Marco elsket å se at hun førte lemmet hans opp i den nesten hårløse sprekken sin, og begynte å ri ham


Forfatter: OnkelWaldo

Læs del 1 – del 2

Automatisk Google-oversættelse:

Marco ble gledelig overrasket gjennom de neste ukene – og månedene! – fordi «Deilige Deirdre», som han tenkte på henne – og kalte henne på tomannshånd – fortsatte å være sammen med ham. Selv om hun var ett år eldre enn ham, gikk et klassetrinn høyere, og var en av de mest omsvermede og populære jentene på hele skolen. Han visste at hun ble ertet en del av sin klassevenner – og venninner – for at hun holdt sammen med «den guttungen», men det brydde hun seg slett ikke noe om.

Marco så også eldre ut enn han var, han var blant de høyeste i klassen, han var svært ivrig i sport, så han var både rask og sterk, i tillegg til at han var ganske flink på skolen også. Faktisk tok det ikke mange månedene før et par andre jenter i klassen hennes også begynte å sende ham flørtende øyekast, men han forble trofast mot Deirdre, akkurat som hun også var mot ham.

Bortsett fra ett unntak – Miriam. Han klarte ikke helt å holde seg borte fra henne, og unnskyldte seg med at – han hadde jo vært sammen med henne før han traff Deirdre, så – – han følte ikke helt at han «bedro» den nye kjæresten sin, heller. Men han holdt det strengt hemmelig, og formante Miriam å gjøre det samme.

– Nå er jeg snart femten, sa han til henne en ettermiddag de lå nakne sammen i sengen – hennes seng, for selv om han ikke hadde noen avtale med Deirdre, hendte det at hun kom og ringte på døra hans likevel.

– Og når jeg er over femten, da kan jeg komme i fengsel! fortsatte han – fordi du er over to år yngre enn meg!

Miriam nikket, så kysset hun ham, før hun satte seg oppå ham og grep om den stive pikken hans. Marco kikket ned mellom kroppene deres, han elsket å se at hun førte lemmet hans opp i den nesten hårløse sprekken sin, og begynte å ri ham, først langsomt, deretter gradvis fortere og fortere, helt til hun stønnet med lukkede øyne, mens det ristet og skalv i hele den slanke, unge kroppen.

Ågot så han bare av og til i skolegården, men hun så nesten ikke i hans retning lenger. Ikke var hun sammen med Miriam, heller, og en dag spurte han hvorfor.

Hun kniste litt lurt før hun svarte, og Marco syntes det var et litt merkelig svar:

– Har du sett noe til han typen til mamma’n din i det siste?

Marco ristet på hodet, men han kom plutselig på en episode som hadde skjedd for to – tre uker siden.

Laget hans hadde vunnet en fotballkamp, og de hadde feiret litt etterpå, slik at Marco ikke kom hjem før ganske sent på kvelden.

Til hans overraskelse var moren fremdeles våken, selv om han visste hun måtte tidlig opp neste morgen. Da han gikk inn i stua for å si god natt, satt hun i sofaen, rød og sint i ansiktet, og med et glass vin foran seg på bordet.

– Hei, mamma, hilste han – jøss! – er du oppe fremdeles? Skal ikke du tidlig på jobb i morgen?

I stedet for å svare, rettet hun et tårevått blikk mot ham. Hun var rød og opphovnet rundt øynene, og det var tydelig at hun hadde grått.

– Visste du at den – den jævelen – drev og knullet småjenter? hikstet hun, tydeligvis både opprørt og rasende.

Marco sperret opp øynene, spørsmålet kom så bardus at han stammet litt før han svarte:

– Hva? – n- nei, selvfølgelig ikke! Er du – helt sikker på det?

Moren grep det halvfulle vinglasset og tømte det.

– Jeg kom hjem her og fant dem – i DENNE sofaen! bjeffet hun. – Jentungen var halvnaken, hun satt og runket pikken hans, og de kysset hverandre som – som – –

Hun gikk i stå og grep etter vinflasken, men Marco stanset henne.

– Vent litt, mamma, ba han – husk at du skal på jobb i morgen! Hva gjorde du da du så dem, da?

– Jeg ga ham skikkelig juling! freste moren gjennom sammenbitte tenner. – Han fikk to blå øyne, han blødde neseblod nedover hele brystet – han hadde åpen skjorte, så det var tydelig hvor de to hadde tenkt seg hen senere – og jeg sparket ham i skrittet så han skrek og krøllet seg sammen på gulvet. Så skrek jeg til ham at hvis han ikke forsvant – ikke bare fra huset mitt, men fra BYEN – før soloppgang, så ville jeg melde ham til politiet!

