikke at noen hadde hørt henne. Den ene kjæresten hennes hadde – nesten – klart å gjøre det like godt for henne som det hun selv klarte – én gang. Men da hun gled inn i søvnen, var det ikke hans ansikt hun så for seg – derimot et varmt og vennlig – og litt underfundig smil fra en voksen mann som hun hadde snakket med bare én gang! Høy, men ikke FOR høy – bredskuldret – kraftig – og bare LITT grått hår ved tinningene. Fremdeles lå nattkjolen hennes nesten helt oppe rundt hoftene. Hun klemte lårene fast sammen – og åpnet dem igjen. Merkelig! tenkte hun da øynene hennes endelig gled igjen.

Det var en gammel Chevrolet som sto og vansmektet i Fredriks avlåste garasje. Da han tok en telefon til importøren, ble han møtt med en høflig beklagelse. – Ja, beklager så mye, herr – – Fredrik hørte at han bladde i noen papirer – det er nemlig slik at – vår europeiske grossist var gått helt tom for – – for – ehhh, det er jo en eldre modell, og – vi måtte bestille de delene helt fra USA, faktisk. Men nå ER de på vei, og vi burde ha dem her i løpet av en uke eller to. Beklager så mye!

Fredrik takket ham og la på. Han brukte ikke bilen så mye, men det var unektelig praktisk å ha den i kjørbar stand hvis han skulle trenge den, tenkte han. Kanskje Mathilde ville være med på kjøretur en gang – for eksempel?

De bildelene som Fredrik hadde ventet på så lenge, kom faktisk bare ti dager senere. Da hadde det slått om til mildvær, det dryppet fra trærne, og en god del av snøen hadde allerede tinet. Han hadde vært forutseende nok til å skaffe seg en bukk som han kunne jekke opp, og nå sto han, litt sammenkrøket, under bilen og skiftet ut de ødelagte delene. Garasjedørene sto på vidt gap for å slippe inn mest mulig lys. Solen skinte, det var faktisk flere varmegrader i luften, selv om det nå var bare få dager igjen til julaften.

Han jekket bilen ned fra bukken, sjekket oljen og lufttrykket i ringene, han visste fra før at han hadde nesten nye vinterdekk på alle hjulene. Deretter la han verktøyet på plass og tørket hendene på en dott med stry han hadde liggende.

Kanskje burde han ta en kjøretur, bare for å sjekke at bilen var HELT i orden? Han kom plutselig til å tenke på den impulsive tanken han hadde hatt for en drøy uke siden – å ta Mathilde med på en liten kjøretur. Han hadde faktisk ikke sett henne siden den kvelden han hadde fulgt henne hjem fra bedehuset, kom han på. – Ville hun være villig, mon tro? – men bare til en kjøretur, Fredrik! – minnet han seg selv på.

Da hørte han plutselig en litt forsiktig stemme bak seg: – Hei – Fredrik. God jul!

Han snudde seg, og – sannelig! – der sto hun jo! Smilende,rødkinnet og med en kledelig topplue på hodet. Hun var kledd i en mørkeblå vinterkåpe med pelskrave. Den var så lang at han ikke kunne se hva hun hadde under, men han fikk et glimt av et par brune skinnstøvler. – Hei, Mathilde, smilte han tilbake. – Jeg sto faktisk akkurat og tenkte på deg.

Rødmen hennes ble dypere – du verden, hvor søt hun var! – Gjorde du? Han nikket.

– Ja, nå er jeg nettopp ferdig med bilen og tenkte å ta en prøvetur. Da ville det være hyggelig å ha selskap – hvis du har tid?

Hun nikket – det så nesten ut som hun var glad for tilbudet. – Jada, jeg har god tid, jeg.

Fredrik satte verktøykassen innunder arbeidsbenken. – Vent litt, jeg skal bare se om bilen starter. Den har stått lenge stille nå.

Han startet motoren, den gikk heldigvis som en klokke, den – og rygget den ut av garasjen. Deretter lukket han dørene og vendte seg mot Mathilde.

– Jeg må bare hjemom og ta på meg andre klær, smilte han. – Du kan jo følge med, så får du se hvor jeg bor. Det er ikke langt.

Mathilde visste nøyaktig hvor han bodde og hvordan huset hans så ut – utenfra – men hun nikket og fulgte etter ham nedover den smale sideveien.

Det var godt og varmt i den lille stuen hans, merket hun. – Du kan godt ta av deg kåpen, Mathilde, foreslo han – men behold gjerne støvlene på. Jeg blir ikke lenge.

Hun gjorde som han sa og la kåpen fra seg på en bred divan som sto der. Dusjen begynte snart å bruse, og hun følte at hun ble varm i kinnene da hun forestilte seg den kraftige mannskroppen som sto der og såpet seg inn. Til tross for sine to kortvarige kjæresteforhold hadde hun aldri sett en naken mannskropp. Det nærmeste var mannfolk som badet på sommerstid.

Det var mange bilder, både på veggene og på kommoden hans. Hun tok seg tid til å gå rundt og kikke på dem. De fleste var helt åpenbart familiebilder, noen enkeltbilder av kvinner med alvorlige ansiktsuttrykk – sikkert moren, bestemoren og noen av tantene hans, tenkte hun, skjønt hun ante ikke hvor stor familie han hadde.

