Da det var gått seks uker, kunne hun tydelig se at puppene hennes hadde vokst – og at hoftene var blitt litt rundere

Forfatter: OnkelWaldo
Læs forrige afsnit

I UKENE SOM FULGTE, konsentrerte lille Anne seg om skolearbeidet. Ofte når Wenche ringte eller sendte henne meldinger, unnskyldte hun seg med at hun hadde mye å gjøre, eller at hun måtte hjelpe mamma med noe. Men de var jo fremdeles venninner, de besøkte hverandre av og til, de snakket sammen i friminuttene, og hun fikk vite at Wenche besøkte, ikke bare Einar – hun hadde sluttet å kalle ham «onkel» – men også Arne, og at hun ble grundig knullet hver gang. Et par ganger hadde også Einar vært på besøk hos Arne da hun kom, og da byttet de på å pule henne. «I kveld skal jeg legge meg tidlig, for jeg er sååååååå øm i musa, altså!» – fikk Anne høre. «Men jeg fikk fem hundre fra hver av dem».

Det var ikke fritt for at det gikk søte, kriblende ilninger gjennom Anne hver gang hun hørte noe slikt – eller fikk tekstmeldinger. Og i ukene og månedene som fulgte, vokste også de bittesmå puppene hennes merkbart, noen ganger var de så såre og ømme at det var såvidt hun kunne ta på dem selv. Og om hun ikke akkurat tenkte på sex hver eneste dag, så var det ganske ofte, og hun husket den varme, bølgende følelsen som hadde skyllet gjennom henne da hun klemte fingrene rundt den tykke, stive staken til Arne – og tok den i munnen! Hver gang hun tenkte på det, ble hun overrasket over hvor modig hun hadde vært – og hver gang kniste hun forskrekket over – hvor nær hun hadde vært ved å bli knullet! Og – hver gang kjente hun at hun bare MÅTTE kjæle litt med tissen sin – mmmmm – musa si! – og kjente at den ble fuktig.

Hver fredag eller lørdag låste hun badedøren forsvarlig, kledde seg helt naken og stilte seg opp foran det store speilet. Etter den første uken fikk hun den lyse idéen å ta et nakenbilde av seg selv, og det fortsatte hun med hver uke deretter. Da det var gått seks uker, kunne hun tydelig se at puppene hennes hadde vokst – og at hoftene var blitt litt rundere og ikke så gutteaktige lenger. Det var litt vanskeligere – og litt mere flaut – å ta bilder av rumpa, men hun prøvde det også. Var ikke den blitt litt rundere og penere også, mon tro?

Anne syntes selv hun hadde pent hår, så det lot hun vokse, og snart nådde det godt nedenfor skuldrene. Hun fylte tolv, men ville ikke ha noe selskap. Jentene i den nye klassen var vennlige nok, men de holdt gjerne sammen i to-tre venninneklikker, og Anne følte at hun ikke hørte hjemme i noen av dem. Og selskap bare med Wenche orket hun ikke tanken på. Heldigvis var moren så opptatt at hun helt glemte datoen, og da hun husket den, var det gått tre uker, og da var hun full av anger og unnskyldninger. Men Anne bare trakk på skuldrene. – Det gjør ikke noe, mamma – og så fikk hun fem hundre kroner som et slags plaster på såret.

Hun kniste for seg selv da hun la 500-lappen sammen med den hun hadde fått av Arne. En stund hadde hun tenkt å gi den tilbake – på en eller annen måte, men så hadde hun tenkt at – nei, søren heller! Han hadde pult Wenche to ganger den dagen, og hvis hun ikke hadde løpt sin vei, ville det ha vært HENNE han hadde – – gjort det med! Så kanskje hun burde gi pengene til Wenche isteden? Nei, da risikerte hun å få slengt i ansiktet: – tror du jeg er en HORE, eller? – som tar penger for å knulle? Så nå lå det to 500-lapper på det hemmelige gjemmestedet hennes. Anne fikk lommepenger hver uke, og det var slett ikke alltid hun brukte dem opp, heller. Faktisk hadde hun spart nesten like mye selv!
Historien fortsætter under reklamen

Nei, penger var ikke det Anne ofret så mange tanker på – hverken før eller etter at hun var fylt tolv. Derimot måtte hun innrømme for seg selv at – når hun hadde lagt seg om kvelden, tenkte hun stadig oftere på – pikk! Og siden Arnes var den eneste hun hadde holdt i, tatt i – og til og med tatt i munnen! – så var det ofte den hun tenkte på mens hun kjælte med seg selv, og kilte den lille, våte sprekken sin. Men hun søkte også opp sider på Internett der hun visste hun ville se nakne menn – og menn som «gjorde det» med kvinner – ja, med unge jenter også! Hun fant også noen sider der hun kunne lese de utroligste fortellinger om det folk gjorde med hverandre! De første hun fant, var på engelsk, og hun kniste for seg selv da hun merket at hun faktisk ble flinkere i det språket mens hun leste. Senere fant hun en dansk side også, og mange av de fortellingene hisset henne opp noe skikkelig! Det rislet søtt gjennom henne når hun gned seg som best, og et par ganger var det så godt at hun ga fra seg noen små lyder og ble forskrekket over seg selv. Dette var sikkert det hun hadde lest om, som ble kalt «orgasme»! tenkte hun. Og i de etterfølgende ukene og månedene ble hun ganske flink til å gjøre det deilig for seg selv med de små, flinke fingrene sine. – Egentlig trenger jeg jo slett ikke noen mann til å ta på meg – eller kjæle med musa mi! tenkte hun og kniste litt for seg selv. Men i bakhodet spøkte den skremmende – og spennende! – tanken på Wenche – som hadde hele TO menn å leke med – og pule med!

– Men pule – det vil jeg IHVERTFALL ikke! tenkte Anne.

— — —

ANNE VAR BLITT tolv år og elleve måneder den dagen det skjedde. Det var en vinterdag, det var snø på bakken, og da hun kom inn i oppgangen, var den nyvasket og fremdeles fuktig. Hun gled, grep etter rekkverket for å holde seg fast, men noen hadde plassert en koffert foran, så hun ikke rakk frem. Hun utstøtte et høyt, forskrekket skrik da hun mistet balansen, falt på rumpa, som slo mot det øverste trinnet ned til underetasjen, skrek igjen, av smerte denne gangen, og så rullet hun i smertefulle dump ned og landet på avsatsen nedenfor. Nå gjorde det så vondt at hun hikstet høyt, og tårene spratt frem i øynene hennes.

Hun merket ikke engang at døren ved siden av henne ble åpnet, før hun så et par sko like ved siden av seg. Øynene var blindet av tårer, så hun så ikke engang mannen som eide skoene, før en varm, medfølende stemme snakket til henne. – Har du skadet deg, vesla? Hvor gjør det vondt hen?

