Automatisk Google-oversættelse:

Sonya sto ved det store plasmadisplayet som i en neddempet lyssetting bare viste kveldlandskapet utenfor, byens millioner av lys og den svarte stjerneløse himmelen. De befant seg i en av de øverste etasjene i et av de sikreste og høyeste boligtårnene i Oslo, nå etter Religions-Krigene i 2040.

Oppmerksomhet hennes var ikke så mye på utsikten utenfor, hun lyttet til sin far, som var i ferd med å gjøre seg klar for en kveld på byen, i forbindelse med en ærefull presentasjon av sitt arbeid med Vulcan prosjektet; det første vellykkede prosjektet i krystallutvinning på en asteroide.

Ikke var speilbildet av henne selv særlig fremtredende, selv om hun var klar over det; et spøkelsesaktig bilde i den mattblanke overflaten av en tynnlemmet 12 åring; tynn, men med synlige kurver som antydet begynnende pubertet.

Den rommelige togaen skjulte det meste av endringene på kroppen hennes. Håret var som på en småjente, med musefletter og sløyfer, sminke begrenset seg til salver hun påførte for holde kviser på et minimum. Like ved, stående ved skapet, sto Odin, humanoiden deres. Sonya så på den, og undret seg på hva den tenkte, i slike stunder.

Faren kom inn i rommet, og ikledd en 1930-tallsdress i ren ull. Klær i gammel stil var så ‘in’ akkurat nå. Denne moten kledde faren, en kraftig mann, litt overvektig, med brune øyne, kort hår og en begynnende måne. Han snudde seg og så skarpt på sin datter. «Hvordan ser jeg ut?» spurte han.

Døralarmen ringte før hun fikk svart, han snudde seg mot skjermen på veggen og smilte til bildet av sekretæren sin. «Kommer straks, Astri!» svarte han gjennom høyttaleren, og snudde seg tilbake mot Sonya.

«Jeg har programmert Odin. Du kan være oppe til klokka ti,» sa han til henne, og kom bort og kysset henne på hodet. «Ønsk meg lykke til», smilte han til henne og forsvant.

Sonya ventet noen minutter, i tilfelle faren kom tilbake for å ha glemt noe. Så gikk hun til farens kontor og slo på datamaskinen hans.

Humanoiden Odin fulgte etter og stod rett innenfor døren på kontoret og så hvordan hun gikk inn på farens kontodetaljer, på den gamle måten, slik at hun slapp å benytte fingeravtrykk til pålogging.

Hun følte spenningen stige, en blanding av nervøsitet og forventning da hun åpnet kontrollprogrammet til humanoiden for å se på listen over funksjoner.

Hun hadde lagringsbrikken sin for hånden og installerte den i USB porten på computeren, for å åpne en undermappe og dra den over og legge dem på de forhåndsprogrammerte filene. Så skrev hun raskt skriptet som ville iverksette de nye kommandoene. Ingen ville kunne se det. Oppgraderinger var alltid automatiserte, så hennes nye kode ville aldri bli oppdaget.

Hun trakk pusten dypt og trykket på entertasten.

Odin rørte seg ikke, ble bare stående stille, bare hodet hans og de blå sensorøynene vendte seg sakte mot henne.

«Gå og hent meg et glass Akevitt», sa hun til den.

En normal humanoid ville aldri gi alkohol til en mindreårig.

Humanoiden snudde seg på hennes kommando, og returnerte straks med et glass akevitt. Sonya smilte av sin suksess og tømte glasset ut i papirkorgen.

Humanoidens ansiktstrekk liknet ikke på farens, men hun visste hun kunne endre utseendet ved å ikle ham en parykk på den blanke skallen, og å be han kle på seg farens klær om hun ba han om det. Ellers var den kjønnsløs som den dukke. Men det var mulig å programmere og endre kjønnsuttrykket, men da måtte man kjenne fabrikkens kildekode og hvilke programendringer som måtte til.

Sonya var klar over farens utrolige programmerings-kunnskaper og at han hadde en av de høyeste dataklareringer i det offentlige Norge.

Faren hadde en masse klær, kanskje mer enn han var klar over, eller ville savne. Sonya valgte ut bukser og en skjorte, så en skinnvest som karakteriserte faren godt. Hun ba Odin ta på seg disse klærne og han kledde dem på den glatte plastik-kroppen sin, og ble faren hennes.

