“Nei, du verden, to nydelige juleprinsesser” lo han. “Som dere har vokst! Kom og gi bestefar en klem nå!”

Forfatter: OnkelWaldo

Automatisk Google-oversættelse:

Egentlig kom jeg altfor sent i gang med å skrive julefortelling i år! Og da jeg først kom i gang, ble innledningen så lang at jeg ble nødt til å dele historien i to.

Jeg er også litt betenkt ved å publisere første del allerede nå, faktisk før jeg har BEGYNT å skrive del to. Men jeg tar sjansen allikevel, og håper at siste del i hvert fall vil foreligge i romjulen en gang. Da er det slett ikke utenkelig at det kommer en sexskildring eller to, heller!

Og som dere vil kunne se av konteksten: historien ligger et godt stykke tilbake i tiden – ca. sytti år, kanskje.

I alle fall – ha en riktig god og spennende og innholdsrik jul, alle sammen.

– – –

Det var ikke mye som minnet om «julemåned» i den søvnige, lille skogsbygda. Alt av gress, busker og trær sto grønt og frodig, for regnet hadde silt jevnt og trutt, i flere dager, over de mangefargede husene som lå spredt utover det bølgende landskapet.

Nå var det bare ti dager igjen til jul, og tvillingene var på vei til det lille postkontoret for å postlegge de siste julekortene.
De var kledd i solid regntøy og hadde fargeglade gummistøvler på bena, Regina lyseblå og Victoria knallrøde.

Begge var flinke jenter og gikk på venstre side av veien, enda det ikke var spor av trafikk på den gruslagte bygdeveien.

Akkurat nå snakket de ikke så mye sammen, for begge var irriterte på det silende regnværet og den helt fraværende julestemningen. De visste at mamma hadde kjøpt julegaver til dem, de hadde laget gaver til hverandre også, men de ventet ikke gaver fra så mange andre, for de var en liten familie. Pappaen sin hadde de ikke sett siden de var fire – fem år gamle.

Der kom det forresten en gammel hest luntende i motsatt retning. Det var bonden Armand som hadde vært på stasjonen og hentet et eller annet – eller kanskje sendt noe til byen som han ville selge. Jentene tok enda et skritt lengre ut i veigrøften, men gamle Svarten gikk så langsomt at hjulene på vogna bare rullet rolig gjennom vanndammene uten å sprute på dem.

Tvillingene hilste høflig på den mutte bonden, som aldri pleide å hilse tilbake, Men denne gangen nikket han faktisk til dem, før han sendte en svart stråle med skråtobakk – heldigvis ut i den motsatte veigrøften.

– God jul, småtroll. brummet han, idet vognen skramlet forbi dem.

– God jul, onkel Armand, kvitret de to, selv om han verken var onkelen deres eller spesielt hyggelig. De likte ikke noe særlig at han kalte dem for «småtroll», heller. De var da sannelig i ferd med å bli store jenter, syntes de selv.

– Der er iallfall en vi IKKE får noen julegave av! mumlet Regine da han hadde kjørt forbi.

– Nei, han er så gjerrig at jeg tror ikke han kjøper julegave til seg selv engang, kvitterte Victoria.

– Han kaller seg av og til for «bonden Armod», kniste Regina – for han prøver å innbille folk at han har så dårlig råd bestandig. Søsteren nikket vitende.

På det koselige landhandleriet hørtes dempet julemusikk fra en gammel radio som sto høyt oppe på en hylle. Akkurat nå var det Sølvguttene som sang «Deilig er jorden», hørte de. Den kjente de godt igjen, for den hadde de sunget så ofte på skolen også, hver gang det nærmet seg jul.

Det var Bertine, kona til landhandleren, som tok seg av det lille poståpneriet, som holdt til i det ene hjørnet av butikklokalet. Hun var en blid og litt tykkfallen dame, som alltid hadde et vennlig ord til alle som kom innom. Nå pekte hun på et stort kakefat som sto på disken.

– Dere må jo smake på julebaksten min, jenter, smilte hun – selv om jeg vet at mamma’n deres er riktig flink til å bake, hun også.

– Denne julen er det faktisk Regina og jeg som har gjort det meste av bakingen, smilte Victoria – for mamma har vært så mye opptatt.

Bertine nikket med sitt grånende hode.

– Ja, en helsesøster har selvfølgelig alltid nok å gjøre, sympatiserte hun. – Men dere er jo så store nå, at dere klarer dere sikkert godt alene.

Hun stemplet julekortene deres mens hun snakket, for jentene hadde selv satt på glitrende julefrimerker.