Anne hikstet og prøvde å blunke vekk tårene. Nå så hun en mann som satt på huk ved siden av henne. Bak ham så hun en halvåpen dør. Hun hadde ikke engang vært klar over – eller tenkt over – at det var leiligheter i underetasjen også. Da hun prøvde å sette seg opp, jóg smertene gjennom hele kroppen hennes, hun skrek til og sank ned på gulvet igjen.

– Det gjør så – innmari vondt i rumpa! hikstet hun. – Og i kneet. – Og – i låret – og i den ene armen! sutret hun.

– Bor du i denne oppgangen? spurte stemmen vennlig. – J- ja, i fjerde etasje.

– Skal jeg løpe opp og be mamma eller pappa komme ned til deg, kanskje? Anne hikstet igjen. – Jeg har bare – mamma – og hun er på jobb!

Mannen la en vennlig hånd på skulderen hennes. – Kan du stå på bena, tror du, hvis jeg hjelper deg?

Hun prøvde å stramme muskelen i høyre ben, men skrek til igjen. – NEIIII, kan ikke – – ! Hun hikstet. – Kanskje jeg skal kjøre deg på legevakten? lød den varme stemmen igjen. – Jeg kan bære deg ut i bilen min.

Anne ristet på hodet. – Åh, nei! Da ringer de til mamma, og da blir hun bare hysterisk. Jeg – jeg tror ikke jeg har brukket noe! Mannen strøk henne medfølende over kinnet. – Men du har veldig vondt?

Hun svelget litt. – Mmmm, men – men jeg har nok bare slått meg. Bare la meg ligge litt, så – – –

Mannen møtte blikket hennes og smilte. Hun likte smilet hans. Men – hun hadde likt smilet til Arne også, fór det plutselig gjennom hodet hennes. Og denne mannen var også kjekk – ikke akkurat pen, kanskje, og han var nok en del eldre enn Arne også. Han hadde mørkebrunt, litt uryddig hår, og det som var ved tinningene, var svakt gråfarvet. Hun likte det håret – fikk lyst til å stryke det bort fra pannen hans.

– Kan jeg få spørre hva du heter? spurte han vennlig. – A- Anne, stammet hun, plutselig litt forlegen. – Hei, Anne i fjerde, smilte han og blunket. – Jeg heter Jan – og jeg bor altså her, som du skjønner. Han gjorde en liten pause. – Du har sikkert fått høre mange ganger at du ikke skal besøke fremmede menn, fortsatte han. – Men nå kjenner vi jo hverandre – litt, ihvertfall – og så er vi jo nesten naboer – så da kan vi gjøre en av to ting – jeg kan bære deg opp i leiligheten din, og du venter der til mammaen din kommer hjem – eller jeg bærer deg inn her, slik at du kan slappe av på sofaen min en stund. Da kan jeg servere deg en liten lunsj også, for du pleier kanskje å spise litt når du kommer hjem fra skolen?

Anne tenkte seg litt om og kniste innvendig. Hun hadde da sannelig gjort mye mer enn bare å «besøke en fremmed mann», tenkte hun. Riktignok ville hun nå være alene en stund sammen med – Jan, men – – Kanskje var det dumt av henne, men hun hadde ikke noen tro på at hun ville bli voldtatt og – drept – av denne mannen.

Så hun smilte tappert, til tross for at det fremdeles gjorde vondt, både i rumpa, i benet og i den ene armen. – Jeg vil gjerne – hvile litt på sofaen din – takk! Mannen smilte enda litt bredere. – Du er visst en modig, liten jente, du, Anne. Jeg skal si deg hva vi kan gjøre i tillegg. Du kan ringe moren din og si at du er her hos meg, fordi du har glemt nøkkelen din i leiligheten. Da behøver hun ikke bli redd fordi du har skadet deg, heller!

Anne smilte lettet. – Takk skal du ha, – Jan, men – jeg stoler på deg, jeg, så det er ikke nødvendig.

Deretter bøyde han seg ned, la en arm om ryggen hennes og en annen under knærne og løftet henne så lett som ingenting. Hun la den ene armen om halsen hans for å holde seg fast, og følte seg helt trygg da han bar henne forsiktig inn i leiligheten og la henne på sofaen.

Deretter hjalp han henne av med boblejakken og støvlene. – Jeg setter dem ute i gangen, jeg Anne, så kan du bare ta dem på deg når du går, smilte han. Hun smilte takknemlig tilbake. Da han bar henne inn, hadde neseborene hennes oppfattet en snev av etterbarberingsvannet hans – eller kanskje det var deodoranten? – og den var helt forskjellig fra den som – han – hadde brukt. Pussig at hun skulle huske akkurat den lukten, for – Arne selv var begynt å blekne i minnet hennes, av og til måtte hun tenke seg om for å huske hva han het også.

Nå dukket hennes nye bekjentskap opp igjen, denne gangen med en koffert i den ene hånden og skolevesken hennes i den andre. – Det var sikkert denne her du snublet i, Anne, så jeg må be så mye om unnskyldning. Du skjønner, jeg har vært bortreist en stund, så jeg satte fra meg den ene kofferten før jeg gikk ned og låste meg inn.

Han smilte forlegent og satte vesken hennes ved siden av sofaen. Hun smilte takknemlig. – Det var nok mest det at gulvet var vått som gjorde at jeg gled. Noen hadde nettopp vasket det.

Øynene deres møttes igjen, og det slo Anne at – det lå bare medfølelse og omsorg i blikket hans. Ingenting som sa henne at «så søt og sexy du er», eller «jeg har sånn lyst til å kysse munnen din» – slik hun husket – eller TRODDE at hun husket – fra episoden med Arne. Tenk! – nå lå den over et år tilbake i tiden, og hun var blitt mye mere voksen – mente hun selv. Likevel følte hun at han bare så på henne som – ja, som et barn som hadde det vondt. Det var noe trygt og godt over det, samtidig var det litt skuffende også, nå som hun var blitt stor – ihvertfall større – og hadde fått ordentlige pupper – selv om de var små!

Forsiktig nærmet han seg sofaen mens han smilte beroligende. – Klarer du å sitte opp, tror du? Så kan du få noen puter bak ryggen, og så kan du gjøre lekser hvis du vil – mens jeg er opptatt på kjøkkenet?

Anne nikket takknemlig og strevde seg opp fra den liggende stillingen mens han hjalp henne med en stødig arm bak ryggen hennes. Hun ynket seg litt da vekten hvilte på den såre rumpa hennes, men sofaen var passelig myk, så det var ikke SÅ ille, heller.