På et lite salongbord lå et album. Siden det ligger fremme, kan jeg vel titte på det også? tenkte Mathilde. Hun satte seg ned i en behagelig lenestol og åpnet albumet. Her var det tydeligvis bilder av venner og bekjente – bilder av smilende mannfolk på Fredriks egen alder – på fisketur, rundt et kafébord, i badedrakt på svabergene nede ved sjøen – Fredrik selv om bord på et stort skip, helt klart minst tyve år yngre. – En kjekk og pen mann! lynte det gjennom hodet hennes – og det var han jo faktisk fremdeles! tilføyde hun i sitt stille sinn.

Hun bladde om – og på de siste sidene i albumet var det limt inn bilder av kvinner – eller unge jenter – noen var i passbildeformat, der ansiktene var unge og alvorlige, MANGE var i bikini – blide og smilende jenter – flere «jenter» enn «kvinner», merket hun seg, hun kjente igjen noen av dem også, for i løpet av de par–tre ukene hun hadde vært her, hadde hun av og til sittet på den lokale kaféen sammen med noen jenter fra koret, og de hadde kunnet fortelle litt av hvert når de fikk høre hvor hun bodde!

Hun bladde om igjen – og rykket til! Der var det også noen jenter hun kjente igjen – eller unge kvinner, rettere sagt! – med barn på fanget, mens de smilte inn i kameraet. Også en av dem hun hadde møtt på kaféen hadde hatt et barn med seg – en tre-fireåring, trodde hun. Kunne det være – ja, selvsagt kunne det dét, ut fra den knisende sladderen hun hadde lyttet til! Det sto navn under alle bildene, med ganske liten, sirlig skrift. Det kunne da umulig være en manns håndskrift, tenkte hun – så han hadde nok hatt hjelp – av en kvinne – eller en jente. Hun telte i alt fem barnebilder, ungene så ut til å være i alderen tre-fire til – kanskje elleve-tolv. Ett av bildene viste et smilende, ungt par, begge i badedrakt, og kvinnen – eller jenta, for hun kunne umulig være mer enn sytten – hadde en begynnende mave, tydelig gravid. Under bildet sto en litt merkelig tekst, syntes Mathilde: – «Torfinn og Anne + Britt –4».

Akkurat da kom Fredrik tilbake, i pen jakke, lyseblå skjorte som var litt åpen i halsen og en V-genser. Mathilde syntes han var svært tiltrekkende, og hjertet begynte å banke fortere. Alle antydningene og de knisende advarslene fra jentene i koret og på kaféen – sammen med de bildene hun nylig hadde sett i albumet – hvirvlet rundt i hodet hennes: – «de sier at han har åtte lausunger» – «jeg har hørt elleve» – «Astrid har iallfall én av dem» – «og så har han en med en Oslojente som heter Vera» – ryktene svirret, men Mathilde visste at rykter kunne man aldri stole på. Han virket jo så stilig, så høflig og så – ja, så SKIKKELIG, liksom, syntes hun. En mann kunne da ikke hjelpe for at han så kjekk ut – like lite som en jente kunne noe for sitt utseende. Mathilde hadde selv fått høre at hun var både «pen», «riktig pen», «nydelig», ja, til og med «vakker». Men hun oppførte seg da skikkelig for det!

Det uroet henne litt at hun følte seg så nervøs nå da han plutselig sto like ved siden av henne. Han duftet av – hva het det? – eau de cologne – også. Hun pekte på bildet i albumet og kniste litt. – Jeg skjønner ikke helt den teksten – «minus 4»? stammet hun. – Hva betyr det?

Fredrik smilte igjen. – Det betyr at den lille hun bærer på – du ser jo at hun er gravid, ikke sant? – den kommer ikke før om fire måneder. Anne er altså fem måneder på vei på det bildet. Det han ikke nevnte, det var at hun hadde skrevet på baksiden av bildet – med blyant: «Torfinn tror at det er hans barn!» De ordene hadde han prøvd å viske ut igjen – nå var det iallfall svært vanskelig å lese dem. Anne hadde også vært en sommergjest – tre år på rad. Det andre året hadde hun også kommet for å feire jul hos sin bestemor, som bodde like bortenfor samvirkelaget. Det var da hun var blitt gravid – og hadde knist i øret til Fredrik – mens hoftene hennes spente seg opp mot ham i en ekstatisk rytme: – «Torfinn sier han er såååå forelsket i meg – og jeg har NESTEN latt ham få lov!» hadde hun stønnet i øret hans. Tydeligvis hadde hun latt ham få lov like etter juleferien, tenkte Fredrik – ellers ville han nok aldri ha trodd at ungen var hans da de begge kom på sommerferie senere på året!
Historien fortsætter under reklamen

– Skal vi gå? smilte han til Mathilde og grep kåpen hennes. – Jeg trodde vi skulle kjøre? spøkte hun da han hjalp henne på med plagget. – Hvis ikke bilen stanser halvveis, så! spøkte han tilbake. – Det ligger et ganske bra turisthotell bare tre-fire mil herfra, opplyste han. – Jeg har hørt at de lager god mat, så jeg tenkte vi kunne spise der. Ganske bra utsikt er det også, og det er jo fremdeles ganske tidlig på dagen.

Mathilde smilte og nikket enig.

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   12/11/2021 kl 9:14

   Hehe, spændende bliver det at læse hvad Fredrik gør ved Mathilde. Hun bliver den næste der kommer i albummet. 🙂

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     15/12/2021 kl 11:13 - som svar på Den gamle jumfru

     Takk skal du ha, jumfru – ja, nå har jeg endelig fått ferdig kap. 2. Det blir det neste jeg publiserer.

     0

     Besvar kommentar