– Jøss! Du verden! pustet Marco. – Men – hva gjorde du med jentungen, da?

Hun trakk likegyldig på skuldrene.

– Ingenting! Da den – drittsekken lå i en haug på gulvet, så jeg meg rundt, men da så jeg ikke noe til henne. Hun var bare borte vekk! smilte hun, og det var første gang Marco så henne smile den kvelden.

Nå møtte han blikket til Miriam, som lå over ham og beveget hoftene langsomt fram og tilbake.

– Nei, Helmut har jeg ikke sett på lange tider. Mamma har kastet ham ut. Hvorfor spør du om det?

Miriam smilte, med ansiktet tett ved hans eget, og det hårløse kjønnet hennes strammet og slakket seg rundt pikken hans i en masserende bevegelse.

– Ågot er sur på meg fordi denne – elskeren hennes – eks-typen til mamma’n din – har forsvunnet. Og hun tror at det er jeg som har sladret.

Marco strøk kjærlig over den vesle, runde jenterumpa.

– Har du det, da?

Miriam svarte ikke, bare kysset ham hett og begynte å knulle ham enda heftigere.

Av en eller annen grunn ble dette siste gang de delte seng. Fordi – Marco hadde iallfall litt dårlig samvittighet for at hun var så ung, og sørget for å ha en unnskyldning klar de få gangene han ikke klarte å unngå henne. Han snakket aldri til henne i skolegården, og etter noen uker så han at hun satte seg bakpå en motorsykkel en dag etter skoletid. Gutten som kjørte den, var minst atten – tjue år, trodde Marco.

Så han fikk aldri noe egentlig svar, men han hadde avgjort sine mistanker.

Ikke for det, han savnet ikke Helmut, og det så ikke ut til at moren hans gjorde det, heller – ikke særlig lenge, iallfall. Etter bare et par dager, der hun hadde knurret og vært pissesur over «den fordømte peddo-typen», var hun plutselig seg selv igjen, glad og ubekymret, med smil og klemmer til «godgutten min» og den vanlige formaningen:

– «Jeg håper du gjør det bra på skolen, altså! For det er DIN jobb, som DU er pliktig til å passe – JEG må passe min, så jeg ikke får sparken!»

Og Marco gjorde det helt OK på skolen, han. Kanskje var han ikke noen «stjerneelev», akkurat, men iallfall blant den beste fjerdedelen. Han hadde «følge med» Deirdre ut skoleåret, men siden hun var ett år eldre, var hun da ferdig med ungdomsskolen. Marco hadde ett år igjen, og hun begynte på videregående etter sommerferien.

Siden det ikke var noen videregående i Marcos lille hjemby, reiste Deirdre for å bo hos en tante i en mye større by, som også lå litt langt borte, og dermed så han ikke noe mere til henne – faktisk ikke på flere år.

Han holdt seg stadig borte fra Miriam også, og da skolen begynte om høsten, la han merke til at hun – ikke alltid, men ganske ofte – ble hentet i bil av en eldre mann som han visste ikke var faren hennes. Foreldrene hennes var skilt, visste han, så det kunne selvsagt være morens nye kjæreste – eller til og med Miriams onkel eller bestefar.

Han visste ikke, og selv om de gjerne hilste vennlig på hverandre når de møttes, kom det aldri til noen nærmere kontakt mellom dem.

Etter at Deirdre forsvant, hadde ikke Marco noen alvorlige kjæresteforhold det siste året på ungdomsskolen, og det ble heller ikke til noe fast de første par årene på videregående. Han hadde nok et par kortvarige eventyr både i første og annen klasse, for han var høy og mørk, med en ganske sportstrent kropp, og han var ivrig til å spille fotball. Derfor var det aldri vanskelig for ham å invitere ei knisende og forventningsfull jente med seg hjem på gutterommet av og til.

Men nå, dette siste året, var det ikke en av de de fristende russejentene som fanget hans interesse, derimot en ung kvinne som nylig hadde flyttet inn i et hus som lå bare et par hundre meter fra der Marco og hans mor bodde.

Han hadde så vidt hilst på henne da flyttelasset hennes kom, men hun hadde to menn og enda en dame til å hjelpe seg, så han fant det ikke naturlig å tilby seg. Det kunne virke påtrengende og nysgjerrig, tenkte han.

Det var over en times bussreise til den nærmeste nabobyen som hadde videregående skole, så Marco måtte alltid grytidlig opp om morgenen. Han trøstet seg med at da fikk han jo alltid lest litt ekstra på leksene i løpet av bussturen, og så rakk han å bli skikkelig våken før første skoletime også.