– Da setter jeg vesken din her, jeg, så du rekker den, smilte Jan. – Trenger du en laptop for å gjøre leksene, eller? Kanskje du har den med deg?

Anne ristet på hodet. – Jeg HAR en gammel laptop, men den sluttet å virke for en stund siden, så nå må jeg bruke det utstyret de har på skolen.

Han fikk det plutselig travelt. – Sier du det, ja. Hmmmm, vent litt så skal jeg se – – – – Jeg må bare en liten tur på butikken først – siden jeg har vært borte en stund, så har jeg nesten ingenting i kjøleskapet. Kanskje du kan lese i en bok så lenge?

Hun nikket. – Jada, det går greit, det. Forresten har jeg ikke så mye lekser i dag, heller.

– Fint, Anne, jeg blir ikke så lenge borte. Det er kort vei til den innvandrerbutikken på hjørnet, og der har de det meste jeg trenger.

Dermed forsvant han, og Anne tok engelskboken opp av vesken. Men egentlig hadde hun lest igjennom stykket før, et par ganger, til og med, for hun var flink i engelsk og lå mange sider foran de andre. Ja, når hun tenkte etter, var hun faktisk en av de flinkeste i klassen i de andre fagene også. Men akkurat nå klarte hun ikke helt å konsentrere seg, for hun lå og tenkte på det nye bekjentskapet sitt, det faste, men vennlige grepet da han bar henne inn på sofaen, det medfølende blikket – og hvor godt han luktet. Merkelig, egentlig – hun hadde bare kjent ham i noen få minutter, og allerede følte hun seg helt trygg sammen med ham.

Antagelig var det fordi han ikke hadde vist noen som helst seksuell interesse for henne, filosoferte hun videre. Han hadde bare sett på henne som en jentunge som hadde slått seg, han syntes synd på henne, for ham var hun bare et barn som bodde i samme oppgang.

Hun bladde litt i boken, men greide ikke å konsentrere seg om stoffet. Blikket hennes gled isteden rundt i rommet der han hadde lagt henne. Hun så flere høye, velfylte bokhyller, et spisebord med fire stoler, en gammeldags kommode, nei – skjenk, kalte bestemoren hennes det, der de små dørene var lukket, TV, salongbord, en komfortabel lenestol med høy rygg – sikkert «godstolen» hans, tenkte hun, et par andre lenestoler, en leselampe, bilder på veggene – oi! der var det et par riktig søte jenter, de smilte med hodet på skrå og blikket rett inn i kameraet. Til sin forbauselse merket hun at bildene var i svart/hvitt – slikt var det sjelden å se nå.

Hun prøvde å forandre stilling, men smertene jóg gjennom den ene hoften hennes, det var den som gjorde mest vondt. Rumpa var også øm, men ikke SÅ ille, kanskje. Så prøvde hun å sette seg forsiktig opp i sofaen, det gjorde vondt begge steder, men det ble ikke verre, syntes hun. Deretter lente hun seg tilbake mot en stor, myk pute, lukket øynene og prøvde å slappe av. Skulle hun prøve å reise seg opp, tro? Nei, da hun prøvde å stramme musklene i bena, jamret hun seg høyt og sank tilbake igjen. Men å sitte vanlig gikk noenlunde bra.

Så lenge hun satt stille, følte hun det bare som om rumpa hennes – og det høyre låret – var mye varmere enn vanlig, men så snart hun rørte på seg – aiiiiii!!! Kunne hun likevel ha brukket noe, tro? Hun fikk prøve å sitte helt i ro, inntil – Jan het han, ja – kom tilbake.

Akkurat idet hun begynte å tenke at – nå blir han sannelig lenge borte! – hørte hun at døren ble låst opp – og det lød to stemmer i entréen. To? – hvem kunne den andre være, da? Anne følte seg plutselig litt engstelig. Men så dukket Jans smilende ansikt frem. Han bar på to-tre poser, og bak ham dukket nok et smilende mannsansikt opp. Sannelig hadde han er par bæreposer i hendene, han også!

– Jeg traff tilfeldigvis Ingar nede i butikken, smilte hennes nye venn. – Han er en veldig god venn av meg, – og så er han lege. Han vil gjerne se litt nærmere på rumpa di – altså der du har vondt – bare for å være HELT sikker på at det ikke er noe alvorlig. Er det OK, Anne?

Begge mennene smilte så vennlig og varmt at den engstelige ungjenta ble – ihvertfall nesten – helt beroliget igjen. Hun nikket litt usikkert. – Ehmmm – skal jeg – – – ?
Historien fortsætter under reklamen

– Bare ligg helt rolig og slapp av, du, vennen min. Det var den andre som snakket nå, han hadde en vennlig, behagelig stemme, han også – men kanskje ikke noen «legestemme», tenkte Anne, før hun tok seg i det og kniste innvendig. Som om leger hadde forskjellige stemmer fra andre mennesker, liksom!– Jeg har jobbet mye på akuttavdelingen, smilte han, – så jeg er vant til å kle av folk som til og med er bevisstløse. Er du litt nervøs, kanskje? – litt anspent?

Anne nikket. – Litt så – – det er litt – flaut, kanskje. «Doktor Ingar» blunket til henne. – Å vise frem rumpa di til en fremmed mann, mener du? Hun rødmet og nikket igjen. – Men hvis vi hadde dratt på legevakten med deg, så hadde det sikkert vært mannlige leger der også, ikke sant? Han bøyde seg frem og klappet henne vennlig på kinnet. – Bare knapp opp foran på jeansen din, du, er du snill, og legg deg over på den siden som ikke er vond, så skal vi klare resten.

Hun adlød, men fingrene dirret lett da hun åpnet knappen og kjente at buksene satt løsere rundt livet. – «Vi» hadde han sagt – betydde det at de to mennene skulle samarbeide, eller? Pussig nok ble hun litt roligere ved den tanken, selv om hun hadde kjent – Jan – bare noen minutter lenger. Nå kom han tilbake fra kjøkkenet også, men siden hun lå med ansiktet mot veggen, var det bare såvidt hun så ham ut av den ene øyekroken.

Så lød stemmen til Jan: – Pust dypt og prøv å slappe av – lukk øynene, så skal du se at det føles bedre. Vi skal være såååååå forsiktige! lovet han, og Anne syntes hun kunne høre smil i stemmen hans.

Det kriblet litt i maven da hun kjente at en av dem løftet henne forsiktig opp med et varsomt grep om den hoften hennes som ikke gjorde vondt – og den andre trakk glidelåsen i buksene hennes helt ned! – langsomt, liksom ertende, men hun gikk ut fra at han prøvde å ikke gjøre henne mere nervøs enn hun var. Hun svelget, selv om hun var litt tørr i halsen, og lukket øynene. Pusten hennes gikk litt fortere da buksene var helt nede ved anklene, men han tok dem ikke helt av, det beroliget henne litt, det også.