Sonya følte er frysning i kroppen. Odin var med ett blitt faren hennes, i det minste så det slik ut. Bare de klare blå øynene skilte seg ut.

Hun så seg rundt, hjertet hamret. Var hun klar for dette? Var det noe annet hun burde gjøre? Hadde hun tenkt på alt, eller var det noe som manglet? Der var bare en måte å finne det ut på, tenkte hun, og tok et dypt innpust.

«Odin: Noa. Kjør sub ‘Far’, slutt,» sa hun til den, og sa det sikre passordet for å godkjenne å kjøre det den under-rutinen som var kalt «Far» som hun selv hadde programmert inn i systemet.
Den stivnede holdningen til Odin forandret seg, og ser seg rundt, før øynene vender seg mot Sonya, som er rett foran han, hun ser litt nervøst opp på ham.

“Sonya?” spør han, stemmen han er en syntetisert stemme lik stemmen til Mr. Groness, hennes far.

«Har du drukket Akevitt?» spurte han mistenksomt.

“Meg?” spurte hun forbauset, med store øyne og åpen munn, sjokkert og overrasket.

Odin nikket og gikk bort til flasken og løftet den opp. «Det er tatt minst en drink av denne siden jeg sist brukte den», sa han anklagende.

«Det er altså ikke meg!» sa hun trassig.

«Nei? Tror du det er Odin som har begynt å drikke?» spurte han med sarkasme i stemmen.
«Eller kanskje servicemannen tok seg en liten pause med et lite glass eller to», foreslo han akkurat slik faren ville gjort. Det irriterte den unge piken, og hun la armene i kryss over brystet og nistirret på ham.

«Jeg tok ikke Akevitten din!» sa hun rasende.

Faren hennes (humanoiden, gjorde altfor god jobb, for at hun kunne oppfatte det som den hermet faren) ristet på hodet, sukket og satte flasken ned før han igjen så på henne, hans skarpt blå øyne uttrykte et snev av sorg.

«Lyver også, hm?» mumlet han.

Sonya trakk pusten hurtig, og kroppen begynte å skjelve mens hun ventet den skulle snakke igjen.
Hun visste hva som kunne skje, hvis det virkelig var faren som stod der; husarrest i en uke og 5 timer psykobehandling på den spesialbygde teststolen hun hadde på rommet sitt, hendene på følere som avslørte enhver løgn hun måtte komme med. Hun hatet å måtte svare maskinen, vel vitende om at faren ville bli kjent med alle de dypt personlige spørsmålene den stilte.

«Kom igjen,» sa han og grep etter henne. «Andre metoder hjelper tydeligvis ikke, så jeg tror det er på tide du får en porsjon ris,» forklarte han, og dyttet henne mot soverommet.

«Ris!» Sonya gispet.

Redsel og opphisselse veltet opp i henne i like store deler, gjennom magen og brystet, økte pusten mens hjertet hamret.

«Nei pappa, nei!» Skrek hun.

Var det ikke det en liten pike skulle si i en slik situasjon? Den dyttet henne inn i soverommet for å stå ved siden av sengen mens han lukket døren og ordnet lyset, dempet det, men dempet det ikke nok for hennes smak.

«Ta av deg klærne,» sa han til henne, og gikk for å sitte på sengekanten, fingrene plukket på buksepressen på kneet, slik faren alltid pleide å gjøre.

Humanoiden var skremmende lik faren, hun kunne ikke hjelpe for at hun tenkte det var han.

«Pappa, vær så snill,» mumlet hun med rødmende ansikt. Han så på henne med de skarpe humanoidøynene sine, munnen streng og fast, leppene presset sammen. «Jeg kan arrangere en spesialbehandling,» forslo han. «Hvis du foretrekker det».

Sonya svelget og fuktet leppene. Spesial betydde å sitte over skrevs på kroppsstolen med følere over hele kroppen som målte alle reaksjoner på de intime spørsmålene om hennes tanker, hennes gleder og synder, hva hun likte og hva hun mislikte, fulgt opp med timer med bearbeiding og korreksjon av tankene hennes, både gode og de «dårlige.»

«Du må ikke det,» sa hun anklagende, kinnene i brant.