– Riktig gode serinakaker, tante Bertine, roste Regina. Victoria nikket og stemte i:

– Og jeg elsker disse sandkakene dine, altså. Vi fikk dem ikke til riktig så tynne og fine som disse her, vi.

– De smaker sikkert like godt for det, trøstet Bertine, og snudde seg for å legge de ferdigstemplede kortene i kassen for utgående post.

– Å ja, det holdt jeg nesten på å glemme, kom hun plutselig på. – Her har jeg et brev til dere – vel, det er selvsagt til mammaen deres, men det er nok til dere alle tre, tenker jeg. For jeg ser jo hvem det er fra, det står på baksiden.

Tvillingene gjorde store øyne da de fikk den store, tykke konvolutten i hånden Det var Regina som tok imot den, men Victoria lente seg tett inntil henne for å se på alle de rare frimerkene som dekket nesten halve forsiden.

– Den har nok vært på en lang reise, den der, smilte Bertine – og selv om brevet tydeligvis er fra bestefaren deres, er det nok en utlending som har skrevet adressen utenpå.

Hun lo en munter latter og pekte.

– Det er nok postfolk i flere land som har lurt svært på hvor det brevet skulle hen, bemerket hun, og da jentene hadde lest det som sto, måtte de le, de også.

Under to rader med store og små, helt fremmedartede frimerker sto det:

Frau Soloway Christoper
Overbygg
Mor way

Mammaen til jentene het Solveig Kristoffersen, og de bodde i Øverbygda.

– Brevet er postlagt i Japan for to måneder siden, opplyste Bertine. – Og et eller annet sted på veien er det et lyst hode som har strøket over «Mor way», ser jeg og skrevet Norway isteden. Da kom det i hvert fall til riktig land – omsider.

– Fra – bestefar! gispet Regine.

– Du verden! Ham har vi ikke sett siden vi var – var vi ikke åtte år den gangen, Victoria?

Søsteren nikket mens hun veide det tykke brevet i hendene.

– Mmmm, og den gangen hadde vi ikke sett ham på over to år. Lurer på om han kommer og besøker oss i julen?

Bertine innskjøt:

– Jeg husker godt Andreas, bestefaren deres. Han er bare noen få år eldre enn meg, så han er ikke SÅ gammel, heller. Men han er mye ut og reiser, ja. Tenk! – nå er han helt borte i Japan! Ja, hvis han er der fremdeles, selvsagt, tilføyde hun raskt – for dette brevet har jo vært ute og reist i over to måneder nå.

Begge jentene la merke til at den hyggelige, middelaldrende damen så nysgjerrig på det langreiste brevet. Men de var stilltiende enige om at det måtte være mamma som fikk lov å åpne det. Det visste de uten å se på hverandre engang.

Alle juleinnkjøp var forlengst unnagjort, så det eneste jentene hadde med seg hjemover, var det spennende brevet. Regine gjemte det under klærne sine, nesten helt innpå kroppen. Victoria bar på en stor pose med julebakst, som Bertine hadde nødet dem til å ta imot, selv om de protesterte.

– Dere må jo ha litt å knaske på på hjemveien, smilte hun.

Men nå lå posen urørt innenfor regnfrakken til Victoria. Nå ville de skynde seg hjem og lage ferdig mat til mamma kom hjem. De visste aldri når det var, men hvis hun ble ekstra sen, pleide hun alltid å ringe.

Jentene var veldig spente mens de sto på kjøkkenet og laget mat. Mamma hadde allerede stekt en masse ribbe som lå i fryseren, og som de bare kunne varme opp. Pølse og brun saus hadde de i kjøleskapet så nå kokte de bare grønnsaker og poteter.

Bordet sto snart ferdig dekket, og ved siden av mammas tallerken lå den store, hemmelighetsfulle konvolutten. Blikkene deres søkte seg stadig dit mens de gikk fram og tilbake og gjorde alt i stand.
Mamma hadde ikke ringt, så de trodde ikke hun ville bli så altfor sen.

Da alt var klart, satte de seg ved bordet og tente tre røde lys. De forsynte seg ikke med mat, ikke ennå, men plutselig spratt Victoria opp igjen og løp for å hente enda et lys, som hun tente og satte ved siden av de andre.

– Hvorfor tenner du fire lys? spurte Regina. – Vi er jo bare tre.

Søsteren smilte lurt og løftet på det tykke brevet.

– Ja, men kanskje vi får besøk i julen, vet du. Vi kan jo håpe, ihvertfall, så det fjerde lyset er for ham.

– Og det er hvitt, kommenterte Regine.

– Ja, fordi han er mann, svarte Victoria og blunket.