Men etter bare et par uker kom skolens kvinnelige rektor inn i klasserommet, sammen med nettopp den kvinnen som Marco så vidt hadde hilst på da hun flyttet inn. Hun bar på en lysebrun dokumentmappe og var kledd i et mørkeblått skjørt og en gul bluse. Det ga et lite støkk i ham da han så henne, og han smilte uvilkårlig, men hun så ikke i hans retning akkurat da.

– Som noen av dere kanskje vet, har lektor Albertsen nylig kommet på sykehuset, begynte rektor Bredvei – og han vil nok være sykmeldt et par måneders tid, regner vi med. Men vi har vært så heldige å få tak i en dyktig vikar til dere – Helene Åkjær – som vil være dere til god hjelp inntil Albertsen kommer tilbake igjen.

Det lød en lav, anerkjennende plystring fra et par av de frekkeste guttene bakerst i klassen, og rektor stirret strengt på dem. Helene lot seg ikke merke med det, hun bare smilte vennlig til klassen, men Marco registrerte at hun kastet et blikk i deres retning.

Da rektor hadde ønsket henne lykke til og forlatt klasserommet, gikk Helene Åkjær de få skrittene bort til kateteret og åpnet dokumentmappen sin.

– Skikkelig lekker dame vi har fått som vikar, ikke sant, gutter? lød det plutselig bak henne. Det lød litt nervøs knising fra jentene, og litt humring fra noen av guttene, men det var ingen som svarte ham. Hun tok ei bok ut av dokumentmappa, snudde seg og gikk langsomt nedover mellom andre og tredje pultrekke.

Hun var ikke i tvil om hvem som hadde kommet med den frekke replikken. Bakerst i klassen (selvfølgelig, tenkte hun) satt en undersetsig, men kraftig bygd unggutt med begge beina på pulten og et vemmelig flir (syntes hun, iallfall) på leppene.

– Hvem var det som kom med den tvilsomme komplimenten? spurte hun, og ventet halvveis å ikke få noe svar. Men overraskende nok rakte nettopp den gutten hun hadde mistenkt, hånda i været, og fliret ble enda bredere.

– Det var ingen tvilsom kompliment, snuppa, den var ærlig ment, flirte han. – Du har jo både fin rumpe og flotte pupper, riktig pen er du også, og – –

Her ble han brått avbrutt av Helene Åkjærs skarpe, bestemte stemme:

– Og ditt navn er?

– Geir, lød det korte svaret. På en eller annen måte fikk han det til å høres frekt ut, det også.

– Geir Abrahamsen, la han til, stadig med det selvsikre fliret lekende rundt munnen. – Gutta erter meg av og til med å kalle meg «Grabamsen», men det tar jeg meg ikke så nær av. Jeg tar det mest som en kompliment, faktisk avsluttet han, og slo opp en skrallende latter, som det bare var et par andre som deltok litt halvhjertet i.

Helene Åkjær sto nå like foran ham med boka i hånda. Hun var relativt høy, det hadde Marco merket seg allerede under det ultrakorte møtet da hun flyttet inn. Da hadde hun hatt på seg en romslig ytterjakke, så han hadde ikke fått noe særlig inntrykk av kroppen hennes, men nå så han at Geir hadde hatt helt rett med sine – nokså frekke komplimenter, syntes Marco. Middels store, tydeligvis runde og faste bryster, det hadde han lagt merke til da hun kom inn sammen med rektor, og nå som han så henne bakfra, var hun ytterst velskapt fra den vinkelen også – slank, med vakkert avrundede hofter og en stram bakende, omsluttet av et skjørt som rakk henne omtrent til knærne.

Nå lød den skarpe stemmen hennes igjen:

– Så la oss gjøre en ting klinkende klart her og nå, Geir – Abrahamsen. Jeg ønsker ikke å høre én eneste en av dine tvilsomme komplimenter i framtida! Jeg betrakter dem ikke som komplimenter, men som frekkheter, og jeg godtar ingen frekkheter i mine timer – ikke overfor meg, og heller ikke overfor andre elever. Har jeg uttrykt meg tydelig nok?

Geir svarte ikke, bare flirte hånlig. Helene Åkjær snudde seg, men da hun hadde tatt bare et par skritt, reiste han seg fra sin dovent avslappede stilling, tok to skritt fram, og klappet henne på rumpa. Et par av jentene gispet, og en kniste litt nervøst.