«Ta av deg de klærne nå, ellers vil du være på plass over stolen til i morgen tidlig» advarte han henne.

Hun husket stoppkommandoen; muligheten hun hadde for å gå ut av programmet hvis hun ønsket det. Programstopp ville føre til at han forlot rommet, selvfølgelig, fordi han ikke var hennes virkelige far, og det ville ikke skje noe neste dag.

Hun tolk et dypt åndedrag og løsnet festet på capen, drar magnetlåset fra hverandre for å la stoffet falle ned fra kroppen, og rødmet dypt ovenfor Odins stødige og forventningsfulle blikk. Plagget avslørte nå en løst hengende vest hvor de små, men tydelige anløpene til bryster var synlige.

«Du må ikke se,» protesterte hun, hjertet i halsen mens hun strevde med å løsne resten ved midjen, skjørtet, og tok seg god tid mens han «spiste» henne med blikket.

«Jeg venter,» truet han.

Hun ynket seg og løste den siste hempen, bet seg i leppene da plagget falt av og viste ham de aller minste av truser av bomull formet for å fremheve pikekjønnet, og ikke mye annet.

«Alt, Sonya,» sa han til henne.

Sonya slapp pusten ut med et stønn og så opp i taket, hoppende fra den ene foten til den andre mens en flom av følelser svermet gjennom henne og over henne. Hun hadde ikke tenkt at denne leken skulle bli så levende, så virkelig.

Selv om det var Odin som satt foran henne, hjalp det ikke mye, når hun kunne føle at det var faren som satt der, og tålmodig ventet på at hun skulle adlyde ham. Hun tok vesten av, rød i ansiktet fordi hun følte de blå øynene stirret på de små pikebrystene hun hadde høyt oppe, struttende. De myke små lyserøde knoppene på tuppene var svært iøynefallende.

Så trusen, brennende innvendig av øynene hans som nå kunne se kjønnet hennes, studere de smale leppene og den lange kløften som presset seg ut fra de sammenpressede lårene, og den fine sparsomt hårkledde, blekrøde huden som så ut til å gløde fra innsiden.

«Pappa» ynket hun, hendene holdt i kryss over kjønnet mens han fortsatte å stirre på henne der nede.

Hvilken datakode var det som hadde gjort han så interessert i hennes ungpikekropp, undret hun seg? Hvordan kunne denne maskinen vise en så klar interesse?

«Kom her,» sa han, holdt en hånd ut mot hennes overarm, et forvarsel om at han ville dra henne ned over knærne, antok hun.

Hun gikk nærmere, gulpet mens armen kom opp og tok et sterkt grep. Hun gispet rødmende, mens hans andre hånd tok tak og dro hånden hennes vekk fra skrittet, som igjen gjorde at han kunne studere henne der.

Hun skalv, så på han mens øynene hans beveget seg, stirret interessert på sprekken og den smale ungpikefitten, varigheten av denne inspeksjonen fikk henne til å ynke seg igjen.

«Bena fra hverandre,» sier han.

«Pappa,» gisper hun.

Hånden hans løsner grepet om håndleddet hennes bare for å føre en finger mellom lårene øverst, og trykker på for å få henne til å adlyde.

«Pappa, vær så snill!» hviner hun, når hun uvillig lar lårene gå fra hverandre, brått stoppet i bevegelsen, idet fingeren hans glir opp i den fuktige indre delen av lårene for å presse seg mot fittesprekken.

Hun står som frosset, leggene er spent og hele kroppen stiv, munnen henger åpen i overraskelse. Enda et gisp kommer i neste pust fordi fingeren beveger seg, tuppen bøyer seg innover, deler leppene og lar seg komme inn i fuktigheten mellom dem i den jomfruelige ungpikefitten.

«Pappa!» sutrer hun, reiser seg på tå, hånden griper raskt etter hånden hans. Den var hard som stål, hvor sener beveget seg under det kunstige skinnet mens fingeren fortsatte å bøye seg, nå frem og tilbake, gled over bunnen i hennes unge kjønn og frembrakte følelser som hun aldri tidligere hadde kjent skyte opp i underlivet.