Det oppsto en liten pause mens jentene tenkte hver på sitt. Da de åpnet munnen igjen, var det faktisk helt på likt det også

– Jeg har tenkt på – – kom det fra Victoria.

– Jeg skulle ønske – – sa Regine med sin litt lysere stemme.

Begge stanset brått og kniste.

– OK, du først, smilte Victoria.

– Nei, du først, for du er eldst, lo Regine. – Det er derfor du heter Victoria, for du vant kappløpet.

Victoria var ti minutter eldre enn sin tvillingsøster.

– Og du heter Regine, fordi det er du som bestemmer alltid, lo hun.

Begge smilte til hverandre, for de var svært gode venner, nesten aldri uenige om noe som helst. Moren hadde også alltid oppmuntret dem til å tenke selvstendig og ikke la den ene bestemme over den andre.

– Selv om dere kommer fra ett og samme egg, så kom dere ut av mamma som to forskjellige mennesker, hadde hun sagt i en av de mange «venninnesamtalene», som de hadde hatt stadig flere av etter hvert som de ble eldre.

– OK, så hva var det du ville si, da – storesøster? spurte Regine med et NESTEN alvorlig ansikt.

Victoria ble ivrig.

– Jo, jeg tenkte at – HVIS det nå er bestefar som har skrevet det brevet – –

– og det er det jo, for det står bak på konvolutten, avbrøt Regina.

Victoria nikket.

– Ja, det er det jo, og – HVIS han har tenkt å besøke oss i julen, da tror jeg mamma blir glad, altså!

Regine så undrende på sin tvillingsøster.

– Jaaa, det blir hun sikkert. Det blir jo vi også, det, for så blir vi ikke alene i julen.

Hun tenkte seg om i noen sekunder.

– Og han er jo ganske hyggelig også, så – men det er jo lenge siden vi har sett ham, selvsagt. Han kan jo ha forandret seg i mellomtida.

Victoria ristet på hodet.

– Ikke så mye, tror jeg, og – du vet, mamma har virket litt stresset i det siste, synes du ikke?

Regina nikket.

– Skikkelig – hektisk, liksom – har det alltid veldig travelt og sånn. Smiler ikke så ofte som før, kanskje. Men hun har nok mye å gjøre, stakkar. Vi må passe på å hjelpe henne i huset, så hun ikke har det å tenke på også.

Victoria satte trutmunn.

– Men det gjør vi jo, synes du ikke? Mamma sier alltid at vi er så flinke til å hjelpe til.

– Mmm, nikket Regina. – Så det må vi bare fortsette med. Men – kom hun på – jeg husker at hun var i veldig godt humør de dagene bestefar var her sist. Veldig blid og – sprudlende, liksom.

Søsteren nikket ettertenksomt.

– Men det jeg skulle si, var – altså, sist vi var i butikken, så sto du ved disken, mens jeg sto litt mer i bakgrunnen, liksom. Da sto det noen sånne øldrikkere like bak meg, vet du, det er jo alltid et par av dem der.

Regina nikket og lurte på hva Victoria ville fram til.

– Da hørte jeg at en av dem sa: – Hu søster Solveig virker så stressa om dagen, jeg trur hu kunne trenge til et skikkelig mannfolk!

Regina kniste og rødmet. Victoria fortsatte:

– Og da sa en av de andre: – Ja, det skulle ikke vært meg imot. Men du får prøve deg, du, Olaf, som har drag på damene.

– Herregud, han feite Olaf! utbrøt Regina indignert.

Victoria lo.

– Ja, men han sa i hvert fall: Det tør jeg ikke, gitt, for hu har sett så innmari streng ut i det siste.

Det ble stille i noen sekunder, mens jentene tenkte seg om. Til slutt kom det fra Regina:

– Jaja, vi får håpe at bestefar kan sette henne i litt bedre humør, da – hvis han kommer.

Ti minutter senere hørte jentene at utgangsdøren ble åpnet, og Solveig kom inn, rødkinnet og litt andpusten.

– Hei jenter, smilte hun – har dere ventet lenge?

– Neida, svarte tvillingene, nesten i kor – ikke noe problem. Maten står ferdig –

– og her er et spennende brev til deg, som vi ikke har åpnet, avsluttet Victoria.

Moren satte seg ved bordet, mens jentene samarbeidet om å legge opp mat til henne på en stor tallerken. Hun snudde og vendte på brevet, og oppdaget straks hvem det var fra.

– Fra pa– ehh – fra bestefaren deres, utbrøt hun, og søstrene oppdaget straks at hun fikk et glad og spent uttrykk i ansiktet.

– Du verden! la hun til – det brevet har sannelig vært på en lang reise.