Marco hadde aldri sett noe menneske reagere så lynsnart! Helene snurret rundt på én fot og ga ham en knallende ørefik på det venstre kinnet. Smellet kunne høres over hele klasserommet, og de ble øyeblikkelig et tydelig rødt merke på kinnet hans. Geir vaklet litt, til og med, både av overraskelse og fordi slaget var såpass hardt.

Uten å si noe mer, snudde hun seg nok en gang og gikk rolig tilbake mot kateteret. Men like før hun nådde fram, kastet Geir seg etter henne med armene utstrakt, tydelig illsint.

– Din jævla fit- – skrek han, men i det samme strakte Marco lynraskt fram en fot som han snublet over og falt framover, bare de utstrakte armene hindret ham i å falle på nesa. Slik ble han liggende like foran den lave forhøyningen hvor kateteret sto, halvveis støttet på armene, og med ansiktet tre centimeter over gulvet.

Oppe på den lille plattformen snudde Helene seg og smilte ned til den langstrakte skikkelsen på gulvet.

– Du verden, Geir – Abrahamsen! lo hun lavt. – Jeg hadde da ikke ventet en slik overveldende nesegrus tilbedelse! En vanlig unnskyldning ville ha klart seg.

Dermed brøt hele klassen ut i en befriende latter. Geir var ikke i tvil om at latteren gikk ut over ham, og nå vendte raseriet seg mot Marco.

– Din jævla fitteslikker! hylte han. – Jeg skal vel – – bare vent!

Marco hadde reist seg og sto vaktsom ved siden av pulten sin.

– Du kan takke meg senere, Geir, sa han rolig. – Det jeg gjorde, var å hindre deg i å dumme deg fullstendig ut! Hva hadde du tenkt å gjøre, hva? Overfalle henne? Slå henne?

Helene brøt inn.

– Marco har fullstendig rett! fastslo hun. – Hvis du våger å legge hånd på meg – eller på noen andre – så vil det få alvorlige konsekvenser for deg! Du går siste året her på videregående, og jeg går ut fra at du har tenkt å fullføre det året?

Hun ventet ikke på svar, og fortsatte:

– Gå nå rolig tilbake til pulten din, så skal jeg være overbærende med deg – for denne gang!

Geir nølte, sinnet var ikke helt glidd av ham, men han ante antagelig at det ikke var mange i klassen som var på hans side. Før han tuslet tilbake til plassen sin, bøyde han seg mot Marco, som fremdeles sto oppreist ved siden av pulten sin, og freste:

– Du kan bare vente deg, altså!

Marco tok trusselen hans med knusende ro, for han visste at den andre var brautende og stor i munnen, men han trodde ikke at han var noen slåsskjempe. Og Marco var ivrig på fotballbanen, han var ganske høy og atletisk bygd, og selv om heller ikke han var noen slåsskjempe, følte han seg trygg på at han kunne hamle opp med den frekke skrytepaven. «Grabamsen» hadde ikke særlig mange venner i klassen, heller.

Resten av undervisningstimen gikk som en lek, og Marco oppdaget at Helene Åkjær snakket glimrende engelsk, hun skiftet også med letthet fra et forfinet britisk «Queen’s English» over til bredt amerikansk engelsk. Han var ganske flink, selv også, men deltok ikke noe særlig i ordvekslingen som foregikk.

I siste time hadde de samfunnsfag, og da det ringte ut, ble Marco sittende igjen ved pulten sin. Det var lektor Markussen vant til, så han bare nikket til ham og forlot klasserommet uten å låse. Marco tok opp en skriveblokk og begynte på et prosjektarbeid som han skulle levere om en ukes tid. Han var ganske flink i samfunnsfag, det interesserte ham, og arbeidet gikk greit unna.

Da han hadde jobbet i ca. ti minutter, ble døra plutselig åpnet, og Helene Åkjær kom inn.

– Jøss, sitter du her fremdeles? utbrøt hun da hun oppdaget Marco. – Jeg skulle bare hente en bok jeg hadde glemt igjen. Skal du ikke hjem, da?

– Joda, men bussen går ikke før om en drøy halvtime, bussholdeplassen er ikke så langt unna, og lektor Markussen pleier å la meg få sitte her og jobbe så lenge.

– Du kan sitte på med meg hjem! smilte Helene, mens hun la den glemte boka ned i dokumentmappen sin. – Vi bor jo ikke så langt fra hverandre, heller.

Det gikk en varm bølge gjennom Marco.

– Det var – veldig hyggelig av deg, frøken! stammet han. – T- tusen takk!