Bak henne kastet Jan et ertende blikk på sin gode venn, «doktor Ingar». Han var begynt å bli rød i ansiktet, og den begynnende bulen i buksene hans ble stadig tydeligere. De to hadde delt jenter før, men ingen så unge som denne her!

Han var forresten ikke upåvirket selv, heller – særlig da den lyseblå, stramtsittende strømpebuksen dukket frem. Den måtte jo av, den også, dersom «legen» skulle få undersøkt henne skikkelig. Den unge jenta lå med knærne halvveis bøyd, slik at rumpa stakk ut i en liten vinkel, og da han forsiktig smøg de ettersittende strømpebuksene over den stramme, faste enden, lød det et lite stønn fra hans opphissede kamerat. Det lubne, vesle kjønnet hennes avtegnet seg tydelig gjennom de tynne bomullstrusene, og Anne hørte også det svake stønnet fra den ene av de to. Kanskje hadde han fått litt vondt i ryggen da han løftet på henne? tenkte hun.

Det var «doktor Ingar» som ikke klarte å holde seg. Han prøvde å fukte de tørre leppene, mens han stirret fascinert på det eggende synet av et par svulmende fittelepper som – tenkte han – prøvde å tvinge seg ut gjennom det tynne stoffet. Heldigvis lød Jans stemme like etterpå. – Oi sann! – det der var ikke pent, nei!

Ingar kikket forbauset på kameraten – det HAN så, var jo tvertimot noe av det nydeligste og mest opphissende han hadde sett på lenge! Men så falt blikket hans på det forslåtte og fargerike låret, de tydelige bloduttredelsene under huden strakte seg fra midt på låret, oppover mot hoften og forsvant under de små, hvite trusene. – Nei, du har rett, Jan! skyndte han seg å bekrefte. – Den stakkars jenta har nok slått seg noe kraftig, ja!

«Doktor Ingar» la en stor hånd forsiktig på det ømme låret, kjente at hun rykket til og ynket seg svakt. – Unnskyld, jenta mi! mumlet han så beroligende han kunne, men til sin forlegenhet merket han at stemmen var ru og hes av undertrykt kåthet.

Vesle Anne merket også at stemmen hans lød annerledes – og hun ANTE hvorfor – selv om hun ikke var HELT sikker! Arnes stemme hadde også forandret seg, særlig da hun ga ham lov til å kjæle med – fitta hennes. Tenk at det var mer enn et helt år siden! Hun kunne ha fått en voksen pikk opp i den lille, trange musa si – FØR hun fylte tolv år!

Hun grøsset litt da hun tenkte på det, men – det fulgte noe annet med den skremmende tanken også – noe pirrende, og det kriblet litt ekstra – der nede – når hun nå lå her med lukkede øyne og visste at – to par mannfolkøyne stirret på den trusekledde rumpa hennes – og på det som befant seg litt under – – – Hadde de også lyst til å – kjæle med musa hennes, tro? Sommerfuglene i maven hennes flagret med vingene sine – igjen! Plutselig var det som om hun – – hun ØNSKET at de ville trekke trusene av henne også! – langsomt – langsomt – – slik at fitta hennes lå helt naken og bar – – og – og – – ja, sannelig begynte hun ikke å bli fuktig – – ihvertfall litt!

Helt uten å være klar over det selv, skjøt hun den lille, velskapte enden sin noen få centimeter bakover, slik at trusene strammet seg enda litt mere. De to mannfolkene merket det, men visste ikke helt hvordan de skulle tolke det – om det VAR et lite signal, eller om det bare var at hun trakk knærne litt oppover for å ligge behageligere. Men «doktor Ingar», som allerede var så kåt at det sprengte i buksene, ga fra seg et lavt, lite gisp – og Jan skyndte seg å ta ordet for å dekke over det: – Jeg stikker ut i medisinskapet og finner en god salve, jeg – men jeg tror vi må finne ut hvor langt opp hun har skadet seg. Kan ikke du trekke de trusene ned så lenge, Ingar? – ikke lengre enn til knærne, tror jeg.

Pussig nok var dette helt i tråd med det kriblende ønsket som nylig hadde flashet gjennom de opphissede tankene til Anne også. Og – det var ikke noe «doktor Ingar» heller ønsket seg – bortsett fra å foreta en «dyptpløyende undersøkelse» av den fristende, lille skatten hennes når trusene ikke var i veien!

Derfor var nervene hos dem begge spent til bristepunktet da den store mannen – han var både høyere og kraftigere enn hennes nye venn, hadde Anne lagt merke til – la hendene mykt på hoften hennes, smøg tomlene forsiktig inn under trusestrikken og mumlet så beroligende han bare kunne: – klarer du å løfte LITT på den vesle stumpen din, lille venn?

Det klarte Anne, men samtidig la hun igjen merke til den karakteristiske hesheten i den dype mannsstemmen. – Han er kåt – på meg! fór det gjennom hodet hennes. – Han har lyst til å – pule med meg!

For et år siden – ja, bare for en halvtime siden! – ville den tanken ha skremt henne, slik den gjorde da hun forsto at det var det Arne ønsket å gjøre. Nå – plutselig, følte hun den sødmefylte kriblingen vokse seg enda sterkere, særlig da hun løftet seg ørlite grann, følte at trusene gled langsomt ned over hoftene og visste at nå – akkurat NÅ – kunne han se den nakne fitta hennes! Fremdeles var hun litt engstelig, men innerst inne VISSTE hun at hun ikke kom til å bli – voldtatt – slik at den kvernende, lille bekymringen bare gjorde at spenningen i den slanke kroppen ble enda sterkere.

Nå var trusene nede ved knærne, slik Jan hadde bedt om, og i det samme hørte hun stemmen hans også. – Se der, ja – stakkars lille Anne – du har nok slått den nydelige, lille rumpa di noe kraftig, ser jeg! Ikke sant – «doktor»?

Det var nok bare kameraten hans som kunne høre anførselstegnene rundt det siste ordet – for «doktor Ingar» var slett ikke lege, men lærer ved en døveskole. Der hadde nok de lystne blikkene hans falt på mer enn én av de eldste – og søteste – jentene, og det er utrolig hvor mange følelser og tanker – og små invitasjoner – som kan legges i et par blikk – og et par diskrete døvesignaler. Og selv om de ikke var så flinke til å snakke, alle sammen, så var de kjælne lydene som ble hikstet frem i øret hans når de hadde det som aller deiligst – under ham! – vært talende nok.