– Bertine på landhandelen sa akkurat det samme, bemerket Regine.

– Ikke så rart, det, supplerte Victoria – se bare hvordan adressen er skrevet. Nesten merkelig at det har kommet fram i det hele tatt.

Alle tre lo sammen, både over Frau Soloway Christoper, Overbygg og Mor way.

– Les det da, mamma, ivret Regina. – Det er jo ganske tykt, jeg er spent på hva det inneholder.

– Kanskje en masse penger? foreslo Victoria, men Solveig ristet på hodet.

– I så fall ville vi nok aldri ha sett noe til det i det hele tatt, fastslo hun bestemt. – Det er VELDIG risikabelt å sende penger i brev, det kommer alltid innom noen uærlige postfolk på veien.

Brevet inneholdt to sammenbrettede papirark og flere bilder. Jentene kikket på bildene, mens moren ivrig begynte å lese.

– Herregud, det er skrevet i september! utbrøt hun. – Det har vært mye over to måneder på veien.

Bildene viste idylliske badestrender under vaiende palmer, skip i høy sjø, tatt fra dekket, storbybilder med yrende folkeliv og på ett av bildene – –

Victoria gispet forferdet.

– Se, mamma! utbrøt hun. – Se den nydelige damen! Har bestefar giftet seg, mon tro?

Solveig la fra seg brevet og studerte bildet, som viste en smilende, velkledd, eldre herremann sammen med en mye yngre kvinne, slank og småvokst og tydelig av japansk opprinnelse.

De satt ved et restaurantbord, med utsikt over havnen, der det ruvet flere store skip i bakgrunnen.

– Ja, han har jo alltid vært glade i pene damer bemerket hun, og nå var det ingen latter i stemmen hennes. – Men hun der kan da umulig være mer enn et par– og– tyve år?

– Ja, er det ikke slik at eldre menn liker unge damer, da, mamma? spurte Victoria med engstelige øyne. – Det har du fortalt oss i hvert fall.

Moren nikket, uten å smile.

– Jo, det er riktig, det, jentene min. Og vi har jo snakket om det flere ganger, ikke sant? – at nå begynner dere å bli så store og pene at også voksne mannfolk begynner å kikke på dere.

Jentene nikket, det hadde de begge opplevd allerede, noen småfrekke kommentarer hadde de fått høre også.

Moren leste ferdig brevet, mens tvillingene forsynte seg med mat, de også. Da hun var ferdig, så hun på dem.

– Han sier at han kanskje kommer til jul, men han sier ikke noe om noen dame. Men han hilser så mye, og sier at vi må kjøpe oss noe ekstra fint til jul for den sjekken – –

– Hvilken sjekk? spurte Regina, og Victoria, som hadde konvolutten liggende ved siden av seg, kikket nøyere etter.

Hun trakk ut en langstrakt papirstrimmel som hun rakte moren.

– Er det denne han mener, mamma? spurte hun.

Solveig tok papiret.

– Ja, det er nok det – trukket på en utenlandsk bank, ser det ut til – –

Plutselig gispet hun og sperret opp øynene.

– Du store alpakka! utbrøt hun. – Kan dette være riktig, da? Er han blitt SÅ rik, altså?

Victoria tok sjekken og gransket den.

– Sumitomo Bank, mumlet hun – 10.000 – – USD.

Hun kikket opp på moren. – Hva betyr det, mamma? Er det mye penger?

Solveig svelget og nikket, helt stum av overraskelse.

– Det er – veldig mye penger, jenta mi forsikret hun. – Ti – tusen – amerikanske dollar – herregud! – han kan kjøpe et flott nytt hus for de pengene!

– Men han har jo gitt dem til deg, mamma, innvendte Regine, praktisk som alltid. – Han sier at vi kan kjøpe julegaver for dem.
Solveig lo, en høy, nesten hysterisk latter.

– Julegaver til sytti tusen kroner – det er jo ganske – overveldende, synes dere ikke? Dessuten – selv om vi går i banken med den sjekken i morgen, så ser vi ikke noe til pengene før i januar en gang, tenker jeg. Så det er jo godt at jeg allerede har kjøpt julegaver til dere.

– Da har i hvert fall DU fått en flott, ny julegave, mamma, smilte Victoria. – Tenk – du kan kjøpe deg nytt hus, hvis du vil.

– Kanskje det er det bestefar håper på, bemerket Regine – når han kommer på julebesøk med den nye dama si.

Det ble stille rundt kjøkkenbordet etter det.

Mamma måtte til banken i byen for å deponere den store sjekken. Banksjefen nikket imponert da han ga henne kvitteringen.