Knapt i stand til å puste, griper hun ‘farens’ hånd og med den andre holder hun rundt hans hode, en storm av følelser skyter ildtunger inn i underlivet, hjertet raser mens hun hovner opp og blir glinsende fuktig, de små brystvortene blir plutselig helt harde spisser av lidenskap, og får henne til å stønne.

Hodet hans vender seg og ser opp på henne, merker seg ansiktsuttrykket som følger av at han bøyer fingeren enda en gang og bringer henne enda en salig nytelse til skrittet hennes.

«Nei, nei!» gisper hun, hun vil ikke la det gå, ikke på denne måten, ikke nå.

Fingeren er pågående likevel, og med en ny bøyning fremover når hun toppen, – skriker og stivner, biter i leppene mens en elv av orgasmefryd velter over og gjennom henne, gir kroppen spasmer og hoftene i ville bevegelser til eksplosjonen var over og fingeren lot henne kollapse.

Serke hender grep og snudde henne. De førte henne over de myke, kunstige lårene til humanoiden, nesten som farens sterke lår og dyttet overkroppen ned.

Den store nytelsen hun nettopp hadde opplevd var avtagende, gjorde henne klar over hva som nå var i ferd med å skje, men hendene hans holdt henne under kontroll, for mye fremoverbøyd til å kunne gjøre annet enn å bøye knærne. Så begynte han å slå.

Sonya gispet med store øyne mens hun følte det første sviende slaget oppildnet og smertet den frembudte bakenden. Like etterpå igjen et slag, denne gangen på den andre skinka. Friske og skarpe følelser raste inn i baken hennes for å fornye smerten i det forrige, hånden dalte en tredje gang, fornyet gamle og skapte nye.

Gispende for hvert nytt slag, grep Sonya rundt farens glatte legg og gulvet med den andre hånden, vrikkende av ilden som brant og kriblet i baken, og økte og økte for hvert slag. Det gjorde det til å bli sterkere og sterkere.

Hun gråt og bet seg i leppa, vridde og vrikket seg mer og mer, med mindre og mindre kontroll etter som følelsen begynte å vokse til det uutholdige.

Hånden som holdt henne nede beveget seg, gled ned mot hoften, holdt henne fortsatt på låret hans, mens den andre fortsatte å klapse henne på den røde og brennende baken, men det tok lenger og lengre tid mellom hver slag.

Sonya stønnet, øynene mistet fokuset mens oppmerksomheten hennes vendte seg innover, til hvor baken hennes hadde stoppet å fortelle om smerte, for i stedet å begynne å fortelle om lyst. Hun gispet av sjokket av å oppdage det, ynket seg da enda et nytt slag rammet henne og skapte enda en ny merkelig lystfølelse, som ga henne grunn til å løfte baken og vente åndeløs, for å få enda et slag. Slagene stoppet.

Sonya kunne ikke tro det og hulket, bakenden beveget seg for å vente på enda et slag, den neste leveransen av flere skarpe, deilige følelser som grov seg dypere og dypere inn til de andre, gjorde henne våt og oppildnet.

«Hva sier du?» spør ‘faren’ henne.

Sonya sutrer og beveger lårene fra hverandre, ansiktet hett av opphisselse ved å vise det hovne og våte kjønnet til ham. «Være så snill pappa,» ynket hun seg, hun trengte det så forferdelig, så veldig, veldig forferdelig.

Hånden forlot hoften for å gripe den brennende baken, den sterke hånden dekket den lille baken, og dro den ene halvdelen fra hverandre, og åpenbarte henne helt.

«Pappa,» tigget hun, hang med hodet og stønnet, ansiktet brant og ba om utløsning.

«Flink pike,» sa han til henne, og fingeren berørte henne og brakte henne en ny eksplosiv orgasme, som slukte henne helt.

+++++++

Sonya måtte vente en hel måned før hun var i stand til å gjenta det hele. Det å vente hadde gjort henne gal, eller ville ha blitt det om hun ikke hadde fått vært alene i korte perioder. De var ikke lange nok for å gjennomføre hele programmet, og hun savnet de altoppslukende følelsene hun opplevde da hun fikk ris, men var ikke lange nok for andre ting.

Sonya likte spesielt å la farsfiguren få henne til å gjøre uanstendige handlinger. En halv time var nok for å få Odin til å iføre seg farskostymet, for å sitte på stolen og be henne blotte seg for ham.