Nå følte hun de varme hendene til – Jan, var det vel? – legge seg varsomt rundt den tykkeste delen av det høyre låret hennes, og uvegerlig utstøtte hun en liten, skremt klynkelyd, selv om det ikke gjorde særlig vondt. – Er det veldig ømt, jenta mi? hørte hun den omsorgsfulle stemmen hans. – Mmmmm – litt, så! – fikk hun stammet frem. – Jeg lover å være VELDIG forsiktig, fortsatte han, mens fingrene hans gled langsomt oppover og rundt – nå tok han på den nakne rumpa hennes også, og det kriblet og det krøp, som om det var en liten maurkoloni – der nede – og det kilte i maven, hun merket at hun pustet fortere, og det var ikke fordi hun var redd – eller fordi det gjorde vondt.

– Vi skal smøre på en litt spesiell salve, vi, Anne – så skal du se at det blir mindre vondt, lød det igjen, og kanskje var det litt rart at det var Jan som snakket, og ikke «doktor Ingar», men akkurat da tenkte hun ikke over det i det hele tatt, for de undersøkende fingertuppene hans var like i nærheten av – – –

Det hun IKKE kunne se – og det ville helt sikkert ha skremt henne – det var at Ingar i sin opphisselse hadde åpnet buksene sine, og nå pekte det grove lemmet hans mot den eggende, rosa – og lett opphovnede jomfruspalten. Jan flirte til den overopphetede kameraten sin og hyttet advarende med pekefingeren da han så de langsomme, rytmiske bevegelsene opp og ned langs det årete skaftet og hvordan leppene hans glinset av undertrykt begjær. Samtidig tok han litt salve på fingrene, og en svak duft av kamfer bredte seg snart til neseborene på dem alle tre. Anne følte en behagelig varme da fingrene til den nye vennen hennes gled over det ømme låret, den runde endestussen og opp til den såre hoften hennes. Hun utstøtte et lite sukk av velvære og begynte såvidt å slappe av.

Da, med ett følte hun at noe ble sprøytet utover den følsomme rumpeballen hennes, samtidig som det lød et halvkvalt stønn bak henne. Jan var raskt ute med et – Oops, Ingar – jeg tror du klemte litt for hardt på tuben, gitt! Gi meg den kluten, er du snill!

En andpusten og høyst forlegen «doktor Ingar» tok et par skritt til siden – med den fremdeles glinsende «tuben» pekende ut av buksene – og rakte kameraten en myk ullklut med et takknemlig smil. Begge håpet at deres unge pasient ikke hadde oppdaget fadesen. Likevel lot han det gå noen sekunder, mens to par mannfolkøyne fulgte den seige, gråhvite stripen som langsomt piplet nedover den yndige halvkulen – og nærmet seg faretruende den rosa spalten.

Lynraskt gjorde «doktor Ingar» noen mystiske fingerbevegelser. – «Tenk om hun har begynt å menstruere!» Nesten like raskt var Jans fingre på pletten, og strøk de farlige dråpene bort med den myke ullkluten – like før de nådde målet.

Men Anne hadde skarpe ører – og skjerpede sanser – i tillegg til at hun var dirrende opphisset – av kåthet, selv om hun aldri ville ha innrømmet det – for seg selv engang! Hun hadde oppfattet de forte, hese åndedragene – og det lille, undertrykte hikstet like før hun kjente den varme spruten. Varme! – til forskjell fra salven på fingrene til Jan, som hadde føltes kjølig, ihvertfall til å begynne med. Hun var NESTEN helt sikker på at den store mannen – som kalte seg «doktor» – hadde stått bak henne og runket – på rumpa hennes! Nå begynte hun å tvile på at han var lege også – for en lege burde jo ha sett massevis av nakne jenterumper!

De var forbausende stillferdige også, de to – hun ville ha ventet at de skulle ha småpratet sammen, ihvertfall – for de gode hendene til Jan fortsatte å stryke salve utover det verkende låret og den ømme rumpa hennes. Men inniblant fikk de «snakket» sammen med lynraske fingerbevegelser – som Ingar hadde lært ham. – «Gå på badet og bli kvitt den ståpikken!» beordret Jan, – «deretter kan du gå på kjøkkenet og fikse lunsj til oss!»

Anne hørte skritt som fjernet seg, deretter hørtes den rolige, vennlige stemmen til Jan igjen – HAN skulle ha vært lege! tenkte hun. Han fortsatte å la hendene gli frem og tilbake, og Anne syntes det minnet mere om kjærtegn enn om massasje. Etter noen få, åndeløse minutter, der hjertet hamret heftig i brystet hennes, hørte hun stemmen hans igjen. – Prøv å slappe av litt nå, vennen min – så lar vi denne salven sitte og virke et kvarters tid, så tørker jeg den av, og så kan du kle på deg igjen. Ingar ordner litt mat til oss så lenge. Jeg går og hjelper ham, jeg.

Det var Anne glad for, fordi maven hennes begynte å knurre så snart sommerfuglene forsvant, og etter noen minutter begynte hun å kjenne matlukt fra kjøkkenet. – Du verden, det var sannelig raskt! tenkte hun. Men da de gode hendene forsvant, savnet hun dem faktisk – de hadde gitt henne en slik varm og kriblende følelse, og noen ganger hadde fingertuppene hans vært så nær – musa hennes – at hun hadde holdt pusten av spenning. Men han hadde aldri berørt den, og det var Anne kanskje LITT skuffet over! Hun kniste innvendig – litt forferdet over sine egne, uskikkelige tanker.

Litt flaut var det jo å ligge der med rumpa bar, særlig da hun hørte at en av dem kom inn fra kjøkkenet, antagelig med et brett, for han satte ihvertfall noen tallerkener og slikt på bordet. Deretter kom han – Ingar, var det – tett bort til sofaen, der Anne lå, hun kjente at han bøyde den store kroppen sin over henne, og gløttet opp på ham ut av den ene øyekroken. Ansiktet hans virket vennlig nok, han smilte, hun smilte tilbake, men rykket litt til da hun følte den store hånden hans krumme seg varsomt rundt den ene rumpeballen hennes. – Gjør det fryktelig vondt, vennen? – nå hørtes stemmen hans vanlig igjen, men – den ene fingeren hans var litt – nei, MYE frekkere enn hånden til Jan! – for den listet seg liksom forsiktig inn mellom de stramme halvkulene og strøk et par ganger – lett, ganske lett – opp og ned langs sprekken hennes, akkurat slik Arne hadde gjort – den gangen! Det føltes kriblende deilig også – fingeren hans var større og tykkere enn Arnes hadde vært, og siden han hadde sprutet på rumpa hennes for bare noen minutter siden – nå var hun sikker på det! – så lurte hun på om – DEN – var mye større også!