– Bare kall meg Helene, smilte hun. – Gode naboer er jo gjerne på fornavn, ikke sant?

Han skyndte seg å samle sammen bøkene sine og pakke veska, og da han var ferdig, sto hun ved døra med dokumentmappen i hånda.

Hun låste etter dem, og da de gikk bortover mot utgangen, ga skrittene deres gjenlyd i den tomme korridoren. Marco strevde for å finne på noe å si, men han hadde allerede takket, og tenkte det var bare dumt å gjenta det. Og han passet godt på å ikke gi henne komplimenter for utseendet, selv om han hadde god lyst til det, for hun var faktisk en riktig – tiltrekkende dame. Ordet «lekker» lå også snublende nær! Plutselig kom han på noe.

– Du – du må unnskylde at jeg ikke kom og hjalp deg da du flyttet inn, men – men jeg så at det var flere der som – som bar møbler og stoler og sånn – og hjalp til, så da ville jeg ikke virke påtrengende – eller nysgjerrig. Men altså – hvis det er noe du trenger hjelp til – flytte på møbler eller rydde i hagen eller – eller hva som helst, så – så er det bare å si fra!

Det var en lang tale til å være Marco, han var ellers ikke av den skravlete typen, men han var nervøs, der han gikk ved siden av den nydelige lærervikaren. Han kikket fort bort på henne og ble møtt av et vennlig, strålende smil – joda, hun var både pen og – og sexy, måtte han innrømme. Han måtte bare passe seg veldig godt, og ikke gi henne komplimenter for utseendet – hun var lærer og han var elev, og flørt var ikke en del av forholdet mellom dem! Det var det Geir ikke hadde skjønt – og den «flørten» hans hadde vært særdeles ufin også!

– Ikke tenk på det, Marco, du hadde helt rett, jeg hadde nok hjelp da jeg flyttet inn. Og det kan godt hende jeg benytter meg av tilbudet ditt i framtida – så takk skal du ha for det.

Skolen var nesten tom nå, bare av og til møtte de en enslig lærer eller en etternølende elev. Nå var de ved utgangsdøra, og Marco skyndte seg å holde den åpen for henne og la henne gå først ut.

Da de var kommet utenfor, lo han litt unnskyldende.

– Unnskyld, men – det er slikt jeg er oppdratt til, det å holde opp døra for damene, men – det er litt gammeldags kanskje? – og det er visst ikke alle kvinner som liker det – – ?

Han smilte litt usikkert, men Helene bare lo.

– Ikke tenk på det heller, Marco, jeg tar det ikke så høytidelig, hverken den ene eller den andre veien. Når du er sammen med meg, må du så gjerne fortsette med det, for jeg blir ikke fornærmet uansett, forsikret hun.

Marco merket seg ordene «Når du er sammen med meg», og det gikk et støt av varme gjennom ham. Men – siden de var ved samme skole, kunne det jo hende at de kunne komme til å gå samtidig ut eller inn gjennom ei dør i framtida også, tenkte han.

De var kommet fram til bilen hennes, og hun tok fram nøkkelen for å låse opp.

– Wow! – en BMW, utbrøt Marco beundrende. – Flott bil!

Helene så smilende på ham.

– Du er interessert i bil, kanskje?

Han nikket bekreftende med hodet.

– Å ja, men det blir nok lenge til jeg får råd til å kjøpe en. Og det blir nok en bruktbil, i tilfelle.

– Har du lappen? spurte hun.

Marco nikket igjen.

– Jada, tok den for fire måneder siden, omtrent fjorten dager etter at jeg fylte atten.

– Har du lyst til å kjøre oss hjem? Hun strakte bilnøklene mot ham.

Marco så nesten sjokkert på henne. Dette var sannelig litt av et tilbud, og hun kjente ham jo ikke engang!
Historien fortsætter under reklamen

– Kj- kjøre hjem? stammet han, usikker på om han hadde hørt riktig.

Læs næste afsnit

Giv forfatteren en kommentar - KLIK HER

2 kommentarer

1. Frank

   21/10/2024 kl 12:46

   Spennende kapittel – håper på mer så vi får se om han får tatt Helene snart også. (Litt synd Ågot og Miriam forsvant ut av «soga» – kunne vært interessant å se hvordan det hadde utviklet seg…)

   3+

   Besvar kommentar
2. Anonym

   21/10/2024 kl 12:11

   Det er bra med fortellinger med mer innhold. Som man lever seg mer inn i på en annen måte men også har det vi er ute etter å lese. Deilige noveller du skriver.

   5+

   Besvar kommentar