– Det vil nok ta noen uker før overføringen går i orden, sa han – men vi skal ringe deg så snart pengene er her. Antagelig i slutten av januar en gang. Men hvis du trenger et lån i mellomtiden, så er det bare å si fra.

Solveig takket og ristet på hodet. Hun trengte ikke penger til det daglige, og både hun og jentene hadde hver sine sparekontoer, der de satte inn noen små beløp en gang hver annen måned eller så. Nå var de bare spent på om bestefar ville komme på besøk i julen – og ikke minst – om han ville ha den nydelige japanske damen med seg?

Det var fremdeles to dager igjen til julaften da jentene rykket forskrekket til. Mamma var av gårde på et eller annet sykebesøk og tvillingene la siste hånd på julepynten i stuevinduet. Plutselig lød iherdig og lystig tuting fra en bil som nettopp svingte inn i den smale oppkjørselen og stanset like foran trappa.

– Åhhh, det må være bestefar! utbrøt Victoria. Hun jublet ikke ennå, for i bakhodet lå tanken på den vakre japanske kvinnen som de hadde sett på bildet.

– Men det der er ikke Reinert drosjesjåfør, sa Regina som tittet ut mellom de nystrøkne gardinene.

– Nei, det er en helt fremmed bil, svarte Victoria – og den ser helt ny ut også.

Begge løp ut og åpnet. Ingen av dem hadde pyntet seg, men Regina hadde på seg en lyseblå kjole, mens Victoria hadde en som var knall rød. Begge hadde også sløyfer i de blonde hårmankene sine, i samme farge som kjolene.

Det var kjølig, for de hadde ikke stort mere på seg, men de løp likevel de få skrittene bort til den imponerende bilen, som de aldri hadde sett maken til før.
Bestefar Andreas kom dem i møte med åpne armer og et stort smil.

– Nei, du verden, to nydelige juleprinsesser, jo! lo han. – Som dere har vokst! Kom og gi bestefar en god klem nå!

Andreas var en stor mann, ikke tykk, akkurat, men god og rund rundt magen. Da tvillingene løp mot ham, bøyde han seg og løftet dem opp på hver sin arm, så lett som ingenting. Jentene kniste og klamret seg til nakken hans.

– Så du har ikke glemt oss, altså? smilte Victoria, med ansiktet tett ved det velpleide skjegget hans.

– Nei, hvem kan vel glemme to slike små skjønnheter som dere, humret den store mannen. – Hvor har dere gjemt den sexy mamma’n deres seg, da?

Det var første gang jentene hørte at mamma ble kalt «sexy». Ja, de hadde knapt nok hørt ordet før.

– Hun er ute på jobb, fortalte Regina. – Alltid mye å gjøre – hun er helsesøster, vet du.

– Da passer det jo fint at jeg har kjøpt denne bilen til henne, da, smilte bestefaren. – Så kommer hun seg lettere rundt til folk.

Begge jentene gispet.

– Er den flotte bilen til – til HENNE? utbrøt Regina imponert.

– Men hun kan jo ikke kjøre bil, innvendte Victoria.

– Hun er ung nok til å lære, erklærte Andreas. – Og jeg har flere gaver i bilen. Men nå går vi inn, hva? Jeg håper dere klarer å lage en kopp kaffe til meg?

Mens han snakket, bar han dem på armene inn den åpne døren.

– Du skal få både kaffe og julegodt, lovet Regina og kysset ham på kinnet. Victoria nikket og kysset ham på det andre.
Historien fortsætter under reklamen

– Julegodt, det er noe jeg gleder meg til, humret bestefaren og klemte lett på de små, runde rumpene deres.

De kokette, små knisene deres gledet ham også.

Læs næste afsnit

5 kommentarer

1. snusmumriken

   07/01/2026 kl 7:29

   høres ut til å bli en flott jul ja 😀 gleder meg

   4+

   Besvar kommentar
2. Turid

   25/12/2025 kl 12:36

   En fin begynnelse på en historie jeg gleder meg til å lese fortsettelsen på.

    

   5+

   Besvar kommentar
   • Frank

     26/12/2025 kl 12:21 - som svar på Turid

     Ja den ser lovende ut. Andreas har nok noe å glede seg til, og vi også

     3+

     Besvar kommentar
     • Turid

       26/12/2025 kl 14:26 - som svar på Frank

       Ja sant det, og har lest den neste. Ser at nummer 3 kommer også.

       OnkelWaldo er igang igjen👍👍

       2+

       Besvar kommentar
       • Frank

         27/12/2025 kl 0:34 - som svar på Turid

         Venter i spenning på nr 3.

         2+

         Besvar kommentar