De frekke tankene hadde vart i bare noen få sekunder, nå hørte hun sin egen stemme, og den lød litt – merkelig – den også. – N- nei, d- det gjør ikke så vondt nå, og – og ikke akkurat DER, heller! Det unnslapp henne et forlegent, lite knis, og frekke Ingar lot fingeren hvile mot spalten hennes i enda to-tre sekunder før han fjernet hånden og mumlet et forlegent – unnskyld, vesla!

– Nå skal jeg tørke bort den salven, jeg, hørtes plutselig Jans stemme – hadde det virkelig gått et kvarter? tenkte Anne. – Så skal vi hjelpe deg på med – med trusene og sånn, vi, slik at du kanskje kan sitte oppreist litt – og få deg mat.

– Ehhhh, hvis du tørker bort salven, så kan jeg ta på meg trusene selv, jeg! mente Anne. Ingen hadde noe å innvende, og etter at Jans dyktige hender hadde kjærtegnet henne nok en gang – med den myke ullkluten imellom – snudde Anne seg forsiktig om på ryggen for å trekke trusene ordentlig på seg. Først da hun løftet den nakne rumpa fra sofaen og ble stående i en liten bro i noen sekunder, oppdaget hun at de to mannfolkene fulgte interessert med – og at den – nesten hårløse – musa hennes lå blottet og bar foran de lystne øynene deres – nok en gang, men denne gangen forfra!

Anne merket at hun rødmet helt til hårrøttene, men samtidig følte hun plutselig at det var DE TO som burde være forlegne! Derfor strakte hun impulsivt ut tungen mot dem og kniste ertende, mens den vesle «skatten» hennes forsvant ut av syne. De voksne mennene ble ganske riktig forlegne også, og Jan prøvde å glatte over så godt han kunne. – Du får unnskylde oss frekkaser, Anne, men det er ikke så ofte vi ser noe SÅ nydelig, skjønner du!

Den unge jenta satte opp en overlegen og viktig mine. Senere skjønte hun ikke hvor hun fikk motet fra. – OK, dere er tilgitt! Særlig hvis dere gir meg noe godt å spise – for nå er jeg SULTEN, altså!

«Guttene» – som hun senere kom til å tenke på dem – skyndte seg å hjelpe henne opp av sofaen og bort til bordet. Det gjorde fremdeles vondt, men nå var det en dump, murrende smerte som hun godt klarte å holde ut med. De hadde dekket opp med nystekte karbonader – og Anne elsket hamburgere – foruten røkelaks og rømme, som hun også likte svært godt, men sjelden fikk. Eggerøre hadde de også stelt i stand, og det sto både sursild og kryddersild der – delikatesser som hun visste at de voksne likte, men som Anne ikke var SÅ begeistret for. Og så vartet de henne opp som om hun skulle være en prinsesse. Anne nøt omsorgen og oppmerksomheten. Plutselig kom hun på noe som Wenche hadde sagt i telefonen, etter en utmattende «trekant» med Arne og Einar: – Vet du, Anne, hvis de ikke blir skremt bort av hvor unge vi er, så kan vi få akkurat de mannfolkene vi vil ha!

Og mens hun satt der med to par beundrende blikk på seg, følte hun at Wenche hadde helt rett! – både Einar og Arne ville ha – pult henne, hvis de hadde fått lov, og hun var NESTEN helt sikker på at – det ville disse to her også! Ihvertfall «doktor Ingar». Hun følte seg modig nok til å rette et anklagende blikk mot ham også.

– Du er ikke lege, er du vel? Det frydet henne å se at han rødmet og vek unna med blikket. – Ehhh, hvordan – – ? Han oppga tanken på å lyve under det anklagende – men du verden så inntagende! – blå blikket hennes. Jan tok over.
Historien fortsætter under reklamen

– Du skjønner, Anne, da jeg traff Ingar i butikken, hadde han tenkt å stikke oppom meg, og da jeg fortalte om deg, og at jeg var bekymret for skaden din, så tenkte vi at det ville bli mindre flaut for deg hvis du trodde at en av oss var lege. Men vi burde ikke ha løyet for deg, vesla, jeg beklager det!

Det ble en liten pause mens Anne tok en bit av den varme karbonaden i munnen og tygde. Hun så på Ingar, og begge mennene så at øynene hennes glitret ertelystent.

– Jeg tror ikke det var BARE kamfersalve jeg fikk på rumpa mi, heller! kommenterte hun tørt, og fikk gleden av å se at rødmen spredte seg i Ingars ansikt og at han slo blikket ned.

Jan brast ut i latter og prøvde å glatte ut for kameraten så godt han kunne. – Ingar er en stor beundrer av nydelige jenterumper, skjønner du, Anne. Han så på henne med et lattermildt uttrykk i ansiktet, og Anne syntes han var sååååååå sjarmerende, så hun smilte tilbake. Likevel kunne hun ikke dy seg for en svarreplikk: – Det tror jeg det er flere som er! Hun syntes nok det gikk et skyldbevisst drag over ansiktet hans, men han lot som ingenting. – Det har du nok helt rett i, vennen min! smilte han og la den store hånden sin varmt over hennes.

Hun lot det være med det, for hun følte seg riktig vel i de to mennenes selskap. Begge var høflige og vennlige, og hun trodde nok at begge likte henne, sikkert ikke bare for den «nydelige rumpa» hennes, heller! tenkte hun med et innvendig knis.

Etter lunsjen måtte Ingar gå, men før han gikk, kom han bort og tok henne i hånden. – Unnskyld at jeg var så – frekk, Anne! mumlet han forlegent, – men du ER altså en riktig nydelig jente! Hun smilte pent mot ham og lot ham forstå at hun ikke var sint eller fornærmet på ham. Men hun bare MÅTTE erte ham litt: – Men det er rumpa mi du liker best, altså? kniste hun og blunket. Den store mannen rødmet enda mere, men klarte å få frem et smil. – Vel, akkurat nå er det jo så fine farver på den, så, repliserte han – og denne gangen var det Anne som rødmet.

Jan skjøt inn – og det var latter i stemmen hans. – Jeg er sikker på at den er enda nydeligere når den har sin naturlige farve! – Åh ja, det gleder jeg meg til å se! kom det impulsivt fra den kåte kameraten hans. Alle lo, men Anne rakte tunge til ham – nok en gang. – Det tør jeg ihvertfall ikke! slo hun fast. – Altfor risikabelt!

Jan la en beroligende hånd på armen hennes. – Ikke i det hele tatt! forsikret han. – Jeg er alltid her for å passe på, vet du! Han blunket smilende til henne, og plutselig syntes Anne at det var noe – – flørtende? – i det smilet også. Likevel var hun ikke urolig, hun følte seg mye mere selvsikker nå enn for et år siden.