Det var ekstra pirrende å la ham studere kroppen hennes i hver minste detalj, få henne til å sitte naken på kanten av skrivebordet hans, og la fingrene brette ting til side og stirre inn i henne, på hennes væskende, kåte vagina.

I det siste hadde Humanoiden, kledd som faren, fulgt henne inn på toalettet og stått foran henne mens hun brukte det, forlangte at hun løftet skjørtet høyere eller dra trusen lavere, å åpne lårene mer for å se pisset renne.

Faren fortalte en dag om en viktig gallaforestilling han måtte være til stede på. Sonya prøvde å virke lei seg mens hun tenkte på det nye programmet hun skulle installere på humanoiden, noe som skulle iverksettes hver gang hun satt på dens fang.

Så snart faren var gått, gikk hun straks inn på farens kontor og logget seg inn som han. Hun aktiverte Humanoid-programmet for å åpne kontrollskjermen.

Sonya var allerede opphisset av utsiktene til hva de nye kommandoene kunne føre til. Av ren nysgjerrighet kikket hun også på det gamle skriptet, og stoppet med et plutselig knip i magen da hun så at det allerede var blitt endret siden hun sist var inne og endret på det. Ved å se enda nøyere etter, så hun en ny underrutine var blitt installert, og undret seg hva den kunne være for.

Når hun leste kildekoden, gjorde hun store øyne da hun skjønte hva hun leste. Av redsel for hva hun ville finne, fulgte Sonya lenken til en lagringsplass i den nye underkommandoen, og trykket på en av filene som lå der får åpne den.

En videofil begynte å vise seg, et tolv minutter langt videoopptak hadde blitt lagret fra øyesensorene til humanoiden, som viste Sonya for noen uker siden, rødmende og vrikkende mens hun tok av seg klærne, trekke hendene vekk for vise ham sin nakenhet, til og med snu seg rundt for å vise ham baken sin før hun igjen snur seg mot ham igjen sprer benene og frekt berører seg selv.
Hun slo computeren av med et slag av fingeren og stirrende på den tomme skjermen og holder rundt seg selv mens hun husker hvor lang tid han pleide brukte i dette rommet med døren luket. Hun trodde han holdt på med noe nytt innen avansert programmering. Nå forsto hun at han hadde sett på alle opptakene Odin hadde gjort av henne gjennom sine elektroniske øyne.

Tårene var i ferd med renne når hun tenkte på hva faren måtte tro om henne, da døren åpnet seg og faren trådte inn i rommet, med et svakt smil på leppene mens han kastet et blikk på sin tvilling og satte seg ned med ansiktet mot Sonya, på andre siden av bordet.

Et langt øyeblikk med stillhet varte mens Sonya innså at faren hadde visst om alt som hadde foregått, og sett det gjennom Odins øyne.

«Er du sint på meg?» spurte hun forsiktig, ute av stand til å slutte å skjelve. Han ristet på hodet. «Programmeringen din var god. Så god at jeg nesten ikke oppdaget det,» innrømmet han.
Sonya svelget, tankene på spesialbehandlingen og stolen var hennes første tanke. Gitt hva hun hadde gjort, kunne hun skjønne at hun måtte svare de mest intime spørsmål, og ha timevis, ja dagevis med forbedringsprogram.

Tårene rant nedover kinnene. «Jeg beklager, pappa,» hulket hun.

Han nikket og la føttene i kors, en finger plukket på kneet for å rette på buksepressen.
«Jeg tror du helst må reise deg fra stolen min, ikke sant?» spurte han. Hun nikket og reiste seg. Ville han vente til morgenen eller å fortelle læreren? Hun tvilte på det.
Historien fortsætter under reklamen

«Stopp akkurat der,» sa faren i det hun var i ferd med å gå på rommet sitt for å gjøre seg klar for et langt behandlingsmøte der og da. Forvirret stoppet hun, og kikket på faren sin. Han smilte og sa:

«Jeg tror vi skal begynne med at du tar av deg alle klærne, skal vi ikke Sonya!»

Slutt

1 kommentar

1. Streng Onkel

   27/10/2022 kl 0:17

   Jeg håber der kommer en nr 2

   Rigtig far skal give hende en rigtig endefuld og smæk med ris og spanskrør

   0

   Besvar kommentar