– Norsklæreren vår snakket om noe han kalte «ordspråk» for noen uker siden, fortalte hun. – Jeg husker ikke alle, men – det var visst noe med en geitebukk som skulle passe på en sekk med havre – eller noe sånt.

Hun rykket til da begge de to knakk sammen i latter. – Åh, du Anne, du Anne! hikstet Jan og tørket øynene. – Du er ubetalelig, altså. Jeg tror sannelig jeg er forelsket allerede! – Jeg også! skynde Ingar seg å tilføye, og Anne fikk en kriblende følelse i magegropen da hun så fra det ene smilende ansiktet til det andre. Hun skjønte at de spøkte, selvfølgelig, men – hun følte seg veldig smigret også. Wenches ord dukket opp i bakhodet hennes igjen: – «Hvis de ikke blir skremt bort av hvor unge vi er, så kan vi få akkurat de mannfolkene vi vil ha!» Disse to virket ikke å være særlig skremt av hennes ungdom, iallfall! Men – ville HUN «ha» DEM? slo det plutselig ned i henne. Hun rykket til innvendig – og kjente at hun ble varm i kinnene – da hun måtte innrømme for seg selv at svaret var – mmmm – jaaaaa – ikke begge to, kanskje! – men ihvertfall kunne hun tenke seg – Jan! Heldigvis kunne ingen av dem lese tankene hennes, så de gikk nok ut fra at rødmen som steg opp i det nydelige, vesle ansiktet, skyldtes at de hadde gjort henne litt forlegen igjen – eller at hun følte seg smigret.

Da Ingar var gått, ble hun sittende og småprate hyggelig med Jan en stund. Det verket fremdeles – litt – i rumpa og låret hennes, men etter en stund mente hun at hun kunne klare å komme seg opp i fjerde etasje igjen. – Jeg skal hjelpe deg, jeg, Anne! tilbød han. – Forresten, vent litt.

Han ble borte en liten stund og kom tilbake med en laptop i hendene. – Denne her er tre-fire år gammel, men den er fullt brukbar, forsikret han. – Men jeg trengte en kraftigere en, så – denne her kan du bare overta.

Anne var rent lamslått. – Mener du – at – – ? – Ja, du skal få den – gratis, smilte Jan. – Jeg har ikke bruk for den lenger, og du er sånt sjarmerende selskap, så – – – værsågod!

Hun fikk en liten klump i halsen av takknemlighet. – Det – det er så – altfor mye men – – tusen takk! stammet hun. – Tusen – millioner – takk! Hun satt oppreist i sofaen nå og strakte armene opp mot ham. Hennes nye venn bøyde seg villig ned mot henne for å få en klem, men Anne var så begeistret og så opprømt at hun i tillegg ga ham et inderlig følt kyss på munnen.

Hun visste det ikke da, men det kysset sendte en varm bølge gjennom hennes nye, voksne venn også. Inntil da hadde han egentlig moret seg litt over Ingars åpenlyse beundring og interesse for jentungens nakne og sterkt forslåtte rumpe. Men – uten å egentlig ville det, hadde Anne vekket til live erotiske følelser i ham også, som han hadde undertrykt – eller satt på vent – helt siden en litt ubehagelig skilsmisse fire år tidligere. Bortsett fra noen få, hektiske og kortvarige «eventyr» sammen med Ingar og et par av hans – unge – bekjentskaper. I løpet av de få sekundene kysset varte, måtte han motvillig erkjenne for seg selv at den søte, lyshårede jentungen slett ikke var bare en UNGE lenger, heller – og at også han gjerne ville få lov å beundre hennes velskapte bakdel når den var fri for skjemmende blå og gule – og mørkerøde merker!

Han frigjorde seg lempelig og smilte ømt til henne. – Nå kan du jo bruke litt tid på å gjøre deg kjent med denne gamle laptopen. Det KAN hende det ligger noen gamle dokumenter igjen der, men jeg har kopiert alt over på min nye, så hvis du finner noe du ikke vil ha, så sletter du det bare, OK?

Anne nikket, fremdeles overveldet over den dyre gaven – fra en nesten fremmed mann! Plutselig kom hun på noe. – Ehhhh, du, Jan, stammet hun forsiktig frem, – hvis jeg tar denne her med meg hjem, så kommer mamma til å oppdage den, og da blir det en masse spørsmål. Selv om jeg sier at du har gitt meg den, så vil hun vite hvorfor, hvordan vi kjenner hverandre og så videre og så videre. Så – mmmm – om jeg kunne få ha den her hos deg – jeg trenger den jo ikke hver dag, men – kanskje jeg kunne få komme hit – av og til og bruke den – her?

Han tenkte seg litt om, men i det stille gledet han seg også til å få jevnlige besøk av den tiltrekkende jentungen – eller ungjenta? – Jeg er jo ikke alltid hjemme, da, vet du, men – – Plutselig møtte han blikket hennes, litt sånn – granskende, syntes Anne og ble litt urolig. – Vent litt, Anne, ba han. Så gikk han ut i gangen, åpnet en liten kommodeskuff og kom tilbake med en nøkkel. – Har du et sikkert sted å oppbevare denne, tror du, slik at du ikke mister den?

Hun så storøyd på ham. – Mener du at – – at du vil – – ? – Ja, dette er nøkkelen til leiligheten, som du skjønner, Anne. Så hvis du ringer på og jeg ikke er hjemme, så kan du låse deg inn selv, og så kan du sitte her og jobbe på laptopen din så lenge du vil.

Han så at hun svelget, og at en liten tåre dukket frem i den ene øyekroken. – «Laptopen min» hvisket hun, så kom det et lite hikst. – Først gir du meg – den – – og så – – så stoler du på meg – sånn – – – Den lille hånden hennes tørket bort en tårestripe fra kinnet. – Du er så – utrolig snill, altså! Og du kan være trygg for at jeg skal passe sååååååå godt på nøkkelen din!

Hun reiste seg fra sofaen, ga fra seg et lite klynk av smerte, men så strakte hun seg opp og la armene om halsen hans. – Jeg liker deg så – så veldig, veldig godt! hvisket hun, og den varme pusten strøk over kinnet hans idet hun kysset ham enda en gang – lenge og inderlig.

Den forbudte kriblingen ble sterkere i ham, og han måtte avbryte kysset før HUN merket det også. – Nå skal jeg hjelpe deg hjem, jeg, vesla, mumlet han mot kinnet hennes, – så ses vi senere – når du vil! Jeg liker deg godt, jeg også.

— — —

Anne satte seg komfortabelt til rette på sin egen sofa etter at Jan hadde halvveis båret henne opp trappene. Kanskje hadde hun lenet seg LITT unødvendig tungt på ham, tenkte hun og kniste for seg selv. Men det var så deilig å kjenne en sterk og omsorgsfull – og mannlig! – arm rundt livet. Fremdeles syntes hun at hun kunne føle varmen fra den sterke mannskroppen. Og igjen undret hun seg litt over seg selv. I dag var det første gang på over et år at hun hadde hatt selskap av – ikke bare en, men TO tiltrekkende menn. Ikke bare gutter, men – skikkelige mannfolk! Hun hadde flørtet litt med dem, hun hadde følt seg trygg, og de beundrende blikkene og den – av og til litt dristige – samtalen – hadde skapt en behagelig sødme i kroppen hennes. Mens hun lå der og tenkte, og smilte for seg selv, slo det henne plutselig at – – at hun KANSKJE snart var klar til å ha – ordentlig sex! Bare kanskje, altså! – og bare med én av dem! formante hun seg selv – men den søte – forventningsfulle! – kriblingen i kroppen ble bare sterkere. Og plutselig dukket det bildet frem for hennes indre blikk igjen – synet av Wenches sprikende, slanke lår, den lille, rosa åpningen som var tøyd ut noe innmari – av den tykke pikken til «onkel Einar» som gled ut og inn – opp og ned – frem og tilbake – – – !!

Etter en stund prøvde hun å gå litt rundt i leiligheten, men det gjorde skikkelig vondt, og selv om hun klarte det, syntes hun at hun beveget bena omtrent som en skrøpelig åttiåring. Og hun regnet med at i morgen tidlig måtte hun antagelig ha hjelp for å komme ut av sengen. Å komme seg til skolen, ville bli – – –

Plutselig fikk hun en idé. Hun kledde seg splitter naken, så tok hun mobilen sin og knipset tre-fire «selfies» av den forslåtte rumpa si og låret. Hun gransket dem nøye etterpå og kniste for seg selv da hun så at det ene viste hele sprekken hennes også – bakfra. Et av de andre viste bare LITT av den lubne, vesle – musa hennes – og ikke selve åpningen. Hun studerte bildet nøye. Bare en liten antydning, egentlig – bildet forøvrig viste de stygge, mangefargede merkene på rumpa og låret både tydelig og skarpt.

Hun KUNNE ha valgt et annet bilde som BARE viste skadene, men hun hadde plutselig lyst til å være litt frekk. Så hun sendte det – LITT frekke bildet til klasselæreren sin med en kort beskjed: – Kjære Hans Petter. Jeg falt og slo meg noe innmari i dag og kan nesten ikke gå. Så jeg kommer ikke på skolen i morgen. Lover å gjøre skolearbeidet hjemme. Hilsen Anne. PS. Please – slett dette bildet!

Hun kniste for seg selv da hun hadde sendt det. Adjunkt Fredriksen var skilt, visste hun, antagelig rundt femti år eller så, og hun hadde merket seg at han kikket litt ekstra på de peneste jentene i de eldste klassene, særlig de som hadde fått tydelige, kvinnelige former. Men hun skulle vedde på at HENNES rumpe var den første – skolejenterumpa, ihvertfall – han hadde sett naken! Et lite øyeblikk angret hun på at hun ikke hadde sendt det aller frekkeste bildet, der hele musa hennes var synlig. Men da hadde han vel fått hjerteinfarkt! tenkte hun og kniste igjen.
Historien fortsætter under reklamen

En halvtime senere fikk hun svar: – Hei, Anne. Ja, bare bli hjemme til du er bedre, du! Jeg vet jo at du er både flink og pliktoppfyllende. God bedring! Hilsen HP.

Ikke et ord om at han hadde slettet bildet. Kanskje kom han til å ligge og runke til det om kvelden? tenkte Anne lattermildt, og ble litt forferdet over seg selv for at hun tenkte så uskikkelige tanker. Men det var den frekke «doktor Ingar» som hadde skylden for det, filosoferte hun videre – han hadde tatt frem pikken sin bak ryggen hennes og runket til den sprutet på den nakne rumpa hennes! Maken til frekkas! Hun burde finne en måte å straffe ham på!

Læs næste afsnit

10 kommentarer

1. Felix

   14/10/2018 kl 11:58

   Ja, du følger opp med enda en pirrende fortsettelse. Deilig skrevet om en ung piskes opplevelser.

   4+

   Besvar kommentar
2. Den gamle jumfru

   19/04/2018 kl 2:26

   Endnu et fantastisk kapitel fra vores Onkel, og lige så spændende at læse uden sex. 🙂

   Glæder mig til næste kapitel.

   5+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     21/04/2018 kl 6:06 - som svar på Den gamle jumfru

     Tusen takk for at du følger så trofast med, jumfru! Jeg poster det siste kapitlet om et par dager.

     2+

     Besvar kommentar
3. Den Liderlige Bedstefar

   17/04/2018 kl 14:39

   Kære OnkelWaldo!

   Du forstår at holde os læsere på “pinebænken” ved at lade Anne vise sig frem, ikke for bare 2, men for hele 3 voksne mænd.

   Mon hun inviterer alle 3 hjem til en hyggestund, hvor hun kun er klædt i en sommerkjole, uden noget under, så hun tilfældigvis kommer til at vise sin “muse”, og når hun er sikker på, at alle 3 sidder med fuld rejsning, så smider sommerkjolen og siger: “Tag mig nu!!!”

   5+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     17/04/2018 kl 14:58 - som svar på Den Liderlige Bedstefar

     Hehe, her må jeg nok skuffe deg, Bedstefar, for søte Anne er ikke en “sådan pige” ? LOL. Men takk for din trofasthet!

     2+

     Besvar kommentar
4. Norwegian

   17/04/2018 kl 13:01

   Pirrende mellomspill. Ser virkelig frem til fortsettelsen med de 2. Ser for meg en saftig 3. del der de begge for deilige opplevelser 😉

   6+

   Besvar kommentar
5. OnkelWaldo

   17/04/2018 kl 12:58

   Takk for hyggelige ord, alle sammen. Ikke alle er like fornøyde, ser jeg, selv om jeg “advarte” ved å bruke taggen “Ingen sex”. Men joda, det BLIR litt sex i avslutningskapitlet! 🙂

   4+

   Besvar kommentar
6. Stefar

   17/04/2018 kl 10:43

   Frekt. Og du bygger opp til en fantastisk oppfølger. Håper den kommer snart ?

   6+

   Besvar kommentar
7. Månestråle

   17/04/2018 kl 0:28

   Fin fortsettelse,gleder meg allerede til neste avsnitt.

   5+

   Besvar kommentar
8. M.c

   17/04/2018 kl 0:11

   Kanon bra

   7+

   Besvar